Helga Pedersen (A) [11:07:45]: For Arbeiderpartiet er mangfold grunnleggende positivt. Med den nye innvandringen til Norge har vi fått en mer sammensatt befolkning med ulik kulturbakgrunn, ulike tradisjoner og ulik religiøs tilhørighet. Mangfoldet bidrar til kreativitet, utveksling av erfaringer og kontakter mot andre land og kulturer.

De aller fleste innvandrerne som kommer hit til Norge, er arbeidsinnvandrere fra Europa. De er med på å bygge landet i både bokstavelig og billedlig forstand. Samtidig blir verden stadig mindre, og mange mennesker reiser langt for å studere eller for å finne sammen med noen man er blitt glad i, og som man vil skape seg en ny framtid sammen med.

Mangfold er et gode, men innvandringen stiller oss også overfor nye utfordringer for landet vårt og gir oss nye oppgaver å løse. Norge er tuftet på at små forskjeller gir samhold og tillit. Det gjør Norge bedre! Hvert enkelt menneske har ansvar for å forme sitt eget liv, men i fellesskap former vi et samfunn som gjør dette mulig. Denne gjensidige forpliktelsen danner grunnlaget for felles velferd og for at alle, uavhengig av bakgrunn, skal ha like muligheter til å utvikle seg og leve gode liv. Arbeid er grunnlaget for sterke individer og et velfungerende samfunn. Høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet er en forutsetning for velferdssamfunnets bærekraft. Arbeid og inntekt gir økonomisk frihet til den enkelte. Et av de viktigste målene med integreringspolitikken må være å sikre at innvandrere raskt kan gå inn i arbeidslivet og være økonomisk selvforsørget. Introduksjonsprogram og introduksjonsstønad for nyankomne innvandrere er både en individuell rettighet og en obligatorisk ordning. Undervisning i norsk språk og samfunnskunnskap står sentralt i introduksjonsordningen, sammen med arbeidspraksis og andre tiltak som skal føre til at deltakerne tar fatt på arbeid eller utdanning når programmet er fullført.

I Statistisk sentralbyrås rapport om resultater av introduksjonsordningen fra 6. mai, kan vi lese:

«I 2012 var 63 prosent av dem som avsluttet introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere i 2011, enten i arbeid eller i utdanning. Dette er 2 prosentpoeng høyere enn tilsvarende resultater for dem som gikk ut av programmet i 2010.»

Vi skal ha høyere ambisjoner, men vi beveger oss i riktig retning.

Jeg har registrert at statsråden – tror jeg – besøkte Rælingen kommune, som har en vellykkethet på 86 pst., hvis jeg husker riktig. Sunndal kommune har også tilsvarende resultater. Der er grunnskoleeksamen en del av introduksjonsprogrammet. Det finnes veldig gode eksempler på kommuner som lykkes veldig bra, og de erfaringene er det viktig at man sprer til andre kommuner.

Nav skriver i sin rapport fra mars 2014 at sannsynligheten er stor for at innvandrerfamilier reduserer lavinntekter over de første fem årene. Det betyr altså at man får mer å rutte med. For noen blir lavinntekt en varig tilstand. Derfor mener jeg det var riktig å fjerne kontantstøtten for toåringer. Men regjeringen ser ikke ut til å bekymre seg over at blant barn med innvandrerbakgrunn mottok 46 pst. kontantstøtte i 2012, mot 22 pst. blant resten av befolkningen.

Det er mange som har advart mot denne utviklingen, og at kontantstøtte kan være varige fattigdomsfeller for familier med lav inntekt. For eksempel er det grunn til å minne om Brochmann-utvalget, som var opptatt av – blant flere andre – at vi i større grad må dreie virkemidlene over fra ytelser til tjenester for å sikre bærekraften til våre velferdsordninger i framtiden. Det å styrke og utvide kontantstøtte på bekostning av barnehageplasser, er i strid med arbeidslinjen, og det hemmer integreringen.

Undersøkelser av Statistisk sentralbyrå viser at halvparten av mødrene som reduserte arbeidstiden sin som følge av kontantstøtten, ikke var tilbake i full jobb da barnet var fire år. Jeg er for at vi skal ha fleksible velferdsordninger for småbarnsforeldrene, men disse ordningene må gjøre det lettere å kombinere familieliv og arbeidsliv, og ikke kutte båndene mellom disse to veldig viktige bestanddelene i livet vårt.

Arbeidslivet gir muligheter. Det er også en arena hvor utviklingen aldri stopper. Derfor er Arbeiderpartiet opptatt av å ha rettferdige og oversiktlige spilleregler for arbeidstakere og arbeidsgivere. Den norske modellen og trepartssamarbeidet har sikret oss et trygt og stabilt arbeidsliv og lav arbeidsledighet.

Arbeidsledigheten blant innvandrere i Norge er lavest i Norden, ifølge en sammenlikning fra 2012. Så utgangspunktet er godt, selv om ledigheten nå ser ut til å stige fra 6,8 pst. ledighet i innvandrerbefolkningen i februar 2013 til 7,3 pst. i februar 2014, ifølge tall som er lagt fram i dag.

Gjennom flere år har Fremskrittspartiet som opposisjonsparti her i Stortinget tatt til orde for å ville endre spillereglene for et ryddig arbeidsliv. Ofte har omkvedet vært at mer bruk av midlertidighet og mer makt til arbeidsgiverne skal skje på bekostning av arbeidstakerne. Norsk arbeidsliv har mange kvaliteter som det er viktig å ta vare på. Ikke minst er det viktig med systematisk innsats mot sosial dumping, mot lønnspress og mot ulikheter i inntekt. Hvis vi ikke lykkes med dette, vil velferdssamfunnet komme under press.

Det er lettere for innvandrere å få jobb i Norge enn noe annet sted i verden. For de aller fleste øker sjansen for å komme i arbeid med tiden man bor i Norge. Nå har det vært merkbart stille fra regjeringen om integreringspolitikken, til tross for at Fremskrittspartiet før regjeringsskiftet har markert seg med stor misnøye med tingenes tilstand. For vår framtid er det avgjørende at Norge finner gode løsninger for rettferdig fordeling, inntekter og velferd, også etter at oljealderen tar slutt.

Norge har flere ganger blitt kåret til verdens beste land å bo i. Lav ledighet over mange år og trygge velferdsordninger som sikrer oss alle tilgang til velferdstjenestene, er grunnlaget for dette. Hvis vi skal forbli et av verdens beste land å bo i, er vi avhengig av å få flere i aktivitet og flere i jobb. En god og aktiv integreringspolitikk er en nøkkel i dette arbeidet.

Tidligere i vår sa statsråd Horne at innvandrerne plikter å forsørge seg selv. Det er jeg helt enig i. Gjør din plikt, krev din rett – det har vært oppskriften for å bygge det norske velferdssamfunnet, og for hele tiden å inkludere nye grupper i det store fellesskapet. Det er en god oppskrift også i integreringspolitikken.

Vi skal stille krav overfor dem som kommer til Norge fra andre land, men vi har også en plikt som politikere til å legge til å rette for at innvandrerbefolkningen skal kunne forsørge seg selv og stå på egne ben. Fra Arbeiderpartiets side skal vi bidra med forslag og innspill til en fortsatt god integreringspolitikk, men nå etterlyser vi inkluderingsministerens visjoner på dette området:

Hvordan vil hun legge til rette for at barn lærer språk tidlig? Hvordan vil hun legge til rette for at innvandrerbarn tidlig skal bli en del av et sosialt fellesskap? Hvordan vil hun legge til rette for at innvandrerkvinner lærer språk og kommer ut i arbeid? Og hvordan vil hun legge til rette for at innvandrere ikke havner i fattigdomsfeller eller blir utnyttet i arbeidsmarkedet, og at arbeidsinnvandring ikke truer opparbeidede standarder i norsk arbeidsliv?

