Presidenten: Presidenten vil foreslå at taletiden begrenses til 10 minutter til hver partigruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikker, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Marit Nybakk (A) [10:13:34]: Jeg skal legge fram presidentskapets enstemmige innstilling til et forslag fra representanten Lundteigen om å benytte Grunnloven § 75 h som hjemmel for at stortingspresidenten skriftlig kan innkalle nytiltrådte statsråder til høring i Stortinget om eventuelle interessebånd til tidligere yrke.

Et enstemmig presidentskap mener at vi må kunne forvente at statsråder fatter beslutninger på saklig grunnlag – selvfølgelig med basis i sitt partis og sin regjerings politikk – og at bruk av § 75 h faktisk kan forkludre Stortingets kontrollfunksjon. Stortinget utøver kontroll i ettertid. Nå er det riktignok delte oppfatninger av hvordan vi skal sikre eller utøve kontrollen, og et forslag om at statsråder med bakgrunn fra PR-bransjen skal kunne pålegges å opplyse om oppdragsgivere for å avdekke eller unngå usikkerhet om skjulte bindinger, skal Stortinget behandle under den neste saken på dagens kart. Der er det for øvrig en delt innstilling; her er vi enstemmige.

Det er et vilkår for å innkalle noen etter Grunnloven § 75 h at innkallingen gjelder en statssak. Hvis Stortinget har fattet vedtak om innkalling, skal saksbehandlingsreglene i forretningsordenens § 49 følges. Møte- og forklaringsplikten etter § 75 h er svært vidtrekkende. Den går foran lov eller instrukspålagt taushetsplikt og er dessuten straffesanksjonert. Presidentskapet legger til grunn at tvungen innkalling etter Grunnloven § 75 h bare kan være aktuelt i saker som må betegnes som ekstraordinære på bakgrunn av en grundig vurdering av sakens alvorlighet og behovet for informasjon i kontrolløyemed. Som kjent har Stortinget valgt å ta i bruk andre og mer hensiktsmessige virkemidler for å få nødvendig informasjonstilgang. Den høye terskelen og varsomheten med å benytte innkallingsretten illustreres ved det faktum at Stortinget har valgt å bruke den bare tre ganger tidligere – siste gang var i 1933.

Representantforslaget legger til grunn at innkalling etter Grunnloven § 75 h skal kunne foretas med støtte fra et mindretall bestående av så få som seks representanter. Selv om forslagsstilleren presiserer at mindretallets størrelse vil kunne diskuteres, mener han at det vil være prinsipielt galt å kreve flertallsvedtak. Presidentskapet deler ikke denne oppfatningen, og mener i motsetning til forslagsstilleren at det vil være prinsipielt betenkelig å gi et mindretall mulighet til å utvirke en tvangsinnkalling etter Grunnloven § 75 h. Vårt utgangspunkt er at et slikt vedtak må utløses av en beslutning truffet av Stortingets flertall.

Frøyland-utvalget, som i 2002 utredet Stortingets kontroll med regjering og forvaltning gjennom Dokument nr. 14 for 2002–2003, vurderte bl.a. om retten til å kreve høring etter § 75 h burde gis til et mindretall av representantene, f.eks. en tredjedel – det skal sies. Frøyland-utvalget drøftet faktisk dette spørsmålet. Jeg vil imidlertid understreke at utvalget antok at Grunnloven ikke er til hinder for det, men de mente at det ikke er behov for det. Det var det Frøyland-utvalget konkluderte med.

La meg også kort nevne at habilitetsvurderinger av statsrådenes virke foretas i det enkelte departement, i henhold til habilitetsreglementet i forvaltningsloven og tilsvarende prinsipper. Dette er det stor bevissthet om, og det er gode og betryggende rutiner på området. Det er – og må være – statsrådenes ansvar å vurdere egen habilitet. Stortingets oppgave i denne forbindelse er å føre kontroll med statsrådenes beslutninger, herunder at disse er fattet på korrekt formelt grunnlag og i tråd med Stortingets vedtak. På denne bakgrunn mener presidentskapet at det vil være uheldig å bruke innkallingsretten etter Grunnloven § 75 h i den sammenheng som er foreslått i representantforslaget.

