Elisabeth Aspaker (H) [18:57:30]: Frafall i videregående opplæring er ikke et nytt fenomen. Men det nye er at konsekvensene for dem som faller ut, blir mer dramatiske ettersom kompetansekravene i arbeidslivet skjerpes i alle yrker.

Opp gjennom årene er det satt i gang forskjellige tiltak for å motvirke at elever som dropper ut, forsvinner fra skolen for godt og ender opp uten fullført utdanning og dokumentert kompetanse. Opprettelse av oppfølgingstjenesten er ett slikt tiltak. Ny GIV-tiltakene er et annet eksempel på frafallsforebygging.

Bak de temmelig dystre frafallstallene skjuler det seg mange ungdomsskjebner. Vanskeligst er situasjonen i Finnmark, der avstandene til de videregående skolene i fylket kan være lengre enn mellom landsdeler lenger sør – og der de alternative tilbudene ikke nødvendigvis står i kø. Det er den virkeligheten fylkespolitikerne i Finnmark slåss mot når de vil bekjempe frafall. Samtidig er det en stor utfordring at årsaken til frafall ofte ligger langt utenfor fylkespolitikernes rekkevidde.

Altfor mange elever har ikke fått et opplæringstilbud som har hjulpet dem til mestring faglig og sosialt – og utstyrt dem med de nødvendige ferdigheter for å kunne henge med i videregående opplæring. Det handler om den kunnskapsmessige ballasten elevene har med seg fra grunnskolen.

Elever som sliter med rus og psykiske problemer, tilhører en annen risikogruppe som krever ekstra tilrettelegging og en skolehelsetjeneste som kan bistå med hjelpetiltak som gjør det mulig for eleven å gjennomføre videregående opplæring.

Vi har nylig behandlet stortingsmeldingen om spesialundervisning der en av hovedstrategiene er «fange opp og følge opp» og sterk vektlegging av tidlig innsats. Om vi vil forebygge frafall, er det uhyre viktig at videregående opplæring har god nok elevkunnskap til å kunne gripe fatt i problemer fra første dag.

Elever som starter i videregående opplæring uten å være forberedt og motivert, er et lite gunstig utgangspunkt. Etter Høyres mening er det da desto viktigere at skolen har beredskap og det nødvendige spillerom til å takle den situasjonen og til å kunne følge tett opp for å få disse ungdommene på rett kurs.

Rådgivningstjenesten er kommet i fokus. Mange ungdommer synes å få urealistisk råd når det gjelder hvilke utdannings- og yrkesvalg som kan være det rette for dem. Det er alvorlig dersom unge mennesker loses inn på utdanningsveier man med stor sannsynlighet må forstå at vedkommende ikke vil mestre – og der konsekvensen kan bli drop-out.

Jeg har påpekt flere ulike forhold som virker inn på elevers mulighet og evne til deltagelse i utdanning utover grunnskolen.

Norge er ikke alene om høye frafallstall innenfor videregående opplæring. Verst hos oss er situasjonen på yrkesfagene og for elever som ikke får den læreplassen de så for seg da de påbegynte utdanningen. Her gir mange opp, og det er kanskje forståelig om de henvises til et alternativ de ikke oppfatter som relevant og tilpasset. Det er i denne kritiske fasen oppfølgingstjenesten kommer inn, eller må komme inn. Tjenesten skal følge opp rettighetselever i videregående opplæring og som ikke er i opplæring eller arbeid.

Om oppfølgingstjenesten kan man lese på departementets egne nettsider:

«Formålet med oppfølgingstjenesten er å sørge for at all ungdom som hører til målgruppen 1 får tilbud om opplæring, arbeid eller annen sysselsetting. Tilbud som blir formidlet gjennom oppfølgingstjenesten skal først og fremst ta sikte på å føre frem til studiekompetanse, yrkeskompetanse eller kompetanse på lavere nivå innenfor videregående opplæring. Det er forskriftsfestet at oppfølgingstjenesten skal sikre tverretatlig samarbeid mellom kommunale, fylkeskommunale og statlige instanser som har ansvaret for målgruppen, og formidle, eventuelt samordne, tilbud fra ulike instanser. Oppfølgingstjenesten skal ha en koordinerende funksjon, men skal ikke overta oppgavene til andre etater.»

Dette er Høyre helt enig i.

Beskrivelsen av oppfølgingstjenesten slutter imidlertid ikke med dette, for departementet erkjenner også svakheter i systemet. Jeg siterer videre:

«Et stort antall unge er verken i videregående opplæring eller arbeid. Disse mottar i dag ikke tilstrekkelig oppfølging og bistand.

Årlige rapporteringer fra fylkeskommunene viser at oppfølgingstjenesten ikke klarer å komme i kontakt med, og mangler derfor oversikt over, om lag ⅓ av de 30 000 ungdommene som utgjør målgruppen til OT. Det er derfor uklart hvor mange ungdommer som reelt sett har behov for oppfølging og bistand. Ungdommer som står utenfor skole og/eller arbeid er ofte i en vanskelig situasjon. Det er derfor viktig at den oppfølgingen som gjøres fra OT og NAV sees i sammenheng med de øvrige kommunale og fylkeskommunale tjenestene.»

Det er positivt at regjeringen som ledd i Ny GIV-arbeidet har inngått partnerskap med fylkeskommunene for å komme mer på offensiven overfor elever som faller ut av videregående opplæring. Men partnerskapet i seg selv er en arbeidsmåte og alene ingen garanti for at oppfølgingstjenesten fungerer godt nok i møte med det enkelte individ. Hver av de ungdommene som havner i frafallsstatistikken, har sin egen historie og må hjelpes ut fra dette. Det krever som departementet er inne på, et tett og koordinert samarbeid mellom fylkeskommuner, kommuner og Nav – og der partene for all del må unngå å ende opp i et svarteperspill.

Det norske samfunnet har et stort behov for kvalifisert arbeidskraft på alle nivåer. Betydningen av at unge mennesker får hjelp til å stable seg på beina, bygge sin utdanning stein på stein og komme ut i jobb, kan derfor ikke understrekes nok.

Det hersker liten tvil om at oppfølgingstjenesten har en vanskelig jobb med å spore opp ungdommer som har vendt skolen ryggen. At oppgaven er krevende, kan imidlertid ikke komme som noen overraskelse, og oppfølgingstjenesten er også bemannet med tverrfaglig kompetanse for å kunne løse de utfordringene tjenesten stilles overfor.

Som jeg har vært inne på tidligere, er det en mangslungen ungdomsgruppe oppfølgingstjenesten skal ta seg av. Blant disse 15–21-åringene finner vi ungdom som unnlater å søke opptak til videregående opplæring, ungdom som søker, men som av en eller annen grunn ikke tar imot skole- eller læreplass, ungdom som ikke er kommet over i varig arbeid, og sist, men ikke minst, elever og lærlinger som hopper av i løpet av skoleåret.

Det er fylkeskommunen som har hovedansvaret for oppfølgingstjenesten. Det er likevel en klar forutsetning for å lykkes at det etableres tett samarbeid med andre instanser med ansvar for tilbud til ungdom.

