Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anders Tyvand (KrF) [12:15:31]: (ordfører for saken): Denne saken gjelder et forslag fra representantene Trond Giske, Christian Tynning Bjørnø, Marianne Aasen, Tone Merete Sønsterud og Simen Steinnes om tidlig innsats i skolen, og jeg vil som saksordfører få takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av dette forslaget.

Alle komiteens medlemmer er enig i at tilpasset opplæring skal være et grunnleggende prinsipp i den norske skolen, og at tidlig innsats er viktig for å styrke elevenes læring. Selv om mye har blitt forsøkt for å lykkes bedre med tidlig innsats, kan vi ennå ikke si oss fornøyd. Vi lykkes ikke godt nok med å ta tak i hver enkelt elevs utfordringer så tidlig som mulig, og tall fra Grunnskolens informasjonssystem viser at det er nesten tre ganger så mange som får spesialundervisning på 10. trinn som på 1. trinn.

Komiteen mener det er spesielt viktig at skolen jobber bevisst og målrettet med elevenes grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning, og at elever som sliter med dette, får god oppfølging i løpet av de første skoleårene.

Komiteens medlemmer er også enige om at andelen elever med behov for spesialundervisning kan reduseres gjennom å styrke den ordinære undervisningen. Komiteen har innstilt på å vedlegge forslaget protokollen, men i innstillingen blir det fremmet to mindretallsforslag, fra henholdsvis Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet alene.

For Kristelig Folkeparti er tidlig innsats et av de aller viktigste satsingsområdene i skolepolitikken. Det er for mange barn som opplever å få hjelp for sent. Det er for mange som i realiteten faller av lasset allerede i løpet av de første skoleårene, og når vi ikke klarer å tette kunnskapshullene idet de oppstår, blir det en tung oppgave å hente disse elevene inn igjen senere. Vi ser noen helt klare sammenhenger i de ulike statistikkene innenfor skolen. Både barn med utenlandsk bakgrunn og barn av foreldre med lav sosioøkonomisk status er overrepresentert i spesialundervisningen, og akkurat de samme elevene er overrepresentert i frafallsstatistikken. Det store spørsmålet er hvordan vi kan klare å hjelpe disse elevene tidligere, slik at de slipper å bli en del av disse statistikkene.

Jeg er glad for at de fire flertallspartiene på Stortinget er blitt enige om et lærerløft og en målrettet satsing på etter- og videreutdanning av lærere. Jeg vil gi Venstre ros for å ha forhandlet inn midler til kompetanseheving for ikke-kvalifisert arbeidskraft i skolen – en satsing alle fire partier stiller seg helhjertet bak. Det er ingen tvil om at kvalifisert undervisningspersonell er av avgjørende betydning for å gi elevene god opplæring.

Men hvis vi spør oss hva som er det aller viktigste for å kunne gi elevene hjelp så tidlig som mulig, bør vi lytte til hva lærerne selv sier. Fra Utdanningsforbundets side er man krystallklar: Det aller viktigste er flere lærere, spesielt til de yngste elevene, slik at lærerne får ansvar for færre elever hver og mer tid til hver enkelt elev. Når to av tre lærere sier at de har for liten tid til elevene sine, må vi ta dem på alvor. Og lærernes budskap har god støtte i forskningen. Flere forskningsrapporter og forskningsgjennomganger, deriblant OECDs Education at a Glance 2014, konkluderer med at økt lærertetthet er av spesielt stor betydning for elevenes læring på de laveste klassetrinnene. De som vil ha spesielt mye igjen for økt lærertetthet og mindre gruppestørrelser, er de elevene som er faglig svake, det er elever av utenlandsk opprinnelse, og det er barn av foreldre med lav sosioøkonomisk status. Dette er akkurat de samme elevene som er overrepresentert i både frafallsstatistikken og i spesialundervisningen. Så det å satse på flere lærere og mer tid til hver elev, slik at lærerne i større grad kan klare å følge opp elevene godt nok og ta tak i utfordringene tidlig, er et svært godt og svært viktig og målrettet tiltak for å hjelpe dem som trenger det. Det er det aller viktigste vi kan gjøre for å lykkes med tidlig innsats i skolen.

Kristelig Folkeparti fremmet i 2014 et forslag om en bemanningsnorm i grunnskolen. Det fikk vi dessverre ikke flertall for, men i budsjettforhandlingene for ett år siden ble de fire samarbeidspartiene enige om å øremerke midler til om lag 700 nye lærerstillinger til de yngste elevene. Vi vet hva som fungerer, vi vet hva som må til. Dette er en satsing som Kristelig Folkeparti kommer til å jobbe for også videre framover.

Christian Tynning Bjørnø (A) [12:20:40]: Hver eneste dag letter og lander tusenvis av fly i Norge. Et omfattende apparat er satt i sving for å få oss fra A til B – personalet som tar seg av innsjekk, sikkerhetskontroll, totalgjennomgang av flyet før hver avgang, kabinpersonale, piloter og ansatte i flytårnet – alt dette for at vi skal komme oss trygt av gårde, f.eks. fra Oslo til Bergen. Et hav av tekniske faktorer må være på plass for at det skal gå bra, likeledes et hav av menneskelige faktorer. Vi aksepterer ikke at det skal gå galt. Alle fly skal fram – trygt fram.

Hver eneste dag tilbys det titusenvis av undervisningstimer i den norske skolen, for enda flere elever. Et omfattende apparat er satt i sving for at elevene skal få lære mest mulig – dyktige lærere, pedagogisk støttepersonale, barne- og ungdomsarbeidere, vaktmestere, SFO-ansatte, merkantilt personale osv. Et hav av materielle og tekniske faktorer må være på plass for at det skal gå bra, et hav av menneskelige faktorer likeså.

På tross av dette aksepterer vi at litt for mange ikke kommer helt i mål. Hvert år er det ca. 28 000 elever som ikke fullfører grunnopplæringen på normert tid. Rundt halvparten fullfører og består aldri grunnopplæringen. Mange av disse har falt fra allerede i grunnskolen. Disse tallene er ikke noe nytt, og det er heller ikke noe nytt at det er tidlig innsats som er det som skal til for i større grad å lykkes.