Til slutt konstaterer jeg at det er uenighet blant jurister om denne saken, eller dette prinsippet, og bruk av § 75 h. Noen er for, noen er imot, noen mener sågar at det vil være grunnlovsstridig. Men et samlet presidentskap vil ikke ha en slik ordning. Det kan egentlig sies så enkelt. Vi mener rett og slett at det vil være å tukle med hele Stortingets kontrollfunksjon, og vi vil da selvfølgelig stemme mot det framlagte forslaget fra representanten Lundteigen.

Michael Tetzschner (H) [10:19:15]: Det er ikke hver dag vi får et forslag av denne art som rett og slett utfordrer noen prinsipper ved vår statsform. Så kunne man sett veldig pragmatisk på det og sagt at det ikke er flertall for forslaget. Men jeg vil likevel ikke la det passere ukommentert, særlig når det fremføres av representanten Nybakk – som er medlem av Stortingets presidentskap – at det nærmest er utslag av flertallsviljen i denne sal om man kunne bifalt dette forslaget. Det er det ikke, rett og slett av den grunn at forslaget innebærer at man skal delegere en myndighet Stortinget ikke har, til Stortingets presidentskap om å pålegge møteplikt for allerede tiltrådte statsråder for å forklare seg på nærmere angitte kriterier. Man mener altså at man kan utvide slagvidden til Grunnloven § 75 h ved å endre Stortingets forretningsorden. Dette er forfatningsmessig vranglære. Da må man ta det litt grundig, også om man kan konstatere at det heldigvis ikke er politisk flertall for et slikt forslag, fordi jeg synes Stortinget skal ha litt orden i sine papirer – litt orden i sine tanker og resonnementer – når det er snakk om å aktivisere en grunnlovshjemmel som den vi har i § 75 h.

Innkallingshjemmel etter Grunnloven § 75 h omtales gjerne i forfatningsretten i sammenheng med Stortingets kontrollmidler. Bestemmelsen var opprinnelig utformet særlig med sikte på å kunne innkalle medlemmer av regjeringen til å svare for Stortinget. Reglene må ses ut fra sin historiske bakgrunn fra før parlamentarismens innføring som forfatningsprinsipp. Dens praktiske rolle som virkemiddel i Stortingets kontroll med regjeringen har nå nesten bortfalt. Siste gang Stortinget benyttet denne innkallingsretten, var i 1933 da minister Wedel Jarlsberg, Norges sendemann i Paris, ble innkalt for å forklare seg om de hemmelige forhandlingene med Danmark i forberedelsen til Grønlandssaken.

Det ville selvfølgelig være umulig rent praktisk å sette i gang et stort apparat for å belyse inhabilitetsspørsmål eller andre forhold som bør være offentlig kjent eller tilgjengelig, og som den enkelte statsråd allerede etter forvaltningslovens paragraf i dag har et selvstendig ansvar for å problematisere og håndtere under eget ansvar. Det er altså rett og slett en understøttelse. Hvis vi nå tar forslagsstiller og forslaget i beste mening, så kan man si at det eneste man oppnår, er at Stortinget hjelper til i saksbehandlingen som egentlig ikke Stortinget, men den enkelte statsråd, har noe ansvar for.

I juridisk litteratur er det ikke stor uenighet om dette. Det er alminnelig antatt at adgangen til å innkalle en norsk borger må utøves av Stortinget selv, dvs. at retten ikke kan delegeres f.eks. til en stortingskomité. Til dette kommer at forklaring må avgis under et plenumsmøte i Stortinget, da det ikke er hjemmel for å innkalle angjeldende person til andre underliggende stortingsorganer. Det er altså intet behov for å omtolke grunnlovsbestemmelsen slik at innkallingsretten kan delegeres til en stortingskomité. I praksis har man da også funnet langt enklere former for å ivareta det vesentlige av det behov som vil kunne tenkes ivaretatt av Grunnloven § 75 h. Da det i forslaget ikke er omtalt annet enn en plikt til å forklare seg for Stortinget, er det formodentlig heller ikke forslagstillerens intensjon at Stortinget som en av våre statsmakter skal trekke operative konklusjoner av de opplysningene som man mener har kommet frem på denne måten. Noe annet ville forskyve den nåværende funksjonsfordeling mellom statsmaktene og gjøre Stortinget til medvirkende instans, riktignok post facto, etter at statsråden og statssekretæren er utnevnt av Kongen i statsråd. En slik prinsipiell nyskaping vil ikke kunne vedtas uten hjemmel i nye grunnlovsbestemmelser. Hvis forslagstilleren vil følge opp denne ideen, må han som representant fremme et ordinært grunnlovsforslag om dette.

