Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:02:14]: (ordfører for saken): Målet med undersøkelsen fra Riksrevisjonen har vært å vurdere i hvilken grad innføring av ny oppfølgingsmetodikk i Arbeids- og velferdsetaten har bidratt til at personer med nedsatt arbeidsevne får bedre oppfølging og på den måten kommer raskere i arbeid.

Formålet med ny metodikk har vært å få en mer målrettet og individuelt tilpasset oppfølging og bruk av arbeidsrettede tiltak. I stedet for å fokusere på den enkeltes begrensninger, skal en fokusere på vedkommendes ressurser og muligheter.

Undersøkelsen omfatter perioden 2008–2013. Bakgrunnen for Riksrevisjonens undersøkelse er at Arbeids- og velferdsetaten har en tydelig målsetting om å få flere personer med nedsatt arbeidsevne i jobb. Men tallene har vist at overgangen til arbeid ikke har ført til økning. Til tross for at en disponerer en betydelig del av etatens personalressurser til veilednings- og oppfølgingstjenester for personer med nedsatt arbeidsevne, og årlige bevilgninger på ca. 40 mrd. kr, må komiteen konstatere at etaten ikke lykkes godt nok med å få flere personer med nedsatt arbeidsevne i jobb. Målsettingene Stortinget har hatt for etatens arbeid med denne gruppen mennesker, er derfor ikke innfridd.

Komiteen har merket seg at det kan stilles spørsmål omkring hvilken reell betydning innføringen av ny metodikk har hatt for å få flere i arbeid. Det samme gjelder i hvilken grad arbeidsevnevurderingene inneholder relevant informasjon for å vurdere brukernes arbeidsevne og behov.

Et annet viktig spørsmål handler om hvorvidt oppfølgingen av den enkelte bruker er nok arbeidsrettet. Komiteen har merket seg Riksrevisjonens hovedfunn, nemlig at målet om å få flere med nedsatt arbeidsevne i arbeid ikke er nådd. For det andre vil det ta lang tid å avklare personer med nedsatt arbeidsevne. For det tredje har oppmerksomheten mot brukernes muligheter for arbeid vært for liten. Og for det fjerde har svak styring av kvaliteten i selve oppfølgingsarbeidet ved Nav-kontorene vært tydelig.

For de populasjonene som ble undersøkt i 2008 og 2010, var det i begge utvalgte grupper i underkant av 25 pst. av personene med redusert arbeidsevne som kom i jobb.

Tiden til å avklare personer med nedsatt arbeidsevne blir ofte så lang at det bidrar til å svekke den enkeltes motivasjon og ikke minst tro på at det er mulig å komme ut i arbeid. Når det for nesten halvparten av brukerne fra 2010-populasjonen gikk over et halvt år før det i det hele tatt ble utarbeidet en aktivitetsplan, er det ikke vanskelig å forstå at tilknytningen til arbeidslivet svekkes, og veien tilbake til arbeid blir enda lengre og vanskeligere.

Komiteen ser derfor med stor uro på at Nav i sin oppfølging overfor den enkelte bruker er for lite arbeidsrettet. Når i om lag halvparten av arbeidsevnevurderingene fra 2010-populasjonen ikke engang muligheten for arbeid ble vurdert, forteller det om en fokusering som i for liten grad er opptatt av personenes muligheter til å komme i jobb.

Aktivitetsplanene blir først og fremst nå-beskrivelser istedenfor å være opptatt av hvilke muligheter og ressurser den enkelte har for å kunne delta i arbeidslivet. I det hele tatt oppleves en stor del av aktivitetsplanene som svært lite forpliktende og i for liten grad individuelt rettet.

Dette inntrykket blir ytterligere forsterket når en sammenligner aktivitetsplanene fra 2010 til 2012. For også i 2012-populasjonen var det mer enn 60 pst. av aktivitetsplanene som ikke fokuserte på et fullstendig løp fram mot avklaring av mulighetene for jobb.

Et annet forhold, knyttet til oppfølging av den enkelte bruker, som vekker stor bekymring, er mangelen på brukerinvolvering. Når kontakten mellom Nav og bruker blir preget av lite kontinuitet, blir det mindre brukerinvolvering, og mulighetene øker for at bruker blir lenger i tiltak i stedet for å komme ut i jobb. Dette vil være et ytterligere bidrag til å svekke mulighetene for at bruker kommer tilbake til arbeidslivet.

