Sakene nr. 2 og 3 ble behandlet under ett.

Frank J. Jenssen (H) [10:24:20]: (ordfører for sakene nr. 2 og 3): Den som søker asyl, har rett på en god, rettferdig og forutsigbar behandling av søknaden. Man skal også motta informasjon man kan forstå. Samtidig er det viktig at Norge og andre land har et effektivt samarbeid som sikrer at riktig land behandler riktig søknad, det som gjerne omtales som «første asylland-prinsippet». Dublin III-forordningen handler om begge deler – rettighetene til søkerne og samarbeidet mellom medlemsstatene. Sammenlignet med gjeldende Dublin II-forordning gjøres det endringer for å ivareta begge deler.

Når enslige mindreårige asylsøkere har slektninger i et annet medlemsland, er utgangspunktet at man skal gjenforenes for å få søknaden behandlet. Tidligere har gjenforening omfattet foreldre eller verge, i tillegg til noen andre personer. Nå inkluderes også søsken, onkler, tanter eller besteforeldre i den personkretsen man kan gjenforenes med.

For øvrig byttes begrepet «asylsøker» nå ut med «en som søker internasjonal beskyttelse», noe som innbefatter både flyktninger og personer med såkalt subsidiær beskyttelse. Det innføres flere nye rettigheter for søkeren, bl.a. rett til informasjon om anvendelsen av Dublin III, gjennomføring av personlig intervju, klageadgang og mulighet til utsatt iverksetting av overføring til en annen medlemsstat, rettshjelp samt at det innføres reguleringer når det gjelder varighet av fengsling og tidsfrister for å sende og besvare en anmodning om overføring i de tilfellene det er aktuelt.

Dublin III setter opp ulike alternativer for håndtering av spørsmål om utsatt iverksettelse. Regjeringen har landet på en løsning som innebærer at når søkeren begjærer utsatt iverksettelse på UDIs vedtak om overføring, er det Utlendingsnemnda, som såkalt domstollignende organ, som behandler saken. Og overføring kan da ikke skje før UNE har tatt stilling til begjæringen eller behandlet klagen på vedtaket. Dette er det også inntatt en beskrivelse av i loven.

Når en person er vedtatt overført til et annet land for realitetsbehandling av søknaden, tilsier Dublin III at han eller hun ikke selv skal dekke reiseutgiftene. Også dette er inntatt i loven.

I motsetning til Dublin II foreslår regjeringen å ha en mer direkte henvisning i utlendingsloven til Dublin III. Slik tydeliggjøres det også at Dublin III faktisk er en del av norsk lovgivning.

Når det gjelder de samlede konsekvensene for Norge av Dublin III, er det åpenbart at det ikke er helt enkelt å være helt presis på dette nå. Antakelig vil det bli noen flere asylsøknader som skal behandles i Norge. Vilkårene for å innvilges asyl endres ikke som følge av Dublin III. Men utlendingsfeltet, som er involvert i saksbehandlingen, vil få meroppgaver knyttet til bl.a. de individuelle rettene, klagebehandling og nye tidsfrister. I sum har departementet anslått kostnadene – fra og med det femte året etter innføring – til i overkant av 200 mill. kr.

I tillegg til Dublin III og de foreliggende sakene om tiltredelse av avtale og endringer i utlendingsloven foreligger også forslag til innlemmelse av ny Eurodac-forordning. Eurodac omhandler reglene for felles opptak av fingeravtrykk, en ordning som er helt nødvendig for et effektivt og fungerende Dublin-samarbeid. Den nye forordningen innebærer bedre ordninger for overføring og sletting av data, bedre tilgang for medlemslandene og sikring av personopplysninger.

Disse sakene er behandlet raskt i Stortinget. Dublin III trer i kraft fra nyttår, og uten norsk tiltredelse i tide ville vi risikere å stå uten et fungerende asylsamarbeid fra nyttår. Det ville vært en uholdbar situasjon.

Vi behandler i dag to proposisjoner som sikrer både innlemmelse av Dublin III og Eurodac samt nødvendige endringer i utlendingsloven. Det er en glede å kunne anbefale komiteens tilrådinger i de foreliggende sakene.

Eirik Sivertsen (A) [10:28:42]: La meg starte med å takke saksordføreren for en grei framstilling av de sakene vi behandler.

Jeg skal bare knytte noen kommentarer til de sakene. Det er riktig, som saksordføreren sa, at det er to hovedformål med de endringene som nå er foreslått, og som kommer gjennom Dublin III-samarbeidet. Det er mer effektivt samarbeid og å styrke rettighetene til asylsøkerne.

