Utenriksminister Espen Barth Eide [10:05:00]: EØS-avtalen har tjent Norge godt i 30 år. For to uker siden mottok jeg EØS-utvalgets utredning, som hadde i oppdrag å vurdere Norges erfaringer med EØS-avtalen i et tiårsperspektiv. Utvalget, som ble ledet av Line Eldring, leverte en rapport som satte et grundig søkelys på hva det ville bety for norske interesser dersom vi gikk inn for en svakere tilknytningsform enn den vi har. Utvalgets konklusjon er at EØS-avtalen gir Norge et bredt, dypt og forutsigbart samarbeid med EU. Den tjener våre nasjonale interesser.

Ingen avtale er perfekt, og vi skal være ærlige på at noen deler av samfunnet ser tydeligere fordeler ved den enn andre. Samtidig skal vi være ærlige om konsekvensene for norsk økonomi og nasjonale interesser dersom vi fikk en svakere tilknytningsform enn den EØS-avtalen gir oss til det indre markedet. Regjeringen har lyttet til diskusjonen i fagbevegelsen og tatt denne på alvor. Det var noe av kjernen i hvorfor vi søkte ny kunnskap. Utvalget understreker betydningen av å ivareta den norske arbeidslivsmodellen innenfor EØS og ha sterkere tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

En aktiv og kraftfull arbeidslivspolitikk har vært en prioritet for denne regjeringen siden første dag. Den gir norsk næringsliv tilgang et marked med 30 land og rundt 450 millioner mennesker, på like vilkår med EUs medlemsland. Resultatet er økt verdiskaping og høyere velstand i hele Norge. Folk har fått rettigheter til å jobbe, studere, etablere seg og leve i andre europeiske land, uten unødig byråkrati. Kommune-Norge, universitetene våre og bedrifter i det ganske land får ta del i felles europeiske tiltak for å gjøre samfunnet vårt tryggere, smartere og grønnere.

Norge står i dag overfor store og krevende oppgaver som best kan løses i fellesskap. Det handler om vår sikkerhet, kampen mot klimaendringene og å sikre en bærekraftig framtid. Med avtalen er det lettere for oss å løse de store oppgavene sammen. EØS-avtalen er med andre ord langt mer enn en handelsavtale. Den gir Norge et viktig ankerfeste i en urolig verden. Den bidrar til å sikre våre interesser og verdier i et samarbeid med våre naboland – land som deler våre verdier.

Det spesielle ved EØS-avtalen er at den oppdateres i takt med at EU utvider sitt regelverk. Slik sikrer vi bedrifter, kommuner og innbyggere i Norge like rettigheter i Europa. EU har vedtatt regelverk i stor hastighet og stort omfang de siste årene. Dette er en respons på de krisene vi har hatt og står i nå. Køen av rettsakter som venter på å bli innlemmet i EØS-avtalen er stor. Regjeringen har trappet opp innsatsen for å redusere dette etterslepet. For Norge er dette en folkerettslig forpliktelse. Det er også viktig for å styrke vår forhandlingsposisjon overfor EU. Uten framdrift på etterslepet har vi mindre sjanse for å få gjennomslag for norske interesser i den videre utviklingen av samarbeidet med EU. Alle departementer prioriterer derfor arbeidet med å redusere etterslepet.

Europa og EU har endret seg mye i EØS-avtalens 30-årige levetid. EU var primært et felles marked, men har også blitt et fellesskap for å ivareta medlemslandenes interesser på bred front. Dramatiske endringer i og rundt Europa de siste ti årene har satt ytterligere fart på denne utviklingen. Stikkord er Russlands angrepskrig mot Ukraina, energikrise, pandemi, klimaendringer og stormaktrivalisering. EUs svar er å styrke samarbeidet og mobilisere på tvers av politikkområder. Det gir mening.

Verden, Europa og Norden står i en brytningstid der globaliseringen avtar, og regionenes betydning øker. Krigen i Ukraina, pandemien og utviklingen i Europa understreker behovet for å se grundig på hvordan vi best sikrer norske interesser. Dette var noe av bakgrunnen for Eldring-utvalgets NOU som ble lagt fram for to uker siden. Sammensatte utfordringer knyttet til den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og grønn omstilling krever brede, helhetlige tiltak som spenner over mange sektorer. Utviklingen innebærer at EUs initiativer stadig oftere faller helt eller delvis utenfor våre eksisterende samarbeidsavtaler. Det gjør det mer krevende å ivareta norske interesser.

Handlingsrommet i EØS-avtalen utnyttes best ved å komme tidlig inn i prosesser, mens vi ennå kan påvirke. Det understrekes også av Eldring-utvalget. Dette jobber regjeringen med hver dag – i Oslo, i Brussel og i EU-landenes hovedsteder. Vi søker samarbeid med EU-land som har sammenfallende interesser, så tidlig som mulig.

Grensedragningen mellom hva som faller innenfor og utenfor EØS skaper særlige problemstillinger i skjæringspunktet mellom det indre marked og EUs handelspolitikk. EU vedtar i større grad enn tidligere regler som ser disse to politikkområdene i sammenheng. Målet er å hindre at bedrifter utenfor Europa får tilgang til det indre marked på andre vilkår enn bedrifter fra EØS-området. Dette gjelder lavere miljø- og klimastandarder, skjulte subsidier eller andre konkurransefortrinn.

EU har som mål å kunne gjennomføre den digitale og grønne omstillingen, samtidig som det sikres at europeiske bedrifter ikke mister konkurransekraft i det indre marked. EU har også tatt initiativer for å redusere Europas avhengighet av kritiske råstoffer og innsatsfaktorer for grønn og digital omstilling. EU vedtar også i økende grad politikk og lovgivning innenfor rammen av sin felles handelspolitikk, som altså ikke er en del av EØS-avtalen. Slike initiativer vil likevel kunne få betydning for det indre marked og EØS-samarbeidet. Sammen med Island og Liechtenstein har Norge derfor nedsatt en arbeidsgruppe som vurderer hvordan vi best forholder oss til denne utviklingen. Gruppen vil legge fram sine anbefalinger før sommeren.

Innenfor-utenfor-problematikken viser seg også i programsamarbeidet. Samarbeid om helseberedskap og sikker satellittkommunikasjon er to eksempler på at EØS-avtalen må suppleres med andre ordninger for å ivareta norske interesser. Regjeringen mener det beste alternativet er å knytte seg opp til EUs samlede samarbeid om helseberedskap. Enkelte deler av dette samarbeidet kan vi knytte oss til gjennom EØS-avtalen. Andre deler går ut over rammene for EØS, og vi trenger en separat avtale for å delta.

Før formelle forhandlinger om en tilknytningsavtale kan starte, må EUs medlemsland vedta et forhandlingsmandat. Kommisjonen er nå i gang med å formulere et slikt mandat. Dersom Rådet vedtar mandatet under det belgiske formannskapet, kan vi gjennomføre forhandlingene i høst. Mens vi venter, fortsetter vi den uformelle dialogen om norsk tilknytning.

Regjeringen legger også ned en betydelig innsats for å knytte Norge til EUs program for sikker satellittkommunikasjon. Det er nødvendig for at vi skal kunne kommunisere trygt, ikke minst med våre nordiske naboer, for eksempel i forbindelse med krisehåndtering. Deltakelse vil også gjøre det lettere for norsk rom- og forsvarsindustri å bidra til å styrke norsk og europeisk forsvarsevne og motstandskraft. Det er viktig for både Norge og EU. Også i dette programmet har det vært tidkrevende å sikre norsk deltakelse. Regjeringen står klar til å starte forhandlinger så snart EU har vedtatt sitt forhandlingsmandat.

Behovet for å styrke samarbeidet om sikker satellittkommunikasjon skriver seg inn i et generelt behov for å trappe opp Europas evne til å håndtere kriser og forsvare seg. Russlands angrepskrig mot Ukraina truer hele Europas sikkerhet. Det er viktigere enn noen gang å videreutvikle samarbeidet med EU for å trygge Norge. Det handler ikke om å velge mellom EU og NATO, men snarere om å styrke vår totale evne til å ivareta Europas sikkerhet. Krigen i Ukraina har vist at EU og NATO utfyller hverandre i krisehåndteringen. Vi trenger mer av begge.

Det har gått ti år siden det første angrepet mot Ukraina – Russlands fordekte militære okkupasjon av Krim. Det forteller mye om det russiske regimets langsiktighet, men også om Ukrainas utholdenhet. Vi må også være langsiktige og utholdende. Vi må ta inn over oss alvoret og hva som står på spill.

Russland har store militære lagre. Russisk økonomi er for lengst rettet inn mot krigsproduksjon. Deres lederskap viser klart at menneskeliv – både ukrainske og russiske – er uten betydning sett opp imot Kremls krigsmål. Ukraina er avhengig av omfattende støtte for å stå imot. Landet trenger dette sterkere, raskere og mer effektivt enn i dag, noe vi for øvrig kommer tilbake til i debatten om Nansen-programmet.

Transatlantisk samhold er viktig. Samtidig må Europa ta et enda større ansvar. Norge står sammen med våre europeiske venner i å bidra. Noen ganger kan vi også gå foran. Den norsk-britiske koalisjonen som skal styrke Ukrainas sjøforsvar er et eksempel. 1. februar vedtok EU sin flerårige støttepakke til Ukraina. Pakken gir 50 mrd. euro i sivil støtte til Ukraina ut 2027. Det er et kritisk viktig bidrag, ikke minst for å sikre Ukrainas økonomiske bæreevne i forsvarskampen. I mars opprettet EU et nytt fond for militær støtte til Ukraina. Fondet har i første omgang et omfang på 5 mrd. euro. Dette er en viktig og velkommen beslutning.

Norsk støtte til Ukraina skjer gjennom Nansen-programmet. For å bidra til å styrke Ukrainas forsvarsevne på kort og lang sikt, har Storbritannia, Frankrike, Tyskland og andre land inngått avtaler om sikkerhetsforsikringer med Ukraina. Under mitt nylige besøk i Kyiv kunngjorde President Zelenskyj og jeg at Norge og Ukraina har blitt enige om en 10-årig sikkerhetsavtale. Vi vet at vår støtte redder liv og styrker Ukrainas evne til å stå imot Russlands angrep.

NASAMS skyter ned russiske missiler. Ukrainske soldater er bedre rustet i felt etter trening på Værnes. Vår økonomiske støtte går blant annet til drift av sykehus og skoler og utbetaling av pensjoner. Gjennom EUs ordning for sivil beredskap transporterer Norge pasienter fra Ukraina til sykehus over hele Europa. Etter forespørsel fra EU har vi forlenget avtalen om medisinsk evakuering til ut november. Norge har også sluttet seg til EUs 13. sanksjonspakke. Den inneholder nærmere 200 nye listeføringer av personer og selskaper med bånd til det russiske militærkomplekset. Pakken utvidet også listen over selskaper det ikke er lov til å handle spesifiserte varer med, for å unngå at disse havner i Russland.

Det regionale perspektivet er også viktig. Moldova – det lille landet med det store hjertet – har tatt imot et svært stort antall ukrainske flyktninger. President Maia Sandus regjering gjennomfører reformer i høyt tempo, med EU-medlemskap som mål. Norge støtter denne prosessen. Vi trapper opp bistanden kraftig og styrker våre diplomatiske forbindelser gjennom å etablere et norsk ambassadekontor i Chisinau. Vi gjør det fordi Moldova er viktig for Europa – verdimessig, politisk og sikkerhetspolitisk. Støtte til reformer for å styrke rettssikkerheten og god forvaltning står også sentralt i vårt engasjement i landene på Vest-Balkan.

Ukraina kjemper en frihetskamp som er avgjørende for hvordan Europa skal se ut framover. Det er en kamp som forsvarer norske verdier, og som er i norske interesser. Derfor skal vi snu hver stein for å bidra til at Putin ikke lykkes med sin plan om å utslette Ukraina fra kartet. Det koster, men kostnadene ved å gjøre for lite, er mye høyere. Europeisk samarbeid, samhold og solidaritet er avgjørende for å lykkes.

Siden invasjonen av Ukraina har regjeringen styrket det praktiske sikkerhets- og forsvarssamarbeidet med EU betraktelig. Norge yter som første og eneste tredjeland militær bistand til Ukraina gjennom EUs eget støtteprogram, European Peace Facility. Vi deltar også sammen med EU-land for å utdanne ukrainske soldater. Norge har sluttet seg til EUs ammunisjonssamarbeid og bidrar med betydelige midler for å stimulere til økt nasjonal ammunisjonsproduksjon. Dette er en investering i norsk og europeisk sikkerhet. EØS-avtalen har sikret norsk deltakelse i EUs program for økt produksjonskapasitet i europeisk ammunisjonsindustri, det såkalte ASAP-programmet, og programmet for felleseuropeiske forsvarsanskaffelser, som kalles EDIRPA. Dette er viktige initiativer som bidrar til at europeiske allierte skal være i stand til å opprettholde støtten til Ukraina og samtidig bygge opp egen forsvarsevne.

Første tildelingsrunde under ASAP-programmet viser hvor viktig det er at Norge deltar. Norsk forsvarsindustri fikk full uttelling for sine søknader og kan trappe opp produksjonskapasiteten for blant annet missiler, ammunisjon og eksplosiver. EUs støtte til disse prosjektene utgjør over 1 mrd. kr. Norske myndigheter bidrar med 950 mill. kr, bedriftene med resten. Det betyr anslagsvis 3 mrd. kr til investeringer i økt produksjonskapasitet for norsk forsvarsindustri og europeisk kampkraft.

Regjeringen så tidlig programmets betydning for norsk sikkerhet og forsvarsindustri. Norge er viktig for Europas samlede forsvarsindustri, og vi ser med glede på interessen for og ønsket om å ha oss med som deltaker i samtlige nye initiativer og programmer, der også USA og Canada er med. Gjennom kombinasjonen av aktiv innsats fra norsk hold og ønske om samarbeid fra EUs hold har vi sikret norsk deltakelse allerede i startfasen. Vi inntar den samme offensive innstillingen til EUs arbeid med en overordnet strategi for europeisk forsvarsindustri – European Defence lndustrial Strategy, EDIS. Tilsvarende følger vi tett utviklingen av EUs utvidede program for felles forsvarsinvesteringer og -anskaffelser, European Defence Investment Programme, EDIP. Og vi jobber som nevnt for å sikre Norge en plass i Secure Connectivity. Europeisk forsvarsmateriell må i framtiden kunne kommunisere med dette systemet. Deltakelse er derfor svært viktig for norsk forsvarsindustri.

Dette illustrerer en bevisst og målrettet politikk – en politikk som binder sammen norske sikkerhetsinteresser med Ukrainas forsvarskamp og behovet for et sterkt og handlekraftig Europa. Norges medlemskap i NATO er fundamentet for norsk sikkerhet og forsvar. I tillegg har samarbeidet med EU blitt stadig viktigere. Dette handler ikke om EU eller NATO, men om å styrke begge samtidig. Målet er å trygge norske interesser i en geopolitisk brytningstid hvor Russland, vår nabo, fører en brutal erobringskrig i Europa. Europeisk og transatlantisk samhold er limet i vår felles sikkerhet. Det er grunnleggende for Norge at dette samholdet opprettholdes og aktivt styrkes. En forutsetning er en bedre og mer rettferdig byrdefordeling i NATO. I klartekst betyr det at europeiske allierte må ta et større ansvar for sikkerheten i Europa. USAs strategiske dreining mot Indo-Stillehavsregionen er tverrpolitisk, systemisk og varig.

USA vil forbli en atlanterhavsmakt, men vil avhenge av at partnere tar større ansvar. Europeiske allierte står med andre ord foran en omfattende opprustning som ligner et maratonløp. Det vil kreve store politiske og ressursmessige anstrengelser over tid. Europeisk samarbeid vil spille en sentral rolle i dette. Det betyr at det er i Norges og NATO-alliertes interesse at europeisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid lykkes. Norge må innta en aktiv posisjon som støttende partner og bidragsyter. Det er i denne sammenheng viktig å understreke betydningen av et effektivt samspill mellom EU og NATO.

Etter at Russland gikk til fullskala angrep på Ukraina så vi en ny og tettere form for samarbeid mellom NATO og EU. Erfaringen er at de to organisasjonene samarbeider godt og utfyller hverandre. Framfor å bygge parallelle strukturer, skaper man nå synergier som totalt sett styrker alliansen. Rollefordelingen som avtegner seg, gir økt kollektiv styrke i en ny sikkerhetspolitisk tid. Norge må legge til grunn at EUs plass i europeisk sikkerhetsarkitektur vil bestå, og at utviklingen sentralt i Europa vil fortsette.

Hele Norden står nå samlet i NATO. Vårt forsvar integreres gjennom felles planverk, kommandostruktur og bruk av felles ressurser i krise og krig. Framover blir det viktig å styrke infrastrukturen mellom vest og øst i Norden. Slik legger vi til rette for alliert forsterkning. Det gir muligheter for enda tettere sivilt samarbeid nord i EØS-området innen næringsliv, utdanning og forskning, transport, teknologiutvikling og offentlige tjenester. Styrket samarbeid nord i Norden gir også viktige bidrag til Europas grønne omstilling. Stikkord er fornybar energi, kraftlinjer, mineralutvinning, integrerte verdikjeder for bærekraftig industri, batteriproduksjon og hydrogen. Målet er å øke bosettingen og livskvaliteten i nord, altså nord i Norden – i Sverige, Finland og Norge.

Samarbeidet om grønn omstilling er viktig i vårt samarbeid med EU. Både EU og Norge har satt seg ambisiøse mål. Grønn omstilling er EUs sentrale vekststrategi. Det er derfor viktig at vi kobler oss på dette samarbeidet. Denne vinteren har EU jobbet i høyt tempo for å få ferdigstilt utestående regelverk på klima-, miljø- og energiområdet før europaparlamentsvalget i juni. Samtidig har det de siste månedene vært en dreining i de politiske diskusjonene i Europa. Hensynet til europeisk konkurransekraft, innovasjon, arbeidsplasser og sosial inkludering er blitt mer framtredende. Gjennom sin respons på energikrisen etter Russlands invasjon av Ukraina, klarte EU å unngå energimangel og reduserte klimaambisjoner, men økte strøm- og gasspriser tærer på europeisk industri, næringsliv og forbrukere. Kombinert med strengere miljøkrav og økt global konkurranse, er det bekymring for europeisk konkurranse- og produksjonsevne. Protestene fra europeiske bønder har vært særlig synlige. Det protesteres mot administrative byrder, billige importvarer og kostbare miljøkrav, som medfører lavere priser og høyere kostnader for jordbruket i EU.

Misnøyen tas alvorlig blant EUs ledere. De er opptatt av matvaresikkerhet og produksjonskapasiteten i landbruket. De diskuterer i hvilken grad landbruket skal bidra til å nå EUs klimamål. I Norge er dette også en aktuell problemstilling, men med et mye lavere konfliktnivå. God dialog og medvirkning i den norske landbrukspolitikken skaper nærhet mellom beslutningstakere og dem som blir påvirket av politikken. Et godt eksempel er klimaavtalen mellom staten og landbruket. Når nytt regelverk som treffer landbruket i Norge nå diskuteres i EU, er regjeringen proaktiv med innspill for å bidra til å ivareta norske interesser.

Ved siden av støtte til Ukraina og oppfølgingen av Europas grønne giv, har særlig innsatsen for å utvikle et bedre migrasjonsregelverk stått høyt på EUs agenda de siste månedene. Etter lange forhandlinger har EUs institusjoner lyktes med å bli enige om en pakt for migrasjon og asyl. Det er en historisk milepæl og gledelig også sett fra norsk side. Pakten er viktig for at Europa skal kunne møte migrasjonsutfordringene framover. De nye reglene vil samlet gjøre EUs asylsystem mer effektivt og bedre kontrollen med yttergrensene. Det er også Norge tjent med.

Pakten legger opp til bedre balanse mellom ansvar og solidaritet. Hvis et land opplever migrasjonspress, må andre land bidra, enten ved å relokalisere asylsøkere eller gjennom finansielle bidrag. Pakten gir også økte rettigheter til asylsøkere, spesielt til juridisk bistand og familiegjenforening. Samlet sett er reglene i tråd med Norges ønske om å redusere sekundærbevegelser og misbruk av asylsystemet, samt en mer effektiv saksbehandling. Den nye pakten innebærer justeringer av mulighetene for innføring av indre grensekontroll, en ny overføringsprosedyre og mulighet for å ilegge felleseuropeiske reiserestriksjoner ved en storskala helsekrise.

Norge omfattes kun av deler av reglene i pakten, og da i hovedsak knyttet til hvilket land som er ansvarlig for å behandle en asylsøknad, som også følger av Dublinsystemet. Den nye screeningforordningen omfattes av Schengen-avtalen og innebærer regler for identitetsavklaring, vurdering av sikkerhetsrisiko, helse og sårbarhet for personer som unndrar seg grensekontroll, og ved søknad om asyl ved grensen. Norge bindes ikke av den obligatoriske solidaritetsmekanismen, men det legges opp til at vi skal kunne delta frivillig. Dette må vi komme tilbake til dersom det blir aktuelt.

