Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten ordnes slik:
Saksordføreren får inntil 15 minutter, deretter får hver partigruppe og statsråden inntil 15 minutter hver.
Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:04:29]: (ordfører for saken): Saken gjelder priskontrollen i konsesjonsloven. Bakgrunnen er brev fra statsråd Listhaug av 4. desember 2013 til kommuner, fylkesmenn og Statens landbruksforvaltning, hvor jeg vil sitere siste setning:
«Departementet henstiller derfor om at prisen partene har avtalt, ikke blir tillagt avgjørende vekt i vurderingen av om det skal gis konsesjon.»
På denne bakgrunn har det vært en brevveksling senere mellom kontrollkomiteen, statsministeren og landbruksminister Listhaug. I siste komitémøte ble det stilt spørsmål om det var i tråd med forretningsordenen å behandle saken i kontrollkomiteen når saken nylig er behandlet i næringskomiteen, Dokument 8:29 S fra i år. Det ble stilt spørsmål om forslaget til vedtak burde bli avvist som følge av en bestemmelse i forretningsordenens § 38. Konstitusjonell avdeling her i Stortinget har avklart at forslagene er forskjellige nok til at dette ikke er noe problem. Grunnlaget er altså til stede for behandling i Stortinget i dag.
Det som framgår av innstillinga, er at vi som partier ikke er enige om noe. Fremskrittspartiet og Høyre har egne merknader fra første setning, og jeg regner med at de sjøl vil begrunne sitt syn. Alle andre partier enn Fremskrittspartiet og Høyre viser til at lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom, konsesjonsloven av 28. november 2003, er slutten på en utvikling som tok til med statsborgerloven av 1888. Konsesjonsreglene har i hele denne perioden vært politiske redskap i styringa av samfunnet. I § 9 første ledd nr. 1 i dagens konsesjonslov, om særlige forhold for landbrukseiendommer, heter det at
«Ved avgjørelsen av søknad om konsesjon for erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål skal det legges særlig vekt på:
1. om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling».
Flertallet viser til at det ifølge Gyldendal Rettsdatas kommentarer til konsesjonsloven, note 76, sist hovedrevidert 12. juni 2012, heter at
«Momentene i første ledd kan tillegges større vekt enn de som er nevnt i annet og tredje ledd».
Videre heter det i note 77:
«Det skal foretas en vurdering av om den avtalte prisen er i samsvar med en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling. I motsatt fall kan konsesjonssøknaden avslås. Med en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling må bl.a. forstås en pris som bidrar til å realisere målene i landbrukspolitikken. Dette får ikke anvendelse dersom eiendommen erverves til annet enn landbruksformål og det ikke er påregnelig at eiendommen i fremtiden skal opprettholdes som landbrukseiendom. Er det objektivt sett påregnelig med jordbruksdrift som berettiger til produksjonstilskudd, skal det foretas priskontroll».
Og videre:
«Utgangspunktet for prisvurderingen er de produktive arealers avkastningsverdi og bygningenes gjenanskaffeleseverdi. Det er bl.a. angitt en minsteverdi for jordbruksarealer i forskjellige områder av landet, og rammer for tillegg av boverdi; i rundskriv M-1/2010 er den øvre rammen for tillegg av boverdi nå satt til kr 1 500 000. Tilleggsjord kan gis et tillegg på inntil 50 pst. Det er fastsatt en kapitaliseringsrentefot på 4 pst.
I rundskriv M-2/2012 er det fastsatt at dersom prisen for en bebygd eiendom er under kr 2 500 000 skal prisvurdering unnlates.»
Og til slutt om forskriften:
«I «Forskrift om saksbehandling mv. i kommunen i saker etter konsesjonsloven, jordloven, odelsloven og skogbruksloven» fastsatt av LMD 8. desember 2003 (nr. 1480) er det ved endring av 23. juni 2009 (nr. 831) i § 1 annet ledd bestemt at i saker som gjelder søknad om konsesjon på eiendom som skal nyttes til landbruksformål, skal det i vedtaket vises hvordan prisvurderingen er foretatt i forhold til eiendommens enkelte deler. Dersom en på skjønnsmessig grunnlag er kommet fram til en annen pris enn det verdsettelsen av de enkelte delene tilsier, skal de hovedhensyn som har vært avgjørende for dette, oppgis.»
Dette er del av et fullstendig referat fra Gyldendal Rettsdata når det gjelder hvordan bestemmelsene skal forstås. Derfor er Høyre og Fremskrittspartiets påstand i merknaden om henvisningen til Gyldendal Rettsdata – at de kommentarene ikke er fullstendige – feil. Det er positivt feil. Deres påstand om at referatet fra gjeldende rett gir et skeivt bilde av innholdet i loven, er dermed også feil.
Flertallet i komiteen viser til at det i Landbruks- og matdepartementets brev av 4. desember 2013 til kommunene, fylkesmennene og Statens landbruksforvaltning med tittelen «Praktisering av priskontrollen» bl.a. heter:
«Priskontrollen kan ha uheldige virkninger for landbruket, bl.a. fordi den kan dempe investeringslysten hos eierne.»
Videre:
«Et livskraftig og dynamisk landbruk er avhengig av et velfungerende marked for omsetning av landbrukseiendom.»
Videre:
«Regjeringen ønsker økt omsetning av landbrukseiendommer og har som ambisjon å gjennomgå regelverket med sikte på forenklinger. Dette vil likevel kunne ta noe tid.»
Til slutt:
«På denne bakgrunn mener departementet at praksis ved priskontroll bør legge til rette for økt omsetning.»
Og så kommer den avgjørende setningen:
«Departementet henstiller derfor om at prisen partene har avtalt, ikke blir tillagt avgjørende vekt i vurderingen av om det skal gis konsesjon.»
Det er en klar forståelse i komiteen at innholdet i rundskrivene om prisvurdering opp gjennom tidene har endret seg. Det har vært mye diskusjon om innholdet, men hele tiden har disse rundskrivene fastsatt grunnlaget for prisen på konsesjonsbelagt eiendom, om den var innenfor en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling.
Når det har vært så sentralt, er det sjølsagt fordi det i i jordbruket og landbruket er definert inntektspolitiske mål. Det er inntektspolitiske mål for jordbruket, og inntektspolitiske mål er ikke knyttet til kapitalavkastning. Målet er knyttet til den arbeidsbetaling som godt utført arbeid skal gi. Dermed er sammenhengen sånn at dersom prisene er for høye, vil den rest som er igjen for en sjølstendig næringsdrivende til arbeidsinntekt, bli lavere. Derfor er det en klar sammenheng mellom jordbrukspolitikkens generelle økonomiske politikk og lovverket for å sikre at inntektsmålene nås. Derfor har vi priskontrollen i konsesjonsloven.
Det som nå har skjedd, er at ved departementets brev av 4.12.13 er priskontrollen igjen bare som et skall, uten innhold. Det reelle innholdet tas vekk, og derfor er denne saken kommet dit vi er, fordi det er et brudd med det konstitusjonelle grunnlaget for departementets arbeid.
Samtidig, samme dag som departementet sendte ut dette brevet, sendte de også ut «Forslag om å oppheve bestemmelsene om «priskontroll» i konsesjonsloven». Departementet skrev da i høringsbrevet sitt:
«Landbruks- og matdepartementet foreslår å oppheve § 9 første ledd nr. 1 i konsesjonsloven av 28. november 2003 nr. 98.»
På grunnlag av dette tar et flertall i komiteen avstand fra dette. Og medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at det er sikker forvaltningstradisjon for at Landbruks- og matdepartementet gjennom rundskriv har klargjort prinsippene som ligger til grunn for priskontrollen i konsesjonsloven. Dette har ikke tidligere skjedd gjennom henstillinger fra departementet. Gjennom Landbruks- og matdepartementets brev av 4. desember 2013 ble tidligere rundskriv som beskriver prinsippene for priskontrollen, i realiteten satt ut av kraft.
Videre sier komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne at departementets brev av 4. desember 2013 foregriper Stortingets behandling av regjeringas høringsforslag om å oppheve priskontrollen i konsesjonsloven. Dette flertallet mener at det er kritikkverdig at regjeringa sendte brev til kommuner, fylkesmenn og Statens landbruksforvaltning om i realiteten å se bort fra konsesjonsloven § 9 første ledd nr. 1 ved behandling av konsesjon, fordi regjeringa foreslår å oppheve det senere.
Det som videre er saken, er at alle partier, også Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at høringa om opphevelse av priskontrollen ble avsluttet 1. februar 2014. Høringsuttalelsene viser at synet på priskontrollen var delt. Det samme flertall mener at det er gode grunner til å se på reguleringa av priskontrollen i konsesjonsloven, men se på det altså, se på de prinsipper som er og følge den sikre forvaltningstradisjonen som har vært, nemlig å ha rundskriv som definerer innholdet i priskontrollen.
På denne bakgrunn sier det samme flertallet at det var uryddig av regjeringa å sende brev til kommuner, fylkesmenn og SLF om i realiteten å se bort fra konsesjonsloven § 9 første ledd nr. 1 ved behandling av konsesjon, fordi regjeringa vil foreslå å oppheve dette. Brevet fra regjeringa foregriper Stortingets lovbehandling av regjeringas bebudede forslag om å oppheve priskontrollen i konsesjonsloven.
Til slutt: På denne bakgrunn fremmer Arbeiderpartiet, Senterpartiet Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne følgende forslag:
«Stortinget ber om at brev med tittel Praktisering av priskontrollen av 4. desember 2013 til kommunene, fylkesmennene og Statens landbruksforvaltning om å se bort fra konsesjonsloven § 9 første ledd nr. 1 umiddelbart trekkes tilbake.»
Jeg tilrår komiteens innstilling.
Martin Kolberg (A) [11:15:45]: (komiteens leder): Først vil jeg si at jeg slutter meg helt og fullt til saksordførerens juridiske gjennomgang av denne saken. Den er veldig gjennomarbeidet, slik som han har presentert den. Det er ingen tvil om at sakens juridiske sider er å forstå slik som saksordføreren har framstilt den her fra Stortingets talerstol.
