Truls Vasvik (A) [10:02:16] (ordfører for saken): Covid-19-pandemien førte, som vi vet, til flere midlertidige tilpasninger for å få samfunnet til å gå rundt i en svært krevende situasjon. Det gjaldt også adgangen til å sykmelde etter såkalte e-konsultasjoner, som unektelig var veldig aktuelt på grunn av smittefaren av covid-19.

Fram til pandemien var hovedregelen at legen måtte ha gjennomført en fysisk undersøkelse av pasienten før sykmelding kunne gis. Den hovedregelen skal fortsatt ligge til grunn, men i denne lovsaken stiller en samlet helse- og omsorgskomité seg bak regjeringens forslag om at det skal åpnes varig for at sykmelding kan gis på grunnlag av e-konsultasjoner.

Det at en nå skal kunne gi sykmelding basert på slike e-konsultasjoner, vil kunne frigjøre tid for legen, mange pasienter slipper å reise langt, og mange pasienter med f.eks. kroniske lidelser kan unngå det som ses på som unødvendig heft ved å måtte oppsøke legen til stadighet. Det er bra.

Det er også et viktig poeng at en innenfor helsevesenet nå i stor grad legger opp til en teknologinøytral lovgivning. Det er viktig at lovgiver forsøker å være i forkant av den digitale utviklingen, slik at lovgivningen i seg selv ikke blir et hinder for utvikling og bruk av kostnadseffektive og brukervennlige løsninger.

Når en samlet komité nå vil åpne for bruk av e-konsultasjon ved sykmelding som en varig ordning, betyr det ikke at vi ikke ser utfordringer med det. Det kan være en økt risiko for at sykmelding gis uten at vilkårene er oppfylt, og det kan være en fare for at legen ikke får med seg hele sykdomsbildet via den digitale konsultasjonen. Komiteen er derfor tilfreds med at det settes tydelige rammer og kriterier som skal være oppfylt for å kunne sykmelde etter e-konsultasjoner. Disse kriteriene er at pasienten må være kjent for legen, at pasientens diagnose må være kjent for legen, at legen kan vurdere pasientens arbeidsevne uten fysisk undersøkelse, og ikke minst at legen må anse det som faglig forsvarlig å gjennomføre konsultasjonen som en e-konsultasjon.

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg, er positive til den endringen som nå er foreslått. Samtidig har noen, bl.a. Legeforeningen, pekt på at det er ønskelig med en evaluering av ordningen for å se om den fungerer etter intensjonen. Det mener også komiteen er en god idé og fremmer enstemmig et forslag om at det skal gjennomføres en evaluering, senest innen fire år.

Statsråd Marte Mjøs Persen [10:04:51]: Regjeringen er opptatt av å forenkle hverdagen for leger og pasienter. Vi er også opptatt av at den gode sykepengeordningen vi har i Norge, ikke skal misbrukes, og vi ønsker at sykefraværet skal gå ned. Disse hensynene ligger til grunn for det framlagte forslaget om endringer i folketrygdloven som vil åpne for at leger kan sykmelde pasienter etter e-konsultasjon.

Etter loven må arbeidsuførheten dokumenteres med sykmelding for at man skal få rett til sykepenger utover egenmeldingsperioden. Sykmeldingen må som hovedregel skrives ut av en lege, men kan i noen tilfeller skrives ut av kiropraktor, manuellterapeut eller tannlege. De fleste sykmeldinger skrives ut av fastleger.

I forbindelse med koronapandemien ble det i en midlertidig forskrift åpnet for at legeerklæring kunne utstedes uten personlig frammøte dersom legen vurderte det som faglig forsvarlig. Formålet var å hindre smittespredning og å avlaste legene, og denne forskriften gjelder ut juni i år.

Regjeringen foreslår at adgangen til å sykmelde etter e-konsultasjon gjøres permanent. Hovedregelen er, og skal fortsatt være, at sykmelding kan gis etter at legen har foretatt en fysisk undersøkelse av pasienten. Dette gir det beste grunnlaget for å stille diagnose og for å gi behandling. Når vi nå foreslår å åpne for sykmelding etter e-konsultasjon på varig basis, er jeg derfor samtidig opptatt av å begrense risikoen for at sykmelding gis uten at vilkårene er oppfylt, og for at pasienter ikke får forsvarlig behandling.

Regjeringen foreslår derfor at det settes noen rammer for ordningen. For det første må pasienten være kjent for legen, for det andre må pasientens diagnose være kjent for legen, og for det tredje er det et krav at legen kan vurdere pasientens arbeidsevne uten fysisk undersøkelse. Det foreslås også at det presiseres at legen må anse det som faglig forsvarlig å gjennomføre konsultasjonen som en e-konsultasjon. Med disse rammene vil det være mer aktuelt å sykmelde etter e-konsultasjon ved kroniske tilstander og ved forlengelse av sykmeldinger enn ved førstegangs sykmelding for en nyoppstått sykdom.

Vi tar også med oss erfaringene fra pandemien og foreslår en særbestemmelse som åpner for sykmelding ved e-konsultasjon dersom legen mener at det er nødvendig for å unngå spredning av allmennfarlig smittsom sykdom.

Komiteen har fremmet forslag om at Stortinget ber regjeringen gjennomføre en evaluering av ordningen med sykmelding basert på elektronisk konsultasjon, senest innen fire år. Jeg er helt enig i at det er viktig å evaluere lovendringer, og vi har derfor allerede startet arbeidet med å planlegge en evaluering av denne ordningen.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:09:21] (ordfører for sak nr. 2): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet i sakene. Jeg regner med at de ulike partiene vil redegjøre for sine synspunkter i løpet av debatten.

Vi har alle vært sårbare en gang i løpet av livet. Vi vet at når vi er på vårt mest sårbare, er det et tidspunkt der vi har behov for å kjenne på mest trygghet rundt oss – tryggheten for at vi når vi blir syke og trenger sykehjemsplass, skal få det når vi trenger det, tryggheten for at de som skal hjelpe oss hjemme, har den riktige kompetansen til å gjøre det, og tryggheten for at de som står oss nærmest som pårørende, ikke sliter seg ut i en motbakke mot systemet, men får god avlastning og god hjelp.

NRK Brennpunkts dokumentar, Omsorg bak lukkede dører, skapte sterke inntrykk hos oss alle. Den viste forhold i norsk eldreomsorg som er uakseptable, og den viste behovet for å styrke eldreomsorgen i Norge i årene framover. I dag er det 240 000 mennesker i Norge over 80 år. Om 30 år vil det være 720 000 mennesker over 80 år. Det er en tredobling og en utvikling som vil påvirke hele samfunnet. De fleste eldre i dag bor hjemme, og sånn vil det også være i årene framover når vi blir flere eldre.

Med flere eldre vil det også være behov for flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger. I løpet av åtte år med Solberg-regjeringen ble det lagt til rette for bygging og modernisering av om lag 20 000 flere heldøgns omsorgsplasser. Den satsingen ble gjort fordi Høyre er opptatt av at alle som trenger det, skal få en sykehjemsplass eller en plass i omsorgsbolig når en har behov for det. Dessverre ser vi at ikke alle som trenger det, får det.

Et nylig eksempel er fra Harstad. I to måneder har en mann på 89 år med en demenslidelse ventet på å få en sykehjemsplass. Han er for syk til å være hjemme, og de to månedene han har ventet, har han tilbrakt på en madrass på gulvet på sykehuset med en vekter som står utenfor døren. Sånn kan vi ikke ha det.

Det er liten tvil om at det er behov for flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger i kommunene. Det er kommunenes ansvar å sikre at kapasiteten er i tråd med behovene, men det er også viktig at vi bidrar med nasjonale insentiv for mer utbygging. Derfor er Høyre svært kritisk til at vi har en regjering, med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som foreslår kutt i investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser, som er det viktigste insentivet kommunene har. Det viser at vi har en regjering som fører eldrepolitikken i feil retning, og som ikke helt forstår situasjonsbildet slik det vil være i årene framover.

Heldigvis kom det på plass midler til oppstart av 500 nye heldøgns omsorgsplasser i enigheten mellom regjeringen og SV i forbindelse med statsbudsjettet for 2023. Problemet er bare at en måned inn i det nye året kunne Husbanken, som forvalter investeringstilskuddet, melde om at kassen var tom, og at det kun var prosjekter for 2022 som hadde fått innvilget sine søknader. Det gjør at mange kommuner ikke kommer videre med eller må stoppe sine planer om å bygge flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Derfor er jeg glad for at Høyre i sitt alternative forslag til statsbudsjett la inn midler til å kunne sette i gang med 1 000 nye heldøgns omsorgsplasser i 2023. Det ville bidratt til flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger for sårbare eldre ute i kommunene.

Høyre er tydelig på at regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2023 må sette av mer midler til investeringstilskuddet for heldøgns omsorgsplasser i kommunene, og regjeringen bør kunne avklare om dette er noe som jobbes med. Det blir veldig vanskelig når vi har en helse- og omsorgsminister som på den ene siden sier at kommunene skal fortsette å planlegge for flere heldøgns omsorgsplasser, mens på den andre siden ikke kan gi noe signal om hvorvidt regjeringen har ambisjoner for å øke potten for 2023. Det bidrar til å skape usikkerhet og uforutsigbarhet for kommunene.

Avslutningsvis vil jeg si at Høyre mener at det må bli mer åpenhet i helse- og omsorgstjenesten. Det er også grunnen til at Høyre i regjering i 2016 innførte en plikt for kommunene til å føre venteliste og ha kriterier for tildeling av sykehjemsplasser, og at det skulle være åpenhet rundt det. Jeg synes det var leit å høre statsministeren i spørretimen i januar omtale mer åpenhet i helse- og omsorgstjenesten som et symbolsk tiltak. For mange pasienter og pårørende er ikke mer åpenhet et symbolsk tiltak.

Jeg vil også si at Høyre har fremmet et forslag om bruker- og pårørendeundersøkelser i kommunene, som er viktige å ha for at vi skal kunne utvikle helse- og omsorgstjenesten.

Med det tar jeg opp det forslaget som Høyre er en del av.

