Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jorodd Asphjell (A) [10:02:48]: (ordfører for saken): Som ordfører for denne saken vil jeg understreke viktigheten av forslaget som representantene Iselin Nybø, Sveinung Rotevatn og André N. Skjelstad, fra Venstre, her har tatt opp.

Medlemmene i justiskomiteen fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er i likhet med forslagsstillerne opptatt av at spørsmålet om innføring av generell bevæpning av politiet er et verdispørsmål og henger tett sammen med det samfunnsoppdraget politiet i Norge har.

I Norge har vi et godt utdannet politi med høy faglig kompetanse som nyter stor tillit i samfunnet og blant publikum. Arbeiderpartiet er opptatt av at politiet skal kunne utføre arbeidet sitt med å beskytte innbyggere, institusjoner og samfunn mot kriminalitet, vold og trusler framsatt enten av enkeltmennesker, fiendtlige grupper eller organisasjoner.

Et flertall i komiteen, bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, er helt klar på at hvilke virkemidler politiet skal ha adgang til å bruke mot våre innbyggere, ikke bare er et politifaglig spørsmål. Det er i aller høyeste grad et verdispørsmål og må behandles deretter. Dette innebærer at demokratiet avgjør hvordan demokratiet skal beskyttes, ikke av regjering, direktorat eller de enkelte politidistrikt. Dette henger nøye sammen med det samfunnsoppdraget politiet har. De representerer oss, og de beskytter oss, og de sentrale prinsippene for hvordan dette skal gjøres, avgjøres av oss.

Arbeiderpartiet er svært opptatt av at folk har kunnet oppleve stor grad av trygghet for liv, helse og viktige verdier. Vi er opptatt av at når en krise oppstår, skal den håndteres raskt og effektivt, med tilstrekkelig kompetanse på alle nivå. Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener at ordningen med framskutt lagring av våpen i tjenestebil sørger for at politiet har rask og god tilgang til våpen når akutte situasjoner eventuelt oppstår.

Jeg vil vise til regjeringens politiske plattform, den såkalte Sundvolden-erklæringen, der det står at regjeringen vil åpne for generell bevæpning i de politidistriktene der politiet selv mener det er den beste løsningen. Jeg vil samtidig vise til at regjeringen høsten 2014 sendte et forslag fra justisministeren ut på høring – i tråd med regjeringserklæringen.

Vi har merket oss at statsråden heller ikke på dette området har fått støtte fra sine egne i justiskomiteen. Vi synes det er meget gledelig at Høyres og Fremskrittspartiets representanter på Stortinget nå forlater regjeringsplattformen når det gjelder innføring av generell bevæpning av politiet i Norge.

Vi har i dag en trusselsituasjon som blir håndtert med bevæpning av politiet. Arbeiderpartiet har tillit til at politiet håndterer denne situasjonen på en god faglig måte. Samtidig vil vi understreke viktigheten av at regjeringen holder Stortinget løpende orientert om trusselbildet, og om hva den vil gjøre for å nedjustere behovet for generell bevæpning i tiden framover.

I arbeidet med den nye politireformen har jeg hatt gleden av å reise landet rundt og møte politimestere, ledere, tillitsvalgte og ansatte på alle nivå i politiet. Det har vært lærerikt og gitt meg verdifull innsikt og kompetanse i politiets arbeid. Felles for alle disse besøkene har vært spørsmålet om kultur, ledelse, trening, kompetanse, ressurser og – ikke minst – forskning og kunnskap.

Da vil jeg på vegne av Arbeiderpartiet og Senterpartiet ta opp de tre mindretallsforslagene fra komiteen, som bl.a. vil gi oss som folkevalgte og politiet bedre kunnskap om erfaringene med bl.a. framskutt lagring av våpen og om hvordan generell bevæpning kan påvirke politiets oppgaveløsning.

Vi har et politi med sterk integritet og et verdibasert syn på sin samfunnsrolle. Arbeiderpartiet er opptatt av at vi fortsatt skal ha et nærpoliti som kjenner sitt publikum, og at publikum kjenner sitt politi. I likhet med politiet er vi svært opptatt av hvordan politirollen skal formes for framtiden.

Presidenten: Da har representanten Jorodd Asphjell tatt opp de forslagene som Arbeiderpartiet og Senterpartiet står bak.

Hårek Elvenes (H) [10:08:07]: Spørsmålet om bevæpning av politiet er aktualisert ved at vi nå har en midlertidig bevæpning av politiet, foreløpig fram til den 7. juni.

La oss slå fast: Norsk politi skal i en normalsituasjon være ubevæpnet. Dersom det skjer endringer som medfører at politiet skal bevæpnes i en normalsituasjon, må det besluttes av Stortinget. Det er derfor ingen grunn til å frykte at midlertidig bevæpning skal skli over i en situasjon med alminnelig bevæpning.

Norge har et ubevæpnet politi, men politiet har våpen lagret i utrykningskjøretøyene. Det er en god grunnberedskap. Bruk av våpen, unntatt ved nødverge, skal godkjennes av politimesteren.

Justisdepartementet har nettopp avsluttet en høringsrunde om bevæpning. Myndigheten til å gi ordre om bevæpning er foreslått endret slik at operasjonsleder får utvidet myndighet til å gi ordre om bevæpning. Den foreslåtte endringen har fått stor tilslutning i høringen og er for øvrig også i tråd med Myhrer-utvalgets anbefaling.

PST advarer i sin trusselvurdering mot økt terrorfare mot spesielle grupper, bl.a. politifolk og politikere. Dette er grunnlaget for dagens midlertidige bevæpning av politiet. Det er ikke gitt at terrorfaren vil vedvare. Vi må i det minste håpe på at den går over.

Dagens ordning med ubevæpnet politi ligger fast. Når politiet må bevæpnes over lengre tid basert på en konkret trusselvurdering, er det naturlig at Stortinget også involveres. Stortinget ber også om at regjeringen evaluerer de siste måneders erfaringer med bevæpning av politiet.

Det er en grunnholdning i vår rettstradisjon at politiet ikke skal bruke sterkere virkemidler enn det som er strengt nødvendig i den aktuelle situasjon, jf. politiloven § 6.

Det sivile og ubevæpnede politiet har historisk bidratt til det høye tillitsnivået som hittil har preget forholdet mellom befolkning og politi i Norge. Det antas å være tillitskapende og konfliktdempende at politiet i det lengste avventer med å ta i bruk så sterke virkemidler som bruk av våpen. Men samtidig er det fra samfunnets side uakseptabelt at kriminelle ved hjelp av våpen kan anvende makt for å gjennomføre f.eks. ran og utpressing.

Enkelte ganger har politiet behov for særlig rask utrykning til et åsted. Gjeldende regler for bevæpning og tilgang til våpen er blitt kritisert fordi politiets utrykning forsinkes og vanskeliggjør en adekvat og rask reaksjon. Politiets personell og tredjepart kan i slike tilfeller bli satt i direkte livstruende situasjoner.

Videre har det vært hevdet at et ubevæpnet politi gir et for svakt signal til de tyngste kriminelle aktørene. På den annen side er det vanskelig å se at alminnelig bevæpning løser alle problemer.

Spørsmålet om bevæpning av politiet er ikke et enkelt spørsmål. Det krever nøye avveininger av ulike hensyn. Regjeringen er åpen for å vurdere en generell bevæpning av norsk politi, men uoverveide konklusjoner er uaktuelt.

Regjeringen vil legge kunnskap og fakta til grunn for politikken. Dersom ny kunnskap skulle tilsi at generell bevæpning av politiet er nødvendig, er også regjeringen rede til å vurdere dette.