Statsråd Solveig Horne [11:16:55]: Først vil jeg takke interpellanten for å reise en viktig debatt, en debatt som jeg tror at ikke bare regjeringen skal jobbe sterkt for, men at hele Stortinget og alle politiske partier bør ha høyt på agendaen.

Det er bred politisk enighet i Norge om store deler av integreringspolitikken. Alle som har lovlig opphold, skal bosettes i en kommune og starte livene sine i den kommunen. Det er et hovedmål at innvandrere blir en del av fellesskapet, kan forsørge seg selv og får brukt ressursene sine. Derfor må vi legge til rette for at innvandrere lærer norsk og deltar i arbeidslivet. Og som interpellanten også var inne på: Alle har en plikt til å bidra og bidra til å forsørge seg selv.

Jeg er enig i at mye går bra og går den rette veien. Mange innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre gjør en viktig innsats i arbeidslivet, satser på utdanning og deltar aktivt på mange samfunnsområder.

Men alt er ikke rosenrødt, det er også flere utfordringer. Flyktninger og mange familieinnvandrere trenger spesielle tiltak i en overgangsfase, slik at de blir i stand til å delta og klare seg selv i Norge. Vi må forutsette at den enkelte har mulighet til – og ikke minst et ønske om – å være selvforsørgende og stå på egne bein. Å stille krav til noen, betyr også å ha respekt for dem.

Det er et par hovedutfordringer jeg har lyst til å ta tak i.

Et trygt bosted og en god bolig er grunnleggende. De fleste innvandrere som kommer til Norge, er arbeidsinnvandrere. De må finne bolig uten hjelp fra stat og kommune, eller de kan komme og bo hos familiemedlemmer som allerede har en bolig. Mange kommuner rekrutterer i dag innvandrere for å opprettholde innbyggertallet i kommunen.

Flyktninger som har lovlig opphold, er i en helt annen situasjon. De trenger hjelp til å bosette seg i en kommune.

Som kjent er det altfor mange som bor i mottak og venter på en kommune å bosette seg i. Alle er enige om at ventingen er uheldig for hele integreringen. Bosettingsarbeidet er derfor høyt prioritert, og mange kommuner gjør nå en stor innsats. Det har hittil i år blitt bosatt flere enn det ble på samme tid i fjor.

Jeg er opptatt av å finne ut hva vi skal gjøre for at kommunene skal kunne ta imot flere. Jeg har stor respekt for de kommunene som sier nei, men samtidig er det også min oppgave å lytte til de utfordringene som kommunene har. Økte kommunale utgifter og mangel på egnede boliger er gjengangere fra kommunene. Vi har allerede forenklet integreringstilskuddet og økt satsene for 2014. Dessuten er Husbankens tilsagnsramme til utleieboliger utvidet med 220 mill. kr gjennom RNB.

Stat og kommune må klare å løse denne oppgaven i fellesskap. Målet er at kommunene, slik som i dag, på frivillig basis skal bosette alle som har fått opphold. Dette er i tråd med den nye samarbeidsavtalen som staten har med KS.

Videre har kommunalministeren og jeg sendt brev til alle landets kommuner for å spørre om de kan ta imot flyktninger. Noen små kommuner har for første gang sagt ja til å bosette, etter at de fikk det brevet. Antall bosatte i perioden januar–april i år tyder på at det vi har satt i gang, begynner å virke. I tillegg har jeg satt ned et statssekretærutvalg, som skal vurdere om det er aktuelt med ytterligere tiltak som kan øke bosettingen.

Det har vært mye snakk og mye debatt de siste månedene om bosetting, men vi må også ha på plass god integrering. Kommuner som lykkes med integrering, lykkes også med bosetting. Rapporter fra SSB viser at det er altfor store forskjeller mellom de enkelte kommunene.

For to uker siden fikk Hammerfest kommune Bosettingsprisen for å ha bosatt mange flyktninger over flere år. Hammerfest ser på flyktningene som en ressurs, som kan dekke lokalsamfunnets behov for arbeidskraft i både privat og offentlig sektor. Jeg tror det er viktig at kommunene i større grad ser behovet for arbeidskraft i sammenheng med muligheten for å bosette flyktninger. Mange kommuner har et slikt behov, og dekker det med arbeidsinnvandring. Vi vet at arbeidsinnvandrere går rett til en jobb, og de trenger ikke spesielle tiltak i starten, utover mulighet til norskopplæring. Seinere, hvis de mister jobben, ser vi at behovene kan endre seg.

Arbeid er nøkkelen til å forsørge seg selv. Nyankomne flyktninger og mange familieinnvandrere trenger imidlertid kvalifiseringstiltak for å komme inn i arbeidslivet. Norskopplæring er det viktigste, men det er ofte ikke nok. Det gjelder spesielt kvinner med liten eller ingen formell utdanning fra hjemlandet. Nye tall fra SSB viser at 63 pst. av dem som avsluttet introduksjonsordningen i 2011, var i arbeid eller utdanning i 2012. Men bare 53 pst. av kvinnene har kommet seg ut i arbeid eller utdanning etter introduksjonsprogrammet.

Vi forventer at også disse kvinnene skal delta i arbeidslivet på lik linje med andre. Derfor legger vi stor vekt på å videreutvikle introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger og på å forbedre opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Det er viktig at disse ordningene gir deltakerne kunnskap som er relevant for å komme seg ut i arbeid.

I arbeidet med grunnleggende kvalifisering bør kommunene styrke samarbeidet med lokalt næringsliv. Samarbeidet mellom Choice-hotellene og kommuner som Oslo, Kristiansand og Trondheim er et godt eksempel på dette.

Regjeringen er i gang med å utvikle en helhetlig politikk for livslang læring, som skal forebygge at mennesker faller utenfor arbeidslivet og samfunnet ellers. Tiltak for raskere godkjenning av medbrakt kompetanse vil også bli vurdert inn i det arbeidet. Politikken vil bli presentert gjennom en stortingsmelding som flere departementer samarbeider om.

I regjeringsplattformen sier vi at vi skal styrke og målrette tiltaket Ny sjanse for å øke andelen minoritetskvinner som deltar i arbeidslivet. Det er det tiltaket som i dag heter Jobbsjansen, og hjemmeværende kvinner er en prioritert målgruppe. 60 pst. av deltakerne som avsluttet i 2013, gikk over i arbeid eller utdanning. Det er en klar økning fra året før. Så vet jeg at det sikkert er flere kritikere som kommer til å si at dette er et tiltak som Fremskrittspartiet har stemt imot. Men det står helt klart i plattformen at dette er et tilbud som vi skal arbeide videre med, og det er helt klart at når rapportene viser så gode resultater, skal også jeg som statsråd være den første til å satse på dette prosjektet.

Interpellanten var inne på Rælingen kommune. Rælingen kommune har klart å få det til. 86 pst. av dem som var ferdig med introduksjonsprogrammet, kom seg ut i arbeid eller utdanning. Når det ofte er små kommuner som klarer å få dette til, må vi være flinkere, sammen med både IMDi og kommunene, til å ta lærdom av de som klarer å lykkes. Det å få det ut til de kommunene som sliter, blir en viktig måloppgave for meg nå framover.

