Anna Ljunggren (A) [16:31:08]: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter». Slik starter artikkel 1 i menneskerettighetserklæringen.

Kvinner som opplever vold i parforhold, er ikke frie. De er frarøvet friheten vi setter så høyt i denne delen av verden. Å oppleve at den du elsker, tyr til vold, er noe av det mest krenkende en kan oppleve. Barn som opplever vold fra én eller begge foreldrene, er ufrie – blir født ufrie. Å være vitne til vold kan også være svært skadelig for barn.

Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem og en straffbar handling vi ikke aksepterer. Hver fjerde kvinne har vært utsatt for en eller annen form for vold eller trusler om vold i Norge. Det viser en undersøkelse gjennomført av NIBR og NTNU i mai 2005. Vold mot kvinner, barn og menn er alvorlig kriminalitet. Vold skaper utrygghet. Det kan medføre helseskader, tap av velferd, og det begrenser den enkeltes livsutfoldelse. Vold mot kvinner er en årsak til manglende likestilling og et hinder for reell likestilling mellom kjønnene. Vi har et ansvar for å bidra til å hindre all vold – ikke minst den voldsutøvelsen som finner sted i en nær relasjon innenfor husets fire vegger.

Også menn opplever vold i parforhold, i både hetero- og i homofile samliv. Dette er et samfunnsproblem som vi sjelden snakker om. Det er gjort lite forskning på menn som opplever fysisk og psykisk vold fra sin partner. Allikevel antar forskere og fagfolk at flere tusen menn lever under slike forhold. Reform – ressurssenter for menn – mottar årlig mellom 40 og 50 henvendelser fra menn som er utsatt for vold fra partneren. Senteret antar at hver fjerde til sjette person som er utsatt for grov partnervold, er en mann. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress – NKVTS – skal for første gang sette i gang en pilotundersøkelse om vold og overgrep mot menn i nære relasjoner og deres behov for hjelp. Undersøkelsen fra NIBR og NTNU viser at både menn og kvinner oppgir at de har vært utsatt for vold fra nåværende eller tidligere partner. Men den volden kvinner er utsatt for, er langt grovere enn den volden menn oppgir å være utsatt for.

Tidligere i år ble det lagt fram en midlertidig handlingsplan, hvor et av tiltakene er å engasjere gutter og menn i kampen mot vold mot kvinner. Reform – ressurssenter for menn – har et prosjekt som heter «Sammen mot voldtekt». Dette prosjektet varsler regjeringen at man vil støtte. Det er en holdningsskapende kampanje rettet spesielt mot ungdom. Tiltak rettet mot ungdom er viktig når vi vet at én av ti kvinner etter fylte 15 år har opplevd at partner har anvendt våpen, tatt kveletak eller banket hodet mot gulv eller gjenstander. Én av 40 menn melder om det samme.

I Danmark har foreningen «Børn og Unge i Voldsramte Familier» laget en internettside om bl.a. kjærestevold. På siden er det en test for å se om du er helten eller den passive tilskuer og en brevkasse der barn og unge kan stille anonyme spørsmål om temaet.

Tidligere i vinter gjorde Norske Kvinners Sanitetsforening en undersøkelse for å kartlegge kjennskapen til vold i nære relasjoner. Blant 1 000 respondenter svarte 84 pst. at de ikke tror de kjenner noen som opplever vold i nære relasjoner. Som nevnt vet vi at én av fire opplever nettopp vold innenfor husets fire vegger. Det betyr at dette temaet alltid må opp på dagsordenen. Vi kan aldri diskutere det nok.

Mange tror nok at vold i nære relasjoner ikke angår dem. Men tallenes tale er klar: På grunn av menns vold er 1 000 kvinner i Norge på flukt. De bor på strengt fortrolig adresse. Mellom 1 200 og 1 800 kvinner går til enhver tid med voldsalarm i Norge. En doktorgradsstudie av Kjersti Alsaker viser at 38 pst. av mishandlede kvinner ikke får lov til å jobbe av mannen sin.

Likevel tror altså den vanlige mann i gaten, du og jeg, at vi ikke kjenner noen som opplever vold i nære relasjoner. Det betyr at det mangler kunnskap om temaet. Det er svært gledelig at flere punkt i handlingsplanen for inneværende år er viet dette. Blant annet skal Kunnskapsdepartementet sende på høring forslag om tydeligere mål i relevante læreplaner for elevenes kompetanse om vold, krenkelser, grensesetting og seksualitet, og det skal igangsettes kurs om konflikthåndtering og kommunikasjon i den videregående skolen – spesielt rettet mot parforhold og familierelasjoner.

For å hindre vold og ta tak i problemet når vi har mistanke om at noen utsettes for vold i hjemmet, må vi få mer kunnskap ut i samfunnet generelt, men hos enkelte yrkesgrupper spesielt. Det er viktig at ulike yrkesgrupper har kunnskap om vold i nære relasjoner, både hva gjelder å gjenkjenne volden når den skjer, vite hvordan man skal håndtere de utsatte og ha kjennskap til varslingsrutiner og -systemer. Spesielt gjelder dette helsepersonell, ansatte på sykehjem, fysioterapeuter og tannleger, men også lærere og førskolelærere. Disse er jo nettopp samfunnets følere ut mot de utsatte gruppene. Vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem, og da må vi som samfunn ta ansvaret for at alle som kan forebygge og lokalisere denne typen vold, har den kunnskapen de trenger.

Arbeiderpartiets stortingsgruppe har etablert en arbeidsgruppe mot vold i nære relasjoner. Vårt hovedanliggende er å passe på, slik at vold i nære relasjoner får en plass i stortingsmeldinger og proposisjoner fra regjeringen. I arbeidet med velferdsstatens yrker har det vært viktig for oss å få inn et punkt om at alle yrkesgrupper som daglig jobber med mennesker, skal ha kunnskap om vold i nære relasjoner. Vi lever lenger i dette landet, og det betyr at langt flere må jobbe i helse- og omsorgssektoren framover. Får disse betydelig kunnskap om vold i nære relasjoner gjennom sin utdannelse, vil dette forplantes, og samfunnet generelt vil få mer og bedre kunnskap om vold i nære relasjoner.

Undersøkelser fra Danmark viser at det i gjennomsnitt går én til to elever på hvert klassetrinn som lever i en familie med vold. Vold og overgrep er en del av mange barns hverdag og oppvekst. Barn som utsettes for vold og overgrep, vil kunne preges av disse erfaringene resten av livet. Det er stor risiko for at barn som eksponeres for vold, blir utrygge og får redusert helse og livskvalitet – også i voksen alder. Barndommen har også i seg selv en egenverdi. Det er vårt ansvar å sørge for at barn vokser opp i gode og trygge omgivelser.

I Norge har vi de siste årene etablert en rekke barnehus. Det er nå etablert barnehus i Bergen, Trondheim, Tromsø, Kristiansand, Hamar, Oslo og Stavanger. I inneværende statsbudsjett er det satt av penger til barnehus i Ålesund. Barnehusene er et tverrdepartementalt samarbeid mellom Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Justisdepartementet. I det årlige oppdragsbrevet til de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygg, RVTS, inngår oppdraget om å etablere og utvikle samarbeid med barnehusene. RVTS-ene har etablert formelle samarbeidsavtaler med barnehusene i sine respektive regioner, bidratt i etableringsarbeidet og bidrar på regelmessig basis med kompetanse og formidling av kunnskap på området vold og overgrep mot barn.

Det er svært viktig at domstolene tar i bruk barnehusene. Som et eksempel benytter ikke Salten tingrett barnehuset i Tromsø. Det kan være mange årsaker til dette og avstandene i nord er nok én av dem. Men barn som opplever vold, incest eller seksuelle overgrep, bør få lik behandling over hele landet, og derfor vil det i løpet av året være etablert barnehus i alle helseregionene.

Folk bor i en kommune, derfor er det viktig at kommunene tar sitt ansvar for å forebygge og hindre vold i nære relasjoner. Det er et ønske fra regjeringen at flere kommuner vedtar handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Som et ledd i dette skal det lages en veileder for utarbeidelse av kommunale handlingsplaner, som skal oppdateres og relanseres som en web-basert løsning. Dette skal skje i et samarbeid mellom NKVTS og RVTS-ene. RVTS-ene skal styrke sin innsats opp mot kommunene for å bidra til utvikling og implementering av kommunale handlingsplaner og skal rapportere årlig på antallet planer som er utarbeidet eller er under utarbeidelse. Jeg har et ønske om at disse rapportene blir offentlige, sånn at vi vet hvor mange kommuner som ikke har laget en handlingsplan.

Det er ikke første gang dette temaet er oppe til debatt i Stortinget, og jeg tror ikke det blir siste gang heller. Med en relativt ny justisminister og en nylig framlagt handlingsplan mot vold i nære relasjoner mener jeg det er formålstjenlig at Stortinget diskuterer dette i dag.

Statsråd Grete Faremo [16:41:20]: Vold i nære relasjoner er alvorlig kriminalitet og et stort samfunnsproblem som ikke kan bekjempes med justispolitiske virkemidler alene. Flere departementer, etater og fagmiljøer må arbeide sammen for å sikre en helhetlig og koordinert innsats når det gjelder både forebygging, bistand, beskyttelse, avdekking og straffeforfølging.

Vold i nære relasjoner omfatter vold i parforhold, men også vold mot eldre, vold mot barn, vold mellom søsken og i andre familierelasjoner. Vold i nære relasjoner skaper utrygghet, frykt, traumer og angst. Relasjoner som skulle innebære trygghet og tillit, preges av utnyttelse, krenkelser og tillitsbrudd.

Volden som finner sted i den private sfæren, holdes skjult gjennom skam, frykt, isolasjon, manipulering og fornektelse. Ofrene vil ofte forsøke å skjule sin situasjon, barn er lojale mot sine foreldre, og overgriperen benekter kanskje helt at volden finner sted. Vi andre ser ikke volden – eller vi vil ikke se den. Dette må vi snu!

Bekjempelse av vold i nære relasjoner er et av regjeringens hovedsatsingsområder. Jeg vil videreføre denne innsatsen med uforminsket styrke.