Det er seks år siden den rød-grønne regjeringen foreslo en endring av opplæringsloven, der skoleeiers plikt til tilrettelegging av tidlig innsats for elever på 1.–4. årstrinn ble slått fast. På tross av dette vet vi at hjelpetiltak ofte settes i gang for sent. Dette kan illustreres bl.a. ved å se på hvordan spesialundervisningen i skolen fordeler seg. GSI-tall fra 2014–2015 viser at andelen elever med spesialundervisning har flatet ut, med en beskjeden nedgang de siste fire årene. Men tallene viser fortsatt, som saksordfører pekte på, at det er tre ganger så mange som får spesialundervisning i 10. klasse som i 1. klasse.

Vi må kunne si at dette betyr at man ikke har kommet langt nok i implementeringen av tidlig innsats som metode i skolen. Det er ikke greit, i hvert fall ikke så lenge vi vet hvor viktig tidlig innsats er for at elevene skal lykkes videre i opplæringsløpet. Arbeiderpartiet foreslår derfor at regjeringen legger fram en helhetlig sak om tidlig innsats, og at man sørger for at alle elever som har forutsetning for det, lærer seg å lese, skrive og regne innen utgangen av 2. klasse.

Vi er alle enige om at tidlig innsats er viktig, og jeg er veldig glad for både realfagsstrategier og lese- og skrivestrategier. Men dette forslaget handler om å forsøke å sette satsingene inn i en helhet – at barn og unges læring heves utover tidsavgrensede prosjekter og strategier, at man tenker tidlig innsats sammen og ikke hver for seg innenfor fagområder, at det handler om realfag og lesing, men også om skolehelsetjenesten, nok pedagogisk personale, lærernes tid og organisering av skoledagen. Det handler om at resultatene fra kartleggingsprøvene, som det var en grunn til at vi etablerte, skal bli tatt på alvor – at vi i denne sal skal sørge for at elevene får den hjelpen de trenger, at det skjer, framfor at holdningen er at vi venter og ser.

Vi må sørge for at skoleeierne har gode rutiner for å følge opp og sette inn ekstra tiltak raskt når en elev henger litt etter. I denne sammenheng må vi også vurdere å etablere nasjonale standarder for oppfølging av og tilrettelegging for elever som sliter med en eller flere av de grunnleggende ferdighetene – systemer som er fleksible og enkle, og som ikke nødvendigvis må bety lange utredninger og enda lengre saksbehandlingstid før tiltak settes i verk.

Tidlig innsats koster penger. Vi har i flere år nå sett at kommunene blir tvunget til å kutte i skolene for å få budsjettene sine til å gå opp. Det er alvorlig. Derfor foreslo vi i kommuneproposisjonen å øke kommunenes inntekter med 3 mrd. kr, hvorav 2 mrd. kr var frie inntekter, bl.a. for å ansette flere lærere. Vi foreslo også en særskilt satsing på tidlig innsats som en oppfølging av Arbeiderpartiets løfte om en milliard til lesing, skriving og regning, fordi vi vet at det er en investering som gir renters rente.

Med dette fremmer jeg forslagene Arbeiderpartiet har alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Christian Tynning Bjørnø har tatt opp de to forslagene han refererte til.

Henrik Asheim (H) [12:25:39]: Tidlig innsats er viktig, og jeg vil takke forslagsstillerne for å fremme forslag som løfter en viktig debatt. Jeg tror at vi også i komiteen er ganske enige om viktigheten av dette spørsmålet. I tillegg vil jeg si at det er avdekket en noe forskjellig tilnærming til diskusjonen mellom de forskjellige partiene.

La meg bare begynne med å si at komiteen enstemmig har påpekt en del ting. Vi er enige om at det er for mange som faller fra. Det er et tall som har vært høyt altfor lenge, og ingen av oss kan lene oss tilbake og si at vi har alle løsningene. Men mye av dette henger sammen med tidlig innsats.

Så vil jeg også minne om de resultatene vi gjennom Kunnskapsløftet har hatt når det gjelder lese- og skrivestrategien – det at leseopplæringen faktisk ser ut til å fungere veldig godt ettersom vi har fått en tidligere innsats der. Dette er erfaringer vi bør ta med oss videre når vi nå også skal løfte f.eks. realfag. Det er verdt å minne om at det allerede er satt i gang en rekke tiltak og prosjekter for nettopp å løfte tidlig innsats: en egen lese- og skrivestrategi, en egen realfagsstrategi, og det settes inn flere ressurser i 1.–4. trinn i et forlik mellom de fire samarbeidspartiene, som også har med seg midler til følgeforskning for å se hvordan dette faktisk fungerer, og hvordan det løfter elevenes kunnskaper tidligere.

Jeg vil også løfte frem den etter- og videreutdanningssatsingen som de fire samarbeidspartiene har satt i gang, og som gjør at man løfter kompetansen for den enkelte lærer i klasserommet, som igjen gjør dem i stand til – som frontlinjen i kunnskapssamfunnet – å løfte hver enkelt elev som har behov for det. Av tiltak som på lengre sikt vil gi effekt, vil jeg trekke frem at lærerutdanningen nå utvides til en femårig masterutdanning, og at man innfører et kompetansekrav med tilbakevirkende kraft som i løpet av ti år vil gi alle lærere det løftet de lenge har etterspurt.

Så vil jeg også bare trekke frem den flyktningsituasjonen vi nå har. I en tid da man diskuterer innstramming og alle dem som man skal snu ved grensen, er det også en hel del som kommer til å få opphold. Det kommer til å sette norsk skole og skolepolitikk i et litt annet lys. Vi er nødt til å se på ressursene for å tilpasse undervisningen bedre, kanskje for to barn med veldig forskjellig bakgrunn, veldig forskjellig utgangspunkt, men begge med krav på et godt skoletilbud.

