Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Svein Flåtten (H) [12:36:11]: Komiteen har behandlet representantforslaget, Dokument 8:38 S, fra representantene Rigmor Andersen Eide, Line Henriette Hjemdal og Øyvind Håbrekke om mer forpliktende miljøtiltak for oppdrettsnæringen.

La meg først gi honnør til Kristelig Folkeparti, som ikke bare i denne saken, men hele tiden, synes jeg, i debatten om havbruk viser et sterkt engasjement for miljø og bærekraft innen næringen. Det er et engasjement som det er lett å dele, men virkemidlene kan selvsagt være forskjellige. Det er naturlig, og det skal jeg komme tilbake til.

Forslagsstillerne har fremmet fem konkrete forslag i denne innstillingen som går på økte krav til næringen når det gjelder rømming, sykdom, forurensing og utslipp. Man ønsker sanksjoner i tilknytning til forslagene. Det ønskes lukkede sjøanlegg eller tilsvarende sikkerhetsnivå, og man ønsker etablering av offentlige fond og næringsmessige avgifter for å oppnå den utviklingen som skisseres i forslagets bakgrunn. Jeg regner med at Kristelig Folkeparti selv vil redegjøre nærmere for og begrunne sine forslag, og at regjeringspartiene på sin side vil gjøre det samme når det gjelder sin bærekraftstrategi innen området.

Jeg må også i denne saken få si at havbruk er en av det moderne Norges suksesshistorier – norske råvarer med fortrinn i ren natur, rent vann, beliggende for det meste i Distrikts-Norge og et stadig voksende eksportmarked. Det er en næring som absolutt bør ha vår største oppmerksomhet, og det har den da også. Men denne verdiskapingen må sikres og utvikles videre. Det er en næring som produserer mat både for vårt land og for verden rundt oss i en tid hvor matvarekriser nærmest er daglig avislesing, forårsaket av naturkatastrofer som kommer nesten tett som hagl i forskjellige deler av verden. Næringen er helt uten noen form for statlig subsidiering. Vi er ellers vant til det omvendte når det gjelder matproduksjon i vårt land.

Det er en raskt voksende næring, og med suksess – for det har den. Den vil alltid være i søkelyset for den offentlige debatt, og det skal den være. Derfor er jeg enig med forslagsstillerne i at det selvsagt også skal stilles miljøkrav til næringen. Det blir det også gjort. Men det må også stilles krav til myndighetene om at de legger til rette for et regelverk som er praktikabelt, og at miljøkrav og andre krav er forenelige med en utvikling av næringen som er til gagn for en stadig økende verdiskaping. Vi må aldri glemme den balansen.

Derfor er det ikke helt slik som forslagsstillerne sier et sted i forslaget, at økonomisk bærekraft og miljømessig bærekraft går hånd i hånd. Her er det nok slik at markedet og næringen ofte går foran, og at regelverk og krav må tilpasses etter hvert. Det er naturlig at det er det private initiativ som kommer først. Men det betyr også at det ligger et betydelig ansvar på næringen selv for å tilpasse seg de miljøkrav som etter hvert kommer. Men kravene må også være realistiske. Mange av de kravene som er foreslått i Dokument nr. 8-forslaget, er det varslet fra statsrådens side i hennes redegjørelse for Stortinget at man vil se nærmere på. Som statsråden sa i den forrige saken: Hele det politiske miljøet er opptatt av å få en bærekraftig havbruksnæring som kan vokse. I tillegg har Gullestad-utvalget nettopp levert en grundig rapport som behandler næringens plass i fremtiden. Høringen til denne rapporten og de eventuelle forslag som vil komme, vil vi jo kunne diskutere her senere.

Så vil jeg nok en gang uttrykke bekymring for de mange sprikende utspill som kan observeres fra forvaltningen når det gjelder miljøsiden av denne næringen. Dette er viktig. Jeg understreker det igjen. Forskjellige etater, direktorater og institutter sår tvil om målte verdier, metoder, vedtatte måls egnethet og troverdighet, og til dels om hverandres troverdighet. Derfor har jeg faktisk grunn til å hevde at organiseringen av forvaltningen av havbruksnæringen i seg selv kan være en fare for miljøet, men også for bærekraften i selve næringen. Lakselusdebatten er et godt eksempel på dette. Støynivået har vært altfor høyt fra forvaltningen til at det kan være noe godt grunnlag for politikerne til å vedta klare, godt fundamenterte miljøkrav som hensyntar næringens vekst og utvikling.

Lillian Hansen (A) [12:41:46]: Det har de siste årene vært mange viktige debatter i denne salen om miljøutfordringene og mulighetene i oppdrettsnæringen, som flere har vært inne på i den forrige saken og i denne saken. Sist gang var debatten etter fiskeriministerens havbrukspolitiske redegjørelse i Stortinget for bare litt siden. Så det er ikke tvil om at det er stor interesse for denne næringen, og det er bra og helt på sin plass.