Alle som deltar i denne debatten, vet at denne saken har versert i Stortinget ganske lenge, og har blitt behandlet på forskjellige måter. Sist vi diskuterte den var etter innstilling fra næringskomiteen, hvor de samme spørsmålene også ble diskutert ved siden av sakens faktiske realiteter og virkningen på landbrukspolitikken.
Jeg vil legge til at det var innholdet og formen på den debatten som foranlediget at kontroll- og konstitusjonskomiteen tok opp igjen denne saken en gang, for statsråd Listhaug viste seg i den debatten ikke å være imøtekommende for det som åpenbart også da var stortingsflertallets mening om at dette var en uryddig oppførsel overfor Stortinget. Det vet hun veldig godt der hun sitter, at det ble sagt, og derfor har denne saken kommet tilbake her i dag.
Så vil jeg si følgende: Landbrukspolitikken er, som vi har diskutert tidligere, en frontlinje i norsk politikk, slik som det har utviklet seg. Det er slik at vi har tydelige forskjeller i meningene om hvordan landbrukspolitikken skal føres også for framtida, og hvilken betydning den får for det norske samfunnet – veldig tydelige forskjeller mellom det jeg litt lettvint kaller for høyre- og venstresida. Slik skal det egentlig bare være. Det er ikke noe problem at det er en uenighet. Det er bare bra at folk leser, skriver og deltar i debatten på dette viktige politikkområdet, og kanskje mer enn tidligere.
Så hva er poenget her fra kontroll- og konstitusjonskomiteens side? Det er ikke realitetene i selve spørsmålet, det er måten regjeringa går fram på. Hvis kontroll- og konstitusjonskomiteen skal ha en aktiv rolle i Stortinget, er dette midt i kontrollkomiteens kjerneområde, nemlig å tilse at regjering og forvaltning bruker loven slik Stortinget har vedtatt den, og slik Stortinget mener at loven er å forstå. Det er ikke tilfellet i denne saken. Også i den innstillinga som presenteres her, er det et helt tydelig flertall som sier at regjeringas forståelse av loven er i strid med lovens bokstav, slik som saksordføreren har redegjort for, og i strid med Stortingets egen forståelse per i dag av hvordan loven er å forstå. Likevel velger både statsråd Listhaug i dette tilfellet og regjeringa som sådan å se bort fra det – tilsynelatende, hvis ikke statsråden skal si noe annet her i dag. Det er en alvorlig situasjon.
Det er noen som sier at vi gjør dette for å plage statsråd Listhaug. Nei, hun kan komme hit med et forslag, få det vedtatt slik som hun ønsker, som hun kanskje hadde fått – jeg får si kanskje. Da hadde alt vært helt greit. Men det er ikke det de prøver. De prøver å omgå Stortinget som lovgivende myndighet. Jeg legger inn det jeg måtte ha av autoritet i egenskap av å være leder i kontrollkomiteen og sier: Dette kan vi ikke ha gående!
Vi skal senere i dag diskutere en sak som ligger i akkurat samme gata, nemlig spørsmålet om snøscooter og forsøksordning. Da er det en annen statsråd som kommer til Stortinget for å redegjøre for den. Også i det tilfellet har vi nå Sivilombudsmannens klare uttalelse, som sier at det er i strid med loven. Den saken har også kontroll- og konstitusjonskomiteen på det grunnlaget vært nødt til å ta opp igjen. Jeg vet ikke hva miljøvernministeren vil komme til å si senere i dag, men jeg antar at hun vil legge seg på den samme linja.
Landbruksministeren gir en begrunnelse for sin politiske handlemåte som bygger på regjeringserklæringa. Hun sier:
«Regjeringen har i politisk plattform for Solberg-regjeringen varslet at den vil gi den enkelte bonde større råderett over egen eiendom ved å gjøre endringer i eiendomslovgivningen i landbruket.»
Da har vi selvfølgelig fått klarhet i hva Solberg-regjeringa vil. Den vil, som saksordføreren sa, selge ut landbrukseiendommer til den som byr høyest. Problemet her er bare at statsråden forveksler en regjeringserklæring med loven. En regjeringserklæring binder ikke Stortinget på det vis, det er et politisk dokument. Det er loven det er snakk om, og før man har forandret loven, kan man ikke gjøre det statsråden har gjort, nemlig å sende et brev hvor man skriver at man kan se bort fra loven, inntil det er vedtatt en ny. Det er dette som er kontrollkomiteens ansvar, og den forvekslinga og den politiske argumentasjonen avslører hvilken politisk taktikk regjeringa har, nemlig: Den politiske argumentasjonen skal kjøres, og så får vi ta loven etter hvert som vi rekker det. Men det haster så veldig at vi må komme i gang med denne politikken allerede nå – i strid med stortingsflertallet.
Dette er selvfølgelig et prinsipielt og alvorlig problem for Stortinget, og det burde etter mitt skjønn påkalle hele Stortingets oppmerksomhet på prinsipielt grunnlag. Men det må jo være en politisk utfordring for Kristelig Folkeparti og Venstre som sikkert – av det som kalles «parlamentariske grunner» – ikke i dag vil stemme for det forslaget som saksordføreren har fremmet, og som jeg støtter sterkt, for da vil det være en såkalt «situasjon». Men merknadene er jo helt tydelige. De er ikke til å misforstå, og jeg siterer merknaden der alle partiene, unntatt de to regjeringspartiene Fremskrittspartiet og Høyre, sier:
«Flertallet mener imidlertid det var uryddig av regjeringen å sende et brev til kommuner, fylkesmenn og SLF om i realiteten å se bort fra konsesjonslovens § 9 første ledd nr. 1 ved behandling av konsesjon fordi regjeringen ville foreslå å oppheve dette.»
Det er det som er argumentet. Videre heter det i merknaden:
«Brevet fra regjeringen foregriper Stortingets lovbehandling av regjeringens bebudede forslag om å oppheve priskontrollen i konsesjonsloven.»
I hvert fall i forholdet til Kristelig Folkeparti og Venstre forskutterer man faktisk da at Kristelig Folkeparti og Venstre vil støtte et sånt lovforslag når det kommer til behandling i Stortinget. Jeg har ikke hørt noen representanter fra Kristelig Folkeparti og Venstre uttale en ubetinget støtte til en slik utvikling når det gjelder priskontrollspørsmålet. Ikke én gang har jeg hørt dem si det i offentlig rom, i komiteen eller her i salen. Så det må jo være veldig uvisst, og det understreker ytterligere mitt poeng om at man her forskutterer et vedtak som man ikke har inne, og som man ikke engang har fremmet for Stortinget, slik at vi kjenner det konkrete innholdet, men man nuller likevel ut en meget avgjørende bestemmelse i lovverket. Det er det som ikke går.
Jeg legger også merke til at statsråd Sundtoft bruker den samme teknikken. Det får vi ta i en senere debatt, men jeg sier det fordi det er prinsipielt relevant i denne saken. Sundtoft viser til regjeringserklæringa som argument for et forsøk på å undergrave forsøksloven. Det er akkurat det samme som skjer, og da er spørsmålet: Er dette bare noe disse to statsrådene forfekter, eller er dette regjeringas politikk overfor Stortinget? Det er det som er denne sakens kjerne.
Derfor vil jeg avslutte med å si at på dette grunnlaget støtter vi selvfølgelig tilrådinga. Det ville være helt riktig om Stortinget nå sa at dette brevet må trekkes tilbake på prinsipielt grunnlag, for at vi skal få ryddighet i lovbehandlinga og i forholdet mellom storting og regjering. Dette er elementær kunnskap om forholdet mellom statsmaktene – elementær kunnskap! – og vi burde ikke fra en mindretallsregjering bli utfordret på denne måten som statsråden Listhaug gjør i den helt aktuelle saken, på vegne av regjeringa.
Jeg forstår at det er vanskelig. Jeg sier det, og jeg forstår det egentlig fullt ut, slik som jeg har sagt det. Men jeg vil enda en gang oppfordre Venstre og Kristelig Folkeparti til å stemme for innstillinga. Det er den eneste naturlige konklusjon på de merknader og de oppfatninger som også de to partier har i denne saken.
Michael Tetzschner (H) [11:26:59]: Det har jo i og for seg vært interessant – som et fenomen – å høre de to første innleggene. Først hørte vi saksordføreren, som vel er en av reguleringsøkonomiens største tilhengere, og jeg ser ikke bort fra at den underliggende holdningen til det å skulle regulere – i dette tilfellet pris på landbrukseiendommer – kan ha smittet over på den juridiske utlegningen vi fikk. På tross av at den juridiske utlegningen umiddelbart fikk tilslutning fra leder av kontrollkomiteen, vil jeg likevel driste meg til å si at det er noen sviktende premisser i argumentasjonen her.
Vi står fortsatt på at man ikke har klart å gjengi gjeldende rett verken i merknadene eller ved den utlegningen som har kommet her i dag. Det skyldes rett og slett at loven selv gir en anvisning på at det er fem forhold som det kan legges særlig vekt på etter konsesjonsloven § 9 første ledd. Avgjørelsen av hvorvidt man skal godkjenne overføring av eiendom, vil altså bero på en prøving av hvorvidt disse fem hensynene er til stede – om de er til stede i den enkelte sak, og med hvilken tyngde de er til stede i den saken som ligger på bordet. Så treffer man en beslutning etter en helhetsvurdering.
Disse hensynene er altså, slik det har vært referert, ønsket om en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, hensynet til bosettingen i området, driftsmessige forhold, egnethet til erverver, hensynet til en generelt forsvarlig ressursforvaltning, f.eks. vern av kulturlandskapet, og så finnes det andre momenter i annet og tredje ledd som også kan tillegges vekt.
Når lovgiver, det vil si Stortinget, tidligere har brukt uttrykket «blant annet», er det et varsel om at de hensynene som er nevnt, skal tilgodeses og vurderes skikkelig. Men det betyr ikke at det er foretatt noen uttømmende oppregning en gang for alle av de hensyn som kan tillegges vekt. Det kan altså legges vekt på andre momenter når de er relevante med tanke på å oppfylle konsesjonslovens formål.
