Stortinget - Møte torsdag den 15. juni 2023

Dato: 15.06.2023
President: Masud Gharahkhani
Dokument: (Innst. 492 S (2022–2023))

Søk

Innhald

Sak nr. 7 [11:53:01]

Innstilling frå kontroll- og konstitusjonskomiteen i sak om oppfølginga av statens leiarlønnssystem (Innst. 492 S (2022–2023))

Talarar

Presidenten []: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Lubna Boby Jaffery (A) [] (ordfører for saken): I saken om oppfølgning av statens lederlønnssystem besluttet komiteen at følgende problemstillinger skulle bli berørt i kontrollhøringen:

  1. Ble retningslinjene i statens lederlønnssystem med kontrakter fulgt ved ansettelsen av ny administrerende direktør i Eksportfinansiering Norge?

  2. Hvordan har statens lederlønnssystem med kontrakter blitt håndhevet, og hvordan følges det opp av regjeringen videre?

Det er en samlet komité som viser til at lønnsnivået for ledere i staten har vært et aktuelt tema som en del av det politiske ordskiftet, og som en rekke politiske partier har vedtatt politisk syn på. Komiteen viser videre til at Stortinget gjennom ulike saker har uttrykt prinsipielle synspunkter om lederlønnspolitikken. Komiteen viser også til at flertallet i kommunal- og forvaltningskomiteen skrev følgende i Innst. 166 S for 2017–2018:

«Det er imidlertid viktig at prinsippene for lederlønn i staten er basert på moderasjon, og at staten ikke skal være lønnsledende. Det påhviler regjeringen et ansvar for å følge opp dette og å holde Stortinget orientert om fastsatte prinsipper for lønn og godtgjørelser til ledere i staten følges opp etter forutsetningene.»

Retningslinjene for statens lederlønnssystem er fastsatt av regjeringen. Retningslinjene er forvaltet av Kommunal- og distriktsdepartementet. Komiteen tar til etterretning begrunnelsen tidligere statsråd Iselin Nybø ga i høringen for å gå ut over lønnstaket på 2 mill. kr. Det er i det videre i komiteens behandling uenigheter om og hvordan de tidligere statsrådene Nybø og Astrup hjemlet og forankret beslutningen om å bryte lønnstaket.

Jeg går nå over til å redegjøre for Arbeiderpartiets og flertallets syn i saken. Flertallet i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Rødt, stiller seg kritisk til at den daværende regjeringen benyttet en framgangsmåte som skaper lite åpenhet og notoritet rundt brudd med lønnstaket. Den manglende åpenheten kan være med på å svekke tilliten til at lederlønninger blir fastsatt med mål om moderasjon, og at staten ikke skal være lønnsledende. Flertallet mener at de daværende statsrådene burde praktisert større grad av åpenhet da det ble bestemt at lønnstaket skulle brytes. Dette kunne vært gjort ved å etablere en tydelig hjemmel for vedtaket gjennom endring av retningslinjene og gjennom en formell behandling i regjeringen, som kunne vært etterprøvd og vært synlig for Stortinget og allmenheten.

Det samme flertallet konstaterer at kontrakten som ble gitt til lederen for Eksportfinansiering Norge, ikke fulgte retningslinjene. Det har skapt utfordringer i den videre forvaltningen, særlig opp mot hensynet til å likebehandle lederne som i utgangspunktet skulle vært omfattet av statens lederlønnssystem.

Når den forrige regjeringen først har tatt direktøren ut av lønnssystemet, er det uklart i hvilken grad lederlønnssystemet fortsatt gjelder. Hadde unntaket vært gjort på en annen og mer formell måte, kunne det samtidig vært gjort tydeligere hvordan lederlønnssystemet ellers vil gjelde for stillingen.

Lederlønnsutvalget overleverte sin rapport til Kommunal- og distriktsdepartementet sommeren 2022. Statsråd Gjelsvik sa under høringen:

«Det leiarlønssystemet vi har i dag, er eit resultat av ein avtale mellom dei sentrale partane i staten. Det er difor særs viktig at dei er med i den vidare dialogen om leiarløningar i det statlege tariffområdet. Utvalet føreslo å avvikle leiarlønssystemet og overføre alle leiarar til hovudtariffavtalane i staten. Vi har diskutert denne moglegheita med hovudsamanslutningane i staten. Dersom dette vert resultatet, vil forhandlingane om dette først kunne skje i samband med hovudtariffoppgjeret neste år. Om resultatet skulle verte at leiarlønssystemet fortset som i dag, vil regjeringa lage nye retningslinjer i tråd med regjeringsplattforma.»

Vi i Arbeiderpartiet ser fram til det videre arbeidet. Vi mener det er mulig å utvise moderasjon samtidig som vi får gode og dyktige ledere i staten.