Det er da også naturlig at hvilke vilkår som skal legges til grunn for den videre utviklingen, i økende grad er gjenstand for offentlig debatt. Fiskeriministeren redegjorde godt for hva som er regjeringens politikk for denne viktige næringen, miljøutfordringene og generelt tiltak i havbruksnæringen. Jeg har registrert at det er tverrpolitisk vilje til å få denne næringen så robust og bærekraftig som mulig, som igjen skal gi bærekraftig vekst.

Jeg er glad for at vi har en fiskeriminister som er svært opptatt av disse utfordringene, som i tillegg vet hva dette dreier seg om og hva som står på spill om vi ikke har en god politikk på dette området. Det er viktig å ha et våkent øye på utviklingen, og at det iverksettes tiltak om nødvendig.

Bærekraftstrategien skal ligge til grunn for at norsk havbruksnæring skal drives på en bærekraftig måte. Dette er nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Det er fem hovedområder som er viktige: genetisk påvirkning hos villfisk på grunn av rømming, forurensing og utslipp, sykdom medregnet parasitter, arealbruk og fôrressurser.

De forskjellige tiltakene er ulike i form og karakter. Noen følges opp på kort sikt, mens andre har en mer langsiktig karakter. Flere er allerede iverksatt eller startet opp. La det være helt klart: Denne regjeringen er svært opptatt av miljøutfordringene i næringen. Oppfølging av bærekraftstrategien er derfor viktig, nå og i tiden som kommer.

Som fiskeriministeren sier i sitt brev angående saken: Miljøtilpasset drift er en forutsetning for langsiktig vekst og utvikling i havbruksnæringen.

Det er derfor bra at det nå er på høring forslag til skjerpede tekniske krav til matfiskanlegg. I tillegg er det knyttet stor spenning til hvilke innspill som kommer til den såkalte Gullestad-rappporten som nå er ute på høring. Mandatet til dette utvalget var å komme med forslag til ny overordnet arealstruktur, som skal bidra til at akvakulturnæringen utnytter arealene på en bærekraftig og effektiv måte med minst mulig miljøpåvirkning og smitterisiko.

I tillegg har regjeringen foreslått en økning i bevilgningene til utvikling av miljøteknologi i 2012.

Om denne næringen blir skjøttet på en god måte av næringen selv og myndighetene, er jeg sikker på at den har livets rett. Den spiller allerede nå en viktig rolle. Sett i forhold til at verdens befolkning vil øke enormt i årene som kommer, vil denne næringen spille en betydelig rolle i verdens matproduksjon.

Jeg vil avslutte på samme måte som jeg gjorde i debatten etter fiskeriministerens redegjørelse. Havbruksnæringen har gode muligheter til å kunne fortsette sin positive produksjonsutvikling, men må samtidig være forberedt på at myndighetene vil sette foten ned dersom det blir nødvendig.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:46:03]: Senterpartiet avholdt sist helg sitt landsmøte. På det landsmøtet vedtok man at man skulle øke selvforsyningsgraden av mat. Dette er spenstig, det er spennende, og det viser at partiet mangler fullstendig virkelighetsforståelse. Jeg skal begrunne det på følgende måte: Norge eksporterer i dag 37 millioner måltider mat hver dag. Hvis ikke dét er å være selvforsynt med mat, så vet ikke jeg. Norge gjør nok sin del på det feltet. Og forhåpentligvis vil dette, slik det ser ut nå, fortsette å øke, men da må vi sørge for å legge forholdene til rette for det. Fisk er også mat. Ja, ikke bare er det mat, det er også sunn mat. Fisk har veldig mange gode egenskaper som bl.a. kjøtt ikke har.

Den 22. februar hadde vi en lengre debatt i Stortinget som dreide seg om framtidsutsiktene og mulighetene for norsk oppdrettsnæring. Det var en debatt knyttet til fiskeriministerens redegjørelse 17. februar, en redegjørelse som jeg vil gi statsråden honnør for. Den viste at man faktisk er interessert i denne næringen på en slik måte at man skal få mulighet til å utvikle seg videre, men samtidig også på en slik måte at man påpeker at næringen har utfordringer, den har utfordringer som vi er nødt til å finne en løsning på.

Men jeg må dessverre si at når jeg ser på de forslagene som Kristelig Folkeparti har fremmet her knyttet til lukkede anlegg, må jeg stille spørsmålet: Hvor skal man hente arealet fra? En merd kan i dag være inntil 40 meter dyp, og den har en betydelig omkrets. Hvis man skal ta den opp på land, snakker vi nærmest om en fotballbanes størrelse. Når man ganger dette med åtte-ti merder, og skal legge disse ved siden av hverandre – ja, så er det helt åpenbart at vi har en del utfordringer på gang.