Asyl- og migrasjonspakten rakk å komme i mål før valget til nytt Europaparlament, som er 6.–9. juni. Det utgjør også starten for valg av ny Europakommisjon for de neste fem årene. Meningsmålinger tyder på noe mindre oppslutning til moderate og grønne partier og mer oppslutning til ytterliggående høyrepartier. Det vil kunne ha stor betydning på sentrale områder. For eksempel vil det kunne svekke EUs klimaambisjoner og den grønne omstillingen. En framgang for ytterliggående høyrepartier vil også kunne få betydning for EUs politikk overfor Ukraina og andre sentrale områder, som for eksempel migrasjon.

Europaparlamentsvalget er viktig for Norge, ikke minst fordi Europaparlamentet vedtar EØS- og Schengen-relevante rettsakter sammen med rådet, altså medlemslandene. Europaparlamentet har ofte betydelig politisk innflytelse i andre viktige saker for Norge, og det inntar gjerne tydelige standpunkt, slik vi så i spørsmålet om utvinning av mineraler på havbunnen tidligere i år. Jeg vil derfor benytte anledningen til å oppfordre alle partier på Stortinget til å følge valgkampen og ha dialog med sine europeiske søsterpartier. Regjeringen på sin side vil være raskt ute med å knytte kontakter med nye europaparlamentarikere og nye kommissærer når de er på plass.

Demokratiske tilbakeslag og angrep på rettsstaten har preget flere europeiske land de siste 10–15 årene. Heldigvis er det også lyspunkter. Polen er i ferd med å reversere utviklingen. Men i flere land undergraves uavhengigheten til rettsvesenet. Sivilsamfunnet møter stadig større hindre for utøvelse av et mangfoldig og aktivt engasjement. Manipulering av informasjon med ulike motiv foregår i alle land og initieres av både interne og eksterne krefter. Angrep på frie og uavhengige medier og journalister har samtidig ført til økt oppmerksomhet om betydningen av ytringsfrihet og beskyttelse av journalister og frie medier.

Det er et kontinuerlig arbeid å fremme og beskytte grunnleggende rettigheter. Vi ser det tydelig i Europa i dag: Det finnes ikke noe bærekraftig alternativ til demokratiet. Norge skal fortsette å være en sterk forsvarer av rettsstat og demokrati. Når vi samarbeider så tett i Europa, må vi kunne stole på hverandres rettsvesen. Uten den tilliten vil det indre markedet ikke kunne fungere, for ikke å snakke om justis- og politisamarbeidet. Vår sikkerhet trues om vi lar autoritære og antidemokratiske krefter vokse fram.

Norge bruker EØS-midlene aktivt for å bidra til løse samfunnsutfordringer i Europa – utfordringer ingen land kan løse alene. Midlene gjør en forskjell. Et eksempel er justissektoren. Her har midlene bidratt til å styrke vår felles evne til å bekjempe transnasjonal og organisert kriminalitet. Vi har ikke bare styrket mottakerlandenes kapasitet, vi har også bidratt til bedre samarbeid med Norge og organisasjoner som Interpol og Europol. Bidrag til grønn omstilling er et annet viktig satsingsområde. Det er i norsk interesse at alle land i Europa evner å gå over til klimavennlige løsninger.

EØS-midlene hviler på felles europeiske verdier nedfelt i Europarådets konvensjoner og EUs traktater. Dette har mottakerlandene forpliktet seg til. Vi kom til enighet med kommisjonen om en ny periode med EØS-midler i november i fjor. Vi er rede til å underskrive avtalene om en ny periode, men forhandlingsresultatet er fremdeles til vurdering blant EUs medlemsland. Fremme av menneskerettigheter, demokrati og rettsstat er en hovedprioritering i samarbeidet framover. Vi legger opp til en enda sterkere støtte til sivilt samfunn. Vi styrker også samarbeidet med Europarådet, OECD og EUs byrå for grunnleggende rettigheter. Dette er viktige bidrag for å kunne støtte og bevare demokratiet i Europa.

Vårt arbeid i Europa for å styrke demokrati og grunnleggende menneskerettigheter er en fundamental norsk interesse. Det gir ikke bare bedre, tryggere liv og økt samhold, men også bedre naboer. Vi skal ikke lenger enn til Russland for å se at autoritært lederskap fort utvikler seg til fiendskap og aggresjon. Derfor jobber Norge aktivt innad i det europeiske politiske fellesskap med demokratisk anlagte land i Europa, både innenfor og utenfor EU. Vi styrker demokratiet i møte med kunstig intelligens gjennom forhandlinger i Europarådet om en ny konvensjon om kunstig intelligens. Skal vi møte utfordringer mot verdier vi setter aller høyest, må Norge praktisere solidaritet i Europa på alle akser.

Å hegne om felles verdier er en forutsetning for at vi i Europa skal kunne håndtere de store utfordringene vi står overfor. Når vi skal oppsummere hovedsakene i det europeiske samarbeidet det siste halvåret, står Ukrainas forsvarskamp, grønn omstilling og det nye migrasjonsregelverket helt sentralt. Jeg har derfor valgt å vie disse tre sakene særlig oppmerksomhet i denne redegjørelsen. EUs politikk på disse områdene illustrerer godt at EU i dag er mer enn et fellesmarked. Virkemidler på mange politikkområder mobiliseres for å hegne om medlemslandenes økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser. Ofte er disse interessene sammenfallende med norske interesser.

EØS-avtalen, Schengen-avtalen og de nær hundre andre avtalene vi har inngått med EU er grunnplankene for vårt samarbeid med EU. Sammen med vår deltakelse i Europarådet, Nordisk Råd, EFTA og samarbeidet med andre europeiske land, er det uttrykk for vår tilhørighet i det europeiske verdi- og interessefellesskapet. Regjeringen prioriterer å holde disse avtalene i god hevd. Vi fortsetter innsatsen for å redusere etterslepet av regelverk som venter på å bli innlemmet i EØS-avtalen. Samtidig fortsetter vi å videreutvikle samarbeidet, både innenfor og utenfor EØS. Regjeringen har høye ambisjoner for europeisk samarbeid innenfor vår nåværende tilknytningsform til EU og europeiske land utenfor EU, og vi leverer på helt konkrete norske interesser. Det skal vi fortsette med.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:34:03] (ordførar for saka): Eg har i dag gleda av å leggja fram ei innstilling med brei og samla støtte til Ukraina og Ukrainas forsvarskamp. Den tverrpolitiske støtta er samtidig eit uttrykk for den breie folkelege støtta til Ukraina. Heile det norske samfunnet har stilt opp i solidaritet, med å gje pengar og politisk støtte til alle dei menneska som blir ramma av Russlands angrepskrig, anten dei oppheld seg i Ukraina eller kjem som flyktningar hit til Noreg.

Ein samla komité uttrykkjer vår takknemlegheit for dette engasjementet. Verken brei folkeleg støtte eller tverrpolitisk støtte her i nasjonalforsamlinga er noko me kan ta for gjeve. Det viser dessverre utviklinga både i fleire europeiske land og ikkje minst i USA tydeleg.

Det er òg litt uvanleg i norsk utanrikspolitisk samanheng at ei sak samlar så brei støtte, men det er både passande og nødvendig, gjeve alvoret i situasjonen. Ukraina kjempar for sin eksistens som stat og som folk, mot ein ulovleg og brutal invasjon. Ukraina er eit land og eit folk å rekna med, med ei stolt historie og ei stolt notid, og med store menneskelege og naturgjevne ressursar. Motstandskampen har vist dette til fulle. Dei forsvarar seg med stoltheit og sterk vilje.

Samtidig er Ukraina ei betydeleg mindre makt enn angriparen. Russland, med den stadig meir einerådande og autoritære Putin i spissen, viser i ord og i praksis at dei ikkje anerkjenner Ukraina som ein sjølvstendig stat og ein sjølvstendig nasjon med sin eigen vilje. Den brutale erobringskrigen fører til store sivile lidingar, og millionar av menneske er drivne på flukt. Russland står bak ei rekkje krigsforbrytingar som må etterforskast og straffast.

Styrkeforholdet mellom Ukraina og Russland er ujamt. Ukraina vil ikkje klara å stå imot forsøket på okkupasjon utan internasjonal støtte. Derfor kastar òg me i Noreg inn kreftene, med ei langsiktig militær, økonomisk, humanitær og sivil støtte, som altså har fått namnet Nansen-programmet. Samtidig arbeider Noreg for breiast mogleg internasjonal støtte til Ukraina.

Stortinget og det norske folket står samla bak denne støtta, òg fordi det handlar om den internasjonale rettsordenen og dermed sikkerheita og tryggleiken for oss alle.

Til slutt nokon ord om dei spørsmåla der partia har ulike synspunkt. SV fremjar i dag fleire forslag – saman med andre parti – og eg vil særleg leggja vekt på tre spørsmål.

For det fyrste: Det trengst ei sterkare vektlegging av støtta til det ukrainske sivilsamfunnet, fordi frie medium og sterke grasrotorganisasjonar er avgjerande for å vareta og styrka det ukrainske demokratiet.

For det andre: behovet for internasjonal gjeldsslette for Ukraina. Ukraina er ramma av stor statsgjeld som dessverre ser ut til å auka, fordi ein del av støtta som blir gjeve, blir gjeve i form av lån. Det er behov for ein internasjonal innsats for å handtera og sletta Ukrainas gjeld.

For det tredje må me ikkje gløyma eller prioritera ned land i sør. Ukraina-krigen har framleis store ekstraordinære konsekvensar for verdas fattige. SV meiner derfor at den ekstraordinære støtta til land i sør som var ein del av Nansen-programmet i 2023, burde ha vore vidareført i 2024.

Med det tek eg opp forslaga frå SV:

Åsmund Aukrust (A) [10:38:59]: Først takk til saksordføreren for et veldig godt innlegg. Jeg synes hun beskrev den samlende støtten Nansen-programmet har i denne sal.

Det er ti år siden okkupasjonen av Krim startet, og det er i dag 790 dager siden storskalainvasjonen av Ukraina. Det har vært 790 dager med drap, okkupasjon og lidelser, hver eneste dag – en krig midt i Europa, som strider mot folkeretten, FN-pakten og menneskerettighetene.

Ukrainerne kjemper en imponerende forsvarskamp. De forsvarer sitt land og sin uavhengighet. Men de forsvarer også demokratiet, våre felles verdier og internasjonal rett. Det er jo bare å tenke tanken dersom president Putin faktisk skulle ha vunnet fram. Tenk så mye farligere verden hadde blitt for oss alle om den sterkestes rett var den som gjaldt. Ikke minst gjelder det land som Norge, små land, som også grenser til Russland. Derfor er vår støtte til Ukrainas forsvarskamp viktig og riktig mest fordi det selvsagt er rett i seg selv å støtte ukrainernes uavhengighet, men vi gjør det også fordi det er i vår egen interesse. De forsvarer også vår uavhengighet. Så noe av det viktigste Norge kan gjøre for å beskytte oss selv, er å fortsette å støtte ukrainerne. Ukrainerne skal vite at Norge står ved deres side så lenge det er behov for det, både politisk, militært, humanitært og sivilt.

Jeg vil takke regjeringen for at de har vist lederskap i vår støtte til Ukraina – allerede fra første minutt, hvor tilfeldighetene skulle ha det til at det var Norge som holdt det første innlegget i FNs sikkerhetsråd etter at angrepet kom i gang, og derfor var de som kom med den første internasjonale fordømmelsen. De brukte bare få dager på åpne opp for de første våpendonasjonene, og har siden bidratt stort på alle områder. Takk også for at regjeringen tok initiativ til Nansen-programmet for Ukraina. Det er stort, det er flerårig, og det er tverrpolitisk. Alt dette er i ukrainernes interesse. Så takk til regjeringen, men takk også til alle partiene på Stortinget for å ha bidratt veldig konstruktivt og godt i vår støtte til Ukraina og deres kamp for frihet.

Jeg mener at Nansen-programmet på mange måter viser norsk politikk på sitt beste: at vi klarer å sette oss sammen når det kreves av oss. Som president Zelenskyj sa ved lanseringen, sammen med alle våre partiledere: Størrelsen var veldig viktig, men det aller viktigste var at det var flerårig og tverrpolitisk.

Norge var først ute med en sånn type program, og vi ser at det har vært til inspirasjon for andre. Sånn sett har Nansen-programmet blitt enda viktigere enn programmet i seg selv.

Meldingen som vi i dag behandler, viser den brede støtten fra Norge. Jeg mener at stortingsmeldingen viser veldig viktige tiltak som vi gjennomfører, også viktige tiltak for å redusere risiko, men ikke minst viser den tydelig at programmets største styrke kanskje er fleksibiliteten, at vi hele tiden skal se på hvordan programmet kan brukes etter hva som er ukrainernes behov. Vi har sett hvor viktig den fleksibiliteten er. Vi vet jo ikke hva som er behovet om to år eller om tre år, og vi håper alle sammen intenst at det etter hvert vil bli mindre behov for forsvarskamp og mer behov for gjenoppbygging, men det vi vet, er hva som er behovet her og nå, og vi vet at det er enormt, det er akutt. Og vi vet at det viktigste slaget om Ukrainas framtid står her og nå. Vi ser hvordan Russland aktivt utnytter mangelen på luftvern for målrettede angrep på sivil infrastruktur og militære mål.

Jeg er veldig glad for at utenriksministeren var i Kyiv i forrige uke, både for å vise Norges fulle støtte og også for å få best mulig oppdatering fra ukrainerne på hvordan vi kan støtte deres behov. Jeg er også glad for at statsministeren under sitt møte med den tyske forbundskansleren i helgen offentliggjorde at Norge vil framskynde støtten for 2024. Vi gjør det gjennom revidert nasjonalbudsjett. Norge skal også bidra stort ved innkjøp av luftvern. Det å arbeide på denne måten er veldig i tråd med det som er Nansen-programmets intensjon, å hele tiden se på hvordan vi best kan støtte ukrainerne, ikke minst i dette kritiske året for Ukrainas skjebne.

Statsministeren har også varslet at vi skal snakke med alle avtalepartnerne – og nå er det alle partiene på Stortinget – om hva dette vil få å si for Nansen-programmet, både for størrelsen og for hvordan vi best kan øke vår støtte til Ukraina. Jeg ser fram til veldig gode samtaler med alle partier, og at vi på tvers av de politiske skillelinjene fortsetter å gjøre det vi kan for å støtte opp om ukrainerne sak.

Det viktigste vi gjør for Ukraina her og nå, er den militære støtten. De trenger våpen for å forsvare seg selv og sin frihet. Jeg mener det var talende da komiteen var på møte i Kyiv i januar og møtte ombudsmannen for menneskerettigheter. Han fortalte forferdelige historier om tusenvis av ukrainske barn som er kidnappet og ført til Russland. Da vi spurte hva som var det viktigste vi kunne gjøre for å støtte deres sak, sa han: Send mer våpen. Det er og forblir det viktigste for utfallet av denne krigen.

Selv om Nansen-programmet inneholder all støtte til Ukraina, er det et tydelig skille mellom den militære delen og den sivile og humanitære delen. Det er veldig viktig at det er et tydelig og avklart skille. Det er viktig for den humanitære støtten til Ukraina og til alle andre land. Den sivile støtten går jo også til sivilsamfunn. Ukraina hadde før krigen startet, et veldig godt fungerende sivilsamfunn, og det spiller en veldig viktig rolle også i motstandskampen og vil være avgjørende for gjenoppbyggingen av den ukrainske stat, og for å styrke det ukrainske demokratiet når krigen er vunnet.

Jeg vet også at det er veldig mange norske aktører som har kontakt med sine ukrainske partnere, det være seg kommuner, fagforeninger, næringsliv, frivillighet og andre. Det er veldig bra, og noe vi bør kunne se mer av i framtiden.

Støtten til Ukraina i form av kroner og øre vedtar vi hvert år. Det vi ikke kan vedta, er vår politiske støtte. Den er vi nødt til å vise hver eneste dag. Vi skal stå opp for Ukrainas sak hver eneste gang vi har mulighet, og jeg vil takke regjeringen, gjennom våre tre statsråder som er her i dag, for at de gjør det i alle sine møter med sine partnere. Vi gjør det også fra Stortingets side, i alle våre møter med våre kollegaer. Det gjelder komiteen, og jeg vet at det også gjelder de internasjonale delegasjonene.

Vi ser dessverre at i noen land svinner noe av støtten hen. Det er utrolig farlig for Ukrainas framtid. Derfor er det viktig og avgjørende at vi hele tiden også husker det politiske perspektivet.

La meg til slutt si at Nansen-programmet ikke først og fremst er regjeringens program eller Stortingets program, det er hele det norske folks program. Når alle partiene på Stortinget fant sammen, gjorde vi det på vegne av hele det norske folk. Det har vært utrolig fint å se solidariteten til Ukraina i det norske samfunnet, alt fra kommuner som har gitt beskyttelse og trygghet til titusenvis av ukrainske flyktninger, barn som selger kaker og saft til inntekt for Ukraina, nabolag som hver eneste dag har flagget med gult og blått, alle dem som skriver kronikker og leserbrev for å vise sin støtte og for å tilbakevise russiske konspirasjonsteorier, og ikke minst, får vi jo si her fra Stortinget, til den gjengen som hver eneste dag står og demonstrere utenfor Stortinget til støtte for Ukraina. Alle de som engasjerer seg, skal vite at det nytter. Det nytter å si ifra. Det er Nansen-programmet et godt eksempel på.

President Putin ønsker å splitte oss. Vedtaket om Nansen-programmet er et eksempel på at han ikke har lykkes. Vi må fortsette å stå sammen for å forsvare demokratiet, menneskerettighetene og internasjonal rett. Jeg tror vi alle sammen husker hva vi gjorde i dagene rundt 24. februar for to år siden, da vi satt klistret til tv-en i hver våkne time. Vi må minne oss selv på hva vi følte og tenkte når vi så de forferdelige bildene. For situasjonen på bakken i Ukraina er like alvorlig nå som det den var for 790 dager siden. Vi har stått opp for Ukraina, og vi må fortsette å gjøre det nå som det krever enda mer av oss. Vi må gi mer, og vi må gjøre det raskere. Det er intet alternativ, for denne krigen skal Ukraina vinne.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:48:10]: Russlands krig mot Ukraina fortsetter med uforminsket styrke, og i morges våknet vi til nyheten om at Odessa på nytt var blitt angrepet av Russland, et angrep som skadet mange mennesker og boliger. Dette er bare ett av veldig mange angrep, og ingenting tyder på at Russland planlegger å endre strategi – tvert imot. Med overgangen til en krigsøkonomi og evnen til å reprodusere ammunisjon i stor skala fortsetter Russland krigen og ødeleggelsene. Behovet for militær og humanitær hjelp er helt enormt. På lørdag stemte Kongressen i USA endelig over støttepakken til Ukraina på 61 mrd. dollar, men det har tatt veldig lang tid, og det har forsinket helt nødvendig hjelp til landet. Og det er skjørt, det er ingen som vet om Kongressen vil kunne si ja til nye pakker i framtiden. Det var flere republikanere som stemte mot enn for, og Europa vil jo ikke kunne klare å dekke opp for et eventuelt bortfall av amerikanske leveranser av våpen og ammunisjon.

Beskjeden fra statsministeren på søndag om at Norge vil bidra økonomisk til et internasjonalt initiativ for å skaffe Ukraina mer luftvern, er viktig. At regjeringa også etter betydelig påtrykk fra opposisjonen sa ja til å støtte det tsjekkiske initiativet for å forsyne Ukraina med flere artillerigranater, vil ha betydning for landets evne til å forsvare seg mot de russiske angrepene.

Nansen-programmet er viktig både fordi det gir betydelig og fleksibel hjelp til Ukraina, og fordi vi står samlet bak det. Komiteens besøk til Kyiv i januar viste hvor viktig denne støtten er i Ukrainas frihetskamp. Jeg opplever at det er et godt samarbeid mellom Stortinget og regjeringa. Samtidig må vi i fellesskap være innstilt på å gjøre endringer i innretningen og omfanget av programmet når det trengs. Vi har gjennom fleksibiliteten i programmet hentet avsatt støtte de kommende årene fram til de første årene i programmet. Det har vært helt nødvendig for å kunne svare spesielt på Ukrainas akutte behov for militær støtte. Det betyr samtidig at det er behov for å fylle på mer i de kommende årene og øke programmets ramme for å kunne fortsette å svare på de enorme behovene landet har. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet fremmer sammen forslag om dette i innstillinga, og jeg ser fram til den videre dialogen med regjeringa om dette.

Regjeringa må også jobbe for å fullfinansiere det tsjekkiske artilleriinitiativet, bidra til å øke den militære delen av støtten til Ukraina i denne fasen og sørge for at produksjonskapasiteten i norsk forsvarsindustri øker. Dette ligger det også forslag om i innstillinga, og jeg tar med dette opp de forslagene Høyre er med på.

Sammen med den akutte militære og humanitære hjelpen Norge gir, og bidragene til å holde statsdrift av Ukraina i gang, bl.a. gjennom å lønne lærere og leger, er det viktig å ha oppmerksomheten også på utviklingen av ukrainsk næringsliv og privat sektor. Det kommer til å være avgjørende å mobilisere privat sektor i gjenoppbyggingen av landet, og flere høringsinstanser har pekt på at både Sverige og Danmark har tydelige strategier for dette i sin støtte til Ukraina, mens vi opplever at meldingen er uklar når det gjelder hvilken rolle norsk næringsliv skal ha. Jeg opplever at det er stor vilje både i næringslivet generelt og i forsvarsindustrien til å bygge partnerskap med ukrainske bedrifter. Regjeringa må legge en strategi for dette, som våre naboland har gjort.