Den norske opplæringsloven er ganske tydelig på at tilpasset opplæring skal gis. Det som er det store spørsmålet, er hvordan vi nå fremover ruster Norge og skolen for å ta imot enda flere av de elevene som har krav på tilpasset opplæring, og løfte dem med tidlig innsats. Det er her jeg vil advare mot for mye detaljstyring. I tillegg til de tiltakene som jeg nå har ramset opp, med både kompetanseløft innenfor skolen og flere ressurser på 1.–4. trinn, lese- og skriveopplæring og realfagsstrategi, er det et annet mantra som har blitt veldig populært, og det er å si at man ikke skal detaljstyre læreren for mye, si at læreren skal få være lærer. Det er skrevet hele bøker om hvor viktig det er at læreren skal få være lærer. Da blir jeg litt bekymret når de samme partiene – eller i denne sammenheng: det samme partiet – som har vært veldig opptatt av å løfte frem at læreren skal få være lærer, gang på gang nå i denne saken fremmer flere forslag til sentralt styrte tiltak. Jeg tror, for å være helt ærlig, at det er en debatt som er nødt til å komme i større grad enn tidligere. Jeg tror at vi i større grad også må se på hvordan vi skal sette inn ressursene bedre målrettet mot dem som virkelig trenger det. Men da å begynne med, som er Arbeiderpartiets forslag i denne sak – 1) nasjonale standarder for oppfølging av dem som sliter, og 2) sikre automatisk tilrettelegging, altså at vi fra Stortingets og statens side automatisk skal gå inn og lage en slags standard, det kan i verste fall bli en tidstyv. Derfor må vi passe på når vi skal lage den nye skolepolitikken, tilpasse undervisningen til de elevene som trenger det, at dette ikke bare blir mer byråkrati, mer overstyring av læreren i klasserommet – en lærer som vi er opptatt av å styrke statusen til.

Så er det sånn at noe av det som jeg er glad for at komiteen også er tydelig på, er at kartleggingen av elevenes ferdigheter er viktig. Det at vi har kartleggingsprøver som gjør at vi kan avdekke hvilke elever som sliter, gjør at vi er bedre i stand til å sette inn ressursene. Her har også kommunene som skoleeiere et ansvar for i større grad å kunne sette inn ressursene. Igjen blir det av og til litt slik at når man skal diskutere det på Stortinget, begynner man å snakke om hvordan man kan overstyre dette, lage nasjonale standarder, gå inn i kommunestyret, overstyre rektor, overstyre læreren og lage egne regler. Det tror ikke jeg gir en bedre skole, og derfor er oppskriften i stedet å sørge for et skikkelig kompetanseløft, sørge for å undersøke hvordan de ressursene som settes inn på 1.–4. trinn, slår ut, og ikke minst sørge for at alle elevene får den opplæringen de har krav på.

Bente Thorsen (FrP) [12:30:53]: Jeg vil begynne med å takke representantene fra Arbeiderpartiet for å ha fremmet en viktig sak om tidlig innsats i skolen. Jeg vil også takke saksordføreren for et godt utført arbeid i forbindelse med forslaget og for en grei gjennomgang av saken.

Tilpasset opplæring er et grunnleggende prinsipp i den norske skolen. Tidlig innsats i skolen for å styrke elevenes læring og redusere behovet for spesialundervisning har i mange år vært et tverrpolitisk mål. Selv om mye er gjort for å styrke arbeidet med tidlig innsats i skolen, er ikke resultatene gode nok.

Elevenes resultater er ikke så gode som vi bør ha ambisjoner om i en kunnskapsnasjon som Norge, og frafallet i skolen er fremdeles høyt. Fremskrittspartiet ønsker at flere elever skal gå ut av grunnopplæringen med de kunnskaper og ferdigheter som kreves for å bli en deltakende borger i samfunnet. Vi anerkjenner problemene som må løses, og vi i Fremskrittspartiet vil understreke at det er grunn til å være optimister på skolens og elevenes vegne. Vi ser nå masse positivt engasjement hos mange som arbeider i skolen, og vi ser hvilke enorme muligheter norske barn og ungdommer får i det norske utdanningsvesenet. I Lærerløftet, i realfagssatsingen og i Yrkesfagløftet gjennomføres effektive og kvalitetshevende tiltak.

Fremskrittspartiet mener at vi nå er inne på rett spor i utdanningsfeltet. Særlig vil vi trekke fram realfagstrategien og lese- og skrivestrategien som er iverksatt av regjeringen. Her er det en klar målsetting om å styrke elevenes grunnleggende ferdigheter tidlig i skoleløpet, noe som på sikt vil gi mindre frafall.

Vi vil også understreke viktigheten av godt skoleeierskap. Kommunene som skoleeiere må vise vilje til aktivt å bruke skolestatistikk, resultater av nasjonale prøver og andre testresultater m.m. i arbeidet med hurtig å iverksette gode tiltak på skoleområdet.

Et annet tiltak som Fremskrittspartiet er positive til, er den historisk høye satsingen på kompetanseutvikling hos lærere som regjeringen har iverksatt. Kompetanseutvikling hos lærere er barnehage- og skoleeieres ansvar, men regjering og storting har tatt ansvar og spiller en viktig rolle i arbeidet med å iverksette etter- og videreutdanningstilbud til disse.

Gjennom strategiene Kompetanse for framtidens barnehage, Lærerløftet og Kompetanse for kvalitet har regjering og storting investert betydelige ressurser i videreutdanning i prioriterte fag og områder. Dette bidrar til god faglig og pedagogisk kvalitet i barnehage og i grunnopplæringen, noe både lærere, elever og samfunnet som helhet vil ha nytte av.

Fremskrittspartiet er også fornøyd med at det er innført krav om at lærerne skal ha fordypning i de basisfagene som de underviser i. Kompetansekrav, videreutdanningssatsing og femårig lærerutdanning fra Lærerløftet øker lærernes kompetanse og faglige trygghet, noe som bedrer mulighetene for god ressursbruk og tidlig innsats. Dette vil igjen gi økt nivå i skolen.

En god skole gir ungene læringsglede og mestringsfølelse. I arbeidet med å oppnå et godt læringsmiljø, med særlig oppmerksomhet på basisfagene og tidlig innsats, har den gode læreren en nøkkelrolle. Vi i Fremskrittspartiet har forventninger om at satsingen på lærere og annet pågående arbeid vil gi synlige resultater når det gjelder både resultater og frafall i skolen.

Ivar Odnes (Sp) [10:35:06]: Det er eit viktig tema som er sett på dagens sakskart gjennom den innstillinga vi no skal debattera. Eg vil difor nytta høvet til å takka forslagsstillaren.

Men når det er sagt, er det på ingen måte eit nytt tema. Sjølv eg som møtande vararepresentant har delteke i fleire ordskifte i denne salen om betydninga av tidleg innsats i skulen og skulens ansvar for å leggja til rette for tilpassa opplæring og nødvendige styrkingstiltak for alle elevar.