Men det skjer mange spennende prosjekter der ute. Et av prosjektene er bl.a. å legge et settefiskopplegg inn i en tunnel, med full rensing. Det er også forslag til hvordan en skal klare å holde fisken litt lenger på land før man setter den ut i sjøen, for å få ned antall døgn som fisken står i sjøen, med tanke på lus, bedre planlegging etc.

I stedet for at man nærmest utelukkende går til piskvarianten, som Kristelig Folkeparti her legger opp til, bør man også se på andre ting, som f.eks. større muligheter for å gi forsøkskonsesjoner innenfor matfiskproduksjonen, for å kunne se på alternative måter å gjøre det på: Det kan være settefiskanlegg, det kan være det å ha det på land – altså mange forskjellige måter.

For jeg tror at i den situasjonen vi står i, så kommer næringen selv til å komme med en rekke tiltak og forslag om hvordan vi kan bli bedre og hvordan vi kan dempe de konfliktene som vi i dag har i nærmiljøet. For det må vi gjøre noe med.

Sist uke kunne vi lese i Sunnmørsposten at Bringsvor Laks nå har solgt sin virksomhet. De orket rett og slett ikke mer av byråkratiet. Det var stadige pålegg som man fikk tredd ned over hodet. Det sto å lese i Sunnmørsposten sist uke.

Det bringer meg over til Gullestad-utvalgets innstilling. En del av det som ligger der, setter disse små aktørene i en skvis dersom vi bare går inn for de tiltakene som er gjort der. Derfor har undertegnede og Fremskrittspartiet sagt at vi i hvert fall må sørge for å få på plass en konsekvensutredning før vi går til implementering av det som ligger i Gullestad-utvalgets innstilling.

Vi må også ta inn over oss at andelen rømt fisk de siste årene har gått betydelig ned. Det er blitt færre fisk som rømmer. Så kan vi selvfølgelig også takke Vårherre for at den rømmingen som skjedde oppe på Hitra, skjedde på en tid og med en fisk av en størrelse som gjør at det forhåpentligvis får liten betydning for elven. Det får vi alle sammen krysse fingrene for.

Også når det gjelder lus, er det helt åpenbart at vi har en stor utfordring, og da må vi sørge for at det blir forsket, både på vaksine og på forskjellige typer behandling. Jeg har nettopp hatt møte med et firma som ser på én måte å gjøre det på, nemlig varmebehandling for å få lusa til å slippe. Det er fantastisk mye spennende som skjer der ute. Men la oss ta oss tid, la oss ikke forhaste oss og gå inn i noe som vi ikke ser konsekvensen av. Og la oss få en konsekvensutredning, så skal vi komme godt i mål.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:51:20]: Norge har alle forutsetninger for å sørge for at den norske oppdrettsnæringen blir verdensledende også på miljø. Men dette krever planer for langsiktige strukturelle endringer i reguleringen av oppdrettsnæringen. Det er behov for en plan for overgang til en miljømessig bærekraftig oppdrettsnæring med lukkede sjøanlegg, eller alternative tiltak for å oppnå et tilsvarende sikkerhetsnivå innen 2020. Vi låser ikke forslaget vårt bare til lukkede anlegg, fordi det skjer så mye positivt, det skjer en teknologiutvikling når det gjelder sikkerhet.

I regjeringens bærekraftstrategi fra 2009 legges det vekt på, slik Lillian Hansen nevnte, fem hovedområder der oppdrettsindustrien påvirker miljøet: genetisk påvirkning på grunn av rømming, sykdom, forurensning og utslipp, arealbruk og fôrressurser. Dette er positivt. Det er fem områder som har vært problemområder siden oppstarten av oppdrettsnæringen, og etter 40 års drift er det nå viktig at man får til faktiske endringer. Jeg mener det nå må være en prioritert oppgave å løse disse problemene innen 2013. Da er det trist å se at strategien mangler klare indikatorer på hva som er akseptabel miljøpåvirkning fra lakseoppdrett, og at strategien heller ikke har tidsfrister for når en skal ha på plass de ulike tiltakene. Jeg er bekymret for at regjeringens strategi ikke vil løse miljøutfordringene før det er for sent.

Ifølge offisielle tall rømmer det årlig i underkant av 450 000 laks fra norske oppdrettsanlegg, men det er knyttet stor usikkerhet til hvor reelle disse tallene er. For eksakt ett år siden sa statsråden følgende:

«Det er klare indisier på at de faktiske rømmingstallene er høyere enn statistikken viser.»

Ja, fiskebiolog Harald Sægrov antyder at rømningstallene var på ca. 2,5 millioner laks hvert eneste år. Da får vi usikkerhet fordi vi får så mange forskjellige signaler, som representanten Flåtten nevnte. Til sammenlikning teller villaksstammen 50 000 gytende individ. Derfor er det åpenbart at rømt oppdrettslaks og regnbueørret utgjør et betydelig økologisk forurensningsproblem. Potensialet for ytterligere skade er stort når vi vet at det står 350–400 millioner fisk i oppdretternes merder, og at tallet er raskt voksende.