Det har vært praksis at varierende landbruks- og matministere har sendt ut rundskriv for å hjelpe til med en enhetlig administrasjon av loven hos konsesjonsmyndighetene. Blant annet heter det i et rundskriv fra 2009:
«Konsesjonsmyndighetene må ta stilling til i hvilken grad de ulike hensynene gjør seg gjeldende, dvs. om de er relevante i saken, og med hvilken vekt de opptrer i saken. Hensyn det etter loven skal legges særlig vekt på, har stor vekt. Ved en totalvurdering hvor slike hensyn skal vurderes i forhold til andre relevante momenter, er det likevel ikke alltid at slike momenter får avgjørende betydning for resultatet i saken. Det kan være ulike grunner til dette, for eksempel at de øvrige momentene samlet trekker i retning av en annen løsning, eller at hensynet som etter loven skal tillegges særlig vekt ikke gjør seg gjeldende med særlig styrke i den konkrete saken. Et eksempel på det siste er erverv av eiendommer i områder hvor bosettingshensynet ikke, eller bare i liten grad gjør seg gjeldende. I slike tilfeller kan det etter omstendighetene legges mindre vekt på dette hensynet enn andre hensyn som etter loven er relevante.»
Det interessante er at dette jeg nå siterte, er et rundskriv utarbeidet – man kan nesten tvile på om det er sant – av en partifelle av saksordfører Lundteigen. Det er utarbeidet av tidligere landbruksminister Lars Peder Brekk.
Vurderingen som ble gjort i det rundskrivet, er i godt samsvar med lovgiverviljen uttrykt i denne sal. Denne vurderingen kan man finne igjen i forarbeidene, og den bygger på avgjørelser fra praksis, bl.a. en avgjørelse i departementet fra 17. oktober 2008, hvor man uttaler:
«Lovens system er imidlertid ikke slik at en konsesjonssøknad uten videre skal avslås selv om prisen ut fra retningslinjene er for høy. Det er anledning til å ta hensyn til andre relevante momenter som faller inn under lovens formål.»
Dette viser med all ønskelig tydelighet at når det i et nytt rundskriv under den nåværende statsråden står at prishensyn ikke nødvendigvis skal tillegges avgjørende vekt, skriver man seg inn i en tradisjon fra tidligere. Og «avgjørende» betyr altså at når pris er på den ene siden og de andre oppregnede hensynene er på den andre, er det ikke slik at prisspørsmålet alene skal føre til at erverver får avslag.
Det er også interessant at reguleringstilhengerne tar det for gitt at regulerte priser skal være lave priser, hvis man skal ta hensyn til samfunnsutviklingen. Jeg har lyst til å dvele ved det resonnementet litt. Man legger altså i begrepet «samfunnsmessig forsvarlig pris» nærmest den synonyme betydningen at det samtidig skal være kunstig regulerte underpriser. Vi har høstet ganske dyrekjøpte erfaringer med prisreguleringer som har fått virke over tid innenfor landbrukssektoren, men ikke minst utenfor.
Det som er vår erfaring, er at prisregulering fratar eierne oppsidepotensialet ved å eie eiendom, samtidig som eieren må bære den fulle nedsiderisikoen. Utover salgssituasjonen, som konsesjonsloven tar sikte på å regulere, reduserer også slike reguleringer – dvs. at man presser folk til å omsette til underpris – eiendommens egnethet som sikkerhet for lån, det undergraver fundamentet for realkreditten i landbruket. Jeg hørte et økonomisk resonnement fra saksordføreren, men hvis vi først går inn på de samfunnsmessige virkningene, må vi også se på virkningene av at eiere av slik prisregulert eiendom også må bære høyere finansieringskostnader ved investering, typisk ved utvidelser, ved modernisering eller ved et omfattende vedlikehold som tas med jevne mellomrom.
Man kan altså rett og slett argumentere med at lovens formål om samfunnsmessig forsvarlig prising nettopp tilsier vektlegging av realistisk markedspris, som samtidig er det mest samfunnsmessig forsvarlige. Dette kunne man under henvisning til lovens formålsparagraf gjennom dynamisk lovtolkning, den lovtolkningen som skal til når lovens stive formuleringer skal tilpasses en ny virkelighet og nye erfaringer, nådd frem til uten å forandre loven. Nå har regjeringen varslet at man vil ha en gjennomgang, man vil han en oppdatert lov.
Det som da er vurderingstema for kontrollkomiteen, er selvfølgelig ikke hvilket reguleringsmessig syn man har, eller hvilket syn man har på landbrukspolitikken, det er hvorvidt brevet av 4. desember 2013 fra landbruks- og matministeren respekterer loven eller er på utsiden av den loven vi har. Da er det helt opplagt, med det jeg har vist til, at man også tidligere har presisert i samme gate og ut fra samme resonnement som det den nåværende statsråden har gjort, at man har vært lojalt innenfor den nåværende lovens grenser. I dette bildet er det meget betimelig at statsråden har gitt konsesjonsmyndighetene en påminning om de frihetsgrader som finnes innen loven slik den er i dag, uten å forskuttere – selvfølgelig – hvilken lov som kommer.
Jeg har også lyst til å si at hvis man siterer flere deler av brevet, i stedet for å karakterisere den helt urimelig som at man setter loven til side – at man nuller ut prisreguleringen – vil man ved en konkret gjennomgang av det brevet som har vært kritisert her av saksordføreren og lederen av kontrollkomiteen, se at det av brevet selv fremgår at det fortsatt eksisterer en priskontroll, samtidig som det henstilles til kommunene at de gjør den helhetsvurderingen som også tidligere rundskriv har basert seg på. Loven anviser ikke lenger avgjørende vekt på pris ved vurderingen av om det skal gis konsesjon, og dette er – som jeg har nevnt – innenfor forarbeidene til loven, hvor det er vist til at de skjønnsmessige vurderingene som skal gjøres, kan tilpasses endringer i utviklingen i samfunnet og skiftende politiske hensyn.
Bestemmelsen er altså utformet slik at den kan ta høyde for at synet på hva som er en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, kan skifte over tid. I tilknytning til lovens formålsbestemmelse ble det i Ot.prp. nr. 79 for 2002–2003 uttalt at loven kan ta høyde for skiftende vurderinger. I proposisjonen står det:
«Ordlyden er så romslig at den gir rom for utvikling og endring av faktisk art på tekniske, økonomiske, samfunnsmessige og andre områder, bl.a. med hensyn til behov og ressurser. Den gir bl.a. spillerom for skiftende oppfatninger og nye vurderinger.»
Det vi i denne saken ser, er at det er dette handlingsrommet som er tatt i bruk, lojalt innenfor den nåværende loven, da brevet ble sendt ut til kommunene, fylkesmennene og Statens landbruksforvaltning. Det er ikke et handlingsrom som statsråden har tiltatt seg, men et handlingsrom Stortinget med vitende og vilje åpnet for i vedtaket av loven i 2003.
Så kan man selvfølgelig spørre: Tjener det noe selvstendig formål å minne om det handlingsrommet i en lov som en har varslet formelle endringer av om ikke lenge? Jeg vil si at svaret på det er også et opplagt ja. Men det er ikke av hensyn til den politiske sfære, det er av hensyn til brukerne av loven i dag.
Departementets brev av 4. desember ble sendt ut for å unngå at det skapes usikkerhet i kommuner og blant selgere og kjøpere om hvordan praktiseringen av priskontrollen skal skje frem til Stortinget har fått gjort de presiseringene i loven som en ønsker. Brevet har altså som hensikt å bidra til at ulike kommuner behandler søkerne i denne mellomfasen som er i samme situasjon, likt, hvilket også er en grunnsetning i god forvaltningsskikk. Og igjen: Brevet føyer seg inn i en uomtvistet praksis hvor det nettopp har tilligget den tjenestegjørende statsråden å definere nærmere hva man legger vekt på innenfor lovens grenser.
Det er dermed selvsagt ikke på noen måte kritikkverdig at regjeringen sendte ut det aktuelle brevet. Årsaken til at brevet ble sendt ut, var nettopp ønsket om å unngå usikkerhet i markedet for omsetning av landbrukseiendom. Slik usikkerhet ville også kunne ha som en samfunnsmessig uheldig konsekvens at omsetningen ville stoppet opp i påvente av at lovsaken skulle behandles av Stortinget. Følgelig er det ikke saklig grunn for Stortinget til å be departementet om å ta skritt for å kalle brevet tilbake.
Jeg ser de forsøk som er gjort i den anledning, som – skal vi si – mer politiske markeringer i forbindelse med en underliggende realitet ved landbrukspolitikken man måtte være uenig i, som egentlig ikke henhører under kontrollkomiteens ansvarsområde.
Helge Thorheim (FrP) [11:41:02]: Fremskrittspartiet mener dette ikke burde være en sak for Stortinget, og har tidligere også vært ferdig med det temaet i komiteen. Nå har de rød-grønne spesielt ønsket å ta dette opp, og derfor har vi det som sak nå.
Den 4. desember 2013 sendte landbruks- og matministeren brev til landets kommuner, fylkesmenn og Statens landbruksforvaltning med henstilling om at det i vurderingen av om det skal gis konsesjon, ikke blir lagt avgjørende vekt på den pris som partene har avtalt, ved erverv at landbrukseiendom. Det er reist spørsmål fra medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen, unntatt de fra Fremskrittspartiet og Høyre, om hvorvidt dette er innenfor lovens rammer og i tråd med dagens regelverk for priskontroll.
Jeg oppfatter konsesjonsloven som en fleksibel lov, der det er lagt opp til løpende å vurdere ulike samfunnsforhold. Allerede i kapittel 1 § 1, som går på formål og virkemidler, sies det:
«Loven har til formål å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet, bl.a. for å tilgodese:
framtidige generasjoners behov.
landbruksnæringen.
behov for utbyggingsgrunn.
hensynet til miljøet, allmenne naturverninteresser og friluftsinteresser.
hensynet til bosettingen.»
I dette ligger det at det skal gjøres en rekke skjønnsmessige vurderinger for at praksis kan tilpasses endringer i utviklingen og skiftende politisk syn. Over tid vil framtidige generasjoners behov endres. Landbruksnæringen som sådan er heller ikke statisk, og bl.a. hensyn til bosetting vil også ses på forskjellig ut fra skiftende interesser og ønsker.