Cecilie Myrseth (A) [10:14:33]: (ordfører for sak nr. 3): Vår felles helsetjeneste skal gi trygghet for god og forsvarlig behandling til alle som trenger det, nå og i framtiden. Da er de politiske valgene og ikke minst det at vi tar til oss den kunnskapen vi har i dag, helt avgjørende. Nå skal vi behandle tre saker som alle handler om norsk eldreomsorg, og jeg vil hovedsakelig ta for meg den saken jeg har vært saksordfører for. I mye av saken fra SV deler vi intensjonene.

Det er bra at et flertall erkjenner at det er kvalitetsutfordringer i eldreomsorgen og store bemanningsutfordringer, og at ikke alle har fått et verdig helse- og omsorgstilbud. Jeg tror jeg trygt kan si at Kari, Sverre, Lilly og de andre vi ble kjent med i Brennpunkt-dokumentaren, har gjort inntrykk og vist tilstander som vi ikke skal ha.

Skal vi sikre en god heldøgns omsorg for våre eldre, er vi avhengig av helsepersonell, som er vår knappeste ressurs. Vi blir stadig flere eldre og færre yrkesaktive, noe som vil påvirke helsetjenestene våre – det gjør det allerede i dag. Vi må tenke nytt, og vi må tenke helhetlig. Derfor er jeg glad for at hele komiteen anerkjenner at tilgangen på personell er en av de største utfordringene nå og i framtiden, noe også helsepersonellkommisjonens anbefalinger og utredninger viser. Det vil igjen bli behandlet i forbindelse med nasjonal helse- og samhandlingsplan, som kommer høsten 2023.

For Arbeiderpartiet er det grunnleggende å sikre nok fagfolk i helse- og omsorgstjenesten. Det er avgjørende for å sikre et godt tilbud til eldre pasienter i hele landet. En bemanningsnorm, som SV foreslår, er ikke løsningen på de utfordringene vi står overfor. Det gjør det vanskelig å ta høyde for lokale forhold og kan fort bli sett på som en minstenorm og gi mindre bemanning enn hva behovet tilsier. Jeg er enig med Fagforbundet, som heller ikke støtter dette forslaget.

Arbeiderpartiet er opptatt av å sikre helhet og god bemanning, og har derfor lagt fram en egen opptrappingsplan for nettopp dette i omsorgstjenesten.

Jeg merker meg at SV, Rødt og Pasientfokus i saken stiller seg uenig i premisset om at vi skal belage oss på at det blir færre ansatte per pasient framover, og omtaler det som at det står på viljen. Vi kan skaffe mer folk om vi bare vil, og sette helse og omsorg høyt nok, er det man skriver. Det premisset er jeg ikke bare uenig i, jeg vil advare mot en sånn beskrivelse av virkeligheten når vi vet at tallene er slik: Fra 2020 til 2040 er det 40 000 flere over 80 år, og fra 2020 til 2040 er det 250 000 flere over 80 år – samtidig som antallet i yrkesaktiv alder går ned. Da er spørsmålet: Hvordan skal denne brøken gå opp? Samfunnet som helhet skal også gå rundt. Fra 1970-tallet og fram til nå er andelen helsepersonell, eller arbeidere i helsetjenesten, tredoblet. Samtidig har vi kunnet doble antall ansatte i industrien. Framover må vi velge, og vi må prioritere hardt om vi skal sikre pasientene en god framtid og ikke minst å få den velferden man trenger.

Kristelig Folkeparti har fremmet forslag om et landsomfattende tilsyn med norsk eldreomsorg og tiltak for å forbedre situasjonen raskt. Det finnes ingen kvikkfiks her. Vi må tenke helhet, og vi må prioritere i budsjett og foreta helsepolitiske prioriteringer. Vi kan ikke i Stortinget detaljregulere hvordan tilsynene skal gjøre jobben sin. Det er det ikke vi som skal gjøre prioriteringer på, og det er allerede tatt tak.

Fremskrittspartiet har i sitt Dokument 8-forslag ikke overraskende ønsket seg statlig finansiert eldreomsorg. I motsetning til Fremskrittspartiet mener vi ikke at bare mer stat er svaret og løsningen når ting blir vanskelig. Vi mener det er viktig at eldreomsorgen er organisert sånn at man lokalt kan organisere sine tjenester ut ifra lokale forhold og behov. Det er jeg glad for at det er et stort flertall som er enig i. Vi må sikre at kommunene har gode rammer.

Vi hører til stadighet fra høyresiden at privatisering av eldreomsorgen er en del av løsningen av krisen vi står i. Til det vil jeg igjen si: Nei, det er det ikke. Vi hører det samme fra ordførerkandidater fra Høyre rundt om i landet. Det advarer jeg sterkt mot. Vi må bruke pengene på tjenesten, vi må tenke helhetlig, vi må sikre fagfolkene gode lønns- og arbeidsvilkår.

I juni kommer det en reform for eldre fra regjeringen, den skal være helhetlig, og til høsten kommer den store planen.

Bård Hoksrud (FrP) [10:19:53] (ordfører for sak nr. 4): I mange tiår har eldreomsorg vært oppe i hver eneste valgkamp, og partiene har lovet å rydde opp, men dessverre er det altfor mange partier i denne salen som har det mest i kjeften, og etter at valget er over, er det meste glemt. Hvor ofte skal vi fortsette å lese og se historier om mennesker som ikke får den pleien og omsorgen de trenger? Vi har utallige eksempel på eldre som til tross for at de fyller alle kriteriene for å ha rett på sykehjemsplass eller hjemmetjenester, allikevel ikke får det. Det er helt uhørt.

Jeg skulle ønske jeg hadde en like harmdirrende stemme og lang pekefinger som min tidligere stortingskollega John Alvheim, som også hadde et brennende engasjement for de eldre og pleietrengende da han satt på Stortinget. Jeg husker selv godt at han og Fremskrittspartiet i 1990 fikk presset gjennom en eldremilliard, for å løfte omsorgen for noen av de svakeste som trenger pleie og omsorg. Etter denne milliarden har det vært liten vilje til de store løftene, fram til Fremskrittspartiet kom i regjering i 2014 og sørget for at tilskudd til bygging av sykehjem og omsorgsboliger økte fra henholdsvis 35 pst. til 45 pst. for å bygge omsorgsboliger og fra 45 pst. til 55 pst. for å bygge sykehjemsplasser. I tillegg fikk kommunene momskompensasjon. Dette gjorde at det ble fart i utbyggingen, og at rehabiliteringen skøyt i været. I de årene Fremskrittspartiet satt i regjering, var det en kraftig økning i tilskuddene. Det førte til at det gjennomsnittlig ble gitt tilskudd til godt over 2 200 plasser hvert eneste år Fremskrittspartiet satt i regjering.

Dessverre så vi at bremsene ble satt på for fullt i det øyeblikket Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen. Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre startet med å redusere det til under 1 400 plasser, så til under 1 000 plasser året etter, og deretter reduserte de det i sitt framlegg til budsjettet for 2022 helt ned til 500 plasser, noe som ble fulgt opp av dagens Arbeiderparti–Senterparti-regjering, med SV på slep. Som om ikke det var nok, foreslo denne regjeringen å kutte helt ned til null plasser – ja, du hørte riktig: null plasser! – til tross for at Brennpunkt-dokumentaren fra NRK, tilbakemeldinger fra både pårørende, brukere og organisasjoner og ikke minst offentlige fakta viser at behovene vil øke kraftig i årene framover.

Derfor er det som flertallet nå holder på med, helt uakseptabelt, og derfor fremmer vi også i dag et forslag om at det må gis tilskudd til minst 2 000 nye plasser hvert år framover for å møte behovene alle vet kommer. Det er ikke umulig. Det er et ambisiøst mål, men det er altså mindre enn det Fremskrittspartiet fikk gjennom hvert eneste år vi satt i regjering.

I tillegg vedtok også den forrige regjeringen reformen Leve hele livet, som skulle øke kvaliteten og kompetansen i eldreomsorgen, for å sikre enda bedre tjenester. Vi trenger å fortsette å løfte både tjenesten og kompetansen, slik at de ansatte kan gi en skikkelig og god eldreomsorg til alle dem som har behov for tjenester nå og i årene framover. Dagens eldreomsorg har blitt et postkodelotteri. Vi har sett eksempler på eldre som bosetter seg i andre kommuner fordi de er bekymret for om de får et godt nok tilbud i sin egen hjemkommune. Sånn kan vi ikke ha det. Skulle sykepenger og arbeidsledighetstrygd blitt finansiert på samme måte som dagens eldreomsorg, der postnummeret bestemmer hvor god ordning man får? Svaret er selvfølgelig nei.

I Norge skal vi kunne forvente at eldre får det tilbudet de trenger når de trenger det. Derfor sier vi nei til at det er økonomien i hver enkelt kommune som skal avgjøre om man får gode eller dårlige tjenester når man blir gammel. Vi mener at staten skal ta over finansieringsansvaret, slik at pengene følger den enkeltes behov, ikke kommunepolitikernes manglende prioriteringer. Da Fremskrittspartiet satt i regjering fikk flere kommuner være med på et slikt prosjekt. Alle disse kommunene rapporterer at tjenestene ble bedre og at de eldre fikk den omsorgen de fortjener. Dessverre er det nå slutt på dette forsøket.

Nå er det på tide at resten av partiene blir med på laget, og at vi en gang for alle sikrer alle eldre en trygg, varm og verdig eldreomsorg med mer frihet. Dermed tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i sakene.

Hans Inge Myrvold (Sp) [10:24:26]: Verdigheit, tilgjengelegheit, faglegheit – tre ord som ofte vert nytta for å skildra kva for ei eldreomsorg og kva for helsetenester me som folkevalde ynskjer å leggja til rette for. Det er mykje von og gode intensjonar om å styrkja, forbetra og utvikla denne delen av omsorgstenestene, men me som stortingsrepresentantar bør fyrst av alt erkjenna at det er alle folkevalde i alle landets kommunar, som no og går til val denne hausten, som står både med ansvaret og ikkje minst med kompetansen til å utvikla gode tenester nær folk i heile landet.

Gjennom serien til NRK Brennpunkt, Omsorg bak lukkede dører, send tidlegare i vinter, vart det avdekt fleire forhold i eldreomsorga som ikkje er av tilfredsstillande kvalitet. Serien fokuserte på enkelthistorier utan å gå nærare inn i detaljar eller bakgrunnen for dei ulike situasjonane som vart presenterte for oss.

