Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Arild Grande (A) [13:41:25]: (ordfører for saken): Under filmfestivalen i Tromsø i 2012 lanserte produsent Yngve Sæther ambisjonen om at en samlet filmbransje må ha som mål at en norsk film vinner Gullpalmen i Cannes i løpet av ti år. Jeg vil starte mitt innlegg med å si at dette vil vi være med på. Norge har gode forutsetninger for å vinne priser på internasjonale A-filmfestivaler, og norsk film- og tv-dramabransje har potensial til å ta det store spranget. Dette har vi nylig sett strålende eksempler på, senest med Emmy-pris til Anneke von der Lippe.

Jeg tror dette handler om en felles satsing. Filmaktørene jobber hver dag for å skape et best mulig produkt, og staten må stille opp med midler.

«Veiviseren» representerte et taktskifte i filmpolitikken i Norge. Meldingen inneholdt store ambisjoner og tydelige mål for norsk filmpolitikk. Kombinasjonen av en dyktig og ambisiøs bransje, tydelige mål samt vekst i offentlige støtteordninger til film bidro til stor vekst og framgang for norsk film.

Norsk film har de senere årene høstet stadig økt internasjonal interesse og anerkjennelse, og det er viktig at denne veksten og utviklingen kan fortsette.

Det er særlig tre ting jeg hører at en felles bransje er opptatt av: finansiering, rettigheter og langsiktighet. Det var derfor knyttet store forventninger til meldingen som dagens regjering la fram like før sommeren. I meldingen legger regjeringen fram en rekke forslag som vi er enig i, og som vi enkelt kan slutte oss til, og som jeg mener representerer et nytt steg i den videre offensive filmsatsingen som vi har i Norge. Men det ble også lansert en del tiltak, eller ting som skulle vurderes, som møtte betydelig motstand.

I meldingen presenterte regjeringen sine filmpolitiske mål, sine forslag til endringer i tilskuddssystemet og tilskuddsforvaltningen, tiltak som skal bidra til økt tilgjengelighet, samt en incentivordning for å gjøre Norge mer attraktivt som innspillingsland.

Det som var vår bekymring knyttet til meldingen, var at den sa svært lite om hvordan myndighetene mer aktivt kan bekjempe ulovlig bruk av åndsverk, hvordan man kan sikre rettighetshavere et rimelig vederlag samt hvordan støtteordninger kan stimulere til mer forutsigbarhet for bransjen og bedre lønnsomhet for de ulike aktørene. Arbeiderpartiet ønsker dessuten en sterkere fokusering på filmkunst og større mangfold i norsk film. Det er derfor etter vårt syn behov for å forsterke innsatsen for å få bedre kjønnsbalanse i norske filmproduksjoner.

Når det gjelder konkrete forslag, vil jeg vise til andre innlegg fra Arbeiderpartiet i denne saken og senere innlegg også fra undertegnede. Jeg vil kun referere til et forslag som et mindretall står bak, knyttet til bedre kjønnsbalanse i norske filmproduksjoner. De dyktige kvinnene er her, men det er noen mekanismer som hindrer dem i nå helt fram. Offentlig støtte av film må derfor ha et særlig ansvar for å bidra til at vi oppnår god kjønnsbalanse i filmproduksjonene. Vi tror det vil gi bedre film og bidra til at flere viktige historier når det store lerretet, til glede for alle som er glad i god film. Det bør etter vårt syn utvikles bedre systemer for telling, for det er vanskelig i dag å få en felles forståelse av hvordan det faktisk ligger an med kjønnsbalansen. Og vi mener altså at det fortsatt bør være et mål at andelen kvinner eller menn i nøkkelposisjoner skal være minst 40 pst., og at det langsiktige målet bør være å tilstrebe 50–50 kvinner og menn, og jeg fremmer med dette mindretallets – Arbeiderpartiet og Kristelig Folkepartis – forslag.

Så har Arbeiderpartiet og de partiene som er representert i komiteen, blitt enige om en rekke forslag knyttet til viktige ting som ble foreslått i meldingen, som vi er med og forsterker eller forbedrer. Det er en del forslag som reverserer noen av de forslagene som skulle vurderes, med hensyn til det som sto i meldingen, og vi har hatt en god dialog som har resultert i det vi kaller et filmforlik, som jeg vil bruke resten av min taletid som saksordfører til å redegjøre for innholdet av.

For det første har vi et omfattende forlik knyttet til medfinansiering av norsk innhold. Statsråden har invitert til en rundebordskonferanse som har hatt et stort arbeid på gang, og som leverte sin sluttrapport i forrige uke. Noen tiltak skisseres i denne rapporten, men jeg vil i alle fall på vegne av Arbeiderpartiet uttrykke en stor skuffelse over at ikke bransjen selv tar et større ansvar for å sikre en medfinansiering av nytt norsk innhold. Derfor mener vi at det er viktig at det arbeidet som statsråden prisverdig har satt i gang, forsterkes og intensiveres.

Vi er også glade for at komiteen er samstemt når vi uttrykker en klar forventning til at de ulike leddene i verdikjeden som tjener penger på å formidle film og audiovisuelt innhold, også bidrar til å finansiere nytt audiovisuelt innhold. Samtidig er vi kjent med at det er varslet en revisjon av EUs AMT-direktiv, og vi ber regjeringen så snart de nye reglene er klare, vurdere hvordan et medfinansieringsansvar best kan gjennomføres, og komme tilbake til Stortinget med det på egnet måte.

Videre understreker vi behovet for å legge til rette for økt filmformidling, at man legger til rette for den mer ideelle filmkulturelle formidlingen, hvor hensikten er å formidle og tilgjengeliggjøre filmer med kulturell og kunstnerisk verdi som ikke nødvendigvis finner inntjening i markedet.

Vi mener, i likhet med regjeringen, at filmformidling bør utgjøre en viktig del av norsk filmpolitikk, og at det bør utvikles tydelige mål og virkemidler. Vi viser til at regjeringen foreslår at NFI får et overordnet nasjonalt ansvar for å iverksette den statlige politikken på filmformidlingsområdet, at NFI overtar forvaltningen av avgiftsmidlene som til nå har blitt fordelt gjennom Norsk kino- og filmfond, samt at NFI får ansvaret for å kreve inn avgiften. Komiteen slutter seg til det. Samtidig vil komiteen understreke at avgiftsmidlene som inntektsføres i statsbudsjettet, også i framtiden skal kunne benyttes til de formålene som hittil har vært formålet med avgiftsmidlene, men vi er også kjent med at Kulturdepartementet og Film & Kino arbeider for å finne en løsning for å ivareta bygdekinoen, og vi ber regjeringen melde tilbake til Stortinget om det.

Så viser vi til at kinoene mener det vil være konkurransevridende dersom de betaler inn en avgift som kan gå til støtte til formidling av audiovisuelt innhold forbeholdt andre plattformer enn kino. Vi uttrykker at komiteen i utgangspunktet støtter regjeringens forslag om å gjøre støtteordningene plattformnøytrale, men vi ber regjeringen utsette gjennomføringen av det til det er avklart hvordan de ulike leddene i verdikjeden som tjener penger på å formidle norsk film og audiovisuelt innhold, også vil bidra til å finansiere nytt audiovisuelt innhold. Komiteen viser til at kino fortsatt er den viktigste plattformen for visning og formidling av film, og at det er viktig at tilskuddsmidlene derfor fortsatt skal nyttes til ulike tiltak innen film- og kinosektoren, som nevnt tidligere.

Videre sikrer forliket at den lokale publikumsaktiviteten ved Filmens Hus fortsatt skal opprettholdes gjennom Cinemateket i Oslo, og dersom det på et senere tidspunkt blir aktuelt med en virksomhetsoverdragelse, ber komiteen om at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en egen sak om det.

Vi understreker behovet for å forsterke regjeringens innsats for sterke filmregioner. Vi slutter oss til den prosessen med konsolidering som regjeringen har lagt opp til, men vi understreker at også Oslo-regionen må finne sin naturlige plass i dette landskapet. Vi ber samtidig om at virkningene av konsolideringen av de regionale filmfondene evalueres etter tre år.

Komiteen gir honnør til regjeringen for å ha fått på plass en incentivordning, og at det foreslås midler til det allerede i statsbudsjettet for 2016. Jeg er glad for at komiteen er med på at ordningen bør videreutvikles, og at vi ber regjeringen vurdere om det kan være behov for å justere rammen allerede i revidert nasjonalbudsjett, for å sikre en økt forutsigbarhet for bransjen.

Samtidig er jeg glad for at flertallet ber regjeringen vurdere tiltak og endringer i tilskuddsmidlene som stimulerer til at færre norske produksjoner flagges ut av landet, slik at flere aktører i den norske filmbransjen kan få flere oppdrag og økt inntjening, og at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en egen sak om dette.

Videre er jeg glad for at komiteen er enig om fortsatt nasjonalt filmkommisjonsarbeid, en fortsatt satsing på Internasjonalt Samisk Filminstitutt, forslag for økt tilgjengelighet, tilskudd til barne- og familiefilm og en offensiv politikk for bekjempelse av ulovlig bruk.

Med dette takker jeg komiteen for et særdeles godt og fruktbart samarbeid på vegne av norsk film.

Presidenten: Da har representanten Arild Grande tatt opp det forslaget han refererte til.

Svein Harberg (H) [13:51:48]: (komiteens leder): I denne saken er det viktig å si både til partiene i komiteen og ikke minst til de utenfor komiteen: Takk for et konstruktivt og godt samarbeid. Takk også til saksordføreren – for godt arbeid og god koordinering alle partiene imellom, noe som har ført til at vi i behandlingen av denne meldingen har fått på plass et bredt filmforlik. Det er ikke ofte kulturkomiteen er involvert i stortingsforlik, men når det nå skjer, er det selvsagt gode grunner for det. Jeg mener det er to–tre viktige grunner.

For det første la regjeringen fram en stortingsmelding om framtidens filmpolitikk, som fikk en positiv mottagelse både fra bransjen og fra politisk hold. Meldingens retning og hovedpunkter ga et godt grunnlag og er da også ivaretatt og delvis forsterket i komiteens behandling.