Helt avslutningsvis vil jeg takke komiteen for et særdeles godt samarbeid.

Peter Frølich (H) [] (komiteens leder): Dette har vært en litt merkelig sak, hvis jeg kan bruke det ordet.

Jeg vil starte med et veldig viktig premiss for Høyres del i denne saken: Stortinget har altså ikke på noe tidspunkt vedtatt retningslinjer for lederlønn i staten. Jeg registrerer at det snakkes mye om at det har en reell forankring i Stortinget osv., men tvert imot: Ved hver eneste korsvei i denne salen har Stortinget eksplisitt avvist å forankre lederlønnspraksisen i Stortinget. Ergo står vi overfor regjeringsinterne retningslinjer. Kontrollkomiteen begir seg altså inn på å kontrollere regjeringens etterlevelse av egne retningslinjer. Det tror jeg er første gangen det skjer. Jeg kan ikke utelukke at det i hine hårde dager har vært gjort, men det er i alle fall første gang på lang tid. Hvis det skulle dreie seg om svak embetsførsel og etterlevelse av interne instrukser, kunne vi selvfølgelig gått inn og kontrollert det, men det er ikke snakk om svak embetsførsel i dette tilfellet.

For det andre: Etter litt fram og tilbake og litt uklarhet i brevskrivingen virker det å være bred enighet mellom både tidligere og nåværende statsråder om at regjeringen har adgang til å dispensere og gjøre unntak og endringer i egne retningslinjer. Når det da er etablert, blir resten av saken litt tynn.

For det tredje har jeg lyst til å framheve at også statsråd Vestre gjorde unntak fra retningslinjene. Basert på det jeg har sagt nå, er det helt greit. Det er helt i orden at det er praktisert i strid med dem. Det skulle riktignok vært forankret, sånn som tidligere statsråd Nybø gjorde. Grunnen til at jeg trekker fram dette, er ikke for å kritisere statsråd Vestre isolert sett, men fordi flertallets kritikk i saken blir litt inkonsekvent. Når statsråd Vestre valgte å øke lønnen, som da var på 2,5 mill. kr, med ytterligere 45 000 kr, var det altså ikke i tråd med de eksisterende retningslinjer. Hvis man først mener i denne salen at det var feil å gi for høy lønn, må man nesten, som en logisk konsekvens av det, mene at lønnsøkningen på toppen av dette også var feil, også når det har skjedd uten forankring, og også uten den informasjonen til Stortinget som enkelte etterlyser. Men det er altså kritikerne ganske tyste om i innstillingen. Da mener jeg at kritikken i saken mangler den nødvendige rettferdigheten og balansen som man kanskje må kreve.

Det leder meg over til siste poeng. Det går på komiteens flertall og den kritikken som er formulert rundt for det første forankring i regjeringen, for det andre manglende orientering til Stortinget, og for det tredje at man ikke har laget disse unntakshjemlene.

La meg få begynne med forankringen i regjeringen. Det etterlyses en form for formell forankring i regjeringen, og jeg kan ikke lese det på noen annen måte enn at man mener at dette skulle vært tatt i statsråd. Mulig det er misforstått, men hvis man legger opp til en praksis hvor denne type avgjørelser må gå i statsråd, tror jeg vi har utvidet praksisen ganske betydelig. Så det kan være greit å få oppklart i dag. Det er iallfall ingen praksis eller tradisjon for å ha formell forankring av denne type avgjørelser.

Når det gjelder det som står om at Stortinget skulle vært orientert, har jeg ikke klart å finne noe eksisterende krav til dette. Jeg har ikke klart å finne noen praksis eller etablert prosedyre for hvordan dette skulle vært gjort. Hvis det hadde kommet opp en sak om statlig lederlønn, kunne det selvfølgelig vært nevnt, og dermed orientert til Stortinget, men at man skal orientere nærmest på automatikk, synes jeg er å kreve for mye.

Når det gjelder dette med at retningslinjene burde vært endret, og at man burde hatt en unntakshjemmel i instruksen, synes jeg at tidligere statsråd Nybø i høringen svarte godt på hvorfor det ikke har vært gjort. Det er fordi dette har vært en så spesiell sak og en enkeltstående sak at det var greit å dispensere på den måten de gjorde. Skulle man begynt å lage en formell unntaksregel, hadde det vært starten på en «slippery slope». Det kunne ført til at flere ville begynt å søke om unntak fra regelverket. Det koker ned til det vi alle til syvende og sist er enige om – at lederlønnssystemet har vært praktisert strengt, og at slik skal det fortsatt gjøres.