For kort tid siden lanserte jeg, sammen med flere av mine kollegaer, regjeringens nye handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Planen gjelder for 2012 og inneholder 23 tiltak for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. Planen avløser regjeringens handlingsplan ved navn Vendepunkt og skal fylle behovet for kontinuitet og styrking av arbeidet mot vold i nære relasjoner på kort sikt.

Det er etablert god struktur for arbeidet mot vold i nære relasjoner. Opprettelsen av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, fem regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, volds- og overgrepsmottak i alle fylker og hittil syv barnehus er viktige deler av denne strukturen. Familievoldskoordinatorstillinger og team i politidistriktene, utviklingen av et landsdekkende hjelpe- og behandlingstilbud til voldsutøvere og lovfestingen av krisesentertilbudet er andre viktige strukturelle grep.

Vi må sikre et godt faglig innhold i tilbudet og god samhandling mellom aktørene.

Målrettet innsats mot vold i nære relasjoner krever, som interpellanten understreker med rette, god kunnskap om voldens omfang, karakter og konsekvenser. Kunnskapen skal økes gjennom fortsatt satsing på forskning og utviklingsarbeid.

Av viktige pågående prosjekter nevner jeg at Justisdepartementet har gitt NKVTS i oppdrag å gjennomføre en landsomfattende omfangsundersøkelse om vold i nære relasjoner. Datainnsamlingen vil foregå i 2012, og de første resultatene av undersøkelsen forventes i 2013/2014.

I år vil NKVTS få i oppdrag å innhente kunnskap om barn som utsettes for vold og overgrep fra mor, vold og overgrep mellom unge kjærester og mellom søsken. Forskningen vil bidra til å synliggjøre denne volden og sette oss bedre i stand til å målrette og skreddersy nødvendige tiltak.

Andre nye forskningsoppdrag som skal bidra til styrket kunnskap, er en studie av familievold i samiske samfunn, en kartlegging av lesbiskes, homofiles, bifiles og transpersoners utsatthet for vold i nære relasjoner og forskning på området rusmisbruk og vold.

Vi vet at i nær halvparten av alle tilfeller der kvinner blir drept, er gjerningspersonen nåværende eller tidligere partner. Justisdepartementet har bestilt en kartlegging av slike drapssaker for å identifisere risikofaktorer som eventuelt kunne vært dempet gjennom gode hjelpetiltak. Målsettingen er å utvikle bedre beskyttelsestiltak og forebyggingsstrategier. Kartleggingen vil iverksettes så snart nødvendige forskningstillatelser foreligger.

Vold i nære relasjoner koster samfunnet store beløp. I tillegg til de ikke-økonomiske skadene den enkelte utsettes for, medfører vold i nære relasjoner store utgifter for samfunnet. Kostnadene i Finland ble i 2002 anslått til rundt 750 mill. norske kroner årlig. Jeg har nylig bestilt en utredning som skal kartlegge og beregne de samfunnsøkonomiske kostnadene av vold i nære relasjoner i Norge. Rapport forventes innen utgangen av året.

Det er igangsatt en omfattende evaluering av politiets arbeid på dette feltet. Evalueringen gjennomføres ved Politihøgskolen og forventes å kunne gi viktige innspill til hvordan vi kan styrke politiets innsats ytterligere. Ordningen med familievoldskoordinatorer og hvordan den voldsutsatte blir møtt av politiet, inngår som en sentral del av evalueringen. I tillegg skal det ses nærmere på hvordan politiet samarbeider med andre instanser. Også ordningen med barnehus er under evaluering. Begge rapportene vil foreligge i løpet av dette året.

For å sikre at aktuelle myndigheter og tjenester har en helhetlig forståelse av problemstillingene, kreves det at kunnskapen gjøres tilgjengelig, og at den bidrar til å heve kompetansen hos relevante faginstanser og yrkesgrupper.

I handlingsplanen for 2012 er det derfor særlig lagt vekt på styrking av kompetansen om vold og overgrep i barnevernet og øvrige hjelpetjenester samt i domstolene.

Regjeringen arbeider, som allerede nevnt, med en melding til Stortinget om utdanning for velferdsstatens yrker. Meldingen omtaler felles kompetanseområder for alle helse- og sosialfaglige utdanninger. Det er av avgjørende betydning at velferdsstatens tjenester er i stand til å gi god bistand til personer som utsettes for vold og overgrep.

Det forebyggende arbeidet er avgjørende for å bryte voldsspiralen. God forebygging kan bidra til å hindre at vold utøves, og stanse pågående vold. Slike tiltak kan også bidra til at volden i større grad avdekkes, ved at flere melder fra om egen eller andres utsatthet.

Jeg er glad for at Kunnskapsdepartementet – som et tiltak i handlingsplanen – vil sende på høring forslag om tydeligere mål i relevante læreplaner for elevenes kompetanse om vold, krenkelser, grensesetting og seksualitet. Skolen spiller en viktig rolle i barns oppvekst og har store muligheter til både å forebygge, å avdekke og å bidra til at det iverksettes nødvendige tiltak.

Vold i nære relasjoner rammer i særlig grad kvinner og barn. Den mest alvorlige volden utøves i hovedsak av menn. Et viktig forebyggende tiltak er derfor i enda større grad å mobilisere menn i kampen mot vold mot kvinner. De fleste menn utøver ikke vold, men alle menn kan bidra ved å markere sin avstand til holdninger som underbygger vold mot egen familie.

En viktig del av det forebyggende arbeidet er rettet mot personer som allerede har utviklet et voldsproblem. Gjennom tett oppfølging, behandling og hjelp kan vi bidra til at den som utøver vold, tar aktivt ansvar og avstår fra fortsatt voldsbruk. Regjeringen har under utvikling et landsdekkende hjelpe- og behandlingstilbud til voldsutøvere, bl.a. gjennom etablering av nye tilbud i regi av Alternativ til Vold.

God samhandling på tvers av tjenester og etatsgrenser er en forutsetning både for å kunne forebygge og for å kunne gi den voldsutsatte god og riktig oppfølging. Her vil jeg særlig framheve politirådene, som regjeringen har vektlagt som et viktig kriminalitetsforebyggende forum.

Regjeringen vil oppfordre og stimulere flere kommuner til å utvikle egne handlingsplaner om vold i nære relasjoner. Derfor skal vi omarbeide veilederen for utvikling av lokale handlingsplaner og relansere den som en webbasert løsning. Vi vil i år også arrangere en nasjonal konferanse med presentasjon av gode modeller for samarbeid, samordning og implementering av tiltak og planer. Vi vil sågar tildele en pris for gode lokale samarbeidsprosjekter for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner.

Avslutningsvis vil jeg informere om at jeg i løpet av året vil komme tilbake til Stortinget med en melding om vold i nære relasjoner. Meldingen skal inneholde status for arbeidet mot vold i nære relasjoner, identifisere gjenstående utfordringer og angi retningen for det videre arbeidet. I tilknytning til meldingen vil regjeringen også utarbeide en ny handlingsplan, som skal gjelde for perioden 2013–2016.

Anna Ljunggren (A) [16:51:19]: Tidligere i dag møtte jeg Anne Grethe Solberg. Hun ble skutt av sin eksmann for fem år siden. Venstre skulder er blitt amputert, og hun har fått en varig hofteskade som konsekvens av dette skytedramaet. Hun har godt over 200 hagl i kroppen fremdeles. Fra 2000 og fram til mai 2011 ble 98 kvinner drept av sin partner/ekspartner eller kjæreste. Anne Grethe kunne vært en av dem.

Hun mener at det bør undervises og kurses i dialog og god kommunikasjon i parrelasjoner. Mange par sliter med kommunikasjon og å løse samlivskonflikter, spesielt ved brudd.

Anne Grethe mener at vi må ha mer kunnskap for å forhindre at vold og drap ved samlivsbrudd eller -konflikter finner sted. Det dreier seg ikke om å spørre hvorfor han slår, eller hvorfor hun «lar» seg bli slått. Det er grunn til å anta at dette er et totalbilde – økonomi, alkohol, dårlig selvfølelse og selvrespekt, trygdeavhengighet, arbeidsledighet, psykiatrisk sykdom, separasjon, mindre lovbrudd osv.

Vi trenger naboer som bryr seg, og familiemedlemmer som vet hvilke kriterier de skal se etter ved samlivskonflikter – hvordan har mannen det, hvordan er hans atferd, er han i faresonen for å skade seg selv og andre?

Arbeid med vold mot barn og vold i nære relasjoner har vært et av de største satsingsområdene på justisfeltet for denne regjeringen. Regjeringen har bl.a. skjerpet strafferammene, styrket offerets stilling, utvidet voldsoffererstatningen og opprettet barnehus.

I Soria Moria II vil regjeringen fortsette, forsterke og forbedre innsatsen mot vold som særlig rammer kvinner og barn, og regjeringen vil også styrke innsatsen mot voldtekt og seksuelle overgrep. Jeg er svært glad for at justisminister Grete Faremo i dag sier at dette vil ikke avta, det vil være enda mer fokus på temaet framover.

Vi vet at volden som skjer hjemme, sjelden blir tatt tak i, til tross for at den rammer oss der vi skal være aller tryggest – i hjemmet. Vold i nære relasjoner er kriminalitet, og kriminalitet er et samfunnsansvar. Debatten må dreies mot det som virker.

Jeg er veldig tilfreds med at det er varslet en stortingsmelding om vold i nære relasjoner, og jeg håper at de innspillene som kommer i debatten i dag, tas med i det videre arbeidet. Jeg ser fram til debatten.

Statsråd Grete Faremo [16:54:13]: Jeg vil virkelig berømme interpellanten for å ha tatt opp dette viktige temaet, og også den vinklingen på kompetanse som interpellasjonen har. Jeg tror det er helt nødvendig at vi bygger mer kunnskap om hva det er vi egentlig står overfor. Det er overgrep mot enkeltmennesker vi ikke kan tolerere – alvorlig kriminalitet. Det er store samfunnsutfordringer, og vi har diskutert det så altfor lite. Og når vi diskuterer det, diskuterer vi det også uten den grunnleggende kunnskapen om hva dette er.