Forebygging av frafall krever nært samarbeid mellom rådgivere i ungdomsskolen, rådgivere i videregående opplæring, PP-tjenesten, oppfølgingstjenesten i fylkeskommunen og Nav. Alle gode krefter må mobiliseres for at bistanden og tilretteleggingen for de ungdommene dette gjelder, skal bli så effektiv og god som mulig.

Vi hører mange historier om svært samvittighetsfulle medarbeidere i OT som reiser hjem til ungdommene og vekker dem, henter dem og får dem på skolen eller til andre alternative aktivitets- og opplæringstilbud. Mange gjør derfor utvilsomt en stor innsats for at disse ungdommene skal komme tilbake på sporet – de strekker seg nesten lenger enn man kan forlange.

Noe av ideen bak oppfølgingstjenesten er nettopp at den skal virke oppsøkende. Samtidig skal ungdom vite at de selv kan ta kontakt om de får problemer.

Tjenestens mandat er å bistå med råd og veiledning om utdannings- og yrkesvalg, gi tilbud om opplæring, praksisplass eller arbeid, eller en kombinasjon av opplæring i skole og praksisplass i bedrift.

Fleksible og skreddersydde løsninger i møte med ungdommer som har falt fra, er etter Høyres mening helt avgjørende om vi skal kunne komme i mål og lykkes.

Få vil bestride behovet for oppfølgingstjenesten. Derfor er det også uhyre viktig at tjenesten fungerer og settes best mulig i stand til å løse sine oppgaver.

Når det nå ropes et varsku fra flere aktører uavhengig av hverandre, er det grunn til å ta det på alvor. Ifølge rapporter fra fylkeskommunene er det på landsbasis bortimot 9 000 unge under 21 år som ikke følges opp. Samtidig påpeker Kunnskapsdepartementet store forskjeller fylkene imellom.

Om systemet ikke greier å fange opp disse ungdommene, kan vi snakke om et dobbelt frafallsproblem: Først faller disse ungdommene ut av opplæringen, og deretter glipper de for oppfølgingstjenesten. Det må vi gjøre noe med.

En fersk SINTEF-rapport om evaluering har pekt på et annet utviklingstrekk ved oppfølgingstjenesten. I 2004 hadde 60 pst. av fylkene egne tilbud til ungdom som droppet ut av videregående skole. I 2009 hadde bare 36 pst. egne tilbud, med de konsekvenser det kan få.

Forskerne mener oppfølgingstjenesten gjør det de skal når det gjelder å få kontakt med ungdommene, men konkluderer med at de ressursene de har til å sette inn overfor ungdommene, er marginale. At noen fylker lykkes bedre enn andre, forklares bl.a. med godt utviklet samarbeid med næringslivet og at det er lett å skaffe ungdom som trenger det, praksisplass i bedrift.

Når oppfølgingstjenesten selv ikke har tilbud, er det helt avgjørende at samarbeidet med Nav fungerer. Her er forskerne tydelige på at dette samarbeidet ikke er like bra i alle fylker. De beskriver Nav som en selvbetjeningsbedrift, der det i mange tilfeller blir opp til ungdommen selv å skaffe seg praksisplass.

Suksess for oppfølgingstjenesten betinger som oftest samarbeid med andre. SINTEF-forskerne problematiserer at oppfølgingstjenesten kommer til kort fordi det er andre som sitter med virkemidlene, enten vi snakker om fylkeskommunen eller Nav.

Høyre spør nå og utfordrer derfor kunnskapsministeren på hva hun og regjeringen vil gjøre for at oppfølgingstjenesten skal kunne gjøre en enda bedre jobb på dette feltet.

Hvordan kan vi få til enda bedre samspill mellom OT og Nav – når skoletilbud ikke er løsningen, og Nav har tilbud som vil kunne være av stor verdi for disse ungdommene?

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Kristin Halvorsen [19:07:35]: Dette er en interpellasjon som jeg er veldig glad for å få, for det gir meg en unik mulighet til å orientere Stortinget om en viktig del av det som er vår innsats, Ny GIV, for å sørge for at flest mulig ungdommer gjennomfører videregående opplæring.

Den 17. februar i 2009 hadde VG en helside: «10 000 unge er ukjente.» Det er drøyt to år siden. Siden det har vi igangsatt en helt klart forpliktende plan for å finne disse ungdommene. I målgruppen 15–21 år var ca. 25 000 ungdommer som vi ikke visste hvor var for et år siden. Nå er den andelen mer enn halvert til under 5 000. Vi har funnet 5 000 ungdommer i løpet av et år. Jeg mener oppfølgingstjenesten i fylkene har gjort en kjempejobb. Dette er én av søylene i vår innsats, Ny GIV, for å sikre at vi nettopp klarer å følge opp ungdom og sørge for at flest mulig kommer seg gjennom videregående opplæring.

Ny GIV er et samarbeid mellom regjeringen, alle fylkeskommuner og Oslo kommune. Dette partnerskapet handler nettopp om å øke gjennomføringen i videregående opplæring. Den delen av partnerskapet som styrker oppfølgingen av dem som er utenfor skole eller arbeid, heter Oppfølgingsprosjektet. Dette er et treårig prosjekt for å styrke samarbeidet mellom skoler, oppfølgingstjenesten, fagopplæring og Nav.

Ungdom utenfor skal motiveres tilbake til videregående opplæring eller til ordinært arbeid. Veien dit kan for noen unge gå gjennom deltakelse i praksisnære opplæringsløp. Dersom full kompetanse på videregående nivå ikke er et realistisk mål, skal delmålet være planlagt grunnkompetanse. Her er opplæringsløpene lærekandidatordningen eller forsøksordningen med praksisbrev. Sistnevnte har godt dokumenterte resultater. Jeg skal komme tilbake til det. Et kortere praksisbasert opplæringsløp er ingen endestasjon. Det er en byggestein på veien til full kompetanse. Dette er det viktigste tiltaket vi kan sette inn for store deler av de ungdommene som i dag utgjør målgruppen i oppfølgingstjenesten.

SINTEF-rapporten fra 2010, som representanten viser til, forteller om en oppfølgingstjeneste som er ulikt organisert og ulikt bemannet rundt omkring i fylkene. Vi har eksempler i statistikken som tyder på en direkte sammenheng mellom antall ansatte i oppfølgingstjenesten og resultater i det arbeidet som oppfølgingstjenesten gjør. For eksempel er det store forskjeller i OT-statistikken mellom fylkene, på tross av sammenlignbar geografi, levekårsforhold, elevgrunnlag og frafall. Fra statistikken ser vi eksempler på at ett fylke har tre ganger så mange OT-ansatte som et annet, noe som kanskje forklarer hvorfor det ene fylket har ti ganger flere ukjente og langt færre tiltak enn det andre. Det første fylket har satset på en oppfølgingstjeneste som har hender nok til å gjøre jobben.

Vi har eksempler på fylker som har full oversikt over sine ungdommer. For eksempel har Oppland fylke ingen ukjente. Der gjøres det et veldig godt og systematisk arbeid både med å ha oversikt over målgruppen og i oppfølgingsarbeidet. Oppland har også etablert rutiner for å være tidlig inne med oppfølging når en elev er i ferd med å slutte. Det er et veldig avgjørende trekk.