Nansen-programmet innebærer også en svært viktig støtte til Moldova. Ved komiteens besøk i Moldova i november viste de tydelig hvor utsatt landet er, hvilket mot de viser i å stå opp mot Russland, og hvor aktivt landets myndigheter jobber for å samle støtte til Ukraina. Besøket viste oss hvor viktig og verdsatt den norske støtten er. En viktig hjelp til Moldova vil være å få ratifisert frihandelsavtalen som er inngått mellom EFTA og Moldova. Hvis samtykkeproposisjonen blir fremmet for Stortinget snarlig, mener jeg vi må gjøre alt vi kan her i huset for å få den ratifisert nå i vårsesjonen. Det vil sende et svært tydelig politisk signal til Moldova om vår politiske støtte og vårt engasjement.

Russlands brutale angrep på Ukraina former våre sikkerhetspolitiske omgivelser og har endret dem varig. Vi kommer ikke tilbake til en slags normal vi kjente før, det vi opplever nå, er den nye normalen. Vi har et ansvar for å stå sammen med Ukraina, og vi har alle interesse av at makt ikke får gå foran rett. Det er Ukrainas overlevelse og hele Europas sikkerhet og verdier som står på spill. Da må vi stå sammen og stå opp mot Russlands brutalitet og imperialisme.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:53:22]: Denne meldingen omhandler hvilket tidsskille Russlands fullskalainvasjon i februar 2022 utgjør, og omhandler forhold som direkte eller indirekte er avgjørende for norske borgeres sikkerhet, velferd og økonomi, samt en regelstyrt og forutsigbar verdensorden der folkeretten blir respektert. Meldingen beskriver den sikkerhetspolitiske situasjonen og norske militære bidrag, de langsiktige konsekvensene for Norges forsvarsevne og den internasjonale militære og sivile responsen på invasjonen. Forsvarsløftet, som vi nå behandler i Stortinget, er en respons på dette. Meldingen er svært tydelig på de sikkerhetspolitiske, økonomiske og demokratiske konsekvensene en russisk seier vil ha for Ukraina og ikke minst Ukrainas ønske om å bli en del av et større europeisk fellesskap.

Stortinget står sammen om Nansen-programmet. Det sender et viktig signal, ikke bare til Ukraina, men også til resten av omverdenen. Vi står sammen for Ukraina. Det er en avgjørende styrke ved programmet at det har en innebygd fleksibilitet mellom sivil og militær støtte, og med hensyn til hvilket år støtten kan utbetales. Det er viktig for fortsatt bred politisk oppslutning om programmet at regjeringen jevnlig konsulterer og informerer Stortinget, bl.a. gjennom meldingen som foreligger nå, og som vi sitter i denne salen og debatterer.

Det er også et bredt engasjement for støtte til Ukraina i det norske samfunnet – hele det norske samfunnet – blant kommuner, blant lokalsamfunn, blant sivilsamfunnsorganisasjoner, blant forskningsmiljøer og hos næringsliv og arbeidslivets parter. Dialog med aktører og partnere som er engasjert i arbeidet med Ukraina, er svært viktig. Meldingen omhandler også ukrainske flyktninger i Norge og mulige framtidige ordninger for tilbakevending og retur. Alt dette krever samordning og tett samarbeid mellom ulike departementer og direktorater, en løpende dialog med berørte parter og raske beslutninger, som er helt avgjørende.

Norge har gitt betydelig støtte til Ukraina i årene etter den russiske okkupasjonen i 2014. Norges totale engasjement for Ukraina favner bredere enn dette programmet. For eksempel dekkes ikke kjernestøtte til FN-organisasjoner, sivilsamfunnspartnere og internasjonale finansinstitusjoner av midler fra Nansen-programmet.

Ukrainas behov for støtte endrer seg kontinuerlig – hver eneste dag. Nansen-programmet må derfor være både fleksibelt og langsiktig, med tydelige prioriteringer som fremmes for Stortinget i de årlige budsjettproposisjonene. Derfor er det naturlig at meldingen i liten grad omtaler konkrete bevilgninger og prioriteringer

En samlet komité fordømmer Russlands angrepskrig mot Ukraina på det sterkeste. Nansen-programmet uttrykker at et samlet storting står bak en langsiktig støtte til Ukraina. Vi krever at Russland stanser krigen umiddelbart. Det er vårt krav. Invasjonen medfører store sivile lidelser, har drevet millioner av mennesker på flukt og utgjør en helt eksistensiell trussel mot Ukraina. Ukrainerne viser en sterk vilje til å forsvare sin suverenitet og sitt demokrati. Ukraina er under vedvarende angrep og trenger sårt militær støtte. Internasjonal støtte og politisk handlekraft har vært og vil i enda større grad være helt avgjørende for å stå imot det russiske angrepet.

Norges bidrag er en del av en større internasjonal innsats. Lørdag godkjente Representantenes hus i USA en ny, omfattende støttepakke til Ukraina. Støtten vil bl.a. kunne bidra til å gi Ukraina bedre luftverndekning og ikke minst en økt tilgang til ammunisjon. Denne støtten er svært kjærkommen, men det haster. Krigen kan fort endre karakter dersom støtten ikke kommer på plass fort. Prioriteringen av for lite luftvern, bl.a., går ut over den sivile befolkningen. Det er den det gå ut over når man må prioritere sitt luftvern, der kampene foregår.

Jeg er glad for at regjeringen nå signaliserer å ha samtaler på tvers av Stortingets politiske partier for å diskutere støtten og innretningen til Ukraina. Det følger opp den intensjonen som man startet med da dette programmet ble vedtatt. Andre europeiske land har blitt inspirert av Norge, og den siste tiden er det annonsert flere langsiktige støtteprogrammer. Det er svært gledelig å se. Men jeg gjentar: Det haster. Nok en gang: Det haster.

Ukraina vet selv hva som kreves. Ukrainas behov skal ligge til grunn for støtten. En rask og gjennomtenkt koordinering med ukrainske styresmakter og internasjonale partnere er helt avgjørende. Leveringsevne og gode kontrollsystemer er svært viktig. Dette er en enorm logistikkoperasjon.

Den norske militære støtten er innrettet langs fire hovedspor, som kjent, bl.a. donasjon av materiell fra forsvarssektoren, som var betydelig i den første fasen. Etter hvert er dette blitt mer komplisert og mer direkte og mer avhengig av samarbeid med flere. Det går på kjøp direkte fra industrien, det går på treningen på utstyret som kjøpes, som har foregått hele tiden, og det er også viktig at det er samarbeid og mekanismer mellom nasjoner. For å få dette til må man jobbe med samordning. For å få dette til må vi være sikre på at effektiviteten fører til en sikker logistikk fram til Ukraina. Vi ser at det blir bare viktigere og viktigere.

Forsvarsdepartementet har hatt en løpende dialog med norsk forsvarsindustri om behovene for økt produksjonskapasitet. Det er iverksatt en rekke tiltak for å øke produksjonen av missiler, ammunisjon og annet utstyr til langvarig støtte til Ukraina, i tillegg til å bygge opp egne nasjonale lagre av ammunisjon og annet militært utstyr. Det er viktig at man tenker langsiktig, at det gis langsiktige kontrakter som gir den forutsigbarheten som kreves for norsk industri. Det har denne regjeringen levert på, og industrien har da mulighet til, som sagt, å øke sin kapasitet. Men samtidig er de svært avhengig av å få det som produksjonen er avhengig av for å få en full granat på plass, som man sier i Nammo. I tillegg er det, som nevnt tidligere, viktig at man samarbeider i Europa, og det ser vi gjennom vår deltakelse både i ASAP og EDIRPA.

Den sivile delen av Nansen-programmet har så langt prioritert humanitær hjelp, driftsstøtte til den ukrainske staten, reparasjon av ødelagt infrastruktur og gjenoppbygging. Støtten har gått til helt konkrete ting, som lønninger, pensjon, sosiale ytelser, til lærere og helsepersonell, gjenoppbygging av sykehus, jernbane, strømnett og kraftstasjoner kanalisert gjennom Verdensbanken. Vi ser nå at med tanke på de intensive angrepene fra Russland mot akkurat det som går på sivil infrastruktur, er det helt avgjørende at man klarer å opprettholde støtten og sørge for at det raskt kommer midler på plass. Den humanitære hjelpen er blitt kanalisert gjennom FN, den internasjonale Røde Kors- bevegelsen og norske humanitære organisasjoner som er i direkte inngrep med tilsvarende organisasjoner i Ukraina. Nettverket snører seg sammen, det blir et tettere samarbeid, og det er enda viktigere enn før at man koordinerer hjelpen inn i det ukrainske samfunnet.

I krig, krise og konflikt står kampen om narrativet sentralt. Det er og kommer til å bli en stor risiko for at den russiske folkerettslige forståelsen får feste hos andre land, og det er viktig at vår utenrikstjeneste retter en særlig innsats mot de landene som stemmer avstående i generalforsamlingen i FN i saker som angår Ukraina.

Diplomati er et viktig verktøy, som bl.a. ble uttrykt i president Zelenskyjs såkalte tipunktsplan for fred. Det er imidlertid nødvendig å understreke viktigheten av at Ukraina ikke presses til å finne en diplomatisk løsning på krigen før Russland viser reell vilje til å imøtekomme Ukrainas krav og finne en fredelig løsning. Norge må stå stødig i disse diskusjonene, og selv om det nå er stor motstand på slagmarken, er det opp til Ukraina å vise vei når det gjelder på hvilken måte de vil løse de framtidige utfordringene.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:03:41]: Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022 var en vekker for hele Europa og den demokratiske verden for øvrig. Russlands sabelrasling i 2008 og senere i 2014, med annekteringen av Krim, var ikke nok til at Europa reagerte. Det meste av samarbeidet fortsatte som før. Folk-til-folk-samarbeidet i nord fortsatte, Nordisk råd møttes jevnlig, og kulturelle og politiske utvekslinger og samtaler fortsatte. Hele Europa gjorde Chamberlains ord fra 1938 til sine. Om det var ønsketenkning eller frykten for det motsatte, førte det uansett til at man samlet seg rundt «peace with honour», «peace for our time».

Russlands hat mot ukrainere er ikke noe nytt. Sovjetunionen og Stalin-regimets tvangskollektivisering av landbruket i Ukraina i 1932 og 1933, førte til at mellom to og tre millioner ukrainere døde i hungersnøden som fulgte. Norge er et av få land i Europa som ikke anerkjenner holodomor som et folkemord. Norge gjemmer seg bak en moralsk prinsippløs holdning hvor man ikke vil ta stilling til hvorvidt noe karakteriseres som et folkemord – fordi vi ikke har en slik liste. I dag virker en slik holdning hjerterå.

Etter den kalde krigen var det en ukuelig tro på at handel over landegrensene ville gi økonomisk vekst og økt velstand, som ville sikre varig fred. Da ble forsvaret av Europa og i NATO en øvelse noen drev med på siden av samfunnet. Forsvaret var i ferd med å bli en relikvie, hvor seremonier og det som hendte under annen verdenskrig, tok det meste av plassen. Men det var ikke mangel på økonomisk vekst som bidro til Russlands fullskala angrepskrig i Ukraina. Det var kampen om historien, nasjonale spenninger, økte stormaktsambisjoner, ydmykelse og følelser.

Nå er krigen her. NATO er blitt revitalisert. Forsvaret, ikke minst forsvarsindustrien, har fått sin nye renessanse, og militære begreper og våpensystemer som tidligere kun var kjente begreper for spesielt interesserte, slik som nerder som meg selv, har blitt allemannseie. Hvem skulle trodd at partier som Rødt og SV – og man kan vel legge til venstresiden i Arbeiderpartiet – skulle be om militær opprustning og donasjoner av ammunisjon og angrepsvåpen til krigførende land.

Nansen-programmet for Ukraina var banebrytende. Kombinasjonen av humanitær og militær hjelp var klok og fremsynt. Hele programmet på 75 mrd. kr er ulike former for bistand og burde i sin helhet vært en del av bistandsbudsjettet. For selv om det er positivt for Norge at Ukraina får mer ammunisjon og våpen, så styrker ikke slike donasjoner Norges forsvarsevne og kampkraft. Men vi kan la det ligge.

Nansen-programmet er unikt, tverrpolitisk og går over flere år, men dessverre er det – allerede etter ett år – for lite. Ukrainas behov for alle mulige former for hjelp er ekstremt stort, og da bør ikke vi gjøre Ukrainas kamp for frihet til en smålig nasjonal kamp om bevilgninger. Statsministerens initiativ til samtale med de parlamentariske lederne, med mål om å øke størrelsen på Nansen-programmet, er positivt. Dette er i tråd med forslaget som i dag fremmes av Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, så statsministerens initiativ er som å slå inn åpne dører. La oss si det på denne måten: Opposisjonspartiene skapte tverrpolitisk enighet om det eksisterende Nansen-programmet. Nå bør regjeringspartiene skaffe tverrpolitisk enighet om styrking av programmet, fremmet av opposisjonen. Forutsetningen er selvsagt at nye militære donasjoner ikke finansieres over forsvarsbudsjettet og dermed gjør Norges forsvar svakere og mindre robust. Her bør finansieringen følge logikken som ligger i den fremlagte langtidsplanen, hvor støtten til Ukraina settes utenfor.

USAs nylig vedtatte hjelpeprogram for Ukraina er på 600 mrd. kr. Det er nøyaktig like mye som regjeringen foreslår å styrke det norske forsvaret med over 12 år. USAs gigantpakke viser samtidig hvor avhengig Europa er av USAs militære kraft. USAs vedtak er avgjørende for Ukrainas forsvarskrig, men det er samtidig viktig å registrere at USAs nye hjelpepakke møtte stor motstand blant mange politikere og folk flest i USA, og det er lite trolig at en eventuell ny president vil tillate flere pakker.

Ukraina trenger mer våpen og mer ammunisjon. Da må Norge gjøre det vi kan for å bidra til dette. Vi må støtte internasjonale tiltak, styrke vår egen forsvarsindustri og være med på europeiske prosjekter som har den samme hensikten. Tiltak for å hjelpe Ukrainas forsvarskrig kan ikke ses i isolasjon, men må aktivt støttes opp av tiltak som rammer alle sider ved russisk samfunnsliv. Norge bør fryse all bistand til land som aktivt eller passivt støtter opp om Russlands angrepskrig. Norge bør samtidig slutte seg til eventuelle beslutninger i EU om å bruke avkastningen fra russiske midler i Europa til å bygge opp igjen ukrainsk infrastruktur som Russland har ødelagt.

Bjørnar Moxnes (R) [11:08:38]: Rødt støtter Ukrainas forsvarskamp. Vi støtter folk og nasjoner som kjemper mot okkupasjon og undertrykkelse, og vi forsvarer folkeretten og nasjonenes rett til selvbestemmelse, uansett hvem som krenker den retten. Det finnes ingen argumenter, ingen sikkerhetsinteresser, interessesfærer eller andre påskudd som kan forsvare en folkerettsstridig angrepskrig og de enorme menneskelige lidelsene som en krig medfører.

Uten våpenstøtte ville Ukraina blitt overkjørt og underlagt et sjåvinistisk russisk regime med erklærte imperialistiske ambisjoner. Derfor er det riktig med våpenstøtte til Ukraina i kampen for selvstendighet og fred når de har bedt om det.

Luftvern fra Norge avskjærer missiler som blir skutt mot skoler, boligblokker, energiverk og sivil infrastruktur. Skal vi hindre flere meningsløse ødeleggelser og flere meningsløse tap av menneskeliv, må støtten derfor fortsette.

Så vil jeg løfte frem noe som statsminister Støre har uttalt: «Vi er nødt til å huske at konsekvent støtte til Ukraina ikke utelukker støtte til diplomati.»

Norge bør både hjelpe Ukraina med å forsvare seg selv og jobbe diplomatisk for en rettferdig slutt på krigen. Det er ingen motsetning mellom støtte til motstandskamp og fredsarbeid. Det er fullt forenlig å støtte Ukraina militært og forsterke den diplomatiske innsatsen for fred. En alternativ linje om å strupe den militære støtten til Ukraina kan føre til en slutt på krigen i den forstand at ukrainerne blir knust av den russiske krigsmaskinen. Det vil imidlertid ikke bety fred, men okkupasjon, undertrykkelse, dødsdommer og terror. Derfor er det en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat.

Et bredt flertall i komiteen støtter det som er av engasjement fra Norge i multilaterale fora for støtte til Ukraina, overholdelse av folkeretten og en fredelig løsning i tråd med FN-pakten. Det er også viktig at et flertall i komiteen peker på at Norge og Russland deltar på de ukentlige møtene i det faste rådet i OSSE, og at det er blant de få gjenværende arenaene for å fremme Norges posisjoner og ta opp konkrete hendelser med Russland.

For Rødt er det viktig med en forsterket diplomatisk innsats. Vi har derfor stilt forslag om at Norge tar en ledende rolle i dette arbeidet. Rødt har i ett år vært tydelig for våpenstøtte til Ukrainas rettferdige forsvarskrig, med noen kjente reservasjoner, bl.a. når det gjelder stridsvogner og F-16, som følge av vår vurdering av de samme hensynene som ligger til grunn for Norges Ukraina-støtte gjennom regjeringens Nansen-program og avtalen om denne – nemlig å hjelpe Ukraina med å forsvare seg militært samtidig som det ses hen til nasjonal forsvarsevne samt faren for bruk av ulike våpen og utvidelse av konflikten til andre geografiske områder – og også at partiene informeres og konsulteres i DUUFK om de enkelte militære bidragene og vurderingene rundt dette i tråd med etablert praksis. Ingen land har gitt Ukraina alt de har bedt om.

På noen områder vil Rødt går lenger i støtten: til sivilsamfunnet og for å jobbe for gjeldsslette, som vi har forslag om i dagens behandling og også fått tilbakemeldinger om fra sivilsamfunnene både i Ukraina og i Norge. Skal det ukrainske demokratiet overleve, trengs et levende sivilsamfunn, ikke minst gjelder det fagforeninger. I dag går bare en liten del av den sivile støtten i Nansen-programmet til ukrainske organisasjoner. Rødt foreslår at regjeringen må sikre at bl.a. fagbevegelse, kvinnebevegelse og menneskerettighetsorganisasjoner får ta del i støtten fra Nansen-programmet, og at deres interesser ivaretas.

Mye internasjonal støtte som holder hjulene i gang i Ukraina, er ikke økonomiske donasjoner, men lån eller betalingsutsettelser på disse lånene, hvor Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og G20-landene er store kreditorer. Ifølge Ukraina vil hver tredje krone på inntektssiden i statsbudsjettet gå til å betale på renter og avdrag i år. Det mener vi verken er rett eller rimelig. Vi har et forslag om at regjeringen tar initiativ til en bred gjeldslette for Ukraina overfor både Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og andre sammenslutninger av utlånere.

Bjørnar Moxnes (R) [11:13:42]: Ja.

Guri Melby (V) [11:14:01]: Jeg er stolt over den breie politiske enigheten blant partiene om at Norge må opprettholde vår støtte til Ukraina, både militært og sivilt. Jeg er glad for at regjeringen har involvert Stortingets folkevalgte i arbeidet med Nansen-programmet gjennom denne stortingsmeldingen. Det danner også grunnlaget for en debatt og for muligheten til å gjøre endringer i tråd med endrede behov.

Ukrainerne kjemper for de liberale verdiene som vi setter høyest: frihet, demokrati og suverenitet. De står opp for det europeiske fellesskapet. Deres forsvarskamp og oppofrelse er beundringsverdig, og det er avgjørende at Norge og våre allierte opprettholder og intensiverer støtten til Ukraina. Vi kan ikke la Russland vinne. Da står også vår frihet på spill.

Venstre har siden Nansen-programmet ble vedtatt for litt over et år siden, understreket viktigheten av at den breie enigheten ikke må stå i veien for videre debatt om både innretning og omfang av programmet. Helt fra dag én var vi tydelig på at de 75 mrd. kr som vi har forpliktet oss til over en femårsperiode, måtte være et gulv for støtten og ikke et tak. Hvorfor er dette viktig? Jo, det er fordi situasjonen for Ukraina drastisk har endret seg på det året som har gått siden vi kom til enighet om Nansen-programmet. Konflikten har utviklet seg til en stillingskrig der det er lite bevegelse langs frontlinjen. I en slik situasjon får ikke Ukraina utnyttet de teknologisk overlegne våpensystemene som de har mottatt fra vestlige land. Tvert imot favoriserer situasjonen den parten som har størst mengde ammunisjon å bruke, nemlig Russland.