Men det skal tungtveiende argumenter til for å endre dagens våpenpraksis for politiet. Det er en ordning som hittil har vist seg å fungere godt.

Ulf Leirstein (FrP) [10:12:17]: Fremskrittspartiet ønsker primært å gi politiet lettere tilgang til våpen og vil åpne for generell bevæpning av politiet i de politidistriktene som ser behov for dette. Det har Fremskrittspartiet vært klare på i det programmet vi har gått til valg på, og det har vi også vært klare på i de merknadene som ligger til grunn i denne innstillingen.

Bakgrunnen for dette standpunktet har vært at vi har innsett at trusselsituasjonen har blitt skjerpet de senere årene, ikke minst som en følge av radikalisering og organisert kriminalitet fra hovedsakelig utenlandske kriminelle. På verdensbasis er det bare en håndfull land hvor politiet er ubevæpnet, og globaliseringen medfører at Norge ikke lenger kan være upåvirket av den internasjonale utviklingen. Både i Danmark og i Frankrike har vi sett alvorlige terrorangrep de siste månedene og politibetjenter som har blitt drept eller såret i tjeneste. Så det er nok ikke uten grunn at politibetjentene selv – gjennom Politiets Fellesforbund – har sagt klart ifra om at man ønsker innføring av en generell bevæpning.

Når det er sagt, registrerer selvfølgelig Fremskrittspartiet at vi har et solid stortingsflertall imot våre ønsker om generell bevæpning. Derfor valgte vi i denne saken å gå inn i en dialog med det andre regjeringspartiet, Høyre, og våre støttepartier – framfor å fremme vårt primærforslag – for å komme fram til et godt kompromiss i saken. Jeg mener at det som innstillingen legger opp til, er et meget godt kompromiss, som går i riktig retning.

For det første betyr det at vi skal hente inn informasjon og kunnskap, som skal ligge til grunn for eventuelle senere beslutninger. Og det kanskje aller viktigste for Fremskrittspartiet er at vi nå flytter deler av kompetansen til å beordre bevæpning fra politimester til operasjonsleder. Det vil, i samsvar med det som står i innstillingen, medføre at det vil være enklere og raskere for politiet i spesielle situasjoner, hvor det er påkrevd med våpen, å kunne få tilgang til våpen. Det er en utrolig viktig del av denne innstillingen, som flertallet stiller seg bak, og jeg er rimelig sikker på at justisministeren har merket seg at dette kan bli satt i verk. Dette vil være til meget stor hjelp for politiet for raskt å kunne utføre den oppgaven de er satt til, i spesielt krevende situasjoner.

Politiet er i dag bedre trent og utstyrt enn da dagens våpeninstruks ble fastsatt. Dette gjelder for operativt personell, operatører ved operasjonssentralene og operasjonsledere. Så vi legger til grunn at det er helt naturlig at det nå er operasjonsledere og ikke bare politimestere som får anledning til å beordre bevæpning.

Det er også nødvendig at erfaringene fra den midlertidige bevæpningen evalueres. En slik evaluering bør inneholde en innhenting og vurdering av politiets egne erfaringer med bevæpningen og undersøkelser om hvordan den har blitt oppfattet i befolkningen. Således er det meget interessant det som framkommer i dag gjennom den undersøkelsen som har vært gjort, og som er publisert i Verdens Gang, hvor veldig mange faktisk gir uttrykk for at de opplever det som trygt at politiet nå er bevæpnet i den situasjonen vi er i.

Noe som er underkommunisert i debatten, er hvordan politiets oppgaveløsning har blitt påvirket av at de ikke har hatt våpen tilgjengelig. Jeg mener at dette er et tema som det bør forskes videre på, og erfaringer bør innhentes bredt. Situasjoner kan raskt eskalere, og i ekstreme tilfeller kan mangel på tilgjengelig våpen føre til at liv går tapt. Dette er et viktig perspektiv å ha med seg i debatten.

Jeg konstaterer også merknadene fra Arbeiderpartiet i innstillingen, hvor man mener at Fremskrittspartiet har forlatt sin politikk. Vel, hadde man lest hele innstillingen, hadde man sett at Fremskrittspartiet er helt tydelig på hva som er vår primære politikk. Men det er ikke unaturlig å ta innover seg at man har det flertallet som man har i denne salen, når det gjelder adgang til generell bevæpning. Så vi har valgt å inngå et kompromiss – også saksordføreren og saksordførerens eget parti har opplevd hvordan det var, i åtte år, av og til å måtte inngå kompromisser for å oppnå noen delseire på veien til målet. Jeg er glad for at vi har fått til det kompromisset vi har, i denne saken. Jeg mener det er en god innstilling, som det ikke er noe problematisk for Fremskrittspartiet å støtte, selv om vi – i likhet med Politiets Fellesforbund – gjerne skulle sett et annet vedtak her i dag. Men nettopp den informasjonsinnhentingen og evalueringen som vi nå ber om i innstillingen, kan kanskje medføre at flere senere vil endre oppfatning om hva som er fornuftig – framfor det vi i dag kommer til å vedta.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:17:13]: Jeg vil få takke saksordføreren – og ikke minst kolleger i samarbeidspartiene – for godt arbeid og for gode løsninger. Dette er blitt en god sak, og i dag fattes det viktige vedtak for innbyggerne og for norsk politi.

Generell bevæpning er et krevende spørsmål. Det er gode argumenter mot, og det er gode argumenter for. I gitte situasjoner er det helt opplagt at det aller beste hadde vært om politiet hadde våpen på hofta – hatt det kjapt tilgjengelig. Så er spørsmålet om de fordelene eller de situasjonene der det er en fordel, er mer tungtveiende enn de ulempene det er med å gå med våpen på hofta i veldig mange andre situasjoner. For Kristelig Folkeparti sin del lander vi på det siste. Vi mener at det er for mange ulemper knyttet til at en skal gå med våpen som en del av uniformen, og derfor har vi det forslaget til vedtak vi har, om at vi ikke ønsker å innføre generell bevæpning. I tillegg er det – som saksordfører også pekte på, og som vi sier i innstillinga – et verdispørsmål. Spørsmålet om bevæpning er et spørsmål om hva slags politi vi ønsker å ha. Vi ønsker et mest mulig sivilt preg. Det er ikke dermed sagt at dagens politi ikke klarer å håndtere den bevæpninga som er, på en god måte, men vi tror at det å gå uten våpen senker terskelen mellom politi og innbyggere. Derfor er det viktig for oss.

Vi er også redde for at det kan føre til en eskalering av bruk av våpen i kriminelle miljøer dersom politiet går med våpen over lengre tid – at en får en negativ spiral som gjør at en bevæpner seg mer og i verste fall også bevæpner seg tyngre. Det er alltid vanskelig å sammenligne naboland, men vi ser at det er et helt annet kriminalitetsbilde i Sverige enn i Norge – jeg holdt på å si heldigvis at det ikke er så galt i Norge når det gjelder dette – men det er i hvert fall tydelig at hvis en ender i den situasjonen, vil også våpen bli brukt oftere.

Vi mener at det er et bra vedtak vi fatter i dag. Jeg er glad for at vi slår fast at vi skal ha et ubevæpnet politi, og jeg er også glad for at vi slår fast at det er Stortinget som eventuelt må beslutte at en skal gå inn for generell bevæpning av politiet.