Vi ser også store forskjeller mellom by og land, mellom kjønn og aldersgrupper. Det er vanskeligere å ha oversikt i byene enn på tettsteder. Det er 55 pst. gutter i målgruppen, og målgruppen i OT er de som har avsluttet grunnskolen og fram til og med det året de fyller 21 år, og som ikke er i opplæring eller arbeid, som jeg var inne på. Vi ser at gruppen øker i omfang opp til 20 år for så å reduseres med 21-åringene. Det er f.eks. dobbelt så mange 19-åringer som 16-åringer i gruppen mellom 15 og 21 år.

Gjennom Oppfølgingsprosjektet styrker vi nå den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten og samarbeidet med Nav, både på statlig nivå, fylkesnivå og lokalt nivå. Det overordnede målet i Oppfølgingsprosjektet er å øke gjennomføringen i videregående opplæring. Det er nødvendig å etablere bedre fungerende systemer for en samordnet oppfølging av unge utenfor opplæring og arbeid. Oppfølgingen må bygges på et strukturert og målrettet samarbeid om og helhetlig bruk av samfunnets virkemidler.

Noen ungdommer er registrert i oppfølgingstjenesten en kort tid, for så å returnere til videregående opplæring eller til annen formålstjenlig aktivitet. Andre trenger betydelig tett og langsiktig oppfølging. For eksempel er 4 pst. av alle elever som skrives ut av 10. klasse, verken i opplæring eller i arbeid året etter. Av dem som begynner på Vg1, er 8–10 pst. verken i opplæring eller i arbeid året etter. Risikoen for at unge mennesker skal bli stående varig utenfor arbeid og opplæring øker med tiden de unge er utenfor. Oppfølgingstjenesten skal selvsagt følge opp hele målgruppen, men de mest risikoutsatte i målgruppen skal gis høyest prioritet.

En av premissene i Oppfølgingsprosjektet er at fylkeskommunene skal organisere prosjektet i sammenheng med allerede etablerte og velfungerende tiltak. Ny GIV skal bidra til at det beste i fylket videreføres som del av fylkets samlede prosjektdeltakelse i Ny GIV. Fylkeskommunenes del av ansvaret i partnerskapet Ny GIV er å utvikle gode modeller for en praktisk organisert videregående opplæring.

Oppfølgingsprosjektet har tre nasjonale innsatsområder:

• opplæringsmodeller som kombinerer arbeidspraksis med læreplanmål

• tidlig inn med tverrfaglig oppfølging

• kompetanseheving for oppfølgingstjenesten

Til punkt 1:

• Fylkeskommunenes videregående skoler og fagopplæring skal samarbeide med opplæringskontorer og bedrifter for å ta i bruk planlagt grunnkompetanse gjennom ordninger som praksisbrev og lærekandidatordningen.

• Oppfølgingstjenesten skal samarbeide med Nav for å kvalitetssikre at de arbeidsrettede tiltakene har i seg opplæringselementer som er hentet fra det programområdet som er relevant for at tiltaket skal virke motiverende og kvalifiserende for å skaffe ordinært arbeid eller returnere til videregående opplæring.

Til punkt 2:

• I prosjektet etableres det nå systematiske samarbeidsrelasjoner mellom skoler, oppfølgingstjenesten og Nav for avklaring, veiledning, tiltaksutprøving og oppfølging av ungdom utenfor opplæring og arbeid. Skolene skal tilrettelegge for tidlig involvering av oppfølgingstjenesten ved at det avholdes avklaringssamtaler og undertegnes oppfølgingssamtaler i samarbeid med oppfølgingstjenesten og andre instanser før elevene formelt skrives ut av skolen.

Til punkt 3:

• Utdanningsdirektoratet har denne høsten samarbeidet med fylkeskommunene og fagmiljøer og utviklet et felles kurstilbud for ansatte i oppfølgingstjenesten og Nav.

• Vi har hatt 500 ansatte i oppfølgingstjenesten og Nav på felles kurssamling for å styrke samarbeidet om oppfølgingsprosjektet og videreutvikle samarbeidsstrukturene. Det burde dekke omtrent alle som jobber med oppfølgingstjeneste rundt omkring i fylkene.

• Det arbeides nå med å utvikle og etablere et videreutdanningstilbud for ansatte i oppfølgingstjenesten og for ansatte ved skolene som har sosialpedagogiske oppgaver og ansvar. Tilbudet skal tilbys fra og med høsten 2011.

Oppfølgingstjenestens oppgave er å ta kontakt med alle unge som ikke er i videregående opplæring eller arbeid fra og med avsluttet grunnskole til og med fylte 21 år. Fylkeskommunene skal gjennom oppfølgingstjenesten følge opp ungdommene og sørge for at de tilbys opplæring, arbeid eller annen aktivitet. I tillegg skal oppfølgingstjenesten sørge for og koordinere den tverrfaglige sektorielle innsatsen mot målgruppen.

For å gjøre det enda tydeligere hvilket ansvar fylkeskommunen har med oppfølging av ungdom som er utenfor videregående opplæring, reviderer vi nå oppfølgingstjenestens forskrift. Det arbeides i disse dager med å oppsummere høringsuttalelsene til forslaget om forskriftsendringer.

For å få til dette har det vært viktig å bygge på allerede etablerte samarbeidsrelasjoner og -avtaler mellom fylkeskommunene og Nav i fylkene. Gode samarbeidsavtaler er nedfelt mellom fylkeskommunene og Nav som følge av den sentrale avtalen mellom Arbeidsdepartementet og KS fra mai 2007. Fylkeskommunene og fylkesnivået i Nav er derfor oppfordret til å videreutvikle og å konkretisere dette samarbeidet.

Det er et sterkt ønske fra oss om at særlig de yngste ungdommene skal følges opp på en slik måte at de kommer tilbake igjen til videregående opplæring. Det betyr ikke at det er det ordinære løpet som passer for alle disse ungdommene. Vi har veldig god erfaring med og en oppsummering av det forsøket vi har hatt med praksisbrev. Vi har gjort det mulig for alle fylkene å ta det i bruk mens vi venter på hvordan vi skal sikre at intensjonene i dette forsøket kan videreføres på permanent basis.

Vi har lyktes – med en innsats som bare har vart i ett år – med å oppmuntre dem som har jobbet med oppfølgingstjenesten rundt omkring i fylkene, som ofte har vært en glemt tjeneste, som ikke i noen særlig grad har blitt sett, og som har vært en litt hemmelig tjeneste. Ved å se dem og styrke deres kompetanse har vi altså klart å få redusert antallet ungdom vi ikke visste hvor var, fra 10 000 til 5 000 på ett år.

Elisabeth Aspaker (H) [19:18:06]: Å bekjempe frafall i videregående opplæring er en prioritert oppgave som samler støtte på tvers av – etter det jeg kan forstå – alle politiske skillelinjer. Det er jo i erkjennelse av at den fremtidige arbeidskraften disse ungdommene representerer, trengs i det norske samfunnet – hver og en av dem. Derfor må vi anstrenge oss maksimalt for å få tak i dem og sørge for å gi dem den kompetansen de trenger i møte med senere utdanning og i møte med det arbeidslivet som i fremtiden vil etterspørre dem som verdifulle arbeidstakere.