For det andre er utvikling av filmpolitikk for framtiden en svært krevende oppgave i en tid der alt er i endring, der nye arbeidsmetoder og ikke minst formidlingskanaler tas i bruk, og der stadig nye utfordringer og muligheter dukker opp. Da er det viktig at alle får diskutert og arbeidet for hver sine viktige områder i en større gruppe, der gammelt og nytt, detaljer og helhet – alt – blir veid opp mot hverandre og en greier å enes om det viktigste. Det er bra for filmbransjen, som får avklart politikernes vilje til å engasjere seg og legge føringer basert både på historie og framtidsscenarioer.

Sist, men ikke minst har nok ønsket om en forutsigbarhet i filmpolitikken vært en medvirkende årsak til at vi har greid å enes om et forlik som kan stå seg gjennom skiftende politisk popularitet og valgvinder. Dette er de punktene det er felles engasjement om og enighet rundt. Denne forutsigbarheten vil vi gi filmskapere, skuespillere, distributører og andre som bidrar til produksjon og formidling av norsk film.

Noen har ment at Høyre som regjeringsparti gjennom forliket går imot egen regjering. Det gjør vi ikke. Vi har imidlertid vært med på å konkludere på noen av de punktene regjeringen mente burde vurderes. I prosessen fram mot konklusjon har også vi selvsagt vurdert mye, og mange alternativer er diskutert både i egne rekker og blant forlikspartene. Cinemateket i Oslo er nok det mest synlige eksempelet på en slik sak. Ønsket om å vurdere ansvar for og lokalisering av Cinemateket er nok også den enkeltsaken som har skapt mest engasjement i innspillene til meldingen. Når vi har landet på å fortsette med Cinemateket i Oslo som en del av NFIs ansvar – og dermed et nasjonalt ansvar – nå, er det først og fremst fordi vi ikke så noen alternative løsninger som samtidig kunne sikre oss den nødvendige tilgangen til å være en nasjonal aktør på vegne av Norge i et internasjonalt filmmiljø. Både vår egen historie og historien fra andre filmland er viktige i en helhet. Tilgangen til dette er sikret gjennom dette forliket. Det var viktig for oss å ivareta denne helheten, og dette er også regjeringen selvsagt opptatt av.

Saksordføreren har vært gjennom punktene i forliket, men jeg vil likevel omtale noen av dem her.

Både endringer i kinolandskapet og ikke minst omdanningen av Film & Kino gjorde det unaturlig at Norsk kino- og filmfond skulle innkreves og forvaltes av Film & Kino i framtiden. Det er ryddig at den statlige avgiften nå innkreves av staten og videre håndteres av staten gjennom Norsk filminstitutt. Vi er klar over at det gjenstår en del avklaringer og grenseoppgang på utførersiden av de oppgaver NFI nå skal ha ansvar for. Mange av oss er spesielt opptatt av en god og bærekraftig ordning for bygdekinoene. Departementet er i dialog om dette, og jeg er sikker på at NFI vil håndtere dette på en konstruktiv og god måte.

Også ved videreformidling av avgiftsmidlene er det fortsatt grenseoppganger som må avklares. Høyre er glad for at regjeringen flagger det eneste naturlige i 2015, plattformnøytrale ordninger, men har samtidig tilsluttet seg en avventende holdning gjennom forliket. Vi vil legge til rette for en ny hverdag, men har respekt for den dialog som pågår, og avventer aktørenes svar på hvordan de vil ha et helhetlig system for medfinansiering.

I behandlingen av et slikt forlik kunne vi lett bli opptatt av tekniske og praktiske elementer, ikke minst dersom det er lokalisering involvert. I dette forliket har vi vært tydelige på at det må andre ta seg av. Men én lokaliseringskamp har vi likevel fulgt opp. Stortingsmeldingen har som gjennomgående tema at det skal legges til rette for sterkere regionale filmmiljøer. Aktiv maktspredning og styrking av regionene er et bevisst og godt valg, og jeg er glad for at filmbransjen har tatt godt imot både budskapet og utfordringen. Konsolideringen av filmfondene er i godt gjenge, selv om noen endelige avgjørelser fortsatt må tas gjennom forhandlinger og med noe raushet.

Et viktig bidrag for å styrke regionene er også det store, nye som er med i denne filmmeldingen. Etter mange år uten at noe har skjedd, er det nå på plass en incentivordning. Ordningen gjør Norge konkurransedyktig som innspillingsland, og det gikk da heller ikke lange tiden før vi fikk første tilbakemelding: Innspillingen av «Snømannen» skal gjøres i Norge. Det er ikke ofte en får så rask og kontant tilbakemelding på politikken, men det gjør det jo bare ekstra hyggelig.

I behandlingen av en stortingsmelding er det naturlig nok også noen elementer man ikke er enig om. Slik er det også her, dvs.: Vi er nok enige om målet, men når Arbeiderpartiet bruker denne anledningen til å fremme konkrete krav til kjønnskvotering, må vi melde pass. Intensjonen om at begge kjønn skal ha en naturlig plass i filmbransjen, er nok den samme, men innretningen utløser en del spørsmål. Hvordan skal det måles? Hvordan skal det følges opp – og av hvem? Hva er konsekvensen av å bryte målet? For oss i Høyre er det mer naturlig å arbeide for denne balansen gjennom andre tiltak, f.eks. rettet mot rekruttering og utdanning, og derfor er ikke dette en del av forliket.

Til slutt vil jeg takke også filmbransjen for godt engasjement og aktiv tilbakemelding til oss som skulle behandle filmmeldingen. Takk for innspill, for gode møter og for samtaler. Jo da, jeg har registrert at vi også i denne saken er blitt erklært som kunnskapsløse og helt ubrukelige, men enkeltmøtene og ikke minst reaksjonene etter pressekonferansen sist torsdag gjør at jeg føler vi har hatt en både god og nyttig dialog med bransjen, og at meldingen legger til rette for en aktiv norsk filmproduksjon og sterke filmmiljøer rundt i regionene.

Ib Thomsen (FrP) [13:59:57]: Vi er inne i en filmmåned, der alle har sin favorittjulefilm, og de er ofte ikke nyprodusert, men vi føler at de er like gode hver gang vi ser dem – år etter år.

Norsk filmpolitikk har gjennomgått en rekke endringer siden 2000-tallet, der filmen til Løkkeberg og Aune Sands film «Dis» skapte store diskusjoner om hva som var kvalitetsfilm og hva vi skal bruke skattepengene våre på. Og nå har filmpolitikken seilt opp som et av de store satsingsområdene innenfor kulturpolitikken, ja sågar innenfor næringspolitikken. Den dekker store områder innenfor næring, og den dekker store områder innenfor kultur.

Bekymringen for kvaliteten i norsk film er relevant, men jeg tror det er vanskelig å isolere kvalitet fra øvrige filmpolitiske spørsmål. Sannheten er at filmnæringen har hatt store utfordringer gjennom årene på tross av den satsingen som de rød-grønne mente at de gjorde. Da de lanserte sin filmmelding i 2007, var et av de viktige målene med filmpolitikken at den skulle komme alle til gode, og den skulle være bærekraftig. Åtte år etter viste en omfattende forskningsrapport at dette ikke var helt innfridd. Filmnæringen led av sviktende finansiering og fragmentert organisering. Målet om en konsolidering og styrking av bransjen var heller ikke helt nådd.

Da filmmeldingen fra denne regjeringen kom, lanserte Arbeiderpartiet sin nye ambisjon innenfor filmbransjen, og de erklærte f.eks. at norsk film skal speile sammensetningen i hele befolkningen, som jeg syns høres veldig bra ut. Det som har bundet forliket sammen, vet jeg ikke om er akkurat de ordene, men for oss er i hvert fall ikke politiske føringer for å nå det kunstneriske innholdet og målet veien å gå.

Når man diskuterer kjønnsbalanse i filmbransjen – altså 50/50, eller noen av de prosentene – så kan jeg jo ikke se for meg at Kon-Tiki kunne blitt produsert med en sånn prosentfordeling. Det viktigste for oss er kvalitet, ikke minst den kunstneriske, og kvalitet på dem som jobber innenfor norsk filmbransje. Det beste vi kan gjøre for norsk film, er å sørge for at bransjen i størst mulig grad er økonomisk bærekraftig og at statlig støtte kommer uten kunstneriske bindinger. Derfor mener Fremskrittspartiet det er viktig å styrke og spesialisere de regionale filmfondene, også for å forenkle støtteordningen. Dette er viktig for filmbransjen. Dette ligger også inne i forliket, som jeg er glad for at vi har fått til.

Å innføre en lenge etterlengtet incentivordning for å tiltrekke seg internasjonal filmproduksjon til Norge er viktig for filmen, men det er også viktig for Distrikts-Norge.

Filmkonsulentrollen vil stå sentralt i framtiden. Jeg tror ikke det blir noen kioskvelter eller store diskusjoner rundt det, men for filmbransjen – for å engasjere folk i bransjen, for å få film utenfra – tror jeg dette også er viktig, ikke minst for å rekruttere og å ha høy kvalitet på dem som jobber innenfor film.

Bygdekinoen har vært nevnt av de to siste talerne. Det er et samlingspunkt i hele Bygde-Norge. Ja, det er vel ingen her i salen som ikke har noen gode minner fra sin egen bygdekino, om det så var spenningsfilm, kjærlighetsfilm eller en barnefilm.

Avslutningsvis: Jeg oppfatter at filmbransjen er en voksende næring, både innenfor næring og kultur, og jeg syns vi bør se på det i framtiden: Hvor skal vi definere denne viktige bransjen? For dette er en bransje innenfor lyd, lys, håndverk – de bygger kulisser – overnatting, mat, turisme, transport. Ja, det er jo ikke noen tvil om at dette hører til like mye innenfor næringsområdet som kulturområdet.

Og så helt avslutningsvis: Vi har diskutert Cinemateket, som vi mener er historisk viktig – eller i hvert fall viktig for å vise historiske filmer – og at det skal ha en sentral plass i det arbeidet. Noen av oss luftet tanken om at dette kanskje skulle ligge under Nasjonalbiblioteket, men nå har vi funnet den endelige løsningen for nettopp å kunne fremme historiske filmer og vise historiske filmer. Jeg er glad for at vi i forliket kunne ta tak i den viktige saken, og at vi fant fram til en bred enighet.