Det som Rælingen kommune også har gjort, er at de har lagt inn foreldreveiledningskurs som obligatorisk i introduksjonsprogrammet. Når vi vet om de utfordringene som veldig mange minoritetsfamilier også har når det gjelder barnevernet, er det viktig at vi også satser på foreldreveiledningskurs for denne gruppa.

Jeg har også tatt tak i forsøket med gratis kjernetid i barnehager. Forsøket har bidratt til å gi mange barn bedre norskkunnskaper. Kommunene Oslo, Drammen og Bergen, som er med i forsøket, har signalisert at de ønsker å målrette ordningen bedre, f.eks. ved å knytte deltakelse til foreldrenes inntekt. Det er også nevnt i RNB, og vi vurderer nå sammen med de aktuelle kommunene hvordan dette kan gjøres innenfor gjeldende økonomiske rammer.

Regjeringen ønsker å mobilisere frivillige organisasjoner, slik at de i mye større grad bidrar positivt til at innvandrere og barna deres deltar i samfunnet. Det er viktig at kommuner og organisasjoner jobber sammen om bedre integrering i lokalsamfunnet. Et eksempel er Norske Kvinners Sanitetsforening, som bidrar til at innvandrerkvinner treffer andre kvinner for å praktisere norsk, lære om norsk kultur og bygge et nettverk. Regjeringen vil ha kontakt med ulike miljøer og organisasjoner, også med dem som ikke er blant de mest synlige i en mangfoldig befolkning. Som et ledd i dette, vil det hvert år bli holdt en nasjonal dialogkonferanse, med bl.a. lokale innvandrerorganisasjoner. Den første blir nå til høsten.

Mange departementer har oppgaver med stor betydning for integreringspolitikken, særlig Kunnskapsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet, men også mitt departement, som har koordinerings- og samordningsansvaret. Vi skal sikre at innsats og tiltak på ulike samfunnsområder når det gjelder opplæringstilbud, arbeidsmarkedstiltak og velferdsordninger, henger godt sammen, sikrer bedre integrering og gjør at vi unngår stønadsfeller.

I regjeringens politiske plattform er det ambisjoner om en offensiv integreringspolitikk, som omfatter både tilbud fra det offentlige og krav til den enkelte. Jeg regner med bredt politisk samarbeid på dette området, til fordel for innvandrerne og samfunnet.

Helga Pedersen (A) [11:27:04]: For det første vil jeg takke for svaret fra statsråden.

Jeg vil gi statsråden ros for at hun på enkelte områder har skiftet mening og videreført rød-grønn politikk, som hun i utgangspunktet var uenig i. Det mener jeg – fra hjertet – er veldig bra. Det handler om tiltak som Jobbsjansen og tiltak som gratis kjernetid i barnehage. Vi i Arbeiderpartiet mener jo at neste steg i områdesatsingen er gratis kjernetid i SFO, og jeg håper at statsråden vil være med og diskutere også det med oss i framtiden, for det tror vi er et veldig treffsikkert tiltak. Jeg er også veldig glad for det statsråden sier om å spille på lag med frivillige organisasjoner. Jeg tror også at de har en viktig rolle i det å sikre en god inkludering.

Så er jeg også glad for at statsråden legger så stor vekt på arbeid, skole, språk og likestilling som et fundament i integreringspolitikken. Jeg opplever også at det er noe som det er tverrpolitisk enighet om. Men det jeg samtidig er opptatt av, er at man ikke bare må si det, man må faktisk gjøre det også, og sette ordene om til handling.

Statsråden har ansvaret for et felt som mange representanter for hennes eget parti har veldig sterke meninger om. Så sent som i en debatt i Dagsnytt atten i NRK fredag 2. mai, hevdet Fremskrittspartiets nestleder Per Sandberg at regjeringen Stoltenberg hadde brent av flere hundre milliarder kroner på en mislykket innvandrings- og integreringspolitikk. Han ga også uttrykk for at samarbeidet med Venstre og Kristelig Folkeparti om asyl- og integreringspolitikken vil kunne kjøre Norge i grøfta.

I regjeringens politiske plattform heter det at integreringspolitikken må ha som mål at innvandrere skal føle tilhørighet og tilknytning til det norske samfunnet. Da er mitt spørsmål: Deler statsråden situasjonsbeskrivelsen til sin partikollega Per Sandberg, eller har hun ambisjoner om at innvandring og mangfold fortsatt skal være en ressurs for Norge, og at innvandrere skal føle tilhørighet og tilknytning, slik som de skriver i sin plattform? Det er vanskelig å få øye på om valget av retorikk hos mange av statsråd Hornes partifeller harmonerer med det som står i regjeringsplattformen. Jeg vil gjerne at statsråden avklarer hva som er hennes og regjeringens syn på disse spørsmålene.

Så brukte statsråden mye tid på det som handler om kvinner og integrering av dem, men det store grepet som har skjedd, går jo i stikk motsatt retning. Det handler om å innføre kontantstøtte. Samtidig som man sier at innvandrerkvinner bør komme seg ut i arbeidslivet, betaler man dem for å holde seg hjemme. Det rammer ikke minst deres barn, som samtidig blir holdt borte fra barnehage og SFO.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Solveig Horne [11:30:27]: Jeg håper for all del at denne viktige debatten ikke kommer til å ende som en debatt om kontantstøtte.

Norske kvinner med minoritetsbakgrunn skal ha den samme valgfrihet som norske kvinner til å bruke de velferdsordningene som vi har i Norge, for å få gode løsninger for familien. Hvis Arbeiderpartiet var så opptatt av at kontantstøtten hindrer integrering, hadde de åtte år på seg til å fjerne den, men de har altså brukt åtte år på å øke den til 5 000 kr.

Så ble jeg utfordret på en del ting her. Jeg har lyst til å minne om at situasjonen i dag er den at tilfanget av dem som har fått opphold, og tilfanget av asylstrømmen til Norge, har ikke stått i samsvar med det som kommunene klarer når det gjelder bosetting. Derfor har denne regjeringen tatt flere grep, både på justissektoren og på mitt område, som er integrering. Jeg har ansvar for dem som har fått lovlig opphold, og det står helt klart i Fremskrittspartiets program at de skal bosettes ute i en kommune, kommunene skal få dekket mer av kostnadene, de skal være med og bidra, og de må få utdanning og arbeid for å være med og forsørge seg selv. Det å stille krav er også god integrering.

Når representanten her viste til mitt partis nestleder, har jeg lyst til å vise til tidligere inkluderingsminister Audun Lysbakken, som rett etter påske i en debatt da vi diskuterte bosetting og at det sitter over 5 000 i mottak og venter på en kommune å bo i, sa at integreringspolitikken de siste årene har vært elendig. Jeg vet ikke om representanten Helga Pedersen er enig i det, men jeg er faktisk enig. Vi burde ha tatt tak i den utfordringen vi har med at det sitter så mange og venter på en kommune å bo i, mye tidligere enn det som ble gjort. Derfor er det nå en viktig forutsetning at vi klarer å få bosatt dem, for det er ute i kommunene de skal starte livet sitt – det er der de skal ta utdanning, det er der de skal få seg arbeid. Da må vi alle samarbeide, både kommunene, næringslivet og ikke minst Nav.

Det regjeringen også har klart å få med i sin plattform – og i samarbeidsavtalen med Venstre og Kristelig Folkeparti – er å heve aldersgrensen til 24 år. Vi har også hevet underholdsbidraget – to viktige grep som kan være med å hindre tvangsekteskap.

