Gunnar Gundersen (H) [11:25:26]: Jeg vil gjerne stille et spørsmål til miljø- og utviklingsministeren:
«Å tilrettelegge tilbud i utmark krever ressurser og er viktig for å skape nye muligheter og arbeidsplasser i Distrikts-Norge. Skiløyper, tilrettelegging for trening og betaling for dette har vært framme i media den siste tiden. Relativt til utmarkas nærmest ubegrensede omfang og tilgjengelighet dreier dette seg om små arealer. Statssekretæren har vært svært bastant i sin avvisning av en kostnadsdekning fra bruker i de tilrettelagte løypene.
Er statsråden enig og like restriktiv i sin holdning?»
Statsråd Erik Solheim [11:26:09]: La meg først takke representanten Gunnar Gundersen for et spennende og viktig spørsmål. La meg også si at saken ikke dreier seg om det som det spørres om her, nemlig om det er ønskelig med brukerdekning av idrettsanlegg eller løyper. Det tror jeg ikke det er noen uenighet om, og det foregår over det ganske land at brukerne er med på å betale, f.eks. at hytteeiere i et område eller lokalbefolkningen er med på å betale til dem som opparbeider en løype. Det spørsmålet gjelder, er om det er adgang til å nekte mennesker friluftsliv og deres allemannsrett på basis av at de skal betale for å bruke f.eks. en skiløype.
Saken er aktualisert av en sak på Sjusjøen. Den kjenner ikke jeg, så jeg svarer nå generelt og prinsipielt, ikke på den spesifikke saken på Sjusjøen.
Retten til ferdsel og opphold i utmark, det vi kaller allemannsretten, er fundamentet for friluftslivet i Norge og er lovfestet i friluftsloven. Som representanten Gundersen helt sikkert er enig i, er det ikke en statsråds frie valg hvordan man forholder seg til lovverk – i dette tilfellet er jeg også enig i loven – men man må forholde seg til det lovverket Norge har. Etter friluftsloven er det kun anledning til å ta betalt for adgang til såkalt opparbeidede friluftsområder. Med det sikter man til mindre, avgrensede områder, f.eks. teltplasser eller parkeringsplasser, som er opparbeidet i tilknytning til friluftsområdet. Loven åpner ikke for at det kan tas betalt for tilgang til skiløype i utmark, og det er uavhengig av om skiløypene er preparert med natursnø eller kunstsnø.
I innmark er regelverket annerledes. Der gir friluftsloven ikke ferdselsrett sommerstid, men kan gi det på vinterstid på frossen eller snødekt mark. Der har man etter friluftsloven en begrenset ferdselsrett om vinteren. Man kan kun ferdes til fots, herunder på ski, og ikke i alle typer innmarksområder. I innmarksområder hvor det ikke er ferdselsrett, vil eier stå fritt til å kreve betaling for tilgang. Om et område er unntatt ferdselsrett, må vurderes konkret i det enkelte tilfellet, men generelt er terskelen høy for at et utendørs idrettsanlegg er unntatt fra rett til ferdsel til fots vinterstid.
Jeg har, som spørreren, stor forståelse for at det koster penger å preparere skiløyper, merke stier og tilrettelegge for ferdsel i utmark på mange forskjellige måter. Men jeg mener at åpningen for tvungne betalingsordninger, som i siste instans betyr at politiet skulle arrestere dem som ikke betalte, er en dårlig løsning. Friluftsloven er ikke til hinder for frivillige betalingsordninger. De fleste steder i landet har man velfungerende ordninger med spleiselag mellom private og det offentlige og frivillige organisasjoner. Det utføres også en fantastisk dugnadsinnsats på dette området. Der jeg har hytte og tilbringer mye tid om vinteren, gjøres en fantastisk innsats av både grunneiere, Røde Kors og andre for å holde løypenettet åpent.
Tvungne betalingsordninger vil uthule allemannsretten og gi svært uheldige begrensninger på muligheten for folk flest til å bruke naturen til idrett og friluftsliv. Det kan ikke være tvil om at innføringen av betalingsordninger vil kunne begrense deltakelsene i idretts- og friluftsaktiviteter. Jeg vil her særlig peke på at utøvelse av idretts- og friluftsaktiviteter i naturen er viktig for livskvalitet og folkehelse for svært store deler av befolkningen, og at det også virker sosialt utjevnende.