Dersom Stortinget utelukkende skal tjene som arena for en utspørring, utløst av en håndfull representanter, vil man lett kunne forestille seg at et slikt institutt i mindre grad vil preges av et genuint og saklig begrunnet kontrollbehov, men i desto større grad være ledd i en mer ordinær politisk egenmarkering for å så tvil om enkeltpersoners integritet. Dermed vil resultatet være helt annerledes enn forslagsstillernes uttalte ønske om å styrke tilliten til politikk.

Så til selve forslagets formuleringer. Innkallingsgrunnlaget er uklart. Det står: «eventuelle uheldige interessebånd». Det er et svært vanskelig kriterium å arbeide med som regelforvalter, særlig når det overlates til et lite mindretall – seks representanter er det antydet fra forslagsstiller – og defineres som en inngrepshjemmel for en fremtvunget forklaring. Det er grunn til å anta at et så løst høringstema om hva som ville være uheldige interessebånd, i praksis ville gi et slikt mindretall en noe nær ubegrenset adgang til å bruke en grunnlovsbestemmelse etter eget forgodtbefinnende.

Men avgjørende er det likevel at forslaget, om det ble virkelighet, ville endre det materielle innholdet i Grunnlovens angitte kompetanseregler for å anvende Grunnloven § 75 h. Det er igjen, for å presisere det, utelukkende Stortinget selv som kan beslutte å bruke hjemmelen i Grunnloven § 75 h, og det ved flertallsvedtak. Forslaget er i klar motstrid til Grunnlovens generelle prinsipp om at plenumsbeslutninger treffes med alminnelig flertall.

Forslaget er også uforenlig med delegeringssperren i Grunnloven som skal hindre Stortinget å gi sin beslutningskompetanse videre til andre. En delegering av Stortingets anvendelse av Grunnloven § 75 h til et hvilket som helst mindretall, ville være et enda større avvik fra de nåværende kompetansereglene i Grunnloven.

Under enhver omstendighet er innholdet i forslaget etter vårt syn, og heldigvis også etter synet til et massivt flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen som har uttalt seg om forslaget, at en utvidelse av rekkevidden for anvendelsen av Grunnloven på den måten ikke vil ha basis i vår forfatning.

Nå må man også tenke på at Grunnloven § 75 h virker sammen med lov av 3. august 1897. I motsetning til de vanlige høringene – hvor det går ut invitasjoner, og hvor det er frivillig for deltakerne å møte – så er det i loven av 3. august 1897 nr. 2 en tvangshjemmel for å innhente norske borgere for å møte i statsanliggende. Forslaget er kort sagt også materielt en ubrukelig bestemmelse hvis vi tenker oss et øyeblikk at Stortinget vil gå inn på forslagsstillerens premisser og se bort fra de andre hindringene som jeg har nevnt.

Det er altså en elementær forfatningsrett at en regel på grunnlovsnivå ikke kan endres ved Stortingets forretningsorden. Grunnlovsbestemmelser kan utelukkende endres etter de særskilte prosedyrer og det generelle krav til to tredjedels flertall, jf. Grunnloven § 121.

Av grunner som er redegjort for i det foregående, er Grunnloven selv til hinder for at forslaget kan vedtas med dette innholdet. Jeg hadde vel også sett – og det har komiteen uttrykt i sine uttalelser til presidentskapet – at man i innstillingen hadde markert dette i forslaget til vedtak. Det er klart at et forslag som strider mot lov og rett og Grunnlovens legalitetsprinsipp, burde hatt en vedtaksform som gikk ut på avvisning. Vi kan kanskje merke oss til en annen anledning at vi tenker nøyere gjennom den siden. Jeg er i hvert fall meget tilfreds med at det politiske flertallet er til stede for å legge denne saken til side, men jeg synes denne saken impliserer så viktige sider ved vår statsskikk, at jeg hadde lyst til å begrunne dette ytterligere.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:28:49]: Prinsipielt vil jeg si at det er en svakhet når representanter må bruke så sterke ord som representanten Tetzschner nå gjorde – «forfatningsmessig vranglære», «strider mot lov og rett og Grunnlovens legalitetsprinsipp» – uten at det forfatningsmessig blir dokumentert.