Jeg har i arbeidet med denne saken funnet ut at det er svært store forskjeller fylker imellom med hensyn til hvordan man lykkes med dette. Det var også statsråden inne på i sitt innlegg. Jeg er veldig tilfreds med den måten det nå jobbes på, for at man skal kunne lære av hverandre, at det som er beste praksis, enten det er på fylkesnivå, på skolenivå eller på oppfølgingstjenestenivå, er noe som systematisk skal videreformidles, slik at man skal kunne lære av det.

Selv om det er oppnådd veldig gode resultater ved at man nå har sporet opp 5 000 i løpet av det siste året, ser jeg at man er bekymret over at man spesielt i Oslo, Finnmark og Nord-Trøndelag har mange ungdommer man ikke helt vet hvor befinner seg. Statsråden var selv inne på at jo lengre tid det går før man får tak i dem og får satt dem i gang med enten opplæring, et tilpasset opplegg eller gitt dem en type arbeidstrening, jo vanskeligere er det å få dem tilbake på sporet.

Så er jeg og Høyre opptatt av at praksisbrevordningen, som vi vet vi har gjort gode erfaringer med underveis, som nå er endelig evaluert, og hvor man virkelig har satt to streker under svaret og sagt at dette er en veldig god ordning, må bli en lavterskelordning som man er villig til å ta i bruk for flere, sånn at enda flere ungdommer kan komme inn i et opplæringsløp som bringer dem fremover. Så bygger man altså stein på stein. Man får ikke den hele og fulle kompetansen så raskt som man ville ha fått om man gikk i det tradisjonelle løpet, men man greier gradvis å erverve seg den kompetansen som skal til – og så kan man oppnå fagbrev eller studiekompetanse en gang på veien, hvis man jobber godt.

Da har jeg bare avslutningsvis lyst til å si at oppfølgingstjenesten er et utrolig viktig sikkerhetsnett for de unge som starter i videregående opplæring, eller som skulle ha startet der. Det er uhyre viktig at det sikkerhetsnettet blir finmasket nok til at vi greier å fange opp og få tilbake de unge, og at vi får til det gode samarbeidet mellom oppfølgingstjenesten, Nav og kommunene, for å sikre at vi lykkes med å nå denne målgruppen.

Statsråd Kristin Halvorsen [19:21:29]: Jeg er helt enig med interpellanten i at dette er ungdom som vi trenger i framtidens arbeidsmarked. Det er også sånn at disse har en stor egeninteresse i å takke ja til nye tilbud, bli oppdaget av oppfølgingstjenesten og komme seg inn og tilbake igjen til videregående opplæring. Vi vet at man står mye tryggere i arbeidslivet hvis man har gjennomført videregående opplæring – tatt fagbrev eller fått studiekompetanse – og at dette er sårbar ungdom hvis vi ikke får tak i dem.

Jeg er veldig stolt av den jobben som oppfølgingstjenesten i samarbeid med fylkene og i samarbeid med oss har gjort nå i løpet av ett år, men vi har ikke tenkt å gi oss før vi finner fram til de siste 5 000, og før vi har på plass tiltak som gjør at vi faktisk ikke bare vet hvor de er, men også kan komme med tilbud om hvordan de kan få hektet seg på et videregående løp igjen.

Vi skal ha dette systematiske partnerskapet og samarbeidet med fylkeskommunene gående i en treårsperiode, og det har så langt eksistert i ett år. Jeg har gode forhåpninger om at vi skal lykkes enda bedre med dette.

Et annet tiltak, som jeg ikke kom inn på i mitt hovedinnlegg, er at vi også koblet oss på Husbanken, fordi en del av de ungdommene som er i denne risikosonen, bor på ustabile steder. Det kommer man over. Det kan dreie seg om ungdom som kanskje bor på hybel, eller på annet vis. Så vi prøver å lage en skikkelig pakke rundt som skal sikre økt stabilitet.

Når det gjelder praksisbrevordningen, er det helt riktig at det er en ordning som har fått veldig god evaluering. Det som kanskje var en motforestilling da man satte i gang ordningen med praksisbrev, var at en del ungdommer som hadde fint potensial til å fullføre og ta et fagbrev, ville gi seg tidligere og dermed hadde dårligere kompetanse. Men det vi kan se så langt av dette forsøket, er at et flertall av disse ungdommene blir motivert til å fullføre og ta fagbrev, så det har heller vært en start på et løp de fra før av ikke var motivert til å ta. Og praksisbrev organiseres altså sånn at man har fire dager i jobb, én dag på skole – vanligvis. Det betyr at ungdom, særlig demotivert ungdom og med til dels betydelige kunnskapshull fra ungdomstrinnet, får være på en ordinær arbeidsplass og sammen med godt voksne arbeidsfolk finner tilbake både motivasjonen og «gutsen». Det er meget bra.

Jeg har god tro på at den suksessen som denne innsatsen har vært det første året, kan fortsette, at vi drar det med oss, og at fylkene kan lære av hverandre. Særlig vil jeg be dem lære av Oppland fylke.

Steinar Gullvåg (A) [19:24:53]: Når kommunepolitikerne i disse dager behandler kommunebudsjettene for 2012, vil mange av dem erfare at utgiftene til sosialhjelp sprenger nye grenser. I Tønsbergs Blad så sent som i går vitnet rådmann Geir Viksand i Tønsberg om dette. Og Karoline Lien i Kirkens Bymisjon forteller at de stadig møter nye ansikter i sitt arbeid, og føyer til:

«Det er mange unge som har falt ut av videregående, og som har bodd litt her og der hos kamerater i en tid, men som plutselig står uten et sted å sove.»

Da er hoteller og pensjonater og midler til livsopphold gjerne løsningen.

Ingenting er verre enn å plassere arbeidsføre unge mennesker i passivt trygdemottak over tid. Noen forblir en utgiftspost på offentlige budsjetter gjennom et helt liv. I Tønsberg reagerer kommunen på tingenes tilstand med å opprette 33 nye tiltaksplasser i 2012, og det er bra. Jeg skulle ønske at riktig mange kommuner tar eksempel av det.

Unge arbeidsføre mennesker skal ikke ha sosialhjelp. De skal ha hjelp tilbake til skolebenken eller hjelp til å komme ut i arbeidslivet – eller rett og slett behandling, noen av dem trenger det også. Det er mulig å få dette til, som interpellanten prisverdig antyder, gjennom et nærmere samarbeid mellom skole, fylkeskommune og Nav og kommunene. Mitt eget fylke, Vestfold, er faktisk et foregangsfylke i så måte, der fylkeskommunen og Nav har funnet hverandre i arbeidet med drop-out-problemene, og faktisk med ganske gode resultater.

Lærdommen herfra er at alle må dra i samme retning. Ikke alle klarer det. Samarbeid kan som kjent være en ganske vanskelig disiplin, især når aktørene velger å ri sine kjepphester, dvs. krangler om hvem som skal betale regningen, i stedet for å forene krefter. Jeg tror derfor at en klarere ansvarsdeling mellom forvaltningsnivå ville gjøre det lettere å håndtere disse spørsmålene.