Det er i desse dagar snart ni år sidan den raud-grøne regjeringa la fram ei eiga stortingsmelding om tidleg innsats i skulen. St.meld. nr. 16 for 2006–2007 hadde tittelen «... og ingen sto igjen – Tidlig innsats for livslang læring». Bakgrunnen for meldinga var at norsk utdanning altfor lenge hadde vore prega av ei vente-og-sjå-haldning. For trua på at problema løyser seg etter kvart, stemmer ikkje med forsking og kunnskap om opplæring, syner det seg. Difor skulle tidleg innsats vera styrande for politikken og praksisen i klasserommet. Eg kjenner difor på ei viss undring, og òg noko frustrasjon, over at det framleis viser seg nødvendig at vi debatterer temaet.

Med så mykje forsking, kartlegging og tydelege forventningar frå nasjonale skulestyresmakter er det skuffande å høyra at det framleis er skuleeigarar som ikkje følgjer opp med nødvendige styrkingstiltak, og at bruken av enkelttiltak innan spesialundervisning held seg på eit høgt nivå. For kva var resepten i den stortingsmeldinga som dåverande statsråd Øystein Djupedal la fram? Jau, prioriteringar av støttetiltak for elevar med problem på dei første trinna i barneskulen i staden for i dei siste, altså det same som vi gjentek i innstillinga no, ni år etterpå.

For all del – skulen er ikkje prega av stillstand. I ettertid har det også skjedd ei endring. Det har vore auka merksemd på behovet for tidleg innsats i skulen. Mange lærarar gjer ein god jobb med å kartleggja behovet og arbeider systematisk for å setja inn rette tiltak til rett tid. Men som ein samrøystes komité viser til i innstillinga, er det framleis ein vekst i bruk av spesialundervisning utover i skuleløpet.

Grunnskolens informasjonssystem, GSI, presenterer statistikk og fakta, men kva for løysingar vil regjeringa presentera for å snu ein trend som viser seg å vera så seig å endra? For ein opplending med gudbrandsdalsblod er det gledeleg å kunna trekkja fram ein kommune frå det området som har endra praksis og kan syna til gode resultat. Dovre kommune er eit døme på at det nyttar. På berre eit par år vart behovet for spesialundervisning halvert nettopp fordi dei endra praksis og greidde å møta behova til elevane tidleg. Dei har m.a. innført eit tolærarsystem, og i kombinasjon med kompetanseheving blant lærarar og fleire forskingsbaserte undervisningsopplegg er kvaliteten på undervisninga auka og behova til elevane tekne vare på på ein betre måte enn tidlegare.

Men attende til spesialundervisninga i skulen: Den høge bruken av enkeltvedtak om spesialundervisning som vi framleis har, har også ei anna side: Tal frå GSI syner at for skuleåret 2012–2013 vart det brukt ca. 8,5 millionar assistenttimar til spesialundervisning, mot ca. 6 millionar lærartimar. Det betyr at det vert brukt 42 pst. fleire timar til spesialundervisning der assistentar er involverte, enn det som er innrapportert som lærartimar til spesialundervisning med pedagogisk personale. Det er all grunn til å stilla spørsmål ved denne ressursbruken og ikkje minst kvaliteten på tilbodet.

Sjølv om assistentar i skulen gjer ein god jobb og er ein viktig ressurs i skulen, kan dei ikkje ta ansvar for den delen av undervisninga som heilt opplagt krev utdanna pedagogar. Når PP-tenesta har gjort vedtak om at eleven treng hjelp utover den ordinære undervisninga, nyttar det ikkje å «outsource» dette til ufaglærte assistentar.

Senterpartiet meiner at omfanget av enkeltvedtak om spesialundervisning vil kunna reduserast ved ei styrking av den ordinære tilpassa opplæringa. Ei slik styrking føreset auka lærartettleik og kompetanseutvikling på det spesialpedagogiske området, slik fasiten frå Dovre syner. I denne innstillinga har faktisk ein samrøystes komité skrive at høgare lærartettleik faktisk er å rekna for eit styrkingstiltak. Eg håper det betyr at Høgre og statsråden òg no erkjenner at lærartettleik er ein relevant faktor for å få betre læringsutbyte for eleven og gje læraren ein fair sjanse til å heva kvaliteten på undervisninga – for alle og for den enkelte.

Svein Abrahamsen (V) [12:40:18]: Stortinget har gjennom opplæringsloven slått fast at opplæringen skal tilpasses hver enkelt elev, enten det er tidlig eller sent i opplæringsløpet. Tidlig innsats er likevel spesielt viktig siden elevene vil slite senere i opplæringen hvis de ikke tidlig får med seg grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning. Det å sette inn innsatsen tidlig virker bedre, og det koster mindre enn å gjøre det senere. Mye har vært gjort for å styrke den tidlige innsatsen i skolen, men vi har ikke lyktes godt nok med det. Det ser vi på omfanget av spesialundervisning og det høye frafallet i videregående skole, som er spesielt høyt blant elever som har et svakt faglig grunnlag fra grunnskolen.

Vårt utgangspunkt for å styrke arbeidet med tidlig innsats er at kvalifiserte lærere er nøkkelen til en god skole. Hver enkelt elev må møtes fra dag én av lærere som har den faglige og pedagogiske kompetansen som trengs for å tilpasse opplæringen til deres forutsetninger, interesser og behov. Venstre har derfor jobbet for å stille krav til faglig fordypning i basisfagene for å kunne undervise i dem, innføring av femårig lærerutdanning, og ikke minst å styrke ordningen med systematisk videreutdanning for lærere i skoleverket og et kompetanseløft for dem som underviser uten godkjent kompetanse.

Kommunene har etter opplæringsloven en plikt til tidlig innsats gjennom spesielt å følge opp de elevene på 1.–4. trinn som har svakest grunnleggende ferdigheter, bl.a. gjennom økt lærertetthet. Men vi trenger flere kvalifiserte lærere for å kunne øke tettheten av dem. SSB-tall viser at vi kan mangle mer enn 11 000 lærerårsverk i 2020. Det er derfor viktig å jobbe for å rekruttere flere lærere, gi lærerne gode arbeidsforhold, slik at de fortsetter i jobben, og at flere lærere kommer tilbake til yrket.

Departementet la tidligere i høst fram en realfagstrategi og en lese- og skrivestrategi. Disse strategiene retter seg ikke bare mot skolen, men også mot barnehagene. De fleste barn går i barnehage, og det gir mulighet til enda tidligere innsats. Barnehagen er den plassen utenfor familien som har mest å si for å skape gode forutsetninger for barna. Samtidig er det for mange barnehager som ikke har nok ansatte med pedagogisk kompetanse. Venstre ser derfor på det som viktig for tidlig innsats å styrke kompetansen i barnehagene, gjennom et videreutdanningsløft for de ansatte, på samme måte som vi gjør det i skolen.