Bakgrunnen for forslaget er at overgang fra rådgivningsfirmaer o.l. til politiske toppstillinger kan bli vanligere i åra framover. Løsning på problemene som da risikerer å oppstå, er ikke karantenebestemmelser, som ved overgang fra regjering. Derimot kan en innkalling til høring i Stortinget benyttes for å klargjøre hvorvidt uheldige interessebånd er knyttet i et tidligere yrke. En slik ordning kunne vært benyttet til å avklare spørsmål rundt Fremskrittspartiets Sylvi Listhaugs roller i First House før hun ble landbruks- og matminister i Erna Solbergs regjering. Ordninga kan også ha en preventiv virkning, i den forstand at statsministeren stimuleres til å gå grundig inn på fortida til statsrådskandidatene.

Hjemmelen for tvangsinnkalling finnes i Grunnloven § 75 h:

«Det tilkommer Stortinget (…) å kunne fordre enhver til å møte for seg i statssaker (…).»

Det finnes på forhånd få skriftlige rettsoppfatninger på området. Derfor trenger Stortinget bare å ta de utfyllende bestemmelsene inn i Stortingets forretningsorden i en egen paragraf med tittel «Stortingshøring» i tilknytning til § 27 Komitéhøringer. I Stortingets forretningsorden fastsettes antall utspørrere, spørsmålenes lengde, mulighetene til begrunnelser, mulige oppfølgingsspørsmål m.m. I praksis er det ikke aktuelt rutinemessig å innkalle hele regjeringa. Innkalling bør bare skje når det er mistanke om at det er et uheldig interessebånd tilknyttet tidligere yrke.

Innkallingsretten må kunne delegeres til et mindretall på Stortinget. Hvis det stilles krav om flertall, kan partiet/partiene bak en flertallsregjering forhindre tvangsinnkalling. I stedet foreslås minstekravet, vilkårlig – jeg vil understreke vilkårlig – satt til seks representanter. Dette er nedre grense som er benyttet i Stortingets forretningsorden § 16.

Utspørringen arrangeres da som en åpen høring i stortingssalen.

Innkallinga meldes berørte statsråd skriftlig gjennom Stortingets president. Dette skjer seinest 14 virkedager – jeg understreker 14 virkedager – etter at regjeringas sammensetning er gjort offentlig kjent. Kommer regjeringsskifte som følge av valgresultatet, innrettes innkallinga etter datoen for Stortingets konstituering.

Med tanke på å skille mellom private saker og «statssaker» må kontrollen med en nytiltrådt statsråd være en statssak.

De innkalte vil ha plikt til å møte. Grunnloven § 74, vedtatt i etterkant av riksrettsdommen i 1884, ga medlemmer av statsrådet rett til å møte i Stortinget for å delta i debattene der. Ifølge konstitusjonell sedvane er det møteplikt for statsrådene.

Dersom statsråden har inngått en privatrettslig avtale som hindrer vedkommende i å gi fra seg opplysninger, f.eks. kundelister, trenger ikke dette å bety lovbrudd. Derimot må Stortinget kunne vurdere tilliten til en statsråd som på denne måten skjuler nærmere prøving av egen habilitet.

Bruken av Grunnloven § 75 h er behandlet både administrativt og politisk. I 1951 vurderte Justisdepartementets lovavdeling om innkallingsretten kunne delegeres til en komité. Vinteren 1997 behandlet Stortinget samme spørsmål i forbindelse med den såkalte Furre-saken. I første omgang ville Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité legge Grunnloven § 75 h til grunn for en tvangsinnkalling, jf. Innst. S. nr. 192 for 1996–1997. Forslaget ble avvist.