Som statsråden viste til i sitt svar til interpellanten, har regjeringen tatt grep for å redusere frafallet i videregående skole. Ny GIV, som er et samarbeidsprosjekt mellom Kunnskapsdepartementet og Arbeidsdepartementet, retter seg som kjent mot ungdom i aldersgruppen 16–19 år som verken har skole eller arbeid. Ungdomsgarantien skal sikre ungdom under 20 år arbeid eller utdanning, og oppfølgingsgarantien retter seg mot arbeidsledige i aldersgruppen 20–24 år. Regjeringen viderefører også tiltaksgarantien, som skal sikre tilbud om arbeidsmarkedstiltak for ungdom mellom 20 og 24 år som har vært arbeidsledige i mer enn seks måneder, og vi har kvalifiseringsprogrammet for de ungdommene som på mange måter står lengst fra en plass i arbeidslivet.

Når vi likevel ikke alltid lykkes i å fange opp ungdom som faller ut av skolen, har det sikkert mange årsaker. Noen mener at teoretiseringen av yrkesutdanningen er noe av årsaken, og det er faktisk slik at noen har åpenbart lettere for å lære gjennom praksis. Jeg er derfor glad for at mange bedrifter og kommuner nå gir slike tilbud.

Dessuten mangler vi lærlingplasser. Den situasjonen bedres ikke av at offentlige og private oppdragsgivere i altfor stor grad tildeler oppdrag til bedrifter som leier inn arbeidskraft fra Polen og Litauen, framfor å benytte seg av norske lærlingbedrifter.

I min tid var det bare en liten del av ungdomskullene som gikk over i videregående utdanning. Siden har vi hatt en utdanningsrevolusjon, og i dag har som kjent alle en rett til å fullføre videregående skole. Da tror jeg også vi må innse at det ikke er alle gitt å fullføre videregående opplæring, men det skal også være plass til dem i et inkluderende arbeidsliv. Det er ofte spørsmål om tilpasset opplæring.

Jeg hadde en gang en kamerat som en lang periode ikke klarte å skaffe seg førerkort for bil. Han kom aldri lenger enn til teoriprøven. I dag er ikke det noe problem, det er mulig å måle kunnskap på annen måte. Og han er en god sjåfør!

Bente Thorsen (FrP) [19:30:12]: Til å begynne med vil jeg takke representanten Aspaker for at hun har tatt opp dette viktige temaet i denne interpellasjonen. Temaet er viktig for å redusere frafall i videregående skole og gi flere tilbud til elever som av ulike grunner har sluttet eller er i ferd med å slutte i videregående skole.

Spørsmålet dreier seg også om å forbedre samarbeidet mellom oppfølgingstjenesten og Nav. Det er ingen tvil om at en stor del av grunnen til at behovet for OTs tjenester er så stort, er at elevene i mange tilfeller ikke har blitt fulgt opp i de ti første skoleårene. Hver tredje elev på videregående dropper ut av skolen. Dette er skremmende, spesielt når vi har kunnskap om hvilke konsekvenser manglende utdanning kan få. Vi må derfor styrke opplæringstjenesten ytterligere.

Bedre samarbeid mellom skolene og OT gjør at elever får et bedre tilpasset opplæringstilbud. I Rogaland, som gir tilbud om praksisbrev, er frafall redusert til at hver femte elev dropper ut. Det er en lysning, tross alt. Dette kan tyde på at tilbudet virker og bør gjøres til et nasjonalt permanent tilbud.

Samtidig vil Fremskrittspartiet påpeke at alle muligheter som kan gjøre at flere elever fullfører utdanning, må tas i bruk. Vi mener samarbeid med skole og næringsliv og det offentlige som kan tilby arbeid, er spesielt viktig.

For at OT skal kunne følge opp elever, er de helt avhengig av at de vet hvem som er i faresonen, og hvem som har droppet ut av skolen. Dette har bedret seg, men det er viktig at alle videregående skoler etter hvert må få samme praksis i kodebruk i rapporteringssystemet, slik at OT ikke bruker dyrebar tid på å lete etter opplysninger når elever flytter til et annet fylke, blir syke eller dropper ut av skolesystemet. Det må også stilles krav til fylkene om at de snarest tar systemet ordentlig i bruk.

Fra flere hold blir det pekt på at flaskehalsen i arbeidet med å få kontakt med elever i mange tilfeller er Nav, som gjennom ulike avdelinger tilbyr mange ulike tjenester, mens det kun er én avdeling som samarbeider med OT. Dersom ungdom som slutter skolen, henvender seg direkte til Nav, og Nav ikke sender disse til OT, er det fare for at kontakten med OT forsvinner, og det kan bli mye vanskeligere for dem både å komme i og å fullføre utdanning. Her må det gjøres forandringer, slik at Nav, uansett ansvarsområde, innarbeider rutiner for at vedkommende som har rett til tilbud fra OT, kommer i kontakt med eller i det minste tar en samtale med vedkommende. Derfor er det veldig positivt det som kunnskapsministeren nå sier, at OT og Nav har felles møter for å bedre samarbeidet, for det er kjempeviktig for å få dette til å fungere.

Så har vi den gruppen som sliter aller mest, og som OT mangler tiltak for. Det er ungdom som er ute av stand til å nyttiggjøre seg videregående opplæring. Her snakker vi om ungdom med store sammensatte vansker, omsorgssvikt, psykiatri, sykdom og rus. Dette er ungdom som kanskje mer enn noen har behov for å få et fagbrev, slik at de best kan greie seg selv i framtiden.

OT har mange og gode opplæringstiltak. Men for en del ungdommer kunne det vært best å ha opplæringsretten til gode og i stedet få oppfølging i et helhetlig tiltak, med vekt på forutsetningene for læring. Faglig kan det ofte dreie seg om å tette igjen hull fra ungdomsskolen. Her er samarbeid stikkord.

Også hjemkommunen har et stort ansvar, da dette dreier seg om levekår. OT kan her involveres med tanke på yrkesveiledning når ungdommen kommer i posisjon for å ta utdanning.

Altfor mange bruker opp opplæringsretten uten å få kompetanse, fordi eleven ikke har vært i stand til å ta til seg kunnskap. Her trengs det etter Fremskrittspartiets syn helhetlige tiltak mellom ulike ansvarlige nivåer.

Frafall har ikke bare én løsning. Mange ulike tiltak er prøvd, med varierende resultat. Men noe av det som er forsøkt, har virket svært bra. Problemet er derfor ikke først og fremst at man ikke vet hva som kan gjøres, men at det som hjelper, ikke er godt nok implementert, eller ikke tatt i bruk i hele utdanningsverket. Denne utfordringen må det gripes fatt i. Derfor er det viktig også å følge opp Ny GIV og gripe hurtig inn der dette ikke fungerer. Oppfølgingstjenesten må også gjøres mye mer kjent, slik at det blir en lavere terskel for aktuelle kandidater å ta kontakt med disse.