Et eksempel som kan illustrere problemet, er de nylig rapporterte funnene ved Etneelva i Hordaland, der tre av fire gytefisk var rømt oppdrettslaks. Dette viser hva som kan skje dersom oppdrettsnæringen får vokse uten at rømmingsproblemet blir løst.

Et annet stort problem som stadig melder seg, er utslipp fra anleggene. Dette består hovedsakelig av fôrspill og kloakkutslipp som går rett ut i sjøen fra de åpne anleggene. TV 2 viste i høst foruroligende bilder fra havbunnen 280 meter under et anlegg i Sørfjorden utenfor Bergen, der havbunnen var sterkt dekket av et hvitt belegg. Havforskningsinstituttet sa følgende:

«Frisk havbunn i en norsk fjord ser ikke slik ut.»

Jeg mener en rekke konkrete tiltak må iverksettes for å sikre en bærekraftig lakseoppdrettsnæring. Det er også på tide at det innføres forpliktende miljøtiltak som innebærer en kraftig forbedring av miljøtilstanden i oppdrettsnæringen innen 2013. Forslagene må innebære kreative krav når det gjelder genetisk påvirkning og rømming, sykdom, forurensning og utslipp. Det må bevilges mer penger til forskning og utvikling, og da spesielt utvikling av demonstrasjonsanlegg for lukkede systemer i sjø, eller anlegg med tilsvarende sikkerhetsnivå. Lukkede system kan bidra til å redusere problemene med rømming og sykdom og parasittspredning, og ivareta både næringsutvikling og kravet om en miljømessig bærekraftig oppdrettsnæring.

Jeg mener forpliktende miljøtiltak er avgjørende både for å sikre oppdrettsnæringens omdømme og mulighet for bærekraftig og lønnsom produksjon på sikt, og for å bevare villaksen og sjøørreten i Norge.

Jeg tar til slutt opp de forslagene som Kristelig Folkeparti har fremmet i dokumentet.

Presidenten: Representanten Rigmor Andersen Eide har tatt opp de forslag hun refererte til.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [12:56:33]: Regjeringspartiene har i Soria Moria-erklæringen sagt at det skal legges til rette for videre vekst i havbruksnæringen innenfor bærekraftige rammer. Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring skal legges til grunn.

Debatten som fulgte etter at jeg la fram min havbrukspolitiske redegjørelse i februar, viser at det er bred enighet på Stortinget om havbruksnæringens betydning og potensial, men også om bærekraftutfordringene.

Det er nettopp disse bærekraftutfordringene som var bakgrunnen for at regjeringen laget bærekraftstrategien. Bærekraftstrategien setter langsiktige mål og inneholder 32 konkrete tiltak som regjeringen mener er nødvendige for å nå disse målene. Oppfølging av strategiens tiltak har høy prioritet i regjeringen. Av de 29 tiltakene som Fiskeri- og kystdepartementet har ansvar for, er samtlige igangsatt. Jeg vil understreke at vi nå må gi tiltakene i bærekraftstrategien tid til å virke før vi kan måle effektene av dem.

En av de viktigste oppgavene i strategien er å etablere politisk forankrede måleindikatorer og grenseverdier for hva som er miljømessig bærekraftig. Det er nå et tverrfaglig arbeid på gang for å utvikle egnet bærekraftindikator for genetiske effekter fra rømt laks fra oppdrett til vill laks, og det samme er på gang når det gjelder etablering av grenseverdier for lakselus på villaks. Videre er det på gang utvikling av indikatorer for utslipp fra oppdrettsanlegg i geografiske områder. I dette inngår utvikling av metodegrunnlaget for å måle aktuell påvirkning.

Et viktig ledd i strategien er å legge til rette for utvikling av ny teknologi som gir bedre kontroll med produksjon av matfiske i sjø. En slik teknologiutvikling bør etter min mening ikke fokusere på spesifikke løsninger, men på hvilke utfordringer som må løses. Dersom vi fokuserer for mye på enkelte løsninger, vil vi legge begrensninger på innovasjonen, og kanskje dermed gå glipp av gode løsninger.

Dagens åpne anleggsteknologi i sjø har vært en viktig forutsetning for veksten i norsk havbruk og har gjort næringen til det eventyret den er. Dagens teknologi har imidlertid også svakheter, f.eks. problemer med lakselus og rømming. Det arbeides derfor med å utvikle dagens oppdrettsteknologi og å utvikle alternative og mer miljøvennlige løsninger. Dette inkluderer forbedring av dagens åpne sjøbaserte teknologi. Nye og strengere regler for teknisk standard for matfiskanlegg er nylig sendt på høring, og det er igangsatt arbeid med teknisk standard for landbaserte anlegg. Det arbeides også med mer lukkede anleggsformer i sjø.

