Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 3 timer og fordeles slik:

Saksordføreren 10 minutter, Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 30 minutter, Fremskrittspartiet 30 minutter, Kristelig Folkeparti 20 minutter, Senterpartiet 20 minutter, Venstre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 20 minutter og Miljøpartiet De Grønne 20 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil syv replikker med svar etter partienes hovedtalere innenfor den fordelte taletiden.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Dette anses vedtatt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:07:58]: (ordfører for saken): Dagen i dag er en historisk dag. Stortinget vil i dag vedta en språklig modernisering av Norges grunnlov på våre to likestilte skriftspråk, bokmål og nynorsk. Dette er en svært viktig markering fra Stortinget ved 200-årsjubileet for Grunnloven vår.

Grunnloven er den høyest rangerte loven i Kongeriket Norge. Grunnloven er grunnlaget for vårt folkestyre.

Dagens språkform gjør at Grunnlovens innhold er vanskelig å forstå for dagens lesere. Dette harmoniserer svært dårlig med Grunnlovens rolle som grunnlaget for vårt folkestyre.

Lovens språkform var gjennom en varsom revisjon i 1903. Etter dette har ikke Grunnloven gjennomgått noen helhetlig språklig fornyelse. I mellomtida har norsk språk utviklet seg mye.

Det er derfor svært gledelig at et bredt flertall på Stortinget i dag vil styrke vårt folkestyre ved å gjøre Grunnloven mer tilgjengelig for de mange. Med en helhetlig språklig modernisering vil Grunnloven kunne leses og forstås av langt flere norske borgere. En slik språklig modernisering av Grunnloven er et demokratiseringsprosjekt til beste for vårt folkestyre.

På en slik historisk dag er det viktig å takke noen mer enn andre, først og fremst sjølsagt alle som i komitéarbeidet, høringer for komiteen, samt i det offentlige ordskiftet, har bidratt til debatt, argumenter og forslag til en helhetlig språklig modernisering av Grunnloven

I tillegg vil jeg trekke fram én person spesielt her i dag: tidligere mangeårige stortingsrepresentant og visepresident i Stortinget, Carl Ivar Hagen, som også fyller 70 år i dag. Jeg stiller meg i rekken av gratulantene.

Hagen arbeidet internt på Stortinget for å få til en helhetlig språklig fornyelse av Grunnloven. Hagen så hvor viktig dette var lenge før mange andre gjorde det. Hagen manglet støtte fra flere, også i daværende presidentskap, men gav seg ikke. Hagen fremmet 30. september 2008 alene grunnlovsforslag fra Carl Ivar Hagen og Finn-Erik Vinje om en forsiktig språklig fornyelse av Grunnloven.

I tillegg til Hagens iherdige innsats for å få til en språklig fornyelse av Grunnloven vil jeg trekke fram professor emeritus Finn-Erik Vinje. Vinje utarbeidet grunnlovsforslaget om språklig fornyelse av Grunnloven, som Hagen på vegne av begge framsatte 30. september 2008. Vinje har i flere år beskjeftiget seg med Grunnlovens språk og stil. På oppdrag av Stortinget gav Vinje i 2002 ut boka «Frihetens palladium – i språklig belysning: om språket i Grunnloven», en redegjørelse for Grunnlovens språkhistorie og grammatikk fra 1814 til våre dager. I denne boka diskuterer Vinje hvordan en eventuell språklig fornyelse av Grunnloven kan skje.

Innsatsen og arbeidet til Carl Ivar Hagen og Finn-Erik Vinje har vært sterkt medvirkende til – om ikke avgjørende for – at Stortinget denne våren kan vedta en helhetlig språklig modernisering av Grunnloven. Jeg mener at Hagens innsats har vært avgjørende for å sette i gang prosessen, slik at Stortinget i 200-årsjubileet for Grunnloven kan vedta at Norges grunnlov – grunnlaget for vårt folkestyre – skal foreligge på våre to likestilte norske skriftspråk, bokmål og nynorsk.

Som saksordfører, både for det tidligere stortingsbehandlete Dokument nr. 12:16 for 2007–2008 – altså stortingsrepresentant Carl Ivar Hagens grunnlovsforslag – jf. Innst. 276 S for 2011–2012 og for de tre grunnlovsforslagene med tilhørende innstilling, som Stortinget i dag skal votere over, vil jeg rette en stor og hjertelig takk til både Carl Ivar Hagen og Finn-Erik Vinje for deres iherdige og utrettelige arbeid for en språklig fornyelse av Grunnloven. Deres arbeid er svært høyt verdsatt og nyter respekt hos mange.

Stortinget skal i dag så behandle tre grunnlovsforslag: Grunnlovsforslag nr. 21 framsatt av Anders Anundsen, Per-Kristian Foss og Michael Tetzschner om språklig fornyelse av Grunnloven, omtalt som Vinjes bokmålsforslag, Grunnlovsforslag nr. 22 framsatt av Anders Anundsen og Per-Kristian Foss om en nynorskversjon av Grunnloven, omtalt som Graver-utvalgets nynorskversjon, og til slutt Grunnlovsforslag nr. 25 framsatt av Marit Nybakk, Martin Kolberg, Jette F. Christensen, Hallgeir H. Langeland og Per Olaf Lundteigen om vedtak av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk, Dokument 12:25 for 2011–2012, omtalt som Graver-utvalgets forslag.

Ved Stortingets tidligere behandling av Grunnlovsforslag nr. 16 for 2007–2008, jf. Innst. 276 S for 2011–2012, uttalte en samlet komité:

«Komiteen deler forslagsstillernes syn på at Grunnlovens gammelmodige dansk-norske språkdrakt fra 1903 er vanskelig å lese i dag. Grunnloven bør moderniseres rent språklig for å bli et enda mer levende dokument i det norske folkestyret.»

Flertallet i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet, gikk likevel imot å vedta Grunnlovsforslag nr. 16 for 2007–2008 slik det forelå. Dette flertallet mente at Grunnloven måtte foreligge i begge de to offisielle skriftspråkene i Norge, bokmål og nynorsk. Av denne grunn alene avviste derfor disse medlemmene den gang forslaget fra Hagen og Vinje. Etter deres syn var det urimelig at Grunnloven bare forelå på én av de offisielle målformene i Norge.

Finn-Erik Vinjes forslag om språklig fornyelse av Grunnloven, vedtatt til framsettelse av Carl I. Hagen, ble heller ikke vedtatt av Stortinget 21. mai 2012, men i forbindelse med behandlinga av grunnlovsforslaget gjorde 151 representanter følgende vedtak:

«Stortinget ber Presidentskapet bidra til å få utarbeidet oppdaterte språklige versjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk. I dette arbeidet skal det legges til grunn at de to versjonene skal være likestilte og at den språklige moderniseringen ikke skal endre realiteten i den gamle (någjeldende) Grunnloven. De nye versjonene må foreligge slik at de kan fremmes som grunnlovsforslag innen 28. september 2012. Stortinget bør tilstrebe å få vedtatt de to nye utgavene i jubileumsåret 2014.»

Som følge av dette oppnevnte Stortingets presidentskap 31. mai 2012 et utvalg for utarbeidelse av nye tekstversjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk – Grunnlovsspråkutvalget – ledet av professor og dekan ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, Hans Petter Graver. Utvalget besto for øvrig av rådgiver Øystein Baardsgaard og rådgiver Bård Eskeland fra Språkrådet, førsteamanuensis Eirik Holmøyvik fra juridisk fakultet, Universitetet i Bergen og spesialrådgiver Kyrre Grimstad, Stortingets administrasjon. Utvalget ble gitt følgende mandat:

«Utvalget skal utarbeide nye, språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk. Det skal tas sikte på å utforme grunnlovsbestemmelsene i et mest mulig forståelig språk etter gjeldende rettskrivningsnormer for bokmål og nynorsk. Det skal legges til grunn for arbeidet at de to målversjonene av Grunnloven skal være likestilte og ha samme rettslige status.

Et overordnet hensyn skal være at de språklige endringene i minst mulig grad skal berøre meningsinnholdet i de enkelte bestemmelsene, og at de to språkversjonene i minst mulig grad skal kunne tolkes ulikt. Samtidig skal det være et siktemål å endre grunnlovsbestemmelsene så lite som mulig i forhold til den någjeldende teksten.

Dersom det ikke lar seg gjøre å omskrive en grunnlovsbestemmelse i et tidsmessig språk uten at det kan ha konsekvenser for meningsinnholdet, eller bestemmelsen må omformuleres for at den skal gi korrekt uttrykk for meningsinnholdet, kan utvalget utarbeide alternative versjoner av bestemmelsen, eventuelt bare for én av målversjonene. I slike tilfeller bør fortrinnsvis minst én versjon ligge tettest mulig opptil den språklige utformingen av originalteksten, og minst én versjon gi mest mulig dekkende uttrykk for meningsinnholdet i den originale teksten. De språklige og juridiske vurderingene utvalget gjør i slike og andre tilfeller, bør begrunnes i den medfølgende rapporten til presidentskapet.

Utvalget skal også omsette, til begge målformer, grunnlovsforslag som allerede er fremsatt eller fremsettes før avbrytelsen av Stortingets forhandlinger i juni i år, eller språklig kvalitetssikre slike grunnlovsforslag fremsatt i en moderne språkform. I tillegg skal utvalget omsette grunnlovsforslagene utarbeidet av Menneskerettighetsutvalget i Dokument 16 (2011–2012) til nynorsk, og språklig kvalitetssikre Menneskerettighetsutvalgets forslag utformet på tidsmessig bokmål.

Utvalgets rapport til Stortingets presidentskap med fullstendige utkast til nye, språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven, og omsetting og kvalitetssikring av grunnlovsforslag som nevnt, skal avgis til Stortingets presidentskap senest mandag 17. september 2012.»

Grunnlovsspråkutvalget avga 17. september 2012 rapport til Stortingets presidentskap, Dokument 19 for 2011–2012. Rapporten inneholder moderniserte versjoner av de enkelte paragrafene i Grunnloven, på både bokmål og nynorsk. I tråd med utvalgets mandat har utvalget lagt vekt på at de nye grunnlovstekstene skal formuleres «i et mest mulig forståelig språk etter gjeldende rettskrivingsnormer», samtidig som dette «i minst mulig grad skal berøre meningsinnholdet i de enkelte bestemmelsene». Der det har vist seg vanskelig å forene disse to retningslinjene, har utvalget foreslått alternative formuleringer av enkelte bestemmelser. I rapporten er det grundig redegjort for utvalgets vurderinger og anbefalinger vedrørende hver enkelt grunnlovsparagraf. I rapporten har utvalget også utformet ett samlet forslag til oppdaterte tekstversjoner av Grunnloven, med én bokmålstekst og én nynorsktekst.

Hvorfor argumenterer og tilrår Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne i dagens innstilling for at Stortinget skal vedta Graver-utvalgets forslag til moderniserte og likestilte tekstversjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk?

Som allerede nevnt er jeg svært glad for at Stortinget i dag vil vedta helhetlig språklig modernisering av Grunnloven. Jeg vil her argumentere for hvorfor flertallet i innstillinga mener det riktige og mest framtidsrettete vil være å vedta Graver-utvalgets forslag om likestilte tekstversjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk.

Når Stortinget i 200-årsjubileet for Grunnloven vår vedtar en helhetlig språklig modernisering, bør vi bruke denne muligheten til å gjøre det som vil være det riktige og mest formålstjenlige valget for mange år framover. Stortinget kan velge å vedta både Vinjes bokmålsversjon, grunnlovsforslag nr. 21, og Graver-utvalgets nynorskversjon, grunnlovsforslag nr. 22, men dette vil medføre unødvendige praktiske og pedagogiske problem.

Graver-utvalgets bokmåls- og nynorskversjon er tilpasset hverandre ved at moderniserte begreper er like så langt som mulig. Språket er gjort enklere og mer aktivt sammenlignet med originaltekstens foreldede språk og Vinjes bokmålsversjon. Sistnevnte representerer strengt tatt ikke en reell modernisering av grunnlovsspråket.

Løsningen med Vinjes bokmålsversjon og Graver-utvalgets nynorskversjon er ikke elegant. Vi får en nynorskversjon som er klart mer moderne i både språklig stil og ord og uttrykk sammenlignet med bokmålsversjonen. Man vil lett kunne komme i en situasjon hvor nynorskversjonen rent faktisk blir den primære språkversjonen i praktisk bruk, rett og slett fordi nynorskversjonen vil være mer moderne og lettere å lese og forstå for politikere og for andre lesere. Dette er alene grunn god nok for Stortinget til å vedta Graver-utvalgets bokmålsversjon framfor Vinjes bokmålsversjon.

Jeg vil videre trekke fram to forskjeller mellom Graver-utvalgets nynorskversjon og Vinjes bokmålsversjon:

Graver-utvalget har gjennomgående modernisert foreldede begreper og uttrykk, mens dette ikke er gjort i Vinjes bokmålsversjon. I § 25 første ledd i Vinjes versjon heter det: «Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt». I Graver-utvalgets versjon heter det: «Kongen har høgste befalinga over forsvarsmakta til riket». I § 100 første ledd i Vinjes versjon heter det: «Ytringsfrihet bør finne sted» og i Graver-utvalgets versjon: «Ytringsfridom skal det vere».

Vinjes bokmålsversjon vil kreve mer tolkning enn Graver-utvalgets nynorskversjon, som er oppdatert for å uttrykke dagens juridiske innhold.

En modernisert bokmålsversjon fra Vinje vil by på de samme tolkningsspørsmålene som den gjeldende grunnlovsteksten, mens nynorskversjonen vil være fri for en del av de tolkningsproblemene som følger av Grunnlovens foreldede språk.

For alle andre enn spesialister på juridiske termer og Grunnloven vil denne forskjellen kunne virke forvirrende og til en viss grad undergrave formålet med moderniseringa av grunnlovsspråket, nemlig å gjøre Grunnloven tilgjengelig for folk flest.

Graver-utvalget har forenklet setninger i flere paragrafer ved å dele lange og vanskelige setninger i flere setninger. Dette er ikke gjort i Vinjes språkversjon. Dermed vil referanser til de to språkversjonene bli forskjellige for en del paragrafer. La meg bruke § 64 som eksempel på dette. I Vinjes bokmålsversjon lyder den slik:

«De valgte representanter forsynes med fullmakter hvis lovlighet bedømmes av Stortinget.»

I Graver-utvalgets nynorskversjon er § 64 delt i to setninger da paragrafen inneholder to ulike regler:

«Dei valde representantane får tildelt fullmakter. Stortinget avgjer om fullmaktene er lovlege.»

Følgende paragrafer er forenklet og delt opp i Graver-utvalgets bokmåls- og nynorskversjon sammenlignet med både originalteksten og Vinjes bokmålsversjon:

§ 6 første ledd er delt i to setninger i nynorskversjonen. § 13 andre ledd er delt i to setninger i nynorskversjonen. § 21 har tre setninger i originalteksten og fire setninger i nynorskversjonen. § 26 andre ledd har én setning i originalteksten og to setninger i nynorskversjonen. § 28 har to setninger i originalteksten og tre setninger i nynorskversjonen. § 30 andre ledd har punktum satt på et annet og mer logisk sted i nynorskversjonen. § 55 har to setninger i originalteksten og tre setninger i nynorskversjonen. § 57 femte ledd har to setninger i originalteksten og tre setninger i nynorskversjonen. § 64 er delt i to setninger i nynorskversjonen. § 74 andre ledd er delt i to setninger i nynorskversjonen.

Dersom Stortinget vedtar Vinjes bokmålsversjon og Graver-utvalgets nynorskversjon, vil referanser til de ovenfor nevnte bestemmelser være ulike for de to språkversjonene. Dette må da løses ved hjelp av en dobbel referanse. Slik dobbel referanse kan gjøres på forskjellige måter, men bør standardiseres så raskt som mulig. Ideelt bør Stortingets konstitusjonelle avdeling publisere en tilråding straks etter dagens møte om Stortinget vedtar de to ulike språkversjonene. Dette bør gjøres kort og enkelt.

Sist, men like viktig: Ved å vedta Vinjes bokmålsversjon og Graver-utvalgets nynorskversjon vil Grunnlovens skriftspråk ikke samsvare med de språklige versjoner på bokmål og nynorsk av grunnlovsforslag med materielle endringer som Stortinget skal behandle senere i vår og i de kommende to sesjonene. Alle grunnlovsforslag er foreslått som to alternativ, et på eksisterende grunnlovsspråk og et alternativ på bokmål og nynorsk. Særlig gjelder dette forslagene om omfattende endringer i Grunnlovens vern av menneskerettighetene, som Stortinget skal behandle i neste uke. For disse forslagene ble bokmålsversjonen utarbeidet av Graver-utvalget. Disse forslagene til nye grunnlovsbestemmelser foreligger altså bare i Graver-utvalgets moderne språkstil, og altså ulik Vinjes bokmålsversjon. Dersom Stortinget nå vedtar Vinjes moderate bokmålsversjon, vil vi komme i den situasjonen at bokmålsversjonen av Grunnloven vil inneholde bestemmelser i to forskjellige språkstiler. Hoveddelen vil være i Vinjes moderate språkstil, mens de nye bestemmelsene om menneskerettigheter vil foreligge i Graver-utvalgets mer moderne språkstil. Dette betyr at om Stortinget vedtar Vinjes bokmålsversjon framfor Graver-utvalgets bokmålsversjon, vil vi ikke bare få unødvendige forskjeller og medfølgende praktiske utfordringer i forhold til den mer moderne nynorskversjonen, vi vil da også få en bokmålstekst som er lite framtidsrettet, og som alt i denne stortingsperioden vil få nye bestemmelser skrevet på et annet og mer moderne bokmål.

Slik sett var det spesielt å lese innstillinga hvor representantene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre uttalte følgende:

«Disse medlemmer vil peke på muligheten for å beholde originalspråket som utgangspunkt, men tillate gradvise endringer på nåtidsnorsk, og fremheve som vesentlig fordel at Grunnloven beholder sin verdi som symboltungt historisk dokument uten å bryte tradisjonslinjene bakover. Samtidig vil man kunne gjøre de endringer som man finner påkrevet i en ny tid.»

Det er flott å vite at disse partienes komitémedlemmer siden innstillinga ble avgitt har endret standpunkt og nå går inn for en helhetlig språklig modernisering av Grunnloven. Jeg vil oppfordre disse medlemmer til å votere for Graver-utvalgets forslag til både bokmåls- og nynorskversjon. Slik viser vi de mange at Stortinget, når det påkreves, tar de riktige avgjørelser for framtida.

Til slutt: Jeg vil oppfordre flest mulig til å lese innstillinga og også å lytte godt til dagens debatt for på denne bakgrunn å danne seg et sjølstendig grunnlag for voteringa senere i dag. Senterpartiets representanter vil votere for Graver-utvalgets likestilte tekstversjoner av Grunnloven på våre to likestilte skriftspråk, bokmål og nynorsk og alternativ 34 om at de to grunnlovstekstene på bokmål og nynorsk skal være likestilte.

Det har vært en stor glede som saksordfører å oppleve den vilje til samling om språklig modernisering av Kongeriket Norges grunnlov som jeg har opplevd etter at komiteen avga innstilling 29. april. Ut ifra partienes standpunkter i innstillinga var det ikke to tredjedels flertall for noen språklig modernisering av Grunnloven. I dag er det derimot stort flertall for – ja, kanskje enstemmighet om – å for første gang å få Grunnloven på vårt likestilte skriftspråk: nynorsk. Graver-utvalgets grunnlovstekst på nynorsk er på et moderne, lettforståelig språk. Nynorskversjonen av Kongeriket Norges grunnlov vil derfor bli mye lest av både bokmåls- og nynorskfolk. Alt ligger i dag til rette for at vi som stortingsrepresentanter også velger den moderne lettforståelige bokmålsversjonen, altså Graver-utvalgets bokmålsversjon.

I dag må hver enkelt ombudskvinne og ombudsmann ta sitt eget valg ut fra hva en sjøl mener styrker vårt høyeste rettsgrunnlag for folkestyre, Grunnloven, best. Grunnloven skal etter Senterpartiets syn ikke være et nasjonalt klenodium. Grunnloven er grunnlaget for vårt folkestyre. Språklig modernisering av Kongeriket Norges grunnlov er et demokratiseringsprosjekt til beste for vårt folkestyre.

Martin Kolberg (A) [10:30:21]: Grunnloven har siden 1814 vært grunnlaget for, og en viktig forutsetning for, utviklinga av vårt demokrati. Grunnloven er, og skal også for framtiden være, folkets lov. Men Grunnloven er også et grunnleggende politisk dokument, som skal være førende for samfunnets utvikling. Den skal gi beskyttelse til det enkelte menneske mot staten og mot eventuelle private interesser. Grunnloven må respekteres av oss politikere og av domstolene. Det blir den i dag. Det må og skal den også bli i framtiden.