Så er det slik at politiet må ha den lette og raske tilgangen på våpen når de trenger det. I noen situasjoner er det helt nødvendig. Derfor har Kristelig Folkeparti vært opptatt av at bruken av framskutt lagring fungerer på en best mulig måte. Derfor er jeg også glad for at en gjør noe med kommandolinjene, som både representanten Hårek Elvenes og representanten Ulf Leirstein var inne på. Poenget er jo ikke at det skal være vanskeligst mulig, men det skal være en god ordning der en får en trygg forankring, og at en får våpen når en trenger det. At en flytter deler av denne kompetansen fra politimester til operasjonsleder, synes vi er en god og fornuftig løsning, som har fått brei støtte i høringa, noe som det også ble vist til her tidligere.

Vi er glad for at en skal se på risikoreduserende tiltak. En vet at andre land har brukt enda mer objekt- og punktsikring enn vi kanskje har vært vant til i Norge. At det utredes, er vi glad for. Det kan også bety at vi i den situasjonen vi er i dag, raskere kan gå vekk fra den generelle, midlertidige bevæpninga.

Til slutt noen ord om nettopp den midlertidige bevæpninga. Jeg vil slå fast at for Kristelig Folkeparti sin del er det viktig at vi ikke endrer på myndigheten som departementet har til å ta den krevende beslutninga det er når en får et råd om at politiet skal være bevæpnet. Den myndigheten ligger til regjeringa, og det skal den fortsatt gjøre. Så ber vi samtidig om en vurdering av hvordan en kan involvere Stortinget på en best mulig måte når en midlertidig bevæpning blir mer langvarig. At det vedtaket også fattes, synes vi er viktig, gitt den situasjonen vi har i dag, der det relativt lenge har vært midlertidig bevæpning. Den midlertidige bevæpninga medfører at flere trenger mer øvelse. Det medfører f.eks. her på huset at det er bevæpning av politiet, som også totalt sett krever store ressurser for politiet. Det er også en krevende situasjon for politiet å håndtere, som jeg er glad for at regjeringa og justisministeren er opptatt av og har registrert. Det er viktig å komme med de alternative tiltakene, både på grunn av de prinsipielle årsakene knyttet til bevæpning og også ut fra den økonomiske situasjonen fordi det faktisk er en kostbar ordning. Men vi vet ikke når et normalt trusselnivå er tilbake. Kanskje dette faktisk er en ny normalsituasjon, men da er det i hvert fall viktig at en gjør de alternative tiltakene så vi kan komme tilbake til et ubevæpnet politi.

Jenny Klinge (Sp) [10:22:35]: Den mellombelse væpninga av norsk politi sidan november 2014 inneber ein slags langvarig og uviss unntakstilstand. Norsk politi har ikkje vore væpna til dagleg, til liks med politiet i nokre få andre land som New Zealand, Irland og Storbritannia.

5 800 politifolk over heile landet har gått med våpen på seg frå før jul i fjor, og vi veit ikkje kor lenge dette vil vare. Ordren om å bere våpen var ein reaksjon på trusselvurderinga frå PST der nettopp politifolk vart peikte på som ei mogleg målgruppe for terroristar. Gjeve denne situasjonen, med ei open trusselvurdering der ein ser for seg at enkeltterroristar kan angripe enkelttenestemenn, er det forståeleg at politidirektøren og justisministeren konkluderte med at dei må gje politifolka våre våpen å forsvare seg med.

Situasjonen med eit politi som får stadig forlenga beskjed om å bere våpen til dagleg, tvingar seg naturleg inn i debatten om generell væpning av politiet. Det som gjer denne debatten så interessant og så viktig, er at han inneheld både faglege spørsmål, som vurderingar av kva generell væpning vil kunne føre til i praksis – på godt og vondt – og prinsipielle og verdibaserte spørsmål, som kva type politi det er vi vil ha i dette landet.

I Sverige, eit land som liknar mykje på vårt, men der politiet er væpna, blir det skote seks gonger meir enn hos oss når vi justerer for folketal, og talet på skadde og drepne er såleis også høgare.

Erfaringane frå andre land viser at eit politikorps som ber våpen til dagleg, fører til at både politiet og dei kriminelle bruker våpen oftare.

Det er viktig å understreke at norsk politi sjølvsagt også til vanleg har tilgang på våpen ved behov, ved såkalla «framskoten lagring» i bil, der ein etter å ha fått lov frå politimeisteren, eller ein representant for han, kan bruke våpenet.

I komitébehandlinga har vi i Senterpartiet saman med Arbeiderpartiet lagt vekt på kor viktig det er at praksisen med framskoten lagring blir evaluert, for å få fram kva erfaringane med han er. Vidare har vi lagt fram forslag om at regjeringa må bringe fram kunnskap om korleis generell væpning kan påverke måten politiet løyser oppgåvene sine på. Og aller viktigast: Saman har dei to partia bedt regjeringa leggje fram ei sak som klårgjer at generell væpning av politiet ikkje skal finne stad. Dette er i tråd med det representantforslaget som kom frå partiet Venstre.

Her er det altså fleire parti som ønskjer ei klårgjering, og det positive er at også Høgre signaliserer i forslags form at dei ønskjer at regjeringa skal oppretthalde dagens væpningspraksis med eit uvæpna politi. Det er berre Framstegspartiet som tydeleg seier noko anna.

Den kunnskapsinnhentinga som mange i komiteen er opptekne av, er verdt å nemne. Saka omhandlar jo bruk av våpen og potensielt skadelege og dødelege situasjonar.

Som professor ved Politihøgskulen, Johannes Knutsson, har skrive i ein kronikk på NRK Ytring den 9. november 2012:

«Et vanlig argument for bevæpning er at det beskytter politiet. Her savner vi dessverre gode data. Men ved de mest tragiske hendelsene i Norge de siste årene, der tre politifolk har blitt drept i tjeneste, var politiet bevæpnet. Den verste saken i Sverige var en hendelse der to politifolk ble henrettet med sine egne skytevåpen – altså ikke noe som gir styrke til argumentet om generell bevæpning.»

Per i dag har vi den midlertidige generelle væpninga å halde oss til, og vi veit ikkje kor lenge denne vil vare. Det er openbart ei side ved saka som gjer det heile vanskeleg: Trusselvurderinga frå PST i fjor avgrensa ikkje situasjonen til nokre veker eller månader, men til eit heilt år – tolv månader, altså. Er risikoen plutseleg mykje mindre når desse tolv månadene har gått? Sjølvsagt ikkje. Kva skal justisministeren gjere om han får gjentekne søknader frå politidirektøren om våpen framover?

Poenget mitt er at vi aldri kan vite om det er trygt. I spørsmålet om våpen til alle politifolk blir det viktig at vi held fast på årsaka til at vi ikkje har generelt væpna politi frå før. Vi må klare å tenkje både praktisk og prinsipielt i vanskelege situasjonar. Og vi må gjennomføre balanserte tiltak basert på kunnskap for å tilpasse oss den utryggleiken som er knytt til terrorfare.

Abid Q. Raja (V) [10:27:28]: Jeg vil aller først benytte anledningen til å takke saksordføreren og komiteen for at Venstres forslag har fått god oppfølging. Norge har en lang og god tradisjon for at politiet skal være sivilt og ubevæpnet. En av kvalitetene ved det norske samfunnet er den høye tilliten borgerne har til hverandre og til myndighetene.

Vi må selvsagt ha respekt og forståelse for at organiseringen av politiet alltid må ta hensyn til det til enhver tid rådende kriminalitetsbildet, men situasjoner som krever rask tilgang til skytevåpen, håndteres allerede på en forsvarlig måte gjennom ordningen med framskutt lagring.

Norge er i dag det eneste landet i Norden som ikke har et politi med full bevæpning. Ifølge professor Johannes Knutsson ved Politihøgskolen skyter politiet i Sverige seks ganger så ofte som her til lands, også hvis man tar hensyn til befolkningsmengden.