Flertallets syn bekreftet det Torkel H. Aschehoug skrev 100 år tidligere: Innkallingsretten kan ikke delegeres til en stortingskomité. I hele tidsrommet etter 1814 er § 75 h brukt bare tre ganger, sist i 1933, hvor minister Wedel Jarlsberg ble innkalt.

Etter det professor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, Fredrik Sejersted, erfarer, har ikke innkallingsretten i noe annet land hjemmel i egen grunnlovsparagraf. Fravær av tilsvarende bestemmelser i andre land og den sjeldne bruken i Norge henger, ifølge professor Fredrik Sejersted, sammen med at innkallingsretten er en krysning mellom interpellasjon og komitégransking.

De hensyn som ligger bak § 75 h, er ivaretatt på ulike måter rundt omkring – i Danmark, i Sveriges riksdag, i den tyske forbundsdagen Bundestag, det britiske parlamentet og den amerikanske kongressen. Alt i alt er de hensyn som ligger til grunn for § 75 h i Norges grunnlov, ivaretatt på flere måter i disse landene.

Fra presidentskapet argumenteres det med at dette ikke vil kunne være en konkret habilitetsvurdering. Sjølsagt skal det ikke være det. Det argumenteres med at det skal være en forhåndsgodkjenning. Sjølsagt er det ikke det. Det er en vurdering i forhold til hva som er skjedd, og kontrollkomiteens flertall har erkjent det.

Innkalling etter § 75 h er en omfattende prosedyre, sier presidentskapet. Det er beskrevet i forslaget hvordan en kan gjøre det.

Det skal være et ekstraordinært instrument i særlige tilfeller, sier presidentskapet. Ja, forslaget er også formulert slik.

Presidentskapet sier videre at forklaringsplikten er svært vidtrekkende og går foran taushetsplikten, som er pålagt ved lov eller instruks. Svaret er: Om nødvendig kan Stortinget lukke møter for å sikre de hensyn.

Presidentskapet sier at det skal gjelde en «statssak» – ja, helt en «statssak» – det skal ikke gjelde privatsaker.

Og så kommer vi til det sentrale, nemlig spørsmålet om delegering av innkallingsretten til et mindretall i Stortinget: Er det mulig å stille den muligheten etter Grunnloven § 75 h? Det som da er interessant, er hva presidentskapet sjøl sier i innstillinga. Der sier presidentskapet at en

«kjenner ikke til at spørsmålet om å delegere innkallingskompetansen til et mindretall har vært tatt opp i Stortinget tidligere.»

Presidentskapet sier videre at en

«har merket seg at Sejersted mener Grunnloven neppe» – jeg understreker neppe – «stenger for at Stortingets flertall kan bestemme seg for å ta inn en bestemmelse i FO om at et kvalifisert mindretall kan kreve at personer innkalles etter § 75 h».

Og videre sier presidentskapet at

«selv om man legger til grunn det syn at Stortingets flertall ville kunne ha adgang til å delegere innkallingsmyndigheten etter § 75 h til et mindretall enten generelt, for et visst saksområde og/eller for en viss kategori personer, ville det måtte stilles krav til mindretallets størrelse».

Ja, helt enig – det kan stilles krav til mindretallets størrelse.

Så kommer det videre at presidentskapet antar at seks representanter er for få. Og det kan være en diskusjon, som sagt.

Til slutt står det fra presidentskapet at en mener

«under enhver omstendighet at dersom det skulle vært aktuelt å vurdere en delegasjon av innkallingskompetansen etter § 75 h til et mindretall i Stortinget, må dette utredes nærmere».

Dette må «utredes nærmere» – det er presidentskapets eget forslag. Derfor faller jo det som kommer fra kontrollkomiteens flertall, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, i et noe underlig lys, når de sier:

«En delegering av Stortingets anvendelse av Grunnloven § 75 h, til et hvilket som helst mindretall vil være enda større avvik fra de nåværende kompetansereglene i Grunnloven.»

Det står altså i et meget underlig lys når professor Sejersted sier, som sitert, at «Grunnloven neppe stenger for at Stortingets flertall» kan gjøre slike vedtak.