At språk er makt, er en anerkjent kunnskap. At Grunnlovens språk er slik at hele befolkningen lett kan lese den og forstå dens bestemmelser, er avgjørende viktig for norsk demokrati.

Stortinget har i forbindelse med jubileet arrangert en konkurranse blant skoleelever om Grunnloven. Vi har fått inn mange flotte bidrag. Jeg tillater meg å lese to vers fra klasse 8 B på Nedenes skole:

Vi leser Norges Riges Grundlov,

er smarte ungdom på fjorten år.

Men hva er det vi ser;

den er vanskelig å skjønne,

det er et språk vi ikke forstår.

Språket må endres,

slik at vi fatter,

de tanker og lover som preger vårt land.

Skal Grundloven leve,

de neste to hundre,

må det brukes et språk vi unge kan.

Da er mye sagt.

Arbeiderpartiet og jeg mener at befolkningen har en rettighet til å kunne forstå sitt lands grunnlovsbestemmelser. Det er Stortingets konstitusjonelle ansvar å sørge for at dette skjer. Dette er bakgrunnen og grunnlaget for at Arbeiderpartiet tydelig går inn for at Grunnloven vår nå må få et moderne språk, som gjør den lett tilgjengelig for alle, og for at Stortinget gjennom denne behandlingen også skal vedta at Grunnloven skal foreligge på nynorsk. Jeg vil si det slik: Det skylder vi den delen av befolkningen som har nynorsk som sitt hovedmål, og det vil være et tydelig signal fra Stortinget om at våre to språkformer er likeverdige. Moderne bokmål og moderne nynorsk, slik Arbeiderpartiet har redegjort for i innstillinga, vil etter vår mening være det beste og riktigste vedtaket Stortinget i dag kan gjøre, slik saksordføreren, representanten Lundteigen, på en meget god måte har redegjort for allerede.

Det ville også være helt i tråd med vår språklige tradisjon, slik den har utviklet seg over tid, at vårt offisielle skriftspråk følger utviklingen i språket, slik vi til enhver tid snakker og skriver. Det er jo ikke slik at offisielle dokumenter i dag skrives på det skriftspråket som gjaldt i 1903. Nei, det følger den utviklingen i språket som til enhver tid gjelder. Også på dette grunnlaget – det språklige grunnlaget – er det riktig at Stortinget vedtar at Grunnlovens språk skal være på nåtidas bokmål og nåtidens nynorsk.

Den behandlingen vi har her i Stortinget i dag, er, som saksordføreren allerede har sagt, sluttpunktet etter en lang forberedelse, et forberedende arbeid som hele Stortinget har vært involvert i gjennom mer enn to stortingsperioder. Etter initiativ fra forrige kontroll- og konstitusjonskomité satte daværende presidentskap ned utvalget ledet av professor og dekan ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Hans Petter Graver, som ble gitt i oppdrag å fremme forslag til to gjennomarbeidede utkast til grunnlovstekst på bokmål og nynorsk. I det forrige storting stemte 151 representanter for at dette arbeidet skulle gjøres. Med andre ord: Det såkalte Graver-utvalget fikk et bredt mandat.

Men selvsagt er det slik at forrige storting ikke binder det nåværende. Likevel vil jeg uttrykke at det ville være svært bemerkelsesverdig, og jeg vil også si uheldig, hvis Stortinget etter en slik forberedelse og et slikt initiativ, også i jubileumsåret, ikke skulle vedta noen som helst form for fornyelse av språket. Det ville også etter min mening gi et helt galt signal til forvaltningen vår om å holde seg til det jeg vil karakterisere som et formelt og noen ganger vanskelig språk. Det skaper også avstand til befolkningen og grunnlag for mye tvil om brev og dokumenters innhold og mening. Et slikt signal bør Stortinget ikke gi.

Med rette, og med stor tyngde, er det i sammenheng med 200-årsjubileet for Grunnloven fra mange hold, og ikke minst fra vår egen president, understreket hvor framtidsrettede og moderne eidsvollsmennene var. Jeg slutter meg til presidentens syn på disse punktene og hans karakteristikker, også fordi de som var på Eidsvoll, skrev Grunnloven på datidens språk. Hvis vi som stortingsrepresentanter skal representere den samme verdi og den samme kultur, bør vi gjøre det samme. På Eidsvoll satte de folket i sentrum. At Grunnloven kan leses av de kommende generasjoner, vil være vårt bidrag til den utviklingen som ble satt i gang på Eidsvoll i 1814, og som vi alle, med rette, er så stolte av.

Motstanderne av språklig fornyelse og modernisering hevder i innstillinga at:

«(…) Grunnloven har en symbolverdi og er et slags nasjonalt klenodium.» Videre står det:

«Selv om språket i Grunnloven er aldret, er det samtidig et særegent og høytidelig språk som det knyttes pietetsfølelse til.»

Videre står det:

«Grunnloven er også et kulturhistorisk dokument som det er verd å bevare.»

Selvsagt er Grunnloven av 1814 et kulturhistorisk dokument. Det er alle i denne salen enig i. Men det er ingen motsetning mellom et slikt synspunkt som vi kan være enige om, og behovet for modernisering av språket. Jeg forstår ikke den motsetningen. Jeg er overbevist om at hvis den kulturhistoriske verdien skal bevares, må Grunnloven komme nærmere folket. Da, og bare da, kan dette storting hevde at vi bringer videre den kulturhistoriske arven fra 1814 – eller som professor Eivind Smith så treffende har sagt: Stortinget har til oppgave å fjerne det historiske sløret som ligger mellom folket og Grunnloven.

Fra motstanderne av fornyelsen av språket er det framkommet synspunkter om at det ikke – fra verken lovanvenderne, det akademiske miljø eller enkeltpersoner – er noe sterkt ønske om å endre grunnlovsspråket. Det er en tendensiøs framstilling, ja nesten direkte uriktig. Hovedinntrykket er at motstanderne og innsigelsene mot en språklig fornyelse, er svært få. I de høringene komiteen har gjennomført, er det framkommet meninger og synspunkter, men med ett unntak har ingen konkret gitt uttrykk for motstand. Språkrådet, som er det offisielle organ i disse sammenhenger, har sluttet helhjertet opp om at Stortinget foretar en modernisering av språket, og de støtter det som kalles Graver-innstillinga.

Komiteen mottok for få dager siden et brev som er underskrevet av 31 professorer ved de juridiske fakulteter i Oslo, Bergen og Tromsø og en høyesterettsdommer, som alle tydelig understreker ønsket om og behovet for språklig fornyelse. Meningene i disse miljøene skal selvsagt tillegges vekt, men de er på ingen måte avgjørende. Det er helt nødvendig at Stortinget ved denne anledning hele tida holder befolkningens ønske om og behov for et lesbart språk i sentrum for sin oppmerksomhet, og det er det som må være begrunnelsen. Det er ingen motsetning mellom ønskene i de såkalte akademiske miljøene og i folket på dette området.

Komiteen har i sine forberedelser også gått tungt inn i spørsmålet om hvorvidt nytt språk kan få betydning for tolkningen av Grunnlovens bestemmelser. Som det tydelig framkommer av merknadene i innstillinga, er bekymringen for juridiske komplikasjoner som følge av en språklig modernisering ikke lenger til stede. Ingen – og jeg understreker ingen – har i høringene uttrykt synspunkter i en slik retning, heller ikke at det skal oppstå tolkningsutfordringer mellom en tekst på bokmål og en tekst på nynorsk. Erfaringene fra andre land som har sin grunnlov på to språk, viser også tydelig at dette ikke representerer et problem.

Så til nynorsk. Arbeiderpartiet ivrer som sagt sterkt for at Grunnloven også skal vedtas på nynorsk. Vi har stått for det lenge. Og jeg vil si det med ordene fra nynorskforkjemperen Ivar Aasen i 1836. Han var bare 22 år da han brukte Grunnloven og de rettighetene den ga borgerne, da han formulerte sitt program for det nynorske skriftspråket. Han sa:

Språk er demokrati. Først når folk kan lese og forstå det som er skrevet, og selv uttrykke seg på et mål som de kjenner seg hjemme i, kan meningsfullt ordskifte finne sted. Først da er vi myndige borgere i eget land.

At vi vedtar Grunnloven på nynorsk, vil, som saksordføreren så godt sa, være et historisk vedtak. Det – og det alene – kan være et jubileumsår verdig. Jeg mener at det er på tide formelt gjennom Grunnloven på denne måten å sidestille bokmål og nynorsk.

Slik innstillinga nå foreligger, som saksordføreren har sagt, er det ikke grunnlovsmessig flertall for Grunnloven på modernisert bokmål og på nynorsk – ikke for noen av de forandringene jeg har snakket om her. Arbeiderpartiet har, sammen med Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne, gjennom hele behandlingen stått for fornyelse både på bokmål og på nynorsk. Dette er fortsatt Arbeiderpartiets hovedsyn. Men som det er redegjort for, har det – og jeg uttrykker glede rundt det – foregått nødvendige diskusjoner og samtaler i kontroll- og konstitusjonskomiteen de siste dager. Vi vet at Høyre, Kristelig Folkeparti og deler av Venstre, vil jeg si, primært ønsker at ingen prinsipielle endringer skal skje, slik innstillinga foreligger – ikke på bokmål og ikke at det skal vedtas en nynorsk versjon.

Derfor vil jeg uttrykke stor glede og anerkjennelse til Kristelig Folkeparti, som først tok initiativet til en løsning ved at de forlot sitt primære standpunkt, som også er et landsmøtevedtak. Så vil jeg uttrykke anerkjennelse til Fremskrittspartiet, som har hatt et konsekvent syn gjennom hele dette løpet, og som raskt sa seg villig til å delta i konstruktive samtaler for å oppnå det som jeg forutsetter at Stortinget kommer til å gjøre om to–tre timer. De rød-grønne partiene forlot da raskt sine primære standpunkter, også for å bidra til enighet. Det er bedre å oppnå det som vi oppnår i dag, enn ingen forandring – selvsagt er det det!

Og så sier jeg følgende: Denne enigheten mellom disse partiene ble oppnådd før helgen. Vi kontaktet Venstre, og Venstre viste vilje og hadde en konstruktiv holdning. Så er sannheten den at Høyre bekjentgjorde sitt synspunkt – i alle fall til meg – først i går, ved at Michael Tetzschner ga meg et brev der det sto at de også vil kunne stemme for dette. Jeg sier dette fra Stortingets talerstol fordi det forsøkes skapt et annet inntrykk av hva som har skjedd. Det forsøkes skapt et inntrykk av at dette har skjedd først når Arbeiderpartiet endelig gikk bort fra sitt radikale forslag. Det er en usann framstilling. Vi har hele tida ivret for en løsning og stått bak forberedelsene gjennom mange år og gjennom komiteens sluttbehandling i sluttfasen. Dette er sagt her fordi jeg vet at historien rundt hva det er som skjer i slike sammenhenger, har en viss betydning. Men det viktigste er selvfølgelig den voteringen som kommer seinere i dag.

Så vil jeg til slutt uttrykke en takk til Hans Petter Graver og hans utvalg for alt det arbeidet de har gjort. Jeg uttrykker også en takk til Finn-Erik Vinje – i likhet med hva saksordføreren gjorde – fordi han har gjort sitt, også på oppdrag fra Stortinget, gjennom mange år og har arbeidet med dette. Jeg takker også representanten Per Olaf Lundteigen for hans arbeid som saksordfører, som har vært konstruktivt og bra på alle sett.

Arbeiderpartiets gruppe vil med bakgrunn i det jeg nå har sagt, som sitt primære standpunkt i dagens votering stemme for moderne bokmål og moderne nynorsk, altså Graver-varianten, som det heter på internspråket her i huset. Faller det, vil vi stå ved vår avtale og stemme for moderne nynorsk og den moderate moderniseringen på bokmål, den såkalte Vinje-versjonen.

Michael Tetzschner (H) [10:48:34]: Det som er i orden, skal ikke repareres. Dette er visstnok en beskjed som står på militære kjøretøyer enkelte steder i vårt land. Det bør også være mottoet for alle endringer av Grunnloven. Det er faktisk også godt i samsvar med Grunnloven selv. Den har en endringsparagraf, § 112, som lyder i sammendrag:

«Viser Erfaring, at nogen Del af denne Kongeriget Norges Grundlov bør forandres, (…) maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, (...)»

I dette ligger det en anvisning for både hva som skal kunne begrunne endringer, og at når endringer gjøres, skal det skje som mindre endringer av enkeltparagrafer. Det må være tillatt også å si at strengt tatt vil både jubileumsfeiring som grunnlag for nyskriving av Grunnloven og gjennomgående revisjoner, særlig hvis de er av innholdsmessig art, ikke være i beste samsvar med Grunnloven selv.

For dem som er her i salen, vil jeg et øyeblikk henlede oppmerksomheten på Oscar Wergelands maleri fra Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Det er mange som tror det forestiller 17. mai, men i virkeligheten er det en scene fra 11. mai, da Riksforsamlingen vedtar endringsparagrafene. Så det er tunge historiske føringer som flere burde føle ydmykhet overfor når man ut fra et nåtidsperspektiv går inn og gjør endringer.

I forbindelse med dette grunnlovsjubileet er det initiert fornyelse langs to dimensjoner. Det er det nye grunnlovsspråket, og så er det en gjennomgang av menneskerettighetsbestemmelsene, med det formål at Grunnloven også kan få et mer synlig og komplett sett av de reglene som sikrer frihetsrettene for borgerne og samtidig setter grenser for statlig makt.

I debatten har det vært veldig naturlig å konsentrere seg om språkforslagene fra Hans Petter Graver og gruppen som gjorde denne utredningen, og forslaget fra professor Finn Erik Vinje. Men jeg mener at det har vært undervurdert hvilke språklige fornyelser Dokument 16 (2011–2012) fra Menneskerettighetsutvalget, det såkalte Lønning-utvalget, ville gitt grunnlag for. Noe av det som har vært problemet i denne debatten, er at man har kastet seg fullt og helt inn i språkdebatten uten kanskje å ha satt seg helt inn i de språklige virkningene av å ta inn de opplagte, ukontroversielle endringene i rapporten fra Lønning-utvalget.

Derfor vil jeg bare referere hva som ville fulgt av språklige endringer i neste uke om vi i dag ikke hadde blitt enige om en annen språkdrakt. Det vi ville gitt slipp på da, ville vært § 95, om likhetsprinsippet, som blir reformulert – dermed går ordene «Protektorier» og «Moratorier» ut. I § 96 ville uttrykket «Pinligt forhør», som i og for seg fortsatt finnes som begrep, men som har fått en klar betydningsendring, blitt reformulert og tatt opp i en annen paragraf. «Sportler» ville forsvunnet ut av § 98 – det som skulle være et vern mot at dommerne ikke var avhengige. Paragraf 103, «Fristed tilstedes ikke dem, som herefter fallere», utgår i sin helhet. Det er også verdt å merke seg at Kolbergs ene referanse til brev fra det juridiske miljø nettopp går til angrep på § 103, som uansett ville forsvunnet ut i historiens natt neste uke. Mer oppsiktsvekkende er at Arbeiderpartiet så sent som i komitéinnstillingen bruker «Jord og Boslod» i § 104 som et eksempel på hvor vanskelig Grunnloven er å forstå. Formuleringen ville forsvunnet ut i neste uke.

Jeg bruker disse eksemplene for å vise at Høyres gruppe har nærmet seg disse endringene helhetlig. Vi har altså sett på både språkendringene og Menneskerettighetsutvalget, det som var nytt siden noen av oss fremmet grunnlovsforslag 21. De som sto bak det, var altså Anders Anundsen, til stede her som statsråd, Carl I. Hagen, i diplomatlosjen, ikke lenger som representant, Per-Kristian Foss, som riksrevisor, ikke til stede i dag, og undertegnede, som eneste møtende representant for det forslaget. Det forslaget har jeg hele tiden stått inne for, jeg står inne for det, og jeg er selvfølgelig tilfreds med at også representantene Lundteigen og Kolberg kommer til å stemme for det forslaget senere i dag.

Det jeg kunne etterlyse, var en kanskje litt mer positiv omtale av det forslaget når de samme herrene selv stemmer for dette personlig og også har overtalt sine partigrupper til å si at dette er gode løsninger. Det er nemlig ikke lett å få øye på hvorfor de skulle stemme for dette forslaget, hvis man leser innstillingen. Da vil jeg henvise til det trykte saksfremlegget som ligger på plassene i dag – for det første bosloddeksemplet side 54, spalte 1, som altså er å krige mot vindmøller eller slå inn åpne dører – men det er også en interessant argumentasjon mot representantforslag 21, som jeg selv står inne for sammen med mine medforslagsstillere, altså Vinje-forslaget. Der vil jeg sitere det som er Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønnes syn i komitéinnstillingen på det forslaget de kommer til å stemme for senere i dag, og det er følgende:

«Dette flertallet viser videre til at grunnlovsforslag 21 (2011–2012) om språklig ansiktsløftning av grunnlovsteksten bare i meget beskjeden grad innebærer oppdeling og forenkling av kronglete og vanskelig tilgjengelige setninger i dagens grunnlovstekst.

Dette flertallet mener på bakgrunn av ovennevnte eksempler at grunnlovsforslag 21 (2011–2012) ikke innebærer den språklige fornyelsen av Grunnloven som norske borgere fortjener å få i grunnlovsjubileumsåret. En varsom språklig ansiktsløftning av Grunnloven slik det er foreslått i grunnlovsforslag 21 (2011–2012) vil bare i beskjeden grad gjøre Grunnloven mer tilgjengelig for dagens lesere fordi det fortsatt vil være mange ord og uttrykk som er utdaterte, upresise og vanskelig tilgjengelige.»

Man kan egentlig si at denne begrunnelsen gjør oss andre enda mer bekvemme ved å medvirke til at fornyelsen skjer nettopp gjennom dette forslaget og ikke forslaget fra Graver-utvalget, som har tatt den delen av mandatet fra presidentskapet noe for alvorlig, nemlig at det skulle være mest mulig forståelig i den betydningen at man skulle ha minst mulig forkunnskaper for å lese loven. Dermed hadde man gitt slipp på en del nyanser som enhver god lovtekst må ha for å fungere for dem som skal bruke den, og ikke bare for dem som skal orientere seg.

For øvrig må jeg henvise til det som nå utropes – at selv den nye Grunnloven i Gravers versjon skulle inneholde så mye oppklarende direkte informasjon at forkunnskap ikke lenger var nødvendig. Det forblir en illusjon. Da måtte man ha gått grundigere til verks, bl.a. skrive regjering der man mener regjering når det står Kongen.

Vi har sett at selve behovet for grunnlovsendringer ikke var det samme, tatt i betraktning det som kommer i neste uke, med Lønning-utvalget, kombinert med vårt forslag om at fremtidige endringer kunne gjøres i et verdig nåtidsnorsk, som også ville brakt oss ut av tvangstrøyen fra 1903, som vi også innser skaper spenninger mellom nåtidens språkbrukere og grunnlovsteksten. På et tidspunkt ville man ha måttet gjøre det, enten gjennom den gradvise tilnærmingen som vi foreslår, ved å ta inn nye endringer i nåtidsform, eller ved den mer skippertakspregede revisjonen som nå skjer. Når da denne revisjonen skjer og vi kan samles om Vinje-forslaget, har vi i utgangspunktet fått en lov som imøtekommer dem som ønsker en modernisering av teksten, samtidig som Vinje har gitt oss et tekstgrunnlag hvor alle ord og rettskrivningsformer er innenfor gjeldende rettskrivningsnormal og samtidig på en bedre måte bygger bro til den tidligere grunnlovsteksten.

Så vil noen peke på i senere innlegg at da vil kanskje oversettelsen av Graver-utvalgets bokmålstekst til nynorsk gi noen større spenninger. Det er en bekymring man ikke behøver å ta innover seg i fullt monn, for de som senere vil måtte foreta tolkninger hvis dette skulle settes på spissen, vil også ha glede av den nåværende grunnlovsteksten, idet det har ligget som en forutsetning fra alle som medvirker til endring i dag, at det ikke skulle skje innholdsmessige forskyvninger. Hvis det finnes tolkningsmateriale rundt gamle ord og uttrykk i den gamle grunnloven, vil man kunne bygge videre på det også hvis det senere skulle oppstå uklarhet når det gjelder tolkningen av de nye tekstene – enten det måtte være i Vinje-versjonen eller i Gravers nynorskversjon.

Jeg vil avslutte med å si litt om prosessene de siste dagene. Jeg hadde egentlig tenkt at i dag skulle vi være i godt humør alle sammen. Jeg er i veldig godt humør – det er ikke hver dag man får vedtatt sitt grunnlovsforslag. Jeg ser det også sitter fornøyde tidligere representanter her og andre som har gitt betydelige bidrag til debatten, og vært med på å holde en levende demokratisk debatt, slik det skal være rundt grunnlovsendringer.

