Andre visepresident Nils T. Bjørke [10:52:23]: På bakgrunn av saker som kom fram hausten 2021, utnemnde presidentskapet eit utval til å gå gjennom dei økonomiske ordningane for representantane, med nokre få unntak. Utvalet vart bede om å sjå på innretninga av ordningane for framtida, og mandatet måtte ikkje forvekslast med oppdraget Stortinget gav til Riksrevisjonen i januar 2022. Oppdraget deira gjekk m.a. på å undersøkja om noverande eller tidlegare stortingsrepresentantar hadde søkt om eller fått tildelt ytingar i strid med lov, retningslinjer eller inngått avtale. Riksrevisjonen skulle òg sjå på Stortingets handsaming av ordninga.

Utvalet for dei økonomiske ordningane leverte i mai 2022 ein delrapport med forslag til seks overordna prinsipp for dei økonomiske ordningane. Presidentskapet er samd i desse, og meiner dei skal gje føringar for det vidare arbeidet med å utarbeida forslag til ein ny stortingsgodtgjerslelov. Det er viktig for publikum si tillit til Stortinget at ordningane er rimelege, i tråd med samfunnsutviklinga og at det er openheit knytt til dei.

Utvalet leverte den endelege rapporten sin 31. januar 2023. Etter at rapporten vart levert, hadde han vore på offentleg høyring m.a. i partigruppene her på Stortinget, og alle innspela har vorte vurderte. Etter gode diskusjonar i presidentskapet har me vorte einstemmige i dei fleste framlegga. Femte visepresident Ingrid Fiskaa har tre mindretalsforslag, som ho nok vil gjera grundig greie for.

Hovudkonklusjonen frå utvalet er at dagens ordningar i det store og heile heller ikkje er for omfattande eller for sjenerøse. Likevel føreslår utvalet ein del endringar, m.a. strengare krav til tilknyting til bustad på heimstaden for å få pendlarbustad, og endringar i etterlønsordninga. Presidentskapet er i hovudsak positiv til dei grepa som er føreslåtte av utvalet, m.a. at me innfører strengare krav til kva det inneber å disponera ein bustad. Samstundes viser høyringsinnspela at det er problemstillingar som bør greiast ut nærare.

Presidentskapet meiner at ny lov skal tre i kraft etter stortingsvalet i 2025, men me meiner at ordninga med pendlardiett og feriepengar bør avskaffast med innverknad for inneverande stortingsperiode. Dette vil verta gjort gjennom endringar i gjeldande stortingsgodtgjerslelov hausten 2023. Utvalet meiner det er rom for å gjera regelverket tydelegare. Riksrevisjonen sine funn underbyggjer det same. Riksrevisjonens rapport vil difor verta eit viktig supplement til rapportane frå utvalet i arbeidet med å få på plass nye reglar, forvaltingsrutinar og kontrollordningar.

Det er heilt naudsynt med eigne ordningar for stortingsrepresentantar som kompenserer representantane for at dei fell utanom mange lover som er tilpassa vanlege arbeidsforhold. Representantane har ikkje nokon arbeidsgjevar i tradisjonell forstand, og dei har ei ombodsplikt som gjer at dei må møta i fire år når dei er valde inn. Ein må sikra at ein klarer å laga ordningar som gjer at ein kan vera representant uansett kvar ein kjem frå i landet, og uansett kva livssituasjon ein er i. Samstundes er det viktig at ordningane er rimelege samanlikna med ytingar og velferdsordningar i samfunnet elles. Presidentskapet vil arbeida vidare for å koma fram til reglar som balanserer omsynet til det særskilte med å vera folkevalt og omsynet til at ordninga ikkje er, eller vert oppfatta som, for sjenerøs.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen si innstilling om Riksrevisjonens rapport skal òg handsamast i dag. Desse to innstillingane har mange felles tema. Difor vel me å handsama sakene saman. Det er viktig for tilliten at ordningane er i tråd med samfunnsutviklinga, men legg opp til at stortingsrepresentantane kan vera gode ombodsmenn for dei som har valt.

Eg legg med det fram innstillinga på vegner av eit samla presidentskap.

Peter Frølich (H) [10:57:11] (komiteens leder og ordfører for sak nr. 6): Denne debatten omhandler to saker, og dette blir en omtale av Riksrevisjonens rapport, som jeg er saksordfører for. Da er det på sin plass å starte med å takke Riksrevisjonen spesielt denne gangen for det som har vært et veldig tidkrevende, veldig omfattende og veldig krevende arbeid. Som jeg har sagt før, viser dette hvordan Riksrevisjonen har vært tilpasningsdyktig og tatt den oppgaven som Stortinget ga i denne salen, på en god måte.

Så kan vi starte med konklusjonen og si at funnene i undersøkelsen underbygger at det var en riktig beslutning av Stortinget å bestille denne rapporten.

Når det gjelder konklusjonene, har jeg lyst til å sitere dem:

• Alle representantene som har disponert pendlerbolig, har oppfylt vilkårene for tildeling.

• En tredel av representantene som har mottatt fratredelsesytelse eller etterlønn, har fått utbetalt for høy ytelse.

• Regelverket for fratredelsesytelse og etterlønn er uklart, og praktiseringen av regelverket har variert.

• Stortingets administrasjon har gitt til dels mangelfull, misvisende og feil informasjon og veiledning til representantene om fratredelsesytelse og etterlønn.

• Kontrollen som skal sikre at ordningene blir praktisert i tråd med regelverket, er ikke god nok til å forebygge og avdekke feil.

• Stortingets presidentskap har ikke sikret en forsvarlig styring og oppfølging av administrative saker på Stortinget.

Dette er funn som komiteen både tar til etterretning og slutter seg til.

Så har komiteen også framhevet at det kan være grunnlag for å stille spørsmål om Stortingets revisor faktisk burde avdekket og påpekt mangler på et tidligere stadium i det årlige revisjonsarbeidet. Her registrerer jeg at Riksrevisjonen sier at de har tatt opp svakheter ved internkontrollen, og de har selv understreket i etterkant av innstillingen at de har påpekt disse manglene overfor Stortinget. Uansett hvordan man ser på det, burde det antakelig vært nevnt i de årlige revisjonsberetningene, for det falt, summa summarum, uansett mellom to stoler.

Når det gjelder kritikken, skal jeg oppsummere den med hovedpunktene:

• Stortingets presidentskap har ikke hatt tilstrekkelig kontroll på at ordningene har blitt forvaltet på en tilfredsstillende måte.