Anders B. Werp (H) [19:35:31]: For en tid tilbake hadde jeg den store glede å være med og dele ut fagbrev til en ganske stor gruppe unge menn og kvinner som hadde bestått fagprøven. En av disse ungdommene skulle takke for at han hadde fått fagbrevet, og han sa noe som jeg syntes var veldig tankevekkende. Han begynte med å si: Nå er jeg noe. Nå kunne han svare, når han fikk spørsmålet: Hva er du? Han kunne svare med at han sto trygt plantet i en faggruppe, han var fagarbeider, han hadde et fagbrev, han var noe. Med andre ord – han hadde en identitet. Når vi nå snakker om frafall i denne viktige interpellasjonen, er det også nettopp det vi snakker om. Det har en dyp menneskelig side, i tillegg til, selvfølgelig, den store samfunnsmessige betydningen dette har.

Erfaringen så langt, og som både interpellanten og statsråden understreker og viser til, er at vi har mange gode eksempler. Vi har mange gode resultater, men samtidig: Veien er lang for å nå helt i mål, få bort frafallet og håndtere dette bedre. Det er flere etater som må samarbeide – det er etter min mening helt åpenbart. Mange er nevnt allerede i debatten – kommunene, Nav, Husbanken og offentlige etater – men jeg vil også nevne særskilt at næringslivet generelt innebærer en ressurs som med stort hell har vært brukt i en del tilfeller.

Samarbeidet mellom kommune, fylke og næringsliv må systematiseres bedre. Vi har sett mange resultater – og gode resultater – av et sånt bredt samarbeid. Men mitt inntrykk er også at mange av disse samarbeidene er preget av manglende utholdenhet, i den forstand at man lokalt opererer med ildsjeler som enten finner seg annet arbeid etter hvert og går ut av prosjektet, og dermed faller det sammen, eller at det mangler struktur fordi stramme offentlige – kommunale og fylkeskommunale – budsjetter gjør at man ikke klarer å opprettholde prosjektene. Så det må holdes et vedvarende trykk på en systematisk arbeidsform i dette. Men mitt hovedbudskap er at man med fordel også burde involvere flere aktører i dette viktige arbeidet.

Fra min plass i justiskomiteen møter jeg – og vi som sitter der – mange av de menneskene som står på frafallsstatistikken; vi finner dem igjen i kriminalstatistikken. Senest i dag hadde vi et møte med en tidligere straffedømt som fortalte sin livshistorie, og den føyer seg inn i dette mønsteret og bekrefter viktigheten av denne interpellasjonen. Han kunne fortelle om en sammenheng helt tilbake til sin egen grunnskoletid, om manglende mestring som opp gjennom ungdomsårene gjorde at han følte behov for å kamuflere sin mangel på å være noe med rusmisbruk og kriminalitet. Han var nå i den heldige situasjon at han hadde klart å komme seg ut av denne vonde sirkelen, men understreket igjen betydningen av utdannelse, det å ha en plattform.

Dermed er jeg tilbake der jeg startet, med at dette er et særdeles viktig tema, både for å ta vare på samfunnets aller viktigste ressurser, nemlig dem som kommer etter oss, og ikke minst for å ivareta den menneskelige dimensjonen i forhold til å ha en plattform, ha et fotfeste, ha en identitet. Da må det et bredere samarbeid til.

Aksel Hagen (SV) [19:40:13]: Takk til Elisabeth Aspaker for en interessant interpellasjon, og takk til statsråd Kristin Halvorsen for et grundig og oppløftende svar. For mye skjer, heldigvis, på dette området nå rundt omkring i landet vårt. Det har nettopp mange av dem som har hatt ordet før meg, også vært inne på.

Oppland er allerede – fortjent – positivt omtalt av statsråden som et fylke med full oversikt, og det er jo et godt utgangspunkt. I går, helt tilfeldig med hensyn til denne interpellasjonsdebatten, besøkte jeg Nav-kontoret på Hadeland. Det er et kontor som primært dekker kommunene Gran og Lunner, med til sammen 22 000 innbyggere. Med på dette møtet med Nav-ledelsen var rektor ved videregående skole, oppfølgingstjenesten, representanter fra fylkeskommunen, både fra regional utvikling, fra næringssida og fra opplæringskontoret der, og bl.a. den som hadde ansvaret for ungdomsbedrifter. Andre aktører som kunne, og burde, vært med på det møtet, var kommunen, næringshagen, karrieresenteret, arbeidsmarkedsbedriften Hapro og regionkontoret, for alle disse aktørene er inne i et felles arbeid for å hjelpe om lag 150 ungdommer opp til 25 år. Det er altså 150 stykker i to kommuner, med 22 000 innbyggere, som det nå er i ferd med å glippe for.

Dette er jo en sammensatt gruppe, men det som grovt kjennetegner denne gruppa, er at en fjerdedel av de 150 har fullført videregående skole, men har allikevel problemer nå i fortsettelsen. En fjerdedel har fullført et par år, en fjerdedel har fullført ett år, og en siste fjerdedel har i grunnen ingenting å vise til fra videregående skole. De ser på seg selv i stor grad som frakoblet og har liksom akseptert at de skal leve på utsida av samfunnet, at det er en normalsituasjon. De gir alle uttrykk for at de har mistrivdes ganske tidlig på barneskolen. De har vært passive i fritida. De har opplevd lite mestring og mange nederlag, og de har helt klart fått liten eller ingen hjelp hjemmefra og liten støtte. En del av dem er helt klart del av en kultur de har fått med seg hjemmefra, som går på at det er normalt å gå ut i trygd.

Dette er jo et stusselig bilde å tegne av en ungdomsgruppe, og, for all del, det fins unntak, og ikke minst, og det var liksom hovedbudskapet gjennom hele dette møtet: Det er ikke for seint. Det skulle også bare mangle at en ikke nå ga disse ungdommene en ny, positiv og offensiv oppmerksomhet. Det er alt fra at noen av dem må lære å forstå klokka, mens andre, som sagt, kanskje bare har igjen å fullføre et par fag på videregående.

Alle partene som var der, imponerte meg rett og slett. For de var ikke minst prisverdig opptatt av det de kalte samfunnsoppdraget, som de mente de alle var forpliktet til per definisjon. De var opptatt av samarbeid, helhetstenkning og å vise raushet og fleksibilitet overfor hverandre. De var ikke, som Steinar Gullvåg var inne på i innlegget sitt, opptatt av at det skulle være en klarere arbeidsfordeling. De var tvert imot mer opptatt av at de nettopp skulle bidra til en kultur der de fleksibelt samarbeidet med hverandre.

Jeg fikk ikke bekreftet fordommene mine om at det er mange lov- og regelverkshindringer som preger et slikt samarbeid, og som vanskeliggjør et slikt samarbeid i dag. Tvert imot, de fleste var veldig opptatt av at det er mulig å arbeide på nye og gode måter innenfor det regelverket og rammeverket som er i dag.

De ville ha mer penger, sjølsagt, men samtidig understreket de at det, som sagt, fortsatt var mye å gjøre, også innenfor de eksisterende ressursrammene de hadde. De var veldig opptatt av – og det setter jeg pris på, som medlem av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen – at det var mye godt arbeid på gang i skoleverket for tida, bl.a. dette med tidlig innsats og en mer variert skoledag, både metodisk og innholdsmessig. De var også glad for ungdomsskolemeldinga Ny GIV, bedre yrkesfagopplæring osv. Det er bra.