Avslutningsvis vil jeg peke på at det at elever sliter med å tilegne seg kunnskap i fagene, kan ha sammenheng med fysisk eller psykisk helse, eller problemer i hjemmesituasjonen. Det er derfor en viktig del av tidlig innsats å styrke skolehelsetjenesten, som dessverre har for liten kapasitet mange plasser. Vi må ha en skolehelsetjeneste som gir elever som sliter, en trygg og kompetent voksen å snakke med når de trenger det. Det vil også kunne avlaste lærerne, slik at de får mer tid til faglig oppfølging av den enkelte elev.

Vi ser også et spesielt behov for økt kompetanse om psykisk helse i skolehelsetjenesten for å kunne forebygge. En Ungdata-undersøkelse viser at mange unge sliter psykisk i hverdagen, til tross for at de fleste trives både hjemme og på skolen. Her er det også viktig med tidlig innsats, bl.a. gjennom skolehelsetjenesten. Jeg vil også vise til at et flertall i komiteen mener at det er hensiktsmessig å vurdere en sammenslåing av skolehelsetjenesten og PP-tjenestene, da disse er for lite koordinerte i sin oppfølging av barn. Venstre mener at det er viktig at vi har tjenester som ser hele barnet. En sammenslåing av disse tjenestene vil kunne føre til at ungene får en mer helhetlig oppfølging på skolen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:44:22]: Første skuledag er spesiell. Bursdagar, feriar og forelskingar kjem og går, men det finst berre éin første skuledag. Mange barn hugsar den, eg hugsar den, foreldre hugsar den gjerne endå betre enn vi som har opplevd den. Frå og med denne dagen og eit tiår framover skal mykje skje i og rundt skulen. Og der – i klasserommet – sit ulike, unge menneske samla med svært forskjellig bakgrunn, svært forskjellige føresetnader, med svært forskjellige evner og talent.

Det er denne situasjonen som må vere utgangspunktet for omgrepet «tidleg innsats». Tidleg innsats må bety at ein frå dag éin rettar inn store ressursar der målet er at alle, uavhengig av sosial bakgrunn og uavhengig av evner, tidlegast mogleg får like moglegheiter i skulen.

Utfordringa vi står overfor på første skuledag, er difor monumental og kan ikkje løysast med enkle tryllegrep aleine. Ja, elevane skal lære seg lesing, skriving, å rekne og snakke eit verdsspråk, men vegen dit er ikkje rettlinja. Det krev at elevane får eit tilpassa opplegg, tilpassa deira evner, behov, avgrensingar og talent. Det krev engasjement og entusiasme.

For SV handlar difor tidleg innsats om korleis skulen som heilheit er i stand til å møte kvar enkelt elev på elevens premissar.

Det krev for det første at lærarane har tid til eleven. Når kontaktlæraren har 30 elevar i klassen, seier det seg sjølv at det er nærmast umogleg å tilpasse opplegget til kvar enkelt elev.

For det andre krev det ein skule som ser at livet på skulen heng saman med livet utanfor skulen. Mange kjem på skulen utan matpakke, mange har foreldre som av ulike grunnar ikkje er like gode til å hjelpe til med leksene, mange sit mykje stille heime på kveldane, og mange har helsemessige utfordringar. Alt dette påverkar læringa.

Difor har SV foreslått ein heildagsskule med ei lærarnorm der det skal vere maksimalt 15 elevar per lærar på dei lågaste trinna, der leksene primært skal gjerast på skulen, der det er meir fysisk aktivitet, skulemat, ei sterkare skulehelseteneste og ein billegare SFO med meir kultur og idrett. Det har møtt motstand frå regjeringshald først og fremst fordi det er ambisiøst, og det kostar mykje pengar, men i møte med første skuledag spør eg: Har vi råd til å la vere? Tenk kva det kunne hindre av problem seinare i livet. Tenk kva dette kunne utløyse av meistring og skaparkraft.

Arbeidarpartiet har fremma to forslag. Det første er SV einig i – det handlar nettopp om korleis vi skal kunne utruste skulen for tidleg innsats. Det andre er SV meir skeptisk til. Utfordringa i norsk skule i dag er ikkje først og fremst lite spesielt tilrettelagd undervisning for dei med utfordringar, men rett og slett for få lærarar til ordinær undervisning. Dette botnar kanskje ut i at Arbeidarpartiet per dags dato ikkje har tatt stilling til spørsmålet om lærarnorm på skulenivå.

Elles blei det tydeleg for meg i denne debatten at vi frå regjeringshald har å gjere med eit relativt – kan vi kalle det – schizofrent forhold til iallfall to spørsmål: Lærarens autonomi og lærartettleikens rolle i tilpassa opplæring. Det første – lærarens autonomi, ei løpande veksling av motsett argumentasjon, avhengig av om ein snakkar om nasjonale testar eller kommuneøkonomi. Det andre er meir tidsbestemt, avhengig av om vi er før eller etter budsjett. Da er ein opptatt av lærartettleik, da ser ein at det heng saman med meir tilpassa opplæring.

Når det gjeld Venstre, er eg litt overraska over innlegget frå representanten Abrahamsen i dag som understreka betydninga av fleire lærarar, for det er nettopp det Venstre ikkje har gjort i innstillinga, dei har ikkje støtta den merknaden som seier at det er ein samanheng mellom fleire lærarar og tilpassa opplæring. Eg håpar at det blir framtida til Venstres skulepolitikk, at ein kanskje kan leggje seg på det same nivået som dei andre som har stilt seg bak den merknaden.

Elles må eg seie at Venstre demonstrerer også i denne innstillinga at dei ikkje er ei sjølvstendig kraft i utdanningspolitikken. Dei har nok ein gong lagt seg på regjeringas politikk, og eg klarer ikkje å spore politikken som dei elles framfører på landsmøta og i andre offentlege samanhengar, i denne saka.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:49:27]: De som mener at Venstre ikke er en selvstendig kraft i skolepolitikken, har åpenbart ikke møtt representanten Iselin Nybø eller hennes partileder, Trine Skei Grande. Selvstendige er de i hvert fall – de har ganske mye kraft også, må jeg si.