• Stortingets administrasjon har forvaltet regelverk, informasjon og kontroll på en svært mangelfull måte.

• Flere av stortingsrepresentantene har ikke vært oppmerksomme på hvilket selvstendig ansvar som ligger i å benytte seg av de økonomiske ordningene.

Riksrevisjonen viser til at det har medført at det har skjedd betydelige feil i forvaltningen av ordningene, og de konstaterer at dette har ført til det Stortingets presidentskap selv beskriver som en tillitskrise for Stortinget som institusjon. Riksrevisjonen har ment at dette er sterkt kritikkverdig, og det er noe komiteen også slutter seg til.

Det er vel her det mest sentrale ligger, nemlig kritikkens karakter, at det har ført til en tillitskrise, og det er der alvoret virkelig viser seg. Jeg håper at behandlingen og oppfølgingen av denne rapporten vil bidra til å styrke denne tilliten igjen. Det kommer til å ta tid, men arbeidet starter nå.

Så sier Riksrevisjonen videre at det sterkt kritikkverdig at

• flere av landets folkevalgte ikke har overholdt opplysningsplikten og derfor har mottatt for mye fratredelsesytelse og/eller etterlønn

• Stortingets presidentskap og Stortingets administrasjon ikke har sikret større klarhet i regelverket for fratredelsesytelse og etterlønn over tid

• Stortingets administrasjon ikke har fulgt opp om de som har mottatt fratredelsesytelse og etterlønn, har hatt annen inntekt i ytelsesperioden, og om ytelsen har blitt korrekt avkortet

• Stortingets presidentskap i kraft av sitt overordnede ansvar for administrative saker ikke har sikret en bedre forvaltning av de undersøkte økonomiske ordningene

Her er også kritikken rettet mot flere aktører, og det underbygger for så vidt det som Riksrevisjonen har vært klar på hele veien, at det er en stor systemsvikt vi her har vært vitne til.

Så har Riksrevisjonen kommet med en rekke anbefalinger. Komiteen landet for ordens skyld på å ta opp forslag under innstillingen i saken som kom fra presidentskapet. Der vil min gode kollega, representanten Svein Harberg, ta opp Høyres kommentarer til forslagene.

Lubna Boby Jaffery (A) [11:02:16]: Som folkevalgte må vi ha tillit. Vi behøver tillit for å gjennomføre våre konstitusjonelle oppgaver. Generelt er tilliten høy i Norge, og som folkevalgte er det vårt ansvar å forvalte den tilliten. Vi har alle fått med oss debatten rundt pendlerboliger, reiseregninger og etterlønn. Det er en debatt de fleste i Norge har fått med seg, og som mange har synspunkter på. Jeg har stor forståelse og respekt for dette engasjementet.

Som folkevalgte er vi privilegerte. Vi får styre landet, vi får ta de små og de store beslutningene. Som folkevalgte er vi i en spesiell situasjon fordi vi skal representere hele landet. Det skal vi fordi det er viktig for demokratiet vårt og for tilliten. Det er viktig for Finnmark at de har sine folk, finnmarkingene, på Stortinget, og det er viktig for Bergen at det er bergensere på Stortinget – om enn altfor mange av oss i kontroll- og konstitusjonskomiteen. (Munterhet i salen.)

Samtidig betyr det at mange av oss pendler og lever store deler av tiden borte fra familie og hjem. Mange av oss bruker mange timer på fly, buss og tog. Vi reiser hjem, og vi reiser ut i landet og treffer folk. Ingen av oss har fast ansettelse. Vi er alle sammen på valg, hvert fjerde år, og som vararepresentant vet man aldri når tiden på Stortinget kan være over. Derfor er det riktig og nødvendig at det er økonomiske ordninger som gjør at man som stortingsrepresentant kan leve en viss grad av familieliv, med økonomisk forutsigbarhet, og ikke minst holde kontakt med hjemstedet og valgdistriktet sitt.

Det er likevel viktig at de økonomiske ordningene er utformet på en måte som forvalter tilliten vi er gitt. Sakene som har vært, har gått ut over tilliten til oss, og det er også grunnen til at Riksrevisjonen tok i bruk sitt sterkeste kritikknivå. Nå er det viktig at vi gjenoppbygger tilliten. Det er derfor Riksrevisjonen har gjort sin undersøkelse av Stortingets økonomiske ordninger.

Jeg viser til saksordførerens gjennomgang og stiller meg bak denne. Jeg vil samtidig benytte anledningen til å takke saksordføreren og komiteen for arbeidet med saken.

Riksrevisjonen har funnet grunnlag for å rette svært alvorlig kritikk mot både presidentskapet, Stortingets administrasjon og mot stortingsrepresentanter som ikke har vært oppmerksomme på sitt selvstendige ansvar. Som folkevalgte er det helt avgjørende at vi har en administrasjon og et presidentskap rundt oss som legger til rette for arbeidet vårt. Det gjøres i stor grad på en veldig god måte. Men som Riksrevisjonen peker på, har det vært betydelige feil i forvaltningen av ordningene. Dette får store negative konsekvenser. Jeg tror det er svært viktig at presidentskapet og administrasjonen innser at alt som har med de økonomiske ordningene å gjøre, må være på stell. Feil er kostbare, svært kostbare, for tilliten, og enkeltrepresentanter som har gjort feil som følge av uklar veiledning og dårlig kontroll, kan bli stående i svært tøffe mediestormer.

Samtidig er det viktig for meg å understreke at det er vi som folkevalgte som til syvende og sist bærer ansvaret. Vi må forvalte tilliten vi er gitt, og når vi ikke gjør det, må vi ta den kritikken som kommer.

Jeg vil avslutte med å si at jeg håper folk ser at det nå tas tak. Jeg er glad for at vi slutter oss til Riksrevisjonens anbefalinger, og håper og tror at det arbeidet som nå gjøres, vil være med på å gjenoppbygge tillit.

Tredje visepresident Morten Wold [11:06:19]: Saken om de økonomiske ordningene for stortingsrepresentantene har selvfølgelig skapt store diskusjoner og tatt mye plass i media. Jeg er veldig glad for at vi her i dag nå lander dette på en god måte.

For Fremskrittspartiet har det vært veldig viktig å sikre bred enighet og solide flertall rundt de vedtak som skal gjøres. I presidentskapet har Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og SV funnet sammen i nesten alle spørsmål. Det foreligger kun tre mindretallsforslag fra SV i saken om økonomiske ordninger.