Det var derfor jeg la vekt på å synliggjøre alt vi nå har satt i gang av kompetansebyggende tiltak. Mye av dette skal gjøres gjennom året. Vi skal i løpet av året også legge fram en stortingsmelding. Så vi vil få anledning til den grunnleggende og brede debatten om hva status er, og hvor veien videre går, samtidig som vi bygger stadig mer kunnskap. Ambisjonen er selvsagt at vi skal sørge for at politi og påtalemyndighet bygger sine tiltak på bedre kunnskap. Vi har allerede spesielle stillinger og team som er gode på dette området, og vi må sørge for at hele etaten også blir bedre til å etterforske og iretteføre det. Men jobben vil aldri kunne gjøres av politiet alene. Derfor vektla jeg også så sterkt det tverretatlige samarbeidet. Dette er ett av de områdene hvor vi må stå sammen både i det forebyggende arbeidet og i hjelp og bistand til offer og også i etterforskning og iretteføring av kriminelle handlinger.

Jeg ser fram til debatten og er også innstilt på å lytte til gode ideer og forslag for å kunne ta dette også med meg videre i arbeidet på dette viktige området.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [16:57:02]: Vald i nære relasjonar har eit betydeleg omfang, og talet på melde saker til politiet er aukande. I tillegg varslar krisesentra rundt om i landet at talet på besøkande utsette for vald er aukande.

Mange familiar lever med store konfliktar som i enkelte tilfelle endar med tragiske dødsfall og har drap som utgang. Dette er ofte familiar som har vore gjennom langvarige kriser, ofte prega av sjalusi og kontroll. Det er grunn til å tru at kjende tilfelle berre er toppen av eit isfjell, og at mange som er utsette for denne typen vald, ikkje blir registrerte i det heile.

Vald i nære relasjonar, som er ei fellesnemning der overgripar og offer er knytte til kvarandre med familie- eller slektskapsband, utgjer i dag eit formidabelt problem som råkar tusenvis av familiar. Ofte blir denne valden utøvd av menn som ikkje greier å kontrollere kjensler av avmakt og hjelpeløyse, og som gjennom si utagering retter sin aggresjon mot kvinner, eldre eller barn. Men det er også grunn til å fokusere på barns vald mot foreldre og også den vald som menn blir utsette for.

Mange familiar lever i djupaste hemmelegheit når det gjeld vald som vaksne utset sine partnarar og barn for. Skamma og frykta er stor, og for mange familiar vil derfor valdssituasjonen fortsetje og dessverre i enkelte tilfelle også føre til dramatiske og tragiske hendingar som me ofte les om i avisene. Det verste av alt er stillheita. Imens er det mange som har det vondt, ikkje minst barna. Dei er hjelpelause vitne til den valden dei dagleg ser utspelar seg framfor auga sine – redde barn, sinte og skamfulle vaksne som søkjer desperat etter eit hjelpeapparat til sin disposisjon. Konsekvensen for dei som blir råka av vald i nære relasjonar, er omfattande, som dårleg livskvalitet og ein betydeleg helserisiko.

Barna våre fortener ein god start i livet. Oppveksten er særleg viktig for å førebyggje vanskar seinare. Barn som veks opp med denne valden, opplever mangel på tryggleik og lidingar. Derfor er eg glad for at regjeringa har etablert ein opptrappingsplan for å styrkje barnevernet med fleire tilsette, styrkje kompetansen til dei tilsette i helsevesenet og gje barn og familiar god fagleg bistand. Regjeringa har også sørgt for at alle politidistrikt i dag har ei ordning med familievaldskoordinatorar i full stilling.

Det er også all grunn til å gje organisasjonane som arbeider innanfor desse områda, honnør for det arbeidet dei legg ned mot dei som utøver vald. Me registrerer dessverre at lågterskeltilbodet til valdsutøvarane ikkje er godt nok utbygd, og fleire får ikkje hjelp på grunn av manglande kapasitet.

Lat oss slå fast at all bruk av vald er i strid med norsk lov og eit angrep på grunnleggjande menneskerettar – som retten til å bestemme over eige liv og eiga helse. I tillegg har Noreg slutta seg til ei rekkje internasjonale konvensjonar som slår fast at me skal kjempe mot denne typen forkasteleg vald.

Sjølv om Noreg i internasjonal målestokk ligg langt framme i arbeidet med å kjempe mot vald i nære relasjonar, kan me ikkje slå oss til ro med det. Mitt ønske er at kapasiteten på behandlingstilbodet blir utvida endå meir, og at me må få endå større fokus på førebygging. Derfor bør alle – eg understrekar alle – kommunane i landet utarbeide handlingsplan mot vald i nære relasjonar, i tråd med den rettleiinga frå handlingsplanen som regjeringa la fram no i januar. Ein kan ikkje vere kjent av at det berre er eit fåtal av kommunane rundt i landet som tek dette arbeidet alvorleg.

Eg har til slutt lyst til å takke interpellanten for at dette temaet blei sett på dagsordenen i dag, og eg har òg lyst til å takke justisministeren og regjeringa for ei offensiv haldning og tilnærming til desse utfordringane.

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Siv Aida Rui Skattem (FrP) [17:02:11]: Jeg takker interpellanten for at hun løfter opp temaet vold i nære relasjoner. Det er et tema som Fremskrittspartiet har vært svært opptatt av. Man har bl.a. foreslått straffeskjerpelser på området.

Vi har også etterspurt innføringen av såkalt omvendt voldsalarm. Jeg mener det er svært uheldig at det er den voldsutsatte som må skjerme seg. Mange voldsutsatte lever på hemmelig adresse, og de har måttet bryte med sitt gamle nettverk – familie, jobb og kjente. Mange av disse har barn, og konsekvensen kan i noen tilfeller være at også barna mister kontakt med venner, skole og familienettverk. Derfor etterlyser jeg en intensivering av arbeidet med såkalt omvendt voldsalarm. Det bør være den som utøver vold og kommer med trusler, som bærer byrden for disse handlingene – ikke den voldsutsatte.

Det er et tankekors at det synes som om statistikken over vold i nære relasjoner går i feil retning. I 2011 ble det registrert 3 114 anmeldelser i denne kategorien – altså mishandling i familieforhold. Det er en økning fra tidligere år. I femårsperioden 2007–2011 snakker vi om en økning på 107 pst. – altså mer enn en dobling. Dette kan handle om at flere tør å anmelde, men antakelig er det også en reell økning.

Krisesentrene er fulle, og en stor andel av dem som benytter seg av hjelpen de får der, er ikke-vestlige innvandrerkvinner. Dette er et element som vi ikke må glemme i denne debatten. Temaet er ikke nevnt verken av interpellanten eller statsråden, noe jeg synes kan være bekymringsfullt. Jeg vil gjerne høre om statsråden har tanker om tiltak som spesielt retter seg mot denne gruppen.

Jeg er likevel generelt glad for de signalene statsråden har gitt når det gjelder vold mot barn og barn som er vitne til vold i hjemmet. Det er denne gruppen jeg er mest opptatt av. Vi er nok alle her enige om at vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem som må tas på alvor.

Forskningen viser at det ikke bare er skadelig for barn selv å være offer for trusler og vold, men det å være vitne til vold i familien er svært skadelig. Faktisk viser forskningen at traumene og stresset dette medfører, kan føre til permanente skader. Dette igjen gjør at vi ikke bare står overfor et problem på justisområdet. Det er i aller høyeste grad et helseproblem, og i neste omgang et spørsmål som kan få betydning for barns læring og senere arbeidsliv.

Intensjonen i regjeringens nylig fremlagte handlingsplan er god, men som så ofte ellers nytter det lite med ambisjoner og planer hvis man ikke klarer å følge dette opp, eller det ikke er tilstrekkelige ressurser i – det være seg – politi, helsevesen eller barnevern.

Politiet har blitt flinkere de senere årene til å håndtere denne typen saker, men dette kan fortsatt prioriteres høyere. Det er også fortsatt et problem med lang saksbehandlingstid i mange politidistrikt.

Jeg ønsker derfor en avklaring fra regjeringen og statsråden i forhold til fremdriften på dette området – konkret også når det gjelder selve spørsmålet om innføringen av omvendt voldsalarm.

André Oktay Dahl (H) [17:06:59]: Jeg har lyst til å takke interpellanten.

Jeg registrerer én ting: Det er ni kvinner og tre menn som engasjerer seg i denne debatten. Det er ganske symptomatisk.

Jeg skal ta opp et tema som er nevnt i en bisetning, nemlig vold mot menn. Jeg er styremedlem i Norsk Krisesenterforbund. 23. november i fjor arrangerte vi en konferanse som het Historier som ikke finnes – menn utsatt for vold i nære relasjoner. Det var en veldig god tittel, for tallene viser at av dem som rent faktisk er utsatt for vold i nære relasjoner, er det 16,7 pst. av mennene som henvender seg til hjelpeapparatet, mens 83,3 pst. av kvinnene henvender seg til hjelpeapparatet.

Hvis man googler henholdsvis «vold mot kvinner» og «vold mot menn», vil man i det første tilfellet få opp 7 750 bilder, mens man får 916 bilder når det gjelder vold mot menn. Hvis man titter på bildene, er det enda mer ekstreme kjønnsforskjeller. På bildene av kvinner utsatt for vold er det blåmerker, kvinner som verger seg, og man ser voldsutøver. Når det gjelder menn som er utsatt for vold, er det ikke bilder av blåmerker i det hele tatt. Man har ofte bilder av kvinner som faktisk blir utsatt for vold. Ellers så er det komiske bilder. Det er Finbeck og Fia og komedier som kommer opp når man googler.

Det sier ganske mye om kjønnsforskjellene og hvordan man ser på denne type tematikk. Det finnes altså nesten ikke forskning. Menn melder altså – som jeg nevnte – fra veldig sjeldent. De føler, om mulig, enda mer skam. De opplever ekstreme fordommer, for en skikkelig mann blir vel ikke banket opp av kona. Det brukes i barnefordelingssaker. Menn passer ikke med offerbegrepet, og forskning vi har til nå, er i hovedsak på hegemoni, feministisk forskning, hvor veldig mange faktisk søker å unngå at menn får et tilbud, fordi det er kamp om ressurser, det passer ikke inn med begrepene man har opparbeidet seg gjennom mange år. Det er noe av grunnen til at menn ikke blir sett.