Jeg må allikevel si at etter at komiteen ble ferdig med sin innstilling, var det ikke unaturlig at man kunne regne med at partiene ville stått på de standpunktene som de hadde signalisert i komiteen, dvs. at Kristelig Folkeparti, som har programfestet at de ikke hadde behov for noe nytt grunnlovsspråk, sto ved det. Venstre har løpende i denne debatten også vært synlige utad som forsvarere av den nåværende grunnlovsteksten, og de innspillene medvirket også til at Høyre nettopp gikk runden med Menneskerettighetsutvalget for å se hvor stort nå egentlig moderniseringsbehovet var etter neste ukes innholdsendringer. Så viste det seg at det skjedde ting, at Kristelig Folkeparti prioriterte andre øvelser enn sitt eget program – det kan de sikkert redegjøre for senere – og for å skjære igjennom, og for å beholde språkdebatten i samme korridor, for å si det slik, tilbød jeg komitélederen i går, ved et brev jeg overleverte kl. 10.20, at nå ligger det hos Arbeiderpartiet å skape dynamikk i saken ved å slutte å insistere på at fornyelsen bare kan skje gjennom Graver-utvalgets bokmålsversjon. Av praktiske grunner måtte jeg sette en frist til kl. 17.00, og 24 minutter før den fristen var ute, ble jeg oppringt med det gledelige budskap at vi hadde et flertall for den språklige endringen som ligger til behandling i dag.

Det er, som jeg har vært inne på før, et utmerket forslag, at vi nå kan samles om Vinje-versjonen. Jeg etterlyser stadig en litt gladere og mer offensiv argumentasjon fra de partiene som nå vil stemme for dette senere i dag – det hadde også gjort seg for den senere historieskrivningen. Men på vegne av Høyre kan jeg si at vi er fornøyd med sakens utvikling slik den har vært underveis, og vi er fornøyd med at vi i dag får flertall for en konservativ, verdig modernisering av Grunnloven. Det fortjener vi alle.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [11:03:25]: I det offentlige ordskifte rundt denne dagen merker jeg meg at uttrykket «verdig» blir brukt ganske ofte. Det er helt riktig at Stortinget ved denne anledning – ved alle anledninger – bør oppføre seg verdig, og jeg skal gjøre det. Men når Tetzschner framstiller sin henvendelse til meg på den måten han gjør her, må jeg protestere. Det er uriktig, det er tendensiøst, og jeg synes ikke representanten skulle framstille det på den måten. Han ga meg et brev – det er helt korrekt – som var et forsøk fra hans side på å få Høyre inn i folden, etter at det var åpenbart for dem at de ville bli stående alene i salen i dag hvis de ikke hadde gjort det. Da ba han meg om å forlate de samtalene og de konklusjonene som vi hadde hatt med de andre partiene. Det avviste jeg. Det står jeg ved, og det mener jeg er verdig. At representanten mener at det ikke er det, får stå for hans egen regning. Det er min replikk.

Michael Tetzschner (H) [11:04:33]: Jeg vet ikke helt hva spørsmålet var, bortsett fra at det var en alternativ fremstilling. Det må man selvfølgelig gå litt inn i. Det ble ikke vist til noen avtale da vi hadde samtalen i går – tvert imot ble initiativet tatt imot positivt – og det ble heller ikke tatt noe forbehold om at man var bundet av andre arrangementer. Jeg har heller ikke sett noen avtale. Jeg har riktignok sett noen papirer med noen uutfylte navn, men det ligger ikke som et grunnlag for den saken vi behandler i dag, selv om det for Arbeiderpartiet en god stund så ut som om det var en god idé å koble språkendringene i dag med innholdsendringene neste uke. Av hensyn til Stortingets verdighet, hvis vi først bruker det ordet, er det veldig viktig at vi gjør opp språklige uenigheter i estetikkdelen, i den språklige delen. Jeg tror ikke det er godt samsvar med endringsreglene i Grunnloven hvis man også blander inn innholdsendringer i en tuskhandel.

Martin Kolberg (A) [11:05:46]: Det var ikke nødvendig for meg å stille spørsmål i den replikken. Det var en replikk som var et meningsinnhold. Det er helt åpenbart at det som også skjedde i det offentlige rom da representanten Tetzschner la fram det brevet for offentligheten, var at det ble hevdet at jeg svarte på det som et initiativ fra Høyre. Det var jeg som tok initiativ til samtalen med Tetzschner for å informere ham om situasjonen i komiteen, slik at de kunne opptre konstruktivt. Det er helt motsatt. Det er det som er sannheten, og jeg synes oppriktig talt at det ikke går an å forsøke å omskrive det. Kan man ikke da like gjerne si at vi skjønte at vi måtte forlate vårt standpunkt? Det er en ærlig sak å gjøre det, istedenfor å forsøke å lage en dekkhistorie med juridisk spissfindige formuleringer som ikke har noe i politikkens verden å gjøre. Det er det som har skjedd, og jeg liker det ikke.

Michael Tetzschner (H) [11:06:48]: Dette brevet inneholdt en henvisning til grunnlovsforslag nr. 25, bokmål, og grunnlovsforslag nr. 22, altså en henvisning til Finn Erik Vinjes språkforslag, fremmet av Anders Anundsen, Per-Kristian Foss, Carl I. Hagen og Michael Tetzschner. Jeg sa at det eneste som kunne skape dynamikk – i sammendrags form nå fra brevet – var hvis Arbeiderpartiet ikke lenger insisterte på at fornyelsen bare kunne skje gjennom Graver-utvalgets bokmålstilnærming. Det var aksept av det jeg fikk kl. 16.34, og som jeg kunne gå videre til min gruppe med. Vi hadde et ekstraordinært gruppemøte, jeg kunne informere om det, og dermed hadde vi et flertall. Nå synes jeg vi skal glede oss over at vi har det flertallet og heller argumentere litt positivt for det, ikke fortape oss i at Arbeiderpartiet kanskje ikke fikk sitt primære forslag igjennom. Nå har vi den fornyelsen som så mange har ønsket seg, og vi har fått en fornyelse som vi i Høyre kan stå inne for.

Martin Kolberg (A) [11:07:51]: Dynamikken i saken var skapt lenge før Høyre kom på banen. Dynamikken i saken var skapt på det grunnlaget som jeg redegjorde for i mitt innlegg, under henvisning særlig til Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Det var det som skapte dynamikken og situasjonen, ikke noe initiativ fra Høyre, for Høyre har vært motstandere av all fornyelse av Grunnloven gjennom hele behandlingen. Representanten Tetzschner har vært den fremste talsmann politisk – og med juridiske argumenter – for at dette ikke burde skje, og det er skrevet i innstillinga. Fram til i går formiddag var dette et faktum. Jeg slipper ikke denne historien, for det er dette som er sannheten, og jeg gjentar for siste gang: Det kunne man vært ærlig nok til å innrømme. Det hadde vært en grei sak, men ikke å forsøke å lage en annen historie, som det ikke er dekning for. Det er ikke en verdig opptreden.

Michael Tetzschner (H) [11:08:54]: Både nå og tidligere i hr. Kolbergs innlegg blir det henvist til «iherdig motstander» av endringer. Jeg har redegjort for at vi imøteså de endringene vi ville fått i neste uke, hvor man altså fjernet vanskelige ord og uttrykk som til og med Arbeiderpartiet insisterer på å bruke som eksempler i sin komitéinnstilling. Mitt spørsmål tilbake må være: Bruker Arbeiderpartiet disse eksemplene fordi de ikke har gjort seg kjent med Menneskerettighetsutvalgets innstilling, eller er det mot bedre vitende? Det er ganske interessant. Det andre er dynamikken. Dynamikken synes jeg skal skje i komiteen, med alle partiene som er representert. I kontroll- og konstitusjonskomiteen er samtlige partier til stede, og vi kan gjøre kompromisser der uten å gjøre arrangementer i korridorene. Det er en form for politikk jeg er tilhenger av. Sannheten er at komitélederen ikke klarte å skape noen dynamikk i komiteen. Med sin insistering på at modernisering bare kunne skje gjennom Graver-utvalget, var vi i en låst situasjon, som vi da fikk hull på i går.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:10:13]: Da innstillinga forelå, var det intet flertall, og av den dynamikk som har skjedd etterpå, vil jeg bare si at som saksordfører slutter jeg meg til den forståelsen som representanten Kolberg har.

I innstillinga sto Høyre på 1903-språket og var mot både Vinje-versjonen og Gravers bokmål og nynorsk, og sa at en ville modernisere grunnlovsspråket gjennom realitetsendringer i enkeltparagrafer, eksempelvis i Menneskerettighetsutvalgets forslag, det såkalte Lønning-utvalget. Det som imidlertid var saken hos Lønning-utvalget, var at de grunnlovsforslag som der ble framsatt, var framsatt enten på 1903-språket eller på Gravers bokmål og nynorsk. Så det var ikke mulig der å modernisere bokmålspråket, fordi det var koblet sammen med nynorskspråket. Når kom den erkjennelsen til kjenne hos representanten Tetzschner?

Michael Tetzschner (H) [11:11:21]: Det har ikke vært behov for noen ny erkjennelse, for hvis man leser fra Lønning-utvalget, har de vært så forutseende at de har sagt at kanskje Stortinget vil forandre språkform. De har altså etterlatt seg rikelig med alternativer, både på nynorsk, på vanlig bokmål og i tradisjonelt grunnlovsspråk. Så det hadde ikke vært noe problem i det hele tatt. Stortinget står helt fritt. Hvis de ikke hadde gjort det, ville disse sakene antakelig ikke vært mulig å skille heller. Da ville det vært en del av den samme debatten i dag.

Abid Q. Raja (V) [11:12:04]: Representanten Tetzschner og jeg selv har vært kanskje to av nåværende stortings sterkeste talsmenn utad i samfunnet for at vi skal bevare Grunnloven slik vi har den, og ikke gjøre modernisering av den eller språkendringer av den. Nå er det tydelig at det kommer til å skje allikevel.

Så har man to valg: Man kan velge den dårligere løsningen, hvor det ikke er harmoni mellom to versjoner, altså Vinje og Gravers nynorsk. Det er ikke harmoni mellom de to, og det er godt redegjort for av representanten Lundteigen. Eller man kan velge å gå for den det er mest harmoni i, Graver og Graver. Jeg hører representanten Tetzschner si at Arbeiderpartiet nå ikke får sitt primære standpunkt igjennom. Jeg håper det ikke er den prestisjen som gjør at man ikke vedtar det – at man altså lar Grunnloven bli brukt i et sånt prestisjespill. Mitt spørsmål til representanten Tetzschner er: Ser han at det er mer harmoni i Graver og Graver enn i Vinje og Graver?

Michael Tetzschner (H) [11:13:10]: Dette er med respekt å melde problematisering. Alle forslagene legger til grunn at det ikke skal være betydningsendringer i forhold til dagens grunnlovstekst. Hvis det blir tolkningsproblemer, må man legge all teksten foran seg, til og med den nåværende grunnlovsteksten som går ut av lovsamlingen nå, fordi det også vil være tolkningshistorikk knyttet til de nåværende bestemmelsene. Høyesterett – og det er de som skal arbeide med dette – vil måtte gå inn i alle rettskildene rundt loven og ikke være begrenset, slik som representanten impliserer.

Så har jeg lyst til å legge til at det er ikke bare forskjellig språksmak som gjør at vi også har måttet velge vekk Graver. Det er bl.a. fordi han på ett punkt, når det gjelder forholdet mellom regjeringen og Stortingets kompetanse, rett og slett beskriver låneopptak feil og legger dette til Stortinget, mens det vitterlig vil være hos regjeringen.

Karin Andersen (SV) [11:14:23]: I merknadene går det veldig tydelig fram at Høyre kan tenke seg en grunnlov skrevet i flere språkversjoner samtidig, nemlig at man beholder det gamle språket i noen paragrafer, som blir stående, mens de nye paragrafene skal skrives på et moderne, tidsmessig bokmål, og jeg forutsetter nesten også nynorsk. Men det som ser ut til å bli løsningen i dag, er at man velger to ulike språkversjoner i det forslaget som kommer til å bli vedtatt. Da betyr det jo at det er ulikheter i de forslagene som representanten nå nettopp beskrev.

Representanten liker jo å være opptatt av sånne ord som eleganse osv., men det er ikke spesielt elegant å ha to forskjellige språkversjoner. Da vil jeg stille representanten et spørsmål – framover: Tror representanten Tetzschner at det vil bli stående i framtida at vi har ulike versjoner på nynorsk og bokmål av Grunnloven?

Michael Tetzschner (H) [11:15:29]: Ja, det har jo et flertall lagt til grunn at vi skal ha når vi først gjør den nyskrivingen av Grunnloven. Det har også Høyre medvirket til. Gjør vi først endringer, skal de også kunne skrives på nynorsk.

Jeg tror ikke man skal innbille seg at det å ha to parallelle tekster aldri vil føre til at det blir påberopt nyanseforskjeller. Min kunnskap om advokater tilsier at man ofte prosederer på det man finner, så det skal jeg ikke garantere at ikke noen vil ha som et poeng. Men de som gransker kildene, som vil granske forutsetningene for denne debatten, vil også vite at den opprinnelige grunnlovsteksten med det tolkningsmaterialet den fortsatt har med seg i historikken, vil være rettskilde for bruk i norsk rett.

Rasmus Hansson (MDG) [11:16:36]: I den løsningen som Stortinget nå er på vei mot, nemlig kombinasjonen av Vinje og Graver, får vi to språkversjoner som er utarbeidet på helt forskjellige premisser. Vinjes versjon er utarbeidet med det formål for øye å bevare den opprinnelige språkdrakten i størst mulig grad. Gravers nynorskversjon er utarbeidet med det premiss for øye å få en moderne, oppdatert nynorskversjon av Grunnloven. Ser representanten Tetzschner for seg at dette er en utvikling som man skal fortsette, nemlig å ha en bokmålsversjon på et språk som ingen mennesker i Norge snakker, og altså ha nynorskversjoner av Grunnloven som er oppdatert til det til enhver tid moderne nynorske språket?

Michael Tetzschner (H) [11:17:30]: Jeg deler ikke vurderingen til representanten Hansson av at Vinjes moderate moderniseringstekst er et språk som ingen snakker. Det ligger innenfor rettskrivningsnormalen. Samtidig respekterer den altså sitt historiske utgangspunkt. Det er godt gjort – man må være av en slik kapasitet som professor Vinje for å klare dette. Forslaget bygger bro mot den historiske teksten, samtidig som det er fullt ut anvendelig hverdagstekst i norsk rettsbruk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Helge Thorheim (FrP) [11:18:31]: Det er en kjent sak at språk er makt. Dess mer innfløkt og vanskelig språket er skrevet, dess større makt utøver den som behersker språket, i forhold til den som ikke behersker det så godt. Spesielt gjør dette seg gjeldende i den juridiske språklitteraturen. Det bør ikke være slik at det er forståelsen av selve språket som avgjør maktforholdet mellom mennesker og institusjoner.

Det viktigste juridiske dokument i vårt land er Grunnloven, da den regulerer forholdet mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Dette er således den høyeste rettskilden i Norge. Da denne ble skrevet for 200 år siden, var den nok knapt tilgjengelig for andre enn dem som befattet seg med juridiske problemstillinger, og dokumentet var nok heller ikke skrevet med tanke på bruk av «folk flest», for å bruke det uttrykket.

I 1903 ble språket i Grunnloven justert, slik at det var noe mer i tråd med skrivemåten i den siste tredjedel av 1800-tallet. Den versjonen vår grunnlov er skrevet på, er altså en 1903-versjon. Den er ikke fra 1814, som mange faktisk tror.

Helt siden 1814, og i særdeleshet etter 1903, har vårt språk hatt en utvikling og modernisering i tråd med slik det har skjedd i mange andre land som vi kan sammenligne oss med. Av den grunn er det stadig blitt en større og større avstand mellom skrivemåten i Grunnloven og det språket som blir ført i det daglige, selv også innen den alminnelige juridiske litteraturen.

For en del år tilbake tok Carl I. Hagen, mens han var visepresident, initiativ til en språklig oppdatering av Grunnloven. Han åpnet her for en helt nødvendig debatt. I utgangspunktet var skepsisen stor i de fleste partiene til å gjøre en fullstendig revisjon av språket. Men etter omfattende høringer og ulike ekspertuttalelser på bakgrunn av språkprofessor Finn-Erik Vinjes utkast modnet det politiske Norge til å ta fatt på dette.

Da Stortinget i forrige periode diskuterte Hagens og Vinjes forslag, ga representanter fra flere partier ros og honnør til Hagens initiativ. Dette førte til at mange så behov for å modernisere språket. Stortingsflertallet ønsket imidlertid også en nynorsk versjon av Grunnloven. Derfor ble presidentskapet bedt om å sette ned et utvalg som skulle komme med et nytt forslag, både på bokmål og nynorsk. Utvalget ble ledet av professor Hans Petter Graver.

Resultatet ble at vi fikk to språkvarianter på bokmål, altså én utarbeidet av Vinje og én utarbeidet av Graver-utvalget. I tillegg fikk vi en variant på nynorsk.

I stortingsperioden 2009–2013 fremmet Anders Anundsen, Per-Kristian Foss, Carl I. Hagen og Michael Tetzschner forslag om språklig fornyelse av Grunnloven med en versjon utarbeidet av professor Finn-Erik Vinje. I tillegg fremmet Anders Anundsen og Per-Kristian Foss en nynorsk versjon utarbeidet av Graver-utvalget. Representanter for de rød-grønne partiene fremmet forslag om en versjon av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk, begge språkene utarbeidet av Graver-utvalget.

Fremskrittspartiet har sett at det er et stort ønske om å grunnlovfeste også en nynorsk versjon parallelt med grunnlovfesting av en bokmålsversjon. Nynorsk er således tatt med for å få et bredest mulig flertall for å modernisere grunnlovsspråket. Det er også viktig at begge målformene i det norske språket nå blir grunnlovfestet.

Grunnloven er, som tidligere påpekt, den høyeste rettskilden vi har i Norge. Det skal også være en høytidelighet over Grunnloven, og dette skal være reflektert i språket.

Fremskrittspartiet mener at språket som er utarbeidet av professor Vinje, har en noe mer forsiktig tilnærming til moderniseringen enn Graver-utvalget har i sin bokmålsversjon, og Vinjes versjon fremstår som noe mer høytidelig i språkføringen. Fremskrittspartiet mener at slik språket fremstår, både i bokmåls- og nynorskversjonen, bør det være lett forståelig for folk flest.

Under kontroll- og konstitusjonskomiteens arbeid med denne saken har vi hatt både interne og eksterne høringer med deltakelse av høyere juridisk og språkmessig ekspertise. Et sentralt tema på høringene har vært å få avklart hvorvidt det kan oppstå tolkningsproblemer ved at Grunnloven foreligger på begge målformene i det norske språket. Alle som har deltatt, har bekreftet at dette ikke byr på tolkningsproblemer.

Presidentskapet har markedsført grunnlovsjubileet på en utmerket måte og inspirert lokalbefolkningen til å komme med forslag til tiltak som markerer jubileet. Dette har medført stor oppmerksomhet rundt temaet, og det er Fremskrittspartiets ønske at Grunnloven nå får en revitalisering som rettskilde. En kan således håpe på at Grunnloven skal komme på skoleveggen igjen.

En annen positiv effekt ved at Grunnloven får en språklig fornying og revitalisering, er at det i fremtiden vil bli vesentlig lettere å fremme nye grunnlovsforslag, da disse kan formuleres i tilnærmet dagens språkdrakt.

Jeg vil rette en stor takk til saksordførerens beskrivelse av senere års arbeid for fornyelse av Grunnloven, der han spesielt trekker frem professor Finn-Erik Vinjes omfangsrike og mangeårige arbeid for språklig modernisering av Grunnloven.

Saksordføreren viser videre til den store og iherdige innsatsen som er lagt ned av Carl I. Hagen sammen med Finn-Erik Vinje for å utarbeide et fullstendig forslag til forsiktig endring av Grunnlovens språk. Komiteen understreker at arbeidet til Finn-Erik Vinje og Carl I. Hagen har vært sterk medvirkende til, om ikke avgjørende, for at Stortinget i vår kan vedta skriftlig fornyelse av Grunnloven, og vi vil takke Hagen og Vinje for deres høyt verdsatte innsats i dette arbeidet.

Carl I. Hagen er til stede i diplomatlosjen i dag. Tilfeldighetene ville det slik at han fyller 70 år i dag, og jeg vil ta meg den frihet å rette en stor gratulasjon til Hagen på hans store dag – i dobbel forstand.