Så vil også jeg, som alle andre, takke for det brede forliket. Jeg tror det vil styrke bransjen i framtiden at man har en kontinuitet i Stortinget. Det viser at det er bred enighet på dette området, både innenfor filmkulturen og næringen, og at man kan se framover og ha en forutsigbar politikk.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:06:22]: Først av alt vil jeg også gi uttrykk for glede over at en samlet komité har inngått et forlik om denne meldingen. Spesielt er det grunn til å gi honnør til saksordføreren for måten han har loset komiteen gjennom filmmeldingen og tatt initiativet til et bredt forlik på. Det står det respekt av. Fra Kristelig Folkepartis side er vi godt tilfreds med resultatet. Vi mener den samstemmighet som komiteen viser her, vil være av stor betydning for filmens framtid i Norge.

Norske barnefilmer er en viktig nøkkel til å rekruttere nye generasjoner til å få gode opplevelser på kino, også i framtiden. At norske barnefilmer på kino er populære, er det ingen tvil om. Fire av de ti mest besøkte filmene på kino i 2014 var norske barne- og familiefilmer. Barnefilmene har i snitt tre ganger så høyt besøk som andre filmer, og dette øker det totale besøket på norske kinoer. Samtidig er det stor variasjon i antall og tilbud. Komiteen viser til at i Danmark øremerkes 25 pst. av filmstøttemidlene til barne- og familiefilmer, og vi ber altså regjeringen vurdere ordninger som kan stimulere til økt antall norskproduserte barne- og familiefilmer.

Kinoens død har vært spådd ved omtrent hvert nye teknologiske framskritt, helt siden tv-en ble allemannseie. På tross av dette ser vi et forbausende stabilt kinobesøk siden årtusenskiftet. Det er de nye visningsformene som kannibaliserer hverandre – video, dvd, ordinær tv-titting og strømming. Det er grunn til å understreke at det er kinovisningen som utgjør den overveiende publikumsinntekten for filmene. Det er fortsatt ikke utviklet gode mekanismer for å sikre rettighetshaverne tilfredsstillende inntekter fra strømmetjenestene.

Kinoen har også stor betydning som sosialt samlingspunkt og flerbrukslokaler i mange kommuner. Kommunene regner kinoene som en del av den kulturelle grunnmuren og velger å støtte dem med betydelige beløp, selv i trange tider. Det er ordinær kinodrift i 183 kommuner, samt at bygdekinoen har visninger i ytterligere 127 kommuner. I alt snakker vi om 86 pst. av befolkningen.

Samlet sett er det all grunn til å fokusere politisk på å sikre at rammevilkårene for norske kinoer ikke forverres. Selv om flere av de største byene har solgt sine kinoer helt eller delvis, må ikke dette dekke over at i de fleste kommuner eier man kinoen selv, og den er et viktig ledd i den lokale kulturpolitikken.

Kristelig Folkeparti er også glad for at vi nå har fått på plass en intensivordning. Flere store filmproduksjoner har vært interessert i å legge hele eller deler av innspillingen til Norge de siste årene, produksjoner som uten tvil ville ha vært av stor betydning for norsk reiseliv dersom de hadde blitt lagt hit. Nå er det muligheter for å få det til, og vi er glad for at en slik intensivordning allerede er kommet på plass i budsjettet.

Når det gjelder cinematekene, er vi glade for at komiteen går imot meldingen når det gjelder spørsmålet om å la Cinemateket i Oslo, i likhet med de øvrige cinematekene, organiseres som en egen enhet. Den nødvendige bindingen mellom filmarkiv og nasjonale cinematekoppgaver er et sterkt argument for at driften av cinemateket i Oslo fortsatt bør være et statlig ansvar. Vi er glade for at komiteen er enig om ikke å skille ut Cinemateket i Oslo fra Norsk filminstitutt nå.

Til slutt vil jeg også peke på det internasjonale samiske filminstituttet og trekke fram betydningen og viktigheten av at regjeringen følger opp dette filminstituttet, slik at de også i tiden framover er i stand til å kunne lage gode spillefilmer, gode tv-serier, for framtiden. Vi peker også på det initiativet som er tatt gjennom Nordisk råd, og håper at regjeringen vil følge dette filminstituttet opp i sin dialog med de andre nordiske landene, for det vil være veldig betydningsfullt.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [14:11:16]: Først en takk til komiteen og til saksordfører for et godt arbeid med å behandle filmmeldinga og for å ha invitert oss i Senterpartiet, som ikke er representert i komiteen, med i arbeidet. Vi er glade for at komiteen har lyttet til innspill både fra oss og fra høringsinstansene og har imøtekommet disse på flere områder.

Filmområdet er mangfoldig, og filmpolitikken må derfor ivareta alt fra kortfilmer og dokumentarer til serier og spillefilmer. Film kombinerer flere kunstformer som musikk, litteratur og bilder. Kreativitet og skaperevne er viktig for å bli en god filmskaper. Film som kunstuttrykk og forretningsområde er nok et argument for å løfte de praktiske og estetiske fagene i skolen.

Det er en rivende utvikling innenfor filmbransjen. Ny teknologi og nye plattformer gir store muligheter, men også store utfordringer. I dag ser vi ikke film bare på kino og til fast tid på tv, men på alle mulige mobile enheter når vi måtte ønske det selv. Som meldingen viser, henger regelverket og støtteordningene etter bransjens og publikums behov.

Det har vært stor utvikling innenfor den norske filmbransjen. Vi har prisbelønte filmer og skuespillere og en anerkjent filmskole på Lillehammer. Vi har også svært gode produksjonsmiljø for både film og serier flere andre steder i landet. I Senterpartiet mener vi nettopp dette er viktig: at vi har flere miljøer utenfor hovedstaden. Vi tror det bidrar til å utfordre og dermed også øke kvaliteten.

Senterpartiet mener det har vært viktig og helt nødvendig å få en gjennomgang av hele produksjonskjeden og forenkling av støtteordningene. Vi mener tverrpolitisk enighet på flere punkt er bra – for mest mulig forutsigbarhet for bransjen.

Senterpartiet mener det er riktig å ha en plattformnøytral tilnærming framover, både for produksjon og visning. Det hindrer ikke at man fortsatt skal gjøre både kunstneriske og markedsmessige vurderinger av tilskuddene.

Vi mener også det er bra med en stor enighet i komiteen om at de ulike leddene i verdikjeden som tjener penger på å formidle film og audiovisuelt innhold, skal bidra til å finansiere ny filmproduksjon. Det er både i melding og innstilling vist til eksempler på hvordan dette er gjort i andre land.

Etter Senterpartiets mening er det viktig at bransjen tar ansvar for å bidra til å finne fram til en ordning som de kan enes om. Å delta i utformingen av ordningen selv vil være det beste alternativet. Dersom plattformnøytralitet skal være bærende, må alle bidra til finansiering av utvikling av nytt innhold. I den forbindelse vil jeg vise til forliket som imøtekommer kinoenes interesser i bruken av avgiftsmidlene som i dag betales inn til Norsk kino- og filmfond. Det er soleklart at alle som tjener penger på formidling, må være bidragsytere til formålet for Norsk kino- og filmfond. Samtidig understreker forlikspartnerne at de formål som tilgodeses i dag, skal opprettholdes.

Senterpartiet mener også det er viktig at Cinemateket i Oslo blir værende i Filmens hus. Vi vil likevel trekke fram at framtiden for de andre regionale cinematekene fortsatt står ubesvart. Vi mener det er uheldig og har i vårt alternative budsjett avsatt penger til å overføre ansvaret til Nasjonalbiblioteket. Vi var innom tanken om å fremme forslag om dette i dag, men framfor å risikere å få forslaget nedstemt vil vi heller at det skal arbeides videre med en løsning for cinematekene. Arbeidet med denne saken har gitt tydelige signaler om at dagens løsning ikke fungerer.

Senterpartiet er også glad for innføringen av incentivordningen og håper at den vil gjøre Norge til et attraktivt produksjonsland for utenlandske filmselskaper. Mange andre land har slike ordninger, og det gjør nåløyet smalt, men videre enn om vi ikke hadde hatt det. Incentivordningen henger etter vår mening tett sammen med arbeidet til den norske filmkommisjonen. Vi er glade for at regjeringens forslag om å avvikle den nasjonale filmkommisjonsordningen er skrotet. Det er etter vår mening svært viktig at det internasjonale miljøet har en vei inn til det norske miljøet og en organisasjon som har stor kjennskap til det regionale filmmiljøet og variasjonene og mulighetene hele landet vårt gir. Senterpartiet mener det er naturlig å legge denne funksjonen til Bergen, sammen med forvaltningen av incentivordningen.

Vi merker oss også at filmmiljøene er i ferd med å konsolidere. Vi er avventende til resultatene og merverdien av en slik konsolidering, men har forstått at det er ønsket av bransjen. Vi har likevel fått signaler om at prosessene er utfordrende enkelte steder. Vi ber statsråden følge opp dette videre og komme tilbake til Stortinget på egnet måte dersom det er nødvendig.

Ketil Kjenseth (V) [14:16:27]: Først av alt vil jeg starte med å takke saksordføreren og komitélederen for at Venstre, som ikke er representert i komiteen, har blitt inkludert og til en viss grad har fått sette sitt preg på forliket og innstillingen. Naturlig nok: Når en ikke sitter i komiteen, kan en jo ikke få lagt ned så mye innsats, men vi er godt fornøyd med at det er et forlik om en viktig melding og en viktig industri – og et viktig kulturuttrykk, som har mange elementer i seg.

Filmmeldingen har mye skapende i seg. Det er en kreativ bransje, og det er en distribuert bransje i form av at det er filmmiljøer rundt om i landet. Den legger til rette for et stort mangfold. «Kvalitet» er et viktig stikkord for meldingen.

For min egen del kommer jeg fra Oppland. Vi huser en viktig institusjon i Den norske filmskolen. Og så sitter jeg i helse- og omsorgskomiteen, og et lite sveip innom den som viser bredden i hva film er – for dokumentarfilmer er også en del av dette, men også undervisningsfilm. Animasjoner og spill er på vei inn i bransjen. I USA er flere spill godkjent på blåreseptordningen som medisin.

I helse- og omsorgskomiteen har vi bl.a. også bevilget penger til forskningsformidling, doktorgradspublisering, hvor film er brukt i den sammenheng. Barn som pårørende av rusavhengige har målrettet brukt film for å skape et språk som barn forstår. Det viser mulighetene som ligger i filmen som kommunikasjonsmedium. «For Linnea» er bl.a. en av filmene som er produsert.