I et møte i NATO–Ukraina-rådet før helgen uttalte president Zelenskyj at nivået på den utenlandske hjelpen for øyeblikket er svært begrenset. Hans hovedbudskap i appellen er at Ukraina trenger luftvernsystemer, langtrekkende raketter og artilleri – nå. Per nå er det dessverre slik at vi i Europa overhodet ikke klarer å omstille økonomiene våre til å produsere den ammunisjonen som Ukraina trenger. Det er et essensielt behov for at vi og våre europeiske allierte umiddelbart oppskalerer ammunisjonsproduksjonen. Norge bør derfor jobbe for fullfinansiering av Tsjekkias og andre lands ammunisjonsinitiativ og ikke minst markert øke vår egen produksjon, slik vi har foreslått i arbeidet med denne stortingsmeldingen, og heldigvis også fått støtte for fra flere partier. Ukrainerne på bakken har allerede mistet over et år med tilstrekkelig ammunisjon for å kunne slå tilbake Putins angrep.

Det har i lang tid vært klart at krigen i Ukraina er en krig om forsvarsindustriell produksjonskapasitet, og mangelen på ammunisjon og luftvern har vanskeliggjort situasjonen ved frontlinjene. Venstre har derfor tatt initiativ til å framskynde den militære delen av Nansen-programmet, og dette har flere partier støttet i behandlingen i komiteen.

En av de store styrkene til Nansen-programmet er at det gir langsiktighet, men krigen i Ukraina og Europas sikkerhet står nå i en så prekær situasjon at langsiktighet ikke lenger er tilstrekkelig. Vi trenger en større støtte her og nå. Hypotetiske penger i 2026 er ikke noe verdt hvis krigen tapes i 2024. Sånn er krigens vesen.

Fordi Norge indirekte tjener penger på denne krigen, er det etter min oppfatning ingen tvil om at vi har et særskilt ansvar for å støtte Ukrainas forsvarskamp, særlig hvis vi tar inn i beregningen at våre nærmeste naboland – Sverige, Danmark og Finland – alle har gitt betydelig mer i økt støtte som andel av BNP. De siste årene har våre olje- og gassinntekter skutt i været som følge av skyhøye energipriser, og i 2022 og 2023 fikk vi tilført 1 800 milliarder nye kroner til oljefondet.

Venstre mener den totale rammen på Nansen-programmet bør økes, og jeg er veldig glad for at våre forslag om dette har fått støtte fra flere partier i komiteen, både Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Ut fra de signalene som regjeringspartiene har gitt, både i medieoppslag og så langt i denne debatten, vil jeg utfordre dem til å støtte våre forslag i dag: om økt ramme til Nansen-programmet og en forsering av den militære støtten til Ukraina, om å støtte det tsjekkiske ammunisjonsinitiativet og ikke minst markant å øke vår egen produksjon av materiell. Dersom den breie enigheten vi har hatt om dette programmet i over et år, kan forlenges på denne måten, ville det vært et veldig tydelig signal i den tiden vi står i, både til Ukraina og ikke minst til Vladimir Putin.

Vi kan ikke la Ukrainas skjebne avhenge av valget i USA i november. I lys av en situasjon i USA med økt splittelse og vanskeligheter med å forhandle gjennom støtte, må Europa ta et betydelig større ansvar. Vi trenger en klarere strategi fra Europas side om hva vi skal gjøre for å sikre at Ukraina vinner denne kampen. Her kan Norge ta en lederrolle i enda større grad enn det vi har gjort fram til nå.

Rasmus Hansson (MDG) [11:19:18]: Nansen-programmet er et godt norsk svar på Russlands angrep på Ukraina. Et langsiktig program som har støtte fra hele Stortinget og hele det norske folk, og som gir militær og sivil støtte i en trygg ramme over lang tid, er noe vi vet at ukrainerne setter stor pris på.

Nansen-programmet er stort sett i et normalt perspektiv, men det er ikke et stort program sett i forhold til den virkeligheten som det programmet skal være med og bekjempe, og de problemene det skal være med og løse. Så er det kanskje ikke rart at det har tatt lang tid for norsk politikk og norsk offentlighet å ta inn over seg det fulle omfanget av Putins og Russlands uhyggelige prosjekt i Ukraina. Den eksistensielle kampen som ukrainerne fører, fører de på vegne av oss alle. De fører den på vegne av et demokratisk og fritt Europa, som ikke har vært demokratisk eller fritt så fryktelig lenge i historisk perspektiv, og som nå blir minnet om alternativet til den tilstanden som vi har vært så heldige å leve i de siste 50 årene.

Vi begynner å innse at krigen i Ukraina er en krig som angår oss selv direkte, og som kommer til å angå oss mer direkte jo større vanskeligheter ukrainerne får, og jo lenger den krigen varer. Putins prosjekt blir mer og mer og åpenlyst, nemlig et direkte angrep på det han liker minst: frihet for mennesker, frihet for tanker og åpenhet om sannhet og menneskerettigheter. For å knuse disse verdiene ofrer altså Putin hundretusenvis av sine egne landsmenn, han ofrer deres økonomi, og han ofrer sitt eget lands framtid, fordi han er en del av et tankesett som er livsfarlig for vår verden og vår frihet.

Så ser vi at vi har vært for sent ute. Vi har gitt for lite støtte. Vi har gjort det for langsomt, og ukrainere har dødd på grunn av det, og det gjør de fortsatt. Derfor ønsker Miljøpartiet De Grønne velkommen både stortingsmeldingen fra regjeringen og forslagene fra de borgerlige partiene om økt militær støtte, økt sivil støtte, utvidelse av Nansen-programmet og konkrete tiltak for økt ammunisjonsproduksjon. Vi støtter også forslagene fra SV og Rødt, som er rettet særlig mot styrking av sivilsamfunnet, som er en veldig viktig forutsetning for den gjenoppbyggingen av det ukrainske samfunnet som Nansen-programmet, forhåpentligvis raskt og stadig mer, skal rette seg inn mot.

Miljøpartiet De Grønne har for en god stund siden foreslått å utvide og doble Nansen-programmet. Vi foreslår i dag å være mer konkret enn de partiene som fortjenstfullt tar til orde for – inklusiv regjeringen, som nå har varslet et møte på torsdag – en utvidelse av Nansen-programmet. Vi foreslår å være konkrete, nemlig ved å bevilge hele Nansen-programmet allerede dette året, slik at vi ikke er i en situasjon hvor pengemangel – i mange gåseøyne – på norsk side bremser den støtten som Ukraina trenger for å komme tilbake på offensiven, også på vegne av oss.

Nansen-programmet trengs ikke hvis Ukraina taper. Nansen-programmet må brukes til å støtte ukrainerne nå, og de pengene vi har satt av på bok – som vi til dels har tjent på ekstreme olje- og gasspriser som skyldes ukrainernes krig – må vi også se i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Oljefondet er der for å trygge vår framtid, og framtiden vår blir ikke trygg hvis oljefondet fortsatt bare er investert i høyhus på Manhattan, men ikke i forsvaret til Ukraina og Europa.

Med det tar jeg opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [11:24:37]: Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022 utgjer eit tidsskilje for den sikkerheitspolitiske situasjonen. Det var difor heilt riktig at dei nye omstenda også påverka politikken, og det er difor heilt nødvendig og riktig med norsk militær støtte til Ukraina.

Eg vil òg understreke viktigheita av at det er eit samla storting som står bak Nansen-programmet. Prosessen som førte fram til ei slik langsiktig forankring, er viktig og viser det politiske arbeidet her på Stortinget på sitt beste. Kristeleg Folkeparti sitt syn er likevel at ein eventuell auke i dei økonomiske rammene til Nansen-programmet først må kome etter ein slik brei og god prosess i Stortinget. Likevel er det på det reine at Nansen-programmet opnar for stor fleksibilitet, og at ramma på 15 mrd. kr per år er eit utgangspunkt. Ukraina spør etter betydeleg meir hjelp, og krigen kan sjå ut til å vere inne i ein avgjerande fase. Då må vi innrette støtta vår etter det. Når Nansen-programmet opnar for ein slik fleksibilitet, og Ukraina spør etter ei forsering, er Kristeleg Folkeparti av den oppfatning at ei slik forsering burde kome allereie no i revidert nasjonalbudsjett. Dette er ein kamp for demokrati, folkeretten og eit heilt ukrainsk folk.

Om lag halve ramma i Nansen-programmet er humanitær naudhjelp. Det er viktig at denne vert innretta riktig, og her spelar det ukrainske sivilsamfunnet ei svært viktig rolle som pådrivarar for demokratisk utvikling. Dei lokale organisasjonane står òg i første rekkje når det gjeld humanitær innsats, for å nå dei mest sårbare gruppene og dei mest utsette områda.

Eg merkar meg at regjeringa no arbeider med ein søknadsbasert tilskotsordning for det ukrainske sivilsamfunnet, og at denne skal bidra til å styrkje demokratiet, rettsstaten, menneskerettane og likestilling. Til dette vil eg understreke at det òg er viktig at trusbaserte aktørar og organisasjonar blir inkluderte i denne tilskotsordninga.

Ukraina produserte ifølgje Verdas matvareprogram mat til 400 millionar menneske per år før krigen. No er dette betydeleg redusert. Det var difor heilt nødvendig at det saman med Nansen-programmet blei lagt fram ein pakke til utviklingsland som er særleg ramma av ringverknader frå Ukraina-krigen, den såkalla sør-pakken. Det er òg klart at ei vidareføring av sør-pakken også i 2024 hadde vore heilt nødvendig. Ei slik vidareføring ville vore i tråd med den store einigheita som blei underskriven her i Stortinget. Einigheita som blei inngått, var politisk einigheit om Ukraina og sør, men no verkar sør-delen å vere gløymd. På same papir som Nansen-programmet for Ukraina står, står også òg avtalen om støtte til utviklingsland særleg ramma av krigens ringverknader. Det er ingen tvil om at ein må sjå dette i samanheng.

I einigheita står det:

«Regjeringspartiene åpner for å foreslå økte bevilgninger til humanitær bistand, kamp mot sult og for å avdempe potensielle migrasjonsstrømmer til Europa også utover 2023 dersom krigen i Ukraina fortsetter å medføre store, ekstraordinære konsekvenser for verdens fattige.»

Det er ingen tvil om at Ukraina-krigen har store, ekstraordinære konsekvensar for verdas fattige. Det er då uforståeleg at regjeringspartia og SV likevel stoppa denne vidareføringa av sør-pakken, ei fjerning som har fått store konsekvensar.

Til slutt: Kristeleg Folkeparti ser fram til ein vidare god og brei prosess om Nansen-programmet i Stortinget, og det forstår vi vil skje allereie neste veke. Vi skal vere med og bidra konstruktivt i denne prosessen, og ser fram til samarbeidet for Ukraina.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:29:48]: Russlands folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina er vår tids største sikkerhetspolitiske utfordring. Det dreier seg ikke bare om Ukrainas frihet, det dreier seg om selvstendighet, demokrati, vår egen nasjonale sikkerhet og fred på vårt kontinent, som så mange talere har sagt.

Jeg har lyst til å anerkjenne både Stortinget som helhet og også komiteen for det arbeidet som er gjort her, og jeg har lyst til å berømme saksordfører Ingrid Fiskaa for et veldig godt åpningsinnlegg, som oppsummerte det på en glimrende måte. Jeg har også lyst til å si at jeg synes Bjørnar Moxnes hadde en veldig god diskusjon om hvorfor det å strupe militær støtte, ikke gir fred, men okkupasjon. Det tror jeg er bra at blir sagt, for det er også en av grunnene til at det er så utrolig bred enighet. Det er en enorm kapital.

Jeg var som kjent i Ukraina i forrige uke og møtte både president Zelenskyj og utenriksminister Kuleba og hadde en rekke feltbesøk. Jeg var også nærmere fronten. Jeg var ved Odesa og så på hvordan de klarer å opprettholde mye av korneksporten på tross av hyppige angrep. Det var et angrep så sent som i morges på nettopp Odesa, som er veldig utsatt.

Den reisen ble en sterk bekreftelse på tapperhet og samhold fra ukrainsk side i en veldig vanskelig situasjon. Det er hele samfunnet. Jeg diskuterte også med både sivilsamfunn og med parlamentet, inkludert opposisjonspolitikere. De snakker helt åpent om den utfordringen det selvfølgelig er at man fortsatt skal bygge demokrati og rettsstat i Ukraina, men at det aller viktigste er å beholde staten, for uten stat blir det heller ingen rettsstat.

Daria Kaleniuk, en av dem som dro i gang maidan-opprøret, leder nå en viktig antikorrupsjonsorganisasjon som har mye å si om ting som foregår innad i ukrainsk styresett. Hun stilte som NGO med en t-skjorte som sa «F-16 til Ukraina», og med åpningspoenget: Det aller viktigste for meg å si, er «Send mer våpen!», for hvis staten blir borte, har vi ingen stat å kjempe for menneskerettigheter i.

Det er ganske åpenbart, egentlig, men jeg synes det var godt formulert.

Det andre inntrykket jeg kom hjem fra Ukraina med, var en veldig sterk bekreftelse på hvor alvorlig situasjonen er. Russland presser på på mange frontavsnitt. De har foreløpig små framskritt, men mangel på tilstrekkelig ammunisjon, luftvern og andre typer våpenstøtte gjør at en tapper, kjempende ukrainsk hær sliter med å opprettholde de linjene som er, som allerede er litt trengt tilbake fra der de var i fjor.

Det krever økt innsats her og nå. Derfor er jeg glad for å kunne bekrefte at regjeringen, som statsministeren var ute og kunngjorde i helgen, inviterer til samtaler om et utvidet Nansen-program. De begynner allerede om en uke, og de parlamentariske lederne er invitert til å ta del i det. Jeg tror den ryddige måten å gjøre det på, er å videreføre det gode samarbeidet vi hadde da vi etablerte Nansen-programmet i første omgang, altså at vi tar det der, i det formatet, før vi presenterer endelige tall, svar, årstall og innretning.

Jeg vil veldig gjerne at diskusjonen vi har her i dag, bidrar til å inspirere det arbeidet vi gjør der. Jeg tror vi også skal si at når det nå har vært et viktig gjennombrudd i Kongressen i USA – langt på overtid, 61 mrd. dollar – må det på ingen måte gi oss i Europa følelsen av at vi nå kan slappe litt av. Det bør tvert imot inspirere også oss til å øke støtten. Støtte er altså volum, hvor mye man gir, hva man gir det til, og hvor lenge man lover det.

Jeg har lyst til å si en ting jeg har tenkt mye på, og også reflekterte rundt med folk i Ukraina. Ukraina trenger støtte både nå og i framtiden. Det er helt åpenbart at om man ikke får nok støtte nå, kommer ikke framtiden. Derfor trenger de mer støtte nå. Det er også av avgjørende betydning i dag, enten man sitter i det godt forskansede presidentpalasset i Kyiv eller ved fronten i Ukraina, at man vet at man har støtte om tre, fire og fem år, for det bidrar til den kampmoralen man trenger i dag. Vi må ikke gjøre dette til en diskusjon om nå eller i framtiden, vi trenger begge deler. Regjeringen og jeg tror vi trenger mer av begge deler. Derfor trenger vi et samarbeid om å gå enda lenger enn vi allerede har gjort, og det har vi nå invitert til.

Statsråd Bjørn Arild Gram [11:50:01]: Krigen i Ukraina har rast videre siden Nansen-programmet ble opprettet i februar 2023. Fjoråret ga ikke den utviklingen ukrainske myndigheter håpet på, og hittil i 2024 har vi sett et stadig mer aggressivt Russland. Luftangrep rettes mot kritisk sivil infrastruktur. I stort volum angriper russiske soldater de ukrainske forsvarsverkene, og rapportene som kommer fra Kyiv i disse dager, er svært bekymringsfulle.

Ukraina har hatt positiv utvikling i Svartehavet, hvor Ukraina har lyktes med å presse den russiske svartehavsflåten lenger østover. Det har gjort det mulig for Ukraina å øke bl.a. korneksporten igjen. Likevel er det nå Russland som har det strategiske initiativet. Alvoret i situasjonen kan ikke understrekes tydelig nok. Ukraina er helt avhengig av fortsatt internasjonal støtte, og i den sammenhengen er det jo svært gledelig at den amerikanske støtten ser ut til å komme igjen.

Nansen-programmet skal bidra til at Ukraina kan bestemme over sin egen framtid. Militær støtte er helt nødvendig. Derfor vil regjeringen fortsette å gjøre det vi kan for å styrke Ukrainas forsvar, slik Nansen-programmet legger til rette for. Den kritiske fasen Ukraina er inne i nå, innebærer også at regjeringen tar umiddelbare grep for å bidra til mer militær støtte. Vi er en av de større bidragsyterne til det tsjekkiske initiativet for framskaffelse av artilleriammunisjon, og som statsministeren sa i møtet med sin tyske kollega i helgen, skal vi bidra til å finansiere raske donasjoner av luftvern som Ukraina trenger for å forsvare seg.

Et viktig prinsipp i Nansen-programmet er at ukrainske behov skal ligge til grunn for støtten vi gir. Regjeringen har derfor prioritert den militære støtten til Ukraina. Dette har gitt oss mulighet til å imøtekomme noen av Ukrainas høyest prioriterte militære behov, som luftvern og artilleri.

Situasjonen slik den er i Ukraina i dag, tilsier at den militære støtten fortsatt vil måtte prioriteres. Trening og opplæring av ukrainske styrker har vært svært viktig for Ukraina og vil fortsette å være det i tiden framover. Dette er et arbeid Norge bidrar betydelig til. Vi har til enhver tid opp mot 300 instruktører i Norge og utlandet. Jeg har besøkt alle de tre store treningsmisjonene, i Storbritannia, Tyskland og Norge, og det er svært gode tilbakemeldinger på den jobben som norske instruktører gjør. Samtidig gjør det også – det må jeg si – sterkt inntrykk å møte de ukrainske soldatene på nært hold.

Det er viktig at støtten til Ukraina gir rask effekt. Vi må samtidig planlegge for leveranser og kapasitetsbygging på lengre sikt. Mange land har bidratt til å etablere kapabilitetskoalisjoner som skal hjelpe til å bygge framtidens ukrainske forsvar. Norge deltar aktivt i koalisjonene for luftvern og kampfly, og i lag med Storbritannia leder vi den maritime koalisjonen, der den ukrainske marinen skal utvikles over tid, samtidig som vi skal sørge for maritim støtte som gir effekt nå.

Jeg registrerer at komiteen anerkjenner nødvendigheten av økt aksept for risiko relatert til forvaltning og gjennomføring av Nansen-programmet. Vi kan likevel ikke la dette være en hvilepute, og må arbeide for å redusere risiko der vi kan. At noe uønsket likevel kan skje, kan vi ikke utelukke. Det er en fullskala krig som pågår, og det arbeides med donasjoner i et høyt tempo.

Økt produksjonskapasitet og hyppigere leveranser er avgjørende for Ukraina, for allierte og for gjennomføring av den foreslåtte langtidsplanen for forsvarssektoren. Regjeringen har tatt en rekke omfattende grep for å understøtte økt produksjonskapasitet i den norske forsvarsindustrien. Det er bl.a. tildelt store kontrakter til Nammo, og det er bevilget milliarder for ytterligere støtte til økt produksjon.

Regjeringens beslutning om å delta i EU-programmet for styrket produksjonskapasitet, ASAP, har også banet veien for en samlet investering på 3 mrd. kr til produksjonskapasitet i Norge. Alle de norske prosjektene fikk støtte i ASAP, tilsvarende en femtedel av de samlede tildelingene. Dette er en betydelig investering som vil styrke Norge og alliertes evne til å støtte Ukraina med forsvarsmateriell.

Norsk støtte til Ukraina er en investering i vår egen sikkerhet. Nansen-programmet legger til rette for at vi kan yte støtte i flere år framover. Situasjonen i Ukraina er svært krevende, og Russland gir ikke opp sine mål. Derfor er det positivt at vi står i lag i Norge om et omfattende og langsiktig støtteprogram til Ukraina. Arbeidet må fortsette, og det må forsterkes.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [12:04:06]: Jeg er stolt av at vi raskt fikk på plass Nansen-programmet, og at vi gjorde det sammen som nasjon. Den norske støtten er unik. Den utmerker seg med langsiktighet og forutsigbarhet, som har vært nevnt flere ganger i debatten, og Nansen-programmet er det største bistandsprogrammet i norgeshistorien.

Da jeg for få dager siden møtte finansminister Marchenko, understreket han betydningen av nettopp denne fleksibiliteten i programmet, som bl.a. gjorde det mulig å gi budsjettstøtte fra Nansen-programmet tidligere i år på et tidspunkt hvor statsfinansene var i krise på grunn av forskuttering av militære utgifter. Samtidig ba han meg om å understreke overfor denne sal at den økonomiske situasjonen nå er verre enn noensinne.

Krigen i Ukraina endrer ikke utviklingspolitikkens mål. Vi skal bidra til å bekjempe ulikhet og fremme økonomisk utvikling og velferd gjennom helhetlig innsats. Utviklingspolitikken skal være forutsigbar, langsiktig og mottakerorientert.

Ukraina vil være en del av norsk utviklingspolitikk i lang tid framover. Det betyr ikke at regjeringen glemmer andre deler av verden. Norge skal være en gjenkjennelig samarbeidspartner i utviklingspolitikken. Selv før krigen i Ukraina brøt ut, var ikke verden i rute til å nå bærekraftsmålene. Til tross for at verden akkurat nå er mer polarisert, er bærekraftsmålene en agenda som faktisk forener oss internasjonalt i forståelsen av at vi ikke kan løse utfordringene isolert.