En rapport – «Transnasjonal oppvekst (…)» – som det ikke har vært så mye snakk om – viser bekymringsfulle tall og store utfordringer som vi er nødt til å ta på alvor, for å hjelpe de jentene som står i fare for å bli tvangsgiftet og kjønnslemlestet. Når det er familier i dag som sender barna sine ut av Norge fordi de er redd for at de skal bli for norske, har vi ikke lyktes i en viktig integreringsdebatt, som vi er nødt til å løfte fram også i denne sal, og ikke la dette bli en sak om kontantstøtte.

Eirik Sivertsen (A) [11:33:44]: Jeg skjønner at statsråden ikke liker å snakke om kontantstøtte, for det er en håpløst dårlig politikk for integrering – det feltet som statsråden har ansvaret for – så jeg skal følge statsrådens ønske og ikke snakke så mye om kontantstøtte.

For Arbeiderpartiet er det viktig å understreke at frihet krever toleranse for ulikheter og mangfold, fordi Arbeiderpartiet ser på mangfold som en styrke, både for kreativiteten, for utveksling av erfaringer og i kontakten med andre lands kulturer. Det er en styrke for oss som enkeltmennesker og for næringslivet, og det er en ressurs for økonomisk verdiskaping og for kulturell utvikling. Lykkes vi med integreringen, står vi sterkere i globaliseringens tidsalder, fordi vi har et større mangfold.

Alle skal møtes med forventninger og gis muligheten til å bidra til samfunnet og delta i fellesskapet. Vi må lykkes med integreringen. Det er et ansvar som både minoritetsbefolkningen og majoritetsbefolkningen må dele. Ansvaret må være tuftet på en enighet om at alle har like plikter, og alle har like rettigheter. Og for de fleste er inngangen til det norske samfunnet å kunne delta i utdanning og i arbeidsmarkedet – det er det som er inngangsnøkkelen for de aller fleste.

En ny Fafo-rapport som ble presentert denne uken, om innvandring og arbeidsmarkedsintegrering, viser at mangel på integrering av innvandrere i arbeidsmarkedet kan få store konsekvenser for den framtidige velferden. Det er helt i samsvar med det Brochmann-utvalget diskuterte i sin utredning. Men ett viktig funn i analysen er at det ikke er innvandringen i seg selv som er den store utfordringen – det er ulikhet, ikke innvandring, som utfordrer den norske arbeidsmarkedsmodellen. Rapporten viser at en av pilarene til den nordiske modellen, nemlig relativt små forskjeller i befolkningen og mellom innbyggerne ikke bare er et mål; det er et helt sentralt virkemiddel for å oppnå god integrering.

Voksende forskjeller i de nordiske landene kan true både den politiske og den økonomiske bærekraften i den nordiske modellen, en modell med velutbygd, universell velferd og et godt organisert arbeidsliv. Økt fattigdom fører til mindre penger til velferdsbudsjettene, men den politiske oppslutningen om universell skattefinansiert velferd kan synke dersom middelklassen synes at velferdsstaten blir irrelevant og altfor dyr for dem. Og rapporten finner liten eller ingen støtte for at etnisk mangfold som sådan er en trussel mot arbeidsmarkedsmodellen. Det er en beskjed som statsråden bør ta til seg, for det budskapet står i sterk kontrast til den retorikken og den politikken hennes eget parti fører.

I denne rapporten nevnes også debattklimaet, og debattklimaet har en betydning for hvordan den politiske bærekraften for velferdsmodellen faktisk utvikler seg. Det er helt greit å ha en skarp debatt om politiske forskjeller og skilnader, men den bør føres på et saklig grunnlag og ikke som en moraliserende debatt.

Jeg synes statsråden gjør seg veldig høy og mørk i sitt svar til interpellanten her når hun karakteriserer integreringspolitikken de siste årene som elendig, og jeg synes det som presenteres som framtidige tiltak, er ganske svakt. Det er en gjennomgang av de utfordringene vi har, som vi deler, det er en gjennomgang av overordnede målsettinger, som vi er enige om, men når det kommer til konkrete tiltak – det som før valgkampen ble beskrevet som alle de gode og fantastisk fine løsningene som skulle komme – er det veldig lite konkret. Det er en videreføring av gjeldende politikk. Man går tilbake på egne oppfatninger som man argumenterte for da man var i opposisjon, men som man nå karakteriserer som elendig, men likevel går videre med. Men nye tiltak som skal løse alle de utfordringene man kritiserte den forrige regjeringen for, er det veldig tynt med.

Den Fafo-rapporten som jeg refererte til, viser også at kampen mot sosial dumping er viktig, fordi kampen mot sosial dumping er en kamp mot ulike muligheter og en kamp mot økende forskjeller. Arbeidsinnvandring fører til mer press på lønns- og arbeidsvilkår, men det bidrar også til å dempe presset i økonomien på makronivå.

Når arbeidsledigheten stiger i landene rundt oss, kommer det arbeidskraft som ikke er vant til anstendige arbeidsvilkår med hensyn til arbeidstid og lønn. Mange er i en situasjon som gjør at de er glad for bare det å få arbeid, selv om lønnen etter norske forhold er uakseptabelt lav, eller arbeidsforholdene – og arbeidstiden som kreves – ikke er i tråd med norsk regelverk. Derfor har det vært viktig å komme med tiltak mot sosial dumping. Vi leverte i forrige periode flere tiltakspakker mot det. Det arbeidet må fortsette.

Rapporten som Fafo la fram, viser at innsatsen mot sosial dumping og for kompetanse gjennom utdanning og språk er viktige grep for å hindre at risikoen for at innvandringen gir økte ulikheter, som igjen svekker den norske modellen. For vi vet nå at likhet ikke bare er et mål; det er også et virkemiddel. Likhet avler likhet, mens ulikhet avler mer ulikhet.

Mudassar Kapur (H) [11:38:57]: Også jeg vil takke interpellanten for å ta opp et viktig tema. I parentes bemerket vil jeg si at noen av de problemene som Arbeiderpartiets representanter peker på, egentlig også er en oppsummering av hva de selv ikke fikk til i åtte år i en flertallsregjering. Men la nå det ligge.

En av de viktigste arenaene for både læring og integrering er klasserommet og eget lokalsamfunn. Det er urovekkende når barn blir sendt ut av landet mot sin vilje, og det blir en stor integreringsutfordring når de returnerer. Jeg er derfor fornøyd med at statsråden var raskt på banen med gode forslag til tiltak da rapporten om transnasjonal oppvekst ble lagt fram tidligere i år.

Det forebyggende arbeidet er helt avgjørende. Barnehage, skole, helsestasjon og barnevern må alle følge opp, forklare om rettigheten til grunnopplæring og omsorg og konsekvensene det har for barna å falle ut av den norske skolen eller ut av arbeidslivet ved retur.

Men vi må også spørre oss selv hvorfor foreldrene føler at løsningene på problemene de opplever i Norge, ligger i det hjemlandet de selv har flyktet fra. Det er et paradoks i seg selv. Mange foreldre opplever en distanse til det norske samfunnet fordi de selv ikke er integrert. Det kan være en kombinasjon av botid, arbeid, språkkompetanse og den generelle kunnskapen om samfunnet de lever i. I situasjoner som foreldrene oppfatter som utfordrende, kan de føle at handlingsrommet først og fremst ligger utenfor landets grenser. Derfor er det viktig å bygge et godt tillitsforhold mellom innvandrerforeldre og barnevern, skoler og barnehager.