På konferansen kom det noen eksempler fra virkeligheten, hvor det var voldsutsatte menn som sto frem og fortalte hvordan det hadde vært å møte hjelpeapparatet. Den ene fortalte at legen hadde sagt til han at det var jo bare å legge seg på sofaen hvis kona var litt vanskelig. Så var det et eksempel med han som ble utsatt for voldtekt. Da var reaksjonene på nettet at han skulle jo bare være glad han «fikk seg». Så var det det siste eksempelet. Han var svensk. Han ble til slutt så desperat etter å ha blitt slått og knivstukket av kona si at han til slutt sa at han hadde utøvd vold mot kona si, for å slippe unna. Og da ble det action. Han hadde i år etter år møtt hjelpeapparatet med blåmerker og alt. Ingen spurte hva han hadde blitt utsatt for. I det øyeblikket han sa at han hadde slått, var han kjempeglad, for da ble han fengslet, så han kom seg bort fra sin voldelige partner. Han tok på seg all skyld. Han satt der faktisk i flere år. Til slutt var det ett menneske som skjønte hva han hadde vært utsatt for, nemlig vold fra sin kvinnelige partner. Det var det ingen som hadde tenkt seg. Naboene trodde selvfølgelig at det var han som banket kona, og så stygt på ham, men det var hun som var voldsutøveren hele tiden.

Vi hadde en liten parallelldebatt i VG i forrige uke om hersketeknikker. Det var en kvinnelig representant som sa at det er ikke bare menn som driver med hersketeknikker; det gjelder begge kjønn. Jeg synes den debatten er ganske symptomatisk for hvordan denne debatten føres, fordi man legger kjønnsspesifikke ting til grunn for det som er akkurat det samme, selv om menn er i stand til å utøve sterkere fysisk vold. Men de er kanskje i enda mindre stand til å verne seg mot noe av den verste volden de opplever fra en kvinnelig partner, på grunn av samfunnets fordommer.

I offentlige kampanjer er det mange penger som blir brukt på at det bare er menn som kan stoppe vold mot kvinner. Vi ser forskjellen mellom legninger. Når det gjelder heterofile gutter, er det 2–4 pst. som melder om vold fra foreldre eller søsken, mens når det gjelder homofile gutter, er det 16 pst. som melder om det samme – altså en åttedobling av hva som er vanlig. Når det gjelder vold blant homofile, er holdningen at der det er to menn, er det bare en måte gutta gjør opp på. Det er holdningen i samfunnet.

Til slutt vil jeg bare nevne at til den konferansen 23. november var både Justisdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet gjentatte ganger invitert, men ingen fra departementene hadde tid til å komme – første gangen en slik konferanse var avholdt i Norge, meg bekjent. Så mitt spørsmål til statsråden er: Alt det andre som er sagt her, er jeg enig i, men hva vil statsråden gjøre for å ta inn over seg denne tematikken også, som interpellanten – honnørfylt nok – i hvert fall har nevnt i en bisetning?

Akhtar Chaudhry (SV) [17:12:17]: Vold mot et menneske er brudd på vedkommendes grunnleggende menneskerettigheter. Det er en krenkelse av menneskeverdet å bli utsatt for vold.

Det verste med vold er ikke blåmerkene og beinbruddet, som er alvorlig nok, men det å oppleve å være maktesløs, det ikke å være i stand til å kunne gjøre noe som helst for å beskytte seg selv, det å være i voldsutøverens makt og kontroll, det å være tilintetgjort i øyeblikket, utslettet som menneske, samtidig som man er der, føler smerte, både den fysiske og den som kun etterlater spor på sjelen.

I 2010 – tall for 2011 er ikke ferdig ennå – var det 2 500 opphold i krisesentra. Halvparten av disse kvinnene hadde barn med seg. Det traumet og de belastningene som barn får ved at moren er utsatt for vold, kan vi bare tenke oss. Vi har nå tilsidesatt det å være utsatt for vold og det å være vitne til vold. Så graverende er det å se at en annen, og gjerne sin egen mor, bli utsatt for vold. Det var noen som sa at hvis du ønsker å gi et barn en gave, så behandle barnets mor pent. Det er den beste gave et barn kan få. Det motsatte vet vi også.

Det er mellom 8 000 og 16 000 kvinner som blir utsatt for seksuell vold i vårt land hvert år. Så hva kan vi gjøre? Min påstand er – og den er fremmet tidligere – at ikke alle menn slår, ikke alle menn voldtar, og ikke alle menn er overgripere. Ingen av oss menn kan ta ansvar for andre menns mørke gjerninger, men vi menn kan bidra med å ta ansvar for debatten, for holdningene. Vi er en del av løsningene. Representanten Oktay Dahl hadde en veldig treffende observasjon. Det er veldig få menn som deltar i denne debatten – om det er i stortingssalen eller på MiRA-senteret eller på juridisk rådgivende kvinners møte.

Jeg var på et møte. 50 kvinner hadde møtt – de skulle drøfte kvinners økonomiske posisjon i Norge, 50 mennesker. Én var mann, det var meg – jeg var invitert. Omtrent sånn er det rundt omkring når du snakker om kvinners posisjon og vold mot kvinner.

I tillegg til de tiltakene – mange har kommet gjennom statsråden – er det to ting som jeg tror jeg vil bruke de siste to minuttene på. Det ene er vold mot eldre. Vi snakker veldig mye, og det er prisverdig og nødvendig, om vold i nære relasjoner, vold mot kvinner og barn. Men engasjementet og tiden rekker nesten ikke til å komme så langt som til å snakke om vold mot eldre. Det er veldig mange mennesker i vårt land som er avhengig av omsorg fra nettopp de menneskene som utsetter dem for vold. Kvinner og barn kan vi gi hjelp, vi kan ta dem ut av det forholdet hvor vold utøves. Det er langt verre med eldre. De er kanskje prisgitt å være i det forholdet. Der mangler vi forskning. Vi har nesten ingen forskning på det, vi har nesten ingen tall på det, det foregår ingen debatt om det. De menneskene, eldre i vårt samfunn, har krav på at vi tar vold mot dem på minst like stort alvor som vi tar vold mot kvinner, barn og menn på alvor.

Jeg reiser rundt i landet og spør hvordan det er i kommunene. Jeg blir stadig vekk – hva kan vi si – overrasket over at handlingsplanen mot vold i nære relasjoner i kommunene ikke er et tema. Det finnes politiråd rundt omkring i landet, men der drøftes ikke nettopp handlingsplanen mot vold i nære relasjoner. Det er en sterk henstilling til kommunene om å gjøre det. Jeg vil si det så sterkt at hvis ikke det skjer innen kort tid, vil jeg ikke utelukke at vi pålegger kommunene å gjøre det.

Jenny Klinge (Sp) [17:17:31]: Temaet for denne interpellasjonen er vald i nære relasjonar. Interpellanten spør korleis ein kan hindre og førebyggje at kvinner, ungar og menn blir utsette for slik vald. Eg tykkjer det er utruleg bra at hovudfokuset nettopp er sett på det å førebyggje.

Justisministeren gjorde godt greie for tiltaka som regjeringa allereie har sett i verk, og kva som kjem, så eg skal ikkje gjenta det her. Eg vil særleg ta for meg ei side ved det førebyggjande arbeidet. Det gjeld samarbeidet mellom lokale aktørar som ein nøkkelfaktor for å lukkast. Det handlar om eit sterkt og kompetent barnevern lokalt. Det handlar om barnehagar, skular, helsestasjonen og eit lokalt politi som gjennom godt samspel fangar opp problem og kan gjere noko med dei. Gode velferdstilbod og tilgjengelege helsetenester, særleg innafor psykiatrien, er vesentleg for å førebyggje at menneske utviklar seg til å bli valdsutøvarar.

Vi veit vel alle saman at det at politiet kjenner folk, og at folk kjenner politiet, gjer at ein forhåpentlegvis lettare kan oppdage ting og ta tak i det. Har ein då fleire lokale aktørar som kjenner kvarandre, er det ein fordel for å kunne arbeide førebyggjande.

Når ungane allereie har vorte valdsoffer, er det dessverre lett for at det går i arv, at ein anten blir valdsoffer eller valdsutøvar i eit forhold som vaksen. Såleis vil det å fange opp unge valdsoffer og gje dei ei god oppfølging vere å førebyggje for framtida. Ein kan i beste fall hindre at dei kjem i valdelege forhold som vaksne, og at det så vil gå vidare i nye generasjonar.

Vi i Senterpartiet er opptekne av likeverdige og offentlege tilbod i heile landet. Det inneber at vi er opptekne av det eg nemnde: eit lokalt politi, eit nært barnevern og gode lokale tilbod på mange hald for å gjere det mogleg med eit godt samarbeid til beste for den enkelte innbyggjaren.

Eg tykkjer det er bra at det blir lyfta fram i debatten at også menn er valdsoffer i nære relasjonar, og at unge brukar vald mot foreldre. Slik kunnskap er viktig for å kunne gjennomføre relevante, målretta tiltak på ein breiare front.

Det er også verdt å merke seg at enkelte valdsutøvarar gjev uttrykk for at dei treng hjelp sjølve. Det å bere på sterk aggresjon og sinne er ikkje godt for den enkelte heller, og når utslaget er at ein slår og skader sine næraste, kan det vere skamfullt for vedkomande valdsutøvar, sjølvsagt uavhengig av kjønn. Vi har no sett eksempel på at det er gode kurs i fengsla, som sinnemeistringskurs, som kan bidra, samlivskurs likeins, kurs i det å kommunisere. Eg trur ikkje ein skal undervurdere kva nytte slikt kan ha for å førebyggje vald framover.