En bør forvente at landbruks- og matministeren vurderer løpende hva som er mest gagnlig for samfunnet når det gjelder eier- og bruksforhold og vernet om landbrukets produksjonsarealer. I kapittel 4 § 9 i konsesjonsloven er det pekt på fem forhold av betydning for om konsesjon skal gis. Disse er:
om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling
om erververs formål vil ivareta hensynet til bosettingen i området
om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning
om erververen anses skikket til å drive eiendommen
om ervervet ivaretar hensynet til helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet
Som det framgår av det refererte i konsesjonsloven § 9, er det fem ulike forhold som skal vurderes når en søknad om konsesjon skal behandles. I forarbeidene til loven ble det i sin tid sagt at listen ikke er uttømmende, og at også andre momenter kan trekkes inn ved avgjørelsen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener det er kritikkverdig at regjeringen sendte brev til kommuner, fylkesmenn og Statens landbruksforvaltning om i realiteten å se bort fra konsesjonsloven § 9 første ledd nr. 1 ved behandling av konsesjon, fordi regjeringen vil foreslå å oppheve dette. I tilråding til vedtak foreslår Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne følgende:
«Stortinget ber om at brev med tittel Praktisering av priskontrollen av 4. desember 2013 til kommunene, fylkesmennene og Statens landbruksforvaltning om å se bort fra konsesjonsloven § 9 første ledd nr. 1 umiddelbart trekkes tilbake.»
Jeg må si jeg er overrasket over innholdet i dette forslaget til Stortinget. Landbruks- og matministeren har da ikke sagt at man skal se bort fra konsesjonsloven § 9 første ledd nr. 1. Dette er ikke riktig. Det statsråden har sagt i sitt brev – og jeg finner grunn til å referere det på nytt – er:
«Regjeringen ønsker økt omsetning av landbrukseiendommer og har som ambisjon å gjennomgå regelverket med sikte på forenklinger. Dette vil likevel kunne ta noe tid. På denne bakgrunn mener departementet at praksis ved priskontroll bør legge til rette for økt omsetning. Departementet henstiller derfor om at prisen partene har avtalt, ikke blir tillagt avgjørende vekt i vurderingen av om det skal gis konsesjon.»
Med det forslag til vedtak fra de rød-grønne partiene som er referert og framsatt i I, kan det dessverre synes som at Stortinget forledes til å tro at det fra departementets side er bedt om at man skal se bort fra § 9 første ledd nr. 1. Dette er ikke tilfellet. Departementet har henstilt om at pris ikke blir tillagt avgjørende vekt i vurderingen av om konsesjon skal gis. Det er noe helt annet.
Jeg vil ellers vise til statsrådens meget gode svar til komiteen av 6. januar 2014, som er vedlagt saken.
Til slutt vil jeg anbefale komiteens tilråding til II.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:46:43]: Etter Kristelig Folkepartis syn er det uheldig at regjeringen sendte ut brev til kommunene og fylkesmennene om nærmest å oppheve priskontrollen i konsesjonsloven, fordi dette kan oppfattes som en forskuttering av Stortingets behandling av lovforslaget. Etter vår oppfatning var det uryddig å sende ut et brev som nærmest tar det for gitt at forslaget vil få flertall i Stortinget, spesielt når den parlamentariske situasjonen i Stortinget tilsier at dette ikke blir realiteten.
Den politiske situasjonen på Stortinget har endret seg etter siste valg. Vi er tilbake til det som har vært det mer normale de siste tiårene: en mindretallsregjering. Dette betyr at makten nå ligger i denne salen. Dagens regjering må derfor forholde seg til flere partier for å sikre flertallet. Dette gir makten til Stortinget. Det er en fordel for demokratiet, og ikke minst innebærer det at maktfordelingen igjen blir et gjeldende prinsipp i vårt land. Regjeringen skal være den utøvende makten, mens Stortinget er den lovgivende.
Dette er realiteter Kristelig Folkeparti forventer at regjeringen forholder seg til, og som også tilsier at verken enkeltstatsråder eller regjeringen kan ta Stortingets tilslutning for gitt. Dette må gjelde i landbrukspolitikken så vel som på alle områder der flertallet i Stortinget måtte ha andre posisjoner enn regjeringen.
Selv om ikke innholdet i landbrukspolitikken når det gjelder priskontroll og konsesjonsloven, er utgangspunktet for behandlingen av denne saken i dag, vil jeg likevel bruke noen få ord på vårt partis ståsted på dette punktet, siden flere andre har vært inne på det. For Kristelig Folkeparti er det viktig å beholde priskontrollen på landbrukseiendom. Fjerning av dette instrumentet vil skape en langt mindre grad av forutsigbarhet for norsk landbruk og ikke minst gjøre det vanskeligere å sikre rekruttering til bondeyrket i framtiden. Særlig i områdene rundt byene vil prisene på landbrukseiendom lett bli drevet i været av personer og firmaer som ønsker å utvikle gårdseiendommer til boliger eller fritidseiendommer, og dermed legger ned den gårdsdriften en måtte ha i dag. Dette hindrer bønder som ønsker å kjøpe landbrukseiendommer med det formål å drive brukene, da eiendommens markedsverdi uten priskontroll ikke vil kunne forsvares med den inntekten gården vil ha muligheter for å gi.
En målsetting Stortinget har slått fast, er at rekruttering skal være en del av de landbrukspolitiske målsettingene for norsk landbrukspolitikk. Men en politikk uten priskontroll vil være skadelig for nettopp denne rekrutteringen – og ikke bare for den, men også for ressursutnyttelsen, noe som kommer i et motsetningsforhold til Stortingets mål om økt matproduksjon og økt selvforsyningsgrad.
Selv om vi mener at det kan være grunner – og gode grunner – til å se på reguleringen av priskontrollen i konsesjonsloven, er vi av den klare oppfatning at det var uryddig av regjeringen å sende brev til kommunene, fylkesmennene og Statens landbruksforvaltning om det vi oppfatter som i realiteten å se bort fra konsesjonsloven § 9 første ledd nr. 1 ved behandling av konsesjon. Vi opplever at brevet har skapt usikkerhet og fortolkningsproblemer hos både kommuner og fylkesmenn, og dette bidrar til en mangel på forutsigbarhet. Vi opplever dette som uheldig.
Kristelig Folkeparti kommer i dag ikke til å støtte det framsatte forslaget fra de rød-grønne, men vi har likevel klart gitt uttrykk for vårt syn på regjeringens håndtering av denne saken.
Karin Andersen (SV) [11:51:15]: Først vil jeg gi min tilslutning til innleggene fra saksordføreren og fra komiteens leder, Martin Kolberg, og faktisk også nesten hele innlegget fra representanten Grøvan – bortsett fra akkurat det siste.
Denne saken handler egentlig ikke om hva slags landbrukspolitikk vi skal ha, den handler om hvorvidt regjeringen kan gripe inn ved denne type brev og endre loven før den er endret i praksis.
Det som gjør denne saken også politisk spesiell, er at regjeringen på forhånd ikke har sikret seg et flertall for den lovendringen den har sendt ut – i hvert fall er det litt oppsiktsvekkende at partiet Venstre, som eventuelt må være en del av det parlamentariske flertallet som statsråden bygger på, ikke er til stede i salen her i dag. Men Venstre tør tydeligvis ikke å vise seg i dag.
Dette handler ikke om at det ikke innenfor dagens lov skal vurderes ulike temaer, slik flere representanter har vært inne på – det er riktig – men det er ikke slik at man har sagt at man kan se bort fra et av hensynene som er av de viktige styringsmekanismene i denne loven. Så kan man diskutere om priskontroll er riktig eller ikke. SV mener at det har vært helt nødvendig for at de som skal kjøpe et bruk, skal ha råd til å leve av det, for da må det som bruket kaster av seg, kapitalisere det man har kjøpt. Det er en del av «dealen» mellom samfunnet og landbruket at vi har slike ordninger som har gjort at det går an å leve av de brukene man kjøper, så det har en god hensikt. SV mener det, og nå hører vi at Kristelig Folkeparti tydeligvis også mener det. Regjeringen mener ikke det, men regjeringen har altså sendt ut et brev der man ber kommunene, som er ansvarlige for å praktisere denne loven, se bort fra et av de viktige punktene. Og det er det som er kritikkverdig. Det burde ikke vært gjort. Man kan komme til Stortinget med et lovforslag om dette, der man sier at dette stryker vi nå, og så skaffe seg flertall for det – før man går videre.
Dette er kontrollkomiteens viktige oppgave i denne saken, men det tegner seg nå et bilde av en regjering som gjennom denne type tiltak ikke alltid har sikret seg det flertallet på forhånd. Man er, som jeg var inne på i stad, veldig flink til å bruke forskrifter, men sender også ulike typer signaler for å styre fram en politikk.
Jeg vil spørre Kristelig Folkeparti og Venstre veldig tydelig om de er fornøyd med den retningen som det nå ser ut til at de lar regjeringen styre etter, der regjeringen får gå veldig langt i sin retning, og så berger man det litt inn igjen i Stortinget. Vi så det samme i landbruksoppgjøret for noen få dager siden, vi har sett det i diskusjonen rundt ostetoll, vi har sett det i flere saker: Regjeringen og regjeringspartiene sier at de har sin politikk, og den står man fortsatt på, og så skal man komme til Stortinget og skaffe et flertall som demper det litt.
Mitt råd vil være at de som er støttepartier for denne regjeringen, nå må se at tida er inne for å sette ned foten – i hvert fall forventer jeg at man setter ned foten når det handler om at man ikke forholder seg til den loven som er gjeldende. Man kan være helt uenig om politikken, man kan ville både endre og fjerne lover – det kan jeg være politisk uenig i, men det er ikke det saken handler om. Hvis man skal ha tillit til en regjering, må man vite at den ikke, helt bevisst, bruker en taktikk der man via andre kanaler ber forvaltningsområder som er tillagt ansvar, f.eks. for å praktisere denne loven, om å se bort fra deler av loven før den er endret.