Så, for å være helt klar på konklusjonen: Høyre er helt tydelig på at verken Astrup eller Nybø har gjort noe kritikkverdig i denne saken.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Eg vil starta med å takka saksordføraren for godt arbeid i saka og komiteen for godt samarbeid. Eg vil presisera at kontrollen komiteen har gjort i denne saka, ikkje er ein kontroll av regjeringa sine interne retningslinjer. Det er ein kontroll av grunnleggjande prinsipp for klok og god sakshandsaming i regjering.

Tidlegare næringsminister Nybø argumenterte i høyringa for at ho som statsråd kunne gjera eit unntak frå lønstaket i retningslinjene for leiarløn av di det var regjeringa sine retningslinjer. Retningslinjene inneheldt ingen heimel for å gjera eit slikt unntak, men etter politisk sondering og forankring var det semje om at regjeringa hadde høve til å gjera eit slikt unntak. Grunngjevinga var at når regjeringa eig retningslinjene, betyr det at regjeringa kan gjera unntak.

Tidlegare næringsminister Nybø meinte det var naudsynt av di tilsetjing av ny direktør i Eksfin var ein spesiell situasjon. Etter hennar oppfatning var det fornuftig å gjera eit unntak framfor å endra regelverket. Noverande kommunal- og distriktsminister, Sigbjørn Gjelsvik, ser dette annleis. Han sa følgjande i høyringa:

«Eg meiner det er viktig at dersom regjeringa ser det som aktuelt å fråvike det lønstaket som ligg på 2 mill. kr, og det ikkje i retningslinjene av i dag er formulert noko unntak, bør retningslinjene på det punktet oppdaterast, slik at det går fram av retningslinjene at det ligg føre eit unntak for å kunne gå over lønstaket på 2 mill. kr.

Ei viktig årsak til det er at lønstaket på 2 mill. kr er eit av dei mest konkrete og direkte elementa i lønssystemet, òg for å bidra til moderasjon.»

Retningslinjene er eit regelverk som gjeld for alle departementa. Om ein skal gjera unntak, må det vera ein heimel i regelverket for dette. Berre slik er det eit regelverk som gjeld for alle, og som bidreg til å likehandsama alle leiarar – som i utgangspunktet skal vera omfatta av leiarlønssystemet i staten.

Eg er samd med representanten Hagen i at eit unntak utan heimel gjer det uklart korleis retningslinjer vert oppfatta og følgde av regjeringa sjølv. Difor har statsrådane Nybø og Astrup synt lite sunn fornuft. Det var lite sunn fornuft i måten ei politisk forankring av unntaket utan heimel vart gjennomført på i Solberg-regjeringa. Utover at det var forankra hos dåverande kommunal- og moderniseringsminister Astrup, er det uklart korleis forankringa av unntaket for lønstaket skjedde. Embetsverket i dåverande Kommunal- og moderniseringsdepartementet vart kontakta. Deretter var det kontakt på politisk nivå. På dette punktet gjer noverande kommunal- og distriktsminister, Sigbjørn Gjelsvik, andre vurderingar. Han sa følgjande i høyringa:

«Dersom det spørsmålet hadde vorte lagt fram for meg, ville eg, i tråd med det eg har svart på andre spørsmål, meine at det ville ha vore eit spørsmål som hadde kravd ein breiare prosess politisk enn berre ein dialog mellom næringsministeren og underteikna.»

Eg er samd i dette. Ei klok handsaming av saka ville vore at det gjennom ein open prosess vart dokumentert i handsaminga til regjeringa at det låg føre eit unntak for grensa på 2 mill. kr. Det kjem ikkje fram av retningslinjene i dag. Samstundes ligg det føre ein kontrakt på 2,5 mill. kr der ein har brukt andre formuleringar enn det som er standardformuleringar.

Grunngjevinga for unntaket utan heimel er ikkje dokumentert. Difor finst det ingen prinsipp eller retningslinjer i regjeringa for korleis denne kontrakten skal verta handsama framover. Dette kjem av ei uklok sakshandsaming der konsekvensane av å gjera unntak ikkje er vurderte. Slik vert det uklart for Stortinget kva prinsipp for løn og godtgjersler som gjeld for statlege leiarar. Difor kjem det kritikk frå fleirtalet i komiteen i denne saka.

Carl I. Hagen (FrP) []: Stortinget har mange ganger diskutert lederlønningene i staten. Det har vært omfattende debatter, og det har vært fremlagt en mengde forslag i tidligere debatter. Noen er blitt vedtatt, noen ikke. Det er bakgrunnen for at Stortinget i realiteten også denne gangen involverte seg i praktiseringen av retningslinjene for lederlønninger i staten. Som det er blitt presisert i korrespondansen med diverse statsråder og i høringen, er det helt klart at når regjeringen – det var vel Solberg-regjeringen som gjorde det – endrer retningslinjer for statsapparatet, er det meningen at de skal følges av alle departementer og etater. Stortinget har full anledning til å involvere seg i dette, selv om det bare heter retningslinjer. Det er også helt åpenbart at når det er regjeringen som har fastsatt disse, kan regjeringen når som helst endre sine egne retningslinjer.