Det vi nå behandler, er en sak som er utrolig viktig, fordi vi står overfor en situasjon hvor det blir flere personer som går fra slike rådgivningsfirmaer og inn i politiske stillinger. Det er da viktig at vi får avklart habilitetsforhold, og det er viktig at statsrådene sjøl også får en anledning til å fjerne eventuell tvil om bindinger ved å redegjøre for disse i Stortinget. Samtidig vil Stortinget få dekket sitt informasjonsbehov. Når en statsråd holder kundelister skjult, er dette i konflikt med den grunnlovfestede opplysningsplikten.

Senterpartiet vil også peke på at en slik høringsmulighet vil kunne vise hvordan statsråder i sin funksjonsperiode foretar habilitetsvurderinger – ikke minst viktig. I Listhaugs tilfelle foreligger det en habilitetsvurdering utført i departementet som Stortinget ikke er kjent med.

Til slutt vil jeg bare si at det forslaget som her er framsatt, er et forslag i tida. Det er et forslag som tar høyde for den virkelighet vi nå står oppe i, nemlig den virkelighet at flere går fra slike First House-firmaer og inn i sentrale politiske stillinger, inklusive statsråder. Da er det viktig at Stortinget moderniserer sin forretningsorden, tar inn i seg den virkelighet og sikrer at vi her får en tillit som er i tråd med vårt folkestyre. Derfor er forslaget presentert.

Presidenten: Ønsker representanten Lundteigen å ta opp forslag?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:38:21]: Jeg tar hermed opp forslag nr. 1 på vegne av Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har dermed tatt opp det forslaget han refererte til.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Michael Tetzschner (H) [10:38:57]: Det var et par momenter i foregående talers innlegg som jeg synes vi ikke helt skal forbigå i taushet. Det ene var det som rettet seg mot statsråd Listhaug. For det første vil jeg komme med den bemerkningen at det kanskje var her katta slapp ut av sekken, for det er opplagt at en slik bestemmelse er det enkelte som ser frem til å kunne bruke i en generell mistenkeliggjøring av nytiltrådte statsråder fra partier man kanskje ikke har så stort ideologisk fellesskap med, for å så litt tvil om deres uavhengighet. Så bare det innlegget var en forsmak på hva man kan vente når det gjelder hvordan en slik bestemmelse vil kunne bli brukt av f.eks. Senterpartiets gruppe på seks og over det.

Det er også grunn til å minne om at forvaltningsloven gjelder regjeringen. Det er et stort ansvar å vurdere om man har rollekombinasjoner eller er i partsforhold eller på annen måte er i et motsetningsforhold som gjør at man bør fratre. Det er det vi har inhabilitetsreglene for. Stortingets hjelp i denne sammenheng, i hvert fall med de virkemidler som er foreslått av forslagsstilleren, vil forkludre ansvarsforholdene.

Til slutt, når man utroper sitt eget forslag til å være i samsvar med tiden: Ja det måtte være hvis man er villig til å bryte to grunnleggende prinsipper som vår forfatning hviler på, med stor respekt for den ene juristen, som kanskje er tatt litt ut av sin sammenheng i denne debatten. De to prinsippene er for det første at grunnlovsbestemmelser der Stortinget utøver myndighet, ikke kan delegeres til andre enn Stortinget selv. Det andre er også et forfatningsprinsipp. Det er legalitetsprinsippet. Her har man i debatten kommet i skade for – ikke bevisst, vil jeg håpe – å jamføre med det høringsinstituttet som er lagt til komiteer, der også konstitusjons- og kontrollkomiteens mindretall kan iverksette høringer. Men det har jo et frivillig preg, det er en invitasjon, mens denne innkallingsretten er kombinert med straffebestemmelser som vil være å utvide plikter for norske borgere. Det kan altså ikke skje gjennom et tillegg i Stortingets forretningsorden. Det må skje gjennom ordinær lov, og så må grunnlovsbestemmelser som står i veien for å vedta en slik lov, endres. Så enkelt er det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:42:06]: Sylvi Listhaugs overgang fra firmaet First House til statsrådsstolen førte naturlig nok til stort engasjement og debatt blant folk flest. Hvorfor gjorde det det? Jo, fordi det kom fram en rekke eksempler på hvilke kunder som nåværende statsråd Listhaug hadde hatt i First House, som hun kom i kontakt med senere i sitt embete som statsråd. Det førte til at det måtte foretas en habilitetsvurdering i departementet og i regjeringsapparatet, en habilitetsvurdering som, så langt jeg er kjent med, ikke er kjent for Stortinget. Det fører til at det kommer saker som statsråd Listhaug får befatning med, som hun er inhabil i forhold til, men hvorfor statsråd Listhaug er inhabil, er ikke Stortinget kjent med, og dermed er vi heller ikke kjent med hvorfor hun er habil i andre, tilgrensende saker.