Nå reduseres etterlønnen fra ett år til seks måneder. Det er Fremskrittspartiet fornøyd med. For mange stortingsrepresentanter som går ut av Stortinget, er det imidlertid vanskelig å få seg arbeid dersom man har vært representant her i flere perioder. Man har kanskje sittet her i 8 år, 12 år, 16 år, og noen ganger 20 år og 24 år. Da er det vanskelig å komme tilbake i den jobben man en gang hadde da man gikk inn i tjeneste for demokratiet og nasjonen her i dette huset. Slik sett er det rimelig at man har en godtgjørelse for det i etterkant om behovet er der.

Nå fjernes pendlerdietten og feriepengene allerede fra inneværende periode. Det er også noe Fremskrittspartiet er enig i. De øvrige endringene som da foreslås, innføres fra neste periode. Det er litt slik som sammenlignet med en fotballkamp: Man endrer ikke regelverket ved pause. Derfor har flertallet her heldigvis funnet ut at reglene skal gjelde fra en ny stortingsperiode.

Det har vært litt drøftinger rundt dette med pendlerboligavstand, altså retten til pendlerbolig, hvor kravet i dag er 40 km. Det økes til 50 km. Det er også noe som Fremskrittspartiets gruppe har gitt sin tilslutning til.

Når det gjelder Riksrevisjonens rapport, er den også noe vi tar på aller største alvor i Fremskrittspartiet. Vi er glade for at Riksrevisjonen har slått fast at alle de representantene som har disponert pendlerleiligheter, har oppfylt vilkårene for tildeling. Vi synes det er veldig beklagelig at noen har fått utbetalt for høye ytelser, noe det nå ryddes opp i. Regelverket endres og klargjøres. Det er noe vi alle er fornøyd med.

Det at det er gitt delvis mangelfull, misvisende og feil informasjon om fratredelsesytelser og lønn til tidligere representanter, er selvfølgelig veldig beklagelig og noe som ikke skulle ha skjedd, men som det nå tas tak i og ryddes opp i. Dette kommer vi tilbake til når vi skal behandle spørsmålet om ny stortingsgodtgjørelseslov til høsten.

Femte visepresident Ingrid Fiskaa [11:10:10]: Det vanlegaste spørsmålet eg får av folk når dei får veta at eg er stortingsrepresentant, er om eg trivst i jobben. Det nest vanlegaste spørsmålet er om eg har pendlarleilegheit – hø-hø. Når eg nøler med å svara ja på det fyrste spørsmålet, handlar det mykje om det andre spørsmålet.

Det korte og enkle svaret på om eg har pendlarleilegheit, er ja. Eg pendlar jo. Kvar veke reiser eg frå Bryne til Oslo og tilbake. Å vera vekependlar er ikkje noko enklare for ein stortingsrepresentant enn for andre, men eg trøystar meg med at alternativet er verre. Viss eg måtte flytta til Oslo for å vareta oppgåvene mine som representant for Rogaland, ville det vore ulogisk og upraktisk, og det ville ha ført til at eg gjorde eit dårlegare arbeid for folk og fe der heime. Eg er avhengig av å kjenna fylket mitt, veta kva folk er opptekne av, og vera mest mogleg i livet der for faktisk å kunna representera.

Men spørsmålet «har du pendlarleilegheit – hø-hø» handlar jo ikkje om dette. Det gjev uttrykk for den mistilliten og skepsisen som altfor mange menneske kjenner på overfor oss folkevalde, som me jo faktisk er. Denne skepsisen, som av og til går over i forakt, rammar oss som gruppe og gjer det vanskelegare å gjera oppgåvene mine. Har eg ikkje tillit og respekt frå dei eg skal representera, kan eg like gjerne finna meg noko anna å gjera. Difor nøler eg òg med å svara ja på spørsmålet om eg trivst i dette arbeidet, eller i rolla, rettare sagt.

Mistilliten har sine grunnar. Ein av dei er den opplevde og faktiske avstanden mellom folk og folkevalde når det gjeld inntekt og andre økonomiske ordningar, og eksempla på misbruk og dårleg forvalting og kontroll av desse ordningane. Difor er den saka me behandlar i dag, så viktig.

Eit samla presidentskap har gått grundig gjennom rapporten frå utvalet og føreslår ei rekkje innstrammingar og endringar i dei økonomiske ordningane. Det gjeld feriepengar, det gjeld pendlardiett, det gjeld vilkår for tildeling av pendlarbustad og avstandskravet knytt til dette. Det er bra.

Det er likevel sånn at eg på vegner av SV har tre mindretalsforslag. Det botnar i at eit av prinsippa som ligg til grunn for dette arbeidet, nemleg at ordningane skal vera rimelege samanlikna med det andre grupper i samfunnet har, etter mi meining har vore vekta for lite av fleirtalet. Det er hovudgrunnen til at eg står på tre mindretalsforslag i denne innstillinga, som er

• å innføra parkeringsavgift i garasjen

• at ytingar ved langtidssjukefråvær over eitt år blir sett til 6G – som per 1. mai i år svarar til 711 000 kr, og er det maksimale sjukepengegrunnlaget i folketrygda

• å avskaffa etterlønnsordninga, og at det skal gjelda frå og med dei som går ut av Stortinget etter denne perioden

Det vil altså seia at ein maksimalt får tre månadar fråtredingsyting og deretter må over på Nav viss ein ikkje har kome seg i nytt arbeid, som alle andre. Med eit ganske høgt godtgjeringsgrunnlag for dagpengar vil det framleis vera mogleg å leva godt på dagpengar.

Det blir argumentert med at det kan vera vanskeleg å koma ut i anna arbeid for tidlegare representantar, særleg etter lengre tid eller fleire periodar her på huset. Eg ser det argumentet. Samtidig kan det òg vera andre grupper som vil ha problem med å finna seg nytt arbeid, det er ikkje nødvendigvis eit problem som berre gjeld tidlegare stortingsrepresentantar. Kanskje vil det til og med vera ein fordel at folk ikkje blir sitjande som stortingsrepresentantar i lang tid, at me heller har ein større grad av rotasjon, og at den enkelte har ei tettare kopling til arbeidslivet. Som ein bonus vil forslaget dessutan flytta forvaltinga frå Stortingets administrasjon til Nav.

Eg er glad for at me i dag tek steg for å rydda opp og gjera ordningane meir rimelege. Eg føreslår å gjera det fullt ut. Faktisk å kunna pendla utan å bli mistenkeleggjort vil for meg vera eit lite, men likevel viktig teikn på at demokratiet fungerer.