Forutsetningen for Stortinget har vært at retningslinjene følges. Det er det som har vært prinsippet. Det skjedde ikke ved én spesiell ansettelse i Eksportfinansiering Norge. Da er spørsmålet: Da tidligere statsråd Nybø i realiteten valgte å gå utover retningslinjene, fulgte hun det som var en slags inkludert prosedyre om å forelegge saken for Kommunaldepartementet? Under høringen fremkom det at ja, det gjorde hun muntlig. Da synes jeg det er rart, når dette er det eneste eksempelet på fravikelse av retningslinjene, at det ikke blir notert ned. Når man har retningslinjer som man fraviker, må det være mulig å forstå at det da bør være et referat fra møtet hvor det fremgår at dette er forelagt Kommunaldepartementet, og at det er akseptert.

Det samme gjelder den sittende regjeringen, som etter høringen å dømme heller ikke hadde noe skriftlig om at det var inngått en avtale om å kunne øke denne lønnen ytterligere. Her synes jeg regjeringene bør være flinkere til å notere ned. Når det er fravikelse av retningslinjer og man vet at Stortinget interesserer seg i denne typen spørsmål, bør man ha sporbarhet i avgjørelsene. Det i seg selv er viktig – at man kan vise til at det som er en del av opplegget, nemlig at det skal søkes eller fås godkjennelse fra et annet departement og en annen statsråd, er det som da er gjennomført. Det skal ikke så mange linjene til på et lite papir – eller som nå, i det digitale – for å få frem det. Da hadde vi sluppet en del av det vi diskuterte inngående i forbindelse med høringen.

Så er det klart at etter hvert som tiden går, må også retningslinjene ses på. 2 mill. kr som tak for fire–fem–seks år siden er én ting. Hvis dette beløpet i kroner blir stående, synker det i verdi og kan gjøre det vanskeligere å få tak i ledere som kommer fra et annet område, og hvor de allerede har en høy lønn.

Noe jeg ikke kan se fra korrespondansen, er hva som egentlig skjedde ved ansettelsen. Det fremgår at det var ni søkere, at det var to som ble sett på som kvalifiserte, og at den man da ville ansette, måtte ha en høyere lønn enn taket på 2 mill. kr. Hva med den andre som var kvalifisert til stillingen etter departementets daværende vurdering? Kanskje den andre søkeren som var sett på som kvalifisert, kunne vært villig til å ta jobben for 2 mill. kr, som var lønnstaket. Det fremgår ikke av korrespondansen. Det er også noe man må vurdere i praktiseringen av retningslinjene. Hvis det er flere kvalifiserte søkere og én krever å gå utenom lederlønnssystemet, men ikke den andre, skal man da likevel prøve å få den man anser for å være litt bedre, til en mye høyere lønn, eller skal man være fornøyd med nummer to, som i realiteten også er kvalifisert og villig til å holde seg til taket? Det er et spørsmål som regjeringen rent prinsipielt burde ta stilling til.

Audun Lysbakken (SV) []: Hvorfor er statens lederlønnssystem viktig? Jo, fordi retningslinjene for dette systemet eksisterer fordi lederlønn er et politisk spørsmål, et dypt politisk spørsmål. Vi lever i en tid med økende ulikhet i makt og rikdom, og fordi økende forskjeller er veldig negativt for samfunnet, må staten være en motvekt til den utviklingen. Den viktigste grunnen til at forskjellene i Norge øker, er at de rikeste drar ifra – både de med de største formuene og de med de høyeste lønningene. Moderasjon og lønnstak for ledere i staten er en konkret måte å motvirke dette på.

SV tok initiativ til den undersøkelsen som har munnet ut i saken vi behandler i dag, etter at det gjennom media ble kjent at forrige regjering brøt med lønnstaket på 2 mill. kr, som var slått fast i retningslinjene, i forbindelse med ansettelsen av ny administrerende direktør i Eksportfinansiering Norge. Det er i seg selv viktig for å forklare hvorfor denne saken er relevant for Stortinget, at dette først ble kjent fordi en pågående journalist begynte å grave i den.