Det er i dag mange finansieringsmuligheter for bedrifter som ønsker å utvikle miljøteknologi. Norges forskningsråd og Innovasjon Norge er begge bedt om å prioritere utviklingen av mer miljøvennlig havbruksteknologi.

Dersom det er behov for å teste ut ny oppdrettsteknologi i storskala, kan det søkes om en forskningstillatelse som skal bidra til å utvikle kunnskap som kommer akvakulturnæringen til gode. Slike tillatelser defineres som fellesskaplige, er vederlagsfrie og tidsbegrenset knyttet til formålet.

Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond finansieres ved at sjømatnæringen betaler en FoU-avgift på eksportverdien av norsk fisk. Et anslag for 2010 er at oppdrettsnæringen har innbetalt om lag 75 mill. kr i FoU-avgift, dvs. 0,3 pst. av eksportverdien. Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond har rettet sitt hovedfokus i 2011 mot rømming: evaluering av teknologisk status, erfaringer og muligheter med flytende lukkede anlegg og utvikling av rømmingsfri og begroingsfri not.

I lys av representantforslaget vil jeg få minne om at akvakulturloven har hjemler for en rekke mulige sanksjoner dersom bestemmelsene gitt i eller i medhold av loven ikke blir overholdt. Det foreligger med andre ord allerede sanksjonssystemer som skal sikre at næringen til enhver tid følger gjeldende miljøkrav.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:01:24]: Fiskeri- og kystministeren var lite inne på det som hadde særlig med Gullestad-utvalget og Gullestad-utvalgets innstilling å gjøre. Det er kanskje et av de områdene som det kommer til å bli mest debatt om i tiden som kommer. Den er vel allerede sendt ut på høring, vil jeg anta. Det skal bli spennende å se hva som kommer ut av det. En av problemstillingene er soneflytting, bl.a. å gjøre hele Hardangerfjorden til én sone, der man i dag helt i ytterkant har en produksjon på ca. 76 000 tonn. Den skal ned til 50 000 tonn innenfor den sonen.

Spørsmålet mitt til statsråden gjelder særlig de små og mellomstore oppdretterne. Vi ser i dag et stadig oppkjøp av de små. Vi får færre og færre og større og større aktører. Spørsmålet mitt til statsråden er følgende: Vil statsråden sørge for at før man går til implementering av Gullestad-utvalget og det som ligger i deres innstilling, sørge for en konsekvensutredning nettopp med fokus på små og mellomstore aktører?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [13:02:17]: Som representanten Nesvik korrekt beskriver, er Gullestad-utvalgets innstilling sendt på høring. Den har jeg satt seks måneders høringstid på, og det er nettopp for å få et godt og bredt tilfang av høringssvar. Det er et omfattende utvalgsarbeid som ligger ute nå, og som jeg håper å få veldig mange gode og brede tilbakemeldinger på.

Når det gjelder forholdet til de små, var det nettopp det jeg sa sist var sendt på høring i Hardangerfjord-forskriften. Det var jo å ivareta de små oppdretterne bedre enn i det som var sendt på høring tidligere.

Jeg ser at det fortsatt er en debatt, men jeg registrerer også at FHL har fått avklart en del av de tingene som de var opptatt av, i et møte i departementet forrige uke.

Når det gjelder beveggrunnene for hvorfor de små selger, tror jeg nok at de er flere. Jeg har merket meg at byråkrati var én grunn. Jeg skal ikke omtale enkeltsalg, men jeg ser ikke bort fra at prisen kan være forlokkende for noen også for tiden.

Svein Flåtten (H) [13:03:34]: Balansen mellom ønsket vekst og miljømessig bærekraft er jo hovedproblematikken innenfor havbruk og også ofte statsrådens problem. Vi har sett over lang tid at det har vært en åpen offentlig uenighet i forvaltningen om tiltak. Hele debatten rundt de forskjellige typer miljøtiltak, særlig innenfor lakselus, men også rømming, har vært skjemmet av en betydelig støy, som kommer fra forvaltningen.

Så synes jeg at det i det senere har vært litt bedre. Føler nå den ansvarlige statsråd for havbruk at hun har mer kontroll på den interne diskusjonen om virkemidler inne i forvaltningen?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [13:04:44]: Jeg registrerer også at flere snakker bedre med hverandre enn de har gjort tidligere. Jeg og miljøvernministeren hadde et seminar der vi nettopp tok opp de utfordringene som havbruksnæringen står overfor når det gjelder villaksen – et kunnskapsseminar for å slå fast den kunnskapen som det er enighet om.

Så er det selvsagt sånn at i alle forskningsmiljø vil det være uenighet. Det tror jeg er bra for forskningen. Det driver forskningen og kunnskapsutviklingen framover. Det ville vært urovekkende om forskerne var 100 pst. enige med hverandre.

