Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Trond Giske, Erik Solheim og Anniken Huitfeldt vil møte til muntlig spørretime.
De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Ketil Solvik-Olsen.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:02:43]: Norge er et land som er rikt på naturressurser. Vi er rike på industrivirksomhet og industrihistorie. Gass er en av våre store inntektskilder, og vi er verdensledende når det gjelder å utvinne gass.
Flere rundt om i landet ønsker å bruke denne gassen også til industriutvikling og verdiskaping i Norge. Jeg var nylig på Barentskonferansen i Hammerfest. Det innlegget som fikk desidert mest applaus, var da fagbevegelsen krevde at en skulle kunne bruke gass til lokal industrivirksomhet. Det konkrete prosjektet gjelder Alcoa, verdens største aluminiumsprodusent, som ønsker å gjøre noe så enkelt som å bygge nærmest en kopi av det Hydro har bygget i Qatar. Det vil bli store investeringer, mange arbeidsplasser, og det handler om å videreutvikle en bransje der vi allerede er blant de beste, nemlig aluminiumsproduksjon.
I Dagens Næringsliv i forrige måned gikk den lokale arbeiderpartiordføreren, Alf E. Jacobsen, ut og mente at regjeringen drev med dobbeltmoral som ikke tillot den bedriften å etablere seg i Finnmark, når en har jublet over at Hydro etablerer tilsvarende virksomhet basert på gass i Qatar.
I spørretimen for noen uker siden sa statsministeren at «gass er miljøvennlig». Regjeringen har også gang på gang understreket at det gjennom EUs kvoteregime vil være et tak på det totale CO2-utslippet i Europa, som gjør at om en øker utslippene i Norge, vil de måtte kuttes andre steder. Samtidig har regjeringens Mongstad-månelanding blitt utsatt og vil tidligst stå ferdig i 2020. Det betyr at hvis Alcoa skal ha krav om rensing på sitt anlegg, vil det tidligst stå ferdig i 2024.
Da er spørsmålet til miljøvernministeren: Hva vil regjeringen gjøre for at Alcoa kan realisere sine planer før 2024?
Statsråd Erik Solheim [10:04:54]: Spørsmålet Solvik-Olsen stiller, er viktig, men det er jo ikke første gang spørsmålet stilles i Stortinget. Sågar har Solvik-Olsen stilt meg det opptil flere ganger tidligere, og svaret er det samme som tidligere: Regjeringen er positiv til Alcoas planer så sant de bygger på at man har rensing av gassen, altså har karbonfangst og lagringsanlegg eller andre former for rensing.
Jeg vil understreke at til høsten kommer Stortinget til å bli forelagt klimameldingen. Den bygger på det klimaforliket som seks av Stortingets sju partier ble enige om. Fremskrittspartiet sto utenfor dette klimaforliket og er dermed i en lettere stilling til å foreslå alle prosjekter og ikke se på summen av dem, mens Stortingets seks andre partier har forpliktet seg til en samlet norsk utslippsreduksjon – en norsk utslippsreduksjon innenfor en internasjonal ramme.
Selvsagt har Solvik-Olsen rett i at det viktigste er de totale globale utslippsreduksjonene. Men for å få til globale utslippsreduksjoner må de rike industrilandene gjøre mer enn vi gjør i dag. Grunnen til det er at det er hos oss teknologiutviklingen skjer. Det er umulig å tenke seg at en skal kunne få til noen form for global klimaavtale uten at de rike industrilandene tar sin del av ansvaret. Derfor har vi en norsk utslippsforpliktelse, og derfor er det umulig å si ja til Fremskrittspartiets mange forslag. Dette er jo ikke det eneste – det er mange forslag som i og for seg kan være gode nok isolert sett – men regnestykket går ikke opp. Klimameldingen vil vise at det er betydelige problemer med å nå de klimamålene som Stortinget har satt, fordi de fordrer reduksjon i olje, i industri, i samferdsel, i elektrisitetsforsyning, i bygg – altså samlede reduksjoner som gjør at vi kommer ned. Da kan vi ikke åpne opp for stadig nye forslag som øker de norske klimagassutslippene. Da blir det enda vanskeligere å nå de målene som et samlet storting, utenom Fremskrittspartiet, har stilt.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:06:56]: Jeg tror jeg vil følge opp overfor næringsministeren, fordi det er bra at miljøvernministeren bekrefter at Fremskrittspartiet har fremmet mange forslag for å ta i bruk gass i Norge og utvikle norsk industri. Gass er ikke den eneste måten å gjøre det på. Men når store industrivirksomheter trenger betydelig med kraft, har vi i Midt-Norge sett hvordan dette har blitt håndtert av tidligere regjeringer og dagens regjering. Det har ikke vært tilfredsstillende verken for industrien eller for regionen det skjer i. Derfor sier Alcoa at de ønsker å bruke lokal gass for å sikre sin egen kraftforsyning. Det betyr ikke at vi skal la være å satse på fornybar energi – vi har et samlet storting som står bak grønne sertifikater. Men så lenge en krever en fullstendig CO2-renseteknologi, som regjeringen selv sier de tror ikke vil komme på plass før tidligst 2020, så betyr det at en også politisk velger å utsette nye industrivirksomheter i Norge som baserer seg på de naturressurser som vi er veldig stolte av å kunne selge til alle andre land.
Statsråden var selv i Qatar og åpnet Hydros anlegg, og var da veldig stolt. Vil næringsministeren gjøre noe for at Alcoa kan etablere tilsvarende anlegg i Norge før 2024?
Statsråd Trond Giske [10:08:03]: Jeg er helt enig i at tilgang på kraft er en viktig faktor for veldig mye av vår industri. Det var derfor vi jobbet veldig intensivt, både mot valget i 2009 og i etterkant, for å få på plass et nytt kraftregime. Det ble sagt fra høyresiden at det var umulig å få til, for nå var det fri konkurranse. Vi fikk til en garantiordning som nå gjør at bedrift etter bedrift inngår nye langsiktige kraftkontrakter. Norske Skog fikk f.eks. en avtale nå for 12 års virksomhet, og det er veldig bra. Vi vet også at grønne sertifikater vil føre til at vi får 12–13 TWh mer i Norge – 26 til sammen i Norge og Sverige. Statkraft har fått 14 mrd. kr mer i egenkapital og skal investere for 80 mrd. kr i fornybar energi, også i Norge, slik at det er mye nå som tilfører mer energi. Og så må vi få på plass overføringsnettet.
Jeg håper at vi også kan bruke gass til energi i framtiden, men det må gjøres innenfor det klimaforliket som Stortinget har vedtatt, ellers er det andre deler av næringslivet som må betale den samme regningen. Det er det som er poenget.
Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Torgeir Trældal.
Torgeir Trældal (FrP) [10:09:19]: Jeg vil følge opp overfor næringsministeren.
Næringsministeren var til stede på åpningen av Hydros aluminiumsfabrikk i Qatar sammen med kronprinsen. Aluminiumsfabrikken i Qatar får strøm fra gass som ikke er CO2-renset. Statsråden uttalte at han var kjempefornøyd med den nye fabrikken.
Den største aluminiumsprodusenten i verden, Alcoa, vil bygge et smelteverk til 15 mrd. kr i Hammerfest i Finnmark. Alcoas planer kan bety 500 nye arbeidsplasser i et fylke som har opplevd fraflytting de siste 20 årene. Betingelsene fra Alcoa er at de får bygge et gasskraftverk med dagens teknologi med gass fra Snøhvit – identisk med Alcoa i Finnmark.
Den distrikts- og næringsfiendtlige regjeringen Stoltenberg ønsker ikke å legge til rette for et nytt industrieventyr i Nord-Norge, men sørger for mer fraflytting. Så mitt spørsmål til statsråden blir om næringsministeren kan forklare det norske folk: Hva er forskjellen på CO2-utslipp i Qatar og CO2-utslipp i Finnmark? Hvorfor er ikke statsråden villig til å gi Finnmark og Nord-Norge vekst og trygghet?