Jeg er ikke overrasket over regjeringen, men jeg er overrasket over at Kristelig Folkeparti og Venstre – særlig Kristelig Folkeparti, etter det innlegget som ble holdt her – ikke konkluderer på en annen måte. Det gjenstår å se, når saken kommer til Stortinget, om den får flertall eller ikke, men det bør være slik – og det er kontrollkomiteens oppgave å tilse at det er slik – at inntil loven er forandret, gjelder den loven vi har i dag. Det er det denne saken handler om.
Dette er en sak som er viktig for mange av oss, og som er veldig viktig for dem det gjelder. For mange kan den kanskje se liten ut, men problemet her er hvis dette prinsippet glipper. Da er vi i en alvorlig situasjon, og da handler det også om at et stortingsflertall må evne å tørre å se også når ens egne gjør feil.
Statsråd Sylvi Listhaug [11:57:23]: Det har vært mange runder om departementets brev om praktiseringen av priskontrollen, både i kontroll- og konstitusjonskomiteen og ved Stortingets behandling av representantforslag. Jeg mener at det meste om brevet er sagt fra min side. Jeg vil understreke at jeg ikke tar lett på den kritikken som har kommet. Jeg mener samtidig at det er grunnlag for å legge merke til den redegjørelsen jeg har gitt.
Min kortversjon er at jeg mener at lover skal overholdes, og at brevet er innenfor lovens ramme. Jeg vil dessuten presisere at det ikke har vært min mening å foregripe Stortingets behandling ved å sende brevet ut. Årsaken til utsendelsen var at det var ønskelig å unngå en situasjon der omsetningen av landbrukseiendommer stoppet opp. Det var altså en god grunn til å rette en slik henstilling til kommunene. Jeg har også påpekt overfor Stortinget at det ikke er nytt innenfor dette lovverket at det blir sendt brev til kommunene med henstilling om praktiseringen før en lovendring er vedtatt av Stortinget.
Ved sin behandling av Dokument 8:29 S for 2013–2014 den 8. mai i år ga Stortinget uttrykk for at de mente prosessen rundt brevet hadde vært uryddig. Det var samtidig ulike oppfatninger i Stortinget om hvordan jeg burde rette opp det de mente var en uheldig prosess. Kristelig Folkeparti og Venstre ønsket å få til behandling en proposisjon hvor en kunne se på reguleringen av priskontrollen på nytt, mens Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsket at det skulle sendes ut et nytt brev. Jeg sa den gang i Stortinget at jeg selvfølgelig ville forholde meg til Stortingets mening om denne saken.
Jeg har i brev til kontroll- og konstitusjonskomiteen datert 6. januar 2014 vist til at mitt mål har vært at Stortinget skulle få et forslag om oppheving av priskontrollen til behandling i løpet av vårsesjonen 2014. Som en oppfølging i tråd med Stortingets behandling i mai har jeg lagt opp til at forslag om opphevelse av priskontrollen i konsesjonsloven kan fremmes for Stortinget i morgen. Stortinget vil dermed få anledning til å behandle kjernen i denne saken når en trer sammen igjen i høst. Jeg har dermed gjort mitt for at Stortinget nå får saken til behandling. Jeg ser i den forbindelse fram mot en god og konstruktiv dialog med Stortinget om dette viktige forslaget.
Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.
Marit Arnstad (Sp) [12:00:28]: Eiendomslovgivningen og samspillet mellom eiendomslovene har i sterk grad bidratt til det mangfoldige og familieeide landbruket som vi ser i Norge i dag. Sammen balanserer eiendomslovgivningen behovet for langsiktig og bærekraftig ressursforvaltning og matproduksjon og er også en forutsetning for en variert bruksstruktur over hele landet. Det er derfor slik i norsk landbruk at eiendomsretten – og dermed også driftsmuligheten – er en mulighet for mange, ikke bare en rettighet for de få.
Det er ofte en trang til å skape et inntrykk av at norsk landbruk er gjennomregulert og detaljstyrt. Det brukes ofte i en retorikk, særlig fra høyresiden. Men eiendomslovgivningen i landbruket har en sterk historisk forankring. Den har sin bakgrunn i konsesjonsloven, som igjen har utspring i statsborgerrettsloven av 1888.
Men det er sjølsagt ikke slik at lovteksten er uforandret fra den tid og fram til i dag. Det er helt riktig, som flere representanter har pekt på, også under den rød-grønne regjeringen ble bestemmelsen om priskontroll myket opp – to ganger – i tråd med utvikling og behov i næringen. Det skjedde imidlertid med en forankring i Stortingets flertall, ikke gjennom plutselige brev fra departementets side. Det skjedde også som en endring innenfor formålet med loven, ikke gjennom en endring som i realiteten ser bort fra det som er nedfelt i loven, nemlig at priskontrollen skal vektlegge om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling. Så det som er forskjellen fra tidligere, er at en prøver å omgå stortingsbehandling, antakelig med grunnlag i at en er usikker på om en har flertall i Stortinget. Tidligere har en også gjort endringer og justeringer, men da med et klarlagt parlamentarisk flertallsgrunnlag i Stortinget.
Senterpartiet er, som det også framkommer av innstillingen, åpen for å se på justeringer når det gjelder regulering av priskontroll. Men det var sterke signaler om å beholde priskontrollen i den høringen som har vært gjort i vår, og jeg håper at det også kommer til å bli tatt hensyn til i et videre lovarbeid. For øvrig vil Senterpartiet komme tilbake til sider ved priskontrollen ved Stortingets behandling av det lovforslaget som regjeringen har varslet, og som statsråden nå har bekreftet kommer til å gå i statsråd i morgen.
Stortinget har tidligere behandlet de innholdsmessige sidene ved landbruks- og matministerens brev om at pris ikke skal tillegges avgjørende vekt. Da ble saken behandlet i næringskomiteen. Både i flertallets merknader og i debatten om saken den gang framkom det kraftig kritikk mot regjeringens atferd, og det var også en uttalt forventning om at det ble ryddet opp i tråd med den kritikken.
Så vet vi alle sammen at svaret fra statsråden og Høyres representanter i den debatten var av en slik karakter at kontroll- og konstitusjonskomiteen så det nødvendig å behandle spørsmålet om priskontroll nok en gang. For det er faktisk slik at det at statsråden sjøl ikke vurderer sin handlemåte som å foregripe lovbehandlingen, ikke er tilstrekkelig for å berolige Stortinget. Flertallet sier fremdeles at brevet aldri burde vært sendt. Kristelig Folkeparti og Venstre går også så langt som til å si at det hele er uryddig, og det gjorde de også i næringskomiteen. Det vil si at det vi står tilbake med her, er et svært usikkert parlamentarisk grunnlag for de vedtakene som regjeringen og departementet gjorde, men vi sitter også igjen med at regjeringen har satt Venstre og Kristelig Folkeparti i en utrolig vanskelig situasjon, og politisk sett setter dem i en vanskelig situasjon. Jeg mener også at Kristelig Folkepartis innlegg her i dag bekrefter at det er ikke enkelt å skulle forholde seg til denne situasjonen for Venstre eller Kristelig Folkeparti.
Jeg må også si at jeg blir litt forundret over representanten Tetzschners forhold til de politiske sidene ved denne saken. Hans innlegg bærer også preg av at en prøver å overse at det er høyst usikkert om det er noe politisk flertall for det som regjeringen gjør. Det er det som er noe av kjernen i denne saken, at sjøl om Venstre ikke er her i dag, og vi ikke får høre deres mening, er det ikke slik at en kan overse det politiske flertallets holdninger, særlig ikke til et så sentralt spørsmål knyttet til eiendomslovgivning i landbruket. Jeg opplever også at representanten Tetzschner på den ene siden forsøker å bagatellisere innholdet i det rundskrivet som er sendt ut, ved å si at det er jo ikke så mye mer enn det man gjorde tidligere, samtidig som han argumenterer sterkt imot det han kaller en underregulering av pris. Så argumenterer Tetzschner også med at en er lojalt innenfor lovens formål, samtidig som han sterkt forsvarer behovet for en ny lov. Jeg må si at den typen argumentasjon som Tetzschner der gjennomførte, var en nokså krevende øvelse. Jeg tror egentlig det hele handler om at han prøver å overse at han ikke nødvendigvis har et politisk flertall for det som han ønsker gjennomført.
Kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer har vært inne på og kommer sikkert også senere inn på de mer prinsipielle og konstitusjonelle sidene av saken. Men det er klart at respekt for Stortingets flertall, for de lovene som er vedtatt, og formålet med de lovene, er ikke minst viktig, og det må også ligge til grunn for regjeringens arbeid.
Også rent faktisk er det grunn til å nevne at rundskrivet allerede har fått følger. I mitt hjemfylke er avgjørelser fra Fylkesmannens landbruksavdeling om pris overprøvd av Statens landbruksforvaltning, med grunnlag nettopp i det rundskrivet som regjeringen har sendt ut uten å ha dekning for det i Stortinget. I det aktuelle tilfellet ble prisen fordoblet. Det i seg selv burde også være et argument for at Kristelig Folkeparti og Venstre tar en grundig vurdering knyttet til det videre arbeidet med loven på dette området.
Jeg synes det er tjenlig at statsråden i dag kommer i Stortinget og sier at lovforslaget kommer så raskt som mulig. Det er sørgelig at vi ikke har hatt muligheten til å drøfte det tidligere. Vi må konstatere at når det blir framlagt på sesjonens siste dag, betyr det at det neppe blir behandlet på denne siden av nyttår, så både for Stortinget og for næringen sjøl synes jeg det er svært uheldig at det tar lang tid før en får avklart dette spørsmålet. Men kjernen i saken er uansett at det er ikke lett å få øye på spor av respekt verken for stortingsflertallet eller for landbruket i regjeringens samlede håndtering av denne saken.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Gunnar Gundersen (H) [12:08:15]: Saken har vært omfattende debattert, to ganger i kontroll- og konstitusjonskomiteen og én gang i næringskomiteen, så den er i hvert fall godt dekket. Selv har jeg levd et helt liv innenfor dette lovverket, og jeg vil egentlig karakterisere mye av det som politisk bingo. Det kommer jeg litt tilbake til.