Mangel på konkrete mål for å komme i arbeid kombinert med svak oppfølging fra veileder forsterker inntrykket av at de midler og metoder for oppfølging man har til rådighet, i liten grad fungerer i forhold til målsettingen om å få flere med redusert arbeidsevne ut i jobb. Dette handler ikke bare om mangelfull oppfølging fra Navs side, men også om en bruk av offentlige midler som det må settes spørsmålstegn ved.

Om den nye oppfølgingsmetodikken i seg selv er et bedre redskap enn tidligere metoder for denne typen oppfølging, er det vanskelig å konkludere med i forhold til den vurdering som Riksrevisjonen har foretatt. Slik komiteen ser det, er nemlig hovedproblemet at praksisen hos Nav ikke tar den nye metodikken på alvor. Da snakker vi om helt sentrale forhold som mangelfull oppfølging av målgruppen og – ikke minst – som Riksrevisjonen påpeker, manglende kunnskap om det arbeidsmarkedet brukerne skal ut i, og for det tredje manglende veilederkompetanse og kunnskapsgrunnlag for oppfølging av personer med nedsatt arbeidsevne.

Med bakgrunn i de funn Riksrevisjonen har gjort, at etaten tre år etter innføring av ny metodikk ikke har nådd målet om bedre oppfølging av brukerne, er komiteen enig med Riksrevisjonen i at Arbeids- og sosialdepartementet må skaffe seg bedre kunnskap og informasjon om årsakene: Hvorfor er det blitt færre tidligavklaringer? Hvilke tiltak er nødvendige for å kunne redusere tiden disse personene er under oppfølging av Nav?

For komiteen er det nedslående å registrere at selv om politiske vedtak har vært til stede i en årrekke, og det samme gjelder tiltak og virkemidler som kan bidra til å gjennomføre tiltakene, har dette på ingen måte gitt de ønskede resultatene. Det er alvorlig at så helt sentrale deler av Navs arbeid overfor spesielt sårbare grupper ikke blir bedre fulgt opp enn hva Riksrevisjonens undersøkelse konstaterer.

Vi registrerer at heller ikke statsråden sier seg tilfreds med de resultatene en i dag oppnår, og ser det som en prioritert oppgave å finne løsninger som gjør at flest mulig med nedsatt arbeidsevne kommer ut i arbeid.

For komiteen blir det viktig å understreke at en styrking av den arbeidsrettede oppfølgingen i etaten må følges opp med helt konkrete tiltak. Komiteen gir derfor sin tilslutning til de tiltakene som Riksrevisjonen tilrår:

• styrking av veilederkompetansen

• bedre kunnskap om arbeidsmarkedet og arbeidslivsforhold

• vektlegging av kvalitetsutvikling i sin helhet i forhold til veiledningstjenesten på en helt annen måte enn tilfellet er i dag

• mer kunnskapsbasert oppfølging av personer med nedsatt arbeidsevne

Det er derfor helt sentralt for å få til en bedre oppfølging at førstelinjen blir styrket med mer relevant kompetanse om arbeidsmarked og arbeidslivsforhold.

For komiteen er det nødvendig å understreke at alvoret blir særlig stort når Riksrevisjonen kan avdekke at utviklingen fra 2010 til 2012 viser en negativ trend i forhold til sentrale indikatorer som avklaringstid og antall mennesker ut i arbeid.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til det arbeidet statsråden har satt i gang med å utvikle et enklere, mer kunnskapsbasert og effektivt tiltakssystem i tillegg til en styrking av den faglige styringen.

Medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er i tillegg til faglig styrking opptatt av at det varslede arbeidet ikke må føre til kommersialisering der profittmotiv vil redusere kvaliteten og langsiktigheten i arbeidet.

For komiteen samlet handler det om å få til en endring av en utvikling på et høyt prioritert område, hvor vi forventer at de politiske målsettingene blir fulgt opp i et målrettet arbeid som kan gi mennesker med nedsatt arbeidsevne nye muligheter på arbeidsmarkedet.

Hermed anbefaler jeg komiteens tilråding.