Da skal jeg i likhet med saksordføreren understreke at styrking av rettighetene til asylsøkerne ikke handler om en utvidelse av vilkårene for asyl. Det reguleres ikke av de endringene som foreslås. Det er det fortsatt norsk rett og andre internasjonale forpliktelser som regulerer.

Det er bl.a. gjort noen viktige styrkinger av rettighetene til asylsøkere. Jeg skal nevne to av dem. Det ene er å gjøre begrensninger i anledningen til å sende personer tilbake til land der det er grunn til å anta at det foreligger systematisk mangelfulle forhold ved asylsystemet eller mottaksforholdene. Det er en praksis som Norge har hatt i flere år på egen hånd, men vi ønsker den velkommen også for andre land. Jeg vet bl.a. at det var tilfellet knyttet til forhold i Hellas på et tidspunkt, noe som gjorde at man holdt tilbake returen av Dublin-søkere dit.

Det andre er understrekingen av at hensynet til barnets beste bør være et grunnleggende hensyn, og at personkretsen er utvidet. Personkretsen som barnet skal gjenforenes med, er en reell utvidelse, som også vi i Norge gjør endringer for. Men hensynet til barnets beste har vært gjenstand for debatt i Stortinget tidligere, og det er vår oppfatning at hensynet til barnets beste har vært behandlet som et grunnleggende hensyn i Norge.

Avslutningsvis vil jeg berøre fengsling på bakgrunn av unndragelsesfare. Jeg har merket meg de vurderingene som departementet har gjort om vilkårene for fengsling, og jeg har lyst til å referere til at på skriftlig spørsmål fra undertegnede svarte justisministeren på omfanget og bruken av § 106 i utlendingsloven når det gjelder fengsling, i 2013 – og den er ikke brukt, så langt. Jeg registrerer at det er en diskusjon der bl.a. Politiets utlendingsenhet har gitt uttrykk for at vilkårene som stilles i den nye ordningen, er strengere enn det som ligger i norsk lov. Jeg støtter meg på departementets vurdering og tror ikke det er tilfellet. Det er vel også et flertall i komiteen som har den oppfatningen.

La meg helt til slutt få understreke, som det framgår i proposisjonen, og som det også framgår av merknadene i innstillingen til proposisjonen, at det ikke er tilstrekkelig bare å henvise til at vedkommende er gjenstand for en Dublin-prosedyre, og bruke det som begrunnelse for fengsling. Det skal også være tyngre vilkår til stede før man kan bruke fengsling, med henvisning til unndragelsesfare.

Geir S. Toskedal (KrF) [10:32:03]: Jeg har lyst til å gjøre oppmerksom på at Kristelig Folkeparti ved en inkurie ikke er nevnt i en merknad på sidene 13 og 14 i Innst. 67 L, som omhandler enslige mindreårige asylsøkere. Der er det en merknad fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti som Kristelig Folkeparti støtter og sier seg enig i.

Jeg tegnet meg egentlig til sak nr. 2, men det gikk så fort. Det gjelder Innst. 68 S. Jeg vil også ta en liten visitt innom den. Der er det på samme måten: Kristelig Folkeparti støtter merknaden fra Venstre og SV på side 6 under punkt 2, andre spalte, øverst. Det gjelder hensynet til barnets beste ved behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere.

Presidenten: Presidenten har merket seg det representanten Geir S. Toskedal gjorde oppmerksom på.

Karin Andersen (SV) [10:33:11]: Det er viktig å ha gode regelverk rundt håndteringen av asylsøkere, og i den tida vi lever i nå, er det mer viktig enn noensinne.

Amnesty var ute forleden og mente at europeiske ledere burde «bøye hodet i skam» over det lille antallet flyktninger fra Syria som de tar imot. Jeg syns nok heller at de burde gjøre noe framfor å skamme seg, for skam har aldri hjulpet. Men det er nå et stort behov for at man tar imot flere, og jeg syns kanskje ikke det er skammelig, men det er flaut at Norge ikke tar imot flere kvoteflyktninger enn det vi gjør nå. Det er 18 EU-land som har sagt nei til å ta imot flyktninger fra Syria nå, flyktninger som skulle blitt behandlet etter dette regelverket – hvis de hadde fått slippe inn. Kanskje noe av det alvorligste vi ser nå, er at land søker å finne muligheter for å hindre de som trenger asyl, i å kunne få søkt. Så jeg håper vi i andre saker kan komme tilbake hvordan vi skal sikre at den muligheten er reell for dem som virkelig trenger det.