En undersøkelse som ble gjort av NRK høsten 2013, viste at ingen av politimestrene i de 27 politidistriktene i Norge ønsker et politi med full bevæpning. De mener at generell bevæpning vil føre til at politiet mister det sivile preget, og at politiet kan risikere å ta initiativ til et våpenkappløp. I tillegg er de bekymret for at terskelen for å bruke våpen vil synke dersom man er bevæpnet, og at det kan være vanskelig å reversere en situasjon dersom man først har trukket våpen. Politimestrene legger også vekt på at våpenet kan være et hinder under utførelse av øvrige tjenester og daglige gjøremål.

Storbritannia har heller ikke et generelt bevæpnet politi. Praksis der skiller seg imidlertid fra den norske, da kun noen politifolk i Storbritannia autoriseres for skytevåpen. Væpnet politi i Storbritannia finnes i dag tilgjengelig i såkalte «armed vehicles». Denne måten å drive ubevæpnet politi på har man holdt fast ved i Storbritannia selv i perioden da terroren fra IRA var på sitt verste, og den har stor legitimitet i det britiske samfunnet, også i politiet. Når selv Storbritannia har klart å holde fast ved denne praksisen, er det ingen grunn til å innføre generell bevæpning i Norge.

Jeg vil avslutningsvis trekke fram merknaden fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, der de viser til at hvilke virkemidler politiet skal ha adgang til å bruke mot våre innbyggere, ikke bare er et politifaglig spørsmål. Det er i høyeste grad også et verdispørsmål og skal behandles deretter. Det innebærer at demokratiet avgjør hvordan demokratiet skal beskyttes, ikke regjering eller direktorat eller det enkelte politidistrikt. De viser til at dette henger tett sammen med politiets samfunnsoppdrag: De representerer oss, de beskytter oss, og de sentrale prinsippene for hvordan de skal gjøre det, avgjøres også av oss.

Det synes jeg er godt sagt.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:30:38]: Nettopp fordi generell bevæpning av politiet ikke bare er et faglig spørsmål, men i høyeste grad et politisk og ideologisk spørsmål, et spørsmål om hva slags samfunn vi ønsker og hvordan vi vil innrette det, så vil jeg først si at det er svært gledelig at regjeringspartiene i stor grad har snudd og ikke lenger går inn for en generell bevæpning av politiet. Det er kjempebra fordi det at politiet er ubevæpnet til hverdags, er en verdi i seg selv i et samfunn som Norge. Det er ingenting som tilsier at Norge er et mindre trygt samfunn enn våre naboland, som praktiserer generell bevæpning av politiet. Tvert imot er det, som flere talere har vært inne på, en langt høyere frekvens av skyteepisoder f.eks. i Sverige, der politiet er bevæpnet.

Jeg er overbevist om at et ubevæpnet politi, som kan væpnes i spesielle situasjoner, er lettere å ta kontakt med for vanlige folk. Det oppleves som nærmere folk i hverdagen, og det ivaretar politiets sivile preg, som er viktig i et land der vi er tydelige på hvordan maktmonopolet skal fungere.

Aftenposten har på lederplass slått fast at det finnes ganske solid dokumentasjon for at bevæpnet politi fører til økt bevæpning i kriminelle miljøer. Det trenger man ikke gå lenger enn til Danmark og Sverige for å se. Som sagt er det flere andre representanter som har kommet med gode eksempler på dette, f.eks. at svensk politi løsner skudd i 30 situasjoner årlig, som en undersøkelse fra 2012 viser, mens Norge i tilsvarende år hadde to skytehendelser. Forskere sier også at det er punkt- og objektsikring – og ikke væpnet politi i seg selv – som i stor grad har forhindret terror i Vesten de siste 10–15 årene. Bevæpnet politi vil uansett ofte ikke rekke å komme og reagere raskt nok. Og siden terrorhandlingen nylig i Frankrike ble løftet fram av representanten fra Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein, er det verdt å bare påpeke og bemerke at den politimannen som ble drept av terrorister under angrepet på Charlie Hebdo, var bevæpnet.

I fare for å oppfattes polemisk vil jeg også nevne at bevæpning kan gi en falsk trygghet og gjøre at vi stoler mer på våpnene i seg selv enn systemene som er viktige for å ivareta sikkerheten i samfunnet. Jeg vil minne om at mange av oss her i salen var til stede på den siste nobelprisutdelingen. Jeg tror alle kan være enige om at det ikke manglet på skytevåpen i omgivelsene rundt Oslo rådhus. Det hindret likevel ikke en meksikansk student i – uten nevneverdige problemer – å ta seg helt inn til scenen idet fredsprisen ble delt ut. Nå hadde vedkommende kun fredelige hensikter, men det skal vi i denne sammenhengen være glad for. Det er svært mange andre faktorer enn våpen som spiller inn på vår faktiske trygghet mot uforutsette og truende hendelser.

Jeg vil gi en kort stemmeforklaring på vegne av SV: Vi stemmer mot komiteens forslag 1 og 2. Det er fordi vi synes Arbeiderpartiets og Senterpartiets forslag er tydeligere. Til komiteens forslag 2 vil jeg også bare bemerke at det å evaluere en ordning som har virket i noen måneder, og som helt uttalt er en midlertidig ordning og en unntakssituasjon, lukter litt for mye politisk agenda for vår del. Det er ingenting som tilsier at vi bør evaluere den midlertidige bevæpningen av politiet i Norge som om det var normaltilstanden. Poenget er jo at det ikke er det. Vi stemmer for komiteens forslag 3 og 4. Vi stemmer for Arbeiderpartiets og Senterpartiets forslag 1. Vi stemmer mot Arbeiderpartiets og Senterpartiets forslag 2, og vi stemmer for Arbeiderpartiets og Senterpartiets forslag 3.

Rasmus Hansson (MDG) [10:34:56]: Som ikke-medlem av justiskomiteen vil jeg takke alle komiteens medlemmer for å slå så klart fast at den grunnleggende regelen om et sivilt og uvæpnet norsk politi står fast og er ubestridt.

Det at vi har et ubevæpnet og sivilt preget politi i Norge, er en veldig viktig samfunnsverdi, og det er ingen tvil om at den norske befolkningen setter stor pris på den verdien og er stolt av den. Dette er en del av det norske sivilsamfunnets sosiale tillit, som er en av de tingene som gjør Norge til et godt land å bo i. Nettopp derfor er det viktig å være på vakt når vi blir satt i en situasjon hvor voldelige miljøer truer oss til å avvike fra en sånn verdi. Da er det viktig å stå fast ved at nettopp en sånn trussel skal få oss til å bli ytterligere trassige på vegne av en slik verdi, som et uvæpnet politi er, og være helt tydelige på at den tilstanden vi har nå, er en unntakstilstand.

I Miljøpartiet De Grønne respekterer vi selvsagt PSTs trusselvurdering og politiets opplevde behov for beskyttelse, men vi er samtidig glade for at det nå er feid til side enhver tvil om at dette er en unntakstilstand som skal komme til opphør så fort som overhodet mulig. Vi støtter derfor også forslagene 1 og 3, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Statsråd Anders Anundsen [10:37:09]: Spørsmålet om bevæpning av norsk politi er et viktig og omfattende spørsmål, og det er store politiske uenigheter og ulike oppfatninger rundt dette, som også debatten i dag har vist. Innstillingen viser likevel at det er mulig å komme til en ganske omforent oppfatning av hovedlinjene i dette spørsmålet om en strekker seg litt – hvilket jeg oppfatter at komitéflertallet og forslagsstillerne har gjort på en god måte.