Dette er ikke en diskusjon om hvorvidt tidlig innsats er viktig eller ikke; det er en diskusjon om hvordan man skal gjøre det. Da synes jeg det er et ganske viktig poeng at det å legge frem en plan tar tid, for man skal utarbeide en plan, men en plan i seg selv sikrer jo ikke handling. Og som flere representanter fra samarbeidspartiene her også har understreket, gjøres det veldig mye når det gjelder tidlig innsats, men litt om bakgrunnen først.

Vi er enige om at tidlig innsats er viktig. Vi er enige om at det er nøkkelen til både mestring, godt læringsmiljø og godt læringsutbytte. Så er vi enige om at andelen elever med vedtak om spesialundervisning bør reduseres. Vi er enige om at det å redusere andelen som mottar spesialundervisning, er positivt hvis dette kommer som et resultat av at flere får tilpasset opplæring og derfor får et godt utbytte av det ordinære opplæringstilbudet. Så er det slik at utviklingen heldigvis ikke lenger går i negativ retning. Fra 2006 til skoleåret 2012–2013 så vi en tydelig vekst i omfanget av spesialundervisning. Toppen kom i 2012–2013, med 8,6 pst. Andelen har siden det sakte, men sikkert gått ned, og da understreker jeg at det går sakte. Forrige skoleår var andelen elever på spesialundervisning 8 pst. Det kan gi en indikasjon på at skolene nå lykkes bedre med å gi elevene en god og tilpasset i opplæring innenfor det ordinære tilbudet, f.eks. ved å gjøre grep slik Dovre kommune og Skien kommune har gjort, som for øvrig ikke er styrt av mitt parti – for å si det på den måten.

Allikevel vet vi at det er store forskjeller mellom kommunene, både når det gjelder bruken av spesialundervisning, og når det gjelder hvor proaktive, hvor tydelige, hvor klare, de er på at elever med ulike behov og elever som faller fra, skal få oppfølging. Og vi vet at det fremdeles er for mange som ikke har tilegnet seg de grunnleggende ferdighetene de skal i løpet av opplæringen. Jeg synes det er veldig bra at dette blir en stor og viktig diskusjon, nemlig: Hvorfor lærer ikke alle det de skal, på skolen? Jeg er også derfor enig i at det er behov for nye tiltak for å sikre tidlig innsats.

Så er det slik at Stortinget bestemmer selv hvordan de skal organisere seg, men jeg må også i denne sammenhengen understreke at barnehagen er helt avgjørende. Og det er verdt å lytte til f.eks. forbundet Dysleksi Norge, som sier at noe av det aller viktigste er at de barna som sliter med ekstra store språkproblemer, blir oppdaget tidlig, og at man setter inn tiltak tidlig. Det betyr bl.a. at der det er nødvendig, må man bruke såkalt kartlegging, altså rett og slett riktige verktøy, for å følge opp barna.

Regjeringen og samarbeidspartienes hovedprioritet har vært å sikre at både skolene og lærerne er enda bedre i stand til både å oppdage og følge opp elever som trenger ekstra hjelp. Verktøyene er jo der i dag. De kartleggingsprøvene vi har, gir informasjon om hvilke elever som trenger ekstra hjelp, og skolene har selvfølgelig også en plikt til å sjekke mer hvis det er noe de er usikre på.

Flere av tiltakene våre dreier seg også om tidlig innsats, enten direkte eller indirekte. Etter- og videreutdanningssatsingen har vært nevnt, det er selvfølgelig viktig. Blant annet er noe av det som er kjernen – f.eks. hvis en lærer på barnetrinnet tar videreutdanning – at vedkommende kan ta et kurs f.eks. i hvordan man skal undervise barn og unge som skal knekke lesekoden, eller undervise barn og unge som har minoritetsbakgrunn, i språk. Det er viktig.

Den nye realfagstrategien retter innsatsen mot bedre læring for barn og unge inn mot barnehagen og grunnopplæringen, nettopp for å starte tidlig. Vi har nylig lansert en strategi for språk, lesing og skriving, hvor hovedtiltakene bl.a. er nettbaserte undervisningspakker, nettverksarbeid i kommunene – ting som vi vet fungerer hvis det brukes godt. Hvem er det rettet inn mot? Jo, tidlig innsats er særlig rettet inn mot gutter, minoritetsspråklige barn og elever med lese- og skrivevansker. Til sammen foreslår vi å bruke 73 mill. kr i neste års budsjett på disse strategiene. I tillegg er samarbeidspartiene gjennom budsjettforliket enige om at vi i 2016 skal bevilge 480 mill. kr til kommuner med lav lærertetthet på 1.–4. trinn. Samlet sett utgjør dette en kraftig innsats for tidlig innsats. Er det nok? Nei. Men er det gode tiltak? Ja.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tynning Bjørnø (A) [12:54:43]: Arbeiderpartiet mener at det ikke er greit at elever går gjennom grunnskolen uten at de lærer seg å lese, skrive og regne skikkelig. Derfor er vi helt enig. Vi er for de foreslåtte satsingene på barnehage, etter- og videreutdanning, realfagstrategier og lese- og skrivestrategier.

Men vi mener at det ikke er nok. Vi vil ha bedre oppfølging og ekstra ressurser til dem som henger etter. Vi ville hatt 3 mrd. kr mer til kommunene enn det regjeringen foreslo, slik at de kunne ansette flere lærere, i tillegg til 1 mrd. kr til tidlig innsats i løpet av perioden.

Mener statsråden at det han til nå har foreslått, er tilstrekkelig for at skolebarn skal knekke lesekoden etter 2. årstrinn, eller er det kanskje slik at statsråden ikke deler det målet?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:55:32]: Som jeg også sa i innlegget mitt: Er dette tilstrekkelig? Nei.

Man behøver ikke se på langtidseffektene av dette. Hvis man ser på f.eks. nasjonale prøver i 8. klasse og leseferdighetene der, i lys av f.eks. asylsituasjonen i Norge nå, ser man: Av barn som selv innvandret til Norge, ligger over halvparten på kritisk lavt nivå i lesing i 8. klasse. Så kan man si at noen av dem har kanskje kommet til Norge sent. Ja vel, la oss da se på barn som er født i Norge, men som har minoritetsbakgrunn. Blant dem er det over 40 pst. Blant norsk-norske barn, altså barn med majoritetsbakgrunn, er tallet noe over 20 pst.

Kommer vi til å klare å løse dette på 1-2-3 med de tiltakene jeg har skissert? Nei, det gjør vi ikke. Derfor kommer regjeringen, med god støtte fra samarbeidspartiene på Stortinget, til å jobbe mer med flere tiltak også for tidlig innsats.