Dette går på et utrolig sentralt prinsipp for Stortinget, nemlig at det skal være åpenhet, det skal være åpenhet om hva som er statsråders agerende, og dette blir av svært mange sett på som en stor utfordring. Ved et slikt forslag som er framsatt av meg, vil en kunne fjerne den tvil som ligger i sånne saker, fordi en vil kunne få saken belyst i en debatt her i Stortinget, som da kommer i en periode rett etter at statsråden er utnevnt.

Så har vi spørsmålet om hvem som har kompetanse til å sikre en slik endring i vår forretningsorden. Jo, den som har den kompetansen, er Stortingets flertall. Det er Stortingets flertall som kan foreta en slik endring av forretningsordenen. Det er en vurdering som professor Fredrik Sejersted har gjort, hvor han sier at Grunnloven neppe stenger for at Stortingets flertall kan bestemme seg for å ta inn en bestemmelse i forretningsordenen om at et kvalifisert mindretall kan kreve at personer innkalles etter § 75 h. Det er kjernen. Stortinget har den fulle rett til dette i et flertallsmøte, altså å sikre at forretningsordenen endres på det punktet for å kunne fungere i de spesielle tilfeller som det her gjelder, og det vil ha – det vil jeg også understreke – en preventiv virkning, slik at det blir vanskeligere å ha en slik overgang, noe som vil være en fordel for demokratiet.

Martin Kolberg (A) [10:45:27]: Et kort innlegg fra meg om dette, spesielt etter innlegget som representanten Lundteigen nå holdt: Jeg tror det er nødvendig å gjøre den tydelige markeringa at det ikke er noen uenighet mellom flertallet og mindretallet i innstillinga til denne saken – heller ikke fra kontroll- og konstitusjonskomiteens side – om nødvendigheten av åpenhet. Men jeg er enig i det som representanten Tetzschner har sagt om at dette ikke kan oppnås ved at et mindretall i Stortinget går utover Grunnlovens bestemmelser. Det er det som er bakgrunnen for at et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen også slutter seg til et enstemmig presidentskap, og det er der uenigheten ligger. Det mener jeg at denne debatten har ryddet opp i, og jeg fant det nødvendig å si akkurat disse tingene, for det er ikke noen motsetning i dette. Men vi kan ikke gå utover Grunnlovens forståelse og rette den ved å rette i forretningsordenen. En uttalelse fra en professor i denne sammenhengen er ikke tilstrekkelig argumentasjon eller argumenter som er tunge nok til at vi skulle slutte oss til representanten Lundteigens forslag – selvsagt.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:46:59]: Jeg er glad for den presiseringa fra representanten Kolberg om åpenhet, for det er det som er kjernen i saken. Når det gjelder åpenhet, er vi nødt til å følge med i tida. Noen kaller dette en amerikanisering. Ja, en kan kalle det hva en vil, det er å modernisere Stortingets forretningsorden for at den skal ta opp i seg den virkeligheten vi står oppe i – for å sikre åpenhet. Det er det som ligger bak.

Så sier representanten Kolberg at vi ikke kan gjøre noe her – hvor et mindretall går imot Grunnlovens forståelse. Nei, det er heller ikke saken. Og det er jo interessant å se at et enstemmig presidentskap ender opp med – på side tre i innstillinga – at dette i så fall må «utredes nærmere». Det viser at dette er et sentralt tema, hvor jusen langt ifra er sånn som flertallet sier. En er til de grader usikker, og her har en mulighet til å modernisere konstitusjonen i form av vår forretningsorden, noe som absolutt bør gjøres.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.