Vi fortsetter kampen mot fattigdom, men geopolitikken endrer også fattigdomskomplekset. Å investere i tiltak som bidrar til en mer stabil verden, har blitt mer aktuelt. Norge fortsetter derfor å være en betydelig bistandsaktør. I 2023 oppfylte vi Stortingets mål om 1 pst. bistand. Statistikken fra OECD over offisiell bistand i 2023 viser at støtten utenom Ukraina, flyktningutgifter og pandemistøtte har vokst i både 2021 og 2022, og estimatene tilsier at utviklingen fortsatte i 2023. Det viser at støtten til Ukraina fra Vesten så langt kommer i tillegg til annen bistand. Vi har altså opprettholdt et høyt bistandsbudsjett også til andre utviklingsland samtidig som Nansen-programmet for Ukraina gjennomføres. Det er jeg stolt av, og jeg vil fortsette å jobbe for det framover.

Ukraina-krigen fikk store globale ringvirkninger. Økte priser på energi og innsatsfaktorer som gjødsel, bidro til mer sult, mer fattigdom og mer nød globalt og særlig i deler av Afrika og Midtøsten. Samtidig med Nansen-programmet vedtok derfor Stortinget som kjent den ettårige ekstrabevilgningen på 5 mrd. kr til utviklingsland særlig rammet av krigens ringvirkninger. Den såkalte sør-pakken ble rettet mot matsikkerhet og humanitær innsats, med vekt på nødhjelp og innsats for flyktninger og internt fordrevne.

At Norge tenker helhetlig også om krigen i Ukraina, blir lagt merke til. Tilbakemeldingene jeg får i internasjonale sammenhenger, er entydig positive – fra både utviklingsland, likesinnede og alliansepartnere. Også for Ukrainas kamp om det såkalte narrativet, er dialogen med land i sør viktig. Det er verdt å merke seg at også Ukraina ser behovet for å drive et meget aktivt diplomati mot land i sør.

Ekstrabevilgningen har bl.a. bidratt til å forebygge matmangel i kommende sesonger i Sahel- og Tsjad-regionen. Den har bidratt til – gjennom WFP – å gi forsikringsordninger overfor framtidige kriser til 2,1 millioner mennesker. Det har bidratt til forhåndslagring av korn i det sørlige Afrika for å hindre akutt nød, via FAO. Vi har også styrket flere humanitære krisefond som kan handle raskt når humanitære behov oppstår. Vi har styrket den humanitære innsatsen til Den internasjonale organisasjonen for migrasjon, IOM, i prioriterte land og støttet FNs arbeid med internt fordrevne.

Nils-Ole Foshaug (A) [12:17:15]: Helt siden krigsutbruddet har Stortinget og regjeringen vært samstemt i sin fordømming av Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina og når det gjelder bidrag og hjelp til Ukraina. Hvor lenge krigen varer, hvordan den utvikler seg, eller når den slutter og gjenoppbyggingen av Ukraina kan starte, er det ingen som med sikkerhet kan forutse.

En forutsetning for gjenoppbygging av et demokratisk og fritt Ukraina er at de vinner krigen. Nansen-programmet er det tydeligste grepet Norge har tatt for å hjelpe Ukraina til å komme ut som vinner av denne konflikten. Styrken til programmet er at det er et samlet storting som står bak. Det strekker seg over flere år, og det er nødvendig fleksibilitet i støtten, en støtte som tar utgangspunkt i de ukrainske behovene.

Samtidig er det kritisk nå. Situasjonen i Ukraina er blitt forverret og er svært krevende. Russland er på offensiven og spiser seg sakte, men sikkert framover. Den prekære mangelen på luftvern i Ukraina gjør at Russland kan ramme både sivil og militær infrastruktur, og Russlands brutalitet har som mål å knekke det ukrainske samholdet og motstandsviljen.

I mai 2023 underskrev Norge og Ukraina en femårig intensjonsavtale om parlamentarisk demokratistøtte. Fra 19.– 21. mars i år var det første studiebesøket av parlamentarikere fra Ukraina i Norge. Utenriks- og forsvarskomiteen hadde også møte med dem, og undertegnede fikk delta sammen med delegasjonen på besøk til Nammo på Raufoss.

Under besøket på Nammo fikk våre ukrainske kollegaer en gjennomgang av hvordan produksjonskapasiteten var økt til i dag, og hva den ville bli ved oppbygging av flere produksjonslinjer, både i Norge og i andre land. Det ble stilt spørsmål om hvor lang tid det tar å bygge nye produksjonslinjer. Da svaret var at det kan ta inntil to år, ble det spontant kommentert med en frustrert undertone fra en ukrainsk deltaker: Da er det for sent – vi har ikke to år på oss.

I møte med parlamentarikere fra Ukraina er tilbakemeldingene både gode og tydelige. De forteller oss at Nansen-programmet har vist en langsiktig støtte og vært en inspirasjon for andre land til langsiktige program, og – og det er kanskje det viktigste – at det Norge har lovet, har man levert. Samtidig uttrykker de et sterkt behov for fortsatt mer militær støtte.

Krigen i Ukraina er en kamp for demokratiske verdier og for Europas og vår egen sikkerhet. Vi gjør nå en helt nødvendig styrking av vårt eget forsvar i ny langtidsplan, men krigen kjempes i dag i Ukraina. En gjenoppbygging av Ukraina forutsetter at de vinner krigen, og det er derfor avgjørende nødvendig at både Norge og våre allierte bidrar mer.

Det er kommet flere gode nyheter den siste tiden. EU og flere europeiske land vil nå bidra mer. NATO har lansert sitt Nansen-program, hvis man kan kalle det, og USA har endelig vedtatt en støttepakke til Ukraina. Vår egen regjering har nå meldt at støtten til Ukraina vil økes i år ved å framskynde midler fra Nansen-programmet, og at den i revidert statsbudsjett vil gi et betydelig bidrag til innkjøp av luftvern til Ukraina. I tillegg vil en økning av totalrammen til Nansen-programmet bli vurdert. Dette er svært gode nyheter.

Norge har stått samlet i støtten til Ukraina, og derfor er det godt og solid lederskap når regjeringen nå vil invitere til nye samtaler med partiene på Stortinget om veien videre.

Hårek Elvenes (H) [12:22:09]: Russlands utenriksminister, Lavrov, uttalte i forrige uke at det er bare et Ukraina som tvers igjennom er russisk, som vil være en del av Russland, og de vil snakke russisk. Det er målet, og det er det vi må forholde oss til – et farlig og uforutsigbart Russland med en utenriksminister som har gått fra å være nesten vestligvennlig til nå å være åpent fiendtlig.

Til tross for Ukrainas heroiske forsvarskamp okkuperer Russland 17 pst. av Ukraina, et areal på størrelse med Sveits og Østerrike til sammen. Russlands enorme tap på slagmarken i Ukraina skyldes Ukrainas ukuelige vilje til å kjempe mot invasjonsmakten, og det skyldes militær støtte på 1 300 milliarder og 2 900 milliarder i humanitær støtte fra om lag 50 land.

Uten Vestens militære støtte hadde Ukraina for lengst vært trampet under av Russlands jernhæl og underlagt russisk herredømme. Vi bidrar i solidaritet med Ukrainas befolkning og fordi det sammenfaller med våre egne interesser.

Ukrainas kamp er kampen mot en tiltakende totalitær stormakt, styrt av en tiltakende irrasjonell og skruppelløs diktator, forblendet av etnisk nasjonalisme og sitt eget ettermæle. Få kriger i verdenshistorien har vært tydeligere varslet en invasjonen i Ukraina. Likevel ble Europa tatt på sengen. Krigen satte Europa i sjokk.

Russland er i dag isolert fra store deler av verdenssamfunnet, men vi skal ikke ta for gitt at Russland forblir en pariastat med kun støtte fra sine egne likesinnede totalitære stater. Krigen i Ukraina må ses i en større sammenheng. Det er et angrep på folkeretten og en regelstyrt verdensorden. Regimet i Kreml driver et globalt påvirkningsarbeid, ikke minst mot Afrika, for å få sympati for fortellingen om at Russland er eksistensielt truet av NATO, og at krigen var uunngåelig. Krigen mot en regelstyrt verdensorden fører Russland på mange fronter, ikke bare militært i Ukraina.

For Ukraina er lovnader om støtte viktig, men viktigst er at støtten faktisk kommer. Norge har levert hva vi har lovet, og Norge var et av de landene som var først ute med en langsiktig forpliktelse. I går kveld kom nyheten om at EU-landene har problemer med å oppfylle EUs vedtak om å donere luftvern raskt og i et langt større omfang. Og som det har vært nevnt av flere representanter i debatten, kom nyheten i dag tidlig om at Odessa er rammet av et angrep og ikke har luftvern nok til å beskytte seg selv.

Støtten må komme raskt, og lovnader må holdes, ellers taper Ukraina krigen. Høyre vil at støtten skal økes ut over Nansen-programmets rammer.

Kun Kreml vet hva Kreml tenker om videre militær makt mot andre land. Det vi vet, er at Russland i utenrikspolitikken forbeholdt seg retten til å øve innflytelse og bruke militærmakt i sitt nære utland og til å forsvare den russiske verdenen utenfor Russland, hva det enn måtte være. Det har Ukraina så smertelig fått erfare. Russland må stoppes, ellers vil makt gå foran rett, og flere land vil være utsatt. Vi kan ikke tro ett ord på at Putins appetitt vil stoppe ved Ukraina.

Vi snakker om enorme summer til militær bistand, om lag 40 mrd. kr, slik det kan se ut nå –nesten halvparten av det Stortinget bevilger i et årlig forsvarsbudsjett. Det er store verdier som vi må sørge for kommer der de er tiltenkt, nemlig til det ukrainske folk og ved fronten. Derfor må anerkjente internasjonale organisasjoner med dokumentert leveringsevne benyttes.

Hvor mye av den framtidige våpenstøtten som kan hentes fra vårt eget forsvar, synes uavklart. Det vil naturlig nok være en grense for hvor mye vi kan hente ut fra egne lagre før det går ut over vår egen nasjonale beredskap. Det er regjeringens ansvar å balansere disse to hensyn på en koordinert måte med våre allierte. Uansett vil en stadig større del av donasjonene til Ukraina måtte anskaffes direkte fra forsvarsindustrien.

Ingjerd Schie Schou (H) [12:27:28]: Etter flere dager i Europarådet sammen med folkevalgte representanter fra 46 land var det i forrige uke ett tema som gikk igjen, og det var budskapet: Vi må snakke om fred.

Vi har sett det før. I opptakten til andre verdenskrig og før andre kriger har vi sett at det er forsterkende utsagn om at det nok blir en større krig. Det må motsies ved å snakke frem og opp – det er fred land og folk skal ha.

Det er viktig å si til resten av verden og Ukraina at vi i vårt land står sammen om Nansen-programmet for Ukraina – de utfører forsvar av våre verdier – og for fred i land. Det styrker også programmet at det er innebygd fleksibilitet mellom utbetalingsår og fleksibilitet mellom det som går på sivil og militær støtte. Begge deler er nødvendig. Det er bra og veldig viktig at vi har en bred oppslutning. Det er en styrke i seg selv for Norge og for de land som står sammen om å gi støtte til Ukraina. Det handler om å slå ring om fred.

Russlands ledelse utviser mer og mer uttrykk for et autoritært og despotisk styresett. Det er også slik at Russlands svekkes med en langvarig krig, men det er ikke til å unnslå at dette også kan medføre ustabilitet.

Utfordringene her hjemme ligger i å sikre tilstrekkelig nok norsk kapasitet på forsvarsområdet og produsere nok for å hjelpe Ukraina med militært materiell. Etter press i halvannet år fra Høyre og andre får nå Nammo støtte til å øke produksjonskapasiteten. Det er bra. Norges innsats må også koordineres med andre land, f.eks. Tsjekkia og Tyskland, som vi har utvist samarbeid med.

Det er påpekt av regjeringen at «EU spiller en nøkkelrolle i den internasjonale støtten til Ukraina», og i hele Nansen-programmets levetid er dette tilfellet. Etter redegjørelsen fra utenriksministeren om EU/EØS-situasjonen hører vi at det på en rekke områder, langt utover det EU for Norge sin del var tiltenkt, handler veldig mye om samarbeid og sikkerhet, men også om sanksjoner.

Med denne realiteten bør også regjeringen tilstrebe at Norge blir en del av EUs program for støtte til Ukraina. Norge bør gå i front og påpeke at land som stemmer avholdende om krigen i Ukraina i FNs generalforsamling, viser unnfallenhet for å sikre fred. Ukraina har en lang vei å gå med hensyn til å bekjempe korrupsjon. Det hørte vi senest nå i replikkrunden til utenriksministeren, og fra Høyres side mener vi at regjeringen kunne vært og bør være mer aktive med å sikre at Nansen-programmet ikke utsettes for økonomiske misligheter. Det er hørbart at dette er satt ut – litt populært sagt outsourcet – til noen andre, men det er fortsatt regjeringen som har ansvar for dette. Man må avdekke om Nansen-programmet går til andre ting enn det er tiltenkt. Det handler også om den oppslutningen vi skal ha i Norge om bruk av skattebetalernes penger til å sikre fred, til å kjøpe våpen og til å bidra med militært materiell.

Helt til slutt har jeg lyst til å bemerke at vi i innstillingen også har sagt noe om arbeidet med å oppdatere frihandelsavtalene mellom Norge og EFTA, sånn at Ukraina får de laveste tollsatsene som Norge har innrømmet andre handelspartnere. Dette er i tråd med de forslag som tidligere har vært fremmet i Stortinget. Det er etter Høyres syn uforståelig at Senterpartiet og SV har valgt å prioritere en fortsatt proteksjonistisk norsk landbrukspolitikk framfor en mulighet for Ukraina til å kompensere for noe av bortfallet av handelen med Russland.

Åsmund Aukrust (A) [12:32:38]: I en sak hvor vi er så godt som enige, alle sammen, kunne man tenke seg at det ble en litt kjedelig og innholdsløs debatt. Det synes jeg ikke det har blitt; jeg synes tvert imot det har blitt en veldig god debatt som viser den tverrpolitiske støtten det er i Stortinget for å støtte Ukraina, og hvordan vi alle sammen hele tiden støtter å gjøre mer for det ukrainske folk.

Den 13. desember sto president Zelenskyj på talerstolen her, og jeg synes nesten man kunne se på ham at han da kom rett fra veldig krevende møter i USA og skulle rett videre til veldig krevende møter i Brussel. Her, i det norske Stortinget, var det imidlertid 169 stortingsrepresentanter som sto bak løftet om å stille opp for Ukraina så lenge det var behov for det. Det er ikke bare ganske unikt, det er veldig unikt. Det er noe som ikke kan tas for gitt, og det er veldig viktig at vi tar vare på det. Det synes jeg denne debatten har vist.

La meg så bare komme med en stemmeforklaring. Det er at forslag nr. 1 kommer regjeringspartiene til å stemme for. Det er allerede varslet av statsministeren at vi i revidert nasjonalbudsjett kommer til å forsere midlene for 2024, så det synes vi det er helt fint at vi får synliggjort.

Når det gjelder forslagene nr. 2 og 3 – og i og for seg en del av de andre forslagene som ligger her – er jo det nettopp det vi ønsker å snakke med de andre partiene om. Nansen-programmet er ikke blitt til ved at vi har gjort vedtak i Stortinget, det er blitt til ved at vi har sittet sammen rundt et møtebord. Det har statsministeren nå tatt initiativ til, og jeg synes Kristelig Folkeparti sa det veldig godt i debatten før i dag: at her bør vi som parter sette oss ned og finne sammen til hvordan vi best kan forsterke Nansen-programmet. Der er det vel innkalt til et møte allerede i neste uke mellom alle parlamentariske ledere, og jeg er helt sikker på at man igjen finner fram til den beste norske politikken for forsterket og fornyet kraft rundt Nansen-programmet.

Det er altså grunnen til at vi stemmer mot forslagene nr. 2 og 3, og det samme gjelder også flere av de andre forslagene her, som har mye fornuftig i seg om sivilsamfunn og partnerskap, og det er mye av det regjeringen gjør. Vi synes også det blir for mye detaljstyring i vedtak i et program hvor mye av hovedformålet er nettopp fleksibiliteten som må ligge til grunn.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:35:00]: Jeg vil også takke for en veldig god debatt og mange gode innspill. Jeg er glad for at det er klart at regjeringspartiene også stemmer for forslag nr. 1. På den måten får vi også i salen uttrykt den brede enigheten om at vi skal gjøre mer og øke innsatsen. Så tar vi detaljene i samtalene som da vil begynne, som er i god norsk tradisjon. Det er altså utrolig viktig at vi er et land som har den brede støtten. Det er lovende her og nå, men også for framtiden.

Jeg tok ordet igjen bare for å understreke et par ting i tillegg til dem som har vært nevnt i debatten. Det er et stort fokus på næringsliv. Næringslivet er viktig. Ukraina har et stort potensial for tettere normalt økonomisk samarbeid. Vi bidrar faktisk mer enn man kan se ved første øyekast, via flergiverfond og internasjonale organisasjoner, bl.a. det som heter Verdensbankens garantiinstitutt, som bidrar til å ta ned risiko knyttet til det at man er i krig, men også risiko knyttet til institusjonelle rammeverk. Det har vært samtaler mellom det som heter International Financial Corporation, tror jeg, den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling, EBRD, og norsk næringsliv om hvordan man kan bidra til å støtte opp om dette. En del av de norske pengene går til multilaterale organisasjoner, som igjen legger til rette for det.

Jeg vil også si at det arbeidet vi jobber med for rettsstat, demokrati og så videre, også er en støtte til næringslivet. Også næringslivet trenger klare juridiske rammer for å være trygge på både investeringer og handel med Ukraina. Det er Ukraina for øvrig veldig klar over, og de er veldig opptatt av at de ønsker å tiltrekke seg næringsliv. Det har vært samtaler mellom ukrainske myndigheter på høyt nivå og norsk næringsliv. Mer kan også følge.

Til slutt vil jeg understreke noe jeg synes Elvenes godt satte ord på, og som jeg tror det er greit å ha sagt veldig klart. Det er viktig å ha en tydelig strategisk kommunikasjon på hva vi vil. Vi vil ikke bare støtte Ukraina, vi vil at Ukraina skal vinne, og vi vil at de skal vinne i Ukraina. Den påstanden som Russland prøver å spre hjemme og i deler av verden utenfor Vesten, om at man har noen andre planer for Russland, et slags regimeskifte, er feil. Russland har forbrutt seg mot Ukrainas territorielle suverenitet. Det er den rettsorden vi vil gjenopprette. Hva man eventuelt gjør i det lange løp i Russland, er opp til russerne.

Jeg tror det å tydeliggjøre den strategiske kommunikasjonen er ganske viktig, også for ukrainerne, at vi faktisk støtter dem med et klart formål som sammenfaller med det ikke bare ledelsen, men et samlet, ukrainsk folk er veldig tydelig på: De vil ha Russland ut, og de vil gjenopprette sin territorielle suverenitet, men også sin integritet som suveren stat, og som sådan ønsker de å utvikle demokratiske, moderne styringsformer og bli et vanlig europeisk land. Det er det og intet annet vi hjelper Ukraina med med militær og sivil støtte.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:38:21]: Det har gjennom debatten kommet flere ytringer som innebærer detaljerte føringer for bruk av selve Nansen-programmet, og det gjenspeiler seg også i forslagene, fra både SV, Rødt og Venstre. I tillegg spør Høyre om staten bør detaljstyre børsnoterte selskaper, og det er jo et evig spørsmål for Fremskrittspartiet dette med dobbel bokføring av forsvarsmateriell.

Intensjonene bak Nansen-programmet er langsiktighet, forutsigbarhet og fleksibilitet. Jeg synes at innspill er særdeles bra, og jeg synes dette har vært en god debatt. Men det er jo derfor regjeringen nå inviterer til nye samtaler når det gjelder både rammer og ikke minst retning for Nansen-programmet, hvor disse innspillene kan være en del av den diskusjonen.

Jeg synes det er viktig at Stortinget bidrar gjennom denne prosessen ved å unngå detaljstyring og støtte fleksibiliteten i programmet. For kanskje det viktigste i tillegg til rammer og størrelse er den fleksibiliteten man har til å gjøre de rette tingene når utfordringene oppstår der og da.

Hårek Elvenes (H) [12:39:58]: Det var representanten Fasteraune som fikk meg til å ha et lite innlegg. Jeg tror nok han ikke helt la godviljen til da han lyttet til mitt spørsmål til ministeren i replikkordskiftet. Vi har jo en forsvarsindustri primært for – i hvert fall der staten er hovedeier – å ivareta nasjonale beredskapshensyn. Så er en del av denne forsvarsindustrien, bl.a. Kongsberg, børsnotert. Det kan være hensyn som drar i hver sin retning. Et sånt selskap kan tilfredsstille eiernes krav til avkastning, men vi er langt fra å oppfylle våre nasjonale beredskapshensyn.