Jeg deler Arbeiderpartiets intensjon, nemlig at flere kommuner må gjøre mer. Jeg er nok litt skeptisk til om akkurat den måten det er lagt opp på her, er den riktige.

Christian Tynning Bjørnø (A) [12:56:42]: Statsråden nevnte i sitt innlegg, og for så vidt også nå, at han ikke ville stemt for Arbeiderpartiets forslag, men ser for seg flere nye tiltak i framtiden fordi – det var tydelig i hans replikksvar til meg nå – det som til nå er foreslått, ikke er tilstrekkelig. Hvilke nye tiltak tenker statsråden på?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:57:08]: La meg først bare si at selv om jeg deler Arbeiderpartiets intensjon, er det Arbeiderpartiet ber om, en plan. Jeg mener at vi isteden skal la tidlig innsats gjennomsyre alle sakene vi legger frem. Jeg har også redegjort for i innlegget mitt hvordan både regjeringen og samarbeidspartiene hele tiden tenker tidlig innsats i det vi legger frem.

Jeg mener at det allikevel – selv med disse tiltakene – kan være grunn til å stille spørsmålet: Hvorfor går elever igjennom år i norsk skole uten at de får den undervisningen de skal ha for å lære seg å lese og skrive skikkelig? Mener jeg og tror jeg at vi kommer til å avskaffe dette neste år eller året etter, med lese- og skrivestrategien vår? Nei.

Jeg er heller ikke fremmed for at vi kan diskutere om vi skal stille større krav til kommunene og ha bedre oppfølging. Jeg har tidligere også varslet at jeg mener vi skal se på hele det statlige støtteapparatet – for å se om vi bruker for mye tid på skoler som er gode, og burde bruke mer tid på de skolene som trenger ekstrahjelp.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:58:28]: Eit enkelt spørsmål til kunnskapsministeren: I budsjettforliket fekk ein på plass fleire lærarar på skular der det er låg lærartettleik. Trur statsråden at det vil ha nokon effekt?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:58:48]: Nå skal jeg gi et svar som jeg er helt sikker på at representanten Knag Fylkesnes vil sette pris på, nemlig at det skal vi finne ut, gjennom systematisk forskning på hvordan økte lærerressurser kan brukes på en måte som gir elevene best undervisning, altså mer kunnskap igjen.

Så har vi flere ganger tidligere hatt diskusjonen om hvorvidt høyere lærertetthet i seg selv er utslagsgivende. Jeg vil nok si at det aller viktigste er hvordan man bruker økte lærerressurser. Bruker man det f.eks. på å ha to elever færre i alle klasser i snitt, eller bruker man det på å sette inn ekstra undervisning og ekstra oppfølging og støtte til de elevene som trenger det aller mest?

SV har valgt den ene løsningen, for SV har valgt å være aller mest opptatt av hvor store klassene er i snitt. Jeg mener at det aller viktigste hvis man skal sette inn ekstra ressurser, er å bruke dem på de elevene som trenger det aller mest.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:59:44]: SV meiner at om ein har færre elevar per lærar, kan ein verkeleg gi lærarane den fridomen til å tilpasse undervisninga kvar enkelt. Det er heile poenget vårt. Og da er eit verktøy for å sikre at det blir færrast mogleg elevar per lærar, å etablere ei nasjonal norm, som Røe Isaksen tidlegare har gått imot fordi ein ikkje trur noko på effekten av dette. Likevel har ein da akseptert at det blir vesentleg fleire lærarar gjennom budsjettforliket, der Kristeleg Folkeparti fekk gjennom si sak.

Eg la merke til at i det store læraropprøret var pappa Isaksen, altså far til statsråden, som er lærar i skulen, veldig ivrig tilhengar av – som dei fleste lærarar faktisk er – at ein bør få fleire lærarar fordi det vil ha ein effekt.

Så spørsmålet er: Nå går vi inn i ei ny budsjettforhandling. Ein skal følgjeforske, forsøk med fleire lærarar skal bli følgjeforska. Hindrar det da at det kjem på plass enda fleire lærarar i dette budsjettforliket, fordi vi må vente på at forskinga er ferdig?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:00:51]: Pappa, som for øvrig heter Carl Magne Isaksen, har mange meninger. Det er helt riktig at min far, ungdomsskolelæreren, mener at vi også trenger flere lærere, og at mindre klasser er viktig. Men heldigvis er jeg gammel nok til å bestemme selv, så jeg behøver ikke lenger å gjøre alt foreldrene mine sier.

Det er mange interessante innfallsvinkler i denne diskusjonen, og som Kristelig Folkeparti flere ganger har påpekt, er det også ting som tyder på at hvis vi setter inn lærerressurser tidlig, kan det ha en effekt for de aller svakeste elevene. Men paradokset her er jo at det er ikke sånn at vi ser at i de kommunene og på de skolene som har minst klasser, lærer elevene mest. Snarere tvert imot ser vi at de skolene og de kommunene som sliter mest med skoleresultatene sine, gjerne også er de som har minst klasser. Jeg skal ikke her nevne fylker ved navn, men gå gjennom fylkene i Norge og se på hvilke fylker, hvilke kommuner, det er som har flest elever under kritisk grense i lesing, i skriving og i matematikk. Det er ikke de store bykommunene, som har størst klasser.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:01:57]: Statsråden er også forskingsminister og har ansvar for forsking, og desse forsøka skal jo bli følgjeforska. Eg synest det er ein god tradisjon at alle forsøk blir følgjeforska.

Det som ofte er med forsking, er at dersom feltet, altså kjeldene til forskinga – i dette tilfellet lærarane – meiner noko heilt anna enn det dei kvantitative dataa har kome fram til, da bruker ofte forskarane å seie at da har vi problem med våre data. For kjeldene har ein alltid stor tiltru til, så om det er stor forskjell mellom kva dei som er på golvet, meiner er verkelegheita – kva dei på golvet meiner er viktig for å bevege skulen vidare – og det den kvantitative metaforskinga viser, har ein eit problem. Men det verkar på meg som om statsråden her legg seg utelukkande på linje med dei kvantitative dataa, trass i at det store, breie fleirtalet av lærarar faktisk meiner at det viktigaste tiltaket ein kan gjere for tidleg innsats, er fleire lærarar.