Så er det dessverre enkelte som ikkje vil ha slik hjelp, og som slik hjelp ikkje bit på. Det gjeld psykopatar, som manglar empati, og som det på sett og vis ikkje er håp for. Då er det viktig at ein hindrar desse i å utøve vald med andre midlar. Det handlar igjen om at ein må oppdage det. Eg har ei ganske skrekkeleg historie om ein barnehage der barnehagepersonalet oppdaga seksuelle overgrep mot ei jente. Dei varsla barnevernet, men det kom aldri vidare til politiet. Dei prøvde fleire gonger, så eg trur det er svært viktig at kommunikasjonslinjene mellom de ulike aktørane er klåre og greie, slik at ein når fram til dei som skal få vete om det, slik at det er mogleg for politiet å gripe fatt i det. Dette er i alle fall noko eg håpar at vi kan sjå på vidare framover, slik at lokale aktørar er klar over på kva måte dei kan bidra best mogleg til at ein oppdagar og følgjer opp tilfelle av vald i nære relasjonar.

Lise Christoffersen (A) [17:21:45]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp vold i nære relasjoner. Stortinget har diskutert temaet mange ganger før, og vi må fortsette med det, for dessverre er vold i nære relasjoner en form for kriminalitet som det er vanskelig å bekjempe. Regjeringens nye handlingsplan fra 2012 er en nødvendig videreføring av dette arbeidet, og i tråd med Soria Moria-erklæringen har flertallsregjeringen som ambisjon å fortsette, forsterke og forbedre innsatsen mot vold i nære relasjoner. Det er bra. Det trengs. Som tidligere justisminister Knut Storberget sa i en interpellasjonsdebatt om dette temaet høsten 2006, at

«vi her står overfor en type vold og overgrep, som nærmest savner sidestykke både når det gjelder omfang og når det gjelder måten volden rammer på».

Denne volden rammer særlig barn og kvinner, og den rammer hardt. Det er brutaliteten i seg selv. Den tar som regel aldri slutt; ofrene går bare og venter på neste gang, og det finnes ingen steder å gjemme seg. Volden utøves av den som egentlig skulle stått en aller nærmest – en enorm krenkelse i seg selv – og den foregår ofte skjult for omverdenen. Det gjør disse voldsofrene til noen av de aller mest sårbare. De har krav på samfunnets kontinuerlige oppmerksomhet. Vi må forebygge, beskytte og straffe. Det er en nasjonal oppgave, men også en internasjonal.

I 2006 lanserte Europarådet, vår menneskerettighetsorganisasjon, sin treårige kampanje «Parliaments united in combating domestic violence against women» i et nært samarbeid med FN. Europarådet slo ettertrykkelig fast at vold i hjemmet er et klart brudd på menneskerettighetene og samtidig den mest utbredte formen for krenkelse av menneskerettigheter som finnes. Det skjer i alle medlemsland, på tvers av grenser, aldersgrupper, raser, familietyper og sosiale miljøer. Kampanjen er fulgt opp i ettertid, og Norge er representert i et internasjonalt nettverk av parlamentarikere, ved stortingsrepresentant Håkon Haugli, som er medlem i vår Europarådsdelegasjon.

Det siste er en ny europarådskonvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, den såkalte Istanbul-konvensjonen, som er den mest omfattende internasjonale traktaten mot denne formen for menneskerettighetsbrudd. Den handler om forebygging av vold, beskyttelse av ofre og straffeforfølgelse av gjerningspersoner og er et viktig skritt i retning av et tryggere Europa.

Konvensjonen er banebrytende på flere måter. Den anerkjenner vold mot kvinner som et brudd på menneskerettighetene og stiller dermed statene til ansvar. Det er den første konvensjonen som definerer kjønn – ikke bare biologisk, men også som en sosial kategori. Den viser til rollemønstre og -atferd som viktige forklaringer på at vold mot kvinner faktisk også aksepteres i noen miljøer. Konvensjonen fastslår at kvinnelig kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, forfølgelse, såkalt «stalking», tvangsabort og tvangssterilisering er straffbart. Det betyr at stater må ta dette inn som straffbare forhold i egen lovgivning, og det er banebrytende i en del land. Ellers omfattes selvsagt fysisk og psykisk vold, seksuell vold og trakassering. En egen overvåkingsmekanisme skal kontrollere at konvensjonen etterleves.

Konvensjonen krever altså at statene skal forebygge, bl.a. gjennom holdningsendringer, gjennom tverretatlig koordinering, ved økt kompetanse i rettsapparat og hjelpeapparat, likestilling som del av læreplaner i skolen, at ofre skal beskyttes og gjerningspersoner straffes. Konvensjonen åpner for strengere straff når vold utøves av en nærstående. Bortforklaringer på grunnlag av kultur, tradisjon, religion eller såkalte æresbegreper aksepteres ikke. Den gjelder kvinner og jenter – uansett bakgrunn, alder, etnisk opprinnelse, religion, sosial opprinnelse, flyktningstatus eller seksuell orientering. Men statene oppfordres også til å bruke tiltakene overfor andre ofre for vold i nære relasjoner, f.eks. menn, barn og eldre, slik interpellanten tar opp, og som andre talere også har vært inne på.

Men det hjelper lite med konvensjoner dersom de ikke blir iverksatt. På siste sesjon i Europarådet, nå i januar, vedtok parlamentarikerforsamlingen – inklusive de norske stemmene – en henstilling til alle medlemsstater om å signere og ratifisere konvensjonen. 16 medlemsland har signert, herunder Norge, men kun ett land, Tyrkia, har ratifisert. Det trengs ti. Det hadde derfor vært fint om statsråden i sitt siste innlegg kunne antyde noe om når Norge kan være klar til å ratifisere. Mye er jo på plass allerede – jamfør statsrådens første innlegg – og dette ville være et håndslag til kvinner over hele Europa, ikke bare her i Norge.

Solveig Horne (FrP) [17:26:55]: Jeg har også lyst til å gi honnør til interpellanten for å ta opp dette viktige temaet, som vi aldri kan få diskutert nok i denne salen. Jeg vil likevel følge opp det som foregående taler sa, at dette er et tema som faktisk har vært debattert ganske ofte i denne salen. Vi debatterer, og vi debatterer, og vi lager rapporter, og utvalg settes ned, og nå er det også kommet to handlingsplaner som det er viktig å ta med seg. Men det nytter ikke å ha mange fine ord på papiret hvis vi ikke klarer å få bukt med problemet.

Så er det sagt at vi har ny justisminister, og la oss håpe at den nye justisministeren kan fortsette å ha et godt trykk på dette. Men det er nå engang slik at vi har hatt en regjering – nå med flertall i Stortinget – som har hatt, sier de, fokus på dette temaet uten at vi har kommet så mye lenger.

Vi diskuterer, og det er en viktig debatt. Det er ikke ofte jeg skryter av VG, men jeg vet ikke hvor mange av dere som har fått med dere VGs reklame som viser et lykkelig par, og der det i neste bilde skjer en voldshandling i nære relasjoner. Denne reklamen er faktisk ganske tankevekkende, og jeg håper den kan vekke opp mange der ute. For det er slik at vold i nære relasjoner er et veldig tabubelagt tema. Det skjer i de beste hjem, det skjer i de hjemmene der vi kanskje minst aner det.

Det er viktig at kommunene selv lager planer for dette, men jeg er litt usikker på om representanten Akhtar Chaudhry vil pålegge kommunene å lage egne handlingsplaner, eller om han prøver å få til at de planene vi har, blir debattert der ute. Jeg tror veldig mye av problemet er at det i politiet gjennom årene kanskje ikke har vært tøft nok – eller kanskje ikke anerkjent nok – å jobbe med vold i relasjoner. Nå vet jeg at det er satt i gang et arbeid for at politiet skal ha mer fokus på disse sakene, og det er vel og bra, men dette er et trykk som vi er nødt til å fortsette framover.

Når det gjelder krisesentrene, så ble de overført til kommunalt ansvar i fjor, og alle kommuner er pålagt å ha et krisesentertilbud. Fremskrittspartiet er likevel bekymret over situasjonen med svekket økonomi som veldig mange av landets krisesentre opplever nå. Fremskrittspartiet fremmet derfor et forslag i budsjettet om at krisesentrene igjen skulle overføres til statlig ansvar for å få et likeverdig tilbud for alle krisesentrene rundt om i landet, uten at det blir ivaretatt. Jeg vil be statsråden om å følge nøye med på den utviklingen som skjer i de kommunale krisesentrene, slik at vi har på plass et godt tilbud.

I veldig mange av disse familiene som det gjelder, er det tragiske episoder, og veldig mange av disse episodene skjer i forbindelse med samværsproblemer. Det kan være en far som er fortvilet over å miste samværet med sine barn, og det kan være omvendt – at det er i forhold til mor. Det er viktig at vi går inn i denne samværsproblematikken for vi vet at veldig mange familier sliter med et veldig høyt konfliktnivå i slike situasjoner.

Representanten Lene Vågslid hadde i sin blogg i går om barn som blir utsatt for vold fra sine foreldre, og som må ha samvær med disse foreldrene. Det er noe som ikke skal forekomme. Derfor har Fremskrittspartiet flere ganger i denne sal fremmet forslag om at foreldre som utøver vold og som blir dømt for voldelige handlinger, automatisk skal miste samværet med sine barn. Det er noe som statsråd Lysbakken har sagt han skal ta opp, uten at vi har sett så mye til det.

Så vil jeg si at jeg er glad for at interpellanten har kommet inn i justiskomiteen, og at hun har vært og besøkt barnehuset i Tromsø. Undertegnede har to ganger vært og besøkt barnehuset i Tromsø. Jeg besøkte det da jeg satt i justiskomiteen og da jeg satt i familiekomiteen for ett år siden. Det som er skremmende, er at det er de samme problemene som blir tatt opp hver gang vi stortingspolitikere besøker barnehusene. Nå viser jeg bare til det som skjer i Tromsø, men det er i forhold til behandlingstiden. Barnehusene er utrolig gode tiltak, og jeg ser fram til den evalueringen som kommer der, men likevel er det så viktig at saksbehandlingstiden i barnehusene blir redusert. Det skal ikke være sånn at saker som gjelder barn som kommer til barnehusene, ikke blir tatt tak i, at man skal måtte gå og vente opptil flere måneder – slik det er i enkelte saker – før det blir gjort noe. Det er viktig at barnehusene handler raskt, og at vi får på plass disse dommeravhørene, og ikke minst at vi får på plass at rettssystemet bruker disse barnehusene i mye større grad enn det de har gjort.