Statsråd Trond Giske [10:10:24]: Jeg mener at det er en utfordring for norsk næringsliv og for europeisk næringsliv at det finnes land i verden som ikke deltar i internasjonal klimaprising. Derfor jobber regjeringen kontinuerlig med å få på plass internasjonale, globale, avtaler, slik at CO2 har en kostnad overalt. Det er urettferdig at land som Qatar har meldt seg ut av de systemene, og vi må jobbe for å få det på plass. Men svaret er jo ikke at Norge også skal melde seg ut. Svaret er jo å få Qatar og alle de andre landene inn, hvis man da, som seks av sju partier på Stortinget tror, tror at klimaproblemene er en utfordring vi må løse.
Jeg tror at miljøkrav og gode regler faktisk bidrar til næringsutvikling, for det utvikler ny teknologi, og det utvikler nye forretningsmuligheter. Men vi må samtidig passe på at vår industri ikke blir pålagt så store byrder at de er utkonkurrert inntil vi får på plass de globale avtalene. Det jobber vi også med, f.eks. inn mot EUs kvoteregime.
Presidenten: Frank Bakke-Jensen – til oppfølgingsspørsmål.
Frank Bakke-Jensen (H) [10:11:37]: Av og til kan man få følelsen av at regjeringen skriver under avtaler med balsameringsvæske, for det er ikke så mye i dem som viser framover.
Klimaforliket er for Høyre et dokument som skal hjelpe oss til å tenke framtidsrettet. Vi skal tenke bærekraftig framtidsrettet – og godt innenfor forpliktelsene i klimaforliket vil det være å gi Alcoa de samme støtteordninger som man i dag gir aktørene på Mongstad. Da kunne man kanskje gjøre noe før 2024.
Paradokset her er at nå finnes det ferdige skisser for industriprosjekter i Kiruna, basert på norsk gass. Da ville altså de arbeidsledige i Finnmark kunne se røyken fra industrien i Kiruna, samtidig som de hentet ut ledighetstrygden sin – og det var altså jobber og verdiskaping fra den gassen man ikke får bruke i Norge. Kan statsråden være villig til å se på støtteordninger, slik at Alcoa kan komme i gang med renseprosjekt på et anlegg i Hammerfest, på lik linje med den måten man bruker penger på på Mongstad i dag?
Presidenten: Da har presidenten oppfattet at tilleggsspørsmålet er til statsråd Giske.
Statsråd Trond Giske [10:12:45]: Det er litt usikkert. Jeg kan godt svare, men jeg tror egentlig dette er et spørsmål til olje- og energiministeren. Jeg kan ta det, vi er én regjering, og vi jobber sammen.
Hele tankegangen bak et kvoteregime er å få rensing der det er billigst. Hvis vi får på plass ordninger som gjør at det stimulerer til den type rensing, er det bra. Vi bruker jo også ganske mange hundre millioner, og milliarder faktisk, på statsbudsjettet for å utvikle renseteknologi for CO2. Intet ville glede meg mer enn om vi kunne få kraft fra gass basert på rensing av CO2, som ga f.eks. aluminiumsproduksjon basert på planene til Alcoa eller andre typer metaller, gjerne basert på norsk malm. Da hadde vi virkelig en vinn-vinn-vinn-situasjon.
Men hvis noen får fritak – og det er det jo noen som får – må andre ta regningen. Det er også slik at hvis svensker, finner eller andre nede på kontinentet bruker norsk gass, kommer jo disse utslippene inn i deres regnskap. Så det er ingen gratis lunsj noe sted. Hvordan de da håndterer sine forpliktelser, blir jo deres sak. Men vi må håndtere våre.
Presidenten: Rigmor Andersen Eide – til oppfølgingsspørsmål.
Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:14:02]: Mitt spørsmål går også til næringsministeren, for dette spørsmålet handler om å skape nye arbeidsplasser.
Når statsråden nå har slått fast at han ikke ønsker etablering av Alcoa, vil det være naturlig å spørre seg hvilke andre tiltak statsråden vil fokusere på i fremtiden.
I industrien og i næringslivet generelt er kompetanse vårt første og fremste konkurransefortrinn. Satsing på forskning og utvikling er helt avgjørende for at nye industribedrifter skal se dagens lys. Til tross for at regjeringen stadig holder festtaler om nye ordninger og nye økte bevilgninger til forskning, viser faktiske tall, som nylig er fremlagt av SSB og NIFU, en realnedgang på 3,6 pst. Regjeringen bremser bedrifter som ønsker å satse på forskning og utvikling, fordi kassen er tom. Hvorfor satser ikke regjeringen på å stimulere til forskning og utvikling i industrien for å skape nye industriarbeidsplasser?
Presidenten: Presidenten må minne om at det er full anledning til å stille oppfølgingsspørsmål til en annen statsråd enn den som fikk hovedspørsmålet. Det blir ikke anledning til å ta opp nye temaer i oppfølgingsspørsmål. Det gjorde her åpenbart representanten Andersen Eide. Men presidenten vil allikevel overlate til statsråd Giske om han vil svare på et spørsmål som det ikke forundrer meg om han satte pris på å få. (Munterhet i salen)
Statsråd Trond Giske [10:15:29]: Jeg er uenig i premisset. Hvis man ser på fakta – jeg mener at det er fint å bedømme også politikere ut fra resultater og ikke bare ord – så er realiteten at fra vi overtok i 2005, har det blitt 220 000 flere arbeidsplasser i Norge. I den perioden Bondevik-regjeringen styrte Norge, var det altså kommet mellom 20 000 og 25 000 flere. 150 000 av de nye arbeidsplassene har kommet i privat sektor. Vi har til og med flere industriarbeidsplasser i dag enn vi hadde i 2005, selv om vi har vært gjennom en finanskrise. Bare i Møre og Romsdal har vi fått 9 000 flere arbeidsplasser under vår regjering. Det blomstrer i norsk næringsliv. Vi har 3,5 pst. arbeidsløshet i et Europa med 24 millioner arbeidsløse. Det er fantastisk. Det går godt i næringslivet, og vi skal fortsette.
Når det gjelder forskning – nå har vi kulturministeren her også – alle har hørt om Kulturløftet: Vi har økt kulturbudsjettet med over 60 pst. Vi har økt forskningsbudsjettet nesten like mye. Nesten hvert år har forskningsbudsjettet faktisk ligget foran kulturbudsjettet i veksttakt, og vi må fortsette å satse på forskning. Vi har et næringsliv som på grunn av sin struktur forsker litt mindre enn f.eks. innen elektronikk, i bilindustri, flyindustri og andre plasser, men vi skal fortsette å satse på forskning sammen med næringslivet.
Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.
Peter Skovholt Gitmark (H) [10:16:59]: Jeg har et spørsmål til miljø- og utviklingsministeren.
Situasjonen i Uganda er dramatisk forverret bare de siste årene. Rommet for menneskerettigheter har blitt gradvis innskrenket, ytringsfriheten er hardt presset, og de demokratiske partiene opplever at de ikke lenger får utøve sine verv og sine demokratiske privilegier som folkevalgte.
For kort tid siden hadde man en gå-til-jobben-aksjon, som egentlig bare var en protest mot høye matvarepriser. Det var en aksjon som medførte at presidentkandidaten for opposisjonen ble skutt i hånden med gummikuler og fikk en finger knust. Sist uke ble nok en gang opposisjonens presidentkandidat Kizza Besigye fengslet. To mennesker ble drept og 90 andre skadet da politiet gikk meget hardt til verks overfor demonstrantene som nok en gang protesterte mot en skrantende økonomi, slik de ser det, med mindre muligheter, færre i jobb og høyere matvarepriser.
For en måned siden tok jeg opp spørsmålet igjen med statsråden knyttet til Human Rights Watchs rapport om politi og menneskerettighetsbrudd. Statsråden svarer gjentatte ganger at man følger situasjonen nøye. Det er ingen tvil om at Uganda beveger seg i feil retning. Når skal vi forvente at Norge går bort fra direkte støtte til regimet i Uganda, og heller går over på direkte støtte til befolkningen i Uganda?