Det har blitt hevdet fra Høyre og Venstre at saken ikke hører hjemme i Stortinget og kontrollkomiteen fordi retningslinjene tilhører regjeringen. Det er et syn vi er sterkt uenig i. For det første er retningslinjene forankret i Stortinget gjennom stortingsbehandling ved etableringen av systemet i 1990, og for det andre har det en rekke ganger vært tema i Stortinget i forbindelse med ulike forslag om endringer av lønnstaket. Ulike regjeringer har også ved flere anledninger informert Stortinget om hvordan lønnstaket praktiseres. Når det da viser seg at lønnstaket på 2 mill. kr ikke er absolutt, slik tidligere kommunikasjon til Stortinget har gitt inntrykk av, er det helt naturlig at kontroll- og konstitusjonskomiteen undersøker saken. Jeg vil understreke at med denne innstillingen har komiteen tydelig markert retningslinjenes relevans for Stortinget og betydningen av at den til enhver tid sittende regjering informerer Stortinget om hvordan de praktiseres, og eventuelt endres.

Jeg har i et par avisoppslag sett at Høyre, til og med ved komiteens leder, har hatt, vil jeg si, spinn i forbindelse med denne innstillingen– at den «fislet ut i ingenting». Jeg vet ikke om det er parlamentarisk språkbruk, så det er ikke sikkert det blir gjentatt her, men det har i hvert fall stått i avisen. En må gjerne forsøke å gi det inntrykket utad, men alle som kjenner til, og det gjør definitivt komitélederen, kontroll- og konstitusjonskomiteens arbeid, vet at en kritikk formulert i merknad innebærer et svært tydelig signal. Det er sjelden at komiteen formulerer det på en så eksplisitt måte.

Vi er enig i at kritikken i denne saken har en alvorlighetsgrad som tilsier nettopp det, at den formuleres i merknad, og ikke gjennom vedtak, siden det er korrekt at regjeringen grunnleggende sett må stå fritt til å endre retningslinjer som hører regjeringen til. Det er likevel sånn at en tydelig formulert kritikk i merknads form er på sin plass fordi det er åpenbart at de tidligere statsrådene Nybø og Astrup burde forstått at en endring i retningslinjene både burde vært underlagt en tydeligere formell prosess og kommunisert til Stortinget og offentligheten – i denne forbindelse en endring gjennom å gjøre unntak. Alle vet at dette er spørsmål av stor politisk interesse, og det er etter mitt syn åpenbart at Stortinget burde vite om et sånt unntak og endring av praksis.

De daværende statsrådene burde praktisert en helt annen åpenhet når det ble bestemt at lønnstaket skulle brytes. Det kunne vært gjort ved å etablere en tydelig formell prosess rundt vedtaket eller gjennom å endre retningslinjene sånn at unntaksmuligheten tydelig framgikk. Det var kritikkverdig av daværende næringsminister og daværende kommunalminister, som henholdsvis gjennomførte ansettelsen og hadde ansvaret for regelverket.

Så kan en ha ulike syn på om det var riktig eller ikke å bryte med lønnstaket. SV har et klart syn på det. Vi har foreslått at det burde være et annet lønnstak, som følger statsministerens lønn. Jeg har ingen tro på at det er umulig å rekruttere ledere til staten for en sånn lønn, men det er en annen diskusjon. Denne diskusjonen handler om hvordan regelverket skal opprettholdes, og jeg er glad for de signalene som kommer fra nåværende regjering om praksisen framover.

Grunde Almeland (V) []: Jeg vil starte med å takke komiteen for en grundig behandling av denne saken, saksordføreren spesielt, og også for at det ble lagt opp til en prosess der vi fikk en høring som jeg mener var god og ga oss veldig grundige svar. Det mener jeg var både oppklarende og ryddig for komiteen når vi først valgte å behandle denne saken.

Jeg er også enig med tidligere talere i at denne saken er noe spesiell. Det er litt fordi det for meg har vært noe utfordrende å finne ut nøyaktig hva det i utgangspunktet var komiteen skulle gripe tak i – om dette var en sak som handlet om hvorvidt det var begått formelle feil, eller om det var en sak som handlet om at man var politisk uenig om hvordan lønnsfastsettelsen skulle være. Det har, i hvert fall ut fra debatten i dag, blitt noe klarere for meg hva de ulike partiene har ment, man har jo hatt litt ulik inngang i det. Det er i hvert fall et godt utgangspunkt for meg for først å si noe om den formelle delen. Jeg er glad for at komiteen er samlet om ikke å fremme noen formell kritikk i denne saken i dag. Det fremmes verken formell kritikk mot Iselin Nybø, Nikolai Astrup, statsråd Vestre eller statsråd Gjelsvik, og jeg mener det er en helt riktig beslutning.