En har òg vært inne på ….

Presidenten: Da tror jeg presidenten må opplyse om at taletiden er ute. Det er klokken som er feil.

Solveig Horne (FrP) [17:32:20]: Det går helt fint.

Presidenten: Takk for det.

Lene Vågslid (A) [17:32:34]: Fyrst og fremst vil eg òg starte med å takke interpellanten for å setje eit av dei mest alvorlege samfunnsproblema me no står overfor, på dagsordenen i Stortinget. Kampen mot vald i nære relasjonar er samansett. Det handlar om haldningsarbeid i skulen, om brei kompetanseheving på mange felt, om samordning og samarbeid mellom etatar, om forsking – og lista held fram. Men det handlar òg om kva du og eg gjer som medmenneske, at det er betre å melde frå ein gong for mykje enn ein gong for lite, at det er viktig å spørje eleven din, kollegaen din, eller den eldre du er heimehjelp hos: Korleis har du det?

«Jeg tenker nok du skjønner det sjøl» er tittelen på boka om Christoffer, den åtte år gamle guten som blei fråteken livet etter grov mishandling. Det er hjarteskjerande å lese boka og saka om Christoffer, og det er alvorleg å sjå eit slikt eksempel på korleis alle som skulle hjelpe – alle som eigentleg såg – svikta på alle felt. Kvar gong Christoffer blei spurd om kvar alle skadane kom frå, sa han fyrst at han ikkje hugsa, deretter sa han: «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl.» Men ingen skjøna nok til å forhindre det han var utsett for, i alle fall ikkje før det var for seint.

Eg meiner det er utruleg viktig å halde fram med å styrkje kompetansen og samordne hjelpeapparatet for å kunne førebyggje betre. Som interpellanten sa, må ein styrkje kunnskapen om feltet betydeleg i dei pedagogiske utdanningane, og fokuset må liggje på avvergingsplikt og meldeplikt framfor teieplikt. I Christoffer-saka fekk me altfor mange eksempel på at teieplikt og mangel på kunnskap om kva ein skal gjere, blei eit alvorleg hinder.

Som representanten Chaudhry sa, er eldrevald òg eit område som treng auka fokus, og som eg i alle fall har registrert at justisministeren er oppteken av. Seinast i januar kunne eg lese i fylkesavisa mi, Telemarksavisa, at eldrevald ikkje blir rapportert, og at det er mangelfulle system og rutinar i heimesjukepleia for å innrapportere vald mot eldre. Dette er ei utfordring som treng tiltak. Me har òg eit talmateriale som viser at 4–6 pst. av dei eldre i Noreg blir utsette for overgrep kvart år, både i heimen sin og på institusjon. Her er tiltak om å utvikle lokale handlingsplanar veldig viktige, og eg er òg veldig glad for at ein skal halde fram med den nasjonale kontakttelefonen Vern for eldre i handlingsplanen, og eg håpar dette vil bli ei permanent ordning.

Eg meiner at hjelpe- og tiltaksapparatet kan bli meir oversiktleg og kan samordnast betre. Me må arbeide vidare med å finne dei beste løysingane for dei som har eit hjelpebehov. Me har familievernkontor, barnevernet, me har barne- og ungdomspsykiatrien, Alternativ til Vold, og me har krisesenter. Desse gjer ein god jobb, men kan dette samordnast betre? Alternativ til Vold har f.eks. spesialkompetanse på valdsutøvarar, men òg på barn som har vore utsette for vald, men har ikkje kapasitet til å take inn så mange ungar som dei skulle ynskje. Me får òg høyre av og til at barne- og ungdomspsykiatrien ikkje har det ansvaret eller den kompetansen som trengst, mens familievernet på si side seier at dei kan bidra meir i det førebyggjande arbeidet. Dette bør bli eit veldig viktig område i arbeidet med den komande stortingsmeldinga – kven som skal gjere kva, og forhindre at nokon fell mellom to stolar.

Krisesentra er no eit kommunalt ansvar. Dei er viktige, og mykje er gjort for å styrkje dei. Som medlem av Arbeidarpartiet sitt uval mot vald i nære relasjonar har eg vore i kontakt med veldig mange av aktørane som arbeider med feltet, og eg har òg snakka med tilsette i dei ulike krisesentra. Nokre av tilbakemeldingane me får, er at det må bli ein betre samanheng i tiltakskjeda, spesielt i forhold til reetableringsfasen, som er eit nytt ansvar for krisesentra. Eit eksempel er mangel på eigne utleigebustader, som fører til at fleire blir buande lenger på krisesenter enn nødvendig, og slik sett òg får utsett reetableringsfasen. Det viser òg på ein måte kompleksiteten på politikkområdet, at dette òg handlar veldig mykje om f.eks. sosial bustadpolitikk. Ei anna tilbakemelding eg har fått, er at det offentlege sender ut brev berre på norsk, og me veit at m.a. fleire av dei som er på krisesentra, ikkje nødvendigvis forstår det språket som står i brevet. I tillegg ser eg fram til evalueringa av implementeringa av den nye krisesenterloven, noko som eg òg meiner må kome raskt i gang.

Til slutt vil eg seie at det ofte blir sagt frå opposisjonen at me er flinke til å lage planar og at me seier mange fine ord, men viss opposisjonen tek seg bryet med å sjå f.eks. i Vendepunkt og dei tiltaka som ligg der, er det aller meste gjennomført eller under gjennomføring, og eg har stor tru på at både handlingsplanen for 2012 og stortingsmeldinga som kjem, vil vere eit kjempeviktig lyft i kampen mot vald i nære relasjonar.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [17:37:54]: Tusen takk til interpellanten for å setja eit viktig tema på dagsordenen.

Det å kunna leva eit liv utan vald eller frykt må vi vera einige om skal vera ein menneskerett. Vald i nære relasjonar er faktisk inga privatsak, men eit samfunnsansvar. All fysisk og psykisk vald og truslar mellom noverande og tidlegare familiemedlemmer og barn som er vitne til vald i familien, er òg vald i nær relasjon. Straffbar kjønnslemlesting og tvangsekteskap er på same line.

Regjeringa har lagt på bordet fleire handlingsplanar om dette – heile fire – men er vi komne lenger i arbeidet med at dette ikkje skjer? Og kva kan vi gjera meir?

Det har vore ein auke i bruken av krisesentra, både for kvinner, menn og barn. Og dei fleste typar kriminalitet har det faktisk vore ein nedgang i, bortsett frå vald i nære relasjonar – der har det vore ein auke. Sjølvsagt kan vi håpa og tru at auken kjem av at ein har fått større openheit om dette temaet, og at ein derfor melder oftare. Men veit vi det?

Vi har alle eit ansvar når det gjeld å seia ifrå. Mange har snakka om den tidlegare nabokjerringa som sa ifrå på ulike område i samfunnet vårt. Det er nesten så ein skulle ønskje at alle hadde ei eiga såkalla usynleg nabokjerring som passa på innanfor huset sine fire vegger der vald blir utøvd.

Men tør vi å seia ifrå om dei som vi kjenner, og som kanskje ikkje har det så bra? Eller tør vi å spørja i det heile teke? Kva dersom ein seier ifrå og dette ikkje stemmer, eller om det at du sa ifrå om, fører til store konsekvensar for mange? Det er vanskeleg, men det burde vore lettare.

Mange her har nemnt eldre, noko som eg òg er veldig oppteken av. Som helsepersonell har eg opplevd nettopp å vera i ein situasjon der ein får mistanke om at nokon ikkje har det heilt bra i ein familie. Eg skulle leggja opp ein helseplan for ei eldre dame og var i den samanhengen på eit heimebesøk. I løpet av samtalen kom det fram at ho strevde med meir enn berre det vi hadde fått oppgitt av legen, nemleg medisinhandtering og hjelp til dusjing. Når ein tør å bli kjend med menneske og oppnår tillit, fører dette ofte vidare til at ein opnar seg. Obligatorisk i ein slik førstesamtale snakkar ein om litt forskjellig, òg om livskvalitet og sosial stimuli. Eg hadde allereie sett blåmerka rundt handleddet, utan at eg trekte konklusjonar.

Då eg gjekk, ga eg henne kortet mitt og sa at ho kunne ringja om det var noko ho lurte på, og om tidspunktet for når vi kom igjen. Men eg fekk ho ikkje ut av tankane. Eg visste at ho hadde barn, og at den eine var ustabil og strevde med stoff. Eg fekk ikkje ro og ringde henne igjen, denne gongen for å høra om det var greitt at eg snakka med fastlegen hennar om ei av utfordringane hennar som vi ikkje hadde fått drøfta, og ta det vidare med han. Det var i orden. Så kom det fram i løpet av samtalen at det var fleire ting her som kanskje skulle ha vore undersøkt. Helsepersonelloven opnar faktisk for dette.

Då eg snakka med fastlegen, spurde eg om han hadde nokon mistanke om at det føregjekk vald mot denne kvinna. Eg sa kva eg hadde observert, og om han hadde opplysningar som kunne forklara dette. Han blei svært glad fordi han hadde òg ein mistanke, men berre ein mistanke. Det var sjeldan ho var til lege, og dermed var det vanskeleg å følgja opp. Men eg sa vi kunne prøva å tilnærma oss dama meir, slik at vi kunne få hòl på byllen. Dette er ei historie som kan bli forkorta veldig enkelt: Den eldre dama blei kort tid etter dette lagd inn på sjukehus med hjarteproblem, på ein måte heldigvis for henne. Det blei konstatert fleire gamle brot og slagskadar. Ho opna seg og fortalde korleis ho eigentleg hadde det i livet sitt. Ho levde i dagleg frykt for at sonen skulle koma, og ho visste kva det resulterte i kvar gong. Ho hadde halde det skjult for resten av familien.