Gunvor Eldegard (A) [10:12:06]: «Mitt handikap er at jeg ikke har en jobb å gå til» – plakatar med denne bodskapen kjem ein til å sjå på trikk, buss og bane både her i Oslo og i Trondheim denne veka. Poenget er å visa at det finst ei stor gruppe arbeidsdyktige unge med funksjonshemmingar som ønskjer seg jobb.

I dag er berre fire av ti unge funksjonshemma i jobb. Men det er heldigvis sånn at haldningane i arbeidslivet har vorte betre i det siste, men framleis vil berre ein av ti arbeidsgjevarar velja å tilsetja ein person med funksjonsnedsetjing.

Generalsekretær Lars Rottem Krangnes oppfordrar både regjering og arbeidsliv til å ta diskusjonen om kva som skal til for å skapa deltidsjobbar, slik at fleire får brukt arbeidsevna si.

Me har igjen fått ein rapport om Nav, som syner at Nav ikkje fungerer godt nok. Eg tenkjer at Nav skal vera der i periodar i livet ditt der du kanskje er mest sårbar. Nav skal vera der når du skal ut og prøva å få deg nytt arbeid. Det er dei som skal bidra for deg. Då tenkjer eg: Kva opplever folk når dei går på Nav? Får dei den hjelpa dei treng? Vert dei vurderte ut frå faktisk arbeidsevne?

I dag er det spesifikt Riksrevisjonens undersøking av Navs arbeidsretta oppfølging av personar med nedsett arbeidsevne som er til debatt. Eg vil først seia at komiteen er einig, men det er ein liten merknadsforskjell heilt på slutten – elles er me einige i alt – så eg følgjer opp det som saksordføraren sa, og er einig med han.

Likevel: På fredag hadde me høyring om Nav. Der kom det fram at måla til Nav ikkje var nådde. Det med å få folk med nedsett arbeidsevne i arbeid var òg oppe der. Det var i tillegg oppe forhold rundt IKT i Nav, som eg veit me skal koma tilbake til, der Nav har hatt eit tap på fleire hundre millionar kroner på eit IKT-system som skulle effektiviserast, slik at tilsette i Nav kunne bruka tid på enkeltmenneska. Det er jo det det handlar om, at me må ha tid til å hjelpa dei som treng det.

No har saksordføraren referert til rapporten, men eg tenkjer kanskje at det viktigaste hovudfunnet er at målet om å få fleire med nedsett arbeidsevne i arbeid, ikkje er nådd. Det seier rapporten, og han grunngjev det med mange forskjellige argument, som eg skal nemna nokre av: svak styring, for lite merksemd mot brukarane sine moglegheiter for arbeid, og at det tek lang tid å avklara om personar med nedsett arbeidsevne kan jobba. I tillegg er det også slik at arbeidsevnevurderingane – det er eit langt ord – skal danna grunnlag for vurdering av om brukarane fyller vilkåra for arbeidsavklaringspengar, noko som kan gjera brukarane litt tilbakehaldne med å peika på kva dei meistrar, og kva typar yrke som kan vera aktuelle. Samstundes bidreg legeerklæringane lite til å belysa funksjonsevne og arbeidsmoglegheiter.

Som også saksordføraren nemnde, er det manglande brukarinvolvering. Komiteen har sagt at om me ikkje set konkrete mål for den enkelte brukaren, klarer me ikkje å yta målretta hjelp.

Eg tenkjer: Sjølv med verkemiddel og politiske vedtak og tiltak i lang tid har ikkje implementeringa hjå Nav og bruk av oppfølgingsmetodikken ført til ønskt resultat. Me ventar no at departementet i styringa av Nav sørgjer for at det vert oppretta møteplassar der førstelinja og systemutviklarar saman finn gode løysingar på dette. Me sluttar oss til Riksrevisjonens anbefalingar om styrking av den arbeidsretta oppfølginga i arbeids- og velferdsetaten.

Me er også bekymra over at oppfølginga av ei så sårbar gruppe har så store manglar som undersøkinga frå Riksrevisjonen har avdekt, og at utviklinga frå 2010 til 2012 er negativ. Det har vorte lengre avklaringstid og færre menneske med nedsett arbeidsevne som har kome ut i arbeid.

Eg har berre lyst til å kommentera at det er veldig bra at statsråden for så vidt er einig med oss. No skal han få tala for seg etterpå, men komiteen har også nemnt det i merknadene.