Eg vil ikkje verta misforstått: Eg er ikkje ute etter å prata ned dei funna NRK Brennpunkt gjorde gjennom serien sin og formidlinga til oss sjåarar, for deira jobb er viktig. Eg vil berre trekkja fram at den kommunale omsorgstenesta har både store og strenge krav til seg i utforminga og gjennomføringa av tenesteytinga si, og ho skal leggja til rette for mange ulike omsorgsbehov gjennom den godt kjente omsorgstrappa.

Det er heilt avgjerande at ein evner både å sjå på fakta for kvifor slike avvik skjer og ikkje minst får dette inn i ei systematisk og planbasert utvikling, som vil inkludera tilsette, frivillige, pårørande og lokalsamfunnet på ein god måte. Difor set Senterpartiet det lokale sjølvstyret, den kommunale spisskompetansen med stor gjennomføringskraft, i førarsetet i utviklinga av denne tenesta – alle dei folkevalde som med sans og sanning evnar å setja seg inn i rike detaljar, ikkje minst lokalt tilpassa løysingar, og som set eldre og deira behov i fokus.

Til dei mange representantforslaga i dag: Det kan ikkje og skal ikkje handla om landsomfattande tilsyn, slik som Kristeleg Folkeparti føreslår, ei heller ei statleg overføring av tenestene som Framstegspartiet alltid held fram når ein berre evnar å vera problemskildrarar – og ikkje problemløysarar, som er den viktigaste jobben til oss som folkevalde.

Regjeringa har jobba fram viktige grunnlag, men òg varsla ei tiltakspakke som utan opphald vil gå til å hjelpa kommunane i deira viktige arbeid frametter. Her vil eg halda fram tilrettelegging av bustader på alle nivå, utdanningskapasitet og tilrettelagt utdanning i heile landet gjennom m.a. styrking av lokale studiesenter, vidareutvikling av viktige kompetanse- og utviklingsprosjekt som bl.a. Tørn-prosjektet i regi av KS og kommunane sjølve, og sist, men ikkje minst samhandling mellom sjukehusa og kommunane, då det i dag er for stort sprik og avstand i behandling og oppfølging av eldre som har eit pasientforløp som krev ekstra merksemd før ein trygt kan leggja til rette for dei gode omsorgstenestene.

Eg merkar meg at fleire parti her i dag skalerer eldreomsorga inn i talet på institusjonsplassar og tildeling av denne typen omsorgstenester. Ein legg òg særleg vekt på at kommunane må rapportera til sentrale myndigheiter. Det vert i beste fall å tru at all politikk må handla om utvikling av det øvste nivået i omsorgstrappa i kommunane. Det vil ikkje gagna eldre med omsorgsbehov, ei heller kommunane i deira arbeid. Ein må evna å tenkja breiare, leggja til rette for at eldre kan planleggja og leggja til rette for eigen bustad, inkludera pårørande, frivillige og dei mange gode organisasjonane, teknologi og smart bruk av hjelpemiddel – lista er lang, og eg kan ikkje bruka all tida på å ramsa opp dei her no.

Eg vil avslutta med å lesa opp eit lite lesarbrev frå lokalavisa mi, Grenda, her om dagen. Der skriv lesaren:

«Personalet på Bestaståva gav kona mi den beste pleie. Eg trudde mest ikkje at det kunne finnast så mange snille, hjartevarme og flinke folk på ein stad. Her har kommunen verkeleg sett saman eit elitelag!

Som pårørande blei eg møtt med varmande ord, klemmar, mykje kaffi og ferske kaker kvar dag. Dette var lyspunkt i mine dagar i denne tida.»

Desse historiene er òg viktig at kjem fram. Det er mange av dei også.

Marian Hussein (SV) [10:29:44]: Eldreomsorg er kanskje vår alles dårlige samvittighet. I årevis har vi visst om eldrebølgen, men verken forrige eller sittende regjering har på langt nær gjort nok for å gjøre kommunene i stand til å sikre en verdig eldreomsorg. Eldreomsorg handler om eldre, ja, men også om de menneskene som skal tilby dem omsorg. De menneskene må vi ta vare på, både for at de skal stå i jobbene og for at vi skal kunne rekruttere flere.

I hele landet mangler det nødvendig helsepersonell. Stadig flere velger å slutte i yrket, enten fordi de ikke får en hel stilling til å leve av, eller fordi arbeidshverdagen er for tøff. Mens de andre partiene er mest opptatt av å be helsepersonell om å jobbe hardere, eller mens høyresiden er mest opptatt av å privatisere arbeidssituasjonen deres, er vi opptatt av å foreslå tiltak som sikrer bedre forhold for de ansatte, for eldreomsorg oppstår ikke i et vakuum. Det oppstår ikke i et nybygg, og det oppstår heller ikke i møte med teknologien. En verdig og anstendig eldreomsorg oppstår i møtet mellom mennesker, og da må vi ta vare på de menneskene som trenger det. Det er noe også folk i Norge fortjener.

En av de største utfordringene i pleie- og omsorgssektoren er at det er for få folk på jobb. Det handler om budsjettrammer, men også om å utdanne og rekruttere, og ikke minst om å beholde dem som i dag jobber i pleie- og omsorgssektoren.

Som flere har vært inne på, lever nordmenn lenger. Vi har flere diagnoser, vi har behov for mer komplisert oppfølging, og vi kommer til å ha behov for flere ulike løsninger for å kunne ivareta behovet til denne befolkningsgruppen.

Det siste året har vi sett at vi må gjøre mer for å ivareta både de eldre som trenger helsetjenester i institusjon, og de som trenger det hjemme. Vi kan ikke bare skyve ansvaret fra oss ved å si at flere må bo lenger hjemme – punktum. Mange som bor hjemme, har også behov for andre typer helsetjenester enn det som har vært normalt.

Helsepersonell gjør en formidabel innsats med altfor knappe ressurser. Ansatte forteller at de gruer seg til å gå på jobb fordi de ser at de ikke strekker til, at de ikke kan gi god nok omsorg til beboerne. I denne situasjonen er det ikke nok å snakke om å utdanne og rekruttere flere. De nyutdannede ønsker seg dessverre ikke til kommunale omsorgstjenester, og vi ser dalende piler på utdanning til helsefag ved både videregående og høyere utdanning. Da må vi gjøre mer.

Vi må gjøre det mer attraktivt å velge disse utdanningene. Vi må gjøre sykehjem og øvrige pleie- og omsorgstjenester til attraktive arbeidsplasser hvor man kan utvikle seg faglig, og hvor man kan oppleve god mestring og et godt, tverrfaglig kompetansemiljø. Når hver femte sykepleier slutter i yrket før det har gått ti år, viser det at vi ikke lykkes godt nok i dag. Helsefagarbeidere forteller at det tar altfor lang tid før de får en fulltidsstilling. Dette er noe vi kan og bør gjøre noe med.

Bemanningen må ta høyde for forventet fravær. Helsepersonell har høyere sykefravær enn det veldig mange andre yrker har, og de høye tallene burde også sette alarmklokkene på hos flere i denne sal. Vi trenger svar på de utfordringene, og for helsepersonell er svaret tilstrekkelig, stabil og kompetent bemanning.

I SV har vi tatt til orde for en bemanningsnorm, for helsepersonell kan ikke være både renholdere og helsepersonell samtidig. Vi må klare å se dette i sammenheng. En bemanningsnorm ville ha sørget for at vi fikk en spesialisert omsorg, men også en omsorg som ivaretar alles behov.

Med det tar jeg opp de forslag SV er en del av.

Mímir Kristjánsson (R) [10:34:59]: Til de øvrige i komiteen: Beklager dette lille gjestespillet, men noen ganger trenger vi innleide vikarer i Rødt også.

Ingen av oss kan nå si at vi ikke vet det: Vi har sviktet de eldre i Norge. Vi får meldinger fra kommuner over hele landet, vi har sett det på Brennpunkt, og vi hører om eldre og pleietrengende på sykehjem som opplever ikke å få mat. De blir lagt klokken sju, de må sitte i timevis i våte bleier fordi ingen har tid til å hjelpe dem, og mange er redde. Vi hører om engstelige og syke eldre som sitter isolert i leiligheten sin, med avslag på søknad om sykehjemsplass.

Over mange år har det vært en massiv overføring av ansvar fra sykehusene til kommunene, uten at kommunehelsetjenesten har blitt styrket. Kommunehelsetjenesten blir oversvømt av nye oppgaver i takt med at det effektiviseres i sykehusene, og det går ut over de eldre.

Eldreomsorgen og de kommunale helsetjenestene har endret seg dramatisk som en følge av samhandlingsreformen. Pasientene skrives tidligere ut fra sykehuset, og det er kommunehelsetjenesten som må følge opp avansert medisinsk behandling, alvorlig psykisk syke og mennesker med store, komplekse omsorgsbehov. Problemet er at pengene ikke følger med oppgavene. Kravene står ikke i samsvar med finansieringen. På alle nivåer i kommunehelsetjenesten, på tildelingskontorene og i det praktiske pleiearbeidet står ansatte hver dag oppe i helt forferdelig vanskelige prioriteringer. Skal de stelle et sår? Skal de hjelpe noen med å dusje? De har ikke tid til begge deler.

Helse- og omsorgsministeren sa i årets tale til kommunene at også kommunene må prioritere strengt. Det tror jeg at alle kommunepolitikere i Norge er fullt klar over, og det tror jeg de har gjort i mange år allerede, men for at det overhodet skal være meningsfullt å snakke om prioritering i kommunehelsetjenesten, må vi sette kommunene i økonomisk stand til å møte den veksten og de oppgavene de har fått. Økt kontroll og mer tilsyn er å putte ressursene i feil ende. Det er ingen tvil om at bemanningen må opp, men vi i Rødt mener at bemanningsnorm ikke er løsningen så lenge tjenesten er underfinansiert og mangler folk.