Med det tek eg opp mindretalsforslaga i innstillinga.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:15:28]: Dette er pinlig. I dag behandler vi en grundig dokumentert systemkrise på alle nivåer, som har skapt en tillitskrise for Stortinget. Da burde svaret være grunnleggende og nødvendige endringer av systemet, men disse systemendringene uteblir.

Folkevalgte skal ikke rykke fra det folket man er valgt av, og Stortingets presidentskap og representantordningsutvalget stiller seg bak et veldig godt prinsipp om at ordningene skal «være rimelige sammenlignet med ytelser og velferdsordninger i samfunnet for øvrig».

Dessverre går flertallet i dag imot en rekke forslag som følger opp akkurat det prinsippet. For det første går flertallet imot forslaget om å fjerne Stortingets særlige etterlønn. Det har Rødt tatt til orde for, og det er et mindretall i utvalget som også går inn for det. Det er flere høringsinstanser som vi burde lytte nøye til, f.eks. AAP-aksjonen, som har spilt det inn til behandlingen. Til og med en rekke aviskommentatorer som til vanlig ikke er veldig enig med Rødt, ser problemene med etterlønnen. Hvis velferdsstaten skal være god nok for folk flest, må den også være god nok for avgåtte toppolitikere.

Derfor vil Rødt heller sende avgåtte stortingsrepresentanter til Nav for god oppfølging og ytelser på linje med andre arbeidsledige. Etterlønn eller omstillingsytelse på 66 pst. betyr nesten 60 000 kr i måneden. Jeg minner om at en vanlig arbeidsledig får maks 35 000 kr i dagpenger.

I Riksrevisjonen tok kollegiets medlem Lønnum til orde for at Stortinget skal gjøre en ny vurdering av hvorvidt Stortinget i det hele tatt bør ha egne ytelser for bortfall av arbeidsinntekt utover det som følger av folketrygdloven. Det er skuffende at Fremskrittspartiet, som utgir seg for å være et parti for folk flest, heller slår ring rundt disse særprivilegiene.

Etterlønnen er sagt å være for arbeidssøkende og ved behov for omstilling og perfeksjonering i tidligere yrke. Jeg tror vi alle nå må være klar over at disse ordningene de siste årene har ikke blitt brukt av sveisere eller helsefagarbeidere. Ordningen er for karrierepolitikere. Flertallet av dem går inn for å omdøpe etterlønnen til en såkalt omstillingsytelse, med litt redusert varighet og litt redusert tilgjengelighet. Dette er endringer som går utenom kjernen av problemet. Etterlønnen må bort.

Det andre forslaget som flertallet går imot, er et forslag om å redusere godtgjørelsen for stortingsrepresentanter ved langtidssykefravær over ett år. Flertallet i representantordningsutvalget anbefalte Stortinget å gjøre det, mens stortingsflertallet avviser det. Jeg minner om at langtidssykmeldte ellers i samfunnet får sykepenger i 52 uker før de kanskje har rett på en vesentlig lavere AAP eller uføretrygd. Selv om stortingsrepresentantene er valgt for fire år, er det helt urimelig at man skal ha en særordning på over 1 mill. kr i året i en situasjon der alle andre i samfunnet ville fått langt mindre.

Det tredje forslaget som blir avvist i dag, er å kutte i tilskuddet til pendlerreiser med egen bil. I dag får stortingsrepresentanter tilskudd som tilsvarer statens ordning for tjenestereiser. Representantordningsutvalget foreslo å erstatte dette med en ordning knyttet til fradragssatsen for vanlige pendlerreiser. Det høres kanskje ikke ut som en stor forskjell, men utvalget anslår at man kan halvere utgiftene, så her ligger det åpenbart penger. Et samlet presidentskap går dessverre imot det forslaget.

Til slutt fremmer Rødt også andre forslag om å knytte ordningene for stortingsrepresentanter tettere på ordningene ellers i samfunnet. Vi foreslår at ved eventuelle overgangsytelser må man i det minste avkorte mot påfølgende dagpengeperiode – hvis ikke får stortingsrepresentanter mer enn dobbelt opp. Dagens rapportering må også erstattes av vanlige meldekort med egenerklæring og dokumentasjon hver fjortende dag, sånn som man gjør det hos Nav. Det er det aller minste vi kan gjøre – hvis ikke befester Stortinget nå bare egne særprivilegier.

I dag er det kun to av endringene som gjøres med virkning for sittende storting. Det vil jo ikke ta seg ut hvis vi som sitter på Stortinget i dag, skal skjerme oss selv fra de innstrammingene som flertallet i dag tross alt legger opp til å gjøre. Jeg oppfordrer derfor til å støtte Rødts forslag om at forslag til ny godtgjørelseslov må legges fram, sånn at den kan tre i kraft i inneværende stortingsperiode.

Med det tar jeg opp Rødts forslag og kommer tilbake til Riksrevisjonens gransking og kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling i et senere innlegg.

Første visepresident Svein Harberg [11:20:24]: Det var tvingende nødvendig og stor enighet om å få på plass det vi nå kaller representantordningsutvalget. Det ble en periode løftet en del saker som avslørte usikkerhet om treffsikkerheten i de økonomiske ordningene for stortingsrepresentantene og ikke minst håndteringen av dem. Jeg vil nå knytte noen kommentarer til noen av utvalgets konklusjoner.

Det viktigste resultatet er at utvalget slår fast at det er mye ved vervet som stortingsrepresentant som trenger egne løsninger, ikke minst fordi vi ikke omfattes av de lover og regler som gjelder for ansatte som mottar lønn. Vi er ikke ansatt og får ikke lønn, men godtgjørelse. Det er et spesielt og annerledes verv og liv å være representant, og utvalget har derfor landet på at hovedinnretningen av ordningene videreføres som i dag. Det er bra.

Utvalget har samtidig våget å stille spørsmål ved noen av ordningene og parameterne, noe som er krevende, da det er vanskelig å finne andre relevante å sammenligne med i samfunnet. De har foreslått å endre kravet til avstand fra Stortinget for å ha rett til pendlerordningene, fra 40 til 50 km, og sammenlignet med det militære. Ikke spesielt relevant sammenligning, spør du meg, men det var for den saks skyld heller ikke 40 km. Utfordringer med å rekke hjem og få skikkelig døgnhvile i en travel møteplan må være avgjørende.