Vi er alle med på at Ugandas befolkning lider unødvendig under regimet, men norsk bistand er med på å legitimere en som går bort fra demokrati og blir stadig mer autoritær. Når har statsråden tenkt å vri norsk bistand bort fra Musevenis diktatoriske regime?
Statsråd Erik Solheim [10:19:08]: For å starte med det mest konkrete: Jeg har allerede for en god tid siden gitt beskjed om at vi vil stoppe budsjettstøtte til Uganda. 2011 er det siste året, og vi vil ikke fornye det etter 2012. Vi vil gå over til andre former for bistand. Jeg må legge til at bistand er jo ikke primært et utenrikspolitisk virkemiddel som kan skrus opp og ned i takt med alle de trender som er i et land. Utgangspunktet er at bistand er et virkemiddel for å bekjempe fattigdom. På det området har Uganda over lang tid vist meget gode resultater. På 1980-, 1990- og framover på 2000-tallet var Uganda en av Afrikas store suksesshistorier med betydelig framgang innen helse, skole og alle andre sider når det gjaldt fattigdom.
Men jeg er enig med spørreren i at det er all grunn til bekymring. Museveni har nå sittet ved makten i 25 år. Det er jo, for å si det forsiktig, en meget betydelig periode. Det er ingen lang erfaring for at presidenter som sitter på sitt trettiende og førtiende år, er til stor velsignelse for et land.
Den brutaliteten som også har vært brukt mot fredelige demonstranter i Uganda de siste månedene etter valget, er sterkt bekymringsfullt. Vår ambassadør Thorbjørn Gaustadsæther møtte utenriksdepartementet i Kampala i forrige uke for å ta opp akkurat dette spørsmålet. Jeg reiser til Kampala i neste uke for å ta opp dette og andre spørsmål, forhåpentlig med president Museveni og også med andre regjeringsledere, og forhåpentligvis også møte opposisjonsleder Besigye for å få hans syn på situasjonen.
Så ikke bare følger vi dette nøye, vi er veldig, veldig aktive med å forsøke å påvirke situasjonen. Men vi tror også at påvirkning blir best hvis den skjer i samarbeid med andre land som tenker på samme måten. Jeg får da også god anledning til f.eks. å diskutere dette med mine britiske og amerikanske kolleger når vi er sammen i Sudan i helgen, i forkant av besøket til Uganda.
Peter Skovholt Gitmark (H) [10:21:02]: Vi har gitt om lag 5 mrd. norske kroner til regimet i Uganda siden Museveni tok makten i 1986. Det er ikke noe nytt nå at regimet blir mer antidemokratisk og i enda større grad går bort fra respekt for menneskerettighetene. Det som nå skjer i Uganda, er det som har skjedd i en rekke andre land. Regimet blir presset av andre som ønsker og kan ta over makten, og regimet klamrer seg til makten og er villig til å bruke nærmest alle midler.
Jeg synes det er forunderlig å høre en statsråd fra SV som er så tydelig på at det bare er økonomisk vekst som får folk ut av fattigdom. Jeg er jo helt enig i at økonomisk vekst er den fremste drivkraften for å hente mennesker ut av fattigdom. Men det er noe annet også, nemlig prinsippet knyttet til at norsk bistand ikke må gjøre skade, og norsk bistand til Uganda har vært med på å forlenge livet til en diktator. Det synes jeg er svært beklagelig, og det synes jeg også i lys av at Grete Faremo har kalt Museveni «Afrikas andre statsmann». Det er svært beklagelig.
Statsråd Erik Solheim [10:22:10]: Jeg vil på det skarpeste ta avstand fra tankegangen om at vi har gitt 5 mrd. kr til president Museveni og til regimet i Uganda. Hvis man overfører den tankegangen på hvordan norsk bistand er blitt brukt, er den meget farlig. Norge har brukt 5 mrd. kr på FN-programmer og på frivillige organisasjoner – det kan være Røde Kors eller Kirkens Nødhjelps programmer. Vi har gitt penger til programmer for mødrehelse og utdanning, og at at barn lærer å lese, og at kvinner kan føde uten at det er den farligste dagen i deres liv, bidrar ikke til å holde en diktator oppe. Vi har bidratt til en rekke positive tiltak i et land som har hatt en meget positiv utvikling, men som de siste årene gradvis har strammet inn på politiske rettigheter, og det er meget bekymringsfullt. Vi skal ta opp dette, og vi skal selvfølgelig ha en tøff holdning til det i all dialog med Museveni og hans folk. Men vi skal gjøre det sammen med andre land, slik at det vi gjør, får effekt.
Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Ine M. Eriksen Søreide.
Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:23:26]: Statsråden sier at det er all mulig grunn til bekymring for utviklingen i Uganda. Det er en bekymring både Peter Skovholt Gitmark og jeg deler fullt ut. Men det er også all mulig grunn til bekymring for andre regimer der Norge er tungt inne når det gjelder stat til stat-bistand. Etiopia er et sånt regime. Det har både jeg og andre fra Høyre stilt spørsmål om tidligere. Men svaret vi får, tyder på at statsråden mener det er så viktig med økonomisk utvikling at det fullt og helt kan erstatte behovet for politiske rettigheter, som f.eks. ytringsfrihet og grunnleggende menneskerettigheter.
I forbindelse med budsjettet for 2011 fremmet Høyre og Fremskrittspartiet et forslag om en grundig gjennomgang av bruken av bistand til Etiopia og Uganda, med sikte på å avdekke eventuell politisk misbruk av bistandsmidler. Vi får stadig flere og mer foruroligende rapporter om at bistand, inkludert også norsk bistand, som er 237 mill. kr til Etiopia for 2010, blir misbrukt politisk av et regime som ønsker å holde kontroll. Da er spørsmålet: Når vil statsråden vurdere det samme for Etiopia som han nå vurderer for Uganda?
Statsråd Erik Solheim [10:24:37]: Jeg tar veldig sterkt avstand fra tendensen til å bagatellisere økonomisk og sosial framgang. Det er det som bringer folk ut av fattigdom, og som gjør at folk lærer å lese og skrive. For å ta Etiopia som eksempel: Da det nåværende regimet i Etiopia kom til makten på midten av 1990-tallet, var lese- og skriveferdigheten nede på 20-tallet. Den er gått dramatisk opp. Det er et av de land i Afrika som har hatt den største framgang når det gjelder folks evne til å kunne lese og skrive, og det er et av de landene i Afrika som er nærmest til å kunne nå FNs tusenårsmål. Det skyldes at Etiopia har hatt stor økonomisk framgang. Dette må ikke bagatelliseres, for det er helt fundamentalt. Men så må vi klare å se at politisk og økonomisk utvikling ikke nødvendigvis er det samme, og at det er sterke bekymringsfulle trekk ved den politiske utviklingen i Etiopia. Dog er det sånn at når det samlede bistandsmiljøet, inkludert våre nærmeste allierte, f.eks. Storbritannia og USA, vurderer situasjonen, ser de det helt annerledes enn det norske Høyre. Den britiske konservative regjeringen har nå valgt å gjøre Etiopia til et av de viktigste opptrappingslandene for bistand i Afrika – det er Høyres søsterparti.
Presidenten: Peter N. Myhre – til oppfølgingsspørsmål.
Peter N. Myhre (FrP) [10:25:57]: Jeg merker meg at statsråden hevder at den sosiale og økonomiske fremgangen som er forårsaket av bistanden til Uganda, ikke bidrar til å holde Museveni ved makten. Jeg tror det er et resonnement som det er vanskelig for oss andre å forstå. Det er klart at Museveni bruker den sosiale og økonomiske fremgangen i Uganda for å opprettholde sitt regime. Når da statsråden mener at budsjettstøtteperioden er over, så er det bra, men at den skal kanaliseres over til andre tiltak i stedet, vil føre til et problem. Vi ser nå at Uganda beveger seg bort fra demokrati. Det er en systematisk undertrykkelse av minoriteter. Opposisjonen møter grov vold og fengslinger, og spørsmålet blir da: Hvor mye skal til før Norge sier nei takk, nå får det være nok?