Norske barn har rett til skolegang, og vi hører at foreldre tar barna ut av skolen selv om de har fått avslag på sine søknader. Det er flere barn som sendes ut mot sin vilje. Så det er et klart behov for at vi med lov må kunne hindre at barn blir sendt ut av landet mot sin vilje. Blant annet bør man vurdere å endre barnevernlovens jurisdiksjonsbestemmelse. Endringen vil ha størst betydning i saker der det kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse for barn som ikke lenger oppholder seg i landet, men som er bosatt i Norge. Barnet beholder bostedet selv om det har forlatt landet. Håndtering av saker med etterlatte barn i utlandet er utfordrende, og mange ulike lover vil virke inn. I saker som gjelder barn som bor eller oppholder seg i utlandet, vil det også måtte tas hensyn til andre lands regelverk, men det er ingen tvil om at vi må se på lovene.

De aller fleste foreldre ønsker det beste for barna sine, det gjør også selvsagt foreldre med innvandrerbakgrunn. Rapporten viser at det er særlig fire begrunnelser som trekkes fram når foreldrene vurderer opphold i utlandet. Det er familieanliggender, det er skolegang, det er religion/kultur, og det er det man kaller språk og disiplinering. Jeg mener at man kan anta at den reelle begrunnelsen er en sammenblanding av alle disse. Dermed kan man bruke ordet «kulturrehabilitering» riktig i denne sammenhengen. Det må nevnes at rapporten også viser til at enkelte barn opplever oppholdet som positivt, men erfaring og mange studier over flere år viser at de langsiktige konsekvensene av å falle ut av skole, nærmiljø, egen familie, søsken og venner i lange perioder i all hovedsak ikke er positive for de fleste.

Jeg mener at kjennskap til egne røtter og kultur er positivt – det er faktisk helt avgjørende for den integreringen man skal igjennom i sitt nye hjemland. Men det bør skje i hjemmet og i lokalsamfunnet under det barnet opplever som trygge og forutsigbare rammer. Å bo alene – og i flere tilfeller ufrivillig alene – i hjemlandet til sine foreldre kan og vil gi motsatt effekt.

Jeg ser fram til et videre samarbeid med statsråden på dette feltet, og jeg avslutter med det jeg startet med – at jeg tror at integreringen av barn gjennom skole og et godt lokalsamfunn er helt avgjørende for det videre arbeidet.

Mazyar Keshvari (FrP) [11:43:20]: Selv om interpellanten har veldig mange gode poeng – jeg er sikker på at hun også er opptatt av en god integrering – er det ikke samsvar mellom retorikken og ønsket om bedre integrering og den politikken interpellantens parti førte i regjering i løpet av åtte år. Realiteten er at man må se en sammenheng mellom det antallet man tar imot, og det antallet man har reell kapasitet til å integrere, og dermed sørge for at mennesker har både mulighet og rett til å lykkes i det norske samfunnet.

For oss i Fremskrittspartiet er den viktigste målsettingen også på dette feltet at alle som kommer til Norge, skal ha en reell sjanse til å lykkes i det norske samfunnet, til å bli et positivt bidrag til samfunnet og ikke en byrde. Da er det veldig rart at innvandringsbefolkningen doblet seg under den rød-grønne regjeringen og nå utgjør 15 pst. av befolkningen. Åtte av ti nye innbyggere er innvandrere. Det har kostet mer enn 210 mrd. kr siden 2005, og forpliktelsene har økt med 550 mrd. kr siden 2005.

«Likhet avler likhet, mens ulikhet avler mer ulikhet», sa representanten fra Arbeiderpartiet. Med den politikken som er ført, er det ikke noen tvil om at det har blitt større ulikheter, derfor er jeg glad for at vi har en offensiv regjering som har mange løsninger på disse utfordringene. Det er ikke riktig som Arbeiderpartiets representanter hevder, at det ikke er noen ny politikk. Jeg skal nevne tre områder som er viktige for å få til en bedre integrering.

For det første har vi lagt om hele mottaksstrukturen med integreringsmottak og retursentre. På den måten vil de som har fått opphold i Norge og venter på å bli bosatt i norske kommuner, bli integrert fra dag én. Inkluderings- og integreringsarbeidet starter fra dag én når man har fått lovlig opphold i Norge. Det er en betydelig endring fra det som var under den forrige regjeringen.

For det andre er det slik at man har iverksatt en rekke tiltak gjennom avtalen vi har med våre samarbeidspartnere, som vil begrense familieetableringen eller gjenforeningen, som er en kilde til at hver generasjon starter nærmest på scratch. Henteekteskapene har bidratt til at hver generasjon innvandrere nærmest begynner på scratch, begynner på null. Det merker vi veldig godt her i landets hovedstad, der veldig mange av barna som er født og oppvokst i Norge, ikke kan et ord norsk når de begynner på skolen. Det bidrar i hvert fall ikke til integrering.

Det tredje og viktigste er at vi nå har en regjering og et stortingsflertall som ser sammenhengen mellom det antallet man tar imot, og det antallet man har reell kapasitet til å gi hjelp. Summen av dette og mange andre tiltak som er i denne avtalen, vil bidra til bedre integrering, og det er jeg veldig glad for.

Geir S. Toskedal (KrF) [11:46:58]: Jeg vil først av alt gi ros til Helga Pedersen og Arbeiderpartiet, som har tatt opp denne interpellasjonen om en viktig sak.

Kristelig Folkeparti mener at det er et overordnet mål for integreringspolitikken at innvandrere som kommer hit, opplever seg respektert og som en del av fellesskapet, med de plikter og rettigheter som vi andre har her i Norge. Det er viktig at alle som ønsker å bo her, slutter opp om noen grunnleggende felles verdier. For Kristelig Folkeparti er det viktig at alle – både innfødte og innvandrede nordmenn – respekterer menneskerettighetene og deler synet på viktigheten av demokrati, solidaritet, likestilling og toleranse. Ingen skal utsettes for rasisme eller diskriminering på grunn av etnisitet, kultur eller religion.

Integreringspolitikken må sørge for at alle innvandrere og ungene deres lærer seg å beherske norsk, som er nøkkelen til det norske samfunnet. Det må legges til rette for at alle første- og andregenerasjons nordmenn i størst mulig grad deltar på alle samfunnsarenaer – det være seg innenfor arbeid, utdanning, kultur, politikk eller frivillig arbeid. Jeg har selv sett hva det betyr å delta i et skolekorps eller i et idrettslag, og hvordan familien på den måten er kommet inn i by- og bygdeliv.

Integreringspolitikken må legge vekt på å sysselsette, ikke bare bosette, selv om det er en flaskehals nå. Kristelig Folkeparti vil derfor foreslå at statsråden oppretter en ordning som kalles «introduksjonsjobb». Bedrifter og frivillige organisasjoner kan med denne ordningen gi arbeid til innvandrere i inntil to år, med f.eks. et lønnstilskudd fra staten. Samtidig forplikter bedriften eller organisasjonen seg til å bistå med språkopplæring i forbindelse med arbeidet. Dette vil være en utvidelse av det introduksjonsprogrammet og den ordningen vi har i dag med praksis på arbeidsplass. Det går også an å finne gode ordninger som gir redusert arbeidsgiveravgift på gitte vilkår.