Jeg har ansvar for min del av forvaltningen, og de vet absolutt på hvilke arenaer de skal være. De skal være tydelige på fag, og så skal vi politikere ta oss av politikken. Det gjør vi i denne salen stadig vekk, noe jeg setter stor pris på.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [13:06:02]: Jeg synes det er positivt å høre om de 29 tiltakene som statsråden nevner, som er ute på en slags høring eller iverksatt på et vis. Det jeg lurer på, er: Hvorfor denne motstanden når det gjelder å sette tidsfrister for hva som er akseptabel miljøpåvirkning på de ulike bærekraftområdene? Hvorfor ikke sette mer kraft bak forslagene?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [13:06:32]: Jeg har vel for så vidt svart på det spørsmålet gjennom innlegget mitt.

For det første mener jeg at den utviklingen som skjer gjennom forskningsmiljø, det at forskningsmiljø og næring møtes og utvikler teknologi, er bra.

Jeg kommer ikke til å sette tidsfrister for verken forskere eller gründere når det gjelder god miljømessig teknologisk utvikling. Det tror jeg er et arbeid som må få gå sin gang. Så bruker jeg de virkemidlene jeg har til å påvirke. Som jeg sa, både Norges forskningsråd og Innovasjon Norge er bedt om å prioritere midler til den type forskning.

Så tror jeg vel at jeg er en av dem som setter de tydeligste tidsfristene av alle. For det jeg har sagt til næringen, er at før næringen har kontroll, spesielt med lus, som har vært det store, store problemet, blir det ingen vekst. Det er et språk næringen forstår, og som jeg opplever at næringen absolutt har tatt inn over seg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øyvind Håbrekke (KrF) [13:08:02]: Den 13. mars 2009 ble strømmen skrudd av i Søderberghallen i Hydros anlegg på Karmøy. Dermed opphørte produksjonen i den aller siste elektrolysecellen med gammel Søderberg-teknologi hos Hydro. Dermed skjedde det et teknologiskifte innenfor en aluminiumsindustri som har en lang historie med en sterk utvikling mot stadig mer miljøvennlige løsninger i Norge.

Den utviklingen og den endringen som skjedde den dagen, var et resultat av en tidsfrist. Det var et resultat av en aktiv næringspolitikk og en aktiv miljøpolitikk. Aluminiumsindustrien, på linje med prosessindustrien – jeg kan nevne oljeindustrien som et annet eksempel – er et resultat av en dynamikk mellom næringen på den ene siden og myndighetene på den andre siden, der vi faktisk stiller krav, forteller hvor lista skal ligge for at dette skal være bærekraftig, for at dette skal være akseptabelt. Så er det opp til næringen å vise at man klarer å hoppe over lista som myndighetene har satt.

Tilstanden for villaksen i norske farvann og norske vassdrag er alvorlig. Vi vet at mange av bestandene vi har, går en usikker framtid i møte. Er oppdrettsnæringen ene og alene årsaken til det? Nei, det er den ikke. Det er mange årsaker til at vi står i den situasjonen. Men en av de faktorene som vi faktisk har kontroll over, er reguleringen av oppdrettsnæringen. Det forplikter oss, det forplikter næringen, men det forplikter også Det norske storting. Vi skal stå til ansvar overfor det biologiske mangfoldet og overfor internasjonale konvensjoner. Vi skal stå til ansvar overfor kommende generasjoner.

Den eneste gangen fiskeriministeren kan vise til at hun har satt en frist – stiller krav knyttet til tidsfrister – er knyttet til næringens videre vekst, ikke til faktisk miljøpåvirkning slik næringen drives i dag.

Så hører vi at Fremskrittspartiet nærmest fnyser av de forslagene som Kristelig Folkeparti har til behandling i dag. Men når Fremskrittspartiet og Harald T. Nesvik selv skal referere til villaksens tilstand, bruker han uttrykk som «takker Vårherre», «krysser fingrene», osv. Det viser vel kanskje hvor langt unna føre-var-prinsippet man er i det partiet.

Oppdrettsnæringen er faktisk nødt til også for å være bærekraftig i et langsiktig perspektiv å oppleve en dynamikk mellom næringens egen utvikling og myndighetenes evne til å stille krav og tidsfrister som gir utvikling, og som gir teknologskifte, og som peker i retning av neste generasjons oppdrettsnæring. Det fortjener Kyst-Norge, det fortjener norsk oppdrettsnæring, og det fortjener villaksen og kommende generasjoner.

Oskar J. Grimstad (FrP) [13:11:23]: Forslagsstillarane foreslår fem ulike tiltak for å fremje havbruksnæringa og betre omdømmet til ei næring som etter kvart har blitt ein av dei store bidragsytarane når det gjeld både matforsyning og økonomi. Distrikt og land nyt godt av store inntekter, og eksportverdien er formidabel. Næringa bidreg med andre ord sterkt til det velferdssamfunnet vi alle er opptekne av å vidareutvikle.