Nav var veldig opptatt av at de ikke skulle vende samfunns- og arbeidslivet ryggen, for all del, men at de skulle oppdage skolen, samarbeide med skolen og kjøre ressurser inn i skolen, for at den nettopp i større grad, sammen med Nav, kunne virke forebyggende på en langt bedre måte enn den hadde fungert på til nå. Det de bl.a. nå skulle få på plass, var en bedriftskontakt plassert i skolen, slik at skolen ville bli flinkere til å samarbeide med næringslivet på utsida av skolen.

Så jeg dro fra Hadeland i går kveld og var veldig oppløftet over at det var et så godt samarbeid på gang på et så viktig saksområde.

Johannes Rindal (Sp) [19:45:33]: Først en takk til interpellanten for å ta opp et viktig tema.

Vi klarer ikke å nå vår målsetting om redusert frafall om ikke oppfølgingstjenesten fungerer godt og samarbeider med andre aktører. Det er fylkeskommunen som gjennom opplæringsloven er pålagt å ha en slik tjeneste, men det er åpenbart at kommunene også må ha en sentral rolle om vi skal lykkes – både som aktør når eleven blir fulgt opp av oppfølgingstjenesten, og ikke minst for å sikre at oppfølgingstjenesten ikke har flere elever i systemet enn nødvendig.

I debatten om frafall må vi ikke glemme at kampen mot frafallet starter mange år før eleven kommer til videregående opplæring. God kommuneøkonomi, tilpasset og variert opplæring og faglig flinke pedagoger er helt avgjørende. I hjemkommunen min, Dovre, tar vi dette på alvor og har satt i gang prosjektet Ny skole, som kort oppsummert handler om tidlig hjelp, rett hjelp og inkludering. Prinsippet er én lærer per tolv elever i første og andre klasse samt i basisfagene og i mer praktisk rettede fag gjennom hele grunnskolen. Allerede kort tid etter oppstart ser vi gode resultater: en lavere andel spesialundervisning, færre enkeltvedtak og mer reelt tilpasset opplæring for å løfte alle. Om noen år vil dette bidra til færre frafallselever fra Dovre.

Ny GIV-satsingen er trolig det mest lønnsomme prosjektet noen regjering har satt i gang noensinne. Skreddersøm og tett oppfølging er nødvendig for de elevene som står i fare for å falle ut av videregående opplæring. Derfor bygger også SINTEF-rapporten, som det er vist til i interpellasjonen – og konklusjonen i den – opp under Ny GIV-arbeidet. Oppfølgingstjenesten har en viktig rolle her, den fortjener økt fokus, og ikke minst må den i samarbeid med andre aktører ha en proaktiv og systematisk inngang til arbeidet.

Jeg skal – som statsråden også har gjort flere ganger i sine innlegg – skryte litt av hjemfylket mitt, Oppland. De gjør mye riktig i arbeidet med oppfølging av frafallselever. Alt arbeid innenfor dette temaet fordrer oversikt over målgruppen, og det har Oppland. Jeg leste årsmeldingen fra oppfølgingstjenesten for 2010, og der var oppfølgingstjenesten bekymret over at de ikke helt hadde oversikt over hvor mellom sju og ti elever var. De jobbet systematisk og godt sammen med andre aktører, spesielt med Nav og kommunene, men også med ungdomsklubber, bedrifter, frivillige lag og organisasjoner, rusteam og barne- og ungdomspsykiatrien.

Det er én trend som gir grunn til bekymring: Oppfølgingstjenesten i Oppland rapporterer om stadig flere med sammensatte hjelpebehov, spesielt når det gjelder rus og psykiatri. Da er det viktig at vi klarer å etablere tverretatlig oppfølging, med klart definert ansvar og ikke minst utveksling av informasjon, slik at eleven kan hjelpes på best mulig måte. Derfor må også helse- og omsorgsministeren være en viktig alliansepartner i arbeidet med Ny GIV.

Ny GIV har brakt oss et langt steg i riktig retning, men når det gjelder systematikk, reelle tilbud og riktig oppfølging av elever under oppfølgingstjenesten, har vi fortsatt en vei å gå. Vi må lære av de gode eksemplene.

Truls Wickholm (A) [19:49:37]: Jeg vil også få takke interpellanten for at hun tar opp dette spørsmålet. Det er et viktig område.

Vi har vært bekymret, men jeg synes også vi i statsrådens innlegg hørte at dette er et område hvor det skjer en god del. Det har skjedd mye i positiv retning – lenge. Det er uansett et viktig tema som tas opp, for i denne salen diskuterer vi ofte dem som har falt ut, uten egentlig å diskutere deres situasjon. Vi snakker om frafall, hva vi skal gjøre for å hindre det – tidlig innsats, ungdomsskole, praksisretting, læreplasser – men situasjonen er jo at veldig mange allerede har falt utenfor, og vi er nok ikke så gode som vi burde ha vært til å snakke om det.

Oppfølgingstjenesten er en veldig bra idé som kom med Reform 94, og som er helt nødvendig for å kunne fange opp og hjelpe alle unge som nå går gjennom videregående opplæring i fylkene våre.

Jeg sjekket hva slags informasjon vi gir til ungdom. Det finnes en nettside som heter ung.no, som reklamerer med at det er kvalitetssikret offentlig informasjon for ungdom. Det står om oppfølgingstjenesten at du kan søke hjelp der, at du har rett til å få hjelp dersom du ikke søker videregående skole eller læreplass, ikke tar imot skole- eller læreplass, ikke er i varig arbeid, slutter på skolen eller som lærling i løpet av skoleåret. Hvis jeg var elev, ville jeg hatt ganske høye forventninger til hva slags hjelp jeg skulle få i ulike situasjoner, når jeg leste dette.

Som mange også har vært inne på: Oppfølgingstjenesten har slitt med at den fungerer ganske ulikt i fylkene. Det er svært varierende måloppnåelse, og det er store variasjoner i ressursbruk – som statsråden også var inne på – og organisering av og kompetanse i tjenesten. Det er et spørsmål som dessverre har fulgt oppfølgingstjenesten i altfor mange år. Jeg undersøkte litt da jeg skulle forberede meg til dette innlegget. Da fant jeg ut at allerede i 1988 stilte Øystein Djupedal et lignende spørsmål til daværende utdanningsminister, men da var det de ulike arbeidskontorene utfordringen dreide seg om.

Oppfølgingstjenesten har en svært viktig funksjon for å forhindre at ungdom faller ut av opplæring og arbeidsliv. Oppfølgingstjenesten var også et veldig viktig tema da vi diskuterte Utdanningslinja her i Stortinget. Det var da en enstemmig komité som mente at den generelle kvaliteten i tjenesten måtte styrkes, og at oppfølgingstjenesten måtte gis en helt nødvendig prioritet i fylkeskommunens arbeid. Komiteen trakk fram at det burde legges til rette for erfaringsutveksling, kompetanseheving og kompetanseoverføring fylkeskommunene imellom.

Jeg vet det ikke, men jeg også får litt inntrykk av en del av de innleggene som har vært her i salen, har vært forberedt før vi hørte statsrådens svar, for jeg opplever at mye av det hun sier, følger opp det som Stortinget var opptatt av den gangen.