Det er to ordninger som endres i løpet av høsten: pendlerdiett, fordi der er det et sammenligningsgrunnlag, og andre i samme pendlersituasjon som ikke har den dietten. Det samme gjelder såkalte feriepenger når en går ut av Stortinget. Feriepengeordningen er en ordning der du setter av fra din egen inntekt gjennom året og får det utbetalt til ferien. Vi setter ikke av, og da er det heller ikke rimelig at vi skal få dette. Det er også de eneste endringene i inneværende periode.

Utvalget har foreslått klarere regler rundt retten til pendlerbolig og knytter dette opp mot reelt bosted, med de forpliktelser og kostnader som er knyttet til det. Det kan være en ryddig løsning, men også her trengs det en gjennomgang. Dersom du bor i en kårbolig eller ektefelle/partner har tjenestebolig og du bor i Namsos, må du selvsagt ha rett på pendlerbolig. Dette har presidentskapet påpekt i merknadene, og slike unntak må avklares. Videre må det ikke være noen tvil om skattereglene for pendlerbolig eller for den saks skyld alle de andre ordningene.

Det synes å være stor enighet om de prinsippene vi legger til grunn her i dag, og da er det bra at det gjøres et grundig arbeid, som må avklares før en stiller til valg i 2025, slik at alle vet hvilke betingelser de går inn på.

Audun Lysbakken (SV) [11:23:42]: Det er all grunn til å takke Riksrevisjonen for et grundig og viktig arbeid. SV har en lang historie med å kritisere og arbeide for å endre unødvendig rause ordninger for folkevalgte. Vi gikk f.eks. i sin tid først når det gjaldt å se det urimelige i den gamle gullpensjonsordningen, som til slutt ble avskaffet. Nå oppfatter jeg at det er bred enighet om og vilje til å sette en nøktern linje for framtiden, selv om det er noen uenigheter, som representanten Fiskaa har redegjort for. Jeg tror det er et veldig viktig bidrag til å forvalte den tilliten vi som folkevalgte har fått, på en god måte.

Hva er det Riksrevisjonen har påpekt? Jo, at regelverket for fratredelsesytelse og etterlønn er uklart, og at praktiseringen har variert, at veiledningen fra Stortingets administrasjon har vært for dårlig, og at kontrollen ikke har vært god nok til å forebygge og avdekke feil. Riksrevisjonen har kommet med berettiget kritikk av Stortingets administrasjon og av presidentskapet som overordnet ansvarlig. Presidentskapet har ikke hatt tilstrekkelig kontroll på at ordningene har blitt forvaltet på en god måte. I sum er kritikken fra Riksrevisjonen kraftig, og da må vi spørre oss: Hva er det som er viktig nå?

For det første er det viktig å understreke at Riksrevisjonens kritikk nå har støtte i Stortinget, og for det andre å gå i gang med opprydding. Det er nå veldig viktig at presidentskapet følger opp Riksrevisjonens anbefalinger, sånn som den andre innstillingen vi nå diskuterer, legger opp til. Det er også verdt å understreke den enstemmigheten som er i kontroll- og konstitusjonskomiteen når det gjelder å slutte seg til Riksrevisjonens anbefalinger. Det innebærer å sørge for at regelverket for de økonomiske ordningene er klart, at informasjonen og veiledningen til representantene er god, at bruken av pendlerbolig kontrolleres bedre, at bruk av fratredelsesytelse og etterlønn følges opp og avkortes i tråd med regelverket, og at dokumentasjon blir oppbevart på en måte som sikrer at etterkontroll kan gjennomføres.

Så er det også nødvendig å endre dagens regelverk. På noen viktige områder viser dagens innstilling at det er bred enighet om det, men det er ikke enighet om alt, og jeg skulle ønske at flertallet ville gå lenger i dag. Et mindretall både i kollegiet og i representantordningsutvalget har påpekt det problematiske i at Stortinget har ordninger ved fratredelse som skiller seg så klart fra det som gjelder arbeidstakere flest. Denne typen vurderinger er viktig for tillit, og derfor skulle jeg ønske at forslagene til mindretallet i presidentskapet ble vedtatt.

Jeg skal komme tilbake med en stemmeforklaring.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:27:00]: Det lar seg ikke «sugar coate»: Riksrevisjonens rapport om representantenes særordninger er knusende og bør ikke feies unna som en fotnote av denne salen like før ferien. Rapporten viser hvordan privilegiene som Stortinget har vedtatt for seg selv, i årevis har blitt misbrukt og uforsvarlig forvaltet, og med en så mangelfull kontroll at vi ikke hadde godtatt det i noen annen sektor i samfunnet – eller som riksrevisoren selv sa det da han la fram rapporten: Stortinget har ikke hatt orden i eget hus.

Riksrevisjonen retter altså den sterkeste kritikken de har, både mot presidentskapet, mot administrasjonen og mot representantene, så ingen er fratatt ansvar her. Hele kontrollkomiteen innrømmer at det har skjedd en systemsvikt.

Rødt foreslår derfor at Stortinget tar konsekvensen av det og vedtar en selvkritikk for å ha hatt omfattende mangler i regelverket for informasjon om og kontroll av Stortingets økonomiske ordninger. Hvordan skal Stortinget få troverdighet til å rydde opp selv hvis vi ikke først tar grunnleggende selvkritikk?

Videre nevnes det at en rekke tiltak som vil ivareta Riksrevisjonens anbefalinger, er gjennomført og iverksatt. Men flere av kontrolltiltakene er ennå ikke fullt iverksatt, og virkningene er høyst uklare. Rødt foreslår derfor at presidentskapet pålegges å holde Stortinget løpende oppdatert om arbeidet med å utbedre manglene. Et slikt vedtak ble fattet for fem år siden, i etterkant av den såkalte byggeskandalen, og vi mener at det trengs også nå.

Riksrevisjonen finner at representantene ikke har vært klar over hvilket ansvar de har til å gi korrekte opplysninger. Når vanlige folk får et skjema fra Nav, mangler det ikke på advarsler om straffeansvar og reaksjoner. Derfor foreslår Rødt, i likhet med representantordningsutvalgets medlem Karin Andersen, at samme type advarsel tydelig skal stå i dokumentene som stortingsrepresentantene må fylle ut.