Alle her er enig i at helsepersonellkrisen er en trussel mot helsesikkerheten til befolkningen, men én ting er sikkert: Å forsøke å løse den ved å svekke arbeidsmiljøloven, er som å tisse i buksa for å holde varmen. I en tid der mangelen på helsepersonell øker presset på den enkelte ansatte, er det viktigere enn noensinne å skjerme helsearbeidere mot belastende arbeidsforhold. Vi vet allerede at helsepersonell topper sykefraværsstatistikkene, vi vet at mange faller fra, vi vet at søkertallene går ned. Hver eneste gang de tillitsvalgte i helsevesenet signerer en turnus, går de med på unntak fra arbeidsmiljøloven i form av tapt hviletid for å få den til å gå opp, og det er stadige brudd på overtidsbestemmelser i hele sektoren. Hvis man åpner for mer unntak, er det oppskriften på å presse enda flere ut av yrket. Det er ikke slik at bare fordi man er helsearbeider, trenger man mindre søvn og hviletid og er bedre rustet for overtid enn resten av befolkningen.

Skal vi klare å beholde folk i helsetjenesten, må vi bedre arbeidsforholdene, ikke forverre dem. Når så mange jobber såkalt frivillig deltid, er jo det fordi arbeidsukene er for tøffe, og da må vi se på om vi kan ha flere fulle stillinger ved å bedre arbeidsforholdene. Vi må jobbe for arbeidsforkorting for folk i turnus og se hvordan vi kan få ned bruk av unntak og brudd på arbeidsmiljøloven. Innen helse finnes det ikke vernesko, hørselsvern og hjelmer. Det er arbeidsmiljøloven og overtidsbestemmelsene som er det eneste verneutstyret helsearbeiderne har, og det vernet må styrkes, ikke svekkes.

Vi har to problemer i eldreomsorgen. Heldigvis kan de løses med samme medisin. Det ene problemet er at mange eldre ikke får forsvarlig og omsorgsfull hjelp fordi det er for få folk på jobb. Det andre er at de ansatte har for mye ansvar og for stort arbeidstrykk. Løsningen på begge de problemene er å øke grunnbemanningen og samtidig sikre en mer fornuftig bruk av helsepersonell ved å satse på yrkesgrupper som kjøkkenpersonale, renholdere, aktivitører og helsesekretærer, men da kommer vi ingen vei uten mer penger. Kommunehelsetjenesten må ha mer midler om den skal settes i stand til å møte de økende utfordringene på en måte som sikrer en verdig eldreomsorg og ikke sliter ut de ansatte.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [10:40:00]: Å være pårørende til eldre i ulike kommuner viser at det er ulik praksis og ulik kvalitet i ulike kommuner. Jeg liker ikke ordet eldrebølgen, for det høres ut som det kommer en tsunami, og at vi vil drukne. Dette handler om folk – om enkeltpersoner. For meg er det et paradoks at da vi hadde Brennpunkt-programmet om noe helt annet – ikke eldre, men dyrehold – var denne salen ekstremt opptatt av at en måtte bruke et tilsyn fra staten, altså Mattilsynet, for å se hvordan dette var. Når det gjelder eldre, vil vi ikke bruke statsforvalternes mulighet til å gå inn og ha tilsyn i kommunene etter en bestilling, for å få nettopp en oversikt over hvordan dette er. Statsforvalterne har mulighet og kan få en felles bestilling.

Brennpunkt-dokumentaren som veldig mange her har vist til, har historier fra både beboere og pårørende som forteller meg at det er mye som ikke er sånn som det burde være. Jeg mener oppriktig at vi burde få vite mer om hvorfor. Derfor tok vi initiativ til et offentlig tilsyn – ikke et eget apparat, men å bruke det eksisterende – for å få en helhetlig rapport. Vi tenker at vi må vite noe om kvaliteten. Brennpunkt-dokumentaren viste at blant dem som fikk plass på sykehjem, satt noen der og hadde funnet seg en venn, noen hadde fått noen å spise i lag med og hadde lagt på seg mange kilo, og noen hadde fått rett medisin til rett tid og klarte å leve et mye mer verdig liv. Det må ikke være sånn at det er avgjørende å ha pårørende som ringer til Brennpunkt i NRK eller til andre medier, for at det skal bli forbedringer. Vi må være med og ta det initiativet.

Gjennom pandemien ble det gjort utrolig mye bra for å sikre og ivareta mange av dem som både satt alene og ikke fikk den hjelpen de skulle få, slik at de fikk et tilbud. Det er dessverre sånn at veldig mange ikke bare har fysiske utfordringer, men sitter alene og er ensomme. Derfor har Kristelig Folkeparti vært opptatt av at vi trenger mer aktivitet, sterkere frivillighet. Verdien av å høre til i et fellesskap er stor uansett hvor gammel man er, hvor sprek man er, eller hvor avhengig man er av hjelp. Ikke minst derfor trenger vi både fellesskap og gode plasser å bo. Jeg er glad for at regjeringen fikk hjelp av SV til å øke finansieringen, selv om finansieringen fra Husbanken gikk tom allerede i januar. Vi har flere ganger tatt til orde for å øke tilskuddet. Kommunene må kunne stole på at regjeringen og staten er med i samarbeidet når de skal satse så stort som det er å bygge et sykehjem eller et bo- og aktivitetssenter.

Kristelig Folkeparti er helt enig i at vi trenger økt grunnbemanning i helsevesenet. Det er for meg et paradoks at helsepersonellkommisjonen sier vi vil få færre ansatte i framtiden. Regjeringspartiene har sagt at vi vil gå tom for folk, før vi går tom for penger. Det er noen som har gått tom for penger, men som har folkene, og det er frivilligheten. Den har man altså gitt kutt, og det er de som i tillegg til de pårørende kan være med og bidra til at våre eldre får være med og oppleve det som virkelig betyr noe i en hverdag, også når man blir gammel.

Irene Ojala (PF) [10:45:08]: Det er sagt mye godt og klokt – og litt uklokt – av representantene tidligere i dag. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det. Utfordringen er at rådmenn og politikere i kommunen må sørge for at plusser og minuser i kommunens regnskap går i balanse.

Mange eldre klager ikke, enten fordi de av helsemessige årsaker ikke forstår hva som skjer, de har ikke krefter og overskudd til å ta opp kampen, eller det kan være at de ikke har noen i familien som kan hjelpe dem. Det kan også være at de ikke sier noe fordi de tilhører en takknemlig generasjon som faktisk ikke spør om hjelp – for det går jo bra, ikke sant? Vi i Pasientfokus synes det er trist å se at eldre kvinner og menn blir en salderingspost i enkelte kommuner.

Et langt liv er kanskje noe de fleste ønsker seg. Vi tenker at vi skal være friske, vi skal reise, vi skal se andre steder eller vandre i fjellet, men for noen blir det ikke sånn. Da blir det kommunen som ifølge loven har ansvar for og plikt til å gi de eldre som har behov for omsorg, et likeverdig tilbud uansett hvor de bor i Norge.

Det vi snakker om i dag, er våre eldres siste hjem. Vi snakker ikke om et oppbevaringssted, men om et hjem hvor de skal bo og trives. Vi er forskjellige. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det er sånn at eldre blir tvunget til å bo inneklemt i skogen, nede i en dal, ute på en myr eller midt i en by og ikke på de fineste utsiktstomtene – med utsikt til båter som legger til kai, til fiskehandleren på hjørnet eller til fjellet som de er så glad i. Kommunens fineste tomter gis ofte til dem som er friske i føttene og kan springe hvor som helst.

De av oss som har opplevd å følge sine foreldre inn i glemselens dal, har mange ganger følt seg svært alene. Det er da vi trenger en sterk kommune og en sterk stat som gir oss de verktøyene vi trenger for at også vi skal kunne gi trygghet til våre eldre. Vi, som er slitne, er ofte de som også har små unger og ungdom i huset som trenger mor og far. Vi har altså en generasjon midt i livet som har ansvar for egne små barn, samtidig som de har ansvar for syke foreldre. Det er utfordrende. Da er det viktig å sørge for et sikkerhetsnett som overtar den daglige omsorgen for våre eldre når vi selv er så slitne av bekymringer at vi knapt kan ta vare på egen familie, for ikke å snakke om å stå i full jobb.

De fleste av oss blir gamle, men la oss bli det med verdighet. Vi må f.eks. ha en ordning der de eldres tenner ivaretas. Min mamma måtte flytte til et sykehjem, og hun hadde løstenner, eller gebiss. En dag jeg kom innom, satt hun og spiste mat uten tenner. Øyeblikkelig slo det meg at slik ville hun aldri bli sett. Da jeg spurte hvorfor hun ikke hadde tennene på, var svaret at hun hadde tatt dem ut, men da vi i en stille stund satt og snakket med mor om dette, sa hun at tennene bare datt ut. Mammaen vår satt der og så ut som Skipper’n – det var bare pipa som manglet. For oss som bor langt borte fra våre eldre, er det viktig at noen sørger for tennene deres. Disse noen er de som har det daglige ansvaret for den eldre. Det er kommunens ansvar å ivareta verdigheten. Tenner handler om identitet. Vi i familien fikk mor til tannlegen, og hun fikk et nytt gebiss, eller løstenner. Skipper’n ble borte, og den vakre og fine lille kvinnen fikk vise seg fram igjen.

Når folk i Norge betaler skatt, er det vår forsikring. Vi gjør det fordi vi har en forståelse av at staten tar ansvar for oss når vi blir syke, enten vi er unge eller eldre. Det er jo en av grunnene til at vi har en stat. Det er vi på Stortinget som må sørge for at kommunene har de økonomiske rammene som skal til for å gi våre eldre den omsorgen de trenger, og etter hvert oss selv, for egentlig snakker vi også om vår egen framtid. Derfor må vi tenke kloke tanker nå.

Vi har i mange år, faktisk helt siden krigen, visst at det blir veldig mange eldre i Norge. Jeg kjenner flere voksne som trener hver dag, og som jobber, og de er 75 år, 79 år, 84 år. Disse eldre sier til meg at de oppfatter det som en psykisk belastning og lite fruktbart når de stadig får høre at eldrebølgen er et problem som kommer mot oss. Tidligere Venstre-leder Odd Einar Dørum skal ha sagt at han ville ha seg frabedt å bli sett på som et problem, eller som en stor tsunami som kommer flommende over landet.

Som avslutning kan jeg si at den ene av presidentkandidatene i USA er 80 år, og den andre er 76 år. Vi må ivareta hverandre her i Norge, også for framtiden.