Jeg har merket meg at forsvarsministeren har tenkt høyt i offentligheten rundt de motsetningsforholdene som der kan opptre, og vi skal ikke se bort fra at framover kan slike kolliderende hensyn bli mer tydelige enn det de faktisk har vært. Da har staten, både som eier og staten som ansvarlig for nasjonens beredskap og sikkerhet, et ansvar med hensyn til å veie disse to hensynene opp mot hverandre og faktisk prioritere hva som skal gå foran. Så mitt spørsmål fra replikkordskiftet står fortsatt fast: Hvordan vil statsråden – i hvert fall i sitt lønnkammer, jeg har forståelse for at det ikke er alt ministeren kan tenke høyt om – forholde seg til en slik mulig konflikt, der to hensyn faktisk ikke går sammen og nasjonens beredskapshensyn i verste fall kan bli nedprioritert? Så til representanten Fasteraune: Det var mitt resonnement.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:41:55]: Då vil eg gjerne også takka for ein god debatt og for den samla støtta til Ukraina, som både denne debatten, komitéinnstillinga og Stortinget elles viser. Eg vil takka for at det iallfall i denne saka er eit breitt fleirtal som støttar ein internasjonal rettsorden, der siviliserande reglar dempar og motverkar den sterkaste sin rett. Det er i vår alles interesse.

Så får ikkje vi i SV gjennomslag for alle forslaga våre her i dag, der me vil gå vidare i vår solidaritet med Ukraina, bl.a. med gjeldslette og med ei sterkare støtte til sivilsamfunn. Men eg ser fram til den vidare dialogen som regjeringa har signalisert at dei vil ha her i Stortinget om både omfanget og innretninga av Nansen-programmet.

Marit Arnstad (Sp) [12:43:58] (ordfører for sak nr. 3): Som saksordfører for en av sakene, vil jeg gjerne benytte denne anledningen til å takke for den viktige jobben representantene i Stortingets delegasjoner gjør i ulike parlamentariske forsamlinger.

De internasjonale delegasjonene Stortinget deltar i, er veldig ulike i form, tematikk og også virksomhet. Den foreliggende årsrapporten demonstrerer den store bredden i de faste internasjonale delegasjonene Stortinget deltar i. Selv om arbeidet i delegasjonene er forskjellig, har de det til felles at de gir en god mulighet til læring, dialog og også internasjonalt samarbeid, som er et viktig verktøy for det politiske arbeidet i Stortinget.

Også i 2023 ble arbeidet i de interparlamentariske forsamlingene preget av Russlands krigføring i Ukraina. NATO PA, PACE og OSSE PA fortsetter sine utvetydige fordømmelser av Russlands krigføring. Samtidig fokuserte også delegasjonene på Ukrainas veg videre, og de tok til orde for en bred internasjonal innsats for gjenoppbygging av landet og for å straffe krigsforbrytelser. I de interparlamentariske forsamlingene der Russland tidligere var et aktivt medlem, fortsatte landets krigføring i Ukraina å påvirke samarbeidet i stor grad gjennom 2023. Det betydde bl.a. at det arktiske parlamentarikersamarbeidet fortsatt er satt på pause ved utgangen av året.

Mot årets slutt ble også Hamas’ terrorangrep mot Israel 7. oktober og Israels påfølgende krigføring i Gaza et sentralt og kontroversielt tema i mange av de interparlamentariske forsamlingene. Videre har problemstillinger knyttet til geopolitiske spenninger, klima, menneskerettigheter og demokrati preget det interparlamentariske arbeidet i 2023, og det vil også prege det i årene som kommer. I møte med disse utfordringene har det vært viktig å stå sammen og søke felles politiske løsninger, i tråd med norske innenriks- og utenrikspolitiske interesser.

Tellef Inge Mørland (A) [12:46:14]: Når verden blir et farligere sted, blir det internasjonale arbeidet bare viktigere. I IPU, Den interparlamentariske union, har jeg denne perioden fått lede Stortingets delegasjon. Der har vi en arena hvor vi møter parlamentarikere fra 179 andre medlemsland. Det gir et unikt innblikk i hvor ulikt vi noen ganger tenker om flere av våre store felles globale konflikter og utfordringer. To ganger har vi i IPU nå prøvd å få til en enighet rundt et hastetema angående Hamas' angrep på Israel og krigen i Gaza. Begge ganger har vi mislyktes, ikke fordi problematikken ikke vekker global interesse, men fordi det ble framsatt konkurrerende forslag der man ikke engang har lyktes med å enes om det helt grunnleggende: våpenhvile, frigivelse av gislene, humanitær hjelp og etterfølgelse av internasjonal lov.

Samtidig ser vi at dette er et spørsmål som er mye større enn bare denne ene konflikten. Det handler også om hvilke land og hvordan de agerer sammen. Det som skjer i Gaza, påvirker også det som skjer i Ukraina og støtten eller den nå til tider manglende støtten som vi ser fra ulike deler av verden.

Selv om vi to ganger tidligere har fått gjennom resolusjoner som fordømmer Russlands angrepskrig i Ukraina, får vi nå tilbakemeldinger fra våre ukrainske kollegaer om at bare å få et møte med land fra andre globale grupperinger enn vår egen, kan være utfordrende. Når vi møter parlamentarikere fra f.eks. afrikanske land, er bekymring nummer én ofte ikke nødvendigvis hva krigen i Ukraina kan gjøre med vår sikkerhetssituasjon, men at følgene av krigen blir matvarepriser som øker på en sånn måte at innbyggerne i deres eget land ikke lenger har råd til mat på bordet til sine barn. Derfor er kanskje selve arenaen der man kan skape forståelse på tvers av kontinenter, minst like viktig som den resolusjonen vi til enhver tid måtte behandle.

Og bare et lite eksempel: I 2015 ble kutting i kvinnelige kjønnsorganer ved å fjerne kjønnsleppene og klitoris forbudt i Gambia. 76 pst. av kvinnene var der blitt utsatt for kjønnslemlestelse, flesteparten mens de var unge jenter. Nå, i 2024, behandler parlamentet der et forslag om å oppheve forbudet mot kjønnslemlestelse, for et forbud avskaffer ikke i seg selv lokale lover, skikker og kulturer. To ganger har vi i den norske IPU-delegasjonen hatt bilaterale møter med Gambias parlamentarikere, det siste utelukkende for å fremme vår bekymring over at parlamentet igjen kan komme til å tillate denne barbariske tradisjonen. Jeg har ingen forestilling om at disse møtene avgjør saken i rett retning, men om vi skal få til å bevege saker i noe som betyr noe utenfor våre egne landegrenser, trenger vi internasjonale fora der vi på like fot kan møte andre land for dialog. Og nå er vi inne i en tid der vi trenger mer dialog og forståelse for hverandre, ikke mer krig, konflikt og splid.

Ingjerd Schie Schou (H) [12:50:16]: Europarådet er en del av den internasjonale arkitekturen hvor land møtes, statsledere møtes. De setter hverandre stevne. Det er representanter fra 46 land, folkevalgte, som har dialoger, samtaler, forhandlinger og meningsbrytninger, og uenigheten kommer fram i dagen. Man får enighet om konvensjoner, og også «guidelines» å styre land etter som er forankret.

I år er det 75 år siden Europarådet ble etablert. Jeg tør minne om det, for da rådet ble etablert, var et av hovedformålene å hjelpe land til å bygge demokrati, men det handlet også om å unngå en tredje verdenskrig og å sikre at man fikk en utvikling av demokratiske verdier i mange land. Winston Churchill, Konrad Adenauer og flere kjente statsledere den gangen var med på dette, og Norge var et av de ti landene som betegnes som «the founding fathers». Inntil for kort tid siden besto Europarådet av 47 land. I dag er det 46, etter at Russland ble ekskludert for sin krigføring, både på Krym og i Ukraina.

I året som gikk, var det en samling av statsledere og presidenter, det såkalte Reykjavik-møtet. Det var en samling av alle disse lederne fra alle landene og handlet om å diskutere hvorvidt man nå klarte å leve opp til Europarådets grunnleggende verdier, som menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokratiutvikling. Hvordan bygger man et land? Hvordan bygger man et demokrati? Det handlet like mye om å foredle og utvikle de demokratiene som allerede finnes.

Et annet viktig område handlet om at Norge og undertegnede hadde ansvar for å være saksordfører for budsjettet for i år og neste år, og for første gang på 17 år har vi nå klart å få en helt reell budsjettøkning på mange, mange prosent.

Et tredje tema har selvfølgelig vært Ukraina og konsekvensene av krigen. I denne sammenhengen er Europarådets oppmerksomhet knyttet til krigsskaderegister, et tribunal for å stille de ansvarlige for rettergang, og også bortførte ukrainske barn.

Et fjerde område som har vært sentralt, handler om Belarus og å støtte opp om de demokratiske kreftene i landet. Norge har også støttet dette aktivt, og at vi har representanter til stede fra disse kreftene i Europarådets møter som observatører.

Et annet viktig område har handlet om Kosovo og deres søknad om medlemskap i Europarådet. Den norske delegasjonen har besøkt landet. Sist uke – som jo ikke berører året i fjor, men grunnlaget ble lagt da – var det en stor majoritet som støttet opp om medlemskap i Europarådet for Kosovo. Nå går saken til ministerkomiteen, og det blir regjeringene som skal håndtere dette, men jeg tør minne om at Norge allerede i 2008 godkjente Kosovo som en egen stat. Det er meningsbrytninger. Serbia gir selvfølgelig ingen tilslutning til dette. Den konflikten har pågått mellom Serbia og Kosovo i flere tiår, men nå tas det ett skritt videre for å se om den kan bilegges, og for å finne løsninger på de to–tre betente konfliktene som fortsatt er der.

Et annet tema har vært konflikten i Nagorno-Karabakh og forholdet mellom Aserbajdsjan og Armenia. Den har også pågått i årevis uten stor framgang. Nå har Aserbajdsjan ikke fått godkjent akkreditivene, og følgelig har de anledning til å gjøre en del rettinger for bl.a. å ta imot valgobservatører. Landet har per nå 288 politiske fanger. Så forbedringene er sterkt påkrevet.

Det er en foruroligende utvikling i veldig mange av disse 46 landene, og det handler om det som kalles for «backsliding democracy» – en stadig tilbakevendende diskusjon, også om muligheter for forbedringer. Det er en skliing i demokratiske verdier, når det gjelder både menneskerettigheter, manglende demokratiutvikling og også forholdet mellom rettsstatsprinsippene.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [12:55:28]: Vi lever i urolige tider, med konflikter mange steder i verden, men i Norden har vi tradisjon for samarbeid. Med hele Norden i NATO blir dette samarbeidet ytterligere forsterket. Våre tette politiske bånd, felles verdigrunnlag og språkfellesskap er utrolig viktige ressurser vi skal forvalte godt i arbeidet vårt med å finne løsninger til beste for oss selv, for Norden og for resten av verden.

Årsrapporten fra Stortingets delegasjon til Nordisk råd 2023 viser med tydelighet bredden og dybden i Nordisk råds arbeid. Jeg har lest rapporten med stor interesse og merket meg de mange sakene Nordisk råd arbeidet med i det norske presidentskapsåret. Jeg er glad for at flere av disse sakene sammenfaller med virksomheten i Nordisk ministerråd. Jeg vil berømme presidentskapet og hele delegasjonen for et meget godt gjennomført presidentskap i Nordisk råd.

De nordiske land er hverandres nærmeste samarbeidspartnere, både politisk og økonomisk. Sammen utgjør vi en betydelig kraft. Derfor er det viktig og riktig at vi samarbeider om de utfordringene vi står overfor. Visjonen er vårt felles veikart, og sammen arbeider vi for et Norden som skal bli verdens mest bærekraftige og integrerte region.

Det siste året har alle ministerråd jobbet intenst med å utarbeide mål og prioriteringer for perioden 2025–2030. Nordisk råds innspill til dette arbeidet er høyt verdsatt. Utkastene til samarbeidsprogrammer ble presentert under Nordisk råds temasesjon på Færøyene for to uker siden, og de er nå på høring.

I den neste perioden, fra 2025, vil samarbeidsministrene særlig prioritere arbeidet for et integrert Norden, en styrket rolle for sivilsamfunnet og involvering av unge. Dette er temaer også Nordisk råd prioriterte sitt innspill.

Arbeidet med å fjerne og forebygge grensehinder er en kjerneoppgave i Nordisk ministerråd. For å sikre at vi løser denne oppgaven så målrettet og effektivt som mulig, pågår det i disse dager en strategisk gjennomgang av grensehinderarbeidet.

Et integrert Norden er viktig, ikke bare for den enkelte arbeidstaker og bedrift, men for hele samfunnet vårt. En integrert nordisk region handler også om møter og kulturutvekslinger som styrker språkforståelse og bygger tillit mellom innbyggerne våre. Det er viktig for å bevare det nordiske fellesskapet for kommende generasjoner.

Nettopp derfor er det også avgjørende at vi får med oss de unge. Det nordiske samarbeidet skal støtte tiltak som fremmer de unges engasjement og involvering i spørsmål som har betydning for deres liv i Norden.

Jeg verdsetter den gode og konstruktive dialogen med Stortingets delegasjon til Nordisk råd og ser fram til et fortsatt tett og godt samarbeid.

Kathrine Kleveland (Sp) [12:59:22]: Nordisk samarbeid foregår på mange felt. Sist fredag besøkte jeg Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i Tønsberg. Der fikk vi høre at de bidro overfor svenske myndigheter i deres NATO-søknad. Sveriges og Finlands medlemskap i 75-årsjubilanten NATO er blitt nevnt ofte i Nordisk råd det siste året. Regjeringens mål om å styrke det nordiske samarbeidet blir også enklere nå.

Tillit betegnes ofte som Nordens gull, og det er en felles egenskap vi ikke må ta for gitt, men jobbe for å ivareta. Samarbeidet i Nordisk råd bidrar aktivt i den jobben.

Da Norge hadde presidentskapet i Nordisk råd i 2023, var temaene et trygt, grønt og ungt Norden. Vi hadde også en konkurranse hvor nordiske skoleungdommer skulle formidle demokrati og ytringsfrihet i tekst eller grafisk uttrykk. Det var sterkt å stå på Eidsvolls plass og snakke med to norske og en ukrainsk ung skolegutt som hadde vunnet med et bidrag sammen. – Fred er alltid mulig, er mitt budskap til dere, sa Jens Stoltenberg i denne sal da Nordisk råds sesjon for 2023 ble åpnet. Vi må aldri gi opp håpet om fred.

Debattene i Nordisk råd kan gå friskt, som det gjør blant gode venner med felles mål. Nordisk råds mål på vegne av 28 millioner innbyggere er intet mindre enn at Norden skal bli verdens mest bærekraftige region innen 2030.

Det nordiske språkfellesskapet er en viktig del av samholdet mellom landene våre. Vi må fortsette å bruke egne morsmål og snakke nordisk når vi kan, for språkforståelsen utfordres stadig av engelsk. Mye undervisning på universiteter og høyskoler foregår på engelsk, og norsk fagspråk er også under press. Taper vi vårt eget fagspråk, mister vi et felles, fullverdig språk som kan brukes til alt. Sist uke lyste Forskningsrådet derfor ut inntil 120 mill. kr til satsing på senter for norsk språkforskning.

Foreningen Nordens språkpris gikk i år til det som startet som NRKs radioprogram Norsken, svensken og dansken. Nå sendes programmet i hele Skandinavia med skarpt, morsomt og jovialt blikk på hverandre. Prisen hyller det fantastiske språkfellesskapet landene har sammen, og programleder Hilde Sandvik kalte radioprogrammet et sivilberedskapsprosjekt da hun takket for prisen, og sa at vi ikke må ta hverandre for gitt.

FNs lykkekåring rangerer i år for første gang opplevd lykke i ulike livsfaser. Når det gjelder de eldre, er de nordiske landene på topp, men når det gjelder de yngre, havner Norge lenger ned. Dette bør gi oss en ekstra grunn til å jobbe for å beholde og utvikle det nordiske samarbeidet, og takke for beredskapen våre nordiske naboer er.

Tove Elise Madland (A) [13:02:45]: Norden skal bli verdas mest berekraftige og integrerte region innan 2030 – eit stort og viktig mål, og det er mogleg. I dag er me meir samla i Norden enn nokon gong. Sikkerheitspolitisk er alle nordiske land no samla i NATO. Det er svært avgjerande og viktig.

Å få vera ein del av den norske delegasjonen til Nordisk råd er interessant og lærerikt. Å få løfta opp nasjonal politikk til eit nordisk nivå gjev nye dimensjonar. Våre grenser er opne, og det gjer det lettare å forstå kvarandre sine utfordringar, og så ser me at nasjonale problemstillingar ofte er dei same i dei andre nordiske landa.

For eigen del sit eg i utvalet for eit haldbart Norden. Klima- og miljøutfordringane rammar oss alle. Spesielt sterkt var det å besøkja Grønland og Isfjorden. Det er i Arktis me så tydeleg ser dei utfordringane me står overfor.

Den sikkerheitspolitiske situasjonen i Europa og det å sikra Europa nok energi er noko utvalet har jobba mykje med. Dette, balansert opp mot dei klima- og miljømessige utfordringane, har vore ei oppgåve som har skapt stort engasjement i utvalet. Me må ta vare på vårt biologiske mangfald, me må slåst mot miljøkriminalitet, og me må jobba for dei utfordringane Austersjøen står overfor. Utvalet jobbar målretta, og eg er stolt over alle dei ulike medlemsforslaga frå utvalet. Det viser at utvalet tek arbeidet på stort alvor.

Eg er òg stolt av ungdomen vår. Å møta Ungdommens nordiske råd gjev tru og håp for framtida. Deira innspel og frimod er imponerande. Dei vågar å ta val der me ofte kompromissar. Difor er det viktig å gje dei ein plass i debatten.

I år er det Island som har presidentskapet. Tryggleik og sikkerheit i Arktis er sett på dagsordenen. Dagane under temasesjonen på Færøyane viste at det er veldig viktig. Vårt nordiske samarbeid frå 1952 fram til i dag viser at Nordisk råd er ein avgjerande faktor i utviklinga av politikken framover, og eg ser fram til eit nytt arbeidsår som medlem av delegasjonen.

Helge Orten (H) [13:05:07]: Som det ble nevnt her før, har den nordiske regjeringen en visjon for det nordiske samarbeidet: Norden skal være verdens mest bærekraftige og integrerte region innen 2030. Det er en veldig ambisiøs målsetting som vil kreve stor innsats fra alle de nordiske landene. Nordisk råd deler selvfølgelig denne visjonen, og det arbeides nå med et samarbeidsprogram som skal konkretisere arbeidet med å nå visjonen. Vi er fornøyd med at Nordisk råd har blitt involvert i denne prosessen, og er opptatt av at det må følges opp med konkrete prioriteringer fra både Nordisk ministerråd og de nordiske regjeringer.

Norge hadde presidentskapet i Nordisk råd i 2023, og vi arrangerte hovedsesjonen her på Stortinget i oktober/november i fjor. I den forbindelse var det naturlig å utfordre de nordiske statsministrene på hvordan vi skal nå vår felles visjon. 2030 er ikke lenge til. I tillegg ble selvfølgelig den sikkerhetspolitiske situasjonen og Sverige og Finlands NATO-medlemskap sentrale tema. Med fare for å drive litt selvskryt vil jeg si at det var et veldig godt arrangement, ikke minst takket være stor innsats fra Stortinget og internasjonal avdeling, et godt samarbeid med Nordisk ministerråd og med statsråd Tvinnereim.

Russlands angrepskrig i Ukraina har endret den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og verden, og Sverige og Finlands NATO-medlemskap har åpenbart stor betydning for det forsvarspolitiske samarbeidet i Norden. Dette har også preget diskusjonene og samtalene vi har hatt i Nordisk råd i året som har gått. Men i tillegg til å diskutere de sikkerhetspolitiske konsekvensene av Russlands krig i Ukraina har det vært viktig for Nordisk råd å legge til rette for møteplasser med opposisjonelle fra Russland og Belarus. Det har vært sterke møter som viser nødvendigheten av å understøtte demokratiske krefter i disse landene – og kampen for demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet.

I tillegg har vi gjennomført møter med våre felles parlamentarikere fra Ukraina, både for å vise vår støtte og for å få en best mulig forståelse av situasjonen i landet.

Nordisk råd har satt i gang et arbeid med å oppdatere og revidere Helsingforsavtalen. Det kan være helt enkle og nødvendig oppdateringer i avtalen, men også behov for å se om Helsingforsavtalen i tilstrekkelig grad dekker dagens situasjon på områder som er naturlig at er en del av debatten i Nordisk råd. Jeg håper at den nordiske regjeringen vil vurdere innspillene fra Nordisk råd på en grundig og seriøs måte når vi har sluttbehandlet rapporten på hovedsesjon i Reykjavik senere i år.

Helt avslutningsvis: Nordisk råd har siden etableringen i 1952 hatt som mål å enes om løsninger som har positiv effekt for innbyggerne i Norden. Jeg håper vi kan utvikle og fornye dette samarbeidet i årene som kommer, til beste for våre innbyggere og i et godt samarbeid mellom Nordisk råd, Nordisk ministerråd og den nordiske regjering.

Trine Lise Sundnes (A) [13:08:12]: Som leder av parlamentarikerdelegasjonen til EFTA og EØS er det gledelig at interessen for vårt EFTA/EØS-samarbeid med EU er økende, faktisk så økende at vi i fjor måtte avvise deltakere fra representantene i møter som hadde stor interesse i dette hus.