Til sist vil jeg understreke representantordningsutvalgets syn om at offentlig innsyn i seg selv bidrar med kontroll. Hvis folk blir klar over hvordan privilegiene våre faktisk brukes, vil det sitte lenger inne å misbruke dem. Rødt foreslår derfor en åpenhetsreform på Stortinget, hvor vi sikrer maksimal åpenhet, så lenge det ikke går ut over sikkerhet og nødvendig personvern.

Hvis flertallet ikke fatter et eneste forpliktende vedtak ut fra Riksrevisjonens undersøkelse, men i praksis legger den i en skuff, spør jeg meg hvorfor Stortinget i det hele tatt bestilte denne rapporten – og da frykter jeg at Stortingets tillitskrise vil bli unødvendig langvarig.

Mímir Kristjánsson (R) [11:30:02]: Jeg sitter til vanlig i arbeids- og sosialkomiteen. Der har vi ansvar for ordningene til vanlige folk. Det er ikke bare stortingsrepresentanter som mister jobben – det gjør også vanlige folk rett som det er. Da er de nødt til å skaffe seg en ny jobb. Det er ikke en spesielt enkel prosess for noen, og for mange kan det ta månedsvis, om ikke årevis, før en har mulighet til å komme seg inn i arbeidslivet på ny. Slik er det bare – ikke minst for folk som har jobbet veldig lenge i samme yrke, folk som er godt oppe i årene, folk som kanskje har spesialisert kompetanse på bare ett felt – dette er altså helt normalt. Det er ikke noe særegent for stortingsrepresentanter.

Når en hører begrunnelsene for at stortingsrepresentanter skal ha en særlig etterlønnsordning – eller nå: omstillingsordning – i tillegg til de tre månedene en har med fratredelsesytelse, som kanskje speiler en mer normal oppsigelsestid, høres det ut som om det å være stortingsrepresentant er et uhell å ha på cv-en. Det høres ut som om det er det mest skrekkelige en kan ha på cv-en sin: at en har vært stortingsrepresentant i Norge. Slik er det ærlig talt virkelig ikke.

Det er ikke slik at stortingsrepresentanter er mindre attraktive på arbeidsmarkedet enn den jevne borger. Det er heller ikke slik at stortingsrepresentanter har vanskeligere for å planlegge to år fram i tid – om de skal stille til gjenvalg, om de får mulighet til gjenvalg og om å se seg rundt etter muligheter. Det er kaos for de aller fleste å miste jobben, og det er sannsynligvis mindre kaos for dem av oss som sitter her.

Jeg vil si noe om at en sier endringene en gjør i ordningen, bare skal gjelde fra neste periode. Det synes jeg, med respekt å melde, ikke er spesielt modig gjort. Representanten Wold var inne på at det er dumt å endre spillereglene halvveis i fotballkampen. Det er også dumt ikke selv å gå foran når en skal gjøre endringer. Her sitter vi og gjør endringer i kommende stortingsrepresentanters ordninger, men en tør altså ikke å gjøre endringer i egne ordninger på området som gjelder etterlønn og fratredelsesytelse.

Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor det skulle være vanskeligere for stortingsrepresentanter enn for vanlige folk å skifte jobb eller skaffe seg nytt arbeid. Derfor synes jeg det rimeligste en kan si, er at stortingsrepresentanter burde ha de samme ordningene som alle andre når de er på jakt etter ny jobb eller har behov for å omstille seg.

Carl I. Hagen (FrP) [11:33:13]: Audun Lysbakken nevnte at han håpet det for fremtiden ble en bedre kontroll med disse ordningene enn det har vært, og komiteen skriver også i innstillingen:

«Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens konklusjoner. Komiteen finner det også underlig at den årlige revisjonen av Stortinget ikke har avdekket deler av funnene, og vil påpeke at det kan være grunnlag for å stille spørsmål ved om Riksrevisjonen, som Stortingets revisor, burde avdekket og påpekt deler av manglene på et tidligere stadium.»

Jeg håper at riksrevisjonskollegiet drøfter hva som kan være årsaken til at man ikke på et tidligere tidspunkt kunne avdekke det som etter hvert har dukket opp når det gjelder pendlerboliger og andre saker.

Så har også riksrevisorkollegiets medlem Lønnum en anbefaling, i tillegg til flertallet:

«(…) at Stortinget gjør en fornyet vurdering av om det er hensiktsmessig at Stortinget har egne former for ytelser knyttet til kortvarig eller lengre bortfall av arbeidsinntekt enn dem som ellers følger av folketrygdloven».

Dette er i realiteten gjennomført og fulgt opp av Stortinget idet representantordningsutvalget har avgitt sin innstilling, så dette er fulgt opp. Stortinget har foretatt en fornyet vurdering og innført en rekke innstramminger i regelverket. Da er det også viktig at Riksrevisjonen følger opp med en god kontroll, både med administrasjonen og med gjennomføringen av de endringene som nå er iverksatt, slik at hvis det skulle være mangler i fremtiden, så avdekkes det av Riksrevisjonen istedenfor av media, som vel skjedde i denne saken.

Jeg forutsetter at det nå blir en mye bedre kontroll, både internkontroll fra administrasjonen i Stortinget og at Stortingets revisor følger med på at dette nå gjøres i samsvar med de endringene som er skjedd.

Så vil jeg legge til: Kanskje burde man i denne sammenheng også ha sett på en klar forskjellsbehandling av de representanter som stiller til gjenvalg, men som taper og ikke kommer inn, og de representanter som frasier seg gjenvalg, og som i god tid før et stortingsvalg vet at de skal slutte rundt 1. oktober. Det er en enorm forskjell på akkurat disse to. Begge står i samme situasjon, de står uten jobb etter et stortingsvalg. De bør ikke, med den enorme forskjellen i kunnskap, likebehandles.

Audun Lysbakken (SV) [11:36:19]: Jeg lovet å komme tilbake for en kort orientering om hvordan SV vil stemme, både fordi det er fremmet et løst forslag i saken om Riksrevisjonens rapport, og fordi det var en del forslag som Rødt fremmet i innstillingen fra kontrollkomiteen som vi ikke sluttet oss til, men sa i merknadene at vi ville komme tilbake til, rett og slett fordi vi mente forslag til tiltak måtte ses i sammenheng med presidentskapets innstilling før vi tok stilling til det, og nå har vi den innstillingen.