I regjeringsplattformen er det klart at regjeringen ønsker et bevæpnet politi der det er behov for det, også i normalsituasjon. Forslag i samsvar med regjeringserklæringen har allerede vært på høring. Samtidig må regjeringen erkjenne at det gjennom både media og arbeidet med dette forslaget er klargjort at det ikke er flertall i Stortinget for å åpne for muligheten for generell bevæpning nå. Det vil regjeringen selvfølgelig forholde seg til. Det forklarer også regjeringspartienes holdninger i innstillingen, som også av regjeringspartienes representanter er behørig omtalt fra denne talerstolen.

Jeg er samtidig godt fornøyd med at flertallet er tydelig på at spørsmålet om generell bevæpning av politiet ikke skal påvirke muligheten for å bevæpne politiet når det er behov for det, på en negativ måte. En slik bevæpning er aktuelt eksempelvis i perioder hvor det foreligger særskilte trusselvurderinger som gjør at politiet mener det er påkrevd å ha bevæpning også for en noe lengre periode. Vi er inne i en slik situasjon nå. Regjeringen planlegger å legge frem sak for Stortinget for å klargjøre hjemmelsgrunnlaget for slik bevæpning i politiloven.

Selv om vi i Norge har et politi som er meget godt utdannet, og som også øver våpentrening årlig, er det relevante argumenter både for og mot allmenn bevæpning av norsk politi. Jeg registrerer at Politiets Fellesforbund er en viktig pådriver for alminnelig bevæpning, og jeg mener det er viktig å lytte til dem som faktisk er i tjeneste for å beskytte borgerne, i debatten om bevæpning. Det er viktig å sikre at de som faktisk skal gjøre denne krevende jobben, er i stand til både å beskytte andre og å beskytte seg selv. Vi skal huske at vi har et av verdens best utdannede politi, og derfor er det vanskelig å sammenligne med Sverige og England.

Det er ikke nødvendigvis slik at bevæpning av norsk politi vil bidra til noen bevæpningsspiral, som flere representanter har vært inne på fra talerstolen i dag. Det er også et poeng, for denne statsråden i hvert fall, å si at jeg har tillit til de vurderingene politiet foretar i sånne situasjoner. Jeg har forståelse for at politimenn og -kvinner som forteller meg om situasjoner de har vært oppe i, som i utgangspunktet ble ansett for å være helt ufarlige, plutselig utvikler seg i retning av trusler med både kniv og skytevåpen mot publikum, at det er usedvanlig krevende for tjenestefolk – som skal beskytte borgerne – å måtte løpe av gårde fra situasjonen og ikke få situasjonen under kontroll. Det er også et bilde som det er viktig å ha med seg når en diskuterer alminnelig bevæpning.

Samtidig er det argumenter i motsatt retning, og de har blitt presentert av flere fra talerstolen i dag, bl.a. når det gjelder hvordan politiet skal fremstå med et sivilt preg, og noen er også bekymret, som jeg nevnte, for at bruken av våpen generelt kan gå opp.

I forslaget konstaterer forslagsstillerne at norsk politi skal være ubevæpnet. Arbeiderpartiet og Senterpartiet opprettholder det standpunktet gjennom å fremme det samme i innstillingen. Etter min mening er det en fare for at et slikt forslag, om det blir vedtatt, setter klare skranker også for hvordan politiet kan bevæpnes i den type ekstraordinære situasjoner vi nå er inne i. Jeg er derfor glad for at komiteens flertall har tatt med en klar grensedragning mellom diskusjonen om generell bevæpning og spesielle bevæpningstillatelser i denne situasjonen.

Det er også viktig å dra nytte av de erfaringene vi nå har fått med en lengre periode med bevæpnet politi, og derfor er det klokt å evaluere dette, samtidig som en ser på om og i tilfelle hvordan Stortinget skal involveres dersom en slik form for ekstraordinær bevæpning vil pågå over lengre tid. Jeg vil derfor takke komiteen for et godt samarbeid og en konstruktiv tilnærming til en krevende problemstilling.

Samtidig merker jeg meg Arbeiderpartiets noe underlige tilnærming til at samarbeidspartiene i Stortinget faktisk finner frem til gode løsninger sammen. Jeg forstår at det er frustrerende, og jeg kan kanskje også forstå at det resulterer i noen underfundige uttalelser både her i salen og i media, som det ikke er grunnlag for.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Jorodd Asphjell (A) [10:41:53]: Takk til statsråden. Som jeg sa, så er Norge et godt og trygt land å bo i, i motsetning til mange andre land rundt oss i Europa. Vi har en kriminalitet som går nedover, og det skal vi være veldig glad for. Det forebyggende arbeidet er viktig. Men nå har vi hatt en trusselsituasjon i Norge som har pågått i ca. seks måneder, som har gjort at vi har hatt midlertidig generell bevæpning i Norge. Representanten Ropstad var i sitt innlegg inne på at den situasjonen vi har nå, etter at vi i seks måneder har hatt en midlertidig generell bevæpning, kanskje begynner å bli en ny normalsituasjon. Hvordan vil statsråden forholde seg til det? Vil det på en måte endre trusselbildet og dette synet på midlertidig generell bevæpning?

Statsråd Anders Anundsen [10:42:40]: I en normalsituasjon har vi et ubevæpnet politi i Norge. Det blir slått fast i Stortinget i dag med et klart flertall. Det som samtidig vil bli slått fast i dag, er at i spesielle situasjoner, hvor det foreligger en trusselvurdering som gjør at politiet mener det er grunnlag for å bevæpne seg, må det være anledning til å gi den typen bevæpning.

Så er jo dette ganske grundig regulert. En ny bevæpningstillatelse i en så spesiell situasjon må det bes om fra Politidirektoratets side hver åttende uke. Jeg har stilt veldig strenge krav til Politidirektoratet i forhold til oppfølging av ROS-analyser i hvert enkelt politidistrikt for å se hvordan en kan gjennomføre alternative tiltak som kan være sårbarhetsreduserende og bidra til å redusere behovet for alminnelig bevæpning. Så dette følges jo nøye opp, og så må vi, synes jeg, ta situasjonen som den kommer. Jeg kan ikke forskuttere hva PSTs neste trusselvurdering vil si.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:43:49]: Jeg har egentlig to spørsmål. Det første er en oppfølging av en tidligere replikk. Som justisministeren sier, har han vært opptatt av å få tiltak som kan redusere sårbarheten, sånn at en kan slippe bevæpning. Nå har den pågått i et halvt år, så mitt spørsmål er: Hvor langt er en kommet med de alternative tiltakene? Og vil justisministeren eventuelt sette så harde krav – han har ikke sagt det så tydelig nå, men vil han gjøre det senere – at en kan få avskaffet den midlertidige bevæpninga?

Det andre er, som jeg var inne på i mitt innlegg, at den midlertidige bevæpninga krever ganske mye av politidistriktene. Vi har jo også tidligere påpekt at en må ha mer øving, men det krever mer av politidistriktene – også som her, at Oslo politidistrikt må sørge for bevæpning av flere objekt.

Hva tenker justisministeren om ressurssituasjonen og de utfordringene denne situasjonen medfører?

Statsråd Anders Anundsen [10:44:53]: Det er gjennomført et omfattende arbeid i politidistriktene – nå senest er det gjennomført en ny ROS-analyse for å vurdere hvilke tiltak som kan gjennomføres lokalt for å redusere behovet for bevæpning. Men det er viktig å få med seg at det er tiltak som da kan være så gode at de rent faktisk kan erstatte den sikkerheten, den egenbeskyttelsen og den innsatsevnen som midlertidig bevæpning gir politiet. Det er svært krevende. Men det gjøres altså et grundig arbeid rundt dette, og det er gode, tunge faglige vurderinger som ligger til grunn for de vurderingene som da sendes videre til Justis- og beredskapsdepartementet for avgjørelse. Men det er også krevende å finne risikoreduserende tiltak som er så omfattende og gode at de rent faktisk erstatter behovet for bevæpning i den trusselsituasjonen som vi befinner oss i i dag.