Så vil eg berre nemna den merknaden der me, saman med Senterpartiet og SV, skriv at

«det er vesentlig at det varslede arbeidet med sammenslåing av tiltak ikke må føre til kommersialisering av en sektor der profittmotiv vil redusere kvaliteten».

Med det meiner me at hovudfokuset no må vera på at dei som treng det, får hjelp til å koma ut i arbeid. Eg veit at me har veldig mange gode arbeidsmarknadsbedrifter som er bygde opp med denne fokuseringa. Eg ønskjer at dei framleis skal ha det som hovudfokus og vera dei som gjer arbeidet, i staden for at det vert profittbasert.

Som eg sa: Nav skal vera for enkeltmenneska når dei har bruk for hjelp. Derfor føreset me at denne rapporten vert følgd opp, slik at det betrar moglegheitene for fleire menneske til å koma ut i arbeid.

Statsråd Robert Eriksson [10:18:46]: Jeg har lyst til å knytte noen få ord til den saken som behandles. La meg starte med å si at jeg er langt fra tilfreds med den tiltaksgjennomføringen som har vært, og som en samlet komité i så henseende har pekt på. Det har vært en nedgang fra 2010 til 2012. Det er ikke tilfredsstillende når vi ser at overgangen til arbeid er svakere nå enn den var på det tidspunktet Nav-reformen ble innført. Det forteller meg at vi må ta nye grep. Det forteller meg at man også må gjøre andre ting for å lykkes i langt større grad med å realisere drømmen til folk om å få lov til å delta i arbeidslivet. Det er en oppgave som regjeringen tar på det dypeste alvor, og derfor ønsker også regjeringen å jobbe på bred front for å sikre at vi kan inkludere flere i arbeidslivet.

La meg peke på noen av de tingene vi allerede har iverksatt. For det første mener jeg det var klokt, riktig og viktig at vi nå har satt ned et ekspertutvalg som skal foreta en helhetlig gjennomgang av Nav, der en av de viktigste tingene i mandatet er å se på hvordan vi kan lykkes bedre med overgangen til arbeid, hjelpe folk med nedsatt arbeidsevne og folk som står utenfor arbeidslivet også for øvrig, inn i det ordinære arbeidslivet. Det er et arbeid som er godt i gang, og utvalget skal, som Stortinget kjenner til, levere sin sluttrapport i løpet av mars 2015.

Jeg har også lyst til å vise til at et spisset delmål 2 og tydeligere parter i den nye IA-avtalen gjør at man har større ambisjoner om å lykkes med å få flere med nedsatt arbeidsevne inn i arbeidslivet. Det betyr at vi også må gjøre noen endringer for å sørge for bedre oppfølging. Derfor vil regjeringen om kort tid legge frem en proposisjon med en meldingsdel, der vi kommer med en rekke tiltak for hvordan vi kan styrke oppfølgingen i Nav, hvordan vi kan bedre kompetansen i Nav for å få til en tettere oppfølging av den enkelte inn mot arbeidslivet. For meg er det da viktig å gjøre tre viktige hovedgrep:

For det første tror jeg vi må forenkle tiltakssystemet, gjøre det mer effektivt og sørge for at vi får mer målrettede tiltakssystem som gjør at folk får rett hjelp raskere enn de gjør i dag.

For det andre er det viktig at man styrker veilederkompetansen og ikke minst har mer forpliktende aktivitetsplaner som er med og følger den enkelte opp inn mot arbeidslivet. Derfor har regjeringen allerede varslet at man vil komme med en ny ordning, der man forenkler, men erstatter en del av dagens tiltak med et arbeidstreningstiltak. Det innebærer også at Nav skal være med inn i virksomheten og følge opp den enkelte. Det tror jeg er viktig for å kunne nå målet om å få flere inn i arbeidslivet.