Vi må få til et system som aktiviserer og ikke passiviserer. Norskkunnskaper er viktig for å få jobb, men jobben er også viktig for å lære seg norsk. Det er viktig at nyankomne innvandrere snarest mulig får et tilbud om arbeid eller arbeidstrening. Det er også viktig at sosiale støtteordninger utformes på en måte som gjør det lønnsomt for nyankomne raskest mulig å få seg en jobb.

I dag kan deler av stønadssystemet være slik at det i enkelte tilfeller ikke lønner seg å jobbe, og da blir det passiviserende og veldig feil.

Mennesker med innvandrerbakgrunn får ofte ikke jobber de egentlig er kvalifisert for. De må ofte jobbe seg opp på nytt, gradvis og som regel via lavtlønnet arbeid. Det kan skyldes noe så enkelt som oversettelse og vurdering og eventuell godkjenning av utdannelse og kompetanse. Jeg kjenner selv flere tilfeller der det er søkt og levert inn papirer, men det tar måneder og år å få vurdert og godkjent realkompetanse og utdannelse. Veien inn i arbeidslivet må ikke hemmes av et tungt byråkrati eller av et regelverk som ikke ser den enkeltes situasjon. I enkelte tilfeller kan det ha sett veldig innlysende ut for oss utenforstående, og vi bare venter på et svar som ville kunne ha løst situasjonen for enkelte familier.

Kristelig Folkeparti mener at det er nødvendig med et søkelys på og en gjennomgang av hele utlendingsforvaltningen. Jeg er glad for at vi får delta i det arbeidet. Vi ønsker å bidra med konstruktive forslag til at innvandringspolitikk og integrering ses i sammenheng i enda sterkere grad og blir prioritert framover.

André N. Skjelstad (V) [11:51:40]: Når det gjelder denne debatten – og jeg takker interpellanten, for jeg synes det er et interessant tema – synes jeg at vi skal evne å se litt framover og ikke hele tiden bakover. For det er, som Eirik Sivertsen sa her, slik at mangfold og toleranse er det mye bygger på framover. Da er barnehager og skoler de viktigste arenaene vi har. I et stadig mer flerkulturelt samfunn er det helt avgjørende med barnehager og skoler som skaper en felles forankring for elevene.

Jeg er også av den oppfatning at vi er nødt til å se på hele kontantstøttesystemet framover. Jeg tror ikke at det er det som er det treffsikre for framtiden. Jeg tror at vi er nødt til å være villige til å si at det var kanskje løsenet for noen år tilbake, men at det ikke er framtidens løsen å fortsette. For å få til en god politikk med inkludering er det viktig heller å legge vekt på muligheten til gratis kjernetid i barnehagene for tre–fem-åringer fra lavinntektsfamilier, også inkludert dem med flerkulturell bakgrunn. Jeg tror at nettopp forsterket innsats i barnehagene og tydelige krav til norskkunnskaper hos de ansatte vil være dynamikken som vi trenger for å komme framover. Undersøkelser viser nettopp at barn fra ressurssvake familier har store fordeler av å gå i barnehage. Barn som går i barnehagen, får en bedre språkutvikling. Dette gjelder spesielt barn med lavt utdannede mødre, minoritetsspråklige barn og barn fra andre lavinntektsfamilier. Forståelsen av norsk og det norske samfunnet er en svært viktig del framover. Dette vil også være et viktig tiltak for å bedre skolestarten for barn med språklig minoritetsbakgrunn og øke yrkesaktiviteten blant kvinner med en slik bakgrunn. Ikke minst bør man satse på flere lærere og videreutdanning som sådan.

Flere har tatt til orde for det som også har vært Venstres kjernesak over lang tid, styrking av skolehelsetjenesten. Vi er tydelige på at vi trenger flere helsesøstre for bl.a. å følge opp dette. En styrking også av samarbeidet mellom skole og hjem, det at en skaper gode kommunikasjonsarenaer, er en viktig bit for å komme videre. Overføringer av elever fra mottaksklasser til ordinære klasser må ikke skje før elevene behersker godt nok norsk til å følge den ordinære undervisningen – ellers virker overføringen fort mot sin hensikt. Fra Venstres ståsted vil vi være en pådriver for dette, for dette mener vi er en nøkkel i dette arbeidet. Samtidig er det en nøkkel at vi klarer å få til at når en kommer ny til landet, skal det tilrettelegges for at en får arbeid så fort som mulig. Det krever også at man trenger norsk som språk – det vil være viktig framover. Det er en god integreringspolitikk.

Så er det flere som har tatt til orde for nettopp gjennom et godt samarbeid å skape trygghet. Det er også en nøkkel framover, i tillegg til Stortingets evne til å kunne se framover og ikke til enhver tid peke bakover. Det er ikke slik vi kommer videre.

Karin Andersen (SV) [11:55:32]: Da vil jeg begynne der Skjelstad sluttet og si at framtida er mangfoldig og kommer til å være flerkulturell. Det er i hvert fall det håpet jeg har, for alternativet til det er at vi bygger nye murer mellom oss og mellom land, og det ønsker ikke SV. SV ønsker frihet for alle mennesker, også for dem som ønsker å flytte på seg for å bedre livet sitt. Det må være legitimt og ikke bli ansett som noe skummelt og farlig.

Jeg er glad for at statsråden viderefører de gode tiltakene som vi fikk på plass da vi satt i regjering. Jeg er glad for at hun har lagt vekk motstanden mot Jobbsjansen, som er et av de aller viktigste tiltakene. Jeg er også glad for at man nå får gratis kjernetid i barnehagene, og det er uhyre viktig at vi greier å bygge ut den ordningen også for mindre barn. Språk er viktig, tospråklighet er positivt. Det er en fantastisk mulighet for et land som Norge å få mange mennesker som er funksjonelt tospråklige, i mange språk.

Men språk lærer man veldig tidlig, det er da den automatiske språkopplæringen kommer. Det er derfor denne kontantstøttedebatten kommer opp hver gang, for det er ikke framtida. Det handler om nettopp de tidsperiodene der barn lærer språk aller mest automatisk. Derfor bør man få være i barnehagen når man er liten og ikke har norsk som morsmål. Det er et selvstendig, veldig godt argument for det.

Det å bli sittende på mottak lenge er selvfølgelig veldig skadelig for integreringen. Jeg er enig med statsråden i at dette er det viktig å gjøre noe med, men det er litt rart at det første man går løs på, er å kutte i disse tilskuddene. En fikk litt hjelp fra Stortinget til å bedre det, men nå kommer det jammen igjen. Jeg har sett på statistikken som viser at antallet som kommer til Norge, øker – stikk i strid med det Fremskrittspartiet går opp her og sier – og antallet som sitter på mottak, økte i hele 2013, og også nå i 2014. Dette handler om situasjonen ellers i verden, og så handler det om hva som skjer i kommunene. Den dugnaden Fremskrittspartiets statsråd nå inviterer til, sitter hennes egne partifeller rundt om i kommunene og sier nei takk til og blokkerer, og det gjorde de også da SV satt i regjering. Så dette er et problem, og jeg tror neppe at det regjeringen gjør nå, å kutte integreringstilskuddet også i revidert, er noe godt bidrag til dette – tvert imot. Man sender ikke en sånn regning til dem man har invitert på dugnad – da går det dårligere.