Etter at det en stund så ut til at det ikke ville bli nødvendig flertall for en modernisering av språket, tok vi i komiteen på nytt opp spørsmålet om partiene kunne samle seg om å få til en flertallskonstellasjon i Stortinget for dette. Jeg vil her rette en stor takk til Kristelig Folkeparti som tok initiativ til likevel å vurdere å slutte seg til en endring av Grunnlovens språk. Jeg er videre glad for at også Høyre og Venstre nå har sluttet opp om endringene, slik at et meget stort flertall i Stortinget viser vilje til endring, slik Stortinget i forrige stortingsperiode hadde et ønske om. Nå har hendelsesforløpet blitt tatt opp her i dag. Jeg har ikke tenkt å gå dypt inn i det, jeg skal kun begrense meg til å bekrefte den versjonen som Martin Kolberg fremførte i dag.

Det er i dag en gledens dag, da det norske folk får en grunnlov på et språk som er forståelig. Fremskrittspartiet vil stemme for endringer i Grunnlovens språk i samsvar med Vinjes bokmålsversjon og Gravers nynorskversjon.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:26:29]: La meg bare innledningsvis knytte noen få ord til det replikkordskiftet som foregikk mellom representantene Kolberg og Tetzschner i stad. Jeg gir min fulle tilslutning til Martin Kolbergs versjon av hvordan enigheten som sikret to tredjedels flertall, ble til. Det samme er også bekreftet av representanten Helge Thorheim. Det var derfor ikke Høyres snuoperasjon i løpet av mandagen som skapte dette to tredjedels flertallet. Grunnlaget for kvalifisert flertall var lagt før helgen, gjennom samtaler mellom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, SV, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti.

Om noen dager er det 200 år siden eidsvollsmennene vedtok den norske grunnloven. I alle år har den vært et symbol på frihet og selvstendighet. Vår grunnlov er en av verdens eldste grunnlover, og den står seg godt også i vår tid. Det har selvsagt vært gjort endringer innholdsmessig i disse årene, men alle endringene har vært gjort i Grunnlovens ånd. Språklig har det ikke vært noen revisjon siden 1903. Dette innebærer at dagens grunnlov har en språkdrakt fra 1903, mens det norske språket ellers har endret seg mye siden den gang.

Denne jubileumsvåren er det to store grunnlovssaker som står på Stortingets dagsorden. I dag er det saken om Grunnlovens språk, i neste uke er det inkorporering av sentrale menneskerettigheter i Grunnloven som står på Stortingets agenda. Selv om dette er to helt forskjellige saker, har det for Kristelig Folkeparti vært viktig å gjøre avklaringer hvor man har sett disse to sakene i en viss sammenheng. For Kristelig Folkeparti har det også vært viktig at hvis menneskerettighetene skal inkorporeres i Grunnloven, bør de sentrale rettighetene være med, og formulert på en måte som ikke etterlater tvil om at disse er tett knyttet opp til de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene.

Vi synes også det er av betydning at det en vedtar rundt disse grunnlovsendringene, har en bred politisk forankring. Det er tross alt ikke små spørsmål vi her snakker om.

Siden behandlingen av grunnlovssakene bare delvis har foregått parallelt, har det ikke vært mulig å se hvordan utfallet av saken om inkorporering av menneskerettighetene ville bli før etter at innstillingen om språk ble avgitt. Kristelig Folkeparti tok derfor et initiativ overfor alle partiene som ønsket modernisering av språket, etter at innstillingen om språket ble avgitt. Dette for å se om det til tross for komiteinnstillingen, som ikke ga kvalifisert flertall for modernisering av grunnlovsspråket, likevel kunne være grunnlag for å skape et slikt flertall gjennom å trekke inn i diskusjonen viktige formuleringer i sentrale paragrafer om menneskerettighetene.

Det er først og fremst etter at komiteens innstilling om språksaken ble avgitt at det har vært ført forhandlinger mellom partiene. Resultatet av disse drøftingene har ført til at Kristelig Folkeparti i samarbeid med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne har fått gjennomslag for viktige prinsipielle formuleringer som nettopp ivaretar den viktige koblingen mellom menneskerettighetene i Grunnloven og de internasjonale menneskerettighetene på en tydelig og helhetlig måte, og som sikrer at vi ikke relativiserer de menneskerettighetene som nå blir en del av Grunnloven. Dette sammen med en klar understrekning av familiens betydning som en grunnleggende enhet har vært viktige forhold som har gjort at Kristelig Folkeparti har vurdert sitt ståsted i språksaken på nytt, og vil i dag stemme for modernisering av språket.

Noen vil sikkert hevde at det må være grenser for pragmatisme i en grunnlovssak. Vi i Kristelig Folkeparti vil kalle dette for en prinsipielt begrunnet pragmatisme, hvor vi har prioritert viktige, prinsipielle synspunkter på menneskerettighetsparagrafene foran vårt primære syn på språket i Grunnloven. Grunnlovsspråket er viktig, men hvordan inkorporering av sentrale menneskerettigheter i Grunnloven blir gjort, har vært enda viktigere for vårt parti.

Jeg vil derfor gi honnør til komitéleder Martin Kolberg spesielt og til de partiene som har bidratt til å skape denne enigheten som Kristelig Folkeparti er blitt en del av. Jeg vil igjen understreke Kolbergs versjon av de samtalene som har vært ført.

I den innstillingen vi behandler i dag, har Kristelig Folkeparti sammen med Høyre og Venstre skrevet merknader der vi har gått inn for at grunnlovsspråket ikke skal endres. For Kristelig Folkeparti har det viktigste argumentet for å beholde grunnlovsspråket vært å sikre oss mot fortolkningsproblemer, som flere språklige utgaver i visse gitte situasjoner kunne bidra til å skape. Vi har også lagt vekt på at Grunnloven har en symbolverdi og er et kulturhistorisk dokument. Samtidig har vi klart sett at det er gode argumenter som taler for å modernisere språket, ikke minst hensynet til at Grunnloven skal være på et språk som gjør det mer tilgjengelig og forståelig for mennesker av i dag. Vi må også erkjenne at vi har hatt mange innenfor våre egne rekker som har gitt tydelige signaler om viktigheten av å få en nynorskversjon på plass.

Resultatet av de forhandlingene som har vært ført de siste dagene, har som nevnt gitt grunnlaget for at Kristelig Folkeparti som gruppe i dag vil endre sin stemmegivning i språksaken med hensyn til den avgitte innstillingen. Dette gjør at vi i dag – og det sier jeg med stor glede – kan bidra til at det vil bli et bredt grunnlovsmessig flertall for å modernisere språket, og for at vi får en offisiell variant av Grunnloven på nynorsk.

Vi har i dag to likestilte språk i Norge – bokmål og nynorsk. Sånn har det vært siden 1885. At vi nå får en likestilt nynorskutgave også av Grunnloven, vil være en viktig anerkjennelse av nynorsken, av nynorskbrukerne og av språklig likestilling. For Kristelig Folkeparti har synet på grunnlovsspråket ikke først og fremst vært en kamp mot modernisering av språket, men et arbeid for å bevare en grunnlov som ikke skal gi rom for ulike fortolkninger, og dermed heller ikke så tvil om hva lovteksten egentlig er et uttrykk for. Det er derfor heller ikke riktig oppfattet at vi er et parti som har vært imot en egen nynorskversjon av Grunnloven, men vi har vært skeptiske til både bokmåls- og nynorskversjoner som kunne skape eventuell tvil om fortolkningen av Grunnloven. Kristelig Folkeparti har tvert om i alle sammenhenger vært opptatt av å få fram nynorskens betydning som likeverdig språkform med bokmål. Vi vil fortsette arbeidet for at dette skal være situasjonen i Norge i framtiden.

Årsaken til at vi i vår innstilling ordla oss som vi gjorde, var – som sagt – en bekymring for at flere varianter av Grunnloven kunne skape tolkningsproblemer med hensyn til hvordan denne kunne forstås i norsk rett. Vi har imidlertid nå valgt å lytte til alle de jurister som mener dette ikke er noe problem. Det kan nevnes at også andre land med mer enn ett offisielt språk har offisielle versjoner av sin grunnlov på flere språk, f.eks. Finland og Canada, uten at dette har skapt nevneverdige problemer.

Det har gjennom de siste årene vært lagt ned et stort arbeid med både språket i Grunnloven og med inkorporeringen av menneskerettighetene i Grunnloven. For Kristelig Folkeparti har det også vært av betydning at Stortinget etter at et så stort arbeid har vært lagt ned, kunne finne fram til gode og bredt forankrede politiske løsninger, sånn at ikke dette arbeidet var bortkastet. Dette har også vært en medvirkende årsak til at Kristelig Folkeparti ønsket å sette seg til forhandlingsbordet med de partiene som ønsket språklig modernisering, for nettopp å undersøke om det var mulighet for å få til disse bredt forankrede løsningene – noe som i dag ser ut til å bli resultatet.

Når det i dag kan konstateres at det er sånn det blir, er vi av den oppfatning at de språkutgaver – på bokmål og nynorsk – vi i dag har to tredjedels flertall for, nettopp har den kvalitet og den tydelighet som gjør at vi fortsatt kan kjenne på stolthet med tanke på Grunnlovens språkdrakt.

Jeg viser ellers til saksordførerens utmerkede redegjørelse for saken.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Abid Q. Raja (V) [11:36:51]: Jeg har tidligere i år stilt spørsmålet om vi vil vrake Grunnlovens språk, og det i jubileumsåret.

Grunnloven er det øverste rettslige dokument i Norge, det mest betydningsfulle. Både vanlige vedtak og lovvedtak som fattes i Stortinget, blir prøvd rettslig mot Grunnloven.

Feiringen av at Grunnloven fyller 200 år har vært igangsatt lenge, og godt over 300 arrangementer i landet skal avholdes. I denne seiersrusen skal vi i dag i Stortinget foreta gjennomgripende språklig reformering av Grunnloven. Vi skal nemlig vrake vår viktigste kulturhistoriske og juridiske arv, vårt viktigste kulturhistoriske og juridiske dokument, til fordel for en mer moderne språkdrakt tilpasset vår samtid.

Originalspråket Grunnloven ble skrevet på i 1814, fikk i 1903 en forsiktig fornyelse, slik at teksten kunne være mulig å forstå. Dagens gjeldende grunnlov er dermed det nærmeste vi kommer 1814-versjonen. Det var hovedsakelig kun ortografiske endringer som ble gjort i 1903. En meget forsiktig normalisering ble gjennomført, og selv ord og uttrykk som ikke hørte samtiden til, ble beholdt, da de stammet fra grunnlovsspråket 1814.

Til behandling i Stortinget ligger egentlig tre spørsmål hva gjelder språket. Skal vi beholde den eksisterende teksten som ligger nærmest 1814, eller skal grunnlovsspråket endres i tråd med forslag utarbeidet av professor Finn Erik Vinje, eventuelt etter forslag fra Graver-utvalget? Om enten Vinjes eller Graver-utvalgets bokmålsversjon av Grunnloven vedtas, er det nokså sikkert at en nynorskversjon av Grunnloven også vil vedtas.

Professor Vinje har gjort omfattende språklige endringer i grunnlovsspråket, men sier å ha forsøkt å beholde Grunnlovens autoritet og verdighet gjennom språkdrakten. I motsetning til Vinje har utvalget, satt ned av Stortinget og ledet av professor Graver, skrevet om dagens eksisterende grunnlov til vår samtids bokmål. Det argumenteres med at teksten er mest forståelig på denne måten.

Det er videre framholdt med tyngde – og med rette – at Gravers bokmålsversjon harmonerer best med den framsatte nynorskversjonen av Graver-utvalget. Det argumenteres med at en derfor bør vedta begge Graver-versjonene framfor Vinjes forslag, ettersom det på denne måten vil gi større samsvar og harmoni mellom bokmåls- og nynorskversjonen av Grunnloven.

Den språklige reformeringen innebærer ingen realitetsendring av bestemmelsene. Imidlertid endrer språket seg. Vedtar vi en ny tekst, vil det oppstå tolkningstvil i årene framover om hva teksten språklig sett betyr. Ved to versjoner, Vinjes bokmålsversjon og Gravers nynorskversjon – eventuelt Gravers bokmåls- og nynorskversjon – vil det også oppstå innbyrdes motstrid mellom tekstene, som begge skal anses like gyldige juridisk. Mellom Vinjes bokmål og Gravers nynorsk er det disharmoni alt nå – de er særs lite musikalske sammen.

Det moderne språket er i utvikling, og hva ord og uttrykk på bokmål og nynorsk betyr om 50–100 år, kan ingen i denne salen forutse. Det er allerede språklige ulikheter i Vinjes bokmålsversjon og Gravers nynorskversjon. Når slike tolkningsutfordringer oppstår, vil den juridiske striden måtte løses ved å gå tilbake til dagens gjeldende grunnlov, altså 1814-/1903-versjonen – dette fordi en eventuell språklig reformering i år ikke innebærer noen realitetsendring. Dette framholdes bl.a. av tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith å være juridisk uholdbart og politisk uklokt å legge til rette for.

Videre har professor Vinje, professor Eivind Smith og andre lærde med rette påpekt at det er beviselig feil i Graver-utvalgets versjoner, både bokmåls- og nynorskversjonen. Det vil si at dersom Stortinget vedtar Graver-forslagene, vil den vedtatte Grunnloven i jubileumsåret være beviselig feil på minst ett punkt. Professor emeritus Trond Nordby framholdt dette i åpen høring i regi av kontrollkomiteen som konstitusjonelt sett uholdbart. Stortinget bør vel ikke vedta en grunnlovsversjon som man beviselig vet er feil? I dag vil Stortinget gå inn i historiebøkene som dem som med åpne øyne vedtok feil i grunnlovsteksten – og det i jubileumsåret. Ingen «big deal», sier enkelte, vi kan rette opp dette etter neste stortingsvalg.

Språkreformering av Grunnloven handler også om følelser. Føler man det er riktig å vrake grunnlovsspråket som ligger nærmest det språket eidsvollsmennene brukte? Og ikke minst: Hvilken betydning skal vi tillegge våre kulturhistoriske dokument? Det høres litt rart ut når jeg skal si dette, men det er sant: Jeg forelsket meg litt i Grunnloven på jusstudiet. Det er kanskje bare jurister og historikere som klarer å utvikle slike følelser for Grunnloven. Men derfor vil mange av oss – og mange flere med oss – bevare teksten slik den er. Det er følelser, ja – og gjerne lojalitet. Det å bruke ordet «patriotisme» blir her kanskje å dra det litt for langt i norsk sammenheng. Men når jeg tenker på hvorfor jeg vil bevare, føler jeg det også litt slik.

Jeg er stolt av å være født i Norge og tilhøre et land som har en av verdens eldste grunnlover. Og vår grunnlov er også blant dem med verdens eldste originalspråk – ja, kanskje den aller eldste. Jeg mener dette er noe å bevare, ikke noe å vrake til fordel for vår samtids bokmål.

Jeg stiller spørsmålet: Hva er det som gjør at vi i Norge vil vrake alt som er gammelt? Vi har da ikke en grunnlov som er noe å skjemmes over? Jeg mener vi skal være stolte av å ha en grunnlov som er blant verdens eldste, også språklig sett. Dette handler videre ikke minst om vår identitet som strekker seg over tid. Vår uavhengighet henger sammen med Grunnloven av 1814. For å forstå vår samtid og vite hvor vi skal, er det også en fordel å forstå vår fortid. Vi må ikke ved å endre grunnlovsspråket samtidig frata framtidige generasjoner muligheter til å erfare egen fortid, eidsvollsmennenes språk og historien. Men det gjør vi i dag, der den gamle versjonen vil gjøres til museumsgjenstand og etter hvert kun leses av de meget spesielt interesserte.

Det argumenteres for at folket må forstå det som står i Grunnloven, og at samfunnskontrakten tilsier en språklig reformering. Ja, Grunnloven er vanskelig å lese, men den er ikke umulig å forstå. Videre finnes Grunnloven i dag også oversatt til engelsk, dette uten at den er vedtatt på engelsk. Nå har Graver-utvalget laget bokmålsversjon og nynorskversjon som begge, etter å ha gjennomgått nødvendige rettinger, kan trykkes opp til ulike formål: undervisningsformål osv. Vi bør også få til en samisk versjon, det tjener urfolket og Norge til ære. Men man trenger ikke å vedta dem.

Det er videre blitt framholdt i favør av språkrevidering at nye grunnlovsbestemmelser i framtiden vil måtte lages i 1903-språkdrakt, og derfor er det bedre at dagens grunnlov oppdateres til vår samtid. Det er nemlig ikke mange mennesker i Norge som kan skrive lover i 1903-språkdrakt, det er vel kanskje bare én. Til dette har sivilombudsmannen, Arne Fliflet, motargumentert med at nye bestemmelser i framtiden bør utformes på både bokmål og nynorsk avhengig av forslagsstillers fortrukne målform. Det vil også vise at Grunnloven vår har levd over tid og er et historisk dokument. Grunnloven vil dermed i framtiden inneholde bestemmelser både i aldret språkdrakt og i et språk som er vår samtids. Jeg har vært enig og har framholdt dette.

Debatten har hardnet til her. Lederen av kontroll- og konstitusjonskomiteen, representanten Martin Kolberg, omtalte denne nevnte løsningen som en bastard.

Men forslaget mitt var altså ingen ny original oppfinnelse, heller ikke fra Arne Fliflets side. Dette forslaget ble målbåret av daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland, og før arbeiderpartimannen Jagland har avdøde nestor i jus Johs. Andenæs ment det samme.

Det er flere i samfunnet som ønsker å bevare dagens grunnlovsspråk slik det er. Vi som vil det, mener det av flere gode grunner. Vi mener Grunnloven er vårt viktigste juridisk kulturhistoriske dokument. Selv om det i 1903 ble gjort noen språklige endringer fra 1814, var de som sagt hovedsakelig av ortografisk karakter. De svært moderate endringer som ble gjort, ble også gjort av hensyn til å bevare eidsvollsmennenes minne som ikke bare er nedfelt i bestemmelsene, men også i språket. Det er denne historien vi ønsker å bevare. Det er denne arven vi ønsker å videreføre til neste generasjon.

Grunnloven har en symbolverdi og er et slags levende nasjonalt klenodium i aktiv bruk. Dette henger sammen med at Grunnloven så sterkt knyttes til 1814 og Norges selvstendighet. Det er videre full enighet – også blant dem som gjerne så en ny språkform – om at dagens grunnlovstekst ikke gir fortolkningsproblemer. Det er følgelig ikke noe presserende reelt juridisk behov for det.

Språket er utvilsomt aldret. Grunnloven er unektelig vanskelig å forstå på flere punkter, men er ikke umulig å sette seg inn. Vi som argumenterer for dette syn, mener at det å bevare språket som ligger nærmest eidsvollsmennenes, har en egenverdi. Det handler om å bevare minnet om våre eidsvollsmenn. Det handler også om følelser – kanskje først og fremst om følelser – og litt om lojalitet. Jeg har allerede nevnt noe om dette.

Jeg har imidlertid stor sympati og forståelse for dem som argumenterer for å endre Grunnlovens språk. De kaller det et demokratiprosjekt – for å løfte betydningen av sitt forslag. Men det går an å snu det og si at det også er grunnsteinsbyggende demokrati å bevare vår historie. Når det gjelder det stykket arbeid som er gjort med å lage nye versjoner, kan de trykkes opp og nyttiggjøres.

Det ligger imidlertid nå an til at det skjer en endring. Jeg skal si noe om det. Kristelig Folkeparti og Martin Kolberg har åpnet ballet om en prosess, og jeg tror at offentligheten fortjener det hele bildet. Det skjer nå en endring, dette selv om Kristelig Folkeparti var med på innstillingen. I innstilligen varslet Venstre at vi vil stemme delt. Høyre og Kristelig Folkeparti står sammen i innstillingen om at de vil stemme imot språkendring – alle versjonene av dem.

I umiddelbar ettertid, etter at innstilingen ble avgitt, har Kristelig Folkeparti løpt til forhandlinger med enkelte andre partiet. Jeg kaller en spade for en spade. De løp for å selge språket i Grunnloven og gå til innkjøp av enkelte grunnlovsbestemmelser. Dette liker jeg dårlig. Det er slike ting som gir oss politikere et særs dårlig rykte. Vi er vitne til en hestehandel mellom grunnlovsspråk og rettighetsbestemmelser.

Det munner i bunn og grunn ut i én bestemmelse, forslag til ny § 103, som er lagt ut til ny votering neste uke. Den handler om at familien er en grunnleggende enhet i samfunnet. For å få til dette, har Kristelig Folkeparti solgt det som står i deres eget partiprogram. Landsmøtet har vedtatt at de skal være imot språkendringen. Halleluja.