For Venstres del har vi særlig lagt vekt på å få til en konsolidering av produksjonen. Incentivordningen har også vært viktig. Vi har skjelet til den islandske modellen, og det å få til en halvårlig justering er viktig. Samtidig vil vi også peke på at den ordningen som er i dag, og der noen miljøer kanskje har blitt beskyldt for å måtte reise utenlands for å få billige lokasjoner, har elementer av kompetanse i seg og kan sammenlignes litt med Forsvarets gjenkjøpsordninger. Det ligger forpliktende avtaler om at når norske produsentmiljøer reiser ut, skal også de fra Ungarn, Irland og andre land komme til Norge med sin kompetanse. Så vi skal ikke erstatte én ordning med en annen, men incentivordningen må komme i tillegg til de ordningene vi har.

Et eksempel er Lillehammer, hvor en nå bygger om kinoene, og der det er mulig å bruke en av kinosalene på dagtid til å legge på lyd. De søker jo mot Sverige og lydmiljøene der. Så den kompetanseutviklingen er også viktig, og internasjonaliseringen/globaliseringen er også viktig. Her skal vi i Norge både gi og ta.

Så til Filmkommisjonen, som Venstre også er opptatt av. Det er viktig at den er med videre. Den må gjerne legges utenfor Filminstituttet som en selvfinansierende stiftelse. Den gjør en veldig viktig jobb med å markedsføre norske lokasjoner – også det å utvikle lokasjoner. Vi ser jo lengre og lengre produksjonslinjer, og særlig tv-mediet er her viktig for å skape serievirksomhet. «Lilyhammer» var et av eksemplene på det. Det kreves også mer og mer profesjonalitet i markedsføringen av de fasilitetene vi har, men også av filmene, når dette skal pågå over lang tid.

Da er vi inne på diskusjonen om tilknytning til næring. Jeg skjønner at det foreløpig er en «missing link» her mellom reiselivet, museumssektoren og filmsektoren. Den er vi nødt til å bygge – og å se på dette som en sammenhengende industrikjede.

Barnefilmer har vært nevnt. Det har også vært veldig viktig for Venstre. De rekrutterer et stort publikum, men vi ser også populariteten. De rekrutterer mange kinogjengere, og er derfor særlig viktig. Vi har også nevnt at den danske modellen, med støtteordninger, er noe vi bør se på. Men vi er jo i en utvikling her, så vi ser fram til å diskutere mer av dette framover.

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:21:53]: Lat meg først nytte anledninga til å takke komiteen og ikkje minst saksordføraren for godt arbeid og for det initiativet som vart teke frå ulike parti i komiteen, til eit breitt forlik om politikken, som òg har ført fram. Det set vi i SV pris på, og viktige framsteg har vorte oppnådde.

Kanskje kan ein om film seie at det på mange måtar var det 21. hundreåret sitt verkeleg store kulturuttrykk. Det gjekk frå å vere ingenting til å verte eit totalt dominerande uttrykk i populærkulturen, saman med pop og rock, og viste seg å ha ei stor gjennomslagskraft på sine ulike plattformer: kino og alle dei andre måtane som vi etter kvart ser film på.

Difor er det òg av stor betyding å ha ein god politikk på dette området, og eg vil seie at det kanskje er endå lettare når det gjeld film enn på mange andre felt å sjå kor avgjerande ein god offentleg kulturpolitikk er for sluttresultatet. Det å produsere film er dyrt og komplekst. Viss vi ønskjer at det skal verte gjort på norsk språk i betydeleg grad, er det ingen annan veg utanom enn at vi finansierer den infrastrukturen, dei utdanningane, dei menneska og dei produksjonane – heilt eller delvis – som skal til for å få fram det.

Eg kan òg vise den andre dimensjonen det kan ha: Når vi no over litt tid har hatt ein ambisiøs filmpolitikk og brukt betydeleg ressursar på det, er vi òg med på å få fram ein generasjon av dyktige fotografar og andre fagfolk som jobbar med dei ulike sidene ved ein filmproduksjon, ikkje minst regissørar og skodespelarar, som så får ein større marknad, når ut og kan tene store pengar – enten det er dei som vert store internasjonale filmfolk, som Joachim Trier osv., eller det er våre eigne, som Anne Sewitsky, Erik Poppe og andre regissørar, og mange av dei mindre kjende menneska som driv fram film. Dermed er god offentleg politikk òg med på å etablere ein marknad og gje mange ein sjanse i ein marknad på den måten.

Vi i SV synest det på viktige felt er oppnådd store framsteg i forliket. Vi står no med eit endå betre fungerande tilskotssystem, som er styrkt. Det vil vere positivt for norsk film.

Vi synest òg det er viktig at vi bevarer og utviklar sterke regionale miljø for å få produsert filmar framover. Det står vi no igjen med.

For oss i SV har det no vore kanskje spesielt viktig å finne ei betre løysing enn den som meldinga la opp til når det gjeld Cinemateket, og det å bevare Cinemateket som ein statleg institusjon for å ta vare på filmarven vår, og vi er fornøgde med den løysinga som er, og ikkje minst òg at eventuelle større endringar på det skal verte lagt fram for Stortinget. Eg vil seie at òg på andre områder er det i alle fall klare forbetringar: Det er ei forbetring i løysingane for film og kino.

Og eg ser fram til at det no vert større aktivitet når det gjeld å finne ei løysing på ei stor utfordring, nemleg om og korleis vi skal ha medfinansiering av norsk innhald, f.eks. gjennom ei straumeavgift eller noko anna. Vi er langt ifrå i mål, men eg oppfattar no at det er ei brei einigheit om å gjere framsteg på det og sjå om vi kan finne fungerande løysingar.

Det er ting som fortsatt står igjen, og som eg har mindre tru på. Vi, frå SV si side, er òg med på den løysinga for ei rammestyrt incentivordning, men eg må leggje til at eg trur ho har betydelege svakheiter. Eg har til gode å høyre nokon i filmbransjen som har veldig stor tru på at dette er den løysinga som trengs.

Vi har no, slik eg oppfattar det, klare mål for filmpolitikken, men eg er einig med mindretalet i komiteen, som trur at vi burde hatt meir konkrete mål, og at det ville gjort ambisjonane våre klarare på viktige felt. SV kjem til å støtte forslaget frå mindretalet i komiteen på det.

Likevel vil eg heilt til slutt seie at for eit område som film, der ein står oppe i langsiktige prosessar, frå ein begynner på ein idé og til ein står med sluttresultatet, og der det er dyrt og komplekst og involverer store organisasjonar å produsere, er det viktig med føreseieleg politikk, og difor synest eg det var verdifullt at dei vart teke eit initiativ for ein føreseieleg filmpolitikk, og eg ser fram til at han skal verte sett ut i live av regjeringa, der det på mange felt no er gjort framsteg.

Statsråd Thorhild Widvey [14:27:00]: Film og tv-bransjen står som resten av samfunnet midt i en digital revolusjon. Digitaliseringen har skapt nye utfordringer, men enda viktigere: Den har åpnet en verden av nye muligheter.

I Norge ser vi at det produseres mer film og tv-drama enn noen gang. Regjeringen er opptatt av å sikre fortsatt produksjon av og tilgang til norsk kvalitetsinnhold. Da er det viktig med bærekraftige forretningsmodeller som gjør at de ulike partene med økonomiske interesser i produksjon, distribusjon og salg av film ser nytten av gode samarbeidsløsninger. Det vil alltid være stor risiko knyttet til å investere i film- og tv-produksjon. Det må derfor være gode muligheter for å tjene penger når man først lykkes, for både bred, kommersiell film og smalere film.

Filmmeldingen legger opp til en framtidsrettet filmpolitikk – en politikk som skal bidra til å gi publikum de gode filmopplevelsene, der de ønsker å se dem, og en filmpolitikk som gir bransjen gode og forutsigbare rammevilkår, samtidig som den er fleksibel nok til å møte dagens og morgendagens utfordringer.

Jeg er svært glad for at komiteen gjennom filmforliket støtter regjeringens filmmelding på nærmest alle punkter:

• nye filmpolitiske mål som er overordnede og mindre detaljstyrte

• et enklere og mer dynamisk tilskuddssystem, som raskt kan tilpasses nye utfordringer

• Vi sørger for at det endelig etableres en incentivordning for film.

• Vi styrker de regionale filmmiljøene, bl.a. med en ny tilskuddsordning for konsoliderte regionale filmfond.

• Vi etablerer en etterlengtet helhetlig nasjonal politikk for filmformidling.

Det er viktig at politikken er i takt med utviklingen. Det tjener hele filmbransjen, og det er bred konsensus om de filmpolitiske målene i Stortinget, noe som vi mener er veldig bra for filmbransjens utvikling i årene som kommer.

Jeg merker meg at komiteen ikke støtter forslaget om å vurdere å flytte Cinemateket i Oslo ut av staten. Det tar jeg til etterretning

Vi trenger en solid og bærekraftig filmbransje som er i stand til å utnytte mulighetene som ligger i den digitale utviklingen. Målet må være at norsk film kan utnytte sitt fulle potensial og nå ut også til nye seergrupper. Her har regjeringen allerede tatt initiativ til et samarbeid med bransjen om nye finansieringsmodeller og forretningsmodeller.

Vi er i gang. Bransjen responderte positivt og konstruktivt på denne oppfordringen og jobbet videre i etterkant av rundebordskonferansen i februar. I forrige uke la bransjeaktørene fram sin oppfølgingsrapport for regjeringen. Vi vil samarbeide videre med aktørene her, men det er opp til aktørene selv å arbeide fram de nye forretningsmulighetene.

Innføring av en helhetlig nasjonal filmformidlingspolitikk har vært etterlyst av bransjen. Det er et statlig ansvar å bidra til forutsigbar og stabil finansiering av viktige oppgaver for formidling av filmkultur. Avgiftsmidlene i Norsk kino- og filmfond flyttes nå til statsbudsjettet, og jeg er glad for at komiteen stiller seg bak dette. Det medfører at avgiftsmidlene fra nå av i sin helhet kan gå til filmformidlingstiltak.

Jeg merker meg at komiteen i utgangspunktet støtter regjeringens forslag om å gjøre støtteordningene mer plattformnøytrale, men at de også ser at vi må vurdere dette etter hvert som utviklingen og samarbeidet med bransjen utvikler seg.

Film må være tilgjengelig der publikum vil se det. Det vesentlige er at tilskuddene til filmformidling skal benyttes til formidling av kunstnerisk og kulturell verdifull film, at det bidrar til mangfold og bredde i filmtilbudet i Norge, og ikke minst at det sikrer publikum et filmtilbud med god kvalitet og bredde.