Næringa har hatt sine opp- og nedturar gjennom åra, og nett no har ho ein oppgangskonjunktur som gir rekordinntekter. Men næringa har også hatt sine tunge år der mange har bukka under av ulike årsaker. Men økonomiske utfordringar i form av offentlege krav og låge produktprisar er særmerkt for dei fleste konkursar. Derfor er det umåteleg viktig at denne viktige næringa ikkje får pålegg som verken fremjar miljøet eller betrar berekrafta til havbruksnæringa.

Som eksempel på eit misforstått tiltak har fleire teke til orde for å flytte denne næringa på land for på denne måten å fjerne problemet med røming og lakselusoppblomstring. Dette er både ei dyr løysing og ei dårleg løysing. Arealbehovet vil vere nærmast uhandterleg, og energiforbruket ved pumping av vatn vil gjere denne næringa ulønnsam mange stader. Men det fritek ikkje næringa for ansvaret for å sørgje for at den ukontrollerte røminga som vi nyleg opplevde, og som mange her har referert til tidligare, er uakseptabel. Svært ofte ser vi at slike skadar, med påfølgjande røming, skjer ved servicebåtar eller brønnbåtar sine aktivitetar ved eller nær mærene. Det synest underleg at næringa ikkje klarer å få på plass rutinar rundt denne typen aktivitet som forhindrar røming. Altfor ofte har vi sett skadar, med påfølgjande røming, som resultat, og det er fullstendig uakseptabelt.

Når det gjeld andre utfordringar, som lakselus, ser vi at det blir sett inn store ressursar på å løyse dette problemet, og viljen innan næringa til å ta dette på alvor er tydeleg. Så får vi forvente at forskingsmiljøet og myndigheitene, i lag med havbruksnæringa, klarer å handtere også dette problemet slik at villaksstamma også har ei framtid. For ingen, og slett ikkje Framstegspartiet, ønskjer å setje denne delen av naturmangfaldet og rekreasjonsmoglegheita som villaksstamma representerer, ut av spel.

Så nokre ord til slutt om havbotnen under nokre av anlegga. Inga næring av nokon størrelse går føre seg utan at det set spor i naturen. Landbruksnæringa er eit eksempel på det. Også utslepp, ureinsa slike, frå byar og tettstader finst det mykje av utan at det får like stor merksemd. DN, Direktoratet for naturforvaltning, er slett ikkje like tydeleg der. Så får målet vere å gjere miljøpåverknadene minst mogleg også for havbruksnæringa, gjennom berekraftige tiltak som alle er tente med.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:14:27]: Det er trist at representanten Håbrekke ikke var til stede da vi debatterte denne saken den 22. februar. Da hadde han kunnet delta da vi nettopp diskuterte det overordnede perspektivet i saken, og da man gikk gjennom en rekke forskjellige tiltak. Utsagnet knyttet til rømmingen på Hitra er nok ikke mitt eget. Det er faktisk Havforskningsinstituttets utsagn i forbindelse med komiteens besøk i Bergen, der Havforskningsinstituttet nettopp viste til at denne rømmingen skjedde. Vi skal være glad for at det skjedde på det tidspunktet det skjedde, fordi det har med problemstillingen knyttet til oppvarming i elven etc. å gjøre, og at denne fisken forhåpentligvis i liten grad kan påvirke det.

Enhver person i denne sal forventer at, og ønsker og vil jobbe for, at det skal være minst mulig rømming – ja, helst ingen rømming så sant det lar seg gjøre. Derfor har også undertegnede nettopp utfordret statsråden på at i situasjoner der bl.a. brønnbåter ligger inntil merder, og da det er størst sannsynlighet for at det oppstår rift i notveggen eller ødeleggelse av notveggen, bør man faktisk få pålegg om kameraovervåking av disse operasjonene, nettopp fordi man skal kunne iverksette tiltak umiddelbart dersom sånt skjer. Hvis man venter i to–tre dager og så oppdager at fisken har rømt, er det for sent. Det er helt åpenbart at ting bør gjøres.

Fremskrittspartiet har også tatt til orde for at en faktisk bør se på muligheten for å etablere et gjenfangstfond nettopp for å kunne prioritere gjenfangst av rømt oppdrettslaks. Det har vi heller ikke i dag.

Vi er også nødt til å se på en del andre tiltak. Det er klart at når det koster 40 kr kiloen for laks, sier det seg selv at den som er mest interessert i at laksen ikke skal rømme, er faktisk oppdretterne selv. Derfor må vi ikke si at det er oppdretterne som er kjeltringene, som en nærmest kan få inntrykk av at enkelte som står på denne talerstolen, mener.

Én ting som bekymrer meg, og som jeg kunne tenke meg at en i hvert fall forsket litt mer på, er lakselus og fastsettelsen av lusetallene for næringen, enten antallet hunnlus som sitter på fisken, eller bevegelige lus. Når det gjelder de lave tallene vi har sett i perioder da vi ikke har hatt problemer knyttet til smolt, kan det skyldes at det har vært for mange avlusinger, som gjør at lusa blir resistent mot den medisinen man bruker. Man bør i hvert all se nærmere på dette fordi vi må få bukt med rømmingen og lusproblematikken. Det tror jeg alle i denne sal er enige om. Noen har ikke fasiten mer enn andre, men jeg tror man faktisk skal høre på hverandre.