Vi har for en drøy uke siden mottatt EØS-utredningen, og vi har hørt utenriksministerens redegjørelse tidligere i dag, som vi skal debattere neste uke.

Naturligvis har 2023 hatt Ukraina og Ukrainas behov høyt på dagsordenen. I tråd med EØS-avtalen møter vi jevnlig våre EU-parlamentarikerkollegaer for å diskutere saker av felles interesse, og vi diskuterer i EØS-fellesskapet hvordan vi best kan støtte opp om Ukraina og Ukrainas interesser knyttet til Russlands fullskalainvasjon, men også hvordan vi kan sette våre interesser på dagsordenen i Brussel og Strasbourg.

Det er EU-valg i år. Mange av dem vi har hatt møter med, er nå på veien i valgkamp. Hvem som til sjuende og sist blir valgt – ja, det må vi vente på. Uansett resultat vil det være helt avgjørende at vi pleier god kontakt med dem som har et øre til EØS-samarbeidspartene, og det er viktig at vi griper raskt fatt i nye representanter for å bygge nye relasjoner og nye bekjentskaper. For når vi har den samarbeidsformen med EU vi har valgt, krever det også av oss, i tillegg til regjeringen, å sørge for å jobbe for våre interesser i Brussel og sørge for å fremme våre interesser i Brussel. Jeg ser fram til det arbeidet vi skal gjøre i inneværende år.

Margret Hagerup (H) [13:12:28]: Jeg vil takke både forslagsstillerne og komiteen for godt arbeid i denne saken, en spennende og viktig sak.

Det er bra at komiteen er samstemt om behovet for å styrke arbeidet med veiledning til barnehage- og skoleeiere om etterlevelse av personvernregelverket, men det er synd at regjeringspartiene ikke er tydeligere på behovet for et filter. Høyre mener – i likhet med forslagsstiller Kristelig Folkeparti – at dette bør innføres, og vi stiller spørsmål ved om det at det skal anbefales sterkt, er et tydelig nok signal og god nok handlingskraft. Kommunene har lenge etterspurt et bedre nasjonalt rammeverk, fordi det er krevende å gå opp grensegangene alene.

Digitale enheter skaper utfordringer som må løses, og også muligheter vi må gripe. Som politiker bekymrer det meg at debatten om skolen i stor grad ser ut til å skulle løse mange av foreldres utfordringer på hjemmebane, og at den polariseres unødig. Skjermbrukutvalget har så langt konkludert med at det finnes lite forskning om bruk av ulike digitale læremidler, og at mye av forskningen som foreligger, omhandler bruk, tid, sted og rom. Det er forskjell på om en iPad brukes som en hammer, til å se på YouTube eller til å lese inn leseleksen.

På sitt beste kan et læringsmiljø hvor digitale ressurser omformer undervisningen, få fram elevenes kreative sider og bidra til å fremme kritisk tenkning, selvregulert læring og variert undervisning. I læreplanene fra 2020 tydeliggjøres det at elevene ikke bare skal bruke digitale verktøy, men også ha en kritisk holdning til dem, og lesing og skriving skal gjøres både analogt og digitalt.

Debatten om læring i skolen bør omhandle hvordan en etablerer differensierte undervisningsformer hvor alle typer analoge og digitale verktøy har en plass i undervisningen, snarere enn å handle om hvorvidt en skal innføre ulike digitale læremidler i skolen. Vi mener at valg av læremidler må basere seg på faglige og pedagogiske vurderinger av hva som best fremmer læring.

Høyre er enig med Skolelederforbundet i at det må være opp til skoleeier og -ledere sammen med faglærere å avgjøre hvilket behov den enkelte skole har for læremidler. Det er store forskjeller i landet på hvor mye trykte og digitale læremidler skolene har. Det kan imidlertid være en utfordring at skoler ikke har ressurser til å få tilgang til et mangfold av læremidler. Det er den enkelte skoleeiers ansvar å prioritere, og det må være en klar plan for behov for læremidler, bruk av disse, og hvordan de innføres og tilgjengeliggjøres.

Videre ber vi, sammen med Kristelig Folkeparti, regjeringen om å legge fram en forpliktende plan for opplæring av lærere i bruk av digitale læremidler i undervisningen, både for lærerutdanningene og for videreutdanningen, slik at de har kompetansen til å ta i bruk et mangfold av læremidler.

Høyre deler Skolelederforbundets syn når de skriver i sitt høringssvar at vi skal åpne dørene mot framtiden, ikke lukke dem. Det håper jeg ministeren og regjeringen er med på, og sørger for at barn og unge får et best mulig tilbud i norske klasserom i årene framover.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:15:44]: Digitalisering og teknologi har definitivt kommet for å bli. Samtidig har vi tydelig kunnskap om hva fysiske læremidler betyr for læring. De digitale verktøyene, som i økende grad inkluderer kunstig intelligens, brukes bedre om vi har lært hva og hvordan vi løser ulike oppgaver, før vi tyr til digitale og teknologiske hjelpemidler som gjør at vi kan løse dem raskere eller automatisk.

Lesing og leseferdighet er i høyeste grad en veldig viktig problemstilling i denne sammenhengen, hvor det bl.a. er grunn til bekymring for hvor mye små barn leser, og hvor mye barn leser sammen med foreldrene sine. Vi vet også at det er viktig å bli introdusert for lesing og leseglede tidlig, og at det bidrar til en god og sunn utvikling av fantasi, interesse og nysgjerrighet hos barn og unge.

Forslagsstillerne er opptatt av ulike problemstillinger i dette Dokument 8-forslaget. Jeg nevner bl.a. læremidler, skolebibliotek og filter for å filtrere hva som kommer på skjermene til elevene i norsk skole. Regjeringen er så i aller høyeste grad i gang med å ta tak i disse problemstillingene, noe jeg regner med at også saksordføreren vil komme inn på. Vi venter nå med spenning både på stortingsmeldingen om trygg, digital oppvekst, som ligger under Barne- og familiedepartementet, og selvsagt på digitaliseringsstrategien, som Digitaliseringsdepartementet holder i.

Her er det mange store, tunge, parallelle prosesser som også berører kunnskapsfeltet, men kunnskapsministeren er selvsagt vår statsråd, som holder i problemstillingene for elevene og norsk skole sin del.

Stortinget legger i dag opp til vedtak knyttet til å styrke veiledningen for barnehage- og skoleeiere om å etterleve personvernregelverk for å hindre misbruk av barn og unges personopplysninger, og i tillegg anbefale å følge opp barnehage- og skoleeiers bruk av Kripos' blokkeringsfilter eller vurdere andre filtre. Det er dette det ligger an til flertall for i dag. Ellers vil jeg si at Senterpartiet ikke støtter det løse forslaget eller de andre forslagene som er fremmet, men vi ser fram til at regjeringen fortsatt gjør en god innsats på dette feltet og har dette i de tryggeste hender.

Elise Waagen (A) [13:18:25] (ordfører for saken): Det er en samstemt komité som understreker i innstillingen at det er viktig at det finnes både digitale og trykte læremidler i skolen. Digitaliseringen i norsk skole har gått raskt, og i grunnskolen har nesten hver eneste elev en digital enhet som man enten bare har på skolen, eller også får sendt med seg hjem.

Det er en samstemt komité som understreker lærernes metodefrihet om at det er læreren som skal kunne velge det læremiddelet som gir mest læring. Jeg vil nå gå over til Arbeiderpartiets innledning i saken, men jeg vil understreke at jeg er glad vi har hatt en god behandling i komiteen, og at forslagsstillerne har reist denne saken.

Norge er på topp i OECD når det gjelder bruk av digitale hjelpemidler i skolen. Jeg er glad for at vi har en regjering som har satt dette på dagsorden nettopp for å løfte læringen og trivselen i skolen. Det er et problem når digitaliseringen har gått så langt at man for enkelte klasser ikke nødvendigvis har lærebøker, men kun får utlevert digitale enheter. Det er ikke en reell metodefrihet for lærerne da man blir henstilt til å bruke det man har tilgjengelig.

Det er grunnleggende bekymringsfullt når vi ser resultatene av PISA- og PIRLS-undersøkelsene, der vi gjør det dårligst på leseglede av alle de 65 landene som deltok. Det burde det ikke være en grunn til. Vi burde ha de beste forutsetninger for å kunne ha elever som scorer på topp i verden.

Nettopp derfor er jeg så glad for at vi har en regjering som har tatt initiativ til å få en riktig balanse mellom skjerm og bøker i skolen. Denne regjeringen har styrket midlene til trykte lærebøker, selv om det egentlig er skoleeiers ansvar. Vi har styrket pengene til Nasjonalt lesesenter, kompetansetiltak for lærere, leselystprosjekter og skolebibliotekene, og om ikke så lenge kommer det en ny leselyststrategi. Det er helt nødvendig når vi nå ser hvordan det står til i norsk skole.

Jeg er glad for at vi i dag har en innstilling som viser at vi får flertall for en sterk oppfordring og henstilling til at kommunene må ha trygge filtre på enhetene man gir til sine unger. Kripos har utformet et filter, og selv om det ikke er noen garanti, burde det i hvert fall være et minimum når vi nå gir enheter til våre unger, å sørge for at de er trygge. Derfor er det bra at dette forslaget får flertall i salen i dag, i tillegg til en henstilling om personvern for ungene våre.

Grete Wold (SV) [13:21:32]: Det er vel få saker om skole som har fått mer oppmerksomhet enn dette med skjerm i skolen og den utviklingen vi har vært med på de siste årene. Ofte blir diskusjonene noe unyanserte, og de blir lett preget av et ja eller nei til skjerm i skolen. Det er viktig at denne debatten tas med innestemme, og at vi baserer oss på fakta, på erfaringer og på den virkeligheten vi lever i.

Vi har blitt et høyst digitalt samfunn, kanskje også litt mer enn vi har godt av. Det er derfor ikke vanskelig å møte forslagstillerne på ønsket om en økt satsing på bøker i skolen. Uansett hva vi måtte mene om skjermen, er det helt nødvendig at lærerne har gode læremidler tilgjengelig. Vi trenger fortsatt boka. Vi trenger å få opp leselyst og leseevne og fortsatt klare å konsentrere oss om lengre tekster. Våre elever nå er framtidens studenter, og de må kunne tilegne seg ferdigheter som trengs.

For å få til en bedring her, må skolebibliotekene framheves. Det er hevet over enhver tvil at et godt bibliotek på skolen som er lett tilgjengelig og har gode lokaler, godt utvalg og ikke minst en kvalifisert bibliotekar, er gull verdt for å sikre at barn og unge skal bli glad i å lese. I tillegg har det selvsagt en sosial gevinst.

Læreren er nøkkelpersonen i skolen. En kvalifisert lærer som har det teamet og de støttefunksjonene hen trenger rundt seg, er nettopp den løsningen vi ser etter. Læreren kjenner sine elever, kjenner fagstoffet og har en utdannelse som sikrer at valg av læremiddel og metode kan og må tas i samspillet mellom elev og lærer.

Den digitale utviklingen har gått fort, og raskere enn vi har klart å henge med, men det betyr ikke at motstand mot å følge utviklingen vil gjøre det bedre. Tvert imot er det nettopp økt kunnskap, økte ferdigheter og det å sette læreren og skolelederen i stand til å ta disse valgene som sikrer en adekvat opplæring – en opplæring som ruster elevene til å håndtere en digital verden, men også har med seg grunnleggende ferdigheter i språk og matematikk, Noe kan kun læres i trykte bøker, annet kun på en digital enhet. Det ene kan ikke gis forrang. Utdanningsforbundet skriver i sitt høringsinnspill: «Tanken om at én type læremidler er ‘det sentrale’ – og andre er usentrale eller mindre sentrale – er uheldig.» Læreren vil ha en kombinasjon, en miks av analoge og digitale læremidler. Læreren vil ha metodeansvar og bestemme hvilke læremidler som egner seg best.

Til slutt: Det er mye som må reguleres i dette markedet. Det å sikre filtre som skjermer barna våre mot skadelig innhold, er vi selvsagt enige om, og at personvernregelverket skal sikres også for barna våre, er helt åpenbart. SV er glad for at de forslagene får flertall i dag. SV kommer ikke til å støtte det løse forslaget om at vi skal bestemme politisk hvilket læremiddel som er mer sentralt, som kom fra Kristelig Folkeparti i dag.

Grete Wold (SV) [13:24:24]: Det vil representanten.

Hege Bae Nyholt (R) [13:24:43] (komiteens leder): «Det ryker fra kopimaskinen i norsk skole» skrev en tillitsvalgt i Utdanningsforbundet i en kronikk. Mangel på lærebøker har over tid ført til en praksis med klipp og lim og sekken full av løse ark. Og mellom krøllete ark, kladdebøker og gamle matpakker ligger iPaden, som for en del skoleeiere kan framstå som løsningen på nettopp mangel på lærebøker – ene og alene.

iPad og andre skjermløsninger er læremidler på lik linje med andre, men det er bekymringsfullt at skjerm fortrenger bok. Vi skal ikke frykte den digitale utviklingen, digitale læremidler har vært og er til god hjelp og støtte for både elever og lærere, men det er all grunn til å være kritisk.

Vi i Norge er på OECD-toppen når det gjelder bruk av digitale hjelpemidler i skolen. Mange elever rapporterer at de blir distrahert når de jobber på skjerm, og flere forskere har tatt til orde for at vi husker bedre når vi bruker penn og papir framfor tastatur og mus.

I dag er Verdens bokdag, og det passer godt at vi har denne debatten i dag. Vi vet at trang kommuneøkonomi fører til at elever sitter med gamle, utdaterte klassesett. På en barneskole jeg vet om, hadde halve klassen fått nye bøker i samfunnsfag, mens den andre delen hadde lærebøker hvor det sto at ytterst til venstre var Rød Valgallianse. Det begynner å bli en stund siden jeg var med og oppløste det partiet.

I møte med utdaterte og slitte bøker skjønner jeg godt at lærere velger digitale løsninger, men det er ikke godt nok. Digitale læremidler må være et valg, ikke en nødvendighet i mangel av oppdaterte og nok bøker. Derfor fremmer Rødt følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringa føreslå ei kraftig auke i middel til trykte lærebøker i statsbudsjettet for 2025.»

Vi mener også at det må være trygt for barna våre når de bruker digitale læremidler. Derfor har vi gått inn i flertallsmerknaden om at man anbefaler å følge opp filtre.

Ned en trapp på Gamlebyen skole ligger det en helt annen verden. Der er hyllene fylt av bøker, det er myke stoler og puter som innbyr til å krølle seg sammen, mens Albert, Fantorangen og Alveprinsen ser ned på deg. Elisabeth og hennes team av bibliotekassistenter sørger for at det er hyggelig å være der, og at bokhyllene inneholder bøker som frister. Her er det både klassikere som de fleste av oss har lest, og helt nye bøker som ingen av oss har åpnet permene på.

Dessverre er ikke alle landets skoleelever like heldige som elevene på Gamlebyen skole. Vi har lyttet til Norsk Bibliotekforening, Aksjon skolebibliotek og NFFO, og alle peker på at dagens tilbud er svært varierende, og at formålet i forskriften ikke er tydelig nok. Vi har i vårt alternative statsbudsjett lagt opp til økning, og jeg er overbevist om at bedre og mer aktive skolebibliotek vil spille en avgjørende rolle i å styrke leselysten og lesekompetansen i skolen. Derfor har vi også fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringa føreslå ei betydeleg auke i middel til skulebiblioteka i statsbudsjettet for 2025 for å styrka trykte bøker sin plass i opplæringa.»

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Gulati (FrP) [13:27:58]: Jeg vil først berømme forslagsstillerne for å ta opp en viktig problemstilling. Digitale virkemidler er et tegn på samfunnets framgang og kan gi både store muligheter og fortrinn. Samtidig er det viktig med en balanse og vurdering av hva som gir pedagogisk gevinst. Bruk av fysiske skolebøker er viktig for barns evne til å lese – ikke minst i forhold til andre virkemidler enn digitale skjermer, fordi digitale virkemidler dominerer så mye av livene våre på andre områder enn i skolen. Fremskrittspartiet har også tidligere uttrykt bekymring for at manglende økonomi til kjøp av skolebøker i noen tilfeller kan være medvirkende til økt skjermbruk i skolen. Det mener vi i så fall er feil grunn for å øke digitale virkemidler i skolen.

Fremskrittspartiet er opptatt av en forskningsbasert og erfaringsbasert tilnærming til dette spørsmålet. Vi må være varsomme med radikale omlegginger i komplekse systemer, som skolen. Den siste PISA-målingen viste et fall i elevenes beherskelse av matte, lesing og naturfag. Det er nok en rekke sammensatte årsaker til dette, men økt bruk – eller kanskje viktigere: feil bruk – av digitale hjelpemidler på bekostning av tradisjonelle skolebøker og lesing trekkes fram som én av faktorene.

Tilgjengelig forskning viser at skolebøker fremmer konsentrasjon og forståelse hos elevene bedre. I motsetning til digitale hjelpemidler, som ofte er koblet til internett og dermed lett fører til distraksjoner, kan skolebøker gi mer fokusert og uavbrutt leseopplevelser. Flere studier har indikert at dybdelesing er mer effektivt når det blir brukt skolebøker – sammenliknet med digitale skjermer.

Det er også forskere som viser hvordan det å lese fra bøker er med på å øke elevenes leseforståelse og konsentrasjon. Poenget er at digitale virkemidler er positivt, men må brukes med pedagogisk begrunnelse slik at ikke de digitale virkemidlene blir en distraksjon, men faktisk bidrar til økt læring. Brukt riktig er slike virkemidler veldig bra.

Jeg vil også vise til at Fremskrittspartiet i tidligere forslag har vist til at det kan være fornuftig med en melding med en mer helhetlig og gjennomtenkt strategi for hvordan digitale virkemidler skal brukes, slik at vi bruker dem riktig og det ikke går ut over fokuseringen, konsentrasjonen og leseopplæringen i skolen. Vi mener fortsatt det vil være en god idé.

Abid Raja (V) [13:31:05]: Opplæringsloven er tydelig på at skolen skal åpne dørene mot verden og framtiden. Da blir det store spørsmålet om dette forslaget bidrar til å gjøre nettopp det. Hvis vi skal lykkes med å sørge for at skolen åpner dørene mot verden og framtiden, må skolen også reflektere det samfunnet elevene er en del av. Det livet og arbeidslivet elevene møter, er ikke utelukkende basert på trykte bøker og fysiske læremidler.

Vi i Venstre har stor sympati for at forslagsstillerne er opptatt av skolebibliotekene og bekymrer seg for elevenes læring, men vi er også bekymret for at debatten rundt digitale hjelpemidler i skolen blir polarisert, litt svart-hvitt. Det blir litt tabloidisert og føres gjerne av oss politikere på en måte som antagelig ikke kommer verken elever, lærere, skolen, arbeidslivet eller framtiden til gode.

Vi i Venstre er bekymret for en polarisert debatt som oppfattes som et spørsmål om hvorvidt man skal bruke det som omtales med samlebetegnelsen skjerm i skolen, og som en konsekvens av det utgangspunktet skal det hoppes til konklusjoner, uten at man kanskje lener seg på den kunnskapen vi har om hvilken rolle digitale hjelpemidler allerede har i skolen, og ikke minst kan ha i skolen i framtiden.

Jeg vil kanskje si at det også inkluderer statsråden, som innimellom har kommet med utspill om dette der man nærmest resolutt sier at man skal redde skolen gjennom å håndheve mobilforbudet. Samtidig vet vi at det er en del fagfolk som jobber med hvordan å bruke digitale læremidler i skolen, hvordan det kan være en del av undervisningen når det også er et forstyrrende element og således som en konsekvens ikke hører hjemme i undervisningen.

Skjermbrukutvalget har så langt konkludert med at det så langt finnes lite forskning om bruk av ulike digitale hjelpemidler, og mye av forskningen som foreligger, omhandler bruk, sted, tid og rom. Som representanten Hagerup sa, er det f.eks. forskjell på om en iPad brukes til å se på YouTube eller til å lese inn en leselekse.

I likhet med Kristelig Folkeparti heier vi i Venstre fram skolebibliotek og valgfrihet i læremidler som er tilpasset fag, den enkelte elev og læringsmålet som ligger foran barn og unge. Slutningen om at vi skal hoppe til en forenklet løsning der den såkalte skjermen skal få skylden for det meste som er galt i norsk skole, der fagfolkene i skolen skal være fratatt friheten til å planlegge og gjennomføre undervisningen i klasserommet, og der klasseledelsen dermed også blir detaljstyrt fra denne talerstolen på Stortinget, er derimot vi i Venstre ikke med på.

Jeg hadde en fin prat med en skoleleder for en tid tilbake. Han sa det fint: Vi går rundt med verdens beste maskin i lomma, med enormt potensial, og så har man resolutt bestemt seg for at det er et stort problem.

Derfor mener Venstre at valg av læremidler bør basere seg på faglige og pedagogiske vurderinger, og vi har tillit til at lærerne bruker det læremiddelet som best fremmer læring.