En av de viktige tingene er også hvordan vi snakker om hverandre. Det er veldig sterke tendenser til generalisering, nesten til demonisering av flyktninger og asylsøkere i Norge. De blir omtalt ensidig som et problem og tillagt veldig mange dårlige holdninger. Derfor har jeg lyst til å gjøre Stortinget og statsråden oppmerksom på en kampanje som NOAS nå har satt i gang, som heter Bli klokere. Den går ut på at når man ser Internett-hets av asylsøkere og flyktninger på generelt grunnlag, kan man skrive «#bliklokere», og så går den mailen til NOAS, som svarer med konkret kunnskap og fakta i saken. Det tror jeg er veldig viktig, og jeg tror det er veldig viktig at Stortinget, ansvarlige statsråder og deres apparat er med på dette, for disse holdningene som spres om at det kommer noen hit som i utgangspunktet er veldig skumle og farlige, er noe av det som gjør det aller vanskeligst å få til god integrering. Vi er nødt til å se på hverandre med respekt og la folk få lov til å bli kjent med hverandre. Det vi vet om integrering, er at dess flere innvandrere folk kjenner, dess mindre redde er de, og da går det bedre. Så det vil jeg oppfordre alle til.

Så vil jeg også rette oppmerksomheten på den jobben som foregår i mange frivillige organisasjoner, f.eks. MiRA-senteret, som har likemannsarbeid for innvandrerkvinner, der kvinnene kan hjelpe hverandre til å forstå kodene, til å lære norsk, til å forstå hvordan barnevernet fungerer, til å forstå hvordan det norske systemet fungerer, for det er ikke så lett. Vi tar det som en selvfølge, men jeg tror ikke det er helt åpenbart for alle hvordan alle ting fungerer. Jeg vil oppfordre regjeringen også til å støtte slike tiltak. Likemannsarbeid for innvandrerkvinner vil være viktig for integrering.

Arild Grande (A) [12:00:44]: La meg starte mitt innlegg med å slå fast at mangfold er Norges styrke. Vi har i mange uker feiret Grunnloven, men en av de mørke skyggene som ligger over Grunnloven, er at eidsvollsmennene fryktet det ukjente og fryktet det ytre. Vi har heldigvis tatt mange steg som samfunn, og i dag har Norge en stor tiltrekningskraft på mennesker fra hele verden. Det er en enorm styrke.

Det bekreftes også av verdens fremste demograf, Richard Florida, som sier at de regionene i verden som klarer å tiltrekke seg den kreative klasse og et mangfold, er de regionene som vil lykkes i kampen om arbeidsplassene og verdiskapingen i framtiden. Man får også mye mer igjen for hver enkelt innvandrer kontra om man bare flytter på sin egen befolkning internt mellom regionene. Man får kultur, man får tradisjoner, man får andre måter å se ting på. Man får i det hele tatt mye større mangfold, som blir en drivkraft i seg selv, og som tiltrekker seg nye deler av den kreative klassen, for de ønsker å jobbe i et mangfoldig samfunn.

La meg være litt lokalpolitiker og nevne et lysende eksempel på hva dette handler om. Det er fra Ytterøy, min hjemplass, en øy med 400 innbyggere. Der ble et kyllingslakteri for få år siden nedlagt, men gründere på øya slo seg sammen og startet på nytt. De har spesialisert seg på halalslakting av kylling og er ganske unik på det norske markedet, og har sånn sett en stor hærskare av mennesker som ønsker å kjøpe deres produkter.

I tillegg er det stort innslag av litauere som jobber på denne bedriften. Det har ført til en enorm befolkningsvekst på denne øya – ca. 70–80 nye personer har flyttet til en øy som fra før av hadde 400. Det er formidabelt. Det fører ikke bare til at du får en hjørnesteinsbedrift som lykkes, takket være arbeidsinnvandring og takket være at vi har et mer mangfoldig forbruksmønster. Men det fører også til at barnehagen, som tidligere kanskje måtte nedlegges, nå har blitt pusset opp og bygd ut – nå er det kø. Det har ført til at skolen, som tidligere var nedleggingstruet, også står for tur til å pusses opp. Og det har ført til at mennesker som tidligere bodde alene, har fått seg ny partner, og sågar fått barn med folk som har flyttet fra Litauen. Dette er en suksesshistorie av dimensjoner som viser noe av hva dette betyr for oss som samfunn.

Så er det selvfølgelig ikke sånn at alt er rosenrødt. Det er en del utfordringer knyttet til det mangfoldige samfunn. Det skyldes på mange måter det at vi tidligere ikke hadde noen klar plan for å investere i mennesker som kom hit. Mange av dem som kom på 1970- og 1980-tallet, ble sett på som gjestearbeidere, og planen var egentlig at de etter en viss tid skulle ut igjen. Det var dårlig investering i disse menneskene, og mange av dem sliter med ettervirkningene både av dårlig integrering og av dårlig tilknytning til arbeidslivet, for de slet seg rett og slett ut på måten de jobbet på. Det er heller ikke noe unikt. Det samme så vi f.eks. da Aker Verdal startet opp i sin tid, da mange, mange fra hele landet flyttet inn til Verdal-samfunnet og det ikke var noen plan for hvordan man skulle integrere dem i Verdal-samfunnet. Mange sosiale problemer, rusproblemer og selvmordsproblemer har kommet i tilknytning til dette, fordi man ikke har hatt en plan for hvordan nye innbyggere skal integreres og absorberes i samfunnet.

Hva er det som virker for innvandrerbefolkningen? Jo, det er det samme som virker for den norske befolkningen. Det er å investere i hvert enkelt menneske. Det er å satse på språk – da er barnehage helt essensielt, både for barnet og for barnets mor. Det er å satse på utdanning, så hver enkelt kan tilegne seg kunnskap om samfunnet og stå på egne bein. Det er å satse på aktivitet, og noen har pekt på problemene knyttet til at for få fortsetter i arbeid etter introprogrammet – ja, det er også for dårlig oppfølging av hver enkelt etter avsluttet introprogram, så mange av de kvinnene som har gått der, går tilbake til hjemmet. Det er å satse på deltakelse. Fremdeles er både organisasjonslivet, kulturlivet og idretten for lite mangfoldig. Der har vi en stor oppgave med å knytte til oss flere. Og så er selvfølgelig arbeid helt essensielt.

Kontantstøtten slår i hjel alt dette. Det er derfor regjeringens satsing på integrering blir nullet ut, fordi de heller satser på kontantstøtte, som holder mødrene og barna hjemme.

Martin Henriksen (A) [12:05:57]: Norge rommer folk med bakgrunn fra over 200 land og nasjonaliteter. Det kan man velge å ha ulike perspektiver på. Man kan først og fremst tenke som noen også i denne salen gjør, at det betyr at det går folk rundt i norske byer og ikke snakker perfekt norsk. Men kan også se det på følgende måte: I Norge snakkes det over 200 språk perfekt, og at i en globalisert verden er det en styrke for næringsliv, skole, diplomati og kulturforståelse. Forutsetningen er selvfølgelig at vi er villig til å investere i integrering, og at vi er villig til å investere i fellesskap. Vi skal aldri være naive, men heller aldri ensporet og enfoldig i integreringsdebatten. Vi skal ikke ta lett på språkopplæring. Å mestre norsk er helt avgjørende for å lykkes som samfunnsborger.

Det er viktig at skolen og barnehagen styrkes som fellesarena. Derfor er det viktig med en mer helhetlig skoledag, der alle møtes med tidlig innsats, der lærerne er kvalifiserte, men også motiverte, der det er nok lærere, og der alle lærer å mestre de grunnleggende ferdighetene. Selv om vi har en god skole i Norge, som ikke alltid gjenspeiles i medievirkeligheten, er det likevel et stykke igjen å gå før vi har den skolen vi ønsker.