Det er vel riktig å si at det er sider ved Rødts retorikk i denne saken som jeg ikke er så glad i, men i politikk er vi mye enig. Vi kommer derfor til å stemme for flere av de forslagene som Rødt har lagt inn i innstillingen. Det gjelder forslagene nr. 3, 4, 5 og 7. Så kommer vi til å stemme imot forslag nr. 1 fordi vi tenker det ikke er naturlig for Stortinget å vedta kritikk mot seg selv. Kritikk er noe vi vedtar mot noen vi forventer skal gjøre noe. Stortinget kan ikke forvente at andre skal rydde opp i Stortingets eget rot. Det må vi selv gjøre gjennom konkrete forslag. Forslagene nr. 2 og 6 oppfatter vi er ivaretatt av det presidentskapet har lagt fram. Forslag nr. 8, som er et løst forslag som er levert i dag, tenker jeg kan være fornuftig, men vi overskuer ikke helt konsekvensene og betydningen av det forslaget. Å stemme for det over bordet uten behandling vil vi ikke gjøre. Da får vi heller komme tilbake igjen til det.

Stine Westrum (R) [11:38:13]: Som representanten Sneve Martinussen har sagt, er Riksrevisjonens rapport knusende. Vi som sitter i denne salen, må bidra til at folk flest har troen på politikere. Vi må ikke bidra til det motsatte. Ordningene må tåle å vises fram. Jeg vil derfor be salen stemme for forslagene Rødt har fremmet i kontrollkomiteen, og som skal gi oss en åpenhet som er et folkestyre verdig.

Jeg vil påpeke noe som forsvinner litt i de andre partienes framstilling. Det er ikke sånn at pengene Stortinget gir en representant som går ut av Stortinget, kommer i stedet for vanlige velferdsordninger som andre får gjennom Nav eller Statens lånekasse for utdanning – de kommer på toppen. En representant som har sittet på Stortinget i 20 år og innehatt statsrådposter, kan søke studielån som alle andre, og den som sliter med å finne en jobb, kan få dagpenger gjennom Nav. Dette er behørig omtalt i representantordningsutvalgets rapport.

Jeg vil understreke at Riksrevisjonen har gjennomgått ti år med Stortingets egne behovsprøvde ytelser og kommet med knusende kritikk. Stortinget har i praksis vist seg å ikke evne å følge opp sånne ytelser – det har ikke vært tilfredsstillende kontroll, og man har ikke sjekket opplysninger representantene har gitt. Riksrevisjonens medlem Arve Lønnum går til og med så langt at han ber Stortinget vurdere om det er noen mening i at Stortinget skal holde seg med egne ytelser på toppen av det alle andre har i folketrygden. Denne oppfordringen må Stortinget ta inn over seg. Ikke bare er sånne lukrative ordninger i utakt med ytelsene de som har valgt oss, får, men når Stortinget har vist seg å ikke være kyndig til, eller klare på god nok måte, å forvalte ordningene, må vi i fellesskap sørge for at etterlønnen avskaffes, samme hva vi kaller den.

Peter Frølich (H) [11:40:46]: Denne debatten har vist at det er bred enighet i substansen i denne saken – både rundt funnene, konklusjonene og tiltakene.

Det har vært noe retorikk underveis som går lenger enn det det strengt tatt er grunnlag for. Det er blitt sagt fra denne talerstolen at dette nærmest er en rapport som legges i skuffen. Jeg antar at det er basert på at man ikke har flertall for vedtak i innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det er en formalitet. Det er enighet om at vi har samlet tiltakene og diskusjonen rundt dem i innstillingen fra presidentskapet. Det er ingenting som legges i noen skuff i denne saken. Det er en sterk enighet om at det ligger et stort arbeid foran oss for å gjenopprette tilliten etter denne systemkrisen, og det arbeidet begynner i dag. Vi har diskutert, nå skal det vedtas, og så skal det iverksettes.

Andre visepresident Nils T. Bjørke [11:42:08]: Eg er glad for at det er så pass stort fleirtal og i stor grad einigheit om dei viktigaste delane av representantordningane som me skal ha framover. Eg trur det er viktig for tilliten.

Samtidig føler eg at enkelte prøver å laga ei konfliktflate her, berre for å dyrka den situasjonen. Me må hugsa på at å vera stortingsrepresentant er ei ombodsplikt ein har. Ein vert vald inn for fire år, og ein har ikkje moglegheit, om ein skulle verta sjuk eller anna, til å gå over i anna arbeid. Det er heller ikkje lett å sjå føre seg gradert sjukmelding for ein stortingsrepresentant. Det må me faktisk ta inn over oss.

Eg oppfattar nok i ganske stor grad at når ein vurderer ordningane, er det vurdert basert på representantar som bur nær Stortinget. Å vera ein representant med lang reiseveg, med krunglete måtar å koma fram på og alt, har ein del eigne utfordringar, og me må syta for at det skal vera mogleg å vera stortingsrepresentant ifrå heile landet, og ikkje minst at representanten òg har moglegheiter til å gjera dei todelte arbeidsoppgåvene sine. Me er representantar som skal vera her på Stortinget, men me er òg representantar for folket og skal vera rundt i valdistriktet vårt. Difor må ordningane våre vera litt annleis enn for andre på ein del område. Det må ein kunna kjempa for utan at det vert sett på som at dette gjev dårleg tillit til Stortinget. Eg trur faktisk tvert imot at dersom me kunne hatt ei litt anna stemme når me diskuterte dette, hadde det lyfta saka, og eg trur det er heilt avgjerande for at alle kan stilla til val som stortingsrepresentant.

Første visepresident Svein Harberg [11:43:59]: Først vil jeg slutte meg til representanten Bjørkes innlegg. Jeg tror det er en god tilnærming.

Så føler jeg det er et par ting som må presiseres eller svares ut. Representanten Westrum sa at disse ordningene kommer på toppen av de andre ordningene. Det er jo direkte feil. Det er ingenting som kommer på toppen. Har en andre inntekter av noe som helst slag, går det til fradrag av de ordningene vi snakker om her. Bare så det ikke er misforståelser omkring det. Det slår inn, og det slår inn knyttet opp mot 0,1 G. Har du inntekter over de 11 000 kr, som 0,1 G utgjør i dag, blir det avkortning i ytelsene. Så det kommer ikke på toppen.

Så til Kristjánsson, som jeg synes for så vidt argumenterer godt for sitt syn, men bare så det ikke blir stående som et etterlatt inntrykk at alle som går ut av Stortinget, får det som i dag heter etterlønn. Det er svært få. Det behandles i presidentskapet etter søknad, som skal begrunnes godt, og det er svært få som har etterlønn. De må begrunne det svært godt, og de må hele tiden dokumentere at begrunnelsen fortsatt er relevant.