Jeg er også glad for den brede støtten til at det etableres en incentivordning for film. Vi vil ha en ordning på plass fra 2016.

Sterkere regionale filmmiljøer er viktig for både mangfold og maktspredning. En konsolidering av de regionale filmfondene er nødvendig for å skape regionale kraftsentre og bidra til å skape levedyktige miljøer for filmarbeidere i regionene.

Vi legger i filmmeldingen også til rette for en sterkere satsing på samisk film, og regjeringen støtter fullt ut Internasjonalt Samisk Filminstitutts initiativ til at de øvrige nordiske landene med en samisk befolkning bør gå inn i finansieringen av ISFI.

Jeg vil benytte anledningen til å takke Stortinget for den brede støtten som filmmeldingen har fått, og for det gode forliket som har blitt utviklet i Stortinget, og jeg ser fram til en videre debatt om filmpolitikken.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Grande (A) [14:32:11]: Jeg merket meg at statsråden i sitt innlegg benyttet anledningen til å fremme en påstand om at med dette forliket slutter Stortinget opp om – nær sagt – samtlige punkter i regjeringens filmmelding. Det er klart at det er statsrådens rett å velge å se det på den måten. Jeg tror nok bildet er noe mer nyansert, men jeg tror alle partier sitter med følelsen av at her har man strukket seg i ønsket om å finne et forlik som alle kan enes om. Det innebærer at mye av det som her er foreslått, ikke nødvendigvis er partienes primære standpunkt, men at det er en del av et forlik som vi vil jobbe for at blir realisert.

Et av spørsmålene der er dette med medfinansiering, og jeg merker meg at statsråden her sier at det fortsatt er opp til bransjen selv å finne løsninger på det. Samtidig er Stortinget i sitt forlik veldig tydelig på at man forventer en løsning på plass så raskt som mulig. Hvor raskt ser statsråden for seg at det kommer et forslag til Stortinget om hvordan man kan skissere mulige løsninger som ikke bare overlater det til bransjen selv, men hvor man også fra statsrådens side bør ta ansvar?

Statsråd Thorhild Widvey [14:33:19]: For det første er jeg veldig glad for det filmforliket som er etablert i Stortinget, og for den gode jobben som bl.a. saksordføreren har gjort for å bidra til det. Grunnen til det er at jeg tror det er veldig bra for filmindustrien at de har et forlik som det er bred konsensus om, bred støtte til i Stortinget, som kan være med på å bidra til at filmbransjen i årene som kommer får et løft. Det tror jeg er veldig viktig.

Så til det konkrete spørsmålet om dette med medfinansiering. Som kjent har vi hatt en rundebordskonferanse, og det er i hvert fall to muligheter. Det ene er å oppfordre bransjen til å utvikle gode finansieringsmodeller og nye forretningsmodeller som de selv ser et stort potensial i og interesse for å bidra og delta i. Det er det faktisk noen i bransjen som har sagt at de ønsker. Et annet alternativ kan være det som jeg vet at Arbeiderpartiet tidligere har gitt uttrykk for, og det er å innføre en avgift. Nå ligger det ikke denne regjeringens hjerte veldig nært å innføre en slik type avgift, og derfor tror jeg at det er viktig at vi nå prøver å ta det arbeidet videre. Jeg oppdaget i det møtet at bransjen fortsatt er interessert i å se på ulike forretningsmodeller.

Arild Grande (A) [14:34:26]: Først takk for gode ord fra statsråden, og jeg vil gjengjelde rosen ved å si at det er veldig hyggelig å ha forhandlinger om et forlik når regjeringspartiene er innstilt på å finne gode løsninger, og jeg opplever at det har vi fått til i fellesskap, så den rosen kan som sagt gjengjeldes.

Jeg noterer meg det svaret statsråden gir, som jeg vil karakterisere mer som et halvveis svar, for man viser fortsatt til at bransjen selv er innstilt på å finne løsninger. Det har vi ikke sett veldig mange spor av i den rapporten som ble levert, at det er bransjen som selv skal ha ansvaret for dette. Jeg tror det nettopp er viktig at man i forliket nå uttrykker en klar forventning til bransjen om at man skal være med og bidra til å finansiere nytt norsk audiovisuelt innhold. Spørsmålet er om bransjen klarer å ta dette ansvaret på egen hånd eller om Stortinget må gripe inn mer resolutt. Derfor er det ganske viktig hvordan statsråden posisjonerer seg i forhold til denne situasjonen, og derfor vil jeg utfordre: Vil statsråden sørge for at det blir fremmet en sak for Stortinget om en mulig medfinansiering?

Statsråd Thorhild Widvey [14:35:32]: For det første tror jeg at det er veldig viktig og nyttig for meg å få denne støtten i Stortinget, at vi skal presse på bransjen for å kunne klare å få til dette. Alternativet er, hvis ikke bransjen utvikler disse nye forretningsmodellene, at vi da må vurdere en avgift. Jeg sier rett ut at det ikke er noe som jeg er veldig begeistret for, men jeg har også utfordret bransjen på dette feltet. Jeg ser at her er det et kjempestort potensial, veldig mange muligheter, og noe av det som også den utredningen de framla for meg, understreker veldig sterkt, er at dette er et kjempepotensial for bransjen selv, og da kan jeg ikke forestille meg at de ikke er villig til å se på ulike forretningsmodeller framover. Nå er det også slik at på dette møtet var det faktisk noen av dem som var til stede – de har jo til dels forskjellige interesser i dette – som ønsket et videre samarbeid, og vi har avtalt å møtes på nyåret for å være med på å diskutere nye forretningsmodeller, og jeg vil selvsagt komme tilbake til Stortinget med forslag om det.

Arild Grande (A) [14:36:31]: Jeg takker statsråden for svaret, og slutter meg til at det beste er at bransjen selv finner fram til gode løsninger. Det vil vi slutte oss til. Men vi må også ha det riset bak speilet at hvis man ikke evner å ta det ansvaret på egen hånd, må Stortinget se på saken på nytt, og i så måte er jeg glad for at statsråden er så tydelig på at det er noe som i ytterste konsekvens må vurderes.

Så har vi fremmet et forslag i denne saken om kvotering og tiltak for å bedre kjønnsbalansen innen norsk film. Statsråden kommenterte ikke det i sitt innlegg, men jeg vil invitere statsråden til å gi sin vurdering, siden statsråden i svarbrev til undertegnede har bekreftet at det er nettopp de filmene som har forhåndsstøtte fra NFI, hvor det stilles krav, som har en bedring og en forholdsvis god kjønnsbalanse, mens de filmene som ikke har den typen krav knyttet til seg, står på stedet hvil eller i enkelte tilfeller går tilbake i forhold til kjønnsbalanse. Hvorfor er statsråden så allergisk mot å videreføre en offensiv satsing på å bedre kjønnsbalansen?

Statsråd Thorhild Widvey [14:37:37]: Denne debatten har vi hatt mange ganger. Det som jeg registrerte da Arbeiderpartiet hadde nedfelt dette målet om 40 pst. i stortingsmeldingen Veiviseren, da den ble utarbeidet og ikke minst behandlet i Stortinget, var at man så at man ikke nådde dette målet i 2010, og da gikk man tilbake og utvidet det målet og sa at over tid skal man klare å nå det. Men jeg har registrert at man fra Arbeiderpartiets side aldri har kommet opp med noen virkemidler. Hva har man da tenkt å gjøre? Har man tenkt å kvotere inn og si at hvis man ikke når målet, så skal så og så skje? Jeg har tro på – og jeg formidler det hver dag når jeg er i samtaler med bransjen – at det er kjempeviktig at man tar alle krefter i bruk, og jeg opplever på mange områder at det er en økende vilje og interesse også blant kvinner for å engasjere seg. Vi har dyktige kvinnelige regissører, vi har dyktige kvinnelige skuespillere, og vi har dyktige kvinnelige produsenter, og min oppfordring er at bransjen selvfølgelig også må ta dette ansvaret selv. Jeg har en stor ambisjon om at i årene som kommer skal også kvinner være med på å prege filmindustrien.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:38:53]: Jeg ble gjort oppmerksom på at jeg da jeg omtalte incentivordningen, kom i skade for å bruke ordet «intensiv». Men det skal Bekkevold ha, han var helt konsekvent i feilsnakkingen!

Men nettopp incentivordningen er bakgrunnen for mitt spørsmål. Vi er glad for at vi har fått på plass dette, men bekymringen er om det er lagt inn nok penger, om det vil strekke til. I og med at denne regjeringen har vist liten forståelse for å gå fra rammestyrte til regelstyrte ordninger, er vel dette en ordning som godt kan sammenlignes med momskompensasjonen på idrettsbygg, og hvor regjeringen i salderingen kommer tilbake med en bevilgning som er i tråd med søknadene. Er dette en ordning som kan sammenlignes, og vil statsråden eventuelt ta et initiativ til det?

Statsråd Thorhild Widvey [14:39:46]: For det første tror jeg at det har vært en relativt bred konsensus i dette hus om hva som krever en regelstyrt ordning. Det er på individnivå. Jeg tror du skal lete lenge for å finne noen gode eksempler på andre ordninger som blir regelstyrte, og det tror jeg er litt av grunnlaget for at man er restriktive med en ordning som sådan, som helhet, overfor grupperinger, som skal gå inn og bli en regelstyrt ordning. Det er også grunnlaget for at vi ikke anbefaler det.

Men det som jeg synes er positivt, som jeg håper også at representanten merker seg, er at denne regjeringen har vist i praktisk politikk at vi faktisk får det til. Jeg betviler ikke at noen andre også tidligere har forsøkt å få til en incentivordning. Men vi har lovet det, og vi har levert det, og vi har da en stor ambisjon om å kunne realisere dette i 2016, med en bevilgning på 45 mill. kr. Nå får vi starte, og vi har jo et godt samarbeid med Kristelig Folkeparti når det gjelder å få til budsjettforlik i Stortinget. Så når det gjelder budsjettene for de framtidige prosessene, enten det blir i revidert eller i framtidige budsjetter, føler jeg meg trygg på at vi også skal komme til enighet om det.

Ketil Kjenseth (V) [14:41:05]: Først en liten sveip innom filmfondstrukturen. Det er omtalt to–tre filmfondsvirksomheter, og nå vet vi at Oslo-regionen er i ferd med å konsolidere seg, så det gjelder jo muligheten for å slippe til. Det handler også om finansiering, så om statsråden kan kommentere det.