Når det gjelder bevæpning som krever mye av distriktene, er jeg ikke enig i at det er bevæpningen som krever mye av distriktene; det er den trusselsituasjonen vi står i. Det er trusselsituasjonen og trusselbildet som bidrar til at en må ha væpnet bevoktning av f.eks. Stortinget. Det er noe vi selvfølgelig følger nøye.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:45:59]: Takk for svar.

Da er mitt oppfølgingsspørsmål: Når forventer justisministeren at en kan avskaffe en midlertidig bevæpning? Jeg vet jo at han selv er opptatt av å komme i en slik situasjon. Når det gjelder de alternative tiltakene som det snakkes om, og som utredes: Det har gått lang tid, og derfor er vi alle opptatt av at en forhåpentligvis skal tilbake i normal situasjon. Det er jo også påvirket av trusselbildet, det er jeg fullt klar over. Men nå er det, som statsråden sier, viktig å bygge opp de tiltakene som gjør at en reduserer sårbarheten.

Ett av forslagene, som er blitt nevnt av flere, og som vi peker på i innstillinga, er objektsikring, som også for så vidt er kostbart. Men det pekes på bl.a. av terrorforskere at i gitte terrorsituasjoner – som har vært i Europa, og som det er nærliggende å tro kan skje i Norge – er det punktsikringa som kan hindre terrorangrepet. Iallfall er det større sannsynlighet for at en kan hindre det, enn ved en generell bevæpning, som en jo har hatt i en del av de andre landene, og der en ikke klarer å håndtere situasjonen på samme måte som en ville gjort hvis en hadde hatt objektsikring.

Statsråd Anders Anundsen [10:47:10]: Til det første spørsmålet vil jeg si at det er helt umulig, etter min oppfatning, som politiker å si når du skal avvikle en midlertidig bevæpning som er situasjonsbetinget ut fra en trusselvurdering fra fagmyndighetene. Jeg mener det vil være feil av en statsråd å gi et tidsperspektiv i så henseende, for det vil være helt avgjørende ut fra hva slags trusselbilde det er snakk om, og hva slags utvikling en får av trusselbildet. Derfor er det helt umulig å si at man skal legge en politisk plan for nedtrapping. Det må være avhengig av den faktiske situasjonen vi står i. Og vi vil fortsatt få oppdaterte trusselvurderinger av PST i forkant av en eventuell fornyelse av væpningstillatelsen, men vi vil samtidig måtte legge til grunn det som er den faglige vurderingen av hva slags trusselbilde vi faktisk står i.

Når det gjelder objektsikring, er det jo skjedd store endringer på det området allerede. Denne regjeringen har vært svært opptatt av å bedre objektsikringen. Det er gjennomført på en svært god måte, men det er også gjennomført tiltak i den situasjonen som vi nå står i, hvor en har bidratt til å bedre vakthold, sette opp fysiske grensesperringer osv. Det er også et arbeid som Politidirektoratet følger opp i forhold til disse ROS-analysene.

Jenny Klinge (Sp) [10:48:38]: No har vi hatt denne generelle væpninga av politiet sidan november 2014 – ei midlertidig ordning som begynte med auka terrorfare. Perioden er no i ferd med å bli svært lang, og noko som er midlertidig, glir lett over i noko permanent. Slik samfunnet har utvikla seg, vil ein alltid kunne oppstille ein meir eller mindre reell terrortrussel, så spørsmålet er kor lenge det er rett å forlenge den midlertidige væpninga og når det er på tide å gå tilbake til den ordinære ordninga med framskutt lagring. Eg forstår – med tilvising til førre spørsmål – at det er vanskeleg for justisministeren å svare på kor lenge denne midlertidige ordninga skal vare. Men når vi ser ein generelt høg terrortrussel i Europa, er det likevel viktig, synest eg, at vi får høre frå justisministeren kva han tenkjer, kva tankar han har om maksimal varigheit av denne midlertidige ordninga før det er snakk om at det blir noko som er permanent.

Statsråd Anders Anundsen [10:49:31]: Dette er ikke en permanent bevæpning, det er en midlertidig bevæpning som er situasjonsbestemt. Skal det gjøres noe med den situasjonsbestemte bevæpningen, må jo situasjonen endre seg. Det betyr at jeg nesten kunne tenke meg, president, å sende utfordringen tilbake og høre om representanten Klinge har en dato for når hun mener at perioden for midlertidig bevæpning bør gå ut, for jeg mener det er en avsporing av hele debatten.

Vi bruker midlertidig bevæpning som et virkemiddel for å sikre rask innsatsevne og evne til egenbeskyttelse for politiet, basert på den trusselvurderingen som nå foreligger. Det betyr at en enten må få på plass andre, alternative risikoreduserende tiltak som fjerner behovet for bevæpning, eller det må bli en endring i trusselsituasjonen for at det skal gjøres. Jeg kan ikke datofeste det.

Jorodd Asphjell (A) [10:50:23]: Statsråden var inne på i sitt innlegg – det samme var også representanten Ulf Leirstein – at primærstandpunktet til statsråden og Fremskrittspartiet var at de ulike politimesterne i de ulike politidistrikt skulle ha mulighet til å avgjøre dette selv, ut fra en faglig vurdering, og begrunnet det ut fra at det er ulike trusselsituasjoner, ulike behov eller ulike farer i de enkelte politidistrikt. Nå er vi midt i arbeidet med en ny politireform, og vi vil sikkert se en litt annen politistruktur i framtiden enn den vi har i dag, med 27 politidistrikt. Kan vi også oppleve – hvis det skulle skulle bli en framtidig politikk – at de ulike politimesterne i de nye politidistriktene vil måtte vurdere om det kan være forskjellige kommuner og forskjellige regioner i hvert politidistrikt som skal være bevæpnet eller ikke? For det vil jo være ulike behov, ulike farer og ulikt trusselbilde i hver region.

Statsråd Anders Anundsen [10:51:32]: Svaret på det spørsmålet er ja.

Kari Henriksen (A) [10:51:59]: Først vil jeg takke saksordføreren for god håndtering av saken og komiteen for å fatte kloke beslutninger.

I en sivilisert stat er det politiet som er statens maktutøver. Hver enkelt politimann og -kvinne har mandat fra et demokratisk valgt storting til å utføre tvangshandlinger på fellesskapets vegne. Det er forventet at myndighetsutøvelsen skal gi hver enkelt av oss trygge hverdager og bidra til gjenopprettelse av urett begått mot enkeltpersoner og samfunn.

Politiet er så viktig at det kan ikke styre seg helt selv. Å velge fast bevæpning eller ikke handler om bevisste valg, og det handler om verdier. Det handler om politikk. Og det er – som representanten Ropstad sa i sitt innlegg – et vanskelig valg. I Norge har vi vært stolte av vårt ubevæpnede politi. Det har vært utrykk for gode tradisjoner og verdier som vår nasjon har stått for.

Fremskrittspartiet vil velge generell bevæpning. Det gir mer trygghet og mindre kriminalitet, mener de. Arbeiderpartiet er uenig. Vi mener ikke at et våpen som daglig politiredskap er det middelet som verken kan eller skal avgjøre selve tryggheten. Vi mener ikke at det er det som i hverdagen sikrer trygghet for folk, men at det er nødvendig i visse situasjoner, er riktig.