Statsråd Erik Solheim [10:27:01]: Uansett forholdene i et land vil vi gjøre vårt ytterste for å bedre den økonomiske og sosiale standarden for mennesker som lever i ekstrem fattigdom, som kanskje ikke vet hva de skal spise i morgen, og som mangler utdanning og helsetjenester. Men det er klart at i land som er brutale diktaturer, vil vi passe på å gjøre det på en slik måte at de får til dette uten at regimet kan ta æren for det eller vinne politisk på det. Jeg advarer mot denne ekstreme forenklingen, som vi nå ser, av situasjonen i Etiopia og Uganda, og vil minne om at den britiske konservative regjeringen, når de nå har tatt over etter Labour, har plukket ut fem land hvor de virkelig vil trappe opp bistanden. Ett av de fem landene er Etiopia. Grunnen til det tror jeg er at de har sett den fantastiske økonomiske og sosiale framgangen Etiopia har vært inne i, og de tror, som jeg, at økonomisk og sosial framgang over tid gjør det mer sannsynlig at menneskerettigheter respekteres, ikke mindre.
Vi har nå mange tiårs erfaring i verden for at når man får en bredere middelklasse, når man får økonomisk og sosial framgang, blir det ikke mindre sannsynlig at menneskerettigheter respekteres, men mye mer, og det deler jeg med de britiske konservative.
Presidenten: Kjell Ingolf Ropstad – til oppfølgingsspørsmål.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:28:22]: Jeg tror jeg vil starte med å si at vi som tror på bistand, har et ekstra ansvar for at den bistanden vi gir, kommer fram. Uganda er et fantastisk land i hjertet av Afrika, med enorme muligheter, dersom de hadde fått det til å fungere. Derfor er Kristelig Folkeparti alltid opptatt av å kjempe for mer bistand og bedre bistand, og kanskje en nyanse mer enn SV har vi vært opptatt av å vri bistanden til Afrika, til de aller fattigste, og kanskje også mer til frivillige organisasjoner. Men det er klart at for å få et land på fote er en avhengig av å få til et sivilt samfunn, men en er også avhengig av statlige myndigheter. Derfor er sånne spørsmål også litt vanskelige.
Det ligger nå en rapport fra Riksrevisjonen, en meget krass rapport fra Riksrevisjonen, til behandling i Stortinget, som klart sier at Norge ikke har klart å følge opp bistanden som går gjennom FNs organisasjoner. Det er dramatisk, for vi må være sikre på at bistanden har kvaliteter, og at den kommer fram. Så mitt spørsmål er: Hvordan kan det gå til at det har gått så galt?
Statsråd Erik Solheim [10:29:29]: Norge har de aller strengeste standarder for kontroll med bistanden. Det gjelder både den vi gir direkte selv, den vi gir gjennom frivillige organisasjoner, og den vi gir gjennom FN-systemene. Men jeg er med på en hvilken som helst diskusjon, når som helst, om hvordan vi kan forbedre de standardene. Jeg tillater meg nå på slutten av dette å gjøre meg en liten refleksjon: Jeg tror det er relativt lite sannsynlig at vi vil se i det svarte Afrika, altså Afrika sør for Sahara, politiske bevegelser à la det vi har sett i Egypt. De to hovedgrunnene til det er for det første mangel på en bred middelklasse, slik man hadde i Egypt, og for det andre den etniske karakteren til politikken i nær sagt hvilket som helst land. Motstanden mot regimet, f.eks. i Etiopia, vil nesten helt sikkert være etnisk i sin karakter, og dermed veldig fort skape nye vanskeligheter som ikke vi fullt ut har oversikt over. Så jeg tror det er betydelig behov for refleksjon rundt spørsmålet om hvordan vi fremmer demokrati i land hvor karakteren til politikken i sin hovedsak er etnisk.
Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.
Knut Arild Hareide (KrF) [10:30:47]: Kampen for å avgrense skadelege klimaendringar og kjempe mot absolutt fattigdom er to av vår tids globale utfordringar. Eg vil derfor stille spørsmålet til ein som er blitt gitt eit spesielt ansvar i superklasse, Erik Solheim, som har ansvaret for både miljø og utvikling:
Regjeringa og Kristeleg Folkeparti står i lag om eit sterkt norsk engasjement for desse to sakene. Det er om lag ein milliard menneske som lever på rundt 1 dollar kvar dag. Mange manglar reint vatn og lever eit liv med underernæring.
Kristeleg Folkeparti og regjeringa har stått i lag om å trappe opp norsk innsats for utvikling og fattigdomsnedkjemping til om lag 1 pst. av vårt lands brutto nasjonalinntekt. Me har stått i lag om ein forpliktande plan for internasjonalt klima og skogsatsing, ofte kalla regnskogsatsinga. Målet er kort sagt å hindre avskoging og dermed redusere utslepp av klimagassar. Me treng begge desse satsingane både mot klimaendringar og mot fattigdom.
I handlingsplanen frå Bali-toppmøtet i 2007 var dette heilt sentralt. Den auka finansieringa av klimatiltak skulle vere ny og kome i tillegg, og ikkje undergrave satsinga på utviklingssamarbeid. Det same var det i klimaforliket for 2008. Her forsikra regjeringspartia at klimasatsinga skulle kome i tillegg. Rett før påske la regjeringa fram ei ny og spennande stortingsmelding om klima og utvikling. Her er det mykje bra, men det står òg når det gjeld den auka klimasatsinga:
«Opptrappingen vil skje innenfor gjeldende bistandsramme.»
Så for å fjerne kvar tvil vil eg be statsråd Solheim om ei avklaring: Kan statsråden garantere at satsinga på klima, og skogsatsinga, skal kome i tillegg til det reelle nivået me har for bistand?
Statsråd Erik Solheim [10:33:01]: Det er sjelden det er så lett å gi et svar på spørsmål, for dette spørsmålet kan besvares med bare: ja. Det skal ikke gå på bekostning av bistand eller fattigdomsbekjempelse.
Gratulerer med valget som leder av Kristelig Folkeparti. Jeg har registrert at Knut Arild Hareide har hatt en serie friere den senere tid, og svært mange – nær sagt alle – politiske partier har gjort sine hoser grønne hos Kristelig Folkeparti de siste dagene. La meg slutte meg til dem, for realiteten er jo at Kristelig Folkeparti står nærmest de politikkområder som jeg vet ligger Kristelig Folkepartis nye leder på hjertet, nemlig miljø og utvikling, og som også kom tydelig fram i innlegget her. Dette er områder hvor Kristelig Folkeparti står veldig nær den rød-grønne regjeringen – partiet er vår fremste samarbeidspartner i Stortinget og har i realiteten bare avvikende syn fra våre syn i nyansene. Kristelig Folkeparti har også vært en veldig viktig pådriver for at vi kom opp i 1 pst. Det var en opptrapping som ikke minst Hilde Frafjord Johnsen bidro til under Bondevik-regjeringen – jeg er veldig trygg på at det ikke var Høyre som var drivkraften i den opptrappingen den gangen – og som vår regjering nå har trappet opp til 1 pst. Det er et samlet arbeid som Kristelig Folkeparti og den rød-grønne regjeringen har stått for, som det står stor respekt av. Så dersom Kristelig Folkeparti mener seriøst at miljø- og utviklingsspørsmålene er blant partiets kjernesaker, er det helt opplagt at det er de rød-grønne og ikke Høyre og Fremskrittspartiet – framfor alt Fremskrittspartiet – som er naturlige samarbeidspartnere.