Det andre jeg vil ta opp, er kompetanse, for nå har vi jo fått etablert en filmfaglig grunnutdanning ved Den norske filmskolen på Høgskolen i Lillehammer. Det er diskusjoner om etablering av masterutdanning, men vi ser, som jeg var inne på i mitt innlegg, at mer og mer av inntjeningen ligger i lange løp, lange produksjoner, og en må tenke oppfølginger og nye markeder underveis. Dette er jo en mer markedsfaglig kompetanse. Kan statsråden si noe om i hvilken grad en tenker å supplere den filmutdanningen en i dag har, mer inn mot kommersielle kompetanseområder – markedsføring, reiseliv?

Statsråd Thorhild Widvey [14:42:09]: Når det gjelder filmfaglig kompetanse, og spesielt med tanke på utdanningssiden, ligger det under kunnskapsministerens ansvarsområde. Men vi er kjent med at filmbransjen også selv er opptatt av dette. Det er viktig å få til en utvikling, og jeg føler meg rimelig trygg på at de følger også den utviklingen nøye. Det viktigste, tenker jeg, er å skape et godt miljø for en bærekraftig utvikling for filmbransjen, slik at de unge som har lyst til det, kan starte, få seg en utdannelse og satse på en filmkarriere, enten det er på produsentsiden, å være regissør eller andre typer oppgaver som ligger inn under dette. Jeg håper at man ser at det å ha en langsiktig bærekraftig utvikling av filmpolitikken i Norge er det viktigste bidraget, som vi alle kan være med på. Derfor er også et forlik i Stortinget viktig, at det kan stå seg under skiftende regimer, men ikke minst også over flere år.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:43:14]: Eg vil først takke statsråden for den gode satsinga på samisk film, og SV støttar fullt ut dei endringane i retningslinene som gjer at Internasjonalt Samisk Filminstitutt no kan arbeide med film og TV-seriar.

Mitt første spørsmål gjeld eigentleg akkurat det, for dette krev jo ei heilt anna satsing frå staten si side, og sånn som eg oppfattar filmmeldinga, varslar ein også ei ny satsing. Kan statsråden først fortelje litt om framdrifta for den nye satsinga, kva som gjer at Internasjonalt Samisk Filminstitutt skal vere i stand til å bidra til TV-seriar og film?

Det andre spørsmålet gjeld eit vedtak som vi fremja i Nordisk råd og fekk gjennomslag for der, om eit større nordisk samarbeid om Internasjonalt Samisk Filminstitutt, sånn at dei andre landa også bidrar. På kva for måte kjem statsråden til å ta initiativ overfor dei andre nordiske landa for å få på plass ei større samfinansiering?

Statsråd Thorhild Widvey [14:44:15]: Jeg synes det initiativet som ble tatt i Nordisk råd overfor de nordiske landene, er svært viktig. Som jeg også sa da vi hadde det siste møtet i Nordisk råd, er det et av de områdene som jeg vil engasjere meg sterkt i, ikke minst for å få med de øvrige nordiske landene med en samisk befolkning som bør inngå i finansieringen av ISFI. Så langt er det Norge som har vært en av de største bidragsyterne, og kanskje den eneste bidragsyteren. Det bør vi jo få en slutt på. Det er mange andre som også nyter godt av dette, og det tror jeg er det viktigste.

Nå er det sånn at Norge om relativt kort tid skal overta formannskapet i Nordisk råd, og da har vi en god anledning til å kunne sette også disse spørsmålene på dagsordenen. Jeg har en forståelse for at mine nordiske kollegaer ser at det er nødvendig, at de nordiske land med en samisk befolkning også ser at det er behov for å gjøre det.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Anette Trettebergstuen (A) [14:45:33]: Jeg vil også få lov til å starte mitt innlegg med å rose både saksordføreren, som har ledet dette arbeidet på en glimrende måte, og samtlige representanter og partier i komiteen for å ha bidratt til et godt stykke arbeid.

Jeg er veldig glad for at en samlet komité i Stortinget lytter til de viktige innspillene fra filmnæringen, som vet hvor skoen trykker, at vi sikrer flertall og tar gode grep for å styrke næringens kår, redder statusen til Cinemateket og Filmkommisjonen og bedrer meldingen på en rekke andre punkter. Jeg er glad for at Arbeiderpartiets forslag til styrkinger og forbedringer av meldingen har fått flertall. For selv om meldingen hadde svært mange gode forslag, noen som forliket har gjort bedre, mener vi at meldingen manglet tydelige og ambisiøse mål for norsk film og ambisjoner på vegne av bransjen.

Arbeiderpartiet er stolt av norsk film. Vi har vist at vi har prioritert norsk film gjennom åtte rød-grønne år med Kulturløftet, og vi kommer til å fortsette å prioritere norsk film. Vi har større ambisjoner på vegne av bransjen enn det regjeringen har, og det meldingen inneholdt.

Regjeringen har hittil ikke vist en like stolt tradisjon, med store kutt i budsjettene, som har rammet norsk filmbransje hardt. Men det er aldri for sent å snu.

Film er ikke bare underholdning, det er en viktig næring, det er arbeidsplasser, det er merkevare, det bidrar til turisme. Vi har mange eksempler på hva norske filmer kan gjøre for norske byer og bygder. Alvdal i fylket der jeg kommer fra, og Flåklypa Grand Prix, Aukrust og Caprino er et godt eksempel på det.

Film bygger stolthet og identitet. Film må også prioriteres i politikken, utover festtaler på den røde løperen. Mener man at man skal satse på norsk film, trengs det ikke bare større ambisjoner på vegne av bransjen, men også flere konkrete tiltak.

Meldingen sier fortsatt for lite om hvordan myndighetene mer aktivt kan bekjempe ulovlig bruk av åndsverk og vederlagssikring, eller hvordan støtteordningene kan stimulere til mer forutsigbarhet for bransjen og bedre lønnsomhet for de ulike aktørene.

Arbeiderpartiet vil som nevnt ha et sterkere fokus på filmkunst, og vi vil ha et større mangfold innen norsk film. Vi vil ha bedre kjønnsbalanse i norske produksjoner. Mangfold og kjønnsbalanse i hvem som forteller historiene, handler nettopp om økt kvalitet i norsk film. Det å sette seg konkrete mål for bedre kjønnsbalanse fungerer – det har historien vist, også på filmfeltet. Uten mål og ambisjoner står utviklingen stille.

Det er derfor skuffende at kulturministeren ikke støtter 40 pst.-målet som Arbeiderpartiet jobbet etter da vi styrte, men tvert imot forsvarer å ha gått bort fra det. Norsk film fortjener en statsråd som ikke bare støtter økt kvinneandel i norsk film, men som er tydelig på at det er viktig, og som forventer resultater. Da må det politisk vilje til, og det må stilles krav.

Arbeiderpartiet vil videre. Vi er utålmodige på vegne av norsk film. Damene fins. De må slippes til. Det gjør norsk film bedre. Kunsten og historiene som formidles, blir mer mangfoldige. Derfor går vi lenger og vil at støtteordningene skal stimulere til å nå et mål på femti-femti kjønnsbalanse på sikt. Det tror jeg er et mål som vi skal klare å strekke oss til sammen med en bransje som vil.

I filmsuksessen Flåklypa Grand Prix av Caprino og Aukrust, som – som sagt – har gjort veldig mye ikke bare for norsk film, men for bygda Alvdal i hjemfylket mitt, møter vi to karakterer: Solan og Ludvig. Ludvig har et noe negativt syn på livet. Han kvier seg for å gå på store mål, og han tar ingen sjanser. Solan, derimot, er ambisiøs, optimistisk og hopper i det. Norsk film fortjener at vi politikere er mer som Solan enn som Ludvig i filmpolitikken. Og som Solan er vi optimistiske med tanke på framtiden på vegne av norsk film. Vi har ambisjoner om at Norge skal vokse som filmnasjon, og vi har forslag til tiltak for å nå det målet.

Hege Haukeland Liadal (A) [14:50:48]: De norske filmfestivalene har et norsk, et nordisk og et internasjonalt oppdrag. Deres arbeid retter seg mot film-, kino- og mediebransjen i hele verden. Kommuner i hele landet er vertskap, og bonusen for byene, næringslivet, reiselivet og ikke minst publikum er å ta del i filmfestivalene. Tilbudet til publikum er ofte omfattende. Kjennskap til smalere filmproduksjoner en ellers aldri ville fått tilgang til, er en stor verdi.

På mange måter forteller filmbransjen at Norge foretok et aldri så lite tidsskifte da Norge for alvor for noen tiår tilbake valgte å satse stort på filmfestivaler. Det må også vi som politikere evne i tiden framover.

Det er viktig å være klar over at de fleste filmtiltakene starter opp som lokale eller regionale initiativ. I så måte er det viktig å være tydelig politisk på hva vi vil med filmregionene, og hva de skal fungere som. Vi bør unngå diskusjoner som handler om sentrum og periferi, eller for den saks skyld Oslo og distriktene, men i sum – politisk og i fagmiljøet – være pådrivere for aktiv filmproduksjon i landet.

Norge har gode filmskapere. Norge har en av verdens vakreste rammer for filmproduksjon. Norge har også vært pådriver for samisk filminitiativ. Det gleder meg derfor å høre at statsråden er tydelig på, og bringer videre, at det er viktig at de andre nordiske landene er med på å dra det økonomiske lasset.

Det store spørsmålet nå er om vi har politisk evne til å legge til rette for smal kunstfilm så vel som større «blockbusters» for norsk filmproduksjon. I likhet med representanten Solhjell mener jeg at vi er på rett vei med Stortingets filmforlik – om vi ikke er i mål, legger vi i hvert fall til rette for mer og bredere filmpolitikk i Norge.

Hvem som blir Norges neste Joachim Trier eller Margreth Olin, vedtas heldigvis ikke av Stortinget. Men vi kan legge til rette for produksjons- og visningsarenaer, muligheter for å lykkes, ja, til og med tørre å si at vi innimellom kan mislykkes for å skape mer erfaring, mer film. Så vil kun framtiden vise hvem som hadde den berømte x-faktoren. Filmbransjen er, i likhet med mange av de andre bransjene i kunst- og kulturverdenen, uforutsigbar. Vi kan ikke – og vil heller ei– vedta antall Oscar-priser, men vi kan ha mål.