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:50:21]: Eldre skal ha en trygg og god alderdom helt uavhengig av hvor i dette landet de bor. Det gjør inntrykk på oss å høre om eldre som ikke får den hjelpen de trenger. Det er en bekreftelse på at det ikke er god nok eldreomsorg alle steder i Norge.

Regjeringen har lagt fram en opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten. Dette er en dynamisk plan som vil videreutvikles i tråd med utviklingen av ny politikk og ny kunnskap. Målet er å bistå kommunene i deres arbeid med å løse personellutfordringene i tjenestene.

Helsepersonellkommisjonen har lagt fram sin utredning. Utredningen er nå på høring med høringsfrist 2. mai. Hovedbudskapet er at helse- og omsorgstjenestenes andel av samfunnets totale arbeidsstyrke ikke kan øke vesentlig, og at vi må belage oss på at det blir færre ansatte per pasient i årene framover – ikke færre ansatte, som enkelte har sagt fra denne talerstolen. Utredningen vil bl.a. bli fulgt opp i Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Før sommeren skal regjeringen legge fram en melding om det å bo trygt hjemme og få gode helse- og omsorgstjenester i hjemmet. Meldingen skal også handle om levende og aldersvennlige lokalsamfunn, gode og kompetente fagfolk og trygghet for at det gis hjelp og støtte til eldre og pårørende. Meldingen blir viktig for å sette retning for hvordan vi skal ta vare på, trygge og inkludere de stadig flere eldre i samfunnet vårt.

Den økonomiske situasjonen medførte tøffe prioriteringer i årets statsbudsjett. En historisk satsing på fastlegeordningen var nødvendig og ble prioritert. Satsingen legger til rette for en bærekraftig allmennlegetjeneste. Selv om rammen for investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser i 2023 er oppbrukt, er ikke tilskuddet avviklet. Mange gode byggeprosjekter er i full gang, og kommunene planlegger godt for kommende tilbud ifølge Husbanken, som veileder og hjelper kommunene. Jeg forstår kommunenes utålmodighet, men kan likevel ikke forskuttere revidert nasjonalbudsjett. Det blir lagt fram i sin helhet 11. mai.

Forslagsstillerne har vært opptatt av ventelistetall til heldøgns omsorgsplasser. Jeg vil derfor minne om at det til syvende og sist handler om hvordan den enkelte kommune har valgt å innrette sine tjenester. Alle som oppholder seg i kommunen skal få et forsvarlig og verdig tjenestetilbud, det har Stortinget besluttet gjennom lov. Samtidig vil kriteriene for sykehjemsplass kunne være utformet noe ulikt fra kommune til kommune avhengig av hvordan kommunen har valgt å innrette sine tjenester. De kommunale ventelistene har derfor primært interesse for den enkelte kommune som et nyttig verktøy i deres planlegging og dimensjonering av tjenestene. Det at man søker om langtidsopphold på sykehjem er ikke nødvendigvis sammenfallende med hvilke tjenestetilbud som vil gi deg den beste helse- og omsorgshjelpen ut fra ditt behov.

Jeg har tillit til at kommunene best kjenner mulighetene og begrensningene i sitt eget tjenestetilbud og på bakgrunn av det gjør gode vurderinger for hver enkelt av oss sammen med de eldre og deres pårørende.

Tilsynsmyndighetene er faglig uavhengige av politisk styring. De prioriterer selv hvilke tilsyn som skal gjennomføres. Den prioriteringen skjer bl.a. på grunnlag av informasjon om risiko og sårbarhet. Statens helsetilsyn har allerede besluttet å gjennomføre tilsynsaktiviteter i helse- og omsorgstjenestene til eldre. Planleggingen av den aktiviteten pågår og vil pågå over tid på ulike måter, og aktivitetene vil også involvere statsforvalterne.

Tove Elise Madland (A) [11:11:05]: Innbyggjarane våre skal ha gode tenester i dag, men òg om 5, 10 og 20 år. Då må me begynne med det viktigaste fyrst, nemleg fagfolka våre. Dei er grunnmuren i den felles helsetenesta vår.

Me ser at me over tid har slitt med å få nok helsepersonell. Difor var det fyrste regjeringa gjorde, å sjå på korleis me beheld, rekrutterer og utdannar helsepersonell, gjennom helsepersonellkommisjonen, men òg gjennom opptrappingsplanen for heiltid og god bemanning i omsorgstenesta.

Me kjenner innhaldet i utgreiinga frå helsepersonellkommisjonen. Det teiknar eit bilete som me må ta på høgaste alvor. Me må erkjenne at me blir færre fagfolk per pasient framover, og difor må me stå saman og sjå på korleis me kan løyse den personellutfordringa.

For Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa er det heilt avgjerande at dei tilsette har heile og faste stillingar, for det har vore altfor mykje deltidsarbeid. Det gjev dårlegare tenester, dei tilsette er i ein usikker økonomisk situasjon, og det hindrar nyutdanna helsearbeidarar i å kunne etablere seg.

Difor er eg svært glad for at me har fått ei lovendring som sikrar dei tilsette rett på 100-prosentstillingar. Me har auka talet på utdanningsstillingar, men me har òg sett alle dei som allereie jobbar i eldreomsorga utan formell kompetanse, gjennom å gje dei moglegheita til fagbrev på jobb. Når det gjeld organisering av arbeidsdagar, bruker me verktøy som Tørn-prosjektet. Der ser me korleis me best organiserer arbeidskvardagen og arbeidsfordelinga.

Bileta og dei mange historiene frå eldreomsorga gjer vondt. Difor er eg glad for at regjeringa gjennom sin tryggleiksreform for eldre, som blir lagd fram før sommaren, akkurat vil peike på faktumet dei tilsette. Ein av dei viktigaste innsatsfaktorane er nemleg kompetente og myndiggjorte tilsette. Tilsette i heile og faste stillingar, tilsette som jobbar i faste team, sikrar dei eldre tryggleik og føreseielege tenester. Det blir færre å forhalde seg til. Me må få ned sjukefråværet i heimetenesta, som er altfor høgt med ein høg «turnover» og vikarbruk.

Dei tilsette må gjennom ein tillitsreform bli sette og høyrde. Slik får me dedikerte tilsette som brenn for jobben sin og får innverknad i arbeidskvardagen sin – tilsette som blir gjevne moglegheit til kompetanseheving gjennom livslang læring. Gjennom partssamarbeidet sikrar me dei tilsette innverknad og arbeidstidsordningar kor dei klarer å stå i jobben.

Dette blir god, personsentrert omsorg. Dette gjev tryggleik for dei pårørande. Dette gjer eldreomsorga til den flotte arbeidsplassen det er. Dette tryggar dei eldre, og dei eldre skal alltid vite at fellesskapet stiller opp.

Tor Inge Eidesen (Sp) [11:14:12]: En god eldreomsorg for alle er en viktig oppgave som er tillagt kommunene. Mitt inntrykk er at dette er en oppgave som i aller høyeste grad tas på alvor. Når det er sagt, er heller ikke jeg uberørt av reportasjer og rapporter fra tilfeller der omsorgen svikter. Jeg kan likevel ikke se at det i disse representantforslagene er fremmet forslag som vil løse disse utfordringene med et pennestrøk.

Senterpartiet mener det er viktig å sikre sykehjemsplasser og heldøgns omsorgsboliger til dem som trenger det, når de trenger det. Vi mener at ledige sykehjemsplasser til enhver tid skal tildeles den med størst behov, uavhengig av om vedkommende står på en venteliste eller hvor på en slik liste vedkommende befinner seg. Kommunenes evne til å finansiere et godt og verdig tilbud er selvsagt et viktig premiss, og jeg vil vise til at ordningen med investeringstilskudd fra Husbanken er videreført, ikke avviklet. Spørsmålet om størrelsen på rammene må vi ta i forbindelse med RNB og statsbudsjettet.

Kommunenes gjennomføring av deres ansvar innen eldreomsorgen blir kontrollert av statlige tilsynsmyndigheter, og jeg har tillit til at deres faglige og uavhengige prioriteringer er den beste og minst byråkratiske måten å gjennomføre tilsyn på. Kommunenes arbeid med å utvikle en eldreomsorg som har tilstrekkelig kapasitet og gir verdige liv for alle som har et hjelpebehov, er svært sammensatt.

Den viktigste innsatsen handler om forebygging og tilrettelegging. Økt alder betyr ikke at en skal plasseres utenfor det vanlige samfunnslivet. God kommuneplanlegging, fornuftig bruk av areal og ikke minst tilrettelegging for åpne møteplasser der aktivitet, sosialt samvær og frivillig arbeid kan forenes, er viktige moment for å forebygge passivitet og ensomhet. Økt involvering av organisasjonsliv og frivillige er helt nødvendig for å kunne skape helhetlige tilbud.

Jeg har forventninger til regjeringens varslede bo trygt hjemme-reform. Jeg tenker det er spesielt viktig å løfte fram at kommunene i langt større grad skal tilrettelegge for et større mangfold av boligtyper og boformer.

Samtidig har jeg lyst til å trekke fram at samhandlingsreformen fremdeles innebærer en rekke utfordringer for kommunene. Nylig utskrevne pasienter og sterkt pleietrengende brukere av kommunale tjenester trenger spesialiserte og intensive tjenester. Det betyr at grensegangen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester trenger en gjennomgang. Når regjeringen har varslet at de skal komme med en nasjonal helse- og samhandlingsplan, forventer jeg at den tar opp i seg disse problemstillingene.

Til slutt: Det viktigste for en velfungerende eldreomsorg er helsearbeiderne, og jeg ser fram til arbeidet med bl.a. behandling av helsepersonellkommisjonens rapport.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:17:31]: Det blir hevdet fra flere her, bl.a. fra Arbeiderpartiet, at Høyres politikk er å overlate sykehjemmene til private. Det er ikke riktig i det hele tatt. Det viktigste for Høyre er at eldre på sykehjem får et godt tilbud, ikke hvem som styrer sykehjemmet.