For å ta det formelle kort oppsummert er altså lønnstaket i seg selv, selve tallet, ikke fastsatt av Stortinget. Det har derimot, til tross for forsøk tidligere, vært avvist i Stortinget. Derfor er ikke dette en sak om hvorvidt man har brutt et formelt regelverk ved at man har gått over dette lønnstaket. Dette er også, som tidligere etablert, regjeringens system, som regjeringen har kompetanse til å gjøre unntak fra. Det er statsråden som fatter beslutningen, og når statsråden sier at den er forankret i regjeringen, er det en helt vanlig måte å drive politikk på. Det er så å si hver dag slik at vi på Stortinget forholder oss til at en statsråd forklarer at dette er forankret i regjering, uten at man verken krever å se interne dokumenter fra regjering eller mistror at den forankringen har funnet sted. Jeg synes også at det er litt spesielt at man til dels har hintet om en slik mistro i denne saken.

Jeg mener at de tidligere statsrådene forklarte veldig godt hvorfor man ikke valgte å lage en konkret unntakshjemmel i dette tilfellet. Det var fordi man ikke ville åpne opp for en praksis der det ble mer vanlig å gjøre denne typen unntak, at man ikke gjennom en formell endring av retningslinjene skulle gi et signal til departementene om at det var en åpen anledning for å gjøre unntak, og at den typen unntak som man gjorde i dette ene tilfellet, skulle kreve en så pass spesiell beslutning og så pass tungtveiende begrunnelse for at man faktisk skulle se seg nødt til å gjøre det.

Man kan selvsagt være uenig i det politisk, om man mener at man bør lage slike hjemler. Stortinget har i hvert fall ikke stilt krav om det tidligere. Hvis Stortinget mener at det skal gjøres framover, må Stortinget også vedta det. Det tenker jeg i hvert fall ble godt redegjort for. Man kan som sagt være uenig om det politisk, men det er altså ingen formelle feil.

Jeg vil understreke at også jeg synes det er noe spesielt ved flertallet sin logikk – at man går hardt imot beslutningen om å gå over lønnstaket, men velger å formulere det som at det ble en naturlig oppfølging at statsråd Vestre gjorde en lønnsforhøyelse i ettertid. Statsråd Vestre, prisverdig, innrømmet selv under høringen at han hadde full mulighet til å la være å gi denne lønnsforhøyelsen, og den til enhver tid sittende statsråd må gjøre en selvstendig vurdering av dette. Jeg mener ikke at det som ble gjort, er kritikkverdig. Jeg tenker som så at her kunne også flertallet ha moderert seg noe.

Som sagt: Jeg mener at den beslutningen som ble tatt, er riktig og god. Den personen som har fått jobben, er riktig person for jobben, og jeg er glad for at det ikke fremmes noen formell kritikk i saken i dag.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for muligheten til å redegjøre for denne saken i Stortinget. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har sett på om retningslinjene i Statens lederlønnssystem ble fulgt da det ble ansatt administrerende direktør i Eksfin, og hvordan systemet følges opp av regjeringen videre.

Ansettelsen av ny administrerende direktør i Eksportfinansiering Norge skjedde under den forrige regjeringen, og daværende næringsminister Nybø har redegjort for dette til kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det er statsråd Gjelsvik som er ansvarlig statsråd for statens lederlønnssystem. Det jeg har redegjort for komiteen, og som jeg er ansvarlig for, er hvordan statens lederlønnssystem har blitt håndhevet og fulgt opp i Nærings- og fiskeridepartementet under mitt ansvar.

Det er under Nærings- og fiskeridepartementet 19 ledere som er omfattet av statens lederlønnssystem. Alle disse lederne, med unntak av lederen i Eksfin, som ble ansatt under den forrige regjeringen, har lønn innenfor normalrammen i lederlønnssystemet. Jeg merker meg at daværende statsråd Nybø har orientert om at ansettelsen av lederen i Eksfin ble gjort etter en bred og grundig rekrutteringsprosess der man ikke fant egnede og aktuelle kandidater innenfor lønnsrammen på 2 mill. kr. Derfor ble situasjonen for denne konkrete saken ansett som ekstraordinær av den forrige næringsministeren. Jeg merker meg at kontroll- og konstitusjonskomiteen tar den begrunnelsen til etterretning.

Jeg vil gjerne få understreke, som tallene også viser, at Nærings- og fiskeridepartementet er seg bevisst føringene i statens lederlønnssystem. Samlet lønnsjustering for lederne på statens lederlønnssystem under Nærings- og fiskeridepartementet ligger godt under frontfagsrammen og godt under den rammen som ble fastsatt av Kommunal- og distriktsdepartementet. Regjeringen er også her opptatt av lønnsmoderasjon. Ja, det gjelder for ledere både i statlige virksomheter og i selskaper der staten er eier. Vi er opptatt av lønnsmoderasjon for alle typer selskaper i alle typer sektorer, enten det er i privat eller i offentlig virksomhet. Som Stortinget kjenner til fordi et bredt flertall i Stortinget har sluttet seg til denne politikken, går vi i ny eierskapsmelding lenger i forventningene, og i statens reviderte retningslinjer for lederlønn har vi forsterket forventningene om moderasjon.