Vi fekk saman med andre familiemedlemmer ordna det slik at ho fekk ein omsorgsbustad der sonen berre kunne koma på besøk saman med andre i familien, og ho fekk sosialt samvær med andre. Ho blomstra opp på kort tid og fekk eit godt, verdig og trygt liv. Her var det helsevesenet som greip inn, som såg noko, som torde noko og gjorde noko. Kva med alle dei andre som ikkje har nokon som ser dei, som hører dei, og som ikkje ser kor vondt dei har det. Der må vi gjera noko.

Vald i nære relasjonar er dessverre framleis ein del tabubelagd. Dersom ein samanliknar dette med det psykiske, som òg nærmast var tabubelagt for ein del år sidan, men som no er sett litt meir på dagsordenen – heldigvis – må vi ikkje gi oss. Det må ikkje vera slik at vi ikkje har lov til å bry oss på grunn av redsel. Det handlar om å førebyggja, i verste fall eit dødsfall.

Stine Renate Håheim (A) [17:42:34]: Tusen takk til interpellanten som løfter dette på dagsordenen og gir oss muligheten til å diskutere flere aspekter ved denne problemstillingen, for dette er en helhetlig problemstilling som krever mange ulike løsninger. Og så har jeg også lyst til å takke opposisjonen som er utålmodige, det tror jeg er bra – jeg tror det er viktig, og i denne saken skal vi alle være utålmodige.

Men jeg mener at vi og denne regjeringen har grunn til å være stolte av den innsatsen som er gjennomført på dette området. Vi har fått mange nye barnehus, vi har skjerpet straffene, bistandsadvokatordningen er utvidet, det er familievoldskoordinatorer i politiet, lovfesting av krisesentrene, voldtektsmottak i alle fylker, og økte ressurser til mer forskning og mer kunnskap, vi har utvidet voldsoffererstatningsordningen, vi har tilrettelagt for flere handlingsplaner kommunalt, vi har styrket avvergingsplikten, og vi har alarmtelefon for barn og unge. Det er veldig mange tiltak som er gjennomført under denne regjeringen med bred støtte i Stortinget. Det skal vi være stolte av, men vi skal ikke være fornøyde ennå.

Det er prisverdig av representanten Rui Skattem fra Fremskrittspartiet å reise problemstillingen med innvandrerkvinner, som er overrepresentert på krisesentrene. Men jeg mener vi skal være forsiktig med å trekke slutninger fordi vi vet at mange av disse kvinnene har veldig lite nettverk, noe som gjør at det eneste stedet de faktisk har å henvende seg, er krisesentrene, der etnisk norske kvinner ofte har større nettverk og andre steder å henvende seg. Så vet vi også at en tredjedel av de innvandrerkvinnene som er på krisesenter, er blitt utsatt for vold fra en etnisk norsk mann – slik at holdninger gjelder hele befolkningen. Bare for å understreke det: For noen år siden ga Amnesty ut en rapport med navnet: Hvem bryr seg? En rapport om menns holdninger til vold mot kvinner. Der kom det bl.a. fram at yngre menn gjennomgående er mindre opptatt av menns vold mot kvinner enn det eldre menn er. Det er urovekkende at yngre menn definerer vold mot kvinner heller som et privat anliggende enn et offentlig samfunnsproblem i større grad enn det den eldre generasjonen gjør.

Mange unge jenter opplever at kjæresten prøver å bestemme over dem, trusler og kontroll som også kan utvikle seg til fysisk vold. Og kjærestevold, som flere har vært inne på, er mer utbredt enn vi kanskje tror. En dansk rapport viser at 12 pst. av unge jenter og 5 pst. av unge menn er blitt utsatt for vold fra kjæresten det siste året. Det er ingen grunn til å tro at det er noe særlig annerledes her i Norge.

Jeg har lyst til å berømme det forebyggende arbeidet som Reform – ressurssenter for menn har hatt i samarbeid med Oslo krisesenter, politiet og Konfliktrådet. Erfaringene fra Reform tilsier at mange av dem som har et voldsproblem i voksen alder, begynte kanskje allerede i sitt første forhold og har slitt med sinnemestring lenge. Jo lengre tid det går med disse voldelige handlingene, og de får lov til å etablere seg og blir et mønster, jo lengre tid tar det også å få til atferdsendringer.

Ungdom som har deltatt i arbeidet hos Reform, har etterspurt et samtaletilbud, et lavterskeltilbud. Jeg er derfor veldig glad for at Barne- og likestillingsdepartementet har bevilget 1 mill. kr til Reform for at de kan drive med holdningsskapende arbeid og samtaletilbud til unge. Forebygging av kjærestevold vil redusere risikoen for vold senere i livet. Disse tiltakene kan vare hele livet ut og er en veldig, veldig god investering.

Ifølge NOVA skjer de fleste seksuelle overgrep blant unge blant dem som har en relasjon til hverandre, eller er i et kjæresteforhold.

I en studie fra NTNU i 2007 kommer det fram skremmende holdninger blant unge menn når det gjelder voldtekt. En tredjedel av guttene som ble spurt i undersøkelsen, sier seg enig i påstanden om at kvinner anmelder voldtekt fordi de angrer etter å ha hatt sex. Vi trenger en seksualundervisning som ikke bare handler om prevensjon og praktiske tips, men som også handler om holdninger, selvsikkerhet og evne til å sette egne grenser.

Akkurat nå pågår prosjektet Uke Sex, med støtte fra regjeringen, på 470 skoler foreløpig. Min oppfordring er at flere skoler melder seg på. Det er gratis, godt materiell, som man også kan bruke resten av året.

Vi trenger Skole-Norge, vi trenger lærere med mer kunnskap til å oppdage, men ikke minst vite hva man skal gjøre når man ser faresignalene. Det bør man også ta med seg i stortingsmeldingen om velferdsstatens utdanninger, som nå er under utarbeidelse. Vi må få inn mer kompetanse, mer kunnskap, i hele systemet.

Sonja Mandt (A) [17:47:41]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp denne saken, om den såkalte private volden som mange vet om skjer, men som ikke skal prates så mye om, og som det er vanskelig å ta grep på.

Vold i nære relasjoner er dessverre fremdeles mange steder usynlig, og det er delvis bagatellisert. Men vi vet hvor store helseskader det gir, både fysiske og psykiske, og hvor stort samfunnsproblem det er. Når én av fire kvinner opplever vold eller overgrep, er det et stort problem.

Når vi vet at i veldig mange av disse forholdene er det barn som enten er utsatt for vold eller tilskuere til vold, er det grunn til bekymring. Barn har vært en underrapportert gruppe, og det har vært ganske mye dårlig oppfølging. Jeg er glad for at det er blitt fokusert på det de senere årene.

Husbråk, som før innebar at man reiste ut og reiste tilbake igjen, var bagatellisert. Her har vi satt i verk tiltak og tatt grep.

Jeg kjenner til prosjektet Vold i nære relasjoner fra Vestfold, som har hatt gode resultater. Fra januar 2010 har politiet i Vestfold jobbet systematisk. De har manuelt gått igjennom hver eneste sak som dreier seg om den type vold, og det viser seg å gi resultater. Gjerningsmannen er kjent, likevel viste undersøkelsene at over 62 pst. av sakene endte med påtaleunnlatelse. De har fokusert på hva de kan gjøre videre – oppfølging av fornærmede, hva barnevernet skal gjøre, hva slags hjelpetiltak som kan iverksettes. Derfor tror jeg på god opplæring av politiet, som ofte er først på stedet ved husbråk. At de vet hva de skal se etter, vite hva de skal gjøre, er viktig.

Å oppleve at personer som man har en nær relasjon til, bruker vold som kommunikasjonsmiddel fører ofte til resignasjon og manglende handlekraft. Derfor trenger de som opplever dette, hjelp så tidlig som mulig. Tilbudet Alternativ til Vold har vært nevnt. Jeg tror at det er viktig å kunne tilby sånne tilbud. Problemet og utfordringen er at man først må erkjenne at problemet er til stede, eller at man allerede er en voldsutøver.

Det å sette temaet på dagsordenen, sånn som det ble gjort her, er viktig. Men desto mer viktig er oppfølgingen av de personellgruppene som får kontakt med den typen vold. Opplæring av helsepersonell, lærere, skoler, alle som har med unger å gjøre, er veldig nødvendig. Legevakt, helsestasjon, fastlege – det er de som kan være innfallsporten, det er de som oppdager det raskt. De bør være enda flinkere til å avdekke, spørre og tore å ta grep, som også representanten Reiertsen nevnte. Det bør inn i utdanningen på et mye videre grunnlag enn det det er i dag.

Interpellanten var inne på det med parforhold. Jeg er enig i det. Men det er like viktig der det er barn til stede.

Vi bør heller ikke glemme den eldrevolden som mange er utsatt for, og den telefonen, som også er nevnt herfra, som er i regi av Vern for eldre. Den tror jeg er veldig viktig å fortsette å ha. Det er belastet med skam å være utsatt for vold fra egne barn. Det er flaut å ta den første telefonen, men når man kan være anonym, kanskje første gangen, kanskje andre gangen, kanskje tiende gangen, så kanskje det løsner. Den skal evalueres, og jeg håper at evalueringen viser at dette er en nødvendig ting.

Jeg vil igjen stresse at kompetanse, samordning av tiltak, som veldig mange har vært inne på her, er nødvendig. Helsevesenet er igjen en viktig faktor. Vi har hørt om lille Christoffer fra talerstolen her tidligere. Han fikk aldri hjelp, verken fra sykehuset, fra skolen eller fra dem som skulle sett mishandlingen. Sånne saker må vi prøve å unngå i framtiden. Meldeplikten må overholdes. Hvis ikke bør det få konsekvenser.

Igjen: Takk til interpellanten. Igjen også takk til statsråden, for jeg synes at det gjøres et godt, fyldig og grundig arbeid med vold i nære relasjoner, og det tas et aktivt politisk grep når det gjelder dette temaet.

Kåre Simensen (A) [17:52:38]: Jeg må, i likhet med alle andre som har hatt ordet her, takke interpellanten for å sette en så viktig sak på dagsordenen.