Jeg synes Kolberg sa det veldig presist da han sa at måten regjeringen går fram på, er saken. For landbruksministeren kunne ha oppnådd akkurat det samme som man oppnår med det hun har gjort, ved å gjøre som Arbeiderpartiet har gjort mange ganger i regjeringsposisjon, nemlig halvere renten, kalkulasjonsrenten f.eks. Det gjør man bare med et rundskriv. De siste 15–20 årene har kalkulasjonsrenten i prisfastsettelsen på landbrukseiendommer variert fra 9 pst. til 4 pst. For å forklare Stortinget hva det faktisk betyr, er verdifastsettelsen i landbruket en ren nåverdibetraktning av framtidige inntektsstrømmer. 9 pst. rente i det regnestykket betyr at verdien på eiendommen er under halvparten av hva den er på 4 pst. Verdifastsettelsen, selve grunnlaget for hele næringen, er altså en politisk bingo som man ved et rundskriv i Landbruksdepartementet har endret mange ganger, og som også illustrerer at det er faktisk heller ikke samsvar mellom renten man har brukt på jord, og renten man har brukt på skog. Så det er en konflikt internt der, og man har ikke et avklart forhold til om dette er en realrente, eller om det er en nominell rente.
Det er veldig mange sider ved denne saken som burde debatteres grundig, og jeg er veldig glad for at vi nå får en ordentlig sak til Stortinget i morgen som legger grunnlag for en skikkelig diskusjon. For dette er rammer rundt en næring som er direkte ødeleggende for investeringsvilje og -evne. Man kan ikke finansiere og få med seg verdiene inn i framtidige satsinger, og man har også en politisk risiko i forhold til verdiene som man investerer i. Dette mener jeg er ting Stortinget må ta på det største alvor.
Det vi egentlig nå har debattert et helt år, er en landbruksminister som har vært ærlig nok til å si at dette mener man faktisk ikke er rammebetingelser som gir næringen framtidsrettede forutsetninger, mens man tidligere bare har sjonglert med realrenten i regnestykkene uten at noen har sett at det er også å gjøre politisk bingo ut av verdiene i landbruket. Det er man ikke tjent med.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:11:25]: Jeg får ikke kommet inn på alle poengene i dette innlegget, så jeg får heller komme tilbake.
Først til representanten Gundersen. Representanten Gundersen sier at en kunne isteden halvert kalkulasjonsrenta fra 4 til 2 pst., og at det som har vært gjort tidligere, har vært «bingo», og en har «sjonglert med» renta. Med respekt å melde er det feil. Det har hele tida vært en sammenheng mellom kalkulasjonsrenta og det rentenivået som er i samfunnet. Den økonomiske sammenhengen er sjølsagt at når prisen på kapital er høy, blir bruksverdien på eiendommen lavere, fordi det går relativt mer til å dekke kapitalkostnader.
Representanten Gundersen gir inntrykk av at det som vi skal diskutere, er bl.a. kapitaliseringsfaktorer framover. Det er et prinsipp som henger sammen med at vi har priskontroll – kapitaliseringsfaktoren, som altså er et resultat av renta. Hvis du har 4 pst. rente, har du en kapitaliseringsfaktor på 25, har du 2, har du en kapitaliseringsfaktor på 50. Kapitaliseringsfaktor ganger bruksverdi i betydninga årlig avkastning gir da verdien. Det er jo en real debatt. Det er en debatt som vi som er for priskontroll, ønsker. Og det er jo innenfor det som er tradisjonen, så det er greit.
Så til representanten Tetzschner, som sa at saksordføreren er en reguleringsøkonomitilhenger. Ja, navnet skjemmer ingen når vi forstår hva som er innholdet. Det å korrigere markedskreftene, det å være blandingsøkonom, er jeg stolt av, virkelig stolt av at vi bruker lov, skatt og avgift til å korrigere markedet. Det er nettopp når vi ikke gjør det, at vi får de samfunnsmessig negative konsekvensene. Det er ikke noen tilfeldighet at Det norske storting i en lang periode fram til nå har vært klar tilhenger av den økonomiske politikken, en økonomisk politikk som nå blir utfordret av partiet Høyre så til de grader. Det som her er sagt, er meget tydelig fra saksordførerens side.
Til slutt i dette innlegget: Representanten Tetzschner sa at det var «sviktende premisser» fra saksordføreren. Jeg gjorde meg flid med å gjengi gjeldende rett på en grundig, folkeopplysende, dokumentert måte, slik at vi i denne debatten skulle få et bedre grunnlag for å debattere sakene videre framover. Det er vesentlig at saksordføreren presenterer den fulle dokumentasjonen for dette, og det er gjort.
Jeg skal komme tilbake til andre forhold i mitt neste innlegg.
Martin Kolberg (A) [12:14:37]: Representanten Grøvan holdt et veldig tenksomt innlegg. Hvis vi hørte nøye på hva han sa, sa han at han for sin del mente at priskontrollen var et veldig viktig instrument i landbrukspolitikken. Nå vet vi ikke hva Venstre mener – det er mulig at Venstres representant nå vil ta ordet og gi uttrykk for sitt syn. Men allikevel dokumenterer dette for meg at det ikke er mulig for regjeringa å si at en har flertall for en alternativ politikk til den lovbestemmelsen vi har i dag, slik som debatten her nå er.
Det understreker ytterligere det prinsipielle spørsmålet i denne saken. For hele begrunnelsen til statsråden i de brev hun har gitt til oss, og hva hun nettopp sa på Stortingets talerstol, er at det skal komme en ny politikk og derfor måtte de sende et brev, slik at eiendomssakene ikke stanser opp. Men er det slik at regjeringa har et flertall, eller har de ikke et flertall, for å oppheve priskontrollen i konsesjonsbestemmelsene? Jeg hørte ikke Grøvan si det. Jeg vet ikke riktig hva Venstre mener. Men det gjør saken ytterligere alvorlig at den argumentasjonen for å sende brevet som statsråden presenterer for Stortinget også her i dag, ikke har fundament i det som er et dokumentert flertall.
Da er vi selvfølgelig tilbake til at det burde bety at Venstre og Kristelig Folkeparti stemte for forslaget til vedtak I. Det har representanten Grøvan sagt at de ikke vil. Jeg forstår den parlamentariske begrunnelsen, så jeg skjønner det. Men dette har en alvorlig side som det er min plikt å påpeke overfor Stortinget: Dette setter kontrollkomiteens autoritet under press. For da går de parlamentariske, prinsipielle sidene ved saken over det som er kontrollkomiteens oppgave og funksjon. Det synes jeg er alvorlig. Det er et flertall i kontrollkomiteen som mener at dette ikke skulle vært gjort. Det står helt tydelig i merknadene, og de er ikke skrevet av oss engang. De er skrevet av Kristelig Folkeparti og Venstre også selv.
Til slutt vil jeg bare si: Representanten Tetzschner sa at standpunktene var besmittet av politiske synspunkter. Når vi hørte på representanten Tetzschner, forstår jeg hvorfor han sier det. For et tydeligere politisk innlegg i juridiske formuleringer enn hva han holdt, kan du lete lenge etter. Det var helt tydelig og åpenbart at det fungerer på den måten. Men brevet, som relaterer seg til regjeringserklæringa, er selvfølgelig basert på en politisk mening. Det er det som er problemet når stortingsflertallet ikke har kvittert dette ut.
Gunnar Gundersen (H) [12:18:00]: Dette var jo litt morsomt, for representanten Lundteigen gikk rett i fella! Han sa at kalkulasjonsrenten henger sammen med det rentenivået man har i samfunnet generelt, og det er nettopp det som er poenget.
På 1980-tallet hadde vi en negativ realrente i samfunnet. Da hadde vi 9 pst. realrente i landbruket. Vi hadde høy nominell rente i samfunnet, men vi hadde også en enorm prisstigning. Jord og skog er oppfattet av alle som å være rimelig inflasjonssikre investeringer, de stiger med prisstigningen i verdi. Det er nettopp det som er poenget. Her har vi en politisk fastsatt rente som man ikke engang har et avklart forhold til om er en realrente eller nominell rente. Når rentenivået i samfunnet er høyt, er det ofte på grunn av at man også har høy prisstigning. Da kommer det plutselig politiske vedtak om høyt realrentenivå i landbruket.
Nå har vi faktisk en situasjon med relativt høy realrente i samfunnet, for det er nesten ikke prisstigning. Da sitter vi med lav realrente i landbruket. Det er nettopp det som er poenget. Alle blander realrenten inn i et system som – jeg gjentar – har gjort verdifastsettelsen til selve fundamentet for jordbruket, altså verdiene.
Jordbruket og landbruket forvalter noe av det viktigste vi har, arealene i landet. Alle berøres av det, alle ser på det, og alle er tjent med en god forvaltning av arealene. De har vi gjort til et spill rundt en oppfatning av hva som er den nominelle renten i samfunnet, og så endrer man det med et lite pennestrøk ved å lage et rundskriv. Og det var det som var poenget mitt. Hadde landbruksministeren bare satt ned renten til 2 pst., hadde ingen i dette hus blunket, og vi hadde satt all priskontroll ut av funksjon, for det finnes ingen, selv i Norge, som vil betale så mye for de fleste eiendommer at man kommer opp på en slik pris, hvis man regner med en kalkulasjonsrente på 2 pst. Da hadde man doblet dagens prisnivå. Det er kanskje noen eiendommer veldig tett innpå Oslo som da kunne ha blitt omsatt til det prisnivået.
Dette illustrerer i det hele tatt hvor usikkert og lite forutsigbart hele dette systemet er. Og jeg gjentar: Det er veldig bra at landbruksministeren nå kommer med en proposisjon om saken til Stortinget i morgen, slik at vi kan få en skikkelig gjennomarbeidet diskusjon om det er sånn vi skal ha det i landbruket framover.
Presidenten: Neste taler er representanten Per Olaf Lundteigen, som er sakens ordfører og derfor har 3 minutters taletid, selv om han har hatt ordet to ganger tidligere.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:21:05]: Jeg er svært fornøyd med å være saksordfører i denne saken.