Så tilbake til spørsmålet, for det har også en seriøs og viktig side. Det er ingen internasjonale regler i dag for hvordan man skal definere den såkalte addisjonaliteten, altså hvordan klimatiltak skal komme på toppen av helse, utdanning, veibygging og andre viktige bistandstiltak. Jeg tror det er lite sannsynlig at vi får en internasjonal definisjon av det i nær framtid. Norge vil arbeide for det, men vi må gjøre det på en måte som har bred internasjonal forståelse. Men det som er helt sikkert, er at alt Norge gjør, er langt, langt innenfor hva som internasjonalt aksepteres.
Presidenten: Da får Knut Arild Hareide muligheten til et oppfølgingsspørsmål, eventuelt til å besvare frieriet!
Knut Arild Hareide (KrF) [10:35:17]: Eg har aldri kjent meg så attraktiv som denne veka. Men eg har lyst til å seie at dette er eit kjerneområde for Kristeleg Folkeparti. Når det står at ein skal ta dette innanfor gjeldande bistandsramme, så var det akkurat det som var kjernen da vi diskuterte klimaforliket og ei satsing. Vi er nøydde til å satse i forhold til klima – og klimautfordringane er jo skapte av verdas rike, og da kan det ikkje vere verdas fattige som skal ta belastninga og rekninga for dette.
Eg har høyrt statsråd Solheim vise til den konservative regjeringa i Storbritannia. Dei tek ikkje dette innanfor si gjeldande bistandsramme. Det har vore ei regjering som har måtta kutte og kutte – og så har dei faktisk latt bistanden stå. Det har vore eitt av dei områda dei heilt bevisst har beskytta. Det er det eg utfordrar på. Når det står «innenfor gjeldende» bistandsramme, så er jo det ei endring.
Statsråd Erik Solheim [10:36:25]: Nei, det er ikke noen endring. Det er helt i tråd med hva vi sa i klimaforliket, nemlig at vi ikke skulle ta fra helse og utdanning – alle andre viktige bistandsformål – men vi skulle ta av den økningen som kommer i bistanden. Man skal ikke forskuttere budsjettet, det er det alltid farlig å gjøre, men jeg våger den påstanden at det er meget, meget sannsynlig at man i det budsjettet som vil bli framlagt for Stortinget til høsten, vil se en økning i skogsatsingen – ikke på bekostning av noen annen bistand, men innenfor den økningen i norsk bistand som vi kommer til å se, ikke minst fordi oljeprisene jo driver mye penger inn til Norge. Vi tjener veldig mye penger, og vi bør bruke dem på en ansvarlig måte, bruke noe av vårt overskudd til både å ta vare på regnskog og redusere klimautslippene for mennesker og verdens fattige.
La meg helt til slutt si at det å satse på en bevaring av regnskog er et ekstremt viktig fattigdomstiltak. Det er de fattigste som mest rammes av klimaendringer. Det er fattige mennesker som bor i alle verdens regnskoger, og det å ta vare på naturmiljøet er grunnleggende for verdens fattige.
Presidenten: Det blir gitt anledning til fire oppfølgingsspørsmål – først Line Henriette Hjemdal.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:37:46]: Kampen for å begrense skadelige klimaendringer og bekjempe absolutt fattigdom er to av vår tids største utfordringer. Regjeringen lot seg i 2007 presse til å bli med på regnskogsatsingen slik at en kunne lansere det på klimatoppmøtet i Bali. Ingenting er bedre enn når opposisjonen og miljøorganisasjonene får gjennomslag. Men spørsmålet er om oljefondet er Norges kraftigste bidrag til å påvirke den globale utviklingen av regnskogene våre. Oljefondet investerer bl.a. i hogstfirmaer i Kongo, i oljeselskaper i Amazonas, i kvegproduksjon i Brasil og i palmeoljeplantasjer i Indonesia. Vi vet at dette er med på å ødelegge regnskog. Mitt spørsmål til statsråden blir da om den norske stat gjennom oljefondet motarbeider regjeringen og Klimafondets regnskogsatsing.
Statsråd Erik Solheim [10:38:55]: La meg si, for å fortsette med frieriet, for ikke å si klininga med Kristelig Folkeparti, at det var de rød-grønne, Kristelig Folkeparti og noen andre partier som drev igjennom den norske regnskogsatsingen. Fremskrittspartiet var på sidelinjen i det spørsmålet også. Nå har Høyre landsmøte til helgen. Jeg ser ikke noe krav, i hvert fall ikke i det som ligger i materialet foran Høyres landsmøte nå, om at Høyre skal opprettholde 1 pst.-bistanden som de rød-grønne og Kristelig Folkeparti sammen har kjempet fram. Vi vet alle hva Fremskrittspartiet står for i disse spørsmålene, så det er ingen naturlig alliansepartner for Kristelig Folkeparti hvis man er genuint opptatt av utviklings- og miljøspørsmål.
Når det gjelder oljefondet, sorterer ikke det spørsmålet under meg, men vi har laget et etisk råd i oljefondet – jeg tror for øvrig også det var et samarbeidsprosjekt mellom Kristelig Folkeparti og oss rød-grønne – som skal vurdere alle disse spørsmålene. Og vi har trukket oljefondet ut av noen prosjekter, nettopp på grunn av den kritikken som har kommet mot at investeringer kan være uetiske sett fra et miljøperspektiv, også i forhold til regnskog.
Presidenten: Ketil Solvik-Olsen – til oppfølgingsspørsmål.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:40:17]: Det er en interessant debatt statsråden prøver å dra opp når han heller vil smiske med Kristelig Folkeparti enn å svare på de reelle problemstillingene som han blir utfordret på.
I relasjon til den runden vi hadde med Alcoa og bruk av gass i Norge, er det også verdt å merke seg at denne regjeringen synes det er helt greit at norske statligeide selskap investerer i CO2-utslipp i utlandet, men tillater det ikke i Norge. Det handler om dobbeltmoral og hykleri og ikke om hva som er god klimapolitikk i praksis.
Det var også et faktum at Fremskrittspartiet aldri ble invitert til å forhandle om klima i Stortinget på grunn av at regjeringen ikke ønsket oss med. Men vi har sagt at vi støtter regnskogarbeidet, gitt at en klarer å gjennomføre det uten at pengene går i lommene på korrupte ledere, men at en faktisk når målene. Mål er det viktigste å måle resultatene i forhold til.
Et annet konkret prosjekt i Norge er Ironman. Da kan vi se på den globale utfordringen igjen. Man kan bygge Ironman i Sverige basert på importert kullkraft, eller man kan bygge det i Norge basert på gasskraft. Bygger man i Norge, kutter man CO2-utslippene med 70 pst. Regjeringen sier nei. Er det god, global klimapolitikk?
Statsråd Erik Solheim [10:41:24]: Jeg har svart veldig tydelig på alle spørsmål som er blitt stilt av Kristelig Folkeparti, og i tillegg kommet med en vennlig og hyggelig samarbeidserklæring fordi vi har mye å samarbeide om.
Fremskrittspartiet har gjennom sitt innlegg før i dag – riktignok et tidligere spørsmål, men alt henger sammen i politikken – for alle praktiske formål effektivt meldt seg ut av et framtidig klimaforlik. Jeg tar det for gitt at et framtidig klimaforlik skal bygge på det klimaforliket Stortinget allerede har inngått. Det er umulig å tenke seg at man med det klimaforliket vi i dag har, skal kunne bygge i Hammerfest, på Fræna eller en rekke andre steder, uten rensing. Den summen går absolutt ikke opp med mindre Fremskrittspartiet er villig til å ta regningen for økte CO2-utslipp i f.eks. Hammerfest og plassere den på annen norsk industri, nedlegge annen norsk industri, be norske bilister om å betale den, eller gjøre andre tiltak som da vil være meget upopulære, og som Fremskrittspartiet aldri våger å fremme.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:42:26]: Men spørsmålet var om global ...
Presidenten: Peter Skovholt Gitmark – til oppfølgingsspørsmål.