Jeg har det siste halvåret vært blant de sterkeste talerne i samfunnet for at vi ikke skal vedta noen nye språkversjoner av Grunnloven. Jeg har skrevet flere kronikker om dette og deltatt i flere debatter om at vi skal beholde vår aldrede grunnlov slik den er og ikke vrake vårt viktigste kulturhistoriske juridiske dokument, men bevare det for framtidige generasjoner.

Etter å ha forstått stemningen og siste dagers utvikling, og nå debatten i salen, ligger det an til en kompromissløsning med Vinjes bokmålsversjon og Gravers nynorskversjon. Dette vil jeg sterkt advare mot. Disse to versjoner harmonerer ikke godt med hverandre, og kompromiss er sjelden den beste løsningen. Det er ikke pent, og det tjener hverken Grunnloven eller Stortinget til ære.

Nå som det blir nytt språk, vil jeg derfor argumentere for å stemme for Gravers bokmål og Gravers nynorsk – alene fordi disse to harmonerer godt med hverandre, og fordi vi ikke bør vedta grunnlovsversjoner basert på kompromiss. Mitt opprinnelige standpunkt taper, og dermed mener jeg at skal vi først gjøre modernisering, må vi velge den beste løsningen.

Det var et stort sprang av representanten Kolberg å gå med på Vinjes bokmål for å få til språkmodernisering og dermed gi slipp på sitt opprinnelige forslag og løsning om Graver pluss Graver. Det har jeg stor respekt for. Slikt tjener ham, som vil ha modernisering, til ære. Men prisen han og alle vi andre vil måtte betale, synes jeg er litt for høy. Den Grunnloven som vi vedtar i dag, skal stå seg de neste 100 årene – begge versjonene. Det er lite ærefullt av oss å vedta kompromisset Vinje pluss Graver for å tilfredsstille ulike partipolitiske hensyn. Skal vi først ha modernisering, er det bedre å velge den beste løsningen som står seg over tid, og det er Graver-bokmål og Graver-nynorsk.

Jeg retter meg derfor igjen til Høyre og ber dem ta spranget helt ut og gå inn for Gravers to versjoner, nå som de går inn for modernisering likevel. På denne måten skapes det to tredjedels flertall for en grunnlov som ikke har blitt kompromisset fram, og på denne måten får vi skapt best harmoni og overensstemmelse mellom bokmåls- og nynorskversjonen.

Dette mener jeg: Legg nå denne partipolitiske prestisjen til side, hvor Arbeiderpartiet ikke skal få vedtatt sitt primærstandpunkt. Dette tjener verken Stortinget, Høyre eller Grunnloven til ære.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:52:06]: Jeg setter stor pris på det som representanten Raja sa nå, at man tilhører Graver–Graver. Men min replikk angår utsagnet fra representanten Raja om at Graver-utvalget hadde en beviselig feil på minst ett punkt, i forbindelse med § 75 b. Som saksordfører må jeg rette opp det: Det er korrekt at det er kommet innvendinger til Graver-utvalgets formulering på det punktet, hvor det står at det tilkommer Stortinget «å ta opp lån på rikets kreditt», mens det i dagens 1903-tekst heter «at aabne Laan paa Rigets Kredit».

Ved høringa den 19. februar kom det kritikk, og professor Graver erkjente at det var en depresisering, men viste samtidig til at det var vanlig å bruke begrepet «å ta opp lån» i en rekke med statsrettslig litteratur, bl.a. fra Arne Fliflet, Frede Castberg og Eivind Smith. Det er ingen realitetsendringer i Grunnloven, det som her blir gjort, fordi det uansett ligger innenfor den utøvende makts myndighetsområde etter funksjonsfordelinga i § 3 å gjøre det, og det er det som sies her.

Abid Q. Raja (V) [11:53:16]: Jeg takker for kommentaren. Det er ikke slik at det først og fremst er den ene feilen der som er bærende for mitt engasjement og mitt standpunkt i saken, men man kan si at det er medvirkende. Jeg ser at det ikke vil by på noen politisk og stor juridisk utfordring med den ene feilen, eller kanskje også med de to andre som tidligere er blitt påpekt av professor Vinje. Men det er ikke det som er det bærende når det gjelder at jeg ikke vil ha språkendring. Det har jeg redegjort for, og jeg føler ikke behov for å gjenta det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:53:53]: Jeg er fullt klar over, ut fra avslutninga av representanten Rajas innlegg, at det ikke er det som kan være det bærende. Jeg vil bare presisere her nå at det ikke vil være noen beviselig feil å gå inn for Graver-utvalgets forslag på bokmål og nynorsk med henvisning til § 75 b, for det er nøye beskrevet i innstillinga hvordan man forstår det, sånn at den tvil som enkelte eventuelt har på det punktet, er tatt bort gjennom innstillinga.

Abid Q. Raja (V) [11:54:31]: Det bør ikke være noen tvil om at rent språklig sett er det ikke riktig, det som står hos Graver-utvalget både på bokmål og nynorsk. Det har – jeg vil si – nesten alle i miljøet framholdt, utenom kanskje Graver-utvalget selv. Det har professor Vinje påpekt, og det har også professor Eivind Smith påpekt. De har vel å merke påpekt at det på en måte er å peke på splinten i øyet når man selv har bjelken gjennom sitt eget. Det er store utfordringer med dagens grunnlov også.

Jeg tror ikke at representanten Lundteigen skal underslå at det faktisk rent språklig ikke stemmer, det som vil bli vedtatt. Så kan dette rent politisk og juridisk helt fint løses, men det er en annen ting.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:55:21]: Som det har blitt avklart gjennom komiteens behandling i saken, kunne man ikke ta enkeltparagrafer fra Vinjes forslag og Graver-utvalgets forslag og kombinere dem. Vi hadde altså valget mellom en helhetlig Vinje-versjon eller en helhetlig Graver-utvalg-versjon. Som saksordfører var det helt umulig for meg å tilrå et helhetlig forslag som inneholdt feil – feil på ett punkt. Derfor var det vesentlig å få avklart dette. Det er ingen feil, men det er en mindre presis formulering som er i tråd med det som ellers står. Så det innebærer ingen feil – det vil være helt grunnleggende ukorrekt av Stortinget å vedta feil her – men det er mindre presist.

Abid Q. Raja (V) [11:56:11]: Jeg har ikke noe direkte sitat å dra fram, men jeg har i hvert fall notert meg at professor Vinje og professor Eivind Smith ved Det juridiske fakultet mener at det er feil. Jeg tror iallfall det er slik jeg har oppfattet dem, og hvis jeg har oppfattet dem på riktig måte, sier de at det er feil. Men som sagt: Det er ikke det som er det bærende når det gjelder mitt resultat, og jeg ser at dette kan løses både politisk og juridisk. Så kan man eventuelt etter mellomliggende valg gjøre de nødvendige endringene, slik at det språklig sett kommer på plass ved neste storting.

Karin Andersen (SV) [11:56:59]: Både i debatten i dag og i debatten på forhånd om saken har vi blitt grundig kjent med representanten Abid Q. Rajas synspunkter, der Grunnloven istedenfor å være et levende dokument skal være et nasjonalt klenodium, og at han, når han innser at det ikke får flertall, selvfølgelig velger den logisk beste ordningen: Graver–Graver.

Jeg er glad for det siste. Men jeg står fremdeles her og undres på hva Venstre mener, for vi har ikke fått høre hva Venstre egentlig mener, annet enn at gruppa er fristilt. Jeg synes det hadde vært greit om representanten fra Venstre kunne redegjøre for hva Venstres representanter i Stortinget mener om saken.

Abid Q. Raja (V) [11:57:47]: Jeg trodde jeg var tydelig på at vi kommer til å stemme for Graver–Graver-versjonen. Vi håper at den blir vedtatt, og så er det en eventuell subsidiær stemmegivning, men jeg vet ikke om det er ønskelig at man skal tilkjennegi den nå når vi i utgangspunktet ønsker å få vedtatt Graver–Graver-versjonen. Det vil være en enstemmig gruppe fra Venstre som kommer til å stemme for Graver–Graver-versjonen.

Når det gjelder at Grunnloven er en ubrukelig og uforståelig grunnlov nå: Det er å undergrave dagens eksisterende grunnlov. Den er fullt mulig å bruke, og den brukes. Den er vanskelig å lese, men den er ikke umulig å lese. Den har utfordringer, men den har eksistert i 200 år. Det har ikke bydd på noen store juridiske utfordringer, heller ikke noen særlig politiske, og den brukes til undervisningsformål både på skoler osv. Så man overdriver litt dette med at man ikke forstår hva som står i Grunnloven. Så vanskelig er den ikke.

Rasmus Hansson (MDG) [11:58:57]: Jeg synes det tjener representanten Raja til ære at han, når han ser at han ikke får gjennomslag for sitt primærstandpunkt, legger prestisjen til side og går inn for det mest rasjonelle og effektive subsidiære standpunktet.

Men det opprinnelige standpunktet som Raja har forfektet, er vanskelig å forstå for meg, for i utgangspunktet argumenterer Raja for at det å beholde den opprinnelige Grunnloven vil gi mindre tolkningsrom, samtidig som han argumenterer for at den opprinnelige Grunnloven skal skjøtes på med nye bestemmelser i moderne språk.

Kan Raja forklare hvordan det vil gi mindre tolkningsrom når man i samme grunnlov får en hel remse med forskjellige språkversjoner til forskjellige paragrafer?

Abid Q. Raja (V) [11:59:50]: Jeg takker først for rosen.

Dagens grunnlov er ferdigtolket. På ett minutt blir dette satt litt på spissen, men dagens grunnlov er ferdigtolket, det er ikke noen tolkningsutfordringer, Høyesterett håndterer dette fint, det er skrevet masse avhandlinger om den, og det juridiske miljøet har saumfart den. Når det gjelder nye bestemmelser, er det ikke noe poeng å skrive dem i 1903-språk. Det er ikke noe behov for meg å vedta en ny grunnlovsbestemmelse i dag i en foreldet språkdrakt. Nye grunnlovsbestemmelser vil jo da tolkes slik nye grunnlovsbestemmelser tolkes i vår egen samtids bokmål, og da skriver man forarbeider om dette, og de vil da tolkes i lys av dette – det er ingen utfordring. Det er ikke bare jeg som har framholdt dette. Det som er fint, er at både sivilombudsmannen og tidligere professor Johs. Andenæs har sagt det. Til og med representanten Kolbergs tidligere partileder og stortingspresident, Thorbjørn Jagland, har sagt det. Så dette ville ikke bydd på store utfordringer; det ville gått seg fint til.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Karin Andersen (SV) [12:01:09]: SV er veldig glad i dag for at vi får endringer i Grunnlovens språk, sånn som det ser ut til å bli.

Dette er ingen vraking av vår kulturarv, men det er en nødvendig oppdatering av den viktigste loven vi har. 200 år etter at vi fikk vår første grunnlov på et slags embetsmannsdansk, får vi nå også en nynorskversjon og en mer moderne bokmålsversjon. SV har vært klart – og enstemmig – for begge hele tiden, og selvsagt er det slik at de to parallelle versjonene, Graver–Graver, er de som er vårt primære standpunkt og de som vi ønsker skal bli vedtatt.

Det har blitt brukt mange adjektiver i debatten i dag, og jeg vil bare gjenta noen av dem. Det er ikke spesielt elegant det vi kommer til å vedta nå, med – antageligvis – en Vinje-bokmålsversjon og en Graver-nynorskversjon, og SV vil selvsagt fremme nye forslag om at Graver-versjonen kan bli vedtatt i neste stortingsperiode.

Det at dette kompromisset som blir vedtatt i dag, skal være det som står seg i 100 år, som noen har vært her oppe og sagt, har vi ingen tro på, og vi mener også at det ikke er det beste. Men det er jo et paradoks – og litt morsomt – at vi nå får en nynorskversjon som blir den mest moderne versjonen. Nynorskbrukerne har aller størst grunn til å feire i dag. Dette er den mest symboltunge endringen som gjøres, og jeg er veldig glad for det brede flertallet som det nå blir bak denne endringen, og at ikke denne mangelen på nynorskversjon vil leve videre. Så dette tror jeg er det aller, aller viktigste.

Så kort til den prosessen som har vært ført: Jeg vil støtte det som har vært sagt om Kolbergs rolle og den versjonen av det. Høyre har spilt seg sjøl utover sidelinja i denne saken, og når de nå skal berge seg inn igjen, blir det en veldig rar framstilling av saksforløpet og også veldig mange spesielle argumenter for det synspunktet som Høyre nå lander på. Jeg syns at Høyre, i likhet med Venstre, burde erkjenne at når ens eget primære syn har tapt, burde man selvfølgelig – prinsipielt sett, og for at det skal være helt likeverdig – gått for Graver–Graver. For den tid kommer – sann mine ord!

Det må være en målsetting at folket – altså innbyggerne, menneskene i landet – skal være i stand til å lese og forstå Grunnloven uten å ha flere års juridiske eller statsvitenskapelige studier bak seg. Det er ikke ekspertenes lov; det er vår alles, folkets, aller, aller viktigste lov. Ellers diskuterer vi veldig mye det som kalles «klart språk». Klart og forståelig språk har alltid blitt sett på som et entydig gode og som en forutsetning for likeverdighet mellom innbyggere og myndigheter i alle andre saker. Det språket vi har i dagens grunnlov, skaper dessverre stor avstand til vanlige folk og innbyggere. Det er nok ikke fordi det er intendert slik, altså at man har ønsket det, men det har blitt slik fordi det tross alt har gått 200 år, og 200 år er svært lang tid, sjøl om det har vært noen små endringer underveis. Så det å skrive Grunnloven – og lovene ellers – på et språk som er mest mulig klart og forståelig, har ingenting å gjøre med at en taper verken verdighet, høytidelighet eller presisjonsnivå. En del kompliserte saker krever mye og kan av og til kreve komplisert språk. Men slik er det ikke med Grunnloven vår, for det foreligger nå to mer moderne versjoner, hvorav SV mener Graver er den beste, men begge to er i et mer oppdatert språk, som det er enklere for flere å forstå. Så dette er en viktig demokratiseringsprosess, som flere har sagt.

Hvis vi skulle beholdt den gamle grunnlovsversjonen, mener jeg at den sakte og sikkert ville svekkes i folks bevissthet, fordi den blir fjern og gammeldags og derfor også mindre viktig. Så jeg mener at det å modernisere språket i Grunnloven er et av de viktige instrumentene for at Grunnloven igjen skal bli mer viktig. Så det handler slett ikke – som representanten Abid Q. Raja og andre har vært oppe her og sagt – at man kaster vrak på Grunnloven. Nei, man gjør ikke det; man gjør Grunnloven til den viktigste loven vi har. Den skal ikke skape avstand mellom statsmakt, myndigheter og folk.

Som alle vet, er SV ellers en sterk tilhenger av kulturminnevernet, men lovverket, som skal brukes, og det mener vi Grunnloven skal, må være i takt med den tida den skal fungere i, og – som i 1814 – vise vei framover mot et bedre samfunn og ikke peke bakover. Det å ha en levende grunnlov og ikke et nasjonalt klenodium mener SV er viktig og i tråd med det som var hele hovedformålet med Grunnloven og det som skjedde på Eidsvoll for 200 år sida.

Det å ha noe som er gammeldags, foreldet og til dels uforståelig er verken mer verdig eller høytidelig, og heller ikke enklere med tanke på tolkningsstil. Fra SVs side er det innhold, verdier og prinsipper vi vil bevare – ikke den foreldede språkformen. Det er et poeng at den språkmoderniseringen vi nå ser ut til å få, ikke alene vil endre det reelle innholdet av Grunnloven, slik at den viser – speiler – hvordan Norge faktisk styres, f.eks. med dagens parlamentariske styresett. Men ett sted må en begynne, og derfor mener vi at det vi gjør nå, er et viktig sted å begynne.

Fra SVs side mener vi at Grunnloven burde forandres slik at den speiler hvordan Norge faktisk styres, og jeg skal bare gjøre en kort visitt til det: Fordi Grunnloven er et viktig dokument for styringen av Norge, mener vi at det rent logisk er viktig at det eksplisitt står der hvordan Norge faktisk styres. Sjøl har jeg deltatt på vegne av Stortinget i en del internasjonale delegasjoner, bl.a. Den interparlamentariske union, der vi bl.a. diskuterer det å styrke demokratiet. Der har jeg deltatt på en del møter med parlamenter som på ingen måte er demokratisk valgt. Som norske representanter forsøker vi selvfølgelig å fremme demokratiet – det folkevalgte demokratiet – og flertallsparlamentarismen som et styresett man bør se positivt på. Da har jeg ved flere anledninger blitt møtt med den engelske versjonen av den norske Grunnloven, der det står at vi har et arvelig monarki, og at kongen bestemmer det aller meste. Da har vi blitt bedt om å dempe oss, og man har sagt at Norge egentlig har lite å komme med i disse samtalene med andre land der vi ønsker å fremme demokratiet. Dette kan virke som en latterlig og kanskje litt uviktig side av saken. Jeg mener at det ikke er det. Jeg mener at vårt lands konstitusjon sier noe om Norge også utover landets grenser, og derfor bør den også være tydelig på disse prinsippene som vi som nasjon ønsker å målbære internasjonalt, styrke internasjonalt, og fremme som viktige og nødvendige måter å styre på hvis man skal ha et reelt folkestyre, og det er selvfølgelig det vi ønsker alle sammen.

Det viktige i dag er at vi får et historisk brudd med et foreldet språk, og at vi får en nynorskversjon. At de to ulike versjonene neppe blir stående i framtida, er jeg ganske sikker på. Denne dagen kommer til å bli historisk, men jeg tror nok at neste runde kommer til å komme før vi hadde tenkt.

Ut fra komitéinnstillingen er det egentlig vanskelig å lese hva som kommer til å skje i dag, og det mener jeg er ganske trist. Jeg synes det er trist at man ikke har klart å samle seg om en modernisering, sånn at det kunne ha stått i innstillingen til Stortinget. Jeg er spesielt forundret over dem som under behandlingen har tatt til orde for en versjon der man skal beholde et språk som er fra ca. 1903 til 1910, men der de nye bestemmelsene skal komme inn i mer moderne språkformer. Det har vært brukt uttrykk som «språklig bastard» om dette, og jeg mener at det er det – hvis noe slikt skulle bli vedtatt. Jeg synes ikke dette er konsistent sett i forhold til den begrunnelsen som blir gitt for å bevare det opprinnelige språket. Det er også fordi vi nå parallelt holder på med mange endringer i Grunnloven knyttet til bestemmelsene i menneskerettighetene, der veldig store deler av Grunnloven skulle skrives på et mer moderne språk, mens noen få paragrafer ville henge igjen i dette alderdommelige språket. Det har vært underlig å være vitne til hvordan dette synet kunne oppstå at dette skulle være en bedre versjon. Jeg hører også at det er en del eksperter som har tatt til orde for dette. Jeg tror det kanskje har å gjøre med at man tenker at Grunnloven er et så kjært og viktig dokument at man vil ha det som en type kulturminne, men da mener jeg at man ikke helt tar inn over seg hva Grunnloven faktisk bør være, nemlig et dokument som er viktig, som skal bli brukt, og som skal peke framover.

Det er en glad dag. Fra SVs side vil vi igjen oppfordre alle partiene, når vi nå får et flertall for en språkendring, til å tenke over om man ikke først som sist skulle ta steget dit man bør ta det, nemlig å vedta to versjoner som er like, og at man ikke har ulikheter mellom bokmålsversjonen og nynorskversjonen, men hvis den appellen ikke skulle nå fram, er SV allikevel glad for at vi tar de viktige stegene vi tar i dag.

Rasmus Hansson (MDG) [12:15:00]: Vi er nå midtveis i 200-årsjubileet for Grunnloven av 1814, og det jubileet er et meget godt og meget viktig prosjekt. Det er et prosjekt som benytter en historisk anledning til å løfte forståelsen i det moderne norske folk for betydningen av Grunnloven, for frihet, for selvstendighet, for rettferdighet og for velferd, og det er et prosjekt som benytter en historisk anledning til å minne folk om at det er langt fra en selvfølge at vi nyter disse godene i Norge i dag. Det er svært viktige historiske, politiske og kunnskapsmessige forutsetninger som ligger til grunn for at vi er så heldige at vi i 200 år har hatt en grunnlov som har gitt oss det samfunnet som vi har i dag.