Norge har liten kriminalitet, høy grad av tillit mellom styresmaktene og folket, små forskjeller og et folkelig politi, som rekrutterer bredt fra mange deler av samfunnet.

En av politiets kjerneoppgaver er å forhindre at kriminalitet skal skje. Derfor står forebygging så sterkt i politiet som etat og hos den enkelte politikvinne og politimann. Forebygging handler om å besøke barnehager og møte ungdommer i fritidsklubber, på skolene og i russetida. Det handler om å kjøre ungdom hjem, utføre kontroller og å gripe inn i truende situasjoner og roe folk ned. I alle disse oppgavene er norsk politi i en særstilling. I de aller fleste av disse situasjonene er våpen ikke nødvendig.

I Kristiansand ble det i vinter mye oppmerksomhet i media rundt det at en bevæpnet politibetjent kom inn på en fotballturnering for barn, fordi barn og foreldre ble urolige. Før jul var det også en reportasje i avisa der politiet sa de var skeptiske til å gå inn en lørdagskveld på en pub med stor trengsel, mange berusede mennesker, og at politiet da skulle ha våpen på hofta. Skepsisen omfattet også det å gå inn i truende situasjoner for å roe ned. Det viser at disse valgene er vanskelige å ta, både for politifolk og for politikere.

Våpen er viktig og nødvendig for å trygge folk i mer ekstreme situasjoner. Derfor er ordninga med framskutt lagring, som Stoltenberg-regjeringa innførte, en god løsning for å ivareta begge disse hensynene.

Heldigvis er det flest rolige hverdager i Norge – uten alvorlige hendelser og uten at det er behov for bruk av våpen i forbindelse med politiets arbeidsoppgaver. Arbeiderpartiet imøteser en evaluering av ordninga med framskutt lagring.

Vi må sørge for en fortsatt god utdanning, der politistudentene får god opplæring i både konfliktløsning og forebygging uten våpen, og dyktiggjøre dem til å bruke våpen når situasjonen krever det.

Statsråden avsluttet sitt innlegg med å peke på noen – jeg tror han brukte begrepet «underfundige» – utsagn Arbeiderpartiet skulle ha kommet med. Jeg vet ikke hvilke utsagn statsråden tenker på, men hvis det er utsagn som dreier seg om at dette er et nederlag for justisministeren og regjeringa, så tenker i hvert fall jeg at et så tydelig nederlag er verken underfundig eller underlig; det er ganske tydelig.

Justisministeren sier at dette er et kompromiss. Kompromisser opplever jeg slik at hvis f.eks. justisministeren hadde tatt initiativ til et bredt forlik om dette i Stortinget, da hadde det vært et kompromiss. Her har regjeringa levert en sak. De må trekke den tilbake. Det er Stortinget som har fremmet dette kompromissforslaget – det er ikke noe ministeren har hatt befatning med.

Hadia Tajik (A) [10:56:48]: (leiar for komiteen): Dette er ein viktig dag. Eg vil gjerne rosa partiet Venstre for å ha lagt fram representantforslaget som i dag beveger Høgre og Framstegspartiet vekk frå Sundvolden-erklæringa og ønsket om å innføra generell bevæpning.

Arbeidarpartiet er imot generell bevæpning, og det er særleg to grunnar til det. Den eine grunnen er at dette er eit verdispørsmål – det handlar om kva slags Noreg me ønskjer å ha, og kva slags politi me ønskjer å ha. Den andre grunnen er reint praktisk, og det er at all erfaring frå land der politiet ber våpen på hofta, er at det vert skote meir, fleire vert skadde, og fleire personar døyr. Ingen land har vorte tryggare av meir synlege våpen i gatene. Sjølvsagt vert ikkje Noreg det heller.

Så er det slik at me no har ein mellombels trusselsituasjon, som òg har innebore at politiet har hatt høve til å bruka generell bevæpning. Det er ein diskusjon som i seg sjølv ikkje høyrer heime i denne diskusjonen, som jo handlar om generell bevæpning til vanleg. Men sidan posisjonspartia sjølve har teke det opp, både i merknadene og i debatten, vil eg gjerne kommentera det òg veldig kort. Me veit at når det gjeld den mellombelse trusselsituasjonen, fanst det politifaglege argument både for og imot generell bevæpning. Dette har justisministeren sjølv informert om i svar til meg på eit skriftleg spørsmål: Då ein sette ned ei arbeidsgruppe i Politidirektoratet for å sjå på dette, var anbefalingane frå arbeidsgruppa ikkje politifagleg eintydige på at ein burde bruka generell bevæpning. Det viser at det finst eit handlingsrom og fleire politifaglege argument her.

Arbeidarpartiet er for at ein har ein heimel som gjev høve til bruk av mellombels generell bevæpning når situasjonen krev det. Det standpunktet står òg ved lag med det forslaget som me har lagt fram, der me stadfestar at me er imot generell bevæpning som ein vedvarande tilstand.

Posisjonspartia har føreslått at ein skal evaluera den mellombelse bevæpninga. Det meiner Arbeidarpartiet er naturleg å gjera først når den mellombelse bevæpninga er avslutta. Det er då ein har grunnlag for å evaluera henne, det er ikkje naturleg å evaluera henne no. Me merkar oss òg at posisjonspartia ikkje føreslår å evaluera ordninga med framskoten lagring, men det meiner me det er behov for å evaluera, for det er nødvendig å få den typen kunnskap òg på bordet.

Så merkar eg meg at representanten frå Framstegspartiet, både i merknadene og i salen, viser til at det er ein situasjon både i landet og i verda som krev at politiet er generelt bevæpna til kvar tid. Ein viser òg i merknadene til særleg to konkrete terrorhendingar – i København og i Frankrike – som eg gjerne vil kommentera kort. Det er ikkje grunnlag for å hevda at generell bevæpning ville ha avverja desse konkrete situasjonane. Når det gjeld København og situasjonen ved Krudttønden, veit me jo at ved den typen arrangement ville òg norsk politi vore bevæpna. Når det gjeld Frankrike og Charlie Hebdo: Der var jo politiet bevæpna, men terrorangrepet var likevel eit faktum.

Sekundærangrep kan derimot avverjast på grunn av våpenbruk, men – og det er eit viktig «men» – òg i Noreg ville politiet vore bevæpna ved eit sekundærangrep. Det er heile poenget med framskoten lagring i bil at våpenet skal vera lett tilgjengeleg dersom omstenda krev det. Så resonnementa til Framstegspartiet slik dei er presenterte i merknadene, held altså ikkje vatn. Eg er glad for at dei står heilt åleine på Stortinget om desse merknadene.

Så registrerer eg avslutningsvis at dagens situasjon med mellombels bevæpning med lokale tilpassingar fell saman med Framstegspartiet sitt primærstandpunkt om generell bevæpning der distrikta sjølve skal bestemma. Eg gjer ikkje noko større poeng ut av det, anna enn å registrera det. Eg understrekar at fleirtalet på Stortinget ikkje deler dette primærstandpunktet, og eg er glad for at dette vert stadfesta gjennom vedtaket i dag. Så tek me heller debatten om den mellombelse situasjonen når justisministeren seinare er tilbake med ei utgreiing om den situasjonen.

Til slutt vil eg gjerne seia til norsk politi – med og utan våpen, som beskyttar folk og demokrati – at Stortinget takkar dykk for jobben de gjer. Og eg er trygg på at eg snakkar på vegner av oss alle saman, på tvers av dei politiske partia, når eg seier at me vil forvalta ansvaret for dykk og for tryggleiken i landet på ein samvitsfull måte.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Statsråd Anders Anundsen [11:01:48]: La meg først få lov til å si at jeg er glad for den brede støtten det er til den midlertidige bevæpningen, som er i den spesielle situasjonen vi befinner oss i.