Når vi i dag snakker om integrering, er det verdt å trekke fram at Norge er et land med høy tillit mellom folk. Det er ikke gitt at vi skal ha det helt til Dovre faller. Tillit er ikke en fast størrelse. Den påvirkes av de valgene vi tar.

Hvordan bygger man egentlig tillit og toleranse i et stadig mer mangfoldig samfunn? Kanskje det viktigste svaret er at der mange ulike kulturer møtes, må våre felles møteplasser være åpne og inkluderende. Fellesskolen er den viktigste arenaen vi har, på tvers av religion, kultur og sosial bakgrunn. Det er den felles møteplassen der alle barn og unge møtes, der de sitter ved siden av hverandre i klasserommet, leker med hverandre i skolegården, der de får felles opplevelser og et minste felles multiplum av kunnskap og holdninger sammen.

Derfor er det verdt å påpeke at hvis man følger Høyres og Fremskrittspartiets oppskrift og privatiserer den norske skolen, svekker man samtidig den viktigste felles møteplassen vi har i Norge. Det er et dårlig forslag.

Vi kan se til Sverige. Lærdommen fra Sverige er klar. Etter over 20 år med økning i antall private skoler har forskjellene økt, både mellom skoler og mellom elever. Segregeringa har økt. Og samtidig har resultatene gått nedover.

Det er sikkert mye man både kan og bør gjøre mer av i norsk skole. Men dersom målet er kunnskap, fellesskap og god integrering, er svensk resept feil medisin. Det er feil vei å gå, selv om det er dit Høyre og Fremskrittspartiet vil ta oss.

Fellesskolen er vårt beste verktøy for å skape toleranse og utjevne forskjeller Den bør vi slå ring om i integreringas navn.

Helga Pedersen (A) [12:09:56]: Jeg vil begynne med å takke for en veldig god og reflektert debatt. Det var en invitasjon til først og fremst å snakke om framtiden, og jeg er glad for at mange av dem som har hatt ordet i denne debatten, har bidratt til nettopp det. Kristelig Folkeparti og Venstre har vært veldig tydelige på verdigrunnlaget, og jeg synes Høyre har bidratt med veldig kloke synspunkter på det som handler om transnasjonal oppvekst og fravær fra skolen.

Så har vi tidligere hørt at statsråden og representanter fra Fremskrittspartiet har skyldt på arven fra forgjengerne. Vi kan vel si det som det er: Den politikken som har vært ført de siste årene, har ikke løst alle problemer i det norske samfunnet, heller ikke på integreringsområdet, men den har gitt mange gode resultater som det både kan og må bygges videre på. Når det f.eks. kan dokumenteres at innvandrerkvinner i Norge har høyere arbeidsdeltakelse enn det italienske kvinner har i Italia, bør det være en påminnelse om at utgangspunktet for Norge i grunnen er ganske godt.

Debatten her har avdekket at vi er enige om ganske mye, men det er også noen veldig tydelige politiske skillelinjer, og det handler først og fremst om kontantstøtte. Jeg er veldig glad for Venstres veldig klare syn på den saken.

Det norske velferdssamfunnet er bygd opp med utgangspunkt i arbeidslinjen og universelle velferdsordninger. Det har vært en god oppskrift for å få alle med. Kontantstøtten er et brudd på arbeidslinjen, samtidig som det fører til færre og dyrere barnehageplasser og øker terskelen for å velge det. Og det er særlig negativt for kvinner med innvandrerbakgrunn. Det er jo en kjensgjerning at mens litt over 20 pst. av norske barn mottar kontantstøtte, er andelen over dobbelt så høy blant barn med innvandrerbakgrunn. Når vi ser på landbakgrunn, er det altså sånn at blant barn som har foreldre med landbakgrunn fra Pakistan, mottar 76 pst. kontantstøtte. Tilsvarende tall for Irak er 74 pst., Tyrkia 73 pst. og Somalia 71 pst. Samtidig ser vi at mens sysselsettingen blant innvandrere er høy i Norge, er den urovekkende lav blant kvinner med nettopp landbakgrunn fra Pakistan, Irak, Tyrkia og Somalia. Det må jo være et klart og tydelig signal om at kontantstøtte – å betale enda flere innvandrerkvinner for å være hjemme – ikke er veien videre. Det argumenteres med at det gir frihet, men det fører samtidig mange kvinner og barn inn i en fattigdomsfelle som det er vanskelig å komme ut av.

Helt til slutt: Jeg er glad for at Solveig Horne nevnte bosettingsutfordringene og vil gjerne etterlyse hva hennes oppskrift er for å få bosatt de 5 600 som i dag sitter i mottak. Ellers: Takk for debatten.

Statsråd Solveig Horne [12:13:14]: Også jeg har lyst til å takke for en god debatt. Samtidig vil jeg minne om at det er ca. åtte måneder siden Stoltenberg-regjeringen la fram sitt budsjett, som da ikke ble vedtatt, og det var ikke ett ord der om å kutte den kontantstøtten som flere i dag har vært inne på er en håpløs politikk. De rød-grønne har styrt i åtte år med kontantstøtte. For meg og regjeringen er det viktig at vi har en kontantstøtte, for å gi alle familier, også de med minoritetsbakgrunn, en fleksibilitet og en valgfrihet i en kort fase når de har små barn.

Så var representanten Andersen inne på et par ting her, bl.a. at ventetiden for bosetting øker. Ja, den øker for dem som nå sitter og venter på å bli bosatt, bl.a. på grunn av at det har kommet flere. Samtidig har UDI nå fått fortgang i sin saksbehandling, og da er det også flere som får opphold.

Så sa jeg også i mitt innlegg at jeg er klar over, og har stor respekt for, at det er flere kommuner som sier nei. Og da skal en lytte til de utfordringene som disse kommunene har. Men på bakgrunn av det grepet denne regjeringen tok med å sende brev til alle kommuner, både små og store, har altså Austevoll kommune, som er en Fremskrittsparti-kommune, for første gang sagt ja til å ta imot ti flyktninger.

Så kutter altså ikke regjeringen i integreringstiltak i revidert nasjonalbudsjett. Det blir varslet en omlegging av tiltak for enslige mindreårige asylsøkere i kommuneproposisjonen, som vi kommer tilbake til. No Hate Speech blir styrket med 600 000 kr, som er en viktig kampanje når det gjelder diskriminering også på dette feltet.

Vi har noen utfordringer. Det sitter altfor mange i mottak som skal ut i en kommune. Det er for store forskjeller mellom kommunene, og det er en for stor andel kvinner med minoritetsbakgrunn som vi ikke klarer å få ut i arbeid. Det blir viktige satsingsområder for denne regjeringen. Det er viktig at vi klarer å få ut suksesshistoriene, som Arild Grande var inne på. De kommunene som lykkes med integrering, disse suksesshistoriene, må vi få ut også til de andre kommunene.

Til slutt: Denne regjeringen har integreringspolitikk høyt på dagsordenen, ikke bare i mitt departement, men i flere. Vi øker integreringstilskuddet, vi øker Husbankens låneramme, og den boligsosiale strategiplanen som kommunal- og moderniseringsministeren legger fram nå, kommer til å bli et viktig satsingsområde for kommunene for å få på plass flere boliger.

Vi samarbeider videre med arbeidslivet og Nav, og det er viktig. Vi skal også se på språktester, og vi skal gi de kommunene som har gratis kjernetid i barnehagene, muligheten til å innrette dette mye mer målrettet. Det er altså flere tiltak denne regjeringen nå jobber aktivt med.

Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.