I dette prosjektet, i formidlingen av hva Grunnloven er, og hva den betyr, er det for Miljøpartiet De Grønne totalt udiskutabelt at språk er viktig. Språk må være det som formidler realitetene, som formidler virkeligheten i den Grunnloven som vi alle er sammen om, og språk skal ikke ha den funksjonen at det tvert imot står i veien for forståelsen av hva Grunnloven innebærer. I dag har Grunnloven et så gammelt språk at det er nokså unison enighet om at det er vanskelig for moderne mennesker å nærme seg det reelle innholdet. Derfor er Miljøpartiet De Grønne selvfølgelig fullstendig enig med det store flertallet her i Stortinget i forrige periode, som ba om en oppdatering av språket i Grunnloven, på bokmål og selvfølgelig også på Norges andre offisielle målform, nynorsk.

Det er også årsaken til at Miljøpartiet De Grønne i denne saken hele tida har vært helt klar på at vi går inn for og håper å få vedtatt Graver-utvalgets innstilling med harmoniserte språkversjoner på bokmål og på nynorsk. Jeg har virkelig alvorlige vanskeligheter, selv om jeg legger min beste vilje til grunn, med å forstå logikken bak at vi skal ha to språkversjoner som ikke er harmoniserte. Det som vi står overfor i dag, er at vi fortsatt har en mulighet for at representanter for alle partier – og framfor alt representanter for partiet Høyre – tenker seg om en gang til og velger den åpenbart logiske og konsistente løsningen, nemlig Graver-utvalgets to språkversjoner: harmonisert bokmål og nynorsk. Dette er på ingen måte et spørsmål om å skrote den opprinnelige grunnlovsteksten, som representanten Abid Raja uttrykte det. Den opprinnelige Grunnloven er jo til stede og vil være til stede som utgangspunktet for forståelsen av Grunnloven og forståelsen av historien. Men allerede de lutherske reformasjonsfolkene – i 1517 og etter 1517 – forsto jo betydningen av språket da de oversatte Bibelen til et språk som folk kunne forstå. De som håndterer bibelspråket i dag, forstår fortsatt dette, fordi de jevnlig oppdaterer Bibelen til et språk som skal gjøre Bibelens innhold tilgjengelig for folk og hindre at Bibelens innhold blir kamuflert av en språkform som moderne mennesker ikke forstår.

Dette er ikke å skrote historien. Det er tvert imot å gjøre historien så tilgjengelig og så forståelig at folk kan engasjere seg i historien og i Grunnloven og de reelle verdiene den innebærer i dag, og gjøre det i større grad enn folk har kunnet gjøre i Norge på mange år.

Nå står vi overfor en situasjon hvor det mest sannsynlige er at Stortinget vil stemme for en kombinasjon av Vinjes bokmålsversjon og Graver-utvalgets nynorskversjon. Det er selvfølgelig bedre enn ingenting, fordi det sikrer oss det aller mest selvfølgelige og nødvendige, nemlig en nynorskversjon. Vi skal selvfølgelig heller ikke overdrive vanskelighetene knyttet til Vinjes språkversjon, men det er en reell forskjell for dagens unge mennesker å måtte lese § 77 i Vinje-forslaget:

«Når en lovbeslutning to på hinannen følgende ganger er bifalt av Stortinget, sendes det til kongen (…)»

og Graver-utvalgets nynorskversjon av det samme:

«Når Stortinget har gjort same lovvedtaket to gonger på rad, går vedtaket til kongen (…)».

Det er relativt åpenbart hvilken som er mest tilgjengelig av de to språkversjonene. Vi havner derfor i en situasjon – som representanten Karin Andersen påpekte – som i og for seg er artig sett fra et nynorsk-synspunkt, nemlig at nynorskversjonen av Grunnloven blir den allment tilgjengelige, og at folk i Groruddalen og på Grønland kommer til å begynne å lese nynorsk i et omfang som ingen hadde forestilt seg muligheten av for bare kort tid siden. Men det mer alvorlige er Stortingets forklaringsproblem som følge av denne situasjonen: Hvordan vi skal forklare for det norske folk at vi har vedtatt to helt ulike måter å framstille Grunnloven på – i grunnlovsjubileet – for henholdsvis den nynorsktalende og den bokmålstalende befolkningen. Det forklaringsproblemet blir stort og – jeg tror jeg kan si – pinlig. Det vi vedtar, er langt på vei en pent og fagmessig oppusset T-Ford for bokmålsfolket og en Tesla for nynorskfolket.

Jeg vil derfor gjenta oppfordringen til alle representanter, og spesielt til Høyres representanter, om å tenke én gang til før de stemmer i kveld. Det er mulig å få en oppdatert, harmonisert nynorsk- og bokmålsversjon av Grunnloven bare ved å trykke på den riktige knappen. Hvis det ikke skjer, kommer vi i hvert fall halvveis i mål, og da kommer også Miljøpartiet De Grønne til å stemme subsidiært for Vinjes versjon pluss Graver-utvalgets nynorskversjon.

«Om seint me kjem,

Så er det med klem.

Me vil garden rydja.

Bondemål,

Kvast som stål,

Gjev ikkje lenger tol.

Norsk mål vil me i Noreg hava,

Ikkje lenger med dansken kava.

Bondemål,

Kvast som stål,

Gjev ikkje lenger tol.»

Denne songen brukar me å syngja når me møtest i slekta.

Det er ein historisk dag i dag. Me får både vedtak om modernisering av Grunnlova på bokmål og vedtak om ein nynorsk versjon av Grunnlova.

Grunnlova vart første gong omsett til nynorsk allereie i 1875 av målmannen Olav Jakobsen Høyem, men vart den gongen ikkje foreslått i Stortinget. Men i 1901 omsette professor Gjelsvik Grunnlova til nynorsk, med tittelen «Kongeriket Norigs grunnlov», og ho vart fremja som grunnlovsforslag av sju stortingsrepresentantar den 15. juni 1906. Den nynorske versjonen var meint å vera jamstilt med den moderniserte 1903-versjonen av Grunnlova. Men den gongen var nynorsk, eller «landsmål» som det heitte da, vanskeleg å akseptera for fleirtalet på Stortinget, og i konstitusjonskomiteen vart det faktisk avvist utan grunngjeving. Så det er på tide med ein ny versjon på nynorsk og på tide at Stortinget vedtek Grunnlova på nynorsk.

Forslaga me skal behandla i dag om Grunnlova på nynorsk, er faktisk dei første etter 1906. Mellom 1953 og 1985 inneheldt tekstsamlinga «Grunnloven vår» ei oppdatert omsetjing av Grunnlova. Ho vart oppdatert med omsyn til språk og innhald fram til og med 1980. Da tenkjer eg at bak det ligg det eit sterkt ønske om at den viktigaste norske teksten òg må finnast på nynorsk. Så det er på tide med ein ny versjon på nynorsk og på tide at Stortinget vedtek Grunnlova på nynorsk for første gong.

I eit land med to fullt jamstilte språk kan eit språkval aldri vera nøytralt. Når sjølve tufta til landet, Grunnlova, skal moderniserast språkleg, er det difor naturleg at ho kjem på begge språka i jamstilte juridiske versjonar. Sånn er det i fleire andre to- eller fleirspråklege statar, som Sveits, Canada og Finland.

Eg vil i dag òg gjerne takka alle målfolk, mine vener i Noregs Mållag og alle andre som har stått på for at me skal få Grunnlova på nynorsk. Det er ein stor dag for alle. I Arbeidarpartiet har me vore klare på at me ønskte både moderne bokmål og nynorsk når me skulle oppdatera Grunnlova. Difor går me inn for forslaget til Graver-utvalet både på bokmål og nynorsk. Det å ha klart språk i lovverket fremjar folkestyre, folkeopplysning og deltaking. Difor er dagens vedtak så viktig.

Graver sjølv har uttalt at det er mogleg å kombinera Graver-utvalets nynorskversjon med Vinjes bokmålversjon, men at dette gjev større språkleg ulikskap. Likevel kan me gå med på subsidiært å støtta Vinjes bokmålversjon, dersom me òg får fleirtal for nynorsk.

I 1814 vedtok me Grunnlova, i 1885 vedtok Stortinget at bokmål og nynorsk skulle vera jamstilte, og i 1905 sette Nationaltheatret opp det første stykket sitt på nynorsk. I 1906 vart nynorsk grunnlov fremja første gong, og i dag, i 2014, kan Stortinget endeleg vedta Grunnlova på nynorsk. Og me får ein ny § 113 som skal lyda:

«Denne grunnlova er vedteken på bokmål og nynorsk. Dei to tekstane er jamstilte.»

Så neste gong me treffest på Eldegard i Årdal, ja, da skal me feira med neste verset:

«Blankt som gull

Og mjukt som ull

Er det norske målet.

Som sol på fjell,

Som blome-tjeld,

Som fuglesong om kveld.

Tusen års rot det hev i landet,

Tusen år til så skal det stande.»

Erik Skutle (H) [12:28:44]: Etter lange og gode drøftinger tyder alt på at vi i dag vil vedta en grunnlov i modernisert språkdrakt i tillegg til en nynorsk versjon. Det er Høyre godt fornøyd med.

Høyre har vært opptatt av å balansere en rekke hensyn i denne prosessen. Det første er å bevare de historiske linjene i Grunnloven. Grunnloven er på mange måter det norske demokratiets fødselsattest, og vi har vært skeptiske til en radikal språkreform som visker ut mange av de historiske linjene etter Eidsvoll i 1814. Samtidig har vi hatt et ønske om å gjøre Grunnloven mer forståelig for folk som ønsker å lese den. Grunnloven kan selvfølgelig aldri forstås bare ved å lese teksten, man må også se på tidligere tolkninger og rettsavgjørelser. Likevel er det en del paragrafer som det er svært vanskelig å skjønne betydningen av. Disse blir nå endret, og det er bra. Like mye har vi vært opptatt av å ivareta den nynorske målformen. Måten vi ønsket å gjøre dette på, var å bytte ut de paragrafene som var skrevet på det mest gammeldagse språket, samtidig som vi ville legge til rette for at framtidige endringer skulle kunne skje på moderne språk og valgfritt målform. Det blir det ikke flertall for i dag. Løsningen man ender opp med – og vedtar – ivaretar likevel våre intensjoner på en god måte. Man får en nynorskversjon som er likestilt med bokmålsvarianten. Det ivaretar nynorskbrukerne. Man får en språklig revidert versjon på bokmål, som gjør innholdet mer forståelig for leserne. Samtidig ivaretar man de historiske linjene, fordi Vinjes versjon er skrevet i et konservativt og høyverdig språk.

Jeg vil på det sterkeste tilbakevise antydninger fra denne talerstolen om at vi i Høyre har det standpunktet vi har, for å stikke kjepper i hjulene for noen andre. Det er ikke riktig. Vi har det standpunktet vi har, fordi det ivaretar våre intensjoner på en best mulig måte. Så enkelt er det.

Jeg er glad for at det nå ser ut til at et stort flertall i denne sak vil stemme for Vinjes bokmålsversjon og Gravers nynorskversjon, i det året som det – som vi vet – er 200-årsjubileum for Grunnloven og demokratiet.

Bente Thorsen (FrP) [12:31:36]: Grunnloven har vi all grunn til å være stolt av. Den står i en stolt tradisjon fra opplysningstiden, på samme måte som bl.a. den amerikanske grunnloven av 1787 og den franske grunnloven av 1791.

I den norske grunnloven slås viktige prinsipper fast, som trykkefrihet, at folket bør utøve den lovgivende makt gjennom sine representanter, og at folket alene har rett til å beskatte seg gjennom sine representanter. I tillegg inneholder den viktige bestemmelser som § 96, om lov og dom, og § 50, om stemmeretten. Nettopp de viktige bestemmelsene og det symboltunge ved Grunnloven – at den på mange måter utgjør grunnstammen i det norske demokratiet – innebærer at den må være tilgjengelig for alle.

Henrik Wergeland var en markert forkjemper for at 17. mai – feiringen av Grunnloven – også skulle være barnas dag. Nettopp fordi Grunnloven er en pilar i samfunnet – av betydning både for nåværende og for kommende generasjoner – er det av stor betydning at språket i vår nå 200 år gamle grunnlov oppdateres, slik at også dagens unge forstår innholdet i og betydningen av den.

Da Grunnloven ble vedtatt i 1814, hadde vi ikke noe offisielt norsk skriftspråk. I dag har vi to, og de har vært likestilt siden 1885. Eidsvollsmennene skrev grunnlagsdokumentet for samfunnet vi lever i, på det skriftspråket som de hadde tilgjengelig. Men skriftspråket i Norge har endret seg mye siden 1814.

Det har knyttet seg stor spenning til om det i det hele tatt ville bli flertall for en språklig modernisering av Grunnloven på bokmål, og om det ville bli flertall for å gi ut Grunnloven på nynorsk. I og med at Norge har to likestilte målformer, er det i mine øyne en selvfølge at det aller viktigste nasjonale dokumentet, Norges grunnlov, skal foreligge på både bokmål og nynorsk.

Språklig likestilling er viktig. Å vedta at Grunnloven skal være på nynorsk og på bokmål, er en fin måte å markere det frie valget – mellom nynorsk og bokmål – alle borgere har, uten at det innebærer tiltak som noen kan oppfatte som tvang, 25 pst.-kvoter eller lignende. Det vil være en viktig, symboltung anerkjennelse av nynorsken, av nynorskbrukerne og av språklig frihet – og samtidig understreke at Grunnloven tilhører alle nordmenn.

Fremskrittspartiet har hele tiden støttet Vinjes bokmålsversjon og Graver-utvalgets nynorskversjon. Jeg må si det vil være meg en stor glede å få stemme ja til det i dag.

Jeg vil slutte meg til representanten Lundteigens rosende ord og takk til Carl I. Hagen for hans utrettelige arbeid for en språklig fornyelse av Grunnloven.

Marit Arnstad (Sp) [12:35:25]: I dag skal hver enkelt av oss folkevalgte votere for eller mot en språklig modernisering av Grunnloven.

Senterpartiet har valgt å støtte komiteens innstilling, å bifalle grunnlovsforslag nr. 25, om vedtak av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk, som gjerne blir omtalt som Graver-utvalgets forslag, eller – som det sies her i salen i dag – Graver–Graver-forslaget.

Senterpartiet er glad for den debatten som bl.a. Carl I. Hagen initierte i 2007–2008, om en språklig fornyelse av Grunnloven. Det er dette initiativet som ligger til grunn for den behandlingen vi har i dag, fordi behandlingen av forslaget førte til at Stortinget i 2012 gjorde et vedtak som resulterte i Graver-utvalget og deres innstilling.

Senterpartiet mener at Graver-utvalgets forslag gir oss mulighet til å vedta en grunnlov på våre likestilte skriftspråk, bokmål og nynorsk. Det er avgjørende, ikke minst i jubileumsåret, at vi kan få en modernisering av Grunnloven på begge våre skriftspråk.

Det er grunnlaget for vårt folkestyre som er nedfelt i Grunnloven. Den var radikal i sin tid. Senterpartiet er stolt av den grunnloven vi har, men vi mener at for å medvirke til å utvikle folkestyret – demokratiet – videre er det viktig at alle føler at de kan lese og forstå Grunnlovens paragrafer på en god måte. Det fordrer at Stortinget i dag vedtar en helhetlig, språklig modernisering av Grunnloven.

Ganske nylig var 30 professorer fra ulike juridiske fakulteter i Norge i et innlegg om språket i Grunnloven helt tydelig når det gjaldt modernisering. De var opptatt av at klart språk i lovverket vil fremme folkestyre, folkeopplysning og samfunnsdeltakelse. De var også tydelig på at når Stortinget allerede i 1885 vedtok å jamstille nynorsk og bokmål, er det på tide at den jamstillingen viser seg i det dokumentet som mer enn noe annet er symbolet på et samfunn som bygger på demokrati og mangfold.

Uenigheten om Grunnlovens stilling språkmessig er langt på veg en diskusjon om hvordan en ser på Grunnloven i dag. Det er mange som også fra talerstolen i dag sier at de først og fremst ser på Grunnloven som et kulturhistorisk dokument. Men det må også ses opp mot Grunnloven som et levende, juridisk dokument, som godt kan tåle den moderniseringen som i dag blir foreslått.

Senterpartiet ser ikke på Grunnloven først og fremst som et klenodium eller som et kulturhistorisk dokument. Vi ser på Grunnloven først og fremst som et levende, juridisk dokument og som et grunnlag for vårt folkestyre.

Vi står overfor litt ulike valg her i dag. Saksordføreren var i sitt innlegg inne på hva bl.a. den kombinasjonen en kan komme til å få her i dag – Gravers forslag til nynorsk og Vinjes forslag til bokmål – vil kunne bety. Han nevnte en rekke eksempler på hvordan det vil kunne bidra til unødvendige, praktiske problemer. Med de to forslagene vil det bli en større avstand mellom den nynorske versjonen og bokmålsversjonen. Den avstanden kan igjen skape uklarhet både praktisk, språklig og tolkningsmessig. Veldig elegant er derfor ikke en slik løsning.

Den beste løsningen ville utvilsomt være å ta steget fullt ut og modernisere språket i Grunnloven, både bokmål og nynorsk, i tråd med det Graver-utvalget foreslo.

Gjennom den siste uka har flere partier endret standpunkt i spørsmålet om språklig modernisering av Grunnloven. Senterpartiet er glad for at representanter for flere partier nå har uttrykt at de vil votere for en helhetlig, språklig modernisering av Grunnloven. Det er bra.

Vi i Senterpartiet står fast ved det som vi har ment i innstillingen. Vi mener at Stortinget bør ta hele steget når det gjelder Gravers forslag, og vil stemme for det. Men vi vil også – om nødvendig – sørge for at en får en fornyelse, sjøl om den fornyelsen ikke går like langt som Gravers forslag til bokmål og nynorsk. Det betyr at vi subsidiært vil sørge for at en kan få de endringene det er mulig å få, fordi vi mener at alene det at en får en nynorsk versjon av Grunnloven, er verdt å juble for – som en gave til nasjonen i grunnlovsjubileumsåret.

Sveinung Rotevatn (V) [12:40:24]: Stortinget vedtek i dag ei grunnlov på eit alderdommeleg bokmål som vil vere språkleg utdatert i det sekundet vi vedtek ho. Heldigvis vil også Stortinget vedta ei grunnlov på moderne norsk. Ein kan argumentere for å halde på dagens 1903-norm uendra, ein kan argumentere for ei modernisering til anten moderne bokmål eller moderne nynorsk, ein kan argumentere for ei modernisering til både moderne bokmål og moderne nynorsk – som eg skal gjere – men at Stortinget no skal gå inn for ei grunnlov på moderne nynorsk som er i utakt med ei grunnlov på eit konservativt bokmål, både språkleg og når det gjeld oppbygging, er det ganske vanskeleg å argumentere for. Derfor kjem eg og Venstres gruppe til å stemme samla for Graver-utvalets likestilte tekstversjonar til grunnlov på moderne nynorsk og moderne bokmål.

Grunnlovsendringar er ikkje noko ein skal ta lett på, og det har vorte sett fram innvendingar mot å vedta ein grunnlovstekst på to ulike målformer. Særleg har spørsmålet om mogleg juridisk uvisse ved språkleg motstrid mellom dei to versjonane stått sentralt. Vi har i Noreg ingen tradisjon for å ha lovar på to ulike målformer. Fram til no har vi praktisert anten-eller-prinsippet. Dersom det å vedta ei grunnlov på begge målformer i dag ville ført til juridisk uvisse, ville det vore eit godt argument mot å starte ein ny sånn tradisjon – etter mitt syn det einaste verkeleg gode argumentet mot.

Høyringsrunda og den offentlege debatten rundt grunnlovsspråket dei siste månadene har likevel fått godt fram at det ikkje finst nokon reell fare for at ei sånn språkleg-juridisk forvirring vil oppstå. Norske domstolar og juristar er allereie godt trena i å hanskast med tekstar på ulike språk, ikkje minst på grunn av den jamt større harmoniseringa mellom norsk rett og EU-rett. At det fagjuridiske miljøet ikkje ser noko problem med å vedta Graver-utvalets forslag om to moderniserte grunnlovar, får vi også eit tydeleg vitnesbyrd om i dagens Bergens Tidende, der 33 professorar frå våre tre juridiske fakultet innstendig ber Stortinget om å vedta begge forslaga frå Graver-utvalet. Dessutan har vi i Noreg lang tolkingstradisjon og svært mykje rettspraksis rundt dei ulike grunnlovsparagrafane, så det språklege vil neppe by på store utfordringar framover, særleg når Stortinget gjennom sitt vedtak vil gjere det klart at målet med moderniseringa ikkje er å endre meiningsinnhaldet i Grunnlova.

Det siste, altså meiningsinnhaldet, skal vi først gyve laus på neste veke. Men eg må få lov til å seie at det er påfallande kor stort offentleg søkjelys som er retta mot Grunnlova sitt alderdommelege språk, og kor stort og vedvarande mørke det er rundt Grunnlova sitt alderdommelege innhald. Føresegn som «Kongens Person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages» blir ikkje noko meir moderne fordi vi vedtek dei på nynorsk. Men innhaldet får bli neste vekes debatt.