Så spørsmålet mitt er: Har statsråden på nokon som helst måte kome i bevegelse på grunn av at feltet her er så unisont for fleire lærarar?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:03:08]: Mitt budskap er vel egentlig det samme som jeg synes Arbeiderpartiet i og for seg også formulerer ganske godt i representantforslaget sitt, nemlig at systematikken er viktigere enn antallet. Det å tilføre ressurser er i seg selv ingen garanti for at alle disse elevene blir fanget opp. Hvis det var slik, burde jo det landet i verden som bruker mest penger på skole, også klart å fange opp aller flest elever. Hvis det var slik at vi bare kunne tilføre mer ressurser, og med det fange opp alle disse elevene, burde det være slik at de kommunene i Norge som bruker mest penger per elev, også har færrest under kritisk grense i lesing og skriving. Er det slik? Nei, det er det ikke.

Så betyr ikke det at det ikke kan være en god idé å tilføre ressurser til skolen. Det gjør vi. Vi tilfører også penger til f.eks. å frikjøpe læreren for å bruke mer tid på f.eks. begynneropplæring innenfor matematikk og regning. Vi har sammen med Kristelig Folkeparti tilført flere penger til lærerstillinger i skolen. Alt dette er en god idé, men troen på at hvis man bare tilfører ressursene, så vil resultatene følge – det stemmer ikke.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:04:13]: Der er vi jo heilt einige. Det er inga enkel løysing på dette. Men talet på lærarar har mykje å seie. Det har også statsråden innrømt sjølv. I ein debatt med Trond Giske tidlegare i haust uttalte ministeren at 30 elevar per lærar var altfor mykje.

Så spørsmålet mitt er: Kva er da den optimale mengda elevar, sidan 30 er for mykje? Er det 29, er det 28, er det 27? Kva er det statsråden har kome fram til når han har konkludert med at 30 er for mykje?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:04:52]: Nå satt jo ikke representanten Knag Fylkesnes på Stortinget den gangen. Det gjorde ikke jeg heller. Men SV og Høyre var den gangen enige om at man ikke skulle ha et fast klassedelingstall. Det er mulig SV har gått bort fra det, men det var altså SVs stemmer som sikret Kristin Clemet og Bondevik II-regjeringen flertall for det.

Og så må jeg bare stille spørsmål ved det grunnleggende premisset her, for hvis man har 19 elever, andreklassinger, i en klasse i dag – SV vil ha 15 som maksgrense – skal vi da mene at det er greit at elevene ikke får med seg det de skal, at de ikke får ekstra oppfølging hvis de ligger kritisk lavt på kartleggingsprøvene i lesing f.eks.? Er det sånn da at vi skal sitte og vente til vi har 15 elever per klasse i snitt?

Grunnen til at ikke flere av disse elevene plukkes opp, er at for mange kommuner rett og slett ikke har et godt nok system for det. Lærerne sier helt sikkert fra. Lærerne vet jo hvem det gjelder også. Men kommunene, skoleeierne, har ikke et godt nok system for det.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Christian Tynning Bjørnø (A) [13:06:17]: Jeg hadde ikke ventet at representanten Knag Fylkesnes og statsråden skulle bli enige om lærertetthet, men jeg hadde håpet at vi kunne blitt enige om det forslaget som Arbeiderpartiet har fremmet. For det som vårt forslag egentlig handler om, er å sørge for at noe skjer, noe som vi vet funker, men som det viser seg er litt vrient å få til der ute.

Vi som storting må ta et overordnet ansvar for å sørge for at kommunene har de nødvendige verktøyene og systemene som statsråden snakker om, og ikke minst ressursene som trengs for å ta nødvendige grep. Vi ønsker en praksis som tetter noen av de hullene som finnes i dag, systemer som sikrer elevenes læring, et signal fra denne sal om at det ikke er greit at en elev går gjennom hele grunnskolen uten å tilegne seg de grunnleggende ferdighetene.

Lovendringene er på mange måter gjort, men vi ser jo av all statistikk at det ikke er nok. Vi må sørge for at de endringene faktisk skjer. For mange ressurser brukes på brannslokking på slutten framfor forebygging i starten. Det vi ber om, er at det blir lagt fram en helhetlig sak der man går igjennom nettopp disse tingene, der målet er å sikre at vi gjør det vi kan for at skolebarna skal lære seg å lese og skrive innen utgangen av 2. klasse, der vi bruker resultatene fra kartleggingsprøvene på 2. årstrinn, der vi bruker resultatene fra de prøvene som identifiserer de elevene som trenger oppfølging. Vi vet at på de prøvene er det om lag 20 pst. av alle elevene som trenger den ekstra oppfølgingen. Vi må sørge for at de får det. Ansvaret for den oppfølgingen blir ofte lagt til den enkelte lærer, uten at læreren får tilført ekstra ressurser eller mer spesialisert kompetanse. Det er det det handler om. Vi vil ha økt satsing på tidlig innsats, få bedre oppfølging av barn som sliter. Det er Arbeiderpartiets hensikt med forslagene – så enkelt og så vanskelig. Det handler om å gi lærerne bedre muligheter til å hjelpe barna med å nå sine mål. Det får være grenser for hvor vanskelig noen i denne sal forsøker å gjøre dette.

Anders Tyvand (KrF) [13:08:53]: Jeg føler behov for bare å kommentere replikkordskiftet mellom statsråden og representanten Knag Fylkesnes. Det ble der en diskusjon om å gjeninnføre klassedelingstallet, men jeg tror ingen har tatt til orde for å gjeninnføre klassedelingstallet som det var. Kristelig Folkeparti har ikke foreslått det. Det vi har foreslått, er en nasjonal norm for maks gjennomsnittlig gruppestørrelse på skolenivå, og det er ikke det samme. For vi vet at bare å øke lærertettheten, bare å redusere gruppestørrelsen, har ikke nødvendigvis effekt i seg selv. Det vi trenger, er en fleksibilitet på skolen til å kunne sette inn innsatsen der det trengs. For å kunne få til det er vi avhengig av nok lærerressurser, og derfor trenger vi en norm for ressurstildeling til skolen. Jeg er veldig spent på hva Arbeiderpartiet, som er forslagsstiller i denne saken, egentlig mener om det.

Til slutt må jeg si at jeg er enig med statsråden i at det vi trenger nå, ikke først og fremst er en plan. Det vi trenger, er en bevissthet og en vilje til å satse, for jeg tror vi egentlig vet hva det er som fungerer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.