Mange kan planlegge i god tid hvis de bestemmer seg for å gå ut av Stortinget, men representanten Hagen var inne på de som kjemper med nebb og klør for fortsatt å være på Stortinget, og som kanskje den 11. september på kvelden får vite at nei, sånn ble det ikke. De skal også ivaretas. Det er forskjellige bakgrunner her, og jeg tror at de som vet det i god tid, jobber med å ordne seg i god tid, og så trenger de ikke ha disse ordningene.

Det har vært en spennende debatt, en relativt velkjent debatt. Men det er viktig å huske at i dag er det prinsippene for ordningene vi vedtar. Rødt har vært frampå om at dette burde gjelde for oss, og fort. Det er faktisk krevende å få dette klart i så god tid før valget i 2025 at alle er klar over det. Her skal det gjøres lovarbeid. Det skal være utredninger. Det skal klareres med skattemyndigheter. Det er ikke mer enn tid og vei. Men det er altså to ordninger som vi mente var relativt enkelt å ordne. Det var pendlerdietten, og det var feriepengene når man går ut av Stortinget. Det var relativt enkelt å ordne. Derfor har vi foreslått at det skal vi gjøre allerede i høst ved en endring i loven, mens de andre tingene må utredes og forhåpentligvis være klar i god tid, for det er et krevende arbeid.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:47:06]: Representanten Westrums poeng er at når det argumenteres for at vi trenger egne ordninger fordi vi ikke er arbeidstakere, kan det høres ut som om en mener vi står helt uten rettigheter når vi er ferdige på Stortinget. Men det gjør vi ikke. Vi har muligheten til å få dagpenger. Vi har muligheten til å få studiestøtte hvis vi trenger å omstille oss. Det er derfor Rødt mener at den etterlønnen er helt overflødig.

Så mener jeg at selvkritikk er den beste formen for kritikk, og det er heller ikke uvanlig at Stortinget vedtar det. Vi gjorde det i forbindelse med byggeskandalen, som var en stor sak. Vi vedtok både kritikk og en konkret oppfølging, der vi ba presidentskapet komme med en jevnlig oppfølging av det som var en stor skandale, og jeg mener at skandalen med Riksrevisjonens knusende rapport er i samme skala. Da hadde det vært godt å ha et konkret vedtak, for selv om det rutinemessig vedlegges protokollen, er det noe helt annet når det er vårt eget hus og vårt eget bord det handler om.

Carl I. Hagen (FrP) [11:48:26]: Etter å ha hørt Svein Harberg kan jeg ikke dy meg for å fortelle en historie. Jeg deltok i debatten om stortingsrepresentantenes godtgjørelse første gang våren 1975, det begynner å bli noen år siden. Da ble jeg fortalt følgende i rotunden av en kollega:

Det var for lenge, lenge siden, den gang stortingsrepresentantenes godtgjørelse var foreslått satt opp til 3 000 daler – altså lenge siden. Da fremmet, ble det påstått, Bondepartiet et forslag om å fastsette godtgjørelsen til 2 000 daler, altså mye mindre. Det ble en heftig debatt, og under votering ble 2 000 daler vedtatt enstemmig. Da begynte en av Bondepartiets medlemmer å gråte, og han ble spurt om hva som var galt. Han sa: Jeg har ikke råd til det, jeg greier meg ikke. 2 000 daler var 1 000 mindre enn det som var forslaget. Han ville ikke greie seg, for han hadde store kostnader, osv. Da fikk han selvsagt spørsmålet: Jammen, hvorfor foreslo dere det da? Svaret var veldig enkelt, og minner meg litt om Mímir i dag: Det var ikke meningen at det skulle bli vedtatt. Det var meningen at vi bare skulle sole oss i glansen.

Mímir Kristjánsson (R) [11:50:16]: Nå hadde jeg jo tenkt å gi meg, helt til siste sekund her. Jeg må bare tilgi representanten Hagen for at han bruker mitt fornavn og ikke mitt etternavn, og jeg vil påpeke at det er helt i tråd med islandsk navneskikk. Det er det man skal gjøre når man tiltaler folk i høflig form på Island.

Men disse forslagene som Rødt har fremmet, er altså blodig alvor. Det er rett og slett sånn at vi mener at dette er de riktige forslagene å ha. Vi mener at stortingsrepresentanter etter en kort fratredelsesperiode kan gå på Nav som alle andre. Vi mener at det ikke skal være noen forskjell på om man har hatt denne jobben eller en annen jobb i samfunnet der man også har hatt høy godtgjørelse, der man også har hatt høyt arbeidspress, der man også har pendlet eller hva det skulle være. Når man er ferdig med den jobben, får man søke om dagpenger hvis man er arbeidssøker, og søke om studiestøtte hvis man skal studere. I akkurat denne fasen, når man er ferdig som stortingsrepresentant – for det er jo det som er utgangspunktet her – har jeg vanskelig for å forstå hvorfor det at man har vært stortingsrepresentant tidligere, skal gjøre at man er så himla spesiell, som en sier der jeg kommer ifra, at man er nødt til å ha veldig spesielle ordninger.

Jeg må bare si at jeg skjønner at vi er saklig uenige, og det er helt greit, men jeg reagerer litt når representanten Lysbakken er opptatt av det han sier er enkelte sider ved Rødts retorikk, uten at han vil utdype det. Vi har hele tiden harde debatter i denne salen om alle mulige saker. Vi har harde debatter om vanlige folks liv, om hva de skal tjene, om hva de skal ha i pensjon, og om hva de skal ha i uføretrygd. Vi må jo klare å ha vanlige debatter om dette også, harde debatter, skikkelige uenigheter, uten at folk skal bli furtne og sure fordi noen har brukt skarpe ord. Det kan ikke være sånn at når vi skal diskutere vårt eget lønnsnivå, når vi skal diskutere vår egen etterlønn, når vi skal diskutere våre egne ordninger, ja, da må vi ta på hverandre med silkehansker, mens når vi skal diskutere alle andres liv i Norge, da kan vi knalle på som vi vil. Det synes jeg iallfall blir underlig.

Audun Lysbakken (SV) [11:52:36]: På ett minutt rekker jeg ikke å gå inn i den diskusjonen, men jeg tror vel at min bittelille bemerkning i en svært kort setning understreker at jeg var betydelig mye mindre furten og sur enn det representanten Kristjánsson tydeligvis ble over at det ble sagt. Så jeg tror jeg gir meg der.