Eg har – etter å ha følgt og delteke i den offentlege debatten – kome til at argumenta for å gjere språklege endringar totalt sett veg mykje tyngre enn argumenta imot. For det første har det sjølvsagt ein tung symbolverdi at vi kan få ei grunnlov som viser den språklege likestillinga i praksis. Det er ein stor siger for nynorsken og vil vise at sjølv om vi brukar nynorsk og bokmål om kvarandre i lovgjevingsarbeidet elles, så har ingen av målformene høgare rang enn den andre. Då bør lova som har høgast rang av alle, vise det i praksis.

For det andre er det ingen tvil om at dagens grunnlovstekst kan vere vanskeleg å forstå. Språket lova er skriven på – som i praksis følgjer ein norm frå andre del av 1800-talet – er vanskeleg tilgjengeleg for andre enn fagfolk. Grunnlova er ein fagtekst og ein juridisk tekst, men ho er også eit nasjonalsymbol. Det sender etter mitt syn eit uheldig signal at nasjonalsymbolet vårt skal vere skrive på eit språk som er vanskeleg å kalle norsk, og som det er krevjande å forstå. Nokon er opptekne av at det gamalmodige grunnlovsspråket er høgverdig. Etter mitt syn er det ingenting verdig ved at vanlege folk ikkje kan forstå sine eigne rettar og pliktar etter Grunnlova.

Når dei fleste motargumenta mot ei oppdatert grunnlovstekst på to målformer no er rydda av vegen, er det på tide at stortingsfleirtalet samlar seg om ei ny grunnlov for ei ny tid. Det er eg glad for at vi ser ut til å gjere i dag – iallfall på nynorsk.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:45:29]: Det har vore mykje takking i dag. Eg vil slutte meg til mange av dei takkarane, men òg takke saksordføraren, komitéleiaren og resten av komiteen for det arbeidet dei har gjort dei siste dagane, som har gitt oss grunn til å glede oss over at vi skal få ei modernisering av språket i Grunnlova etter denne dagen. Så vil eg seie at det som personleg gleder meg aller mest i dag, er at vi no skal få Grunnlova òg på nynorsk. Fleire har gått til historia for å grunngje det. Eg pleier som oftast, når eg skal grunngje verdien av at vi har dei to likestilte skriftspråka, å gå til framtida, fordi, punkt ein, det er jo sånn at mange av oss, faktisk mange hundretusen, brukar nynorsk som sitt språk, skriv på nynorsk, tenkjer på nynorsk – det er ein del av vår identitet å bruke nynorsk. Språk er noko av det viktigaste vi menneske har i det moderne samfunnet. Derfor har det å kunne oppleve at du som språkbrukar, med ditt språk, har dei rettane som andre som brukar majoritetsspråket, har, enorm verdi for mange av oss. Derfor er det eit fundamentalt spørsmål om rettar som er viktig, og det kjem til å vere viktig i framtida.

Det andre er at eg har høyrt mange fine honnørord om at dei to skriftsspråka er likestilte, men sanninga er jo òg at nynorsk er under sterkt press i det norske samfunnet. Ja, det er til og med ikkje berre lov, men ganske vanleg å snakke nedlatande om nynorsk. Eit søk på «spynorsk mordliste» som eg gjorde på Google rett før eg kom opp her, gav 2 400 treff. Det første treffet var Wikipedias engelskutgåve, som innleiar med:

«Spynorsk mordliste is a derogatory term in Norwegian culture, meant to disparage the Nynorsk…».

Vidare er f.eks. eit anna av dei første treffa ein Høgre-politikar som brann ei utgåve av Nynorsk ordliste i valkampen i 2005. Han har no ein framståande posisjon i Bergens-politikken.

Dessverre er ikkje det unikt. Eg har sjølv opplevd mange gonger å høyre rapportar om brenning av nynorske ordlister i den offentlege debatten. Viss ein har prøvd å delta på eit skulevalsmøte i Austlandsområdet og argumenterer for det synet som mitt parti og fleirtalet i Noreg har, har ein sett at det ikkje berre er sånn at det er lov å meine andre ting, det populære og kule er å snakke grovt nedsetjande om nynorsk, og mange gjer det fordi det er populært og kult. Derfor er det at vi får Grunnlova på nynorsk ikkje berre symbolsk viktig, men eit reelt viktig uttrykk for rettane til mange av oss, og eit viktig signal om at det framleis heldigvis er eit breitt politisk fleirtal som er villig til å stå opp for at vi skal ha to likestilte skriftsspråk i Noreg.

Til slutt vil eg seie at diskusjonen om saka her har fått fram både nokon av dei betre og nokon av dei ikkje fullt så gode sidene ved det norske demokratiet og Stortinget. Nokon av dei beste synest eg vi har sett dei siste dagane, med stor vilje til å strekkje seg og leite etter løysingar som kan ta oss i den retninga stortingsfleirtalet vil, og at det no visar seg at heile Stortinget truleg – kanskje med få unntak – vil stemme for eit modernisert språk, noko det lenge har vore eit breitt fleirtal for. Så må eg òg seie at eg synest motsett at viss fleire av dei partia som no – då tenkjer eg særleg på Venstre og Kristeleg Folkeparti – stemmer for Graver–Graver-versjonen, tidlegare hadde argumentert for det og ikkje det stikk motsette, trur eg det hadde vore lettare å samle full oppslutting om ei sånn løysing som dei same partia no, viss eg har forstått det riktig, meiner er den beste løysinga. Eg må seie eg synest det er eit paradoks at det at vi så seint har kome dit at vi klarer å finne ei samlande løysing, har vore ei hindring for det.

Heilt til slutt til Høgre: Eg forstår veldig godt deira argument – eg forstår eigentleg argumenta for alle primærsyna i denne saka – men eg trur det vil vere vanskeleg for mange utanfor å forstå løysinga viss det vert Graver-nynorsk og Vinje-bokmål. Viss vi ser litt fram, så trur eg at alle forstår at det ikkje kjem til å vere sånn på varig basis. Vi kjem til å utsetje ei utvikling mot det mest sannsynlege, nemleg at vi kvart år kjem til å vedta ei Graver-løysing på bokmål. Kanskje er det greitt – Høgres historiske rolle er å vere konservativ. Men eg trur vi ville vore tente med å gå dit med ein gong.

Det skal verte interessant å sjå, for to av vinnarane i dag sit her borte: Carl I. Hagen og Ottar Grepstad. Om vi vedtek Vinje-bokmål og Graver-nynorsk, trur eg det vil vise seg at Carl I. Hagen vinn på kort sikt, men at det er Ottar Grepstad som vinn på lang sikt.

Presidenten: Før vi går videre, vil presidenten gi ordet til Helge Thorheim for å ta opp mindretallsforslagene. Debatten tyder på at det er de som skal vedtas, og da er det viktig at de er tatt opp før votering.

Helge Thorheim (FrP) [12:50:58]: I forbindelse med mitt innlegg, kom jeg dessverre i skade for å glemme å ta opp mindretallets forslag. Jeg tar herved opp forslagene nr. 1 og 2.

Presidenten: Da har representanten Helge Thorheim tatt opp de forslag han refererte til.

Jette F. Christensen (A) [12:51:28]: «Kvifor ikkje elske meg no og bli ferdig med det?» – Det skrev Ragnar Hovland. Hvorfor ikke bare gi Grunnloven tilbake til folk nå og bli ferdig med det? Jeg har prøvd å forstå det. Jeg har lest og jeg har hørt argumenter for hvorfor vi ikke skal ha en gjennomarbeidet, helhetlig språkversjon som er tilgjengelig for flere. Det hadde vært spesielt kledelig i dag når det er 200 år siden vi avskaffet adelen.

Noen argumenter, bl.a. framført av Abid Q. Raja fra Venstre, har vært knyttet til kulturarv, og at dette er et spørsmål om å bevare den. Du kan si mye godt og mye forskjellig om den norske kulturarven, men jeg tror ikke den står og faller på en revisjon av grunnlovsspråket fra 1903. Det er også en del av norsk kulturarv å vente på bussen når det regner, men det er ikke et selvstendig argument mot busskur.

Et annet argument, framført flere ganger av Michael Tetzschner fra Høyre, er at man har forventninger til at landets grunnlov fortsatt skal være i søndagsklær. For meg er den litt preget av hverdagsklær. For meg er livet preget av hverdager. Det er flest av dem. Det er kanskje da vi trenger Grunnloven mest.

I sitt innlegg i dag sa Tetzschner at vi nå får en verdig språkversjon. Verdighet er populært både å diskutere og å påberope seg i denne salen. Hva er det som gjør at en løsning med Vinje-bokmål og Graver-nynorsk er mer verdig enn en sammenhengende endring med Graver–Graver-versjonen? Er verdig det samme som utilgjengelig? Er verdig det samme som fragmentert?

Flere representanter har sagt at de selv forstår Grunnloven, og at de forstår Vinje-versjonen veldig godt. Ære være dem for det! Men det er ikke et argument for ikke å gjøre den mer tilgjengelig for flere.

Det gamle norsk-danske embetsmannsspråket er tungt å lese i dag av andre enn spesialister, skriver 31 jusprofessorer til komiteen. Grunnloven er ikke til for spesialister – den er til for folk. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er verdig, det er ikke minst i respekt for demokratiet, det er i Eidsvolls ånd, det er å utvise stolthet for en sammenhengende revisjon av språket i Grunnloven med Graver–Graver-versjonen og fremmer det. Det å ikke gjøre det, det er det som er radikalt. Det å aktivt velge å fortsette å la Grunnloven være utilgjengelig for flere, det er det som er radikalt.

For Arbeiderpartiet er det bare én måte å gjøre ting på, og det er å gjøre det skikkelig. Derfor vil vi levere inn forslag om Graver-bokmål hvis ikke mange nok blir med på det forslaget i dag, og stemme for Vinjes versjon subsidiært. Det er i alle fall bedre enn ingen ting. Og mens vi venter på at flere blir med på Graver–Gravers versjon, kan vi i hvert fall glede oss med å lese Grunnloven på nynorsk. Men selv stortingsrepresentanter kan ikke bare sitte å lese Grunnloven hele dagen, de må lese litt Olav H. Hauge også – særlig i dag. Hvis Graver–Graver ikke får flertall, vil jeg spesielt anbefale følgende strofe:

«Du skal ikkje tru at du er nokon kar for det um dei skryter av deg inni Oslo.»

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Trine Skei Grande (V) [12:55:49]: Grunnloven er viktig – det har alle understreket i dag. Men grunnen til at den har beholdt sin viktighet, er at den stadig har blitt endret, at innholdet har utviklet seg med statsskikk, utviklet seg med menneskerettighetenes utvikling og utviklet seg med samfunnsendringa. Dens kraft i det norske samfunn ligger i dens kraft til endring.

Hvis vi skal tilføre historien litt – det er ikke så mange som har sittet veldig lenge i kontrollkomiteen – er det sånn at noen av oss foreslo å ha en større gjennomgang av Grunnloven fram til denne behandlinga, som ikke fortrinnsvis handlet om språk, men som handlet om at Grunnloven skulle være mer i takt med den statsskikken vi har. Venstre ble nedstemt med dunder og brak. Vi ønsket nettopp en revisjon som handlet om at vi skulle endre formuleringer som at «Kongen velger selv et råd» når vi vet at det ikke er Kongen som peker ut sitt råd lenger. Hvorfor kan ikke det stå riktig i vår grunnlov det som er norsk statsskikk? Dette ble vi nedstemt på.

Så har vi den store debatten om språk. Jeg må innrømme at jeg kanskje tror dette ikke er det viktigste, sjøl om det føles sånn i dag. Jeg tror innholdet er viktigere. Jeg tror at viktigere enn om det heter gryta eller gryten, er hva som er oppi gryta.

Så er det sånn at Grunnloven heller ikke har hatt den rollen som grunnloven har f.eks. i andre stater. Jeg har aldri sett en norsk spillefilm der en eller annen som blir arrestert, roper ut en grunnlovsparagraf, men jeg har sett mange amerikanske filmer, der analfabeter kan hvilket tillegg i grunnloven de skal påberope seg. Vi kan kanskje få en grunnlov med en sånn rolle, men den har i dag ikke en sånn rolle. Den Grunnloven som hang i klasserommene til mange av oss, var til og med trykt med en skrifttype som gjorde at det ikke var mulig å lese den for barn.

Det jeg tror kommer til å skje i dag, er at Sveinung Rotevatn og Bård Vegar Solhjell får rett: med den stemmegivninga som skjer i denne salen, tror jeg det er nynorskversjonen som vinner.

Sjøl om jeg hadde vært samfunnsfaglærer på KG i Oslo, og hatt valget mellom å presentere Vinjes setning «for Almenvæsenet nyttigste Maade» for mine elever, eller Gravers nynorsk-versjon, der det heter «på den måten som er nyttigast for samfunnet», hadde jeg – sjøl på KG på Frogner i Oslo – valgt nynorskversjonen fordi den hadde vært lettest å lese for elevene. Så hvis man har en ambisjon om å gjøre Grunnloven til det symbolet man ønsker, tror jeg at med den stemmegivninga det ser ut som vi får i dag, vinner nynorskversjonen. Den kommer til å bli den allmenne folkelige delen.

Ingrid Heggø (A) [12:59:05]: Vi feirar i år at det er 200 år sidan Noreg fekk ei eiga grunnlov. Og Grunnlova var eit resultat av ein modig prosess ved at kongemakt og folkemakt samarbeidde for å gje Noreg eit moderne styresett.

I dag skal vi ta stilling til endringar i Grunnlova, og eg er svært fornøgd med at Arbeidarpartiet har stått som ei klippe for nynorsken.

Som representant for nynorskfylke nummer ein, og som leiar i Løvebakken Mållag, har eg prøvd å jobba for å påverka opposisjonen – spesielt dei som har sete i styret i Løvebakken Mållag og òg mine medrepresentantar på Sogn og Fjordane-benken. Eg er svært nøgd med at det no ser ut til å verta fleirtal for Grunnlova også på mitt målføre – både eit tidsmessig nynorsk og eit tidsmessig bokmål.

Grunnlova er eit viktig symbol på det norske folkestyret. Historia viser at Grunnlova har hatt ein viktig funksjon i mange sentrale endringar i vår politiske historie. Arbeidarpartiet meiner det vil vera ein klår styrke for utvikling av folkestyret at vi har Grunnlova på eit tidsmessig norsk språk, og at ho er på begge målformene våre – både nynorsk og bokmål. Nasjonen vil få eit tryggare språkleg grunnlag for å kunna forstå paragrafane i Grunnlova. Nynorsk- og bokmålbrukarar får eit likeverdig grunnlag for å kunna forstå Grunnlova. Dette siste er særs viktig. Stortinget har dermed sjølv teke stilling til korleis Stortinget les og forstår Grunnlova i dag. Slik sikrar Stortinget at også seinare grunnlovsendringar vert ein del av ein språkleg heilskap. Også dette er med på å gjera Grunnlova så eintydig som Stortinget faktisk ønskjer at ho skal vere.

Det å ha Grunnlova på eit forståeleg språk og på begge målføre, er ikkje å kasta vrak på Grunnlova. Sjølv om vi ikkje kjem heilt i mål i dag, vil forbetringar skje. Og det er på tide at vi nynorskfolk også får Grunnlova tilgjengeleg på vårt målføre.

Vener av nynorsk og nynorskbrukarar! Dette vert forhåpentleg ein gledes dag, der vi endeleg skal få oppfylt jamstillingsvedtaket. Det vert nok ei ørlita feiring for nokon av oss i dag og i kveld viss det går vegen.

Heilt til slutt: Takk og atter takk til alle som har stått på – og stått fjellstøtt på – for at vi skal ha nynorsken!

Guri Melby (V) [13:01:56]: Kjære stortingspolitikere! Jeg vil gjerne starte med å si at det er stor stas for en vararepresentant å bli kalt inn på Stortinget på en sånn dag og få muligheten til å være med på noe historisk.

Siden jeg er vara og derfor ikke er like ofte innom dette huset og disse gangene, så har jeg kanskje fått muligheten til å observere debatten litt mer utenfra enn de andre som sitter her. Det er hovedsakelig perspektivene som vanlig borger, norsklærer og lokalpolitiker jeg tar med meg inn i denne debatten, og ut fra de perspektivene har det vært viktig for meg at Grunnloven må være forståelig og tilgjengelig for helt vanlige, norske borgere. Det mener jeg at den ikke er i dag, og det er det også flere som har belyst fra denne talerstolen. Det arkaiske språket fra 1903 gjør at det er forbeholdt en elite av jurister og kanskje noen få stortingsrepresentanter å være i stand til å forstå Grunnlovens innhold fullt og helt, og det er enda færre som er i stand til å skrive forslag i korrekt form. Derfor mener jeg nå – over hundre år etter siste revisjon av språket i Grunnloven – at det er på høy tid med en fornying.

Skriftspråket har endret seg enormt siden 1903. Den store fornorskingsprosessen av språket startet egentlig først i 1917, og siden den gangen har det vært gjennomført mange revisjoner av skriftspråket. Dette bør reflekteres i det kanskje aller viktigste dokumentet for vårt demokrati, nemlig Grunnloven. Dersom målet er tilgjengelighet og forståelighet, er det åpenbart at Grunnloven må være tilgjengelig på begge de offisielle målformene vi har i Norge, det vil si både bokmål og nynorsk.

I en av de mange e-postene jeg har mottatt fra folk de siste dagene, knyttet til denne saken, er det en nynorskbruker som skriver følgende:

«Å vedta Grunnloven på nynorsk og bokmål vil vere ein enkel og effektiv måte å markere det frie valet alle borgarar har mellom nynorsk og bokmål, utan at det inneber tiltak som nokon kan oppfatte som tvang, kvotar eller liknande. Det vil vere ei viktig, symboltung anerkjenning av nynorsken, nynorskbrukarar og språkleg fridom.»

Dette er ord jeg kan stille meg fullt og helt bak. Det er også åpenbart for meg at den bokmålsversjonen som Graver-utvalget har laget, er den som i størst mulig grad tilfredsstiller målet om at Grunnloven skal være forståelig for folk flest. Graver-utvalget har, på oppdrag fra Stortinget, laget en oppdatert grunnlovstekst som er både juridisk presis og språklig god. Den er utarbeidet av en gruppe mennesker som har både språklig og juridisk kompetanse, og de har etter mitt skjønn gjort gode vurderinger i ulike språkvalg som er tatt, og teksten framstår som både tilgjengelig, forståelig og helhetlig.

Selv om også Vinjes forslag representerer en viss modernisering, mener jeg denne versjonen beholder så mange utdaterte og arkaiske former at den ikke tilfredsstiller målet om tilgjengelighet og forståelighet. Jeg mener også at det framstår som noe pussig at en regjering som har satt i gang prosjekter for å få klarere og enklere språk i statsadministrasjonen, nå stemmer for en versjon av Grunnloven som er unødvendig vanskelig å forstå.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Bjørn Lødemel (H) [13:05:11]: Dette er ein historisk dag i eit historisk år. I jubileumsåret for Grunnlova skal vi vedta ei ny språkform der vi får ei grunnlov på både nynorsk og bokmål.

Dette er ei viktig sak som handlar om både innhald og målform i Grunnlova vår. Eg ønskjer sterkt at vi skal ha to levande skriftspråk, og som aktiv nynorskmann frå ein del av landet der nynorsken står sterkt, er dette også eit viktig spørsmål i høve til at vi skal ha to likestilte målformer i landet vårt.

Grunnlova er det øvste rettslege grunnlaget for vårt statsstyre og den høgste rangerte lova i Noreg. Ho spelar ei svært viktig rolle i samfunnslivet vårt, og ho er sjølve grunnlaget for folkestyret.

Grunnlova er eit historisk dokument og ein nasjonalskatt, og det same er historia bak Grunnlova. Det kjem veldig klart til syne gjennom den grunnlovsfeiringa vi er midt oppe i no.

Grunnlova si språkform blei revidert varsamt i 1903. Etter det har ikkje Grunnlova gjennomgått noka språkleg fornying. I mellomtida har norsk språk utvikla seg mykje. Grunnlova si språkform blir i dag av mange opplevd som forelda, og det er også ei av grunngjevingane for at vi handsamar desse grunnlovssakene i dag.

Det er ikkje tvil om at Grunnlova sitt innhald er vanskeleg tilgjengeleg for dagens lesarar, noko som harmonerer dårleg med Grunnlova si funksjon som grunnlag for vårt folkestyre. Ei språkleg fornying av Grunnlova er eit demokratiseringsprosjekt som etter mitt syn tener folkestyret.