Gunnar Gundersen (H) [11:29:29]: La meg takke for det jeg oppfatter som et både konstruktivt og godt svar. Det er mye vi er enige om – den allmenne ferdselen er viktig. Samtidig er det en overordnet problemstilling her. Hvis man nå drar til Sjusjøen, reiser man gjennom et grønt landskap, og så kan man reise opp og gå i skiløyper som er asfalterte, og som er tilrettelagt med kunstsnø – det settes veldig mye ressurser inn for å skape lokal aktivitet og tiltrekke seg folk utenfra for å underbygge et lokalsamfunn. Det oppfatter jeg at statsråden også la vekt på – at det er forskjell på hva slags produkter som tilbys her. Det er vel også innunder definisjonen av hva som er mindre opparbeidede områder. Der synes jeg man skal vise en litt større fleksibilitet enn man har gjort tidligere, for dette oppfatter jeg som så tilrettelagte produkter at det må være anledning til å ta seg betalt. Så det håper jeg statsråden fortsetter en god prosess på.
Statsråd Erik Solheim [11:30:31]: La meg først si at jeg sender med største glede en oppfordring til alle som bruker skiløypene på Sjusjøen, om å være med på det spleiselaget som det er å betale for det, enten det er lokale hytteeiere som kan være med og betale, eller – det er det inntrykket jeg har – det er folk som kommer fra idrettslag i andre deler av landet og bruker anleggene. Jeg sender med største glede en oppfordring til dem om å være med og betale. Det er en del av det spleiselaget som det er å bruke fellesgoder i Norge.
Problemet oppstår i det øyeblikk man begynner å åpne for å ta betalt for det som er ferdsel i utmark. Det er utrolig vanskelig å se hvordan man skulle klare å avgrense det. Det er ulike grader av opparbeiding av skiløyper over det ganske land. Skiløyper går på vei, de går på asfalt, de går på sand – de er opparbeidet på utrolig mange forskjellige måter. De opparbeides med kunstsnø og med natursnø – og det er opparbeidelse i den naturlige snøen som ligger der. Så jeg tror det vil bli en utrolig vanskelig avgrensningsoppgave.
Gunnar Gundersen (H) [11:31:33]: Jeg deler ikke statsrådens oppfatning om at dette er så vanskelig. Det er egentlig uhyre små arealer vi snakker om når vi snakker om så tilrettelagte produkter. Så jeg vil oppfordre til at man her går inn i en debatt om det ikke er mulig å se på den type små anlegg, med noen kilometer asfalterte løyper med kunstsnø og lysløyper og alt sammen, som rett og slett et kommersielt tilbud helt utenom det vanlige tilbudet.
Men det er også en overordnet problemstilling – statsråden nevner frivillighet, og det er jeg helt enig i, det er kjempeinnsats av frivillige rundt omkring – at vi blir en stadig mer sentralt bosatt befolkning som kommer ut i Distrikts-Norge og forventer at det skal være «trikkeskinner». Det vet sikkert statsråden like godt som jeg, at de aller fleste er der. Man sender ikke en danske ut for å tråkke opp løype for å gjøre Norge attraktivt som turistland. Så det er en overordnet debatt her, som jeg synes vi skal ha et åpent øye for, om hvordan vi tilrettelegger for gode produkter også ute i Distrikts-Norge.
Statsråd Erik Solheim [11:32:40]: Heldigvis er folk forskjellige. Noen ønsker å gå i løs snø med telemarksski, andre ønsker å gå på «trikkeskinner», og atter andre ønsker ulike former for skiskøyting, stå på snowboard osv. Det er en uendelig variasjon i hvordan folk ønsker å bruke naturen, og vi skal tilrettelegge for alt. Men jeg tror det blir en veldig, veldig vanskelig startposisjon hvis man skal begynne å ta seg betalt for det.
Gundersen nevner lysløypene. Oslomarka, som jeg kjenner enda bedre enn Sjusjøen, er jo full av lysløyper. Meg bekjent er knapt noen av dem anlagt av kommunen – det kan hende jeg tar feil der – det er Skiforeningen som opprettholder dette lysløypenettet, og det er veldig varierende versjoner av hvordan det er preparert. Å begynne å definere noen løyper som så preparerte at man kan ta seg betalt for det, tror jeg er et vanskelig forslag. Det er i alle fall helt sikkert at det ikke er i tråd med friluftsloven.