Dublin III-forordningen, som vi behandler nå, styrker retten for enslige mindreårige asylsøkere i forhold til Dublin II. Det er vi glad for. Det sies bl.a. i fortalen at hensynet til retten til familieliv og hensynet til barnets beste bør være et grunnleggende hensyn i Dublin-saker. At barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, følger også av artikkel 6. Dette er grunnen til at vi ikke er med på flertallets merknader, for der står det at de bare oppfordres til det, og det er ikke riktig i forhold til Dublin III og i forhold til de forpliktelsene vi har. Der skal barnets beste være blant hensynene, men i barnets-beste-vurderinger oppfordres staten til å ta hensyn til «muligheten for familiegjenforening, den mindreåriges velferd og sosiale utvikling, sikkerhet og trygghet og den mindreåriges egne synspunkter». Så det er i vurderingen denne oppfordringen ligger, men oppfordringen handler ikke om å ta hensyn til barnets beste.

Jeg er veldig glad for at Kristelig Folkeparti nå signaliserer at de ønsker å være med på dette. Jeg er veldig bekymret når det er et så stort flertall som så tydelig, etter vårt syn, ikke følger det som står i proposisjonen, for SVs opprinnelige merknader er det som står i proposisjonen. Derfor oppleves det som står i merknadene, som en innstramming på dette området, at det altså er litt fritt valg – man kan velge å ivareta barnets beste – altså en oppfordring og ikke en forpliktelse. Men slik det må tolkes, er at det er i barnets-beste-vurderingen det ligger en oppfordring til å ta hensyn til spesifikke saker.

Jeg håper at statsråden kan oppklare dette, slik at det ikke blir liggende noen innstrammende virkninger i disse merknadene, fordi – som sagt – våre merknader følger proposisjonen.

Det er viktig det som sies om den personkretsen som enslige mindreårige asylsøkere kan gjenforenes med i en annen medlemsstat, at den blir utvidet. Det støtter vi.

Det er også viktig å vise til at Dublin III-forordningens artikkel 28 (1) slår fast at «en utlending ikke kan holdes fengslet utelukkende med den begrunnelse at vedkommende er gjenstand for Dublin-prosedyre, og at fengsling bare skal skje dersom mindre inngripende tvangsmidler ikke vil være tilstrekkelig». Da viser SV til høringsuttalelsene fra Politiets utlendingsenhet og NOAS, som mener at forordningen stiller strengere vilkår for fengsling, vesentlig unndragelsesfare, enn det som følger av utlendingsloven § 6 første ledd B, der det står «konkrete holdepunkter for å anta». SV er enig med Politiets utlendingsenhet i dette og mener derfor at utlendingsloven bør endres på dette punktet, slik at det er samsvar mellom loven og Dublin III.

Videre viser vi til at både Advokatforeningen og NOAS i sine høringsuttalelser peker på at salærsatsen i Dublin-saker er for lav, for det er behov for mer enn to timer for å kunne gi en forsvarlig rettshjelp, noe evalueringen av Advokatforeningen, utført av Oxford Research, understøtter. Derfor ønsker SV at regjeringen ser på salærsatsene, slik at de ivaretar rettssikkerheten på en grundig måte.

SV kommer til å stemme for under voteringen.

Statsråd Anders Anundsen [10:38:32]: Jeg vil først få vise til saksordførerens innlegg, som på en god måte redegjorde for disse sakene. Det er for så vidt også dekkende for mitt syn i saken, og jeg er svært glad for at komiteen enstemmig slutter seg til regjeringens forslag om å innlemme de reviderte Dublin- og Eurodac-forordningene i Norges avtale med EU om deltakelse i Dublin-samarbeidet.

Vi har vært en del av Dublin-samarbeidet siden 2001, og det har vært en svært viktig avtale for Norge. Både hensynet til å hindre at asylsøkere får behandlet søknadene sine i mange land og det å få en effektiv, riktig og god saksbehandling, er viktig med Dublin-regelverket, og det har skjedd noen endringer gjennom Dublin III, som også bidrar til å styrke rettssikkerheten til søkerne.

For å illustrere viktigheten av denne avtalen for Norge vil jeg nevne at Utlendingsdirektoratet i år regner med å treffe ca. 2 500 vedtak om overføring av asylsøkere til andre europeiske land, og det utgjør omtrent 20 pst. av de asylsøkerne som kommer til Norge.

Så vil min begeistring for Stortingets raske saksbehandling også komme til uttrykk gjennom at vi er forpliktet av denne avtalen fra 1. januar 2014, og det er viktig for oss at Stortinget har strukket seg langt for å klare å oppfylle den muligheten. Alternativet ville vært at vi ikke hadde noen Dublin-forordning lenger.