Jeg er glad for at også komiteen påpeker betydningen av nettopp moderasjon i lederlønninger, og at staten ikke skal være lønnsledende. Det viser at det er politisk enighet om dette. Jeg er også glad for at komiteen påpeker betydningen av åpenhet om lederlønninger. Jeg ser fram til å følge opp den videre utviklingen av lederlønnssystemet i staten. Jeg kan understreke at lønnsmoderasjon også framover vil være viktig. Samtidig tror jeg vi alle sammen er enige om at vi må ha en avlønning som sikrer at vi får rekruttert og beholdt gode ledere i staten. Det er ledere som utfører viktige samfunnsoppdrag til det beste for oss alle.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (FrP) []: Etter komiteens høring, med bl.a. statsråd Vestre, sendte en journalist, en respektert sådan, Vidar Ystad, den 22. mai et brev til statsråden og departementet. Han fikk ikke svar og etterlyste det litt senere. Den 7. juni skriver han for å minne om saken som ble sendt 22. mai, og etterlyser svar. Han skriver at han venter at statsråden er voksen nok til å svare innen saken skal behandles i Stortinget 15. juni, og spør om statsråden eventuelt kan leve med å ha feilinformert kontrollkomiteen og med det Stortinget.

I sitt svar 8. juni beklager departementet den sene tilbakemeldingen og skriver videre at henvendelsen trolig har falt mellom flere stoler, men at den vil bli tatt videre, og at han vil høre fra departementet. Jeg har fått beskjed fra Vidar Ystad i dag før denne debatten at han fremdeles ikke har fått svar. Tillat meg da å spørre statsråd Vestre: Når kan Vidar Ystad forvente svar på sine påstander om og dokumentasjonen på at statsråden har feilinformert Stortinget?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Alle journalister som tar kontakt med departementet, skal få svar. Alle som tar kontakt med departementet, skal få svar. Det er et veldig stort antall saker som nå kommer inn. Vi behandler mange saker, og ting tar av og til litt lengre tid enn de burde ha gjort. Det beklager jeg.

Det denne saken gjelder, er min uttalelse til kontroll- og konstitusjonskomiteen om at den nevnte journalisten hadde fått svar på sine spørsmål. La meg derfor være presis angående det jeg mente å si. Det jeg mente å si, var at vedkommende journalist hadde fått svar på sine henvendelser.

I henhold til offentlighetsloven er det opplysninger som departementet kan offentliggjøre – offentlighet og åpenhet er jo grunnregelen – og så er det informasjon vi ikke kan offentliggjøre. Da vil det alltid være sånn at journalister får svar på en del spørsmål, slik de ønsker det, mens andre ting ikke kan offentliggjøres fordi vi må ivareta de reglene som Stortinget har bestemt. Meg bekjent lå det ikke restanser fra vedkommende journalist til behandling i mitt departement da jeg var i komiteen.

Carl I. Hagen (FrP) []: Da har jeg et slags oppfølgingsspørsmål. Vidar Ystad har jobbet i dette huset som journalist i veldig mange år og er godt erfaren. Hvor mange ganger har det skjedd at en slik journalist påstår, eller mener, at en statsråd har feilinformert Stortinget? Det er jo noe som vanligvis kan være meget alvorlig, som statsråden utmerket godt vet. At det er mye å svare på, forstår jeg fullt ut, men når man etterlyser et svar på en slik påstand, burde den kanskje blitt tatt litt mer alvorlig når det vises til at det ville være fornuftig å svare før stortingsdebatten i dag. Synes ikke statsråden da at han i realiteten egentlig burde sørget for et svar før vår debatt i dag – det vil si ikke et generelt svar, som jeg aksepterer i veldig mange saker når det gjelder henvendelser? Dette var en veldig spesiell henvendelse og en påstand om at statsråden hadde feilinformert Stortinget.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Ja, og det understreker vel kanskje også at det er viktig at vi svarer korrekt. Jeg skal som ansvarlig statsråd selvfølgelig sørge for at vedkommende journalist får svar så snart som mulig, og at han får et presist svar.

Men igjen, det saken handler om, er altså at vi i juli 2022 fikk et stort antall innsynsbegjæringer fra denne journalisten. Vi behandlet mange – de fleste – av disse innsynsbegjæringene innen normal behandlingstid, men noen av begjæringene tok lengre tid enn normalt, og det har vi på vegne av departementet beklaget overfor den aktuelle journalisten. Grunnen til at det tok lengre tid, var en kombinasjon av ferieavvikling og et stort antall saker som lå på bordet samtidig. Som jeg understreket i svaret innledningsvis i denne replikkvekslingen, må vi også behandle disse sakene på en forsvarlig måte. Jeg mener at det er god praksis i ethvert offentlig embete at en svarer så fort en kan. Det forutsetter også regelverket – uten ugrunnet opphold.