Først til representanten Gundersen: Dagens kalkulasjonsrente på 4 pst., som gir en kapitaliseringsfaktor på 25, er en rimelig avveining av de økonomiske hensyn som vi står oppe i i dag. Det er en rimelig avveining som det ikke har vært noen stor politisk diskusjon omkring. Representanten sier at dersom en hadde gått fra 4 til 2 pst., hadde ikke noen blunket. Da kjenner han lite til alle disse menneskenes kunnskap om forholdene. Det er klart at det hadde blitt en stor diskusjon, for da hadde vi gått for et rentenivå som er helt annerledes enn det faktiske rentenivået som en møter i markedet, altså en sumvurdering som er slik at det hadde blitt urimelig.
Det er dog det å bemerke at kapitaliseringsrentefoten bare gjelder ut fra bruksverdiberegningene, hva som er bruksverdi, altså avkastning av jord og skau. En endring av kapitaliseringsrentefoten hadde bare fått konsekvenser for prisen knyttet til bruksverdiene. Men det er jo de andre verdiene, som ikke har med landbruksmessig bruk å gjøre, som i dag driver det hele opp. Det er de verdiene som gjør at kapitalsterke personer i dag erverver bruk, for å få bosted, for å få den autoritet som ligger i dette ut fra historisk tradisjonelle former, og ikke minst for å få utmarkseiendommer, hvor prisnivået i dag er helt uavhengig av avkastninga.
Så det å ha diskutert kapitaliseringsrentefoten, hadde vært en svært fordelaktig sak, for da hadde vi jo holdt oss innenfor det som var prinsippene hele tida, nemlig at det er et spørsmål om hva som er verdien av eiendom til landbruksformål. Da hadde vi holdt oss innenfor det som er kjernen, nemlig at de som arbeider med arealene, skal ha en mulighet til å få en arbeidsinntekt av sitt arbeid. Men det vi nå gjør, ved å beholde bare skallet og ta vekk hele innholdet i priskontrollen, er at vi fullstendig fjerner oss fra prinsippene som vi har hatt.
Jeg gleder meg til å diskutere videre med representanten Gundersen, for da diskuterer vi innenfor en priskontroll. Men slik jeg forstår statsråden, kommer forslaget til å være å ta vekk priskontrollen generelt. Så det blir jo ikke noen diskusjon om det som representanten Gundersen nå gir inntrykk av at vi skal diskutere framover. Men fra Senterpartiets side ønsker vi å diskutere priskontroll, for det er en nødvendighet for å sikre at de som arbeider med jord og skau, skal ha en inntekt av sitt arbeid. Høyre har aldri vært interessert i det, for de har stått for en tradisjon at disse menneskene ikke er en del av deres velgerbase.
Helge Thorheim (FrP) [12:24:18]: Det er ofte slik at hvis en gjentar en feil mange nok ganger, blir det til slutt rett. Representanten Lundteigen nevnte på nytt at det bare blir skallet igjen når man tar vekk selve priskontrollen.
I denne saken har de rød-grønne gjentatte ganger hevdet at statsråden med sitt brev har opphevet i § 9 første ledd nr. 1. Dette er ikke riktig. Statsråden har kun henstilt om at pris ikke skal tillegges avgjørende vekt når en foretar vurdering på bredt grunnlag blant alle de fem tidligere nevnte kriteriene.
Til representanten Karin Andersen, som uttrykte undring over at regjeringspartiene fremmer disse to partienes politikk: Ja, det skulle bare mangle. Det er jo den politikken de to nevnte partiene er innvalgt på.
Jeg må si at jeg synes denne saken har blitt en stor storm i et meget lite vannglass. Statsråden har i dag meddelt oss at hun kommer med en sak om priskontroll. Den vil bli forelagt Stortinget i morgen, og til høsten vil vi få anledning til å diskutere selve loven. Men inntil da er det bra at statsråden har gjort et forsøk på å dempe usikkerheten i denne type saker.
Michael Tetzschner (H) [12:25:56]: Det var Marit Arnstads visitt til undertegnede som jeg etter litt overveielse fant ut ikke kunne stå helt uimotsagt. Ellers var det et Ibsen-sitat som kom til meg da jeg hørte innlegget, og det er at når utgangspunktet er som galest, blir som oftest resultatet originalest – nettopp dette at hvis man biter seg fast i forestillingen om at rundskrivet som gikk ut fra departementet, er utenfor konsesjonsloven, vil man selvfølgelig få en lett prosedyre for å si at lovendringer ikke skal komme gjennom rundskriv. Det er det jo ingen som bestrider. Men det vi egentlig diskuterer, som jeg også mener at jeg i mitt første innlegg viste meget klart, er at dette rundskrivet går inn i rekken av presiserende rundskriv som har hatt samme vurderingstema og til dels likelydende konklusjoner, og da viser jeg altså til landbruks- og matministre, fra Arbeiderpartiet Gunhild Øyangen, og fra Senterpartiet Lars Peder Brekk.
Så var jeg, som representanten Arnstad også refererte til, inne på at dagens lovgivning har en formålsparagraf hvor det sies at landbruksforvaltningen og prispolitikken skal utformes av hensyn til hva som er samfunnsmessig forsvarlig pris. Det var i den forbindelse jeg tillot meg å trekke inn at det har store samfunnsmessige skadevirkninger i form av underregulerte priser. Det er derfor vi har kvittet oss med den form for regulering, bl.a. i boligmarkedet, fordi det har andre skjevheter som man kanskje oppdager etter lang virketid.
Essensen av dette er at det ikke er grunnlag for, som Arnstad sier, at man skal beklage seg over at statsråden ikke hadde politisk flertall bak det rundskrivet – nettopp fordi hun ikke trengte noe politisk flertall fordi det rundskrivet var innenfor rammen av gjeldende lov.
Men så er det et moment som peker fremover mot ny lovgivning, og det er at det har kommet tilbakemelding om at omsetningen kan ha gått ned fordi markedet har overdrevne forventninger om hvilke endringer som kommer. Da kan det være greit å bruke det handlingsrommet som dagens lov gir, nemlig at man kan ha en rimelig og rimeligere prispolitikk innenfor de skjønnsvurderinger som allerede er fastslått i gjeldende lov, uten på noen måte å forskuttere hva en ny lov vil inneholde.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:29:10]: Representanten Kolberg avsluttet med at det regjeringa her gjør, er å forveksle regjeringserklæringa med loven, og at en først må forandre loven. Det er kjernen i saken, som Senterpartiet sjølsagt står fullt og helt bak.
Representanten Tetzschner sier hele tida at en har sendt ut et rundskriv. Nei, det er ikke sendt ut noe rundskriv, det er sendt ut et brev. I alle de år jeg har hatt tilknytning til Landbruksdepartementet, har jeg lært meg at «the devil lies in the details» – altså at man må ha et presisjonsnivå som er meget høyt når man leser det som kommer fra Landbruksdepartementet. Og det er ingen tilfeldighet at det her kommer et brev, og ikke et rundskriv, for det brevet som her kommer, kan for enkelte gi det inntrykk at det eksisterende rundskriv står ved lag. Men når en leser det, og kjenner forholdene, og ser hvordan brevet blir praktisert, forstår en at vi står igjen med et skall av en priskontroll uten et innhold.
Konsesjonsloven § 9 har fem forhold, hvor det særlig skal legges vekt på samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, bosettingsmessige hensyn, driftsmessig gode løsninger, erververs skikkethet og om ervervet ivaretar hensyn til helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskap.
Det er riktig, som representanten Tetzschner sa, at det skal foretas en helhetsvurdering. Det er bare det at i praksis er det to forhold som er førende ved om det gis konsesjon eller ikke. Det er om en oppfyller personlig boplikt og om prisen er i tråd med en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling.
Det er mer krevende å vurdere hva som er en samfunnsmessig rett prisutvikling, enn personlig boplikt. Men priskontrollen gjennom det som jeg nå har beskrevet, følges opp av erfarne takstfolk etter prinsippene i rundskrivene, og behandles politisk av kommunestyrer med lang erfaring. Dette er et av de mest sentralene punktene som debatteres i de kretser som er opptatt av hvem som skal eie arealer, og hva som er utviklinga. Så det er en kunnskap utenfor denne salen som er meget stor. Det er meget stor kunnskap om dette. Det er den kunnskapen om de prinsippene som har vært hittil, som nå settes til side, fordi en ikke lenger har noen prinsipper å vurdere prisen ut fra. Derfor er realiteten det at brevet har tatt vekk priskontrollen. Derfor er forslaget umiddelbart å trekke brevet tilbake.
Karin Andersen (SV) [12:32:14]: Representanten Thorheim sa at jeg kritiserte regjeringen for å fremme sin egen politikk. På ingen måte – det må den gjerne gjøre. Men regjeringen kan ikke forandre en lov uten å komme til Stortinget og skaffe seg et flertall for det. Da kan man endre en lov på en slik dramatisk måte som dette vil være.
Nå ser jeg at representanten fra Venstre har tegnet seg på talerlista. Det er jeg glad for, for det er mulig at Venstre støtter regjeringens ønske om å rive vekk et av disse beina unna landbruket. Den friheten til å gjøre den feilen har de jo. Men Venstre må også mene at lovverket skal praktiseres og ikke forandres via brev til kommunene. Det må også Venstres representant gå opp her og si hva han mener om – om det er riktig at man kan fjerne et av de viktigste vurderingstemaene i en lov, via et brev, og om Venstre mener at det er greit eller ikke. Det venter jeg en avklaring på.
Presidenten: Neste taler er representanten Abid Q. Raja.
Det er ingen fra Venstre som har hatt ordet, og ifølge debattopplegget vil da Raja få en taletid på inntil 15 minutter.
Abid Q. Raja (V) [12:33:49]: La det ikke være noen tvil om at Venstre har vært og er svært kritisk til det brevet som statsråden har sendt. Jeg leser fra flertallsmerknaden i innstillingen, som alle i komiteen står bak, med unntak av regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet:
«Dette flertallet mener det er uryddig av regjeringen å sende brev til kommuner, fylkeskommuner og SLF om å se bort fra konsesjonslovens § 9 første ledd ved behandling av konsesjon fordi regjeringen vil foreslå å oppheve dette.»
Det står også at
«brevet fra regjeringen foregriper Stortingets lovbehandling av regjeringens forslag om å oppheve priskontrollen i konsesjonsloven».