Det blir derfor fristende avslutningsvis å stille et spørsmål til en representant fra et av regjeringspartiene. Fremskrittspartiets Ib Thomsen ønsker å vedta mer kvalitetsfilm, og jeg stiller spørsmålet: Hvordan skal en nå det målet?

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jorodd Asphjell (A) [14:54:58]: Som leder av utvalget for kunnskap og kultur i Nordisk råd, er det godt å høre debatten og det engasjementet som er rundt nordisk og norsk film.

På Nordisk råds hovedsesjon i Reykjavik nå i oktober diskuterte man også viktigheten av filmproduksjon og å ha et bredt tilbud på dette området. Man la spesielt vekt på Internasjonalt Samisk Filminstitutt – ISFI – og det arbeidet de utretter med å lage samisk film og tv-serier rundt omkring. Regjeringene i Norge, Sverige og Finland har et særskilt ansvar for å følge opp dette viktige arbeidet framover, noe som også statsråden påpekte.

At regjeringen viderefører tilskuddet til ISFI er meget bra. Vedtaket i Nordisk råd i Reykjavik understreket viktigheten av å få på plass en finansiering som sikrer god drift av ISFI framover i et nordisk samarbeid. Under sesjonen hadde de nordiske kulturministrene et felles møte hvor dette ble understreket, og jeg føler at vi fikk gode tilbakemeldinger også fra de andre nordiske kulturministrene.

Internasjonalt Samisk Filminstitutt har bare i løpet av få år produsert mer enn 30 kortfilmer som har vunnet store priser verden over. De er nå i gang med sin første langfilm som det er store forventninger til, og som kommer allerede nå på nyåret. ISFI er store internasjonalt innen film som gjelder urfolket. På kort tid har de tatt en posisjon som er stor og viktig i denne sammenhengen. Derfor er det viktig å understøtte dette arbeidet, slik at det kan både vokse og utvikle seg videre på disse områdene.

Det å støtte Internasjonalt Samisk Filminstitutt er å støtte opp under det samiske språket, den samiske kulturen, historien, identiteten, stoltheten og ikke minst framtiden til det samiske folket.

Jeg håper regjeringen og statsråden følger opp det initiativet som ble tatt i Nordisk Råd på møtet de nordiske kulturministrene hadde i Reykjavik, og at vi får til en god og en framtidsrettet finansiering, ikke bare når det gjelder produksjon av film, men også når det gjelder drift av Internasjonalt Samisk Filminstitutt i Kautokeino i årene framover.

Arild Grande (A) [14:57:44]: La meg først påpeke at det i stortingsmeldingen har sneket seg inn noen feil om Mediefabrikken som dessverre gjentas av komiteen i innstillingen. Jeg vil derfor forsøke å rette det opp ved å presisere at Mediefabrikken hadde 30-årsjubileum i fjor. Vi nevner noen av aktivitetene, som viser seg å være lite presist. Derfor vil jeg presisere følgende:

Mediefabrikken i Akershus har jobbet med talentutvikling i Oslofjordregionen i over 30 år og er en del av kulturseksjonen i Akershus fylkeskommune. Og videre: Mediefabrikken samarbeider med Viken Filmsenter om ulike talentutviklingsprogrammer og har aktiviteter som spenner fra veiledning og utlån av produksjonsutstyr til filmfaglige kurs og verksteder, med målgrupper fra videregående til bransje.

Jeg må beklage den litt upresise framstillingen av Mediefabrikken og håper at det blir tatt godt imot at vi forsøker å rette det opp fra talerstolen.

Så prioriterte jeg i mitt saksordførerinnlegg fortrinnsvis å snakke om filmforliket – derfor noen ord nå om Arbeiderpartiets primære standpunkt, som vi også skriver noe om i innstillingen. Vi er glad for at vi har fått på plass et filmforlik. Samtidig mener vi at det er ganske mange områder som gjenstår, hvor man burde hatt en mer offensiv politikk. For det første mener vi at meldingen er lite ambisiøs på vegne av filmbransjen, og at det ville vært behov for også i framtiden å ha tydelige og kvantifiserbare mål for filmpolitikken. Dette ble også understøttet av Virke Produsentforeningen da de var i høring og ba om at nettopp de målene som var skissert fra regjeringen, burde følges opp med mer tydelige målsettinger. Derfor fremmer vi våre egne forslag om hvordan slike målsettinger kunne ha sett ut, og vil presisere i arbeidet framover at skal man kunne ta nye steg, er det viktig med en ambisiøs bransje, men også en ambisiøs filmpolitikk, med ambisiøse budsjetter.

Videre mener vi det bør være et mål å trappe opp midlene til filmproduksjon i tiden framover, fortrinnsvis ved at «streaming»-aktører også bidrar. Tilskuddsordningene bør bidra til økt investeringsvilje og til prioritering av filmkunst. Vi mener det er viktig å få på plass at NFI fortsatt skal ha ansvar innen filmkulturelle tiltak og formidling, og at støtten til filmfestivalene bør styrkes. Vi vil ta sikte på å fremme egne forslag om disse tingene i det videre, men er glad for de tingene der vi har fått til utvikling av meldingen, gjennom forliket.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [15:01:04]: Eg var ein av dei som vaks opp med seks timar tv og «moviebox», som vi gjekk uendeleg langt for å hente for å sjå den eine filmen vi fekk lov til å sjå den helga. Eg kunne sitje og sjå på pauseskjermen på tv lenge i vente på sending mens eg drøymde om kabel-tv – som foreldra mine ikkje ønskte at vi skulle ha.

Sidan den gongen har det skjedd ein revolusjon. Det audiovisuelle er kanskje noko av det som pregar tida vår aller mest, og på mange måtar er filmen grunnstammen i heile det audiovisuelle samfunnet.

I den samanhengen er den samiske filmsatsinga veldig, veldig interessant. Internasjonalt Samisk Filminstitutt har på kort tid klart å ta ei dominerande rolle internasjonalt på filmfeltet når det gjeld urfolk.

Filminstituttet har i løpet av berre nokre få år produsert over 30 kortfilmar som har vunne prisar over heile verda. Dei bidreg no i ein av dei første samiskproduserte langfilmane på svært lang tid – «Sameblod», som kjem til våren. Nøkkelen til suksess har vore kombinasjonen av dyktige, unge samiske filmskaparar i Noreg, Sverige og Finland, og god strategisk leiing ved instituttet, som har greidd å bringe fram noko av det potensialet som ligg i samisk film.

Det samiske filminstituttet representerer noko så unikt som både god næringspolitikk og god urfolkspolitikk på same tid. Det er god næringspolitikk både fordi film i seg sjølv skapar kompetansearbeidsplassar, aktivitet og inntekter, men også fordi det skapar interesse for ein kultur og ein region – med potensial for ringverknader på alt frå reiseliv til investeringar. Det er god urfolkspolitikk fordi det verste som kan skje for ein kultur, er forteiing og forgløyming. Filmen løftar både det samiske inn i den generelle offentlegheita og synleggjer det samiske for samane sjølve. Vi veit alle kor viktig «Veiviseren» var for oss som levde på 1980-talet, anten vi var samar eller ikkje.

Eg vil difor gi honnør til kulturministeren for å ha sett nettopp dette, og for å ha løfta fram Internasjonalt Samisk Filminstitutt i filmmeldinga, justert retningslinjene og opna for meir enn kortfilmar – som tv-seriar og langfilmar – og for å varsle ei satsing.

Eg vil også gi honnør til komitéleiar Harberg for å ha vore ein viktig pådrivar i dette arbeidet.

Samtidig må vi innsjå at dette berre er starten på ei satsing. Førebels er støtta til instituttet beskjeden. Støtta for 2016 har auka, men er framleis vesentleg lågare enn til dei andre filmsentra – det trass i at instituttet skal dekkje ein vesentleg større region og er viktig for realiseringa av langt fleire politikkområde enn berre film i seg sjølv. Dei skal òg utvide aktiviteten til film og tv-seriar, og dei skal få til ei nordisk fellessatsing.

Eg vil difor be ministeren om å gjere greie for korleis denne auka satsinga frå norsk side er tenkt gjort. Eg syntest ho svarte bra på det nordiske spørsmålet som eg hadde tidlegare.

«Giitu!»

Svein Harberg (H) [15:04:24]: Debatten går mot slutten. Den har selvfølgelig båret preg av at det har vært stor enighet i komiteen, da dette samarbeidet med de andre partiene på Stortinget er bra.

Jeg hadde to stikkord på lappen før jeg skulle opp nå, og det ene kan jeg nesten legge vekk, for det var Internasjonalt Samisk Filminstitutt, og nå er det mange som har talt varmt for det. Og den jobben vi har gjort – jeg tror vi kan si «vi» – både noen som er i salen nå og i Nordisk råd, for å få løftet dette fram, har vært et godt samarbeid. Jeg synes instituttet der oppe er et så godt eksempel på at når vi legger til rette for at miljøet kan utvikle seg, så bidrar de selv med nær sagt å dra seg selv etter håret. For det er fantastisk hvordan de har løftet seg selv, løftet seg inn som et internasjonalt institutt, og nå kan vi utfordre landene rundt, som de jo også gjør en jobb for, til å være med og finansiere. Det er bra, og det er bra å høre at statsråden tar det på alvor – i forhold til det nordiske arbeidet – at her bør de andre landene med samisk befolkning være med og bidra.

Helt til slutt når det gjelder det samiske: Det samiske er samisk kultur, samisk språk, men det er også norsk. Det var altså, som det har vært nevnt her, kanskje en film derfra som for første gang løftet Norge helt opp i teten som filmprodusenter også internasjonalt. Det skal vi være stolte av, og det tar vi med oss.

Så bare et par kommentarer til det med Cinemateket. Jeg tror nok vi kanskje er litt upresise i formuleringene noen hver i salen her – vi skal si mye på kort tid og da blir det gjerne slik. Jeg tror det er viktig å slå fast: Regjeringen foreslo aldri i meldingen å legge ned Cinemateket, eller å fjerne det fysisk eller noen ting. De sa de ville vurdere om det fortsatt skulle være en nasjonal oppgave å drive Cinemateket, og hvis det ikke skulle være det, hvordan kan en da sikre å ivareta de nasjonale oppgavene, som også gir tilgang til de internasjonale. Det var det regjeringen sa i meldingen. Det var det vi jobbet med i komiteen og i forliket, fordi det var så mange henvendelser om det. Og som representanten Thomsen sa her, så var det mange gode forslag, og mange virket veldig gode, men når vi begynte å gå dem etter i sømmene, viste det seg at slik vi ser det nå, så var hovedpoenget å slå fast at et nasjonalt cinematek dermed også får tilgangen til det internasjonale. Så har ikke vi gått inn i alle de andre problemstillingene rundt det, men nå er det NFI som har ansvaret for at de fortsatt ivaretar de oppgavene.