Jeg har lyst til å være litt personlig fra talerstolen her i dag. Hvordan møtte jeg problemstillingen første gang? Jo, med passivitet. Jeg hørte den, jeg så den gjennom triste barneøyne og en kvinne som hadde det vondt. Min passivitet begrunnet jeg med et håp om at dette sikkert går over. Det gikk ikke over. De triste barneøynene var der fremdeles, kvinnen jeg hadde et håp om at skulle få det bedre, var fremdeles plaget av en stor sorg og en tristhet over å ha en voldelig ektemann.

Heldigvis, for å si det sånn, neste gang vi hørte skrikene og støyen kombinert med et rop om hjelp, fikk vi nok. Vi rømte ikke huset for å få fred, men vi banket på hos vår nabo for å skape fred, og ga i klare ordelag beskjed om at nok var nok, og at vi ikke kunne tolerere dette lenger – fra passivitet, fra å sitte og høre på ting som skjer, til å fortelle naboene om at vi bryr oss.

Dette er ingen heltehistorie, men en hverdagshistorie. Jeg tror det er mange som har møtt volden i nære relasjoner på nøyaktig samme måte som meg. Vi er nødt til å bry oss, ikke bare som en del av et beslutningssystem i det offentlige der vi har et ansvar for å legge til rette for dem som er utsatt for vold, men også som medmennesker. Å fortelle min historie fra talerstolen i dag er også et budskap om at det som skjer innenfor husets fire vegger, ikke er en privat affære. Det er et ansvar vi alle må ta, selv om det første steget kan være vel høyt.

Som mannlig representant i nasjonalforsamlingen og fra Arbeiderpartiet vil jeg ta mitt ansvar. Vi må snakke om det, vi må handle når vi må – vi må bry oss. Vi er ikke mange menn som deltar i denne debatten, kanskje litt symptomatisk. Vi burde vært flere, for også våre erfaringer kan være viktige bidrag i å gjøre noe med denne problemstillingen.

Øyvind Håbrekke (KrF) [17:55:27]: Som lovgivende myndighet er straffeloven vårt fremste verktøy for å beskytte oss som samfunnsborgere mot vold. Gjennom den skal vi også ansvarliggjøre voldsutøvere, og vi skal straffe dem som utøver vold. I tillegg har vi politi, påtalemyndighet og domstoler som skal ivareta dette lovverket. I sum er dette et rammeverk som er laget for å ta vare på menneskeverdet i et fritt samfunn og i en rettsstat. Da er spørsmålet: Hva så med den usynlige volden, den som vi aldri får se, den som aldri når oss, de skrikene vi aldri hører, og det som skjer bak de lukkede dørene? For vi vet at hver eneste dag krenkes de prinsippene som lovverket vårt bygger på, som samfunnet vårt bygger på, og så krenkes menneskeverdet gjennom disse usynlige episodene, handlingene og overgrepene. Derfor er også temaet som interpellanten har løftet i dag, så viktig.

Menns vold mot kvinner krever særskilt oppmerksomhet – det å utfordre menn, og ikke minst oppdra unge gutter, til ikke å utnytte et fysisk overtak til vold eller trusler om vold, eller å tilta seg en maktposisjon ved hjelp av det, samtidig som vi heller ikke skal miste fokus på voksnes vold mot barn, kvinners vold mot menn, og vold mot eldre, som er nevnt her, og alle andre former for vold.

Jeg vil nevne noen viktige stikkord som det er viktig å ha fokus på i det videre arbeidet for å komme enda lenger i å bekjempe problemet. Krisesentrene har en nøkkelrolle og krever særskilt oppmerksomhet også i tiden framover. Kristelig Folkeparti er av den oppfatningen at det var for tidlig å innlemme krisesentrene i rammetilskuddet til kommunene da det skjedde fra fjorårets budsjett. Men når det først har skjedd, krever det særskilt oppmerksomhet for å sikre at det tilbudet vi har, ikke bare vedlikeholdes under kommunalt ansvar, men at det faktisk videreutvikles og blir bedre for alle de gruppene det er ment å betjene.

Politiet spiller en nøkkelrolle i bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det krever fokus, prioritering hos politiet, og det krever ikke minst kompetanse og bevissthet. Vi ser at i deler av landet har man oppnådd gode resultater gjennom å jobbe målbevisst. Sør-Trøndelag er et eksempel der politiet har satt i verk et særskilt arbeid og som har vist forbausende gode resultater. Det er å håpe at politiet i ulike deler av landet lærer av dem som har kommet lengst, for å oppnå gode resultater. Kompetanse i alle deler av samfunnet som kommer i befatning med vold i nære relasjoner, ikke minst de som jobber med barn og unge, er helt avgjørende.

Vi må videre være opptatt av å bekjempe rusmisbruk i all sin form for å komme lenger i bekjempelsen av problemet. Dialog, kommunikasjon og det å lære seg konflikthåndtering på andre måter enn ved å bruke fysisk makt er avgjørende, ikke minst for unger, ungdom og unge gutter. Synliggjøring av utfordringene på alle områder er et annet viktig stikkord. Christoffer-saken er et godt eksempel. Jeg tror ingen av oss skal ta på oss vår høye hatt og si at vi ville ha gjort det så mye bedre, men likevel, saken er dokumentert, og det krever at vi lærer av den – alle som en. Til syvende og sist er det et ansvar for oss alle sammen, som samfunnsborgere, som naboer, som arbeidskollegaer, som venner og familie å ta vårt ansvar, ha øynene åpne og ta vare på hverandre.

Anna Ljunggren (A) [18:00:50]: Jeg vil takke for en veldig god og bred debatt der så å si alle de politiske partiene på Stortinget deltok, også menn, og jeg vet mange menn er opptatt av dette. Jeg vil bare ha understreket det.

Vold i nære relasjoner rammer særlig hardt. Omgivelser og relasjoner som skulle innebære trygghet og tillit preges av krenkelser, utrygghet og tillitsbrudd. Vold i nære relasjoner kan være alt fra enkelthendelser til langvarig og omfattende mishandling.

Både menn og kvinner er voldsutøvere, og både menn og kvinner utsettes for vold. Det var også derfor det var temaet i interpellasjonen. Jeg kunne brukt tid nå på å nevne igjen det jeg nevnte i hovedinnlegget mitt – representanten André Oktay Dahl påstod at jeg bare nevnte dette i en bisetning. Det mener jeg er en betydelig underdrivelse. Jeg brukte tid på det i innlegget mitt, men kvinner er i større grad enn menn utsatt for den mest alvorlige volden. For mange dreier det seg om vedvarende psykisk og fysisk vold som del av et omfattende kontroll- og maktregime. Derfor er det fortsatt viktig å fokusere særlig på menns vold mot kvinner.

Jeg er svært glad for at regjeringen kommer til å gi en samlet framstilling av erfaringer som er innhentet siden Kvinnevoldsutvalget la fram sin utredning i 2003, Retten til et liv uten vold, og at det er varslet en stortingsmelding om dette i løpet av året.

Mange har i debatten nevnt vold mot eldre som noe vi må fokusere mer på. Vi så i desember også hendelser der sønner drepte sine mødre. Så dette er et tema vi må fokusere på og ikke glemme.

Noen av representantene fra Fremskrittspartiet mente at denne regjeringen har gjort for lite. Jeg vil bare understreke det arbeidet som er gjort i etterkant av at handlingsplanen Vendepunkt ble lagt fram; man har altså gjennomført punktene i handlingsplanen, eller de er under gjennomføring. Det kan på representantene høres ut som om antallet kvinner på krisesentrene har steget voldsomt under denne regjeringen, noe som er helt feil. Det er et stabilt tall. Men det som er bekymringsfullt, er at antall overnattingsdøgn går opp.

Avslutningsvis vil jeg nevne det som representanten Sonja Mandt sa om husbråk. Manglerud politistasjon har satt i gang tiltak der de tar en runde innom hus og leiligheter der de vet at det foregår noe, og der de har fått inn anmeldelser eller bekymringsmeldinger. Sånn bør vi ha mer av.

Tusen takk for en god debatt!

Statsråd Grete Faremo [18:04:13]: Jeg har fått noen konkrete spørsmål, og vil prøve å svare på dem.

Først når det gjelder omfanget, har jeg innhentet tall fra riksadvokaten. De viser at antallet saker fra 2009 til 2011 har utviklet seg, fra 1562 i 2009, 2036 i 2010 til 2192 anmeldte saker i 2011. Jeg synes det er greit å ha nevnt disse tallene. Vi er urolige for skjulte tall, og jeg tror at vi med økte tall også ser avdekking av forhold som tidligere har vært holdt skjult. Men dette må vi som sagt lære mer om.

Til Lise Christoffersen har jeg lyst til å opplyse at departementet er i gang med arbeidet med ratifikasjon av Europarådskonvensjonen om vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Før vi ratifiserer, vil vi, som vanlig, forsikre oss om at norsk rett er i samsvar med konvensjonsforpliktelsene, og at eventuelle lovendringer er gjort og trådt i kraft. Så langt synes det som om Norge oppfyller kravene konvensjonen stiller, men vi vurderer likevel om det er ønskelig å innføre en egen bestemmelse om «stalking» i straffeloven. Vi har på gang et høringsnotat, og vil følge opp med en proposisjon så fort som mulig etter det.

Når det gjelder spørsmålet om omvendt voldsalarm og når dette vil bli tatt i bruk, er jeg blant de utålmodige. Her er en teknisk løsning under arbeid som tilfredsstiller kravene til funksjonalitet. Og så langt jeg har fått opplyst, er de administrative elementene knyttet til denne løsningen med omvendt voldsalarm ferdig utviklet og prøvd i et pilotprosjekt i Asker og Bærum, men når det gjelder selve alarmenheten, har det til nå ikke vært mulig å skaffe til veie enheter som tilfredsstiller kravene som Politiets datamaterielltjeneste og Politidirektoratet har satt. Man jobber med å løse denne situasjonen, og vil fullføre prosjektet og gjøre klart til pilotoppstart med reelle gjerningspersoner i løpet av året.

Så med dette vil jeg igjen berømme interpellanten for å ha tatt opp et viktig tema, og takke for debatten og gode innlegg.

Presidenten: Debatten i sak nr. 9 er dermed over.