Det er også svært viktig det representanten Flåtten har vært inne på tidligere i dag, nemlig at det er viktig at forvaltningen taler med én stemme utad, at de ikke skaper forvirring om hva som er den rette framgangsmåten.

Presidenten: Øyvind Håbrekke er nå siste inntegnede taler.

Når presidenten gjør oppmerksom på og informerer om det, er det ikke som en oppfordring, men som en informasjon.

Øyvind Håbrekke (KrF) [13:17:53]: Det er greit at de ordene som ble brukt av representanten Nesvik tidligere i debatten knyttet til rømming. var et sitat, men når man i kombinasjon med så kontant å avvise Kristelig Folkepartis forslag til videre utvikling av miljøstandarden i oppdrettsnæringen bruker den typen sitater om rømming, inviterte det til en replikk fra undertegnede.

Så må jeg si at engasjementet fra Fremskrittspartiet knyttet til miljøutfordringene i oppdrettsnæringen har steget utover i debatten, og det er jeg for så vidt glad for. Men Kristelig Folkeparti venter fortsatt på de konkrete tiltakene fra Fremskrittspartiet som faktisk er tilstrekkelige for å avhjelpe problemet. Gjenfangstfond er vel og bra, men her mangler det konkrete tiltak som faktisk står i forhold til behovet.

Jeg vil også understreke det som ble sagt om at noen mener at de som er i næringen, nærmest blir framstilt som kjeltringer. Det har i hvert fall ikke jeg oppfattet i debatten. Kristelig Folkeparti har det helt motsatte utgangspunktet, som det også framgår av forslaget. Det er faktisk vår intensjon at nettopp gjennom å stille krav og vise vei for en videre utvikling av hva som er bærekraftig standard for oppdrett langs kysten vår, viser vi hva som er ansvarlig næringspolitikk for oppdrettsnæringen. Det er det som viser veien videre.

Jeg viste til eksempelet fra aluminiumsindustrien, som har opplevd det samme, og derfor i dag kan reise verden rundt og si at vi har verdens reneste aluminiumsindustri. Jeg kan nevne norsk oljeindustri, som på begynnelsen av 1990-tallet ble pålagt en CO₂-avgift, som ble møtt med ramaskrik fra næringen, men som førte til at man noen år senere da man skulle ta opp Sleipner-gassen, skilte ut CO₂-en og deponerte CO₂-en som følge av den CO₂-avgiften. Nå reiser man verden rundt og markedsfører det prosjektet som et ledende prosjekt internasjonalt. Det er dynamikken mellom næring og myndighet sånn som det skal være. Den ser vi ikke tilstrekkelig av i oppdrettsnæringen. Det mener jeg debatten her har vist ganske godt. Det er en redsel for å sette tidsfrister. Det er en redsel for å stille tøffe krav, men man håper at det går bra med villaksen. Man videreutvikler noen forskrifter og tekniske krav, men man har ingen krav til når vi skal ha på plass neste generasjons oppdrettsnæring, som er framtidsrettet, og som kan drives uten den støyen, det bråket og de miljøproblemene man har i dag, men som er en trygg og sikker næring. Det krever en aktiv miljøpolitikk, og det krever en aktiv næringspolitikk. Akkurat på dette området går faktisk det hånd i hånd ved at vi stiller de kravene vi har gjort.

Så vil jeg til slutt også presisere at Kristelig Folkeparti ikke har stilt teknologispesifikke krav – vi har sagt lukkede anlegg eller tilsvarende sikkerhetsnivå. Vi ønsker ikke å peke ut vinneren i den teknologiske utviklingen som skal skje, men vi vil stille krav.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:21:20]: Av og til er det lurt å ha lest innstillingen som man behandler, når man uttaler seg om hva andre mener.

Da vil jeg sitere fra side 3 i innstillingen, der det står følgende fra Fremskrittspartiet: «Disse medlemmer vil vente med å fremme nye og strengere miljøkrav til oppdrettsnæringen inntil en har sett … høringsuttalelsene til Gullestad-rapporten», nettopp for å se hva som kommer, før man stiller nye krav. Hvis det kommer strengere krav enn det er per i dag, trengs det en annen type regelverk og en annen type virkemidler. Vi kan ikke bare gjøre som Kristelig Folkeparti gjør, uten å ha sett nettopp hva dette utvalget kommer med, hva slags innspill som vil komme der, før vi skal ta det litt her og litt der. Derfor avventer vi det.

Dessuten – det er ikke alle gangene det er så lurt å sette disse tidsfristene heller. Det tror jeg regjeringen også har lært gjennom visse ting som skjer på Mongstad.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.