Carl I. Hagen (FrP) []: Da takker jeg for svaret og anmoder om at når det sendes et svar til journalisten, kan kanskje statsråden være så snill å sende meg en kopi.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Det skal vi nok kunne klare.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Peter Frølich (H) []: Representanten Lysbakken utfordret meg på ordbruk i media, hvor jeg hadde sagt at kritikken i denne saken «hadde fislet ut». Nå må jeg komme med en innrømmelse, for det er en formulering som jeg ikke kom på selv, men jeg lot meg inspirere og har kanskje til og med kopiert den fra noen andre, og det var fra Altingets journalister, som uten å ha snakket med meg iallfall hadde overskriften om at kritikken mot Nybø og Astrup fislet ut, hvis det er riktig husket «from the top of my head».

Nå kan jo Lysbakken trøste seg med at hadde han gått inn på Dagbladet, var overskriften helt annerledes. Der står det at kontrollkomiteen hudfletter statsråd Nybø med knallhard kritikk. Jeg tror at vi ikke bare har en pengeinflasjon, vi har også en inflasjon i store ord og overskrifter.

Jeg må likevel si at jeg står 100 pst. for det ordvalget jeg hadde, for det denne saken startet med og hadde som utgangspunkt, var nemlig spørsmålet om regjeringen kunne gjøre dette unntaket, og at hvis man ikke kunne gjøre dette, hadde man brutt et regelverk. Det hørtes jo stort og alvorlig ut, og det ble også på et tidspunkt veldig uklart om den nåværende regjeringen faktisk mente at man ikke kunne gjøre disse unntakene. Det var det som trigget kontrollsaken, og så ble det avklart. Da mener jeg, som jeg sa i sted også, at det som sto igjen, var noe tynt.

Jeg hadde vært enig med SV dersom det var sånn at disse interne reglene hadde vært elevert på det nivået som representanten Lysbakken mener de er, altså forankret i denne salen. Men det er en lang, lang, lang rekke med interne retningslinjer som regjeringen opererer etter hver eneste bidige dag, og som gjelder for viktige temaer på mange ulike felt, som på en eller annen måte etter SVs logikk kan sies å være forankret i denne salen. Det ville utvide ansvarsområdet vårt veldig mye. Det ville være upraktikabelt, og det er derfor jeg mener at det ikke er hold i å si at vi skal føre denne type kontroll. Så får tiden vise om det blir store justeringer i regjeringens praksis. Min spådom er at det ikke vil skje.

Helt til slutt: Det denne saken ga oss, var en interessant politisk debatt om praktiseringen av lederlønn. Det anerkjenner jeg. Det var bra, det var viktig, og vi fikk understreket det som vi har visst lenge, at det er bred enighet om en moderat linje i statens lønnspolitikk.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg takker for oppklaringen. Det er da sånn at komitélederens innlegg understreker to ting. En skal ikke nødvendigvis ta for god fisk alt Altinget skriver, og det andre er at det tross alt er vesentlig forskjell på hvor alvorlig vi skal ta det, om beskrivelsen kommer fra Altinget-journalister eller fra lederen i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Akkurat der er det en kjerne av alvor som jeg har lyst til å påpeke, for spørsmålet om hva slags status en kritikk formulert i merknads form fra denne komiteen har, er ganske viktig. Om man er enig eller uenig i innholdet i kritikken, tror jeg vi alle likevel har en interesse i at autoriteten til komiteen opprettholdes. Det er mitt poeng. Det er ikke sånn at hvis et flertall i komiteen formulerer en kritikk i merknads form, betyr det ingenting og er noe som har fislet ut i ingenting. Det er tvert imot en viktig markering, og det er viktig å understreke det, fordi det handler om å verne om autoriteten til komiteen, og det handler om at enten vi liker de tingene komiteen uttaler, eller ikke, har vi en veldig klar forventning om at det som står der, skal legges merke til i departementssystemet. Derfor tok Altinget feil i denne saken.

Presidenten []: Peter Frølich har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Peter Frølich (H) []: Det er ingen grunn til å tvære dette ut. Det er selvfølgelig sånn at det som er skrevet i en merknad av et flertall i denne komiteen, skal tas på alvor som kritikk. Kritikk er kritikk, men det potensielle omfanget av denne saken var mye større ved starten enn ved slutten. Det var bakgrunnen for den formuleringen. Men det er ikke noen substansiell uenighet i den formelle statusen som komiteens merknader naturligvis skal ha.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

Votering, sjå voteringskapittel
Førre kapittel
Neste kapittel