Det er faktisk Arbeiderpartiet som har styrt kommunene i Norge gjennom veldig mange år nå. Et godt eksempel på det er Harstad, som jeg snakket om i mitt innlegg tidligere. Der er det en mann på 89 år med en demenslidelse som opplever ikke å få sykehjemsplass og å måtte ligge på en madrass på gulvet på sykehuset fordi den Arbeiderparti-styrte kommunen ikke har bygd ut nok kapasitet til å ta imot eldre på sykehjem. Arbeiderpartiet har brukt flere millioner kroner de siste årene på å kjøpe opp private sykehjem og gjøre dem til offentlige. Det er ikke fordi eldre, pårørende eller ansatte er misfornøyde, men kun fordi de er private. Skal vi skape en god eldreomsorg, kan vi ikke holde på på den måten.

Eldreomsorgen i Norge har større utfordringer enn hvem som styrer sykehjemmene. Når vi ser at halvparten av eldre på sykehjem er underernært eller i fare for å bli det, og det samme gjelder én av tre hjemmeboende, når vi ser at fire av ti eldre over 80 år opplever ensomhet, når vi ser overmedisinering og feil legemiddelbruk på sykehjemmene, og når vi ser at de som har behov for sykehjemsplass, ikke får det, så er det de utfordringene vi må snakke om, ikke hvem som styrer. Jeg reiser mye rundt om i landet og møter ansatte, eldre og pårørende. Det er veldig få av dem som er mest opptatt av om sykehjemmet er privat eller offentlig. De er opptatt av et godt innhold i eldreomsorgen.

Arbeiderpartiet må gjerne snakke om hvem som skal styre sykehjemmene, og så skal vi i Høyre være mest opptatt av innholdet i sykehjemmene – at vi må bekjempe ensomhet, overmedisinering og underernæring, at vi må sikre at de som trenger sykehjemsplasser og omsorgsboliger, faktisk får det, og at vi skaper et mer aldersvennlig samfunn der eldre i større grad blir anerkjent som bidragsytere. Det viktigste i eldreomsorgen er ikke hvem som styrer, det er at de eldre får et godt tilbud.

Marian Hussein (SV) [11:20:24]: Foregående taler pekte på at det ikke handler om hvem som styrer, eller hvem som drifter et sykehjem, men at beboerne får det de har krav på. Etter at Oslo fikk et nytt rød-grønt styre, så vi hva som lå til grunn for Høyres privatisering. Det var private sykehjem som ikke meldte om avvik, det var færre helsepersonell med riktig kompetanse, og bemanningen var konsekvent for lav.

Bemanning og kompetanse i helse- og omsorgssektoren er viktig, og vi trenger en økt grunnbemanning. Da kan vi ikke sette dette ut i et marked som har som mål å gi færre ansatte det de har krav på, for vi så at også lønn og arbeidstidsbestemmelsene var svakere i de privatdrevne.

Det er nødvendig å ta et skikkelig tak i bemanningen. En økt grunnbemanning ville ha gitt mindre sykdom og mindre fravær, og det ville også ha sørget for at flere klarte å stå i yrket. Det skal ikke være slik at ansatte i helse- og omsorgssektoren må betale den høyeste prisen for å jobbe i den jobben ved å bli både sykmeldt og også uføretrygdet tidligere.

Tilstrekkelig og stabil kompetent grunnbemanning er målet. En større grad av bruk av heltid og flere tjenester på egen kjøl, som kjøkkendrift og ikke minst renhold, vil gi et bedre fagmiljø hvor de ansatte kan spesialisere seg og fokusere på det de er gode på. Helsepersonell kan da konsentrere seg om medisiner, pleie og omsorgsoppgaver.

Det er vist til at små stillingsbrøker og mange deltidsansatte har hatt negativ virkning på rekrutteringen til helse- og omsorgstjenestene. Jeg er veldig glad for at man nå har fått endret på det, men også framover blir det behov for å gjøre det attraktivt å jobbe i helse- og omsorgssektoren. Vi kommer til å få flere eldre, og da kan vi ikke fortsette å behandle helsepersonellets arbeidsplass som noe som etter hvert kommunevalg alltid blir sett på som noe som skal løses med nye arbeidsgivere.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:23:34] (komiteens leder): I en viktig debatt som handler om kvalitet og innhold i eldreomsorgen, er det nesten fascinerende å høre SV og Arbeiderpartiet snakke om og forsøke å definere det de mener er Høyres politikk på området. Det er rett og slett et vrengebilde. Privatisering er når rike Arbeiderparti-folk og andre betaler helt selv for en sykehjemsplass eller for praktisk bistand. Høyre ønsker ikke det. Vi ønsker at alle skal kunne få muligheten til å få en verdig og god omsorg når de trenger det, betalt av det offentlige.

Det er også slik at kommunene står helt fritt i hvordan de vil utføre tjenesten, den lovpålagte oppgaven de har: å gi gode tjenester til innbyggerne sine, også til dem som trenger omsorg og pleie. De kan gjøre det selv eller de kan gjøre det i samarbeid med andre. De har alle midler i boken til å styre dette.

Det er besnærende når representanten Hussein omtaler Oslo kommune, som altså både har fritt brukervalg på heldøgns omsorg og fritt brukervalg på praktisk bistand, og tydelig sier at når man som innbygger trenger hjelp, skal man få lov til å velge fritt fordi det har en verdi i seg selv. Det rød-grønne byrådet har til og med bekreftet at de ønsker å videreføre det frie brukervalget. Det å stå her og framstille virkeligheten nær sagt rett utenfor vinduene som noe helt annet enn det det er, synes jeg altså er relativt oppsiktsvekkende. Det er nok utfordringer å løse i norsk eldreomsorg om ikke vi også skal bruke tid på å diskutere hvorvidt eldreomsorgen kanskje blir bedre av at pasienter får lov til å velge selv, slik som de får i Drammen, slik som de får i Oslo, slik som de får i veldig mange av de kommunene Arbeiderpartiet og Senterpartiet styrer.

Jeg håper både lokale politikere og stortingspolitikere fra disse rød-grønne partiene bruker mer energi på å bygge en faglig sterk helsetjeneste i kommunene. Da vi satt i regjering, innførte vi utdanningen avansert klinisk sykepleier nettopp fordi kommunene trenger det framover. Vi sikret at det var enklere å innføre fritt brukervalg. Vi sørget for lederutdanning av lederne i denne sektoren. Det å sørge for gode arbeidsforhold, gode arbeidstidsordninger og gode turnusordninger er faktisk kommunenes ansvar. De aller fleste jobber i den offentlige kommunale helse- og omsorgstjenesten, og da er det opp til kommunene å gjøre det så attraktivt og godt å jobbe der at vi klarer å beholde det viktige helsepersonellet.

Å spore av dette til å handle om privatisering aksepterer jeg rett og slett ikke.

Bård Hoksrud (FrP) [11:26:50]: Det er så morsomt hver gang å høre statsråden prøve å bortforklare at denne regjeringen ikke vil bygge ut sykehjem og omsorgsboliger – i realiteten foreslo de egentlig null kroner på statsbudsjettet for i år. Så sier statsråden at den gangen Fremskrittspartiet satt i regjering, kom det ikke flere nye sykehjemsplasser, men i realiteten ble det gitt tilskudd til over 2 200 nye plasser eller rehabilitering av plasser – det er fakta. Dessverre ble mye av de pengene brukt til å rehabilitere gamle sykehjem. Etter åtte magre år med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i regjering valgte kommunene ikke å bruke det tilskuddet. De sa nei til tilskuddet fordi det var for dårlig. Det var derfor Fremskrittspartiet økte tilskuddet for å bygge sykehjem fra 45 pst. til 55 pst. Dessverre var de aller fleste kommunene også styrt av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, med mange Arbeiderparti- og Senterparti-ordførere, som ønsket å bygge omsorgsboliger istedenfor å bygge skikkelige sykehjemsplasser. Jeg og Fremskrittspartiet skal være helt enig i at det burde vært satt større og strengere krav til at det faktisk skulle vært bygd sykehjem, for vi ser at det er der kanskje noe av det aller største behovet nå er.

Jeg mener dette handler om kvaliteten og å sikre at alle som trenger pleie- og omsorgstjenester, skal få de tjenestene på en skikkelig, god måte. Fire av ti eldre over 80 år er ensomme. Mange av dem bor hjemme, og noe som kanskje har blitt enda mer aktualisert nå, er at veldig mange er utrygge der de bor, og de ønsker derfor å få et annet sted å bo og å bo mer trygt, sammen med andre. Da er ikke alternativet å stoppe bevilgningene til å bygge flere typer boliger som er tilrettelagt for at eldre skal kunne bo der på en god måte.

Jeg har også lyst til å trekke fram at jeg mener mat er en utrolig viktig del av kvaliteten for mange eldre. Når halvparten som kommer inn på sykehjem, er underernært, har man ikke fått den maten man skulle hatt mens man bodde hjemme. Mange får tjenester hjemme som egentlig kanskje skulle vært på et høyere nivå i omsorgstrappen. Gylne Måltidsøyeblikk var noe i hvert fall landbruksministrene fra Fremskrittspartiet, også jeg, da jeg var landbruks- og matminister, var opptatt av. Når vi vet at halvparten av sykehjemmene som skulle være med og vise hvem som har den beste maten, for å øke matkvaliteten og matgleden, ikke fikk lov til å være med fordi det gikk for lang tid fra siste måltid på kvelden til første måltid dagen etter, da er det kanskje ikke så rart at vi har utfordringer når det gjelder mat. Derfor er det viktig å ta tak i det.

Jeg mener at tilsyn er bra, for det handler om å følge opp og sikre at alle får en trygg og god omsorg der man er, og med det tilbudet man skal ha.

Even A. Røed (A) [11:30:07]: Eldreomsorgen er et av velferdsstatens viktigste tilbud. Vi som samfunn er nødt til å legge til rette for at alle, uansett lommebok og andre forutsetninger, skal kunne ha en god alderdom.

Vi vet at det blir langt flere eldre i årene som kommer. Det er både en utfordring og en mulighet. Eldre har mange ressurser og er viktig for lokalsamfunn og for frivilligheten. Dessverre er det også slik at vi blir litt mer utsatt for å bli syke og trenger litt ekstra hjelp. Det gjør at vi er nødt til å ta grep for at vi skal sikre at vi har en eldrepolitikk og en eldreomsorg som leverer.