Dette er Venstre med på, så det er Venstres syn.
Hva gjelder representanten Kolbergs spørsmål om Venstres syn på priskontroll, foreslo Venstre i forrige periode å doble prisgrensene. Jeg mener at det var den forrige regjeringen som hevet grensene noe. Dermed er det ikke lenger aktuelt med en slik dobling.
I veldig korte trekk tror jeg nok alle her i salen vet at Venstre er for å liberalisere noe, men ikke for å frislippe. Venstre er for å myke opp. Med hensyn til det som regjeringen legger fram i morgen, er vårt utgangspunkt å doble arealgrensene og heve beløpet til 3,5 mill. kr før priskontrollen inntreffer. Da ville en rekke eiendommer som i dag er underlagt priskontroll, ha sluppet, mens en samtidig beholdt priskontrollen som en sikkerhetsventil på de større eiendommene og – ikke minst – på de bynære landbrukseiendommene.
Det er fint at vi har denne debatten. Men denne debatten har vi egentlig hatt for noen uker siden. Det var en lang debatt i denne salen etter at næringskomiteen la fram sin innstilling om priskontrollen. Jeg mener det er litt meningsløst at vi nå igjen skal debattere alt det som ble debattert da, og hva vi mente om det. Jeg bare viser til det Venstres representanter sa under den debatten. Jeg finner ikke grunn til å gjenta de talene. Venstres syn har kommet klart til uttrykk.
Når det gjelder utfallet av disse langvarige landbrukstumultene, er sluttresultatet veldig nærme Venstres syn. Det må sikkert irritere mange – sikkert mange ulike politiske partier også, kanskje SV, fordi sluttresultatet er langt unna det SV mener. Men man bør også merke seg at hvis det var slik at Fremskrittspartiet fikk lov til å bestemme helt alene, er sluttresultatet også langt unna det Fremskrittspartiet mener. Hvis Fremskrittspartiet fikk bestemme selv, er sluttresultatet et stykke unna det – og veldig mye nærmere Venstres syn.
Vi hadde f.eks. en lang debatt her i går om reform av kommunestruktur og regioner. SV er svært konservative, de vil ikke ha noen reform i det hele tatt – i hvert fall svært konservativ i forhold til det Venstres syn er. Så kan man se på regjeringspartiene – to av representantene sitter her. De vil ikke beholde regionene, de vil fjerne det helt. Men sluttresultatet er at det blir en reform, og regionene blir beholdt.
Dette er ikke nærme Venstres syn, det er Venstres syn. Så hvorfor skal vi gå rundt og være engstelige, bekymret eller stå til rette, når vi får vedtatt Venstres politikk i denne salen? Med det utgangspunktet at vi har 5,3 pst. oppslutning og nå sitter med reell makt i denne sal, og får den politikken vårt program preker, har jeg ingen problemer med den situasjonen. Jeg lever veldig godt med det. Jeg synes det er veldig behagelig, jeg synes det er veldig godt, og det irriterer sikkert mange politiske partier. Men det er slik demokratiet fungerer. Vi har en samarbeidsavtale med regjeringen. Vi er veldig fornøyd med den samarbeidsavtalen. Vi er veldig fornøyd med at vi får gjennomslag for den politikken som er Venstres politikk. Jeg skal ikke gjenta det som skjedde de siste åtte årene da en annen regjering styrte, og alle de gode forslagene som har blitt stemt ned. Nå får vi fokus på en rekke av de hjertesakene Venstre brenner for, det være seg miljøsaker, det være seg samferdselssaker, det være seg andre saker som vi debatterte og vedtok i går.
Men jeg skal spare Stortinget for tid, for vi har en lang dag foran oss, og jeg merker meg at denne komiteen er veldig glad i å prate. Innimellom kan det framstå som å være til ingen nytte.
Jeg bare slutter nå og kommer ikke til å tegne meg igjen, uansett hva de andre kommer til å si, for de kommer til å si en del ting, antar jeg. Jeg er liksom blitt vant til i denne komiteen at det er veldig mye spill.
Men la det være sagt én gang for alle: For Venstre og for meg er jordvern, landbruk og kulturlandskap svært viktig. Vi er derfor fornøyd med å være i den maktposisjonen vi nå er i, slik at vi kan få et sluttresultat i politikken som er mye nærmere Venstres primærstandpunkt. Derfor er det ekstremt deilig å være sentrumsparti i Stortinget nå.
Presidenten: Presidenten antar at komiteen debatterer, og ikke prater.
Representanten Martin Kolberg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Martin Kolberg (A) [12:40:22]: Kort om to forhold:
Representanten Thorheim har vært oppe to ganger og sagt at forslaget ikke stemmer med realitetene. Men når det står i brevet at priskontrollen ikke skal tillegges avgjørende vekt, er det helt åpenbart at man her forsøker å omgå lovens bestemmelser, og at det begrunner forslaget vi har fremmet. Det er det som ligger i saken – jeg ville bare si det.
Det andre jeg vil si noe om, er lovtolking. Stortingssalen er ikke en rettssal, det er Norges nasjonalforsamling. Det vi står overfor her, er et flertall – vi har nå hørt representanten Raja si at han står bak kritikken – som mener at lovforståelsen har vært feil. Da er det det som gjelder, ikke andre juridiske betraktninger. Dette er konstitusjonell praksis og sedvane i Norge. Alt annet ville rive ned hele rettspraksisen vår – om ikke dette var tilfellet.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:41:45]: Representanten Tetzschner hadde en visitt til tidligere statsråd Brekk, som gjennom rundskriv M-2 fra 2009 utdypet det som regjeringa da la vekt på. Bare så det ikke er noen tvil om det: Jeg står fullt og helt bak de formuleringer og det syn som statsråd Brekk hadde der. Det som er kjernen i det som er sitert, er vekten på bosettingshensyn, som sjølsagt skal vektlegges forskjellig – enten det er pressområder eller det er områder som har problemer med befolkningsutviklinga.
Så sa representanten Tetzschner at en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling er lik lave priser. Det er grunnleggende feil. Poenget er at siden det er priskontroll i loven, innebærer det prinsipielt at priskontroll er noe annet enn fri prisdannelse. Hele poenget med konsesjonslovens prisbestemmelser er at en gis anledning til å gripe inn i prisfastsettelsen og senke prisene i forhold til hva som kunne blitt resultatet i et uregulert marked. Dette er kjernen, og det er kjernen i et prinsipp som står fjellstøtt hos alle som arbeider med dette, fordi man av erfaring og etter å ha sett til andre land, ser hva som er konsekvensene av dette.
Representanten Tetzschner refererte til noe som kaltes realistisk markedspris – realistisk i forhold til hva? Det er et helt ukjent begrep. Realistisk markedspris har ingen forankring i noe rundskriv.
Statsråd Listhaug sa at siden man ikke ville foregripe lovendringene, samtidig som man ville unngå at omsetninga av landbrukseiendommer stoppet opp, sendte man brevet. Når man da sa at man ville endre loven, og hvis man da ikke hadde sendt brevet, mente man at det ville bli stopp – fordi alle i næringa og alle investorer ser at når priskontrollen faller bort, vil prisnivået bli helt annerledes.
Det som har skjedd, etter at man har sendt ut brev – i den politiske situasjonen man nå har – er at det allerede har fått de store konsekvensene, som representanten Arnstad sa. Det har fått store konsekvenser. Man har fått en endring i prisnivået som er helt enormt. I mitt fylke, Buskerud, er det nå sånn at de som kjøper jord, er de som har minst tilknytning til jord. Har man arbeidet med jord tidligere, har man ikke økonomisk evne til å kjøpe jord. De som har utdannet seg i faget, får en ulempe. Dette kan umulig være Stortingets vilje.
Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Karin Andersen (SV) [12:45:01]: Det som er viktig å slå fast nå, er at det er et flertall som står bak kritikken. Det handler ikke om synet på hvordan dette burde være, men om håndteringen. Vi har et lovverk som må følges inntil det er forandret. Det kan man ikke forandre med et brev.
Jeg vil oppfordre representanten Raja til å holde seg til sannheten når det gjelder andre partiers syn i saker. SV er for kommunereform, vi er bare mot den tvangen som Venstre er for – fordi tvangsekteskap er umoderne.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:45:51]: Det var innlegget fra representanten fra Venstre som ga behov for å holde et nytt innlegg.
I innstillingen står det:
«I rundskriv M-2/2012 er det fastsatt at dersom prisen for en bebygd eiendom er under kr 2 500 000 skal prisvurdering unnlates.»
Det er noe som kom inn i 2012, og som gjør at man ikke griper inn med prisregulering på konsesjonsbelagte eiendommer når prisen er under 2,5 mill. kr. Der tar man bort priskontrollen.
Representanten fra Venstre sa at Venstre står for å liberalisere noe, men ikke å frislippe. Det er akkurat den samme tradisjonen som den rød-grønne regjeringa sto for. Man liberaliserte på en rekke punkter, men man frislippte ikke. Når Venstre nå forteller hva som er deres syn, nemlig at man vil se på arealgrensene og på 2,5 mill. kr-grensen og heve den til 3,5 mill. kr, diskuterer man innenfor priskontrollen. Når man i det hele tatt diskuterer innenfor priskontrollen, kommer man ubønnhørlig ikke utenom begrepet «bruksverdi» på landbruksarealene. Bruksverdi på landbruksarealene er den årlige avkastningen ganger kapitaliseringsfaktoren. Kapitaliseringsfaktoren er – som det kom fram i ordvekslingen med representanten Gundersen – rentenivået. Det som da er klargjort i denne debatten, er at hvis Kristelig Folkeparti støtter det som er sagt her, har vi fått avklart at det fortsatt blir priskontroll – det blir fortsatt priskontroll. Regjeringa vil lide nederlag i sitt syn på å ta bort priskontrollen, og det er en meget, meget viktig prinsipiell seier. Denne debatten har gitt resultater, og jeg er takknemlig for det.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak 8.
Stortinget ber om at brev med tittel Praktisering av priskontrollen av 4. desember 2013 til kommunene, fylkesmennene og Statens landbruksforvaltning om å se bort fra konsesjonsloven § 9 første ledd nr. 1 umiddelbart trekkes tilbake.