Statsråd Thorhild Widvey [15:07:36]: Noen veldig korte kommentarer på tampen av debatten.

For det første er hele komiteen enig om målet for filmpolitikken i årene som kommer, og at det er et overordnet mål. Så registrerer jeg at det er noen av partiene som har noen tilleggsmål, men man er jo enige – når det gjelder både innrettingen på tilskuddene og de overordnede målene – om hvilken vei man går.

Jeg merket meg at noen var inne på dette med ulovlig bruk av åndsverk. I forrige uke hadde jeg møte med bl.a. Produsentforeningen, og de sa seg svært fornøyd med dagens lovgivning, og at det nå er opp til bransjen selv å ta den i bruk. De etterlyser altså ikke at det er noe som må gjøres i tillegg til den lovgivningen som finnes i dag. Den er fullt brukbar. De mener altså at de reglene vi allerede nå har på plass, fungerer etter hensikten, og de viser til dommen mot The Pirate Bay m.fl., og at filmdelingstjenesten Popcorn Time nå er stengt. Dette er noen eksempler på at dette fungerer.

Noen var også innom dette med åndsverksloven og hvordan man skal sørge for at rettighetshaverne får styrket sin situasjon i årene som kommer. Da vil jeg minne om at vi har varslet at vi skal ha en hovedrevisjon av åndsverksloven. Den har jeg ambisjoner om at skal bli sendt på høring nå før jul, hvor ulike deler av dette vil bli vurdert.

Når det gjelder Internasjonalt Samisk Filminstitutt, har vi i budsjettet for 2016 foreslått at det får et tilskudd på 3 970 000 kr. Jeg håper det vil få støtte i Stortinget når man kommer til behandlingen av det.

Et veldig kort poeng når det gjelder dette med barnefilm, for det er veldig mange som har vært innom det: Jeg er veldig glad for at barnefilm har hatt en så stor suksess som den faktisk har hatt i Norge de siste årene. Det har vært en stor satsing på økt produksjon av barnefilm, og det har gitt resultater. Det har skjedd uten egne ordninger, men gjennom langsiktighet og kanskje moderat kvotering. I dag gis barnefilm prioritet. Når det gjelder etterhåndsstøtten, får barnefilm 200 pst. støtte, mens f.eks. vanlig film får 100 pst. støtte. Det er et eksempel på at det har fungert, og at dette kanskje er med på å bidra til at man har den suksessen man har i dag.

I Sverige har man faktisk kuttet ut denne egne barnefilmkonsulenten og øremerkede midler da dette ikke bidro til høyere kvalitet eller et større publikum. Så det er ulike eksempler i Norden på hvilken vei man har gått.

Jeg tenker også at det her er mange muligheter til å gå videre til å snakke om Cinemateket, men jeg ser at tiden er ute.

Jorodd Asphjell (A) [15:11:00]: Tiden ble litt knapp i mitt første innlegg, og jeg har en sak til som jeg ønsker å understreke viktigheten av. Det er det tilbudet og det arbeidet som NUFF, Nordisk ungdomsfilmfestival, som holder til i Tromsø, gjør. NUFF er en kortfilmfestival for unge filmskapere fra hele verden som arrangeres i Tromsø hvert eneste år. Jeg var så heldig å få delta på den filmfestivalen i sommer og fikk oppleve det arbeidet som disse unge filmskaperne la ned, både i forkant og ikke minst under selve filmfestivalen.

Der samles det filmskapere som er under 26 år, fra hele verden. De deltar i ulike workshops og lager film under festivalen. Tromsø kommune, Troms fylkeskommune, lokalt næringsliv og mange frivillige, men også departementet bidrar med verdifull støtte, både økonomisk og ikke minst i form av arbeid knyttet til denne filmfestivalen.

I likhet med Internasjonalt Samisk Filminstitutt, er det også der veldig mye prosjektstøtte – ikke driftsstøtte – som sikrer en varig driftsmodell for dette.

Det er ungdom fra hele Norden som er målgruppen for NUFF. På grunn av store reisekostnader for disse ungdommene, spesielt fra Grønland, Færøyene, Island og Åland, er det mange ungdommer som ikke tar seg råd til å delta på denne ungdomsfilmfestivalen. Derfor vil jeg komme med en anmodning til statsråden og regjeringen om at de må følge opp dette overfor sine nordiske kolleger. Dette ble også debattert i kunnskaps- og kulturkomiteen i Nordisk råd. Det ble også understreket overfor de nordiske kulturministrene på Reykjavik at man må finne en modell som gjør at ungdommer fra disse landene, som har store reiseavstander og store reisekostnader, ikke får en merkostnad for å delta, men at de har det samme utgangspunktet som øvrig ungdom fra Norden. Jeg håper at det blir prioritert, og at statsråden tar det opp med sine kolleger i tiden framover.

Arild Grande (A) [15:13:27]: Jeg tar bare ordet til slutt for å takke komiteen og de øvrige som har deltatt i debatten, for en meget god debatt, og ikke minst en meget god prosess i forbindelse med denne innstillingen. Det var knyttet store forventninger til meldingen før den kom, og på viktige områder svarer den godt og staker ut kursen for framtidens Film-Norge på en bra måte. På enkelte områder var det sterk motbør og tydelig kritikk, som jeg føler at forliket i Stortinget svarer på på en god måte. Vi retter opp en del av de tingene som ble særlig kritisert, men vi samler oss også om noen grunnleggende pilarer for filmpolitikken som vil stå seg over tid. Sånn sett er det vi gjør i dag, historisk for Film-Norge.

Alle partiene gikk nok inn i dette med noe ulike primærstandpunkt. Arbeiderpartiet har en tydelig historie gjennom åtte år med rød-grønn regjering, hvor vi gjennom Veiviseren viste tydelig at man var villig til å satse på norsk film, gjennom tydelige konkrete mål, men ikke minst gjennom ambisiøse budsjetter. Andre partier har litt ulik tilnærming til hvordan man når mange av de samme målene – det får så være. Men vi ønsker også i framtiden å synliggjøre at skal man nå noen av de mest ambisiøse målene vi har, må vi sette oss konkrete mål, men vi må også være villig til å bruke statlige midler til å stille opp for en bransje som er i sterk og god utvikling, men som også er sårbar. Derfor vil jeg takke komiteens medlemmer og alle partier som har vært med på dette forliket, for at man har vært villig til å strekke seg noe fra nettopp primærstandpunktene i ønsket om å oppnå et felles forlik. Det står det stor respekt av når vi vet at det for alle partier nok har kostet en del, særlig for regjeringspartiene – det er jo regjeringen som har lagt fram denne meldingen.

Så kan man jo legge litt ulik valør i en del av de ordene som er valgt i forliket, og sånn er det med et bredt forlik. Man kan se litt ulikt på hvordan regjeringen bør følge opp det som man har blitt enige om. Jeg er i hvert fall veldig forventningsfull til hvordan statsråden akter å følge opp det som er de konkrete bestillingene fra Stortinget, og venter rask håndtering av det.

Så er jeg enig med Senterpartiet, som var på talerstolen og uttrykte at det bør jobbes videre med en mer kanskje varig og helhetlig håndtering av cinematekene som sådanne. Det har vi ikke kommet helt i havn med med dette forliket, men det er det full åpenhet for å gjøre.

Med dette vil jeg takke samtlige for en god debatt og for en god prosess og ser fram til statsrådens og regjeringens oppfølging av forliket.

Statsråd Thorhild Widvey [15:16:46]: Bare noen korte kommentarer på slutten:

Når det gjelder samisk film og satsingen i Norge, er vi opptatt av at dette tilskuddet videreføres, og at man selvfølgelig kan nytte disse midlene til både spillefilmer og – det som er nytt – serier. Det er et svært viktig tiltak.

Bare en kort kommentar når det gjelder dette med Cinemateket, siden det har vært veldig framtredende i denne debatten og en del av det forliket som noen opplever og mener er en sterk korrigering av regjeringens forslag. Det har hele tiden vært regjeringens forutsetning at staten skulle videreføre sitt ansvar for å finansiere driften av Cinemateket. Det har aldri vært aktuelt å trappe ned virksomheten eller svekke dette tilbudet. Cinemateket i Oslo – og jeg understreker Oslo – er en flott institusjon, som gjør en glimrende jobb for å holde filmhistorien vår levende. Vi har ikke gått inn for å avvikle Cinemateket i Oslo, men likebehandle det med de andre cinematekene rundt omkring i landet, både fordi det vil likestille Cinemateket, og fordi vi vil rendyrke Norsk filminstitutts funksjon som nasjonal fagetat for filmfeltet.

Jeg tar til etterretning at Stortinget i dag påpeker at dette skal ligge inn under Norsk filminstitutt. Så får vi ha en diskusjon om veien videre. Vi hadde tenkt at Norsk filminstitutt kunne foreta en vurdering av dette, men jeg tar til etterretning det som Stortinget har sagt at man bør gjøre.

Så det siste punktet mitt som jeg har lyst til å nevne. Det har vært stor diskusjon omkring dette med plattformnøytralitet, og at man har hatt en sterk henstilling om at man må vente med å ta i bruk de nye digitale plattformene og å likestille dem, med tanke på at man ser på nye forretningsmodeller, eller at alle kan være med på å bidra. Da bare minner jeg om at jeg er i hvert fall veldig glad for at vi ved hjelp av dvd-avgiften har fått en digitalisering av norsk kino i Norge.

Så er det jo ikke slik at den historiske utviklingen i Norge har foregått slik at det bare er kinoavgiften som har vært med på å få til det resultatet som man har i dag. Siden avgiften ble innført i 1987, har 447 mill. kr kommet fra kinoavgiften, mens hele 886 mill. kr har kommet fra videoavgiften. Det er faktisk slik at en vesentlig del av det som har vært med på å bidra til at vi i dag har klart å digitalisere de norske kinoene, har vært finansiert med en annen avgift enn kinoavgiften.

Så vil jeg på tampen benytte anledningen til å takke for en god debatt. Jeg ser fram til gode debatter om filmindustrien og norsk filmpolitikk i årene som kommer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.