For det tredje registrerer jeg at representanten Eldegard sier at vi ikke må legge til rette for et system som åpner opp for profitt. For meg er det viktig at vi når det store samfunnsresultatet, det store samfunnsoppdraget, og hjelper folk tilbake til arbeidslivet. For meg er det viktig å ta vare på og videreutvikle den kompetansen vi har i dag, men samtidig også trekke til oss ny kompetanse. Alle gode krefter må brukes for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet. Da har jeg stor tro på at det finnes små, gode sosiale entreprenører ute i det norske samfunnet som er gode på å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet – jeg kan nevne Pøbelprosjektet – og jeg mener at vi må ta i bruk dem og ideelle organisasjoner i større grad enn vi har gjort tidligere. Derfor vil det også være fornuftig, mener jeg, det som regjeringen allerede har gjort når det gjelder å slå sammen de to avklarings- og oppfølgingstiltakene, nettopp for å sørge for at vi slipper flere gode krefter til. Og så er det viktig at vi samtidig klarer å balansere dette på en så god måte at vi bevarer den kompetansen som allerede er bygd opp på området.

Helt til slutt har jeg bare lyst til å si at jeg blir litt lei meg når jeg hører at mange funksjonshemmede blir stående utenfor arbeidslivet, at mange med nedsatt arbeidsevne blir stående utenfor arbeidslivet og verken kommer til intervju, blir fulgt opp eller får muligheten til å delta.

Jeg har også lyst til å si at vi har et ansvar alle sammen for å tenke ut hvordan vi kan lykkes bedre. Spekter, som jeg har lyst til å dra frem som et eksempel, har i sine virksomheter lyst ut 130 stillinger for folk med nedsatt arbeidsevne. Det synes jeg er kjempebra. Det viser at man tar inkluderingsarbeidet på alvor. Det som er synd, og som gjør det litt trist, er at det var kun fire søkere til de 130 stillingene. Så her har vi også et betydelig ansvar alle sammen for å komme med gode ideer til hvordan vi kan få tak i de rette folkene som står utenfor arbeidslivet, lose dem inn i de stillingene som faktisk er ledige, og gjøre dem tilgjengelige for de arbeidsgiverne som vil ta imot dem.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunvor Eldegard (A) [10:24:54]: Først har eg behov for å kommentera det statsråd Eriksson kommenterte til mitt innlegg. Eg kan vera open for at det kan vera fleire som kan koma inn og vera med og bidra til å få folk ut i arbeid. Det synest eg er berre positivt. Eg tenkjer at når statsråden nemner bl.a. Pøbelprosjektet, er det bra. Eg vil nemna arbeidsmarknadsbedriftene, som er veldig gode. Men eg trur det er ein del andre selskap som ønskjer seg inn på den marknaden for igjen å få eit sugerør ned i statskassa, som kanskje meir har profitt som mål enn å hjelpa folk ut i arbeid. Det er det eg tenkjer at ein må vera veldig, veldig bevisst på.

Så fortel statsråden at han er veldig nøgd med dei nye endringane han har gjort, der han har slått saman forskjellige tiltak, som bl.a. avklaringstiltak for personar med moderate bistandsbehov og personar med nedsette arbeidsevner og store bistandsbehov. Nesten alle høyringsinstansane var mot dette og meinte at dette ikkje var bra – det ville ikkje føra til betre tilbod for dei andre. Då lurar eg berre på kvifor statsråden ikkje høyrer på høyringsinstansane, når han har hatt dette ute på høyring.

Statsråd Robert Eriksson [10:26:12]: Det kan vi svare ganske enkelt og greit på, for det er ikke riktig at man åpner opp for anbud nå. I dag er det sånn at man har hatt anbud i mange, mange år. Man har hatt to oppfølgingstiltak, to avklaringstiltak, der det ene har hatt anbud på både avklarings- og oppfølgingstiltaket. Overgangen til arbeid for dem som har vært ute på anbud, er faktisk like god – om ikke bedre – som for dem som ikke har vært det. Samtidig ser man, ut fra de erfaringene, at man også tar tak i de brukerne som står langt unna arbeidslivet, og hjelper dem tilbake.

Mitt poeng er at vi har god erfaring med å kjøre to parallelle systemer over tid. Dette spørsmålet har vært kanskje et av de mest utredede spørsmålene. Jeg kan vise til Brofoss-utvalget, som la frem sin innstilling for få år siden. Den var også grunnlaget for den forrige regjeringens stortingsmelding – som denne regjeringen trakk tilbake – som ble lagt frem i august 2013. Så vi føler at vi står på trygg grunn når det gjelder å gjøre også disse endringene, nettopp for å gjøre overgangen til arbeid enda bedre enn det som er tilfellet i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.