Peter Skovholt Gitmark (H) [10:42:39]: I disse friertider finner jeg det naturlig å si at det var nettopp Høyre, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, som var drivkraften bak klimaforliket, som nå er den miljøpolitikken som dagens regjering og store deler av Stortinget bygger politikken på.
Overbygningen for spørsmålet er at 20 pst. av verdens befolkning lever i absolutt fattigdom. Klimaendringene kommer til å ramme nettopp dem hardest. For Høyres del er vår politikk krystallklar, selv om statsråden forsøker å framstille det som motsatt. Vi ønsker og kommer til, uavhengig av regjering og konstellasjoner, å bevilge betydelige midler både til bistand og til klima. Men der Høyre og dagens regjeringspartier fraviker, er i forhold til effektmåling og ikke minst kravene som stilles. La meg bruke et eksempel som jeg mener er helt sentralt. Vi er helt avhengige av at pengene til skogsatsingen når fram. Hvordan følger regjeringen opp akkurat det?
Statsråd Erik Solheim [10:43:42]: La meg si at jeg er helt enig med Høyre i at det viktigste er hvordan man bruker penger, ikke nøyaktig hvilket nivå man har. Jeg vil også anbefale Høyre å bruke den logikken når man klager på budsjettene på en del andre områder, hvor man får inntrykk av at bare det å gi penger til et formål, enten det er veibygging, forsvar eller hva det måtte være, i seg selv vil løse problemet. Det er alltid viktigst hvordan man bruker pengene. Men det å ha dette 1 pst.-målet, som Kristelig Folkeparti og også mitt parti, SV, med respekt å melde har vært en drivkraft for å få til, har vært en mektig brekkstang. For kombinasjonen av å bruke pengene riktig og å få dem opp, hadde vi uten 1 pst.-målet aldri klart å vinne gjennomslag for politisk. Det er litt av det samme med Kulturløftet, som mine to kolleger her har drevet fram. Uten Kulturløftet ville vi aldri ha klart år for år å drive fram mer penger fornuftig brukt til kultur. Poenget med 1 pst. er ingen magisk formel, men det er den politiske driven til å få opp norsk bistand. Da er jeg litt skremt av at Høyre, i hvert fall i det som foreligger til deres landsmøte nå, ikke ser ut til å ha noen klar formening om at man skal holde dette nivået.
Presidenten: Borghild Tenden – til oppfølgingsspørsmål.
Borghild Tenden (V) [10:44:48]: Venstre ber rett og slett regjeringen om å være litt klarere når det gjelder å definere hva som er klimabistand, og hva en putter i det norske bistandsbudsjettet. Det som er bra for klimaet, er nødvendigvis ikke det som er best for utvikling og fattigdom, som flere har vært inne på her.
Et eksempel er Tanzania. Der kunne det kanskje kjappere blitt et demokrati, uten skogsatsingen, men med økt støtte til sivile og politiske rettigheter. Tanzania er selvsagt bare et eksempel.
Er statsråden enig med Venstre i at det kan være en målkonflikt mellom pengebruk på klima og pengebruk på tradisjonell bistand?
Statsråd Erik Solheim [10:45:36]: La meg først igjen advare mot litt forenklede bilder av situasjonen i en del afrikanske land. Nå startet vi med Uganda og Etiopia, og fortsetter nå med Tanzania. Tanzania er riktignok langt på vei en ettpartistat, men hadde nå for første gang sitt frie valg med reell konkurranse og er ett av Afrikas mest åpne samfunn på mange måter. Hvis ikke Tanzania, i tillegg til Uganda og Etiopia, passerer terskelen, er det ikke mange land i Afrika igjen som vi vil kunne karakterisere som så demokratiske at de tilfredsstiller våre standarder – kanskje Ghana, men det er tross alt ett av 56 land. Hvis vi ønsker at det afrikanske kontinentet skal komme opp, tror jeg vi må reflektere mer nyansert rundt demokrati i Afrika.
Når det gjelder spørsmålet om dette, er det de fattigste som rammes mest av miljøødeleggelser, det er ikke de rikeste. Så det å bidra til å få orden på miljøet er virkelig genuin og reell fattigdomsbekjempelse. Det å hjelpe fattige mennesker i regnskogen til å ta vare på regnskogen må jo være akkurat like bra som å hjelpe fattige mennesker på en rismark eller fattige mennesker på en savanne til å ta vare på sitt naturmiljø.
Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.
Solveig Horne (FrP) [10:46:54]: Da vil jeg gjerne få skifte tema totalt, men til et tema som er veldig viktig for den oppvoksende generasjonen.
Som alle vet, er Norge et lite land, men vi er en stor idrettsnasjon. Vi har blitt bortskjemte med store stjerner som Petter Northug, Marit Bjørgen, håndballjentene, John Carew, Aksel Lund Svindal, Magnus Carlsen – for å nevne noen. Men det er veldig mange andre.
Men det er ikke resultater som kommer av seg selv. Det er heller ingen garanti for at dette vil vedvare dersom vi ikke nå tar vare på og legger til rette for breddeidretten. Talentene der ute må gis muligheten til å blomstre også i framtiden. Det lille landet Norge har mye å takke idrettsheltene og -heltinnene våre for. Den reklameverdi og profilering dette gir oss, er utrolig viktig både for vår egen selvfølelse og patriotisme og for internasjonal turisme og anseelse.
Det er en liten rus over Norge i dag – en hockeyrus. Norge har spilt i VM i ishockey, og mot alle odds – lille Davids kamp mot Goliat – klarte hockeyguttene å slå storebror og mange ganger verdensmester Sverige. Det er en idrettsprestasjon som rystet hele idrettsverdenen – og vi klarte i tillegg nesten å slå USA. Hockey er én av verdens største vinteridretter, og verdens sjette største idrettsgren. Det sier noe om de prestasjonene som landslaget har oppnådd de seneste årene.
Så liker vi godt å sammenligne oss med Sverige. I dag har vi 41 ishaller og 3 kunstisbaner i Norge. Hvis vi sammenligner oss med Sverige, er de tallene dystre, for det sies at bare i Stockholm er det flere ishaller enn Norge har til sammen.
Så mitt spørsmål går til kulturministeren: Er statsråden enig med Fremskrittspartiet i at vi har for få ishaller i Norge, og vil hun i den idrettsmeldingen som forhåpentligvis snart kommer, legge til rette for og sikre at vi får flere ishaller?
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:48:59]: Det er riktig som representanten Horne er inne på, at vi i Norge har færre ishaller enn bl.a. i vårt naboland Sverige. Dette kan være én av årsakene til at svenskene tradisjonelt sett har rekruttert bredere innenfor hockey enn det vi har gjort i Norge. Sett på den bakgrunn er de norske prestasjonene ekstra gode, med tanke på at det er færre barn og unge som rekrutteres inn i hockey.
Jeg er også enig i at dette er noe vi bør se spesielt på. Dette er haller som ofte krever ekstra ressurser, og derfor vil vi se på – i sammenheng med idretten – om dette er haller som bør prioriteres spesielt. Det som er viktig innenfor norsk idrettspolitikk, er at det er idretten som i stor grad har råderett over tippemidlene. Det er vel ikke noe annet land hvor man har delegert mer ansvar til idretten selv når det gjelder å prioritere idrettsanleggene. Imidlertid har vi noen nasjonale programmer som bl.a. handler om at vi satser spesielt på idrettsanlegg der det bor mange folk, og der det er en underdekning av anlegg. Vi har også sett på ishaller i denne sammenhengen. Så dette er et spørsmål som jeg vil gå nærmere inn på i idrettsmeldingen. Jeg er, som representanten Horne, absolutt opptatt av hockeyhallene i denne sammenhengen.
Solveig Horne (FrP) [10:50:20]: Det var jo et oppløftende svar. Så får vi se hva det bringer. Men det som er viktig, er at Norge legger til rette for breddeidretten. For vi vet at det foregår utrolig mye viktig i breddeidretten i Norge – deriblant i disse ishallene. Det er på høy tid at vi får et løft som sørger for rekruttering, idrettsglede og en utvikling i hele landet, ikke bare i de store byene.