Mange representanter har vært opptatt av at dette har tatt tid. Det forstår jeg, og jeg har til hensikt å komme til Stortinget og redegjøre for den situasjonen vi da befinner oss i, dersom det blir aktuelt med en ytterligere forlengelse av denne midlertidige bevæpningen som nå gjelder.

Men jeg synes også det er grunnlag for å kommentere et par av de siste innleggene. Jeg er enig med representanten Henriksen i at de eksemplene hun viser til, viser at dette er spørsmål som er kompliserte, og det er vanskelige valg som skal tas. Så vil det i stor grad være en avveining mellom verdispørsmål og praktiske hensyn som vil avgjøre hvordan dette bør være fremover, men jeg tror også en skal være åpen for at dette er en debatt som ikke avsluttes med stortingsdebatten i dag. Dette er en debatt som kommer til å fortsette, om generell bevæpning, og jeg er redd for at vi kan få eksempler på situasjoner, når vi nå snart kommer inn i en normalsituasjon med et ubevæpnet politi og politiet må flykte, som kan sette liv og helse i fare. Det er også et bilde som jeg synes blir underkommunisert.

Så vil jeg bare kommentere denne litt underlige oppfatningen av hva et kompromiss er: Et kompromiss skal da bare være et resultat av statsrådens initiativ overfor Stortinget. Slik fungerer jo ikke den politiske virkeligheten – heldigvis! Det er jo et representantforslag som er utgangspunktet for denne debatten vi har i dag, og det at komiteens medlemmer fra samarbeidspartiene da tilstreber å finne en felles løsning, er relativt vanlig, og det er definitivt å foretrekke fremfor å få en splittelse mellom de fire samarbeidspartiene. Og det er derfor jeg mener det er noen «underfundige» uttalelser som er kommet fra Arbeiderpartiet i den sammenhengen.

Så er det jo også slik at saker som regjeringen fremmer, er gjenstand for forhandlinger i Stortinget. Vi har nå f.eks. sendt frem en politireform med en invitasjon til et bredt forlik, vi har en kriminalomsorgsmelding med invitasjon til et bredt forlik, og det kommer snart forslag om revidert nasjonalbudsjett, som blir gjenstand for forhandlinger i Stortinget. Så det er ikke unntaket at samarbeidspartier forhandler om kompromisser; det er – heldigvis – hovedregelen.

Så var justiskomiteens leder oppe og fortalte oss at det at en har et bevæpnet politi, mer eller mindre automatisk medfører at det skytes mer, og at våpen oftere blir brukt. Det er en viss uenighet om det, og jeg synes det er galt å bruke erfaringer fra andre land som automatisk overførbart til Norge. Det er et annet politi i Norge, som har en annen type våpentrening og en annen type konfliktløsningstrening enn veldig mange andre land. Og så langt har det, så vidt jeg er kjent med, ikke vært vesentlige uheldige hendelser med den bevæpningen som har vært – så langt – og det tyder i hvert fall på at en bør tenke seg om før en kommer med de bastante påstandene om hva slags konsekvenser dette vil ha i Norge.

Jorodd Asphjell (A) [11:05:13]: Vi har et politi i dag med et sterkt sivilt preg, som har god kontakt med publikum, og det er veldig bra. Det gjør at det er lavterskel med tanke på det å ta kontakt med politiet, enten på gata eller på politistasjonen. Og det handler også om hvilket samfunn vi ønsker å ha i Norge i tiden framover, hvordan dette samkvemmet mellom politi og publikum skal være med tanke på å utveksle informasjon og gi tilbakemeldinger på det samfunnsoppdraget politiet har tatt på en så god måte.

Det er viktig at politiet får tilstrekkelig med ressurser i tiden framover, tilstrekkelig med ressurser knyttet til antallet tjenestefolk, knyttet til dette med kompetanse og kunnskap. Det handler ikke minst om å ha nytt og moderne utstyr, og det handler også om trening, trening i forhold til den situasjonen politiet hver dag er oppe i. Og det handler om sikkerhet – sikkerheten til politiet, sikkerheten til publikum og sikkerheten til befolkningen generelt.

Fremskrittspartiet og statsråden var også inne på at publikum og politiet har endret syn over tid, etter at den midlertidige generelle bevæpningen kom i havn i november 2014. Ja, det er jo også slik at den første dagen jeg møtte bevæpnet politi på Løvebakken, med våpen på hofta og med våpen i armene, så syntes jeg dette var et veldig sterkt inntrykk, at dette skulle møte meg på dagen når jeg gikk på arbeid. Men over tid blir en, selvsagt, på en måte vant til dette. Det endrer på en måte holdningen til hvordan dette er, og det sier noe om hvordan holdningen i samfunnet også endrer seg. Det er det som er viktig, og jo lengre denne midlertidige bevæpningen blir, desto mer endrer holdningen seg. Men vi vet også at i politiet, Politilederlaget og Politiforbundet så er det ulikt syn på denne saken, og det skal vi ta.

Men jeg er veldig glad for at også Fremskrittspartiet i sine merknader viser til arbeidstakerorganisasjonene og ønsker å lytte til arbeidstakerorganisasjonene. Det er noe vi i Arbeiderpartiet setter stor pris på, og vi er veldig opptatt av å ta arbeidstakerorganisasjonene med på råd, og derfor har vi gjort det også i denne perioden, men vi synes også at Fremskrittspartiet i tiden framover – i alle spørsmål – skal ta arbeidsorganisasjonenes innspill på alvor i sine avgjørelser.

Hårek Elvenes (H) [11:07:58]: Denne saken er et eksempel på at storting og regjering har brukt sitt skjønn på beste måte. Samtidig er jeg litt overrasket over Arbeiderpartiets selvtillagte forsyn, at man i uoverskuelig framtid kan konkludere med at behovet for å bevæpne politiet alltid vil være fraværende. Det synes jeg er litt manglende ydmykhet overfor kompleksiteten i den situasjonen vi faktisk er satt til å håndtere. At vi i dag har en midlertidig bevæpning av politiet, er jo et resultat av en konkret trusselvurdering. Man kan ikke frikoble debatten om bevæpning av politiet fra den situasjonen man faktisk er oppe i.

Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, må vi selvfølgelig alle håpe på at dette er en situasjon som vil gå over, men vi kan ikke forskuttere at situasjonen vil gå over. Derfor er denne saken særdeles godt egnet til å ha to tanker i hodet samtidig, og ikke neglisjere den ene tanken og den ene muligheten som ligger i at samfunnet faktisk kan endre seg på en slik måte at vi dessverre må se et politi som kanskje er mer bevæpnet enn det vi ser i dag. Det er en fortløpende vurdering vi må gjøre, basert på den informasjon og den samfunnsutvikling som vi konstaterer. Derfor må vi ha ydmykhet for kompleksiteten i dette. Og generelt vil jeg si at kompromiss er et adelsmerke ved politikken og ved Stortinget.

Jorodd Asphjell (A) [11:10:02]: Dette er til det representanten Hårek Elvenes sa. Han prøver å gi inntrykk av at Arbeiderpartiet er imot dette med midlertidig generell bevæpning. Dette tror jeg at hele Stortinget har vært helt klar og tydelig på – i avgjørelsene som både statsråden, departementet og politiet her har fattet. Men når vi har den situasjon her i salen nå at alle partier på Stortinget ikke ønsker en generell bevæpning av politiet, forventer vi også at statsråden og regjeringspartiene kommer tilbake til Stortinget med hvordan dette skal håndteres på en forsvarlig og god måte, også i framtiden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 2 og 3 behandles under ett. – Det anses vedtatt.