Det er veldig bra at vi får en kompetanseheving for oppfølgingstjenesten. Jeg synes man tenker på en riktig måte i arbeidet, og vi fikk en god gjennomgang av det som gjøres. Jeg synes det er særlig positivt at det nå arbeides med å etablere et systematisk samarbeid mellom skoler, oppfølgingstjeneste og Nav, at dette følges opp med kurstilbud for ansatte, at man styrker samarbeidet om oppfølgingsprosjektet, og at man videreutvikler samarbeidsstrukturene. At det nå er 500 ansatte som er på kurs i oppfølgingstjenesten og Nav, viser at dette er noe som det er trykk i. Det er også veldig bra at det etableres et videreutdanningstilbud for ansatte i oppfølgingstjenesten og for skolene som har spesialpedagogiske oppgaver.

Altfor ofte klarer vi ikke å gjøre disse tingene samtidig. Vi fyller på med kompetanse uten å endre systemer, og vi endrer rutiner og systemer uten å fylle på med kompetanse. Men jeg synes nå at vi gjør dette på en god måte. Vi har en helhetlig og systematisk tilnærming for å endre organisasjon og gjennomføringsmetode. Vi har lagt merke til at dette er et område som departementet og statsråden jobber med på andre måter, f.eks. når vi ser på hvordan struktur- og kulturendringer skal implementeres i ungdomsskolemeldingen, som komiteen også jobber med.

Da var det alt jeg rakk å si for i kveld, president – men takk.

Presidenten: Det er en ny dag i morgen.

Elisabeth Aspaker (H) [19:54:55]: Det var vel det Alf Prøysen også sa: «Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står, med blanke ark og farjestifter tel.» Jeg tror det er det mange ungdommer opplever når de møter oppfølgingstjenesten, nettopp å få den nye sjansen de trenger etter at ting på et tidligere tidspunkt gikk skeis.

Jeg har lyst til å takke for en god og reflektert debatt. Det er ingen tvil om at den menneskelige dimensjonen har stått i fokus for alle dem som har hatt ordet her oppe. Nettopp fordi det er unge mennesker dette handler om, er det bare én ting å si, at her kan vi ikke gi oss, vi er nødt til å alliere oss med alle gode krefter som kan bidra til at disse ungdommene får fullført utdanning, får bygget sin kompetanse, som gjør at de kan bli gode arbeidstakere i samfunnet.

Jeg har også lyst til å si at jeg tror det er viktig å tenke litt foreldre her, og at det kanskje også er mulig å alliere seg enda mer med foreldrene enn det man tradisjonelt har tenkt. Selv om dette er ungdommer som begynner å nærme seg myndighetsalder, tenker jeg at mange av dem fortsatt har god støtte av foreldrene sine og andre foresatte som kan påvirke dem i positiv retning.

Men det å bekjempe frafall krever altså vedvarende trykk, og det krever utholdenhet. Jeg synes både representanten Steinar Gullvåg og Anders B. Werp var inne på konsekvensene hvis vi ikke lykkes. Vi vet at ungdom som faller ut av utdanning, dessverre er å finne igjen overrepresentert på de negative statistikkene i samfunnet, enten over sosialhjelp, arbeidsledighet eller kriminalitet. Her er det kjempeviktig at man bidrar til å mobilisere til ansvar.

Jeg synes også eksempelet fra Tønsberg kommune er verdt å merke seg. Det er altså en kommune som tar ansvar, etablerer disse opplæringsplassene, praksisplassene, som gjør at ungdom som kommer på sosialkontoret, til Nav, får et tilbud om å være i aktivitet, som betyr at de får struktur i hverdagen, at de får arbeidspraksis, som igjen er viktig med tanke på å komme i bedre gjenge og ta fatt på utdanning.

Så synes jeg historien fra Anders B. Werp om den unge mannen som mottok sitt fagbrev, og som sa de forløsende ord om at han opplevde endelig å ha blitt til noe, er betegnende. Jeg tror nesten ingen forstår hvor viktig det er å ha noen sånne milepæler som du opplever å passere, og som du vet kan være helt avgjørende for hvilke dører som står åpne for deg videre i livet.

Med disse ord takker jeg igjen for debatten og vil bare understreke hvor viktig det er at her må alle gode krefter spille godt sammen.

Statsråd Kristin Halvorsen [19:58:00]: Jeg vil også gjerne takke for en god debatt, og det er en stor styrke for dette arbeidet at det er så bred politisk enighet om hvor viktig det er. Vi er godt i gang, men vi har en stor jobb å gjøre, og vi skal lykkes bedre enn vi har klart til nå.

Jeg er enig med Høyre-representanten fra Buskerud, som var opptatt av hvor utrolig inspirerende det er å være på disse tilstelningene hvor man deler ut svennebrev, fagbrev og mesterbrev. Det er faktisk noe av det mest oppmuntrende en kan være med på, fordi det er mange ungdommer og voksne som endelig har nådd målet sitt og fått et papir på de kvalifikasjonene man har, og som er klare for nye oppgaver i verden. Og – ikke minst: Dette er folk som samfunnet trenger. Vi har for få mennesker som har fagbrev. Vi har et stort behov for å rekruttere flere, og vi har en felles oppgave i å heise statusen rundt yrkesfag. Det er også en del av dette.

Så er det avgjørende viktig at næringslivet åpner dørene sine for de mest skoleleie og minst motiverte ungdommene. Jeg har til nå sett så mange eksempler på elever som har hatt mye fravær, mye skulking, som egentlig har hatt en lang historie fra skolen med nederlag på nederlag som gjør at man ikke føler at man mestrer noe, tror at man ikke kan lære noe mer, og selvfølgelig begynner å trekke seg unna, men der en arbeidsgiver har åpnet dørene sine for dem og gitt dem en mulighet for å delta på en arbeidsplass – i første omgang ikke på lik linje med de andre, men mer som håndlanger og assistent, og etter hvert som en stadig mer likestilt person. Det har vist seg å motivere mange av dem som har vært mest fed up med skolen, så de som har åpnet døra si allerede, skal ha en hjertelig takk for det. Jeg ønsker meg mange flere som sier ok, kom igjen, vær med, dere kan få lov til å komme til oss og ta praksisbrev, vi tar imot lærlinger osv.

Det er en stor jobb vi har å gjøre for å få flere lærlingplasser. Vi er i ferd med å få til en samfunnskontrakt med partnere for å sikre et forpliktende samarbeid. Vi har en stor jobb å gjøre for å få til en ungdomsskole som er mer motiverende, inkluderende og variert, og som gjør at flere elever mestrer skolen før de kommer inn på det løpet hvor skolen byr dem så imot. Vi har en stor jobb å gjøre for å få resten av Ny GIV-samarbeidet, det systematiske partnerskapet som staten har med kommunene og fylkene, til å fungere sånn at vi har optimalt trykk på det.

Nå har i 15 år 70 pst. av elevene som går ut av ungdomsskolen, gjennomført fem år etter at de gikk ut. Jeg mener det er fullt mulig å få det opp til 75 pst. innen 2015. Da er det 3 000 flere ungdommer hvert år som fullfører videregående opplæring.

Presidenten: Da er sak nr. 9 ferdigbehandlet.