Men i påvente av idrettsmeldingen mener i hvert fall Fremskrittspartiet at denne regjeringen kunne gjort mye mer for å legge til rette for breddeidretten. Det kunne vært sørget for en mye bedre momskompensasjon for frivillige lag og organisasjoner, og det kunne vært mye mer lagt til rette for offentlig og privat samarbeid om bygging av nye anlegg.
Så mitt andre spørsmål til statsråden – for hun har ikke sagt noe om når denne idrettsmeldingen kommer – er: Hvilke konkrete tiltak vil statsråden gjøre for å sikre den breddeidretten som vi er så avhengig av i landet?
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:51:24]: Det beste vi kan gjøre for å sikre breddeidrett i Norge, er å gi mer penger til de lokale idrettslagene. Derfor har vi innenfor Norsk Tipping innført en grasrotandel, som skal gi mer penger lokalt. I tillegg har vi innført en momskompensasjonsordning som gir mange, mange penger ut til idrettslag over hele Norge. Dette har blitt veldig godt mottatt, og vi skal i løpet av perioden opp på 1,2 mrd. kr til ulike idrettslag gjennom momskompensasjonsordningen. I tillegg endret vi tippenøkkelen da vi satt i opposisjon, i samarbeid med Fremskrittspartiet, i perioden 2001–2005, og vi vil også ha en diskusjon om endring av tippenøkkelen i denne idrettsmeldingen.
Det er helt åpenbart at det er store forventninger ute i Idretts-Norge. Arbeiderpartiet har fattet vedtak på vårt landsmøte som innebærer mer til idretten og samtidig opprettholder Kulturløftet. Dette vil vi diskutere med våre regjeringspartnere.
Presidenten: Det blir gitt anledning til to oppfølgingsspørsmål – først fra Ib Thomsen.
Ib Thomsen (FrP) [10:52:33]: Jeg har et dikt til statsråden:
«En blomstereng av talenter
Verker etter å slippe til
Knuppene på statsråden venter
Jeg håper virkelig hun vil
Fra breddens mange knopper
Vi får våre helter og idrettstopper»
La meg si det slik: Jeg er glad for de tilbakemeldingene statsråden ga til representanten Horne ved nærmest å love idrettshaller og nye muligheter til Idretts-Norge. Samtidig synes jeg man skal ta til seg den utfordringen lagidretten har, og som kommunene og idrettslagene har rundt omkring i landet.
Det svenske hockeylandslaget fikk en sjanse til. Nå har statsråden mulighet til, når hun skal legge fram den varslede idrettsmeldingen, å signalisere både finansiering og hvordan man skal løse utfordringer i kommunene, med ishaller og idrettsanlegg. Så noe mer utdypende rundt det hadde Idretts-Norge satt pris på.
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:53:40]: Det Idretts-Norge først og fremst setter pris på, er at vi har en ansvarlig spillpolitikk som sammenlignet med andre land skaper langt færre spillavhengige. Det andre er at dette spillmonopolet gir et fantastisk finansieringsgrunnlag for idretten. Og det er jo dette spillmonopolet Fremskrittspartiet vil ta et oppgjør med. Derfor er det veldig mange fra idretten som frykter at Fremskrittspartiet kommer i maktposisjon, og at det kan føre til en svakere finansiering av idretten. Så jeg vil si at spillmonopolet er viktig for finansiering av norsk idrett.
Så mener jeg at det viktigste vi kan gjøre, er å se på endringer i tippenøkkelen, som gir mer til idretten samtidig som vi satser på å opprettholde Kulturløftet.
Ib Thomsen (FrP) [10:54:25]: Det var synd jeg ikke kunne sjarmere med diktet, president!
Presidenten: Olemic Thommessen – til oppfølgingsspørsmål.
Olemic Thommessen (H) [10:54:36]: Jeg burde kanskje kvittere med en sang, men jeg skal spare dere for det!
Jeg har lyst til å peke på en stor utfordring som ledes ut fra dette spørsmålet, nemlig at vi har et stort etterslep på idrettsanlegg generelt. Det gjelder ikke bare ishockeyhaller, som er store og kostbare ting, men vi har dette problemet innenfor mange idretter. Vi har det også på kultursiden, med en stor utfordring på kulturbygg. Kort og godt: Det er mange, mange milliarder kroner som må investeres hvis vi skal greie å rydde opp i dette.
I dag er tippemidlene en viktig del, for ikke å si nøkkelen til utbyggingen. Tippemidlene er i dag innrettet slik at de ikke inspirerer til veldig mange samarbeidspartnere i anlegg.
Vi har eksempler rundt om i Norge i dag på at det er prosjektert anlegg med samarbeidspartnere, både offentlige og private. Vil statsråden kunne jobbe med å få frem et system der man belønner prosjekter som er finansiert av flere kilder?
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:55:40]: I utgangspunktet er jeg skeptisk til en slik tanke. For da vil det være slik at de som har private sponsorer, vil snike i køen framfor de andre. Derfor vil jeg stå veldig sterkt på det som er fordelingsnøkkelen, nemlig at staten gjennom tippemidlene bidrar med en tredjedel. Så reiser idrettslagene en tredjedel – hvorvidt de gjør det gjennom sponsorer eller andre, får de avgjøre selv – og så skal kommunen bidra med en tredjedel. Jeg synes det er en god fordelingsnøkkel. Hvis ikke tror jeg tippemidlene vil bli delt ut til noen som allerede har mye penger fra før.
Så vil jeg også si at jeg er litt undrende til Olemic Thommessen som nå har en voldsom bekymring for idretten. Da vi fremmet vårt forslag på Arbeiderpartiets landsmøte, var Olemic Thommessen imot dette forslaget og mente at det kom til å ramme kulturen. Men det som er fantastisk med det vedtaket som vi fattet på vårt landsmøte, er at det både opprettholder høye ambisjoner i kulturpolitikken og legger til rette for et idrettsløft.
Presidenten: Da går vi videre til neste, og siste, hovedspørsmål, fra representanten Nikolai Astrup.
Nikolai Astrup (H) [10:56:55]: Mitt spørsmål går til statsråd Erik Solheim.
I Aftenposten 26. april kunne vi lese om den eneste vindmøllen på Hardangervidda, som står på Heinseter, som nå må rives etter 11 år. Effekten av møllen er at turisthytten har spart 10 000 liter diesel i året og veldig mye transport av diesel med beltebil gjennom sårbart terreng.
Drifterne på Heinseter ba om møte med miljøvernministeren eller statssekretæren 4. februar. Forespørselen er fortsatt til vurdering i departementet, tre måneder senere.
Miljøverndepartementet sa ja til forsøksdrift i ti år. Forsøket var vellykket. Nationen sier i dag at dette avslaget «framstår som molbohistorier om miljøbyråkratiets utrettelige virke for å presse gjennom sitt spesielle syn på vern av norsk natur». Jeg ville ikke kalle det molbopolitikk, det ville være uparlamentarisk, men SV-politikk er fullt ut dekkende, sett fra mitt ståsted.
Spørsmålet til statsråden er jo hvorfor Miljøverndepartementet ikke vil forlenge tillatelsen til å drive miljøvennlig på Hardangervidda. Er det for å drive med denne typen byråkratisk flisespikkeri at Direktoratet for naturforvaltning har fått økt antallet ansatte med 55 pst. siden 2005?
Statsråd Erik Solheim [10:58:41]: Jeg er glad for at Nikolai Astrup tar opp dette spørsmålet, slik at jeg får anledning til å besvare det og komme med noen refleksjoner.
Jeg er enig i at det har tatt helt urimelig lang tid å besvare dette spørsmålet. Det skyldes feil i Miljøverndepartementet, og jeg vil overfor Heinseter, og også her, si at det ikke er slik vi skal arbeide. Jeg ble ikke selv oppmerksom på denne saken før for veldig kort tid siden, og skal ta tak i den og se om det finnes en løsning på den.