Når det blir flere eldre og det ikke er en økning av, men en nedgang i, antall innbyggere i arbeidsfør alder, betyr det også at vi blir flere eldre per pårørende. Pårørendeundersøkelsen for 2021 viser at det er et udekket behov for støtte og oppfølging. Det er manglende medvirkning, informasjon, ivaretagelse og forutsigbarhet. Det er vi nødt til å ta tak i.

Når vi vet at antall helsepersonell er en utfordring, vil det også være slik at uten en god oppfølging av pårørende står vi i fare for at det legges for mye over på dem. Det må vi passe på at vi ikke gjør. Pårørende er en viktig ressurs som kan bidra til å redusere ensomhet, og som kan øke livskvaliteten for de eldre, men da må vi også gjøre det lettere å være pårørende. Vi må i samarbeid avklare rollene og gjøre det forutsigbart. Det er grunnlaget for å se på pårørendeavtaler som verktøy for å strukturere samarbeidet mellom helsetjenesten og pårørende.

Det er ikke enkelt å være i pårørenderollen, men vi kan gjøre det enklere og mer forutsigbart ved å legge opp til mer medvirkning og mer informasjon. De aller fleste av oss vil jo bidra og stille opp for dem som er oss nær, når de trenger det, men vi som fellesskap må sikre at helse- og omsorgstjenesten og de pårørende spiller hverandre gode.

Vi trenger å lage et lag med frivillige rundt eldre som ikke har pårørende – og dem kommer det til å bli flere av i årene som kommer. Som samfunn kan vi sikre at alle eldre får gode sosiale møter, også om man ikke har egne barn eller andre pårørende som kommer for å besøke en.

Et godt pårørendearbeid og frivilligheten er og skal være et viktig bidrag for å løse de utfordringene som helsepersonellkommisjonen peker på. Det vil gi bedre livskvalitet for de eldre og for de pårørende. Det vil gi en eldreomsorg der vi i fellesskap stiller opp for hverandre når vi trenger det.

Truls Vasvik (A) [11:33:04]: De aller fleste ønsker å bo hjemme, i sitt eget hjem, så lenge som mulig. Det tror jeg alle vet og er enige om. Det er som oftest best for den enkelte og for oss som storsamfunn, for bosituasjonen påvirker samfunnet rundt enten det gjelder omsorgstjenester, vann og avløp eller andre tjenester.

Samtidig er bolig i utgangspunktet den enkeltes ansvar, enten en er 20 år eller 90 år. Hvilket boligbehov en har i løpet av livet, endrer seg – fra studentliv på hybel eller i kollektiv via første leilighet sammen med kjæresten til større plass når de blir flere. Når barna flytter ut, får mange av oss kanskje litt for stor plass, og flere og flere velger da å flytte i mindre leiligheter, noe som gjør hverdagen enklere og ikke minst sikrer at nye generasjoner kan bruke de store eneboligene.

Etter hvert som vi lever lenger, er det også viktig å forlenge planleggingen knyttet til egen bolig og bosituasjon. Allerede i dag er det mange som planlegger egen alderdom når de kommer opp i årene, samtidig som kommuner og boligutviklere tenker alternative boformer. Det er bra.

Husbanken melder at mange eldre mangler motivasjon og insitamenter for å tilpasse sin egen bosituasjon. Det kan skyldes dels tilknytning, lite utbud av gode alternativer eller helsesituasjonen, men for mange er det ikke minst økonomiske hindringer som gjør at en ikke kan eller tør å flytte på seg eller tilpasse den boligen en bor i. Da er det viktig at samfunnet stiller opp, og det mener vi i Arbeiderpartiet at vi skal klare å gjøre på en veldig god måte.

Det må bygges flere egnede boliger for eldre, som er innrettet på en måte som gjør at det er lett å flytte seg rundt i den og leve i selv om helsen skranter. Boligene må også bygges på en måte som sikrer et sosialt liv, for som det er nevnt, og som jeg vet: Ensomhet er en av våre aller største utfordringer i tiden framover. Derfor må kommunene settes i stand til å bygge og utvikle boliger. Det er også viktig at private aktører utfordres og engasjeres for å utvikle boliger for alle generasjoner.

Noe av det som skjer når en blir gammel og trenger hjelp hjemme, er at ens hjem blir arbeidsplassen til hjemmehjelpen. Vi vet at mange private boliger ikke er gode arbeidssteder for helsepersonellet som kommer hjem til oss. Det fører til mer sykdom og flere arbeidsskader i hjemmetjenestene. Om vi hadde lykkes bedre med å lage aldersvennlige hjem, kunne vi også hjulpet flere helsefagarbeidere og sykepleiere til å stå lenger i jobb.

Når vi snakker om framtiden og at flere skal bo hjemme lenger, er det viktig å ha flere tanker i hodet samtidig. Det skal bygges flere boliger, og også eldre må i stor grad ta ansvar for å planlegge sin egen alderdom når det gjelder bosituasjonen. Samtidig skal alle være trygge på at samfunnet stiller opp når det ikke lenger er mulig å bo hjemme. Derfor er det særs viktig at kommunene settes i stand til å ha tilstrekkelig kapasitet med heldøgns omsorgsplasser.

Representanten Hoksrud har på innpust og utpust skrytt av overføringene til kommunene til bygging da Fremskrittspartiet satt i regjering. Fakta er at SSBs tall viser en nedgang på 1 347 plasser fra 2014 til 2019.

Det er, og skal fortsatt være, trygt å bli gammel i Norge. Det skal vi sikre med gode sosialdemokratiske verdier der samfunnet stiller opp når det trengs.

Carl I. Hagen (FrP) [11:36:31]: Nå er det 50 år siden jeg deltok i min første valgkamp, hvor eldreomsorg var en vesentlig del. Min drøm har alltid vært at jeg kunne være med i en valgkamp hvor det ikke var noe snakk om eldreomsorg fordi det var i orden. Valgkamper dreier seg om det som ikke er i orden, og det er nøyaktig det samme som for 50 år siden.

En av årsakene er selvsagt at det ikke er dette huset som bestemmer det meste i eldreomsorgen. Det er faktisk kommunene. Denne debatten har nå vart en stund, og man skulle tro at mange av representantene deltok i en kommunestyredebatt, for alt det de snakker om, dreier seg om det som skjer i kommunene. Det Fremskrittspartiet derfor har foreslått mange ganger, er å flytte ansvaret, det finansielle ansvaret, for eldreomsorgen til statsbudsjettet, og særlig til folketrygden.

I kommunebudsjettene setter man opp en fast sum med penger som eldreomsorgen skal få, og det er ikke sjelden at i november, kanskje allerede i oktober, begynner kommunedirektørene å si fra til dem som driver, at nå må dere være litt strengere, litt strammere, fordi vi er i ferd med å sprenge budsjettet. Det kommer ikke mer penger. Det er det som er feilen.

Vi må flytte finansieringen, betalingen for eldreomsorgstjenester, helst til folketrygdsystemet med overslagsbevilgninger, hvor pengene kommer basert på behovet, og ikke at tjenestene organiseres slik at de skal tilpasse seg budsjetter. Hvis det da var en vekst i eldreomsorgstjenestene, ville pengene fra Stortinget komme automatisk gjennom folketrygdsystemet. Vi har allerede over 50 ordninger som er overslagsbevilgninger, hvor det er det som skjer etter et regelverk, som styrer hvor mye penger som brukes. Slik burde også eldreomsorgstjenestene være, sånn at når det blir flere som trenger tjenester, blir det finansiert av folketrygdsystemet på samme måte som alderspensjon, sykepenger, fødselspermisjon, svangerskapspermisjon og andre ordninger.

Det hadde løst det største problemet, nemlig mangel på ressurser tildelt eldreomsorgen i de enkelte kommuner. Det hjelper ikke her å gi litt mer penger til kommunene hvis kommunestyrene heller bygger kulturhus istedenfor et nytt sykehjem, hvis de velger å bruke pengene på andre ting enn eldreomsorgstjenester. NRKs program Brennpunkt har jo vist at det er nettopp det som skjer, at rundt omkring i Kommune-Norge er det altfor mange som bevilger penger til andre formål enn eldreomsorgen. Derfor må vi ha overslagsbevilgninger over folketrygdsystemet, slik at mangel på penger ikke er det problemet som det er i dag.

Cecilie Myrseth (A) [11:39:52]: Det kan være lett å forstå den manglende tilliten tidligere taler har til kommunepolitikere, når vi ser hva hans egen byråd i Oslo gjorde med Ammerudlunden, som ble satt ut på anbud. Det var ikke et pent syn.

Jeg har tillit til lokalpolitikere i dette landet. Man prioriterer ut fra de midlene man har. På lik linje med at man i statsbudsjettet prioriterer mellom kultur, skole, samferdsel og helse, gjør man det i kommunene. Det er ingen utømmelig krukke i denne salen å bruke penger fra.

Jeg ble litt i stuss da jeg hørte representanten fra Høyre, Tone Wilhelmsen Trøen, som var rimelig opprørt over at man karikerte Høyres politikk. Man kan vel si akkurat det samme om høyresiden – de bør se seg selv i speilet, for de er rimelig gode til å karikere regjeringens politikk. De som har pratet mest om privatisering fra denne talerstolen i dag, er representantene fra Høyre, det er ikke resten. Jeg synes man har fokusert på ganske mange andre ting. Når det likevel først er tatt opp, er det viktig å si hva som er grunnen til at man er imot den privatiseringen Høyre ønsker seg i kommunene. Det handler om at man ønsker å se helheten. Man ønsker å prioritere tydeligere. Man ønsker å bruke pengene og helsepersonellet bedre enn det man vil gjøre ved å privatisere. Både i Bergen og i Trondheim går man til valg på økt privatisering av helsetjenestene. Det står sort på hvitt, og det er vi grunnleggende uenige om. Det man må gjøre, er å sikre mer heltid, mer bemanning, man må ha faste stillinger og gode lønns- og arbeidsvilkår, og man må sikre god pensjon. Det er også sånn man bidrar til å rekruttere.

Man har tatt opp eksemplet fra Harstad. Jeg synes ordføreren i Harstad er veldig klok. Hun er selvfølgelig klar over at dette er en veldig uholdbar situasjon, men hun har også kommet med en advarsel til oss. Det er at man mangler fagfolk, og at man drifter med vikarer. I Harstad ønsket man – og vedtok – å opprette en ny avdeling før jul. Stillinger ble lyst ut, men man fikk ingen kvalifiserte søkere. Det er et varsku vi må ta på alvor.