Endringene i Dublin-forordningen gjelder bl.a. fengsling, som flere av talerne har vært inne på, behandling av begjæring om utsatt iverksetting og prosedyre for tidlig varsling av mangler i asylsystemet. Det innføres også flere prosessuelle rettssikkerhetsgarantier. I tillegg legges det føringer på at enslige mindreårige asylsøkere med familie eller slektninger i konkrete land skal kunne få behandlet søknaden sin i det landet slektningen oppholder seg. Det betyr bl.a. at en mindreårig som søker asyl i Norge, men har slektninger i et annet land, kan få søknaden sin behandlet der og omvendt.

Regjeringen foreslår endringer i utlendingsloven for å sikre at norsk regelverk er i samsvar med Dublin III-forordningen. Det foreslås bl.a. å innta en gjennomføringsbestemmelse i utlendingsloven § 32. Formålet med endringen i utlendingsloven § 106 om pågripelse og fengsling er bl. a. å synliggjøre at det gjelder særskilte regler for Dublin-saker.

Jeg konstaterer at komiteen slutter seg til de foreslåtte lovendringene. Jeg merker meg også at medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti mener at forordningens vilkår om vesentlig unndragelsesfare er strengere enn de gjeldende krav i utlendingsloven, og det ble også nevnt i innlegget fra representanten Karin Andersen herfra. Det er på det rene at forordningens fengselsbestemmelse gir et visst rom for tolkningstvil, noe også høringsrunden viste. Fremtidig praksis i medlemslandene og EU-domstolen vil kunne få betydning for hvordan bestemmelsen skal forstås. Formålet med den foreslåtte lovendringen er bl.a. å sikre forordningens bestemmelse fortolket i tråd med rettsutviklingen. Samtidig vil jeg fra mitt ståsted vise til at basert på forarbeidene til forordningen mener jeg at dette ikke innebærer en reell endring i den rettstilstand som vi har i bruk i dag. Jeg har registrert at det er flere av talerne som har vært inne på den samme fortolkningen. Men det betyr ikke at vi er immune mot eventuelle endringer i internasjonal rett, som vil være en del av det som vil være grunnlaget for fremtidige avgjørelser også i Norge etter Dublin III.

Hovedformålet med den nye Eurodac-forordningen er å løse utfordringen knyttet til overføring av fingeravtrykk og sletting av data samt medlemsstatenes tilgang til relevant informasjon om asylsøkere i andre medlemsstater. Eurodac-forordningen skal anvendes fra 20. juli 2015, men Norge må allerede nå før nyttår varsle EU om vi godtar den, og jeg er veldig glad for at Stortinget er enig med regjeringen i at vi skal godta det.

Frank J. Jenssen (H) [10:43:19]: Jeg tar ordet for så vidt mer som en kommentar til representanten Karin Andersens innlegg. Dette er ikke alltid like enkle saker, det må man bare innrømme, men hvis det er slik at det er en nyanseforskjell i språkbruken i merknadene – og det må nok jeg som saksordfører i så fall bære et visst ansvar for – har intensjonen fra flertallet ikke vært å gjøre endringer i de premissene som regjeringen og proposisjonen legger til grunn når det gjelder forståelsen av betydningen av «barnets beste».

Karin Andersen (SV) [10:44:01]: Det er jeg veldig glad for å høre. Det var en viktig oppklaring fra saksordføreren i Stortinget. Spørsmålet er da bare om statsråden deler den oppfatningen, som er at det nå ikke er merknadene som skal legges til grunn, der det sies at «statene oppfordres» om å ta hensyn til barnet, men at hensyn til barn «skal være et grunnleggende hensyn», og at det er i den vurderingen av hensynet til barna man oppfordres til å gjøre ulike vurderinger. Det er en vesensforskjell, for å oppfordre statene til å legge barnets beste til grunn er et stort tilbakeskritt ut fra den rettstilstanden vi også har i dag, der barnets beste «skal være» et av de viktige vurderingstemaene i behandlingen av disse sakene.

Statsråd Anders Anundsen [10:45:13]: Jeg kommenterte ikke det i mitt innlegg, fordi jeg regnet med at representanten Karin Andersen ville ta replikk. Men siden hun ikke gjorde det, kan jeg bekrefte at statsråden er enig i saksordførerens betraktninger om disse forholdene og selvfølgelig har med seg Stortingets forståelse av dette inn i den videre prosessen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2 og 3.