Media har jo gitt én framstilling av saken. Det er alltid hyggelig når Høyre bruker Nationen som sannhetsvitne; det er nye, positive allianser i norsk politikk! Men la det være. Det som framholdes av dem som da er kritiske til denne vindmøllen, er at den ikke på noen som helst måte har levd opp til forventningene. Den har altså bare, ifølge de opplysningene jeg har fått, levert en ørliten del av den strømmen som var, slik at man i realiteten har fått både vindmølle og nær den samme bruk av fossile brensler som før.
Men framfor å stå og spekulere over det skal jeg ta tak i det, og vi skal komme fram til en beslutning i løpet av nær framtid. Jeg skal selvfølgelig også med glede møte disse folkene som er opptatt av saken.
Presidenten: Presidenten oppfattet ikke at det var representantens ønske å få konkret saksbehandling her, men at det var mer det prinsipielle rundt spørsmålet som var viktig. Dermed kan det jo være behov for oppfølgingsspørsmål likevel, og det får representanten Astrup anledning til.
Nikolai Astrup (H) [11:00:19]: Hvis det er gjort feil i Miljøverndepartementet, så burde man kanskje vurdere å ansette noen flere. Det er jo slik man løser de fleste problemer under statsråd Solheims ledelse, ser det ut til. Og det er ingen tvil om at miljøbyråkratiet har est ut under denne regjeringen, samtidig som vi ser stadig flere av denne typen avgjørelser, som fremstår som uforståelige for folk der ute.
Spørsmålet til statsråden kunne da være om han er enig i at denne typen byråkratisk flisespikkeri kan undergrave tilliten til naturvernpolitikken som føres av regjeringen.
Og for så å gå til den konkrete saken: Jeg synes det er spesielt at statsråden sier at 10 000 liter spart diesel i året ikke skulle utgjøre noen forskjell. Dette er helt klart en liten sak, men her bør statsråden – selv om han ikke skal saksbehandle dette i denne sal – også kunne gi et klart signal om at dette skal det ryddes opp i, og at denne møllen må få lov til å stå der den står.
Statsråd Erik Solheim [11:01:27]: Til saken: Jeg følger alltid det prinsippet at jeg først setter meg inn i saken for så å komme med en konklusjon, og det skal jeg gjøre i denne saken. Det skal gis et raskt svar på den, også eventuelt i brevs form til representantene, eller på en annen måte orientere Stortinget hvis det er ønskelig, i tillegg til media.
Så har det vært en bevisst politikk – her er det åpenbart at Høyre skiller seg fra de rød-grønne – å bygge ut miljøforvaltningen i Norge, fordi man trenger miljøforvaltningen som en sterk motkraft til veldig mange andre særinteressegrupper, sterke økonomiske maktsentre, men også, med all respekt, i forhold til andre departementer som er satt til å ivareta andre interesser. Det at Høyre kritiserer det, sier noe om den stadig økende avstanden det dessverre blir mellom Høyre og de partiene i denne salen som er genuint opptatt av miljøpolitikk, for en får ikke gjort grundig miljøforvaltning og bygd opp en kraftfull miljøforvaltning uten mennesker.
Så er det et problem i miljøforvaltningen som i all annen forvaltning å sørge for at det blir styring i stort, og ikke flisespikkeri i smått. I en rekke tilfeller har jeg forsøkt å gripe inn for å hindre det, og det er klare signaler jeg gir hver dag til alle: Vi skal ikke ha kontroll i det små, vi skal ha kontroll i det store.
Presidenten: Det blir gitt anledning til to oppfølgingsspørsmål – først Siri A. Meling.
Siri A. Meling (H) [11:02:52]: Jeg er glad for at statsråden ønsker å fokusere på styring i stort og ikke styring i smått, for vi fra Høyres side er opptatt av at vi får til gode resultater i vår miljøpolitikk, og vi er redd for all den type praksis som er med og undergraver tilliten til miljømyndighetene. Det er klart at den type flisespikkeri som statsråden selv sier denne saken med vindmøllene på Hardangervidda er, etter Høyres mening er med på å undergrave tilliten til miljømyndighetene. Det at en har økt antallet ansatte betraktelig innenfor miljøvernministerens ansvarsområde, krever styring i forhold til resultater.
Vil statsråden påse at alle disse menneskene, bl.a. i Direktoratet for naturforvaltning, virkelig tar seg av de store spørsmålene, og ikke flisespikkeriet?
Statsråd Erik Solheim [11:03:52]: Svaret på det siste spørsmålet er at jeg gir et veldig klart politisk signal om det i alle møter, og her. Dette er ikke et særspørsmål for miljøforvaltningen. Det er et generelt styringsproblem, som også Høyre har hatt når de har sittet med regjeringsmakt, at vi politikere ønsker å styre de overordnede linjene. Så ønsker vi at de saksbehandlerne som møter kundene – menneskene der ute – skal kunne vise fleksibilitet i sin håndtering av dem.
Jeg må si at det Høyre egentlig kom med nå, jo er en grunnleggende kompliment til den rød-grønne regjeringen, og, ærlig talt, til meg. For det de sier, er at vi har fått gode budsjetter, med en stor vekst i antall mennesker som arbeider med disse spørsmålene. Og miljøforvaltning handler jo om mennesker. Det er to ting som er grunnleggende når miljøforvaltningen vinner fram: Det ene er kunnskapsbasert forvaltning, og det andre er regulering av markedene. Uten mennesker til å gjøre dette vinner man ikke fram. Det at man har klart å styrke disse etatene over tid, tar jeg som en kompliment.
Presidenten: Ketil Solvik-Olsen – til oppfølgingsspørsmål.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:05:09]: Nå anser ikke jeg det som et kvalitetstegn eller et suksesskriterium å telle hvor mange byråkrater en har. Det er mer snakk om hva en faktisk oppnår. I disse rovdyrtider hadde det vært mer interessant å se om en kunne ha et bestandsmål for byråkratiet, istedenfor å prøve å ha flest mulig av dem.
Men det som er spørsmålet mitt, er vinklingen som statsråden hadde i sitt første svar, nemlig at en vurderte det slik at det ikke var spart tilstrekkelig diesel til at en ville opprettholde den vindmøllen. Det er jo en vurdering som etter mitt skjønn i så fall den som står bak vindmøllen, burde gjort, og ikke et byråkrati. For det er jo de som har bygd den, som også må ta kostnadene og se nytteverdien opp mot besparelser på diesel. I tillegg ser de besparelser med frakt av diesel inn, og eventuelt CO2-utslipp – selv om det blir en svært liten del av dette spørsmålet.
Vil statsråden heller vektlegge at en er positiv til sånne tiltak, så lenge det er privat kapital som finansierer det?
Statsråd Erik Solheim [11:06:14]: Nå må vi jo ikke glemme utgangspunktet: Dette er en vindmølle midt inne i Hardangervidda nasjonalpark, i et område der vi i utgangspunktet ikke ønsker å legge til rette for mange nye tiltak av dette slaget. Men denne vindmøllen ble altså akseptert fordi nytteverdien av den var større enn skadevirkningene. Jeg går ut fra at ingen ønsker mange vindmøller inne i Norges nasjonalparker. Det ville i hvert fall være et helt nytt skritt. Så skal man akseptere den, må det være fordi gevinsten av denne er forsvarlig. Det er det spørsmålet jeg skal se på i aller nærmeste framtid.
Så må jeg igjen minne om at det å ha suksess på miljøområdet alltid er opp mot andre interesser i samfunnet. Fremskrittspartiet har aldri restriksjoner mot å pøse nye penger inn på andre samfunnsområder. Det er på miljøområdet det altså er veldig skadelig at man ansetter mennesker. Men det er mennesker og deres kunnskap – og regulering av markedene, som også krever mennesker – som bringer miljøspørsmålene framover.
Presidenten: Dermed er den muntlige spørretimen omme.