Representanten Bård Hoksrud tegner et bilde av at dersom alle hadde gjort som Fremskrittspartiet ønsker, hadde alt blitt perfekt, for det er ingen andre enn Fremskrittspartiet som bryr seg om eldreomsorg. Bård Hoksrud skal ha for én ting: Han er veldig god til å prate. Han har imidlertid sittet i regjering og skulle ha levert, så bildet burde sett annerledes ut. Jeg har tillit til at alle i denne salen ønsker å gjøre noe med de utfordringene som er, men vi har ganske forskjellige løsninger på det.

Hans Inge Myrvold (Sp) [11:43:12]: Representanten frå Høgre, Svardal Bøe, uttrykte ganske ordrett frå denne talarstolen at Høgre ikkje er oppteke av «hvem som styrer». At Høgre brukar dette i ein debatt om eldreomsorg, viser vel eigentleg litt av dei framskrivingsmoglegheitene dei ser på frå sin ståstad: å sentralisera makt gjennom å skapa eit nytt kommunekart, med eit mål om 100 kommunar der sentralisering vil trumfa dei faktiske behova i eldreomsorga. Verdien av nærleik mellom dei som treng omsorg, og dei som både utformar og fattar avgjerder knytte til praktiske vedtak i tildelinga av tenester, har ein avgjerande kvalitet i seg. Det er Senterpartiet særskilt oppteke av.

Bildet av det private og prosessane med å setja omsorgstenester ut på anbod, står i sterk kontrast til det me må ha meir av framover, nettopp samhandling mellom fleire innsatsstyrkar i kommunelandskapet. Det at ein tydeleg får meir samansette utfordringsbilde for dei eldre, vil krevja meir enn berre dei dedikerte helse- og omsorgstenestene. Difor er det ikkje klokt, slik Høgre legg opp til og argumenterer for, at det ikkje er avgjerande kven som styrer, berre det vert følgt inn i ein anbodsprosess.

Det er viktig og riktig at me får utvikla kommunane til å gjennomføra gode tiltak framover for å styrkja omsorgstenestene. Regjeringa har over tid varsla at det vil koma ein viktig tiltakspakke. Bu trygt heime, er den kalla. Det er eitt av instrumenta for kommunane i det langsiktige arbeidet med å styrkja både kvalitet og føreseielegheit for alle innbyggjarane i landet, særleg dei eldre, med tanke på korleis ein skal venda seg til kommunane og oppleva å ta imot og få gode, likeverdige helsetenester.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:46:17]: Representanten Myrvold fra Senterpartiet har helt rett: Høyre er mer opptatt av innholdet enn av hvem som styrer. Det er litt merkelig å høre Arbeiderpartiet og Senterpartiet snakke om innsatsstyrking og innholdsfaktorene overfor kommunene. Problemet er at de har en politikk der de fjerner innsatsen og innholdet. En foreslår kutt i bygging av flere sykehjemsplasser i kommunene, slik at kommunene står dårligere rustet. En foreslår kutt i bygging av flere tilrettelagte boliger i distriktene – som bl.a. Senterpartiet bør kunne være for – avvikling av eldreombudet, kutt i midler til digital opplæring for eldre og stopp i forslaget om å øke aldersgrensen fra 70 år til 72 år. Det er virkemidlene, det er innholdet vi ser i den politikken som regjeringen nå fører.

Vi kan godt ha en stor debatt om private, ikke-private og offentlige, men sannheten er at når vi ser på Kantars helsepolitiske barometer, hva er det da folk der ute sier om samarbeid mellom offentlige og private? Jo, 82 pst. – 82 pst.! – av befolkningen mener det riktig at en skal ha mer samarbeid mellom det offentlige og det private. Grunnen til at 82 pst. sier det, er at folk ser at det viktigste er innholdet, ikke hvem som styrer tjenesten.

Når det gjelder eldreomsorgen, viser tall at 71 pst. av folk, vanlige folk i landet vårt, sier at vi har en regjering som ikke tilpasser eldreomsorgen godt nok til de utfordringene som vil være. Det er en kraftig økning fra da Høyre styrte i regjering. Så ja, vi er mer opptatt av innholdet enn av hvem som styrer. Ja, vi er opptatt av at en skal sette av mer midler til å bygge flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Ja, vi ønsker å ha et kvalitetsløft i hjemmetjenesten fordi det blir flere hjemmeboende eldre, og ja, vi er opptatt av å sørge for at vi får ned og bekjemper overmedisinering, underernæring og ensomhet hos eldre. La oss nå snakke om innholdet, la oss begynne der, med det som faktisk betyr noe for folk. Det handler om nettopp innholdet i eldreomsorgen.

Bård Hoksrud (FrP) [11:48:44]: Vi må gjerne diskutere tall, men nå har jeg vært og hentet ut fra Husbankens statistikk. Det kan være greit når man skal forholde seg til hva fakta er. Når jeg da har sett på den forrige rød-grønne regjeringen, var det utbetalt til 3 156 sykehjemsplasser og 2 913 omsorgsboliger, og det er fra 2008 til 2014. Fra 2014 til 2020 er det gitt tilsagn – utbetalte tilskudd, det er viktig, det betyr at pengene er utbetalt – til 5 868 sykehjemsplasser og 4 642 omsorgsboliger. Det betyr altså 10 510 plasser, mot 6 069 plasser under de rød-grønne. Det er fakta og tall hentet fra Husbankens statistikk, og man får i hvert fall forutsette at de som utbetaler pengene, har kontroll på hva de har utbetalt. Jeg mener at man bør være redelig om det.

Det betyr altså at det ble gitt tilsagn til flere plasser. En del plasser måtte også rehabiliteres fordi det var altfor mye gammelt som det ikke var gjort noe med, og fordi kommunene valgte ikke å søke. Den gangen de rød-grønne styrte, var altså potten fortsatt ubrukt – man hadde ikke brukt opp hele potten – men da Fremskrittspartiet hadde ansvaret for eldreomsorgen og leverte på eldreomsorg, ble potten brukt opp. I 2017 mener jeg det var 5,1 mrd. kr som ble satt av for å bygge flere omsorgs- og sykehjemsplasser. Så valgte dessverre en del av Arbeiderparti- og Senterparti-ordførerne ikke å søke under de rød-grønne, og det betyr at det var et forfall som man måtte levere på.

Det viktige er hva vi skal gjøre framover. Det er derfor vi trenger å bygge flere plasser. Da kan man ikke komme til Stortinget med null nye plasser. Representanten Svardal Bøe viste til ordføreren i Harstad. I Skien har man vært oppe i 30 overliggere fordi man ikke har kapasitet i kommunens omsorgstjenester. De er altså avhengige av at de må bygge nytt, og da trenger man faktisk penger fra staten.

Fremskrittspartiets modell handler mer om at vi skal sørge for at pengene følger den som skal ha tjenestene levert, og hvis man trenger mer tjenester, får kommunen mer betalt for å kunne levere de tjenestene. Da jeg var i indre Østfold, i Trøgstad, pratet jeg med ansatte, beboere og ledelsen der. Det de sa, var at det som var bra da man kom under statlig finansiert eldreomsorg, var at det ikke lenger var snakk om: Har vi råd til dette, eller har vi ikke råd? Har kommunen mulighet til, og har man budsjettert for, å prioritere eldreomsorgen?

Med statlig finansiert eldreomsorg får man de tjenestene man trenger, hvis man oppfyller kriteriene. Det handler om verdighet, trygghet og valgfrihet for dem som skal ha tjenesten levert.

Cecilie Myrseth (A) [11:51:56]: Jeg merker meg at representanten Bård Hoksrud har behov for å ramse opp det ene tallet etter det andre. Jeg tenkte at jeg egentlig bare skulle lese det som kom da Fremskrittspartiet ble faktasjekket. Det kom en påstand fra helseministeren om at Fremskrittspartiet hadde sin egen eldreminister uten at det ga flere plasser. Konklusjonen var:

«Påstanden er korrekt. Det var en nedgang i antall sykehjemsplasser da Frp hadde en egen eldre- og folkehelseminister. Det samme gjelder om man ser på hele perioden med Frp i regjeringen.»

Det er situasjonen. Vi kan gjerne fortsette å ramse opp hvem som gjorde det best. Vi kan også gå tilbake i 2005, det er en favorittøvelse for høyresiden, men nå er vi i 2023. Vi har store utfordringer. Det er blitt gjort altfor lite i årene før vi kom. Vi må forberede oss på den framtiden vi går inn i, med mangel på helsepersonell. Det er ikke noe vi ikke visste før vi fikk helsepersonellkommisjonens rapport på bordet, men det har vært gjort for lite. Vi er i gang. Vi tar ansvar nå på vår vakt.

Så kan vi fortsette å snakke om at det har kommet forslag, og om at det ikke lå inne penger til investeringstilskuddet. Det er ingen som har motsagt noen på det, men vi er også veldig glad for at det kom penger i budsjettenigheten. Jeg synes med respekt å melde at vi må ha med oss den tiden vi lever i, med økt rente, med prisstigning, med tøffere prioritering, på en annen måte enn tidligere regjering har måttet gjøre. Det står vi for. Vi står også for de prioriteringene vi har gjort, med å prioritere sykehusene og en historisk satsing på fastlegetjenesten, noe den forrige regjeringen heller ikke klarte å levere på.

Nå står vi her. Regjeringen kommer til å legge fram en eldrereform før sommeren. Det ser jeg veldig fram til. Jeg ser også fram til å diskutere det. Jeg ser fram til å diskutere de forslagene som har kommet fra helsepersonellkommisjonen, som vil være på vårt bord fra høsten av. Da håper jeg at vi i det minste kan samle oss om en felles virkelighetsforståelse av hva som vil være utfordringene for å tilby god omsorg i framtiden. For å si det sånn: Privatisering er ikke løsningen på de oppgavene vi står overfor. Man må gjerne si at det er andre som snakker om det, men det er Høyre selv som snakker aller mest om hvorfor privatisering er så nødvendig. Jeg er helt uenig.