På den opne høyringa blei det frå fagleg hald uttrykt klar støtte til at Grunnlova både kan og bør liggje føre på våre to likeverdige skriftspråk, bokmål og nynorsk, og at formåla med grunnlovsforslaga er språkleg fornying og ikkje endring av realitetar.

Når eg ønskjer sterkt å ha ei grunnlov på begge målformene, er det viktig for meg å lytte til dei faglege råda som kom fram på høyringa. Eg har merka meg at professor Eivind Smith på komitéhøyringa gav uttrykk for at ein har to vesentlege, fullt brukbare, likeverdige versjonar som er godt gjennomarbeidde.

Eg har også merka meg at professor Smith viser til at begge kan brukast for å oppnå mykje av den moderniseringa som han meiner vi bør få til, og det viktigaste no er å bringe Grunnlova tilbake til ei språkform som gjer at folket forstår kva som står der.

Eg er svært glad og takknemleg for at det har blitt jobba fram eit godt kompromiss som gjer at ein i dag faktisk kan gjere eit vedtak som fører til at vi får ei grunnlov på både bokmål og nynorsk. Dette er ei stor anerkjenning av nynorsken som likeverdig språk, og det har svært stor verdi for det vidare arbeidet med å gjere nynorsken til eit levande skriftspråk.

Terje Breivik (V) [13:08:09]: Demokratiet sitt grunnlag er at menneske deltek. «Skal ein delta, må ein forstå. Og for å forstå, må ein meistra språket.» Det sa dåverande kulturminister under opninga av Språkåret 2013, og det er truleg den beste forklaringa på alle innspela og engasjementet arbeidet med språket i Grunnlova har utløyst.

Det har vore ei sann glede å stå midt i straumen av alle instansar og enkeltpersonar som har informert Stortinget i denne prosessen – anten ved personleg oppmøte eller gjennom ulike elektroniske kanalar. Så hjarteleg takk til alle som har teke kontakt og bidrege til det vedtaket me i dag kjem til å gjera. Det er all grunn til å feira, ikkje minst på vegner av nynorsk.

Når Grunnlova i dag vert vedteken på nynorsk, er skriftspråket uløyseleg bunde til framtida. Nynorsk kultursentrum seier det så sterkt i dag: «Berre jamstillingsvedtaket frå 1885 er viktigare enn dette.»

I 1814 hadde me ikkje eit norsk skriftspråk. I jubileumsåret 2014 har me ikkje berre eitt, men to. For underteikna er det slik sett berre rett og rimeleg at me nyttar revideringa til å få Grunnlova på tidhøveleg norsk og gjer ho meir tilgjengeleg. Primært kjem eg derfor til å røysta for Graver bokmål og Graver nynorsk, subsidiært for Vinje bokmål. Sett på spissen er Vinje-bokmål ei ansiktslyfting eller sminking av dansk lovspråk med eit eldre norsk som ideal. Det filologiske handverket er framifrå. Symbolpolitisk og formelt vert Grunnlova meir norsk i Vinje sin versjon. Framlegget skil seg likevel vel mykje frå plausibelt tidhøveleg norsk til at den praktiske gevinsten er stor. Men sjølv om Vinje-framlegget følgjer tankegangen frå 1903-teksten, er lovteksten likevel lagt nærmare tida vår på mange punkt. Med denne versjonen vert det utvilsamt lettare å fullføra oppdatering av Grunnlova til moderne bokmål ved neste høve. Grunnlova vert uansett meir tilgjengeleg på bokmål òg enn ho ville ha vore utan Vinje-framlegget.

Og for dei av oss som er glødande overtydde om at det har ei eineståande verdi at Grunnlova er skriven på tidhøveleg norsk, er det uansett ikkje eit stort problem at Grunnlova no vert lettast å forstå på nynorsk.

Øyvind Halleraker (H) [13:11:03]: Flere har sagt at dette er en merkedag og en viktig dag for oss, og det er det selvfølgelig. Vårt 200-års grunnlovsjubileum ble også muligheten til å modernisere Grunnloven.

Grunnloven vår fra 1814 var en radikal fremadskuende grunnlov, og en grunnlov basert på frihetsbegrepet. Dette har vi levd godt med siden. En fornying i forbindelse med 200-årsjubileet, som Stortinget ba om i 2012, er derfor helt på sin plass.

Jeg har lyst til å takke saksordføreren for den gjennomgangen han hadde innledningsvis. Den var ryddig og grundig. Det er gledelig at vi nå har et nær enstemmig storting som stiller seg bak en modernisering og ikke minst også en språklig sidestilling av Grunnloven i våre to likeverdige språk. Det tjener Stortinget til ære, og det tjener den gjensidige respekten for våre to norske språk, nynorsk og bokmål. Selv om jeg bruker bokmål, mener jeg at dette er svært viktig.

Så mye mer er det ikke å legge til. Mange har sagt kloke ord fra denne talerstolen, men la meg avslutningsvis få takke alle som har bidratt til, i komitéarbeidet og i denne debatten, at vi nå får et godt og bærekraftig vedtak.

Kjersti Toppe (Sp) [13:12:57]: For Senterpartiet er det avgjerande at Grunnlova, som er sjølve grunnlaget for vårt folkestyre, er på eit språk som gjer at ho blir forstått av dei ho skal gjelde for. Difor er grunnlovsvedtaket i dag viktig for demokratiet. Ei språkleg modernisering av Grunnlova er på høg tid. Grunnlova i Noreg må vera skriven på forståeleg norsk. At Grunnlova no vert på begge dei likestilte skriftspråka i Noreg, bokmål og nynorsk, gjer dagen i dag historisk.

Eg meiner i likskap med fleirtalet i komiteen at den klokaste løysinga i dag vil vera at Stortinget vedtar grunnlovsforslag nr. 25, altså Graver-utvalet sin bokmåls- og nynorskversjon. Graver-utvalet sin bokmåls- og nynorskversjon er tilpassa kvarandre. Moderniserte omgrep er like så langt som mogleg. Språket er gjort enklare og meir aktivt i høve til originalteksten sitt forelda språk og Vinje sin bokmålsversjon. Som saksordføraren sa, er Vinje sin bokmålsversjon ikkje ei reell modernisering av språket i Grunnlova. Graver-utvalet har gjennomgåande modernisert forelda omgrep og uttrykk, men det er ikkje gjort i Vinje sin bokmålsversjon. Vinje sin bokmålsversjon vil krevja meir tolking enn Graver-utvalet sin nynorskversjon – t.d. i § 100 første ledd om ytringsfridom, der «bør» må tolkast som «skal» i Vinje sin bokmålsversjon. For andre enn spesialistar vil denne ulikskapen verka svært forvirrande.

Dersom Stortinget i dag vedtar Vinje sin bokmålsversjon og Graver-utvalet sin nynorskversjon, vil vi få ein nynorskversjon som er klart meir moderne både i språkleg stil og i ord og uttrykk enn bokmålsversjonen. Kombinasjonen av Graver-utvalet sin nynorskversjon og Vinje sin bokmålsversjon vil medføra ei rekkje praktiske og pedagogiske problem. Paragraftilvisingar vil vera ulike for ei rekkje føresegner av di Graver-utvalet har forenkla setningar i nokre paragrafar. Graver-utvalet sine endringar av setningsstruktur gjer grunnlovsteksten lettare å tolka for juristar, og lettare å lesa og forstå for andre lesarar.

Om Stortinget vedtar ei ny språkdrakt med Vinje sin lite moderne bokmålsversjon og Graver-utvalet sin tidsmessige moderne nynorskversjon, kan nynorskversjonen av Grunnlova fort visa seg å verta den primære språkversjonen i praktisk bruk, rett og slett fordi nynorskversjonen vert meir moderne og lettare å lesa og forstå. Det er flott for oss som vil styrkja nynorsken si stilling i det norske samfunnet, men det er likevel ikkje rett måte å sikra det på.

Eg vil oppmoda stortingsrepresentantar i alle parti til å votera for Graver-utvalet sitt forslag til tekstversjon av lova på både bokmål og nynorsk, slik at vi føretar ei reell språkleg modernisering av Grunnlova på både bokmål og nynorsk, våre to likestilte skriftspråk i Noreg.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:16:05]: Jeg har noen korte kommentarer til noen innlegg:

Representanten Tetzschner spurte hvorfor Senterpartiet argumenterte så sterkt for Graver–Graver, men likevel om nødvendig stemte subsidiært for Gravers nynorsk og Vinjes bokmål. Den 21. mai 2012 stemte Senterpartiet mot at vi bare skulle få Vinjes bokmål. Det var ene og alene den gangen fordi vi ikke hadde en nynorskversjon. Det har vist seg at det vi da gjorde, var rett. Det var rett å være litt tålmodig, for knappe to år senere greier vi nå å få Grunnloven på moderne nynorsk. Det ville ikke tatt seg ut fra Senterpartiets side om vi da ikke subsidiært skulle støtte det nynorskforslaget. På tilsvarende måte: Vinjes bokmålsversjon er lettere enn 1903-språket.

Tetzschner sa videre at jeg hadde sagt at det ikke trengtes forkunnskap for å forstå Graver-versjonen og refererte da til forholdet mellom Kongen og hans statsråd. Sjølsagt har representanten et poeng der, sjølsagt har en et poeng der. Men det jeg sa, var at den språkmodernisering som vi nå gjør med Graver–Graver, for mange år framover vil gjøre den lettere å forstå og lese, og det er mitt presise utsagn.

Så til representanten Grøvan fra Kristelig Folkeparti: Det har gjennom hele prosessen vært et poeng for Kristelig Folkeparti om nytt språk og både bokmål og nynorsk skulle skape tolkningsproblemer. Derfor har det punktet vært et av de viktigste for meg som saksordfører å avklare, at det ikke skulle medføre tolkningsproblemer, noe som var Kristelig Folkepartis store utfordring. Gjennom innstillinga ble det avklart at det ikke var tolkningsproblemer. Det tok Kristelig Folkeparti på den tida ikke hensyn til i sin tilrådning, men jeg er nå glad for at det er erkjent at vi er i den situasjonen.

Så til representanten Raja som hadde følelser for Grunnloven under jusstudiet, og det er bra. Det er bra å bevare, men for Senterpartiet er det viktig å kombinere grunnlovskonservatisme med tanke på de saklige forholdene i paragrafene, altså realitetene, med en språklig modernisering, sånn at vi nå kan få en grunnlov som henger oppe i klasserom og andre steder, og som kan forstås av vår ungdom for framtida.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Dag Terje Andersen (A) [13:19:20]: Da Grunnloven ble undertegnet 17. mai 1814, var den radikal. Den var radikal fordi den klargjorde forholdet mellom statsmaktene ved at vi gikk fra enevelde til konstitusjonelt monarki, men kanskje først og fremst understreking av at over alle institusjoner i det norske systemet står velgerne i valg, altså folket. Da fikk vi kimen til folkestyret, som etter hvert har utviklet seg ved at flere har fått stemmerett. Da er det logisk og viktig at det viktigste dokumentet, som er grunnlag for det demokratiet, er forståelig for folk flest.

Jeg slutter meg til saksordfører Lundteigen og representanten Kolbergs glimrende innledninger, også de delene som handlet om hyllest til tidligere representant Hagen og professor Vinje, som har bidratt i prosessen.

I forbindelse med planlegging av grunnlovsjubileet var det meningen at jubileet skulle understreke at Grunnloven skal være aktuell – det skulle ikke bare være ei historisk feiring – at den skal være framtidsrettet, at den skal være relevant, og at den skal være et dokument som har betydning for demokratiet og diskusjon om demokratiet framover. Da er det viktig at Grunnlovens form er forståelig for så mange som mulig av de fem millioner innbyggere som bor i Norge. Så må gjerne representanten Tetzschner raljere og framstille det som at en er opptatt av minst mulig forkunnskaper. Men det er ikke det som er poenget. Poenget er at når vi har valgt et system der folket har den øverste makta, er det viktig å holde fast ved målet om at grunnlaget for den makta er forståelig for så mange som mulig.

Jeg syns ikke Grunnloven vår først og fremst skal være et klenodium – spesielt ikke med ei språkdrakt fra 1903, en kunne kanskje diskutert det hvis språkdrakta var fra 1814 – nei, den skal være en levende del av demokratiet. Jeg syns heller ikke at en skal reparere det som er i orden. Men jeg syns det er riktig å rette opp det at Grunnloven for mange i dag faktisk ikke er forståelig, som representanten Kolberg refererte til med eksemplet fra klasse 8 B ved Nedenes skole. Jeg syns det i jubileumsåret er viktig at de også får en mulighet til å skjønne hva som står når de leser Grunnloven, og se hva det betyr for demokratiets utvikling. Av samme grunn, i tillegg til at vi nå får en grunnlov på nynorsk, syns jeg det er viktig at vi etter hvert også får Grunnloven på samisk.

Etter innstillingen så det ut til at dette skulle bli ei ulykke. Det så ikke ut som det skulle bli flertall for noe. Vi kan nå konstatere at det bare ble en nestenulykke, og at Høyre også til slutt innså nederlaget og stemmer for, bl.a. på bakgrunn av et bredt, folkelig engasjement. Derfor blir dette en god dag, med et bedre grunnlag for folkestyret, i Grunnlovens ånd.

Sverre Myrli (A) [13:22:50]: Av alle problemer som måtte finnes her til lands, vil jeg si at språket i Grunnloven er av de minste.

Grunnloven og dens språk har fungert veldig bra – ja, så bra at vi feirer den med brask og bram i år. Vi er jo veldig stolte av Grunnloven vår. Det finnes åpenbart gode argumenter for å endre språket i Grunnloven. Vi har hørt mange av dem her i dag, veldig mange gode argumenter. Men det finnes også mange argumenter mot å endre språket.

Mange av talerne i dagens debatt, jeg tror nesten alle hovedtalspersonene, viste i sine innlegg til 200-årsjubileet for Grunnloven. Det er ikke noe godt argument alene for å endre språket i Grunnloven. Mange har i debatten gått så langt at de har hevdet at språket i Grunnloven er et demokratisk problem. Det er i så fall alvorlig. Men hvis det er et demokratisk problem, hvorfor var det ikke det for 50, 30 eller 10 år siden? Hvorfor ble ikke språket i Grunnloven endret da, hvis dette var et stort demokratisk problem?

Saken er at det passer bra nå i år, i året for grunnlovsjubileet, å endre språket. Men etter min oppfatning – og det har jeg hevdet i alle år jeg har vært innvalgt på Stortinget – er det å endre Grunnloven en alvorlig og viktig handling, og det er altfor viktig til bare å være en av rettene i en grunnlovsjubileumsmeny. Jeg kommer derfor til å stemme imot samtlige forslag om å endre språket i Grunnloven. Jeg vil i dag, som jeg har gjort så mange ganger i mitt politiske virke, trøste meg med Ibsens doktor Stockmanns ord i En folkefiende:

«(…) den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.»

Erlend Wiborg (FrP) [13:25:32]: 2014 er et merkeår i norsk historie, og dagen i dag er også en historisk merkedag for demokratiet.

Det at vi nå i dag får til en språklig fornyelse av Grunnloven, betyr, som flere har vært innom, langt mer enn det estetiske. Dette er et viktig demokratiprosjekt. Det har vært hevdet her i dag at språk er makt. Det er jeg helt enig i. En viktig del av det norske demokratiet handler om at makten skal fordeles likt mellom alle innbyggere i Norge. Men skal man få til den like maktfordelingen, er det også en forutsetning at innbyggerne som Grunnloven skal beskytte, faktisk forstår Grunnloven. Det legger vi opp til i dag.

Samtidig er det viktig at vi må beholde verdigheten som Grunnloven fortjener, og da er jeg glad for at det nå ser ut til at vi kan få et flertall for Vinjes versjon. Når vi først får til et vedtak i denne saken, er jeg også veldig glad for at også Høyre nå har kommet med, slik at vi får et solid vedtak i denne sal. Vi gjør jo ingen realitetsbehandlinger av Grunnloven i dag, men vi sikrer det at folk flest faktisk forstår hva som står der, og de sikres de rettighetene de faktisk har. Dette er et demokratiprosjekt.

Jeg vil takke Vinje og spesielt Carl I. Hagen for deres mangeårige kamp for at vi nå får en grunnlov som folk forstår, og for at vi dermed bidrar til å styrke demokratiet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:27:32]: Ut fra den debatten som vi nå har hatt, og som jeg har lyttet veldig godt til – en debatt som har vært mye mer aktuell enn de fleste debatter på Stortinget, fordi den gir et resultat som er helt annerledes enn det som står i innstillinga – har jeg lyst til og behov for å knytte noen kommentarer til det jeg sa om at det å kombinere Vinjes bokmålsversjon og Graver-utvalgets nynorskversjon, ikke er spesielt elegant.

Jeg vil utdype tolkingsbehovet som vi her står overfor. Som mange har sagt: Nynorskversjonen er klart mer moderne både i språklig stil og i ord og uttrykk, sammenlignet med bokmålsversjonen. Nynorskversjonen kommer langt på vei til å bli alles primære språkversjon i praktisk bruk, rett og slett fordi den er lettere å forstå.

Vinjes bokmålsversjon må tolkes. Jeg skal ta fram fire eksempler på det. For det første: I § 17 heter det i Vinjes versjon: «anordninger», noe som i Graver-utvalgets versjon heter: «provisoriske lover». I § 74 heter det: «deliberasjon» i Vinjes versjon, mens det i Gravers heter: «drøftelser». I § 105 heter det i Vinjes versjon: «Fordrer statens tarv», mens det i Gravers heter: «Krever hensynet til samfunnet». Til slutt: I § 93, hvor det er spørsmål om å avgi suverenitet på et saklig begrenset område, skal det i Vinjes versjon stå: «skal ha rett til å utøve beføyelser», mens de i Graver-utvalget bytter ut «beføyelser» med «råderett». Disse eksemplene viser behovet for forklaringer til Vinje-versjonen, i motsetning til Graver-versjonen.

Jeg vil bare avslutte med å si at jeg er glad for all støtte som det har vært i denne saken til en helhetlig språklig fornyelse. Dessverre kom bokmålet for seint i form – for å si det på idrettsspråket. En kom for seint i form til å sikre den plass som nynorsken nå rettmessig får. Senterpartiet vil arbeide videre for at Graver-utvalgets bokmålsversjon blir tekst seinere. Det er ikke for seint å arbeide for den gode sak, og som sagt: Grunnloven skal kunne «henge opp» for ungdom både på bokmål og på nynorsk, slik at ungdom forstår det, og at det blir et levende dokument til beste for vår tradisjon.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:30:54]: Først av alt tror jeg dette er en dag da Stortinget kan være stolt av seg selv – stolt av seg selv fordi man har klart å legge en del kjepphester til side. Man har, etter at innstillingen forelå, innsett at her burde man bruke litt tid og prøve å sette seg sammen for å se om vi nettopp kunne få til en del av de endringene som skulle til språkmessig, og som det har vært et behov for og et ønske om. Det så vi et eksempel på rett før helgen. Jeg vil gi stor honnør til både Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og også Fremskrittspartiet, mitt eget parti, som nettopp så viktigheten av å prøve å framskaffe et flertall for å få ting til å skje. I dag er det et storting der dette faktisk nå kan skje – og det blir to tredjedels flertall for en endring. Det er jeg veldig stolt av, bl.a. på vegne av meg selv som stortingsrepresentant i denne sal.

Jeg vil rette en stor takk til Finn-Erik Vinje og til tidligere stortingsrepresentant Carl I. Hagen, for på mange måter er jo dette som vi har her i dag, resultatet av det arbeidet som de på mange måter har kjørt fram. Jeg vil gi stor honnør nettopp for det, fordi det viser at det nytter med engasjement. Man kan få ting til å skje hvis man bare bruker den tiden som man har behov for.

Selv er jeg veldig forsiktig med å gå inn og endre i Grunnloven, men det dreier seg om innholdet. Vi endrer ikke innholdet i Grunnloven i dag; vi går inn på det språkmessige. Det har jeg ikke noe problem med. Snarere tvert imot er tiden moden for å gjøre dette. Da er 200-årsjubileet et riktig tidspunkt å gjøre det på.

Noen har vært inne på at det kan være en del ord som kanskje enkelte vil ha problemer med i en tidlig fase. Det språket som er i Grunnloven, har vi levd med siden 1903. Det er det språket som har vært fram til 2014, og jeg tror faktisk man har klart å finne fram til en løsning i de sakene der det har vært nødvendig, knyttet til en tolkning av Grunnloven. Men tiden var moden. Stortinget og de som har stått bak – i kontrollkomiteen og i de forhandlingene som har vært – har gjort jobben sin. Nå er det opp til oss som samlet sal å sørge for å stemme igjennom den språklige fornyelsen av Grunnloven – til glede for det norske folk.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet, og i henhold til den vedtatte dagsordenen vil det bli ringt til votering.