Jeg tar opp de forslag Venstre er en del av.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [13:34:29]: Jeg vil først takke Kristelig Folkeparti for å ha fremmet dette forslaget og statsråden for det viktige arbeidet som statsråden har gjort på dette feltet over de siste månedene. Det er bra, men vi må gjøre mer. Vi er, i likhet med Kristelig Folkeparti, bekymret for at digitaliseringen i skolen har løpt løpsk selv om intensjonene har vært gode. Barna våre er rett og slett blitt et eksperiment, og det kan vi ikke fortsette med.

Vi vet at mange foreldre sliter med å sette grenser for barna når iPaden blir med hjem i skolesekken. Det er vanskelig å vite hva de ser på YouTube eller hva de googler. En foreldreundersøkelse gjort av Climbr viste at det ved nesten alle skoler var mulig for barn å få opp skadelig innhold som vold, porno, selvmord og dyremishandling. Det er sjokkerende, og vi kan ikke ha det sånn.

Jeg er glad for at det i dag blir flertall for å sterkt oppfordre alle skoleeiere til å bruke Kripos' overgrepsfilter. Det er utrolig at så mange som en av tre kommuner ikke benytter seg av det, og det bør ikke være valgfritt. Det kan ikke være slik at det er ren bingo om barn får tilgang til skadelig innhold på skjermene sine eller ikke. Dette forslaget handler om trygghet, og en garanti for denne tryggheten er et filter.

Miljøpartiet De Grønne er også glad for at en enstemmig komité går inn for å styrke veiledningen til barnehage- og skoleeiere for å hindre misbruk av barns personopplysninger. Vi vet at dette skjer i stort omfang, og at data brukes til å skreddersy reklame rettet mot barn og unge. Det betyr at jenter kan få opp reklame for slankepiller eller kosmetisk kirurgi, og det kan bidra til å forsterke et usunt kroppspress.

Dette er en start, men vi kan og bør gjøre mer. Det må stilles krav til leverandørene, slik at enhetene leveres med filtre mot skadelig innhold, og det kan ikke være opp til kommunene alene. Jeg mener at kommunene bør pålegges blokkeringsfilter. Tilsynet må styrkes slik at loven som beskytter barn mot reklame, håndheves bedre. Inntil dette er på plass, mener vi at praksisen med hjemsending av digitale enheter må avsluttes.

Ett år er langt i et barns liv, og vi kan ikke vente på flere utredninger før vi tar grep. Derfor stemmer Miljøpartiet De Grønne i dag for et krav om Kripos' blokkeringsfilter, for en forpliktende plan for opplæring av lærere, for mer midler til lærebøker og til skolebibliotek, og for at trykte læremidler skal være det sentrale læremiddelet i skolen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:37:33]: Først vil jeg takke komiteen for både god innstilling og gode innlegg. Jeg er stort sett enig i det meste som blir sagt.

Som nevnt, er det verdens bokdag i dag. Jeg synes det er litt fint at vi har denne debatten parallelt med det, selv om tallene som kom fram i dag, er ganske bekymringsfulle. I 2017 leste 93 pst. av foreldrene for barn under 10 år. I 2021, som er sammenligningsåret, var det bare 75 pst. som leste for ungene sine. Det er en trend i samfunnet som jeg synes er bekymringsfull.

Grunnen til det er at det påvirker både forståelse og ordforråd, men også læring i senere instans. Derfor har Kristelig Folkeparti, da vi fremmet dette forslaget, bygd forslaget på tydelig forskning og den kunnskapen vi har, som viser veldig tydelig at for mye bruk av skjerm, spesielt på langlesing, påvirker muligheten for å lære og resultatene – som flere har vært inne på, har vi dessverre hatt en nedgang i resultatene i PISA-undersøkelsen på både matte, naturfag og lesing, noe som er ganske dramatisk, og som er dårligst i Norden.

Kan jeg stå her og si at det er på grunn av økt skjermbruk? Nei, jeg kan ikke si det eksplisitt, men tallene fra PISA er veldig tydelige på at det er en sammenheng mellom mye skjermbruk og dårlige resultater. De landene som bruker mindre skjerm, får bedre resultat. Jeg skal ikke trekke konklusjonen fullt ut, men det er ingen tvil om at i alle fall i en del sammenhenger er det viktig at man har lærebok. Det er, som mange har vært inne på, mange skoler som dessverre ikke har muligheten til å velge mellom skjerm og lærebøker. Det er det dette forslaget handler om – det handler om en kraftig økning i midler til trykte læremidler.

Jeg kan ikke unngå å ta en liten sving innom min gode kollega Abid Raja, for Venstres søsterparti har skolestatsråden i Sverige, og de har gått tydelig ut for å bytte ut skjerm med perm. Hvert år skal de bruke en halv milliard kroner – sammen med Kristdemokraterna og Moderaterna mener de det er et stort behov for å få en økning i trykte lærebøker, fordi det er klokt, fordi forskningen viser det, og fordi kunnskapen viser det, så til min gode medkollega: Et kunnskapsparti skal bygge på den kunnskapen.

Styrking av både lærebøker og skolebibliotek er viktig med tanke på den lesingen som jeg var inne på i starten – det handler om å ha både gode bøker og tilrettelagte bibliotek, men også ha ansatte som kan hjelpe ungene til å finne de gode bøkene og skape leseglede og leselyst.

For å hoppe raskt inn på filter og personvern er jeg veldig glad for at komiteen tar noen skritt i riktig retning. Når det gjelder digital trygghet, er jeg også veldig spent på den meldinga som er blitt nevnt, og som forhåpentligvis kommer i høst, der regjeringa varsler gode tiltak når det gjelder regulering på sosiale medier. Jeg vil bare understreke at når det gjelder filter, gjorde en tidligere kunnskapsminister en god jobb med å skape en veileder. Men tallene viser at den blir ikke brukt nok. Derfor må et forbud til. Sammen med slike tiltak må vi ha opplæring av ungene for at de lærer å håndtere det på en god måte.

Med tar jeg opp forslaget som Kristelig Folkeparti har i saken.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [13:40:56]: La meg først få gratulere alle sammen med Verdens bokdag. Jeg synes det er passende for i dag, for lærebøker, læremidler og digitalisering av skolen er tema som med rette opptar mange av oss. I regjeringen står arbeid med dette høyt på vår agenda.

Mine alarmklokker har for lengst begynt å ringe, for norske barn leser både mindre og dårligere enn før. I desember fikk vi, som flere har vært inne på, en nedslående PISA-undersøkelse, som viste stor tilbakegang i leseresultatene til norske elever, og PIRLS-tallene, som viser at norske elever har lavest leseglede av samtlige 65 land som er med i undersøkelsen. Dette er alvorlig, og det er en utvikling vi må og skal snu. Men det krever ny mobilisering rundt læring, rundt lesing og rundt konsentrasjonen i skolen. Regjeringens mål er at flere elever skal lære både mer og bedre, og da trenger vi krafttak for lesing.

Når vi gjør ungene våre til gode lesere, gir vi dem også bedre muligheter til å leve livet de ønsker. Gode lesere lærer mer, de uttrykker seg bedre og deltar mer aktivt i samfunnet vårt. Denne våren legger vi fram en ny leselyststrategi, som skal bidra til å løfte lesegleden hos ungene våre. og i statsbudsjettet for i år bevilger vi 20 mill. kr ekstra til å styrke elevenes leseferdigheter og motivasjon. Vi har økt støtten til skolebibliotekene i flere omganger, der vi i år gir totalt 30 mill. kr, og i 2023 ga vi Nasjonalt lesesenter et engangstilskudd på 10 mill. kr.

Våre unger møter en helt annen verden enn den vi vokste opp i. Kampen om oppmerksomheten og konsentrasjonen blir stadig hardere, både i og utenfor klasserommet. Gjennom skjermbrukutvalget er vi i gang med å finne en bedre balanse mellom skjerm og bok og mellom penn og tastatur. Skjermen skal ha en plass i skolen, men kun – kun – når den gir god læring, og vi skal være bevisst på når vi bruker hva. Utvalgets konklusjoner kommer i november, men allerede før jul pekte de på noe viktig i sine temanotater. Sammenlignet med skjerm øker leseforståelsen betraktelig – betraktelig – på papir når man leser lengre og komplekse tekster. La meg derfor være klar: Vi må få flere fysiske lærebøker inn i skolen, og i fjor bevilget regjeringen et større beløp til nettopp det.

Norske skoler skal være et sted der elevene våre lærer, mestrer, trives og utvikler seg i et trygt skolemiljø. La det ikke være noen tvil: Digitale eller analoge verktøy – det skal alltid være elevenes læring som står i sentrum.

Kari-Anne Jønnes (H) [13:55:09]: Nå har mange vært innom at det er verdens bokdag i dag, og det er flott. Det gleder jo oss i Høyre at statsråden nå sier hun skal ta et krafttak for lesing, for i mange, mange år har regjeringspartiene kritisert Høyre for et snevert kunnskapssyn, så det er flott at også regjeringspartiene nå tar inn over seg hvor viktig det å kunne lese er for å åpne kunnskapsuniverset.

Representanten Hagerup har tidligere referert til et brev som alle vi i komiteen har mottatt i dag, og jeg velger å referere noe fra det. Det er altså Utdanningsforbundet, Skolelederforbundet, Elevorganisasjonen, Foreldreutvalget og KS som ønsker seg en god og åpen debatt om bruken av digitale verktøy i opplæringen, og de skriver:

«Vi ønsker at alle som er kritiske til bruken av digitale verktøy i skolen også skal anerkjenne og berømme de gode, etiske og pedagogiske valgene som tas i bruken av digitale verktøy i opplæringen.»

Videre skriver de:

«For det ligger en strategi bak innføringen av digitale hjelpemidler i undervisningen. I stortingsmelding 23 (2012/13) ble «Digital agenda for Norge» vedtatt i Stortinget.» – det var altså Stoltenberg-regjeringen – «Strategier og retning ble staket ut, og i st mld 27 (2015/2016) «Digital agenda for Norge» ble det presentert fem prinsipper for hvordan vi skulle arbeide med digitalisering.»

De skriver også:

«Dersom en tar innover seg at våre nasjonale politikere både har gitt overordnet retning for samfunnet, strategi og retning for skoler og barnehager, blir spørsmålet hvor det har vært «hodeløst»?»

I debatten tidligere her i dag har man vært innom at ansvaret for digitalisering av Norge, også norske skoler, er fragmentert. Det påligger både familie- og kulturkomiteen, kommunal- og digitaliseringskomiteen og – selvfølgelig – Kunnskapsdepartementet et stort ansvar, men jeg vil jo si at kunnskapsministeren har et stort ansvar i å balansere debatten. Det handler om framtiden vår.

Statsråden sa at som politiker må hun balansere og se på den samfunnsmessige helheten når hun gjør sine vurderinger. Da er mitt spørsmål: Når vi oppfatter det sånn at skjermen i størst mulig grad skal ut av skolen, og bøkene skal inn, hvordan ønsker statsråden da å bidra til at framtidens industriarbeidere, som kommer ut i en heldigital industri, skal være forberedt på sin arbeidshverdag?

Øystein Mathisen (A) [13:58:29]: En god skole, der alle unger lærer, trives og opplever mestring, er vel målet for oss alle når vi diskuterer skolepolitikk. De siste ti årene har det skjedd mye innenfor digitalisering i norsk skole. Jeg gikk selv ut av ungdomsskolen i 2007, og skolehverdagen jeg hadde da, er svært annerledes enn den skolehverdagen elever har nå. Mulighetene for å hente inn kunnskap er mye større, men det kommer også med store utfordringer. Kritisk tenkning og kildekritikk er blitt viktigere og mye mer utfordrende. Samtidig ser vi en bekymringsfull nedgang i norske elevers resultater innenfor lesing.

Etter åtte år med Høyre har vi fått noen svake PISA-resultater som viser at leseferdighetene til norske elever har gått ned. Lesing er en grunnleggende ferdighet og nøkkelen til å lykkes i mange fag. Derfor er en god balanse mellom fysiske bøker og digitale læremidler svært viktig. Når vi hører historier fra mange skoler om lærere som sier at de har nesten ikke – eller ingen – fysiske bøker i klasserommene sine, er det vanskelig å si at man har en reell mulighet til å velge hvilke læremidler man skal gi ungene.

Dette har vi lyst til å gjøre noe med. Det handler om å oppnå balanse, ikke at de fysiske lærebøkene skal ta helt over. Og hvis man ser på de store midlene som bevilges fra alle kommuner og fra oss her nasjonalt, ser man at det vi gjør, er helt nødvendig. Det er ikke en radikal endring som drastisk kommer til å endre balansen der ute, men det kan oppnås balanse i norsk skole.

Regjeringen har gjort mange tiltak i det siste for å styrke lesing og for å gi reell mulighet til å bruke varierte læremidler. Ministeren gikk igjennom noen, og jeg skal gjenta fort: Vi har gitt 20 mill. kr til å styrke elevers leseferdigheter og lesemotivasjon, samtidig som det senere i år kommer en leselyststrategi. Nasjonalt lesesenter har fått 10 mill. kr i en engangsbevilgning. Man har økt bevilgningen til skolebibliotekene, som nå får 30 mill. kr totalt. Regjeringen har også styrket Kulturrådets skolebibliotekordning. Man har gitt 15 mill. kr til et målrettet forskningsprosjekt på kunnskap om digitale læremidler i skolen, samtidig som man har nedsatt et skjermbrukutvalg, og regjeringen har bevilget 115 mill. kr til fysiske lærebøker i skolen i revidert nasjonalbudsjett for 2023.

Det er viktige tiltak og reell satsing for å ha både fysiske og digitale læremidler. Mange har startet sine innlegg med å nevne at dette er bokdagen. Jeg kan avslutte mitt med å si at det er veldig fint at vi kan feire den uten at Høyres momsforslag på bøker ble innført. Det gjør det litt morsommere å feire denne dagen.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:01:42]: Det er en interessant debatt å følge, og flere har tatt opp hvor variert dette landskapet vi for så vidt diskuterer, er. Jeg må kommentere noen momenter som er tatt opp i debatten.

La meg starte med Høyres Hagerup. Jeg mener det er en feilslått polemikk å bruke det brevet vi har fått inn i dagens debatt, mot statsråden. Det er et nyttig og godt innspill som også tar innover seg mange av de sammensatte problemstillingene som vi står i. Statsrådens linje er god, og jeg er stolt over det arbeidet som gjøres, bl.a. for mobilforbud, for der ser man hvor verdifullt det er for unger å faktisk se hverandre i øynene og ha glede av å være sammen både i klassen og i fritimer i skolehverdagen.

Jeg har lyst til å nevne mitt besøk på Gausdal ungdomsskole i går. Der har de mobilhotell, de har arbeidslivsfag, og de har ingen atferdsproblemer. Så går det an å si veldig, veldig mye mer om det, for det er så imponerende det som skjer på den skolen.

Rødt er innom spørsmål knyttet til de ulike forslagene i saken, og da er det fristende å trekke fram at vi nå for et døgn siden fikk nyheten fra NRK om at over 400 anmodningsforslag og -vedtak fra Stortinget til regjeringen ligger ubehandlet og på vent. Det er ikke sånn at Stortinget må vedta enkeltforslag for at det skal skje. Vi vet at regjeringen gjør et meget bredt og godt arbeid her, og ikke minst har vi et godt samarbeid med SV gjennom budsjett. De er med på å stramme opp og følge opp mye av regjeringens arbeid også på dette feltet.

Så gjelder det et innlegg fra Høyre – nå har riktignok den representanten gått – men det er interessant også å betrakte hva som skjer i Oslo. Der har kunstig intelligens blitt rullet ut på enkelte skoler. Det blir argumentert med at det er et forskningsprosjekt. Man har rullet ut iPad-er i stort, men må kjøpe inn løsninger for å styre funksjonene på den enkelte iPad. Jeg mener det i seg selv er en fallitterklæring når vi må gjøre store innkjøp, bruke store ressurser og gjøre en kjempejobb på å implementere det pedagogisk, og så bruke midler og tunge ressurser etterpå på å kjøpe inn løsninger for å faktisk å kunne håndtere det og bruke det på en god måte i undervisningen.

Forbrukerrådet har jeg også lyst til å trekke fram i denne debatten. De peker på utfordringer knyttet til foreldre og skole hjem-samarbeid, der man typisk forventer at man har en viss styring og kontroll med læremidler. Men mange av begrensningene blir skrudd av etter skoletid, for da er jo elevene hjemme, mens foreldrene ikke nødvendigvis har innsikt i alle funksjonene og mulighetene på disse digitale hjelpemidlene.

Jeg har også lyst å trekke fram lærere på Lillehammer videregående skole, som roper varsko knyttet til gjennomføring av eksamen og bruk av kunstig intelligens. Det er altså en bredde av utfordringer, som jeg opplever denne debatten delvis er innom. Strategi for digital kompetanse og infrastruktur er godt på ballen, og det er midler i 2024 for å følge opp.

Margret Hagerup (H) [14:04:55]: Det brevet som kom fra store deler av Skole-Norge, var et lykke til med debatten i dag og en innstendig bønn om at vi skulle få debatten litt tilbake på sporet. Dit håper jeg vi kommer etter hvert.

Jeg la merke til at statsråden sa at det er sterkt når Stortinget så tydelig sier at det trengs en sterk anbefaling, og at en håper at kommunene følger opp. Kommunene har nettopp etterspurt et nasjonalt rammeverk, og derfor er det uforståelig, med den bekymringen som statsråden viser for dette temaet, at en ikke viser handling og setter i gang – at en får dette filteret på plass.

Statsråden sa også at læring er lesing og konsentrasjon. Læring er mer enn lesing og konsentrasjon, men begge deler er avgjørende for all annen læring. Så viste statsråden til skjermbrukutvalget og forskning som viser at når det gjelder langlesing, fungerer det bedre med bok. Det visste vi jo lenge før skjermbrukutvalget kom med denne rapporten, men det viser også at i denne debatten er det motsetninger. Det er noen ganger et læremiddel fungerer bra til noe, mens det er andre ganger et læremiddel ikke fungerer.

Når en henviser til å bytte ut skjerm med perm, viser det egentlig hvor vanskelig denne debatten er. Hvis en skal bytte ut skjerm med perm, kan ikke min niåring lese inn leseleksen sin og få læreren til å lytte på den leseleksen på iPad-en, for det løser en ikke med å bytte ut skjerm med perm.

Min gode kollega Jønnes leste opp strategien og det som er gjort for å innføre digitale læremidler. Hvis en ser til krigen i Ukraina nå: Hadde ikke de hatt digitale læremidler, hadde de ikke kunnet ha kritisk undervisning for de barna som har måttet flykte. Dette er også et tankekors som vi skal ha med oss i denne debatten: Kunnskap er noe av det viktigste et samfunn har, og rammes skolene, har en begrensede muligheter til å få gjort dette.

Det som aktørene i dette brevet også sier, er at kommuner som faktisk fulgte den nasjonale strategien i sin digitalisering av grunnskolen og videregående skole, har i dag et fortrinn – i motsetning til dem som bare kjøpte inn og delte ut, fordi de ikke hadde verken tilstrekkelig finansiering eller kompetanse for god implementering. Dette kan vi være enige om, men da må vi snakke om det: hvordan sikre en god implementering, hvordan sikre en god finansiering, og ikke minst hvordan sikre at lærerne klarer å utnytte dette på en god nok måte.

De ber om at pedagogiske vurderinger skal ligge til grunn. Også i høringsinnspillene er både Skolelederforbundet og Utdanningsforbundet helt tydelige på at vi ikke må lukke dørene og ha et enten–eller i denne debatten.

Kunnskapsministeren har et ansvar for å få denne debatten på sporet. Skjermbrukutvalget har ennå ikke kommet med sin konklusjon. Likevel konkluderer en på enkelte områder istedenfor å avvente. Jeg deler ministerens bekymringer, men mine alarmklokker ringer mest fordi debatten ikke er på rett spor.

Jeg vil avslutte med Skolelederforbundet, som henstiller til oss at vi ikke må forhaste oss inn i beslutninger som setter oss tilbake innen digital utvikling og gjør oss dårlig rustet i internasjonalt samarbeid og i møte med framtidens arbeidsmarked. Det er å gjøre elevene og skolen en bjørnetjeneste.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [14:08:15]: Igjen vil jeg benytte anledningen til å takke for denne viktige debatten, selv om det kanskje blir litt mye debatten om debatten, men det er viktig at vi også har det.

Jeg har noen korte merknader, og den ene er knyttet til representanten Hagerup, som tok opp dette med skjermbruk i fritiden, at en måtte se separat på det, hvis jeg forsto det riktig. Det vi vet, er at norske barn er blant de fremste forbrukerne av digitale enheter generelt, og mer enn i andre land, som saksordføreren var inne på i sitt innlegg. I fritiden har barn oftere og oftere øynene i skjermen framfor å se og snakke med hverandre, lese hverandres kroppsspråk og bygge relasjoner til hverandre. Vi balanserer ikke stor skjermbruk i fritiden ved å gi elevene mer skjerm i skolen. Vi balanserer skjermbruk i skolen gjennom å gi lærere og rektorer best mulig kunnskap om konsekvensene av skjermbruk, ikke gjennom å la dem stå alene. Først da kan lærerne ta de gode pedagogiske valgene.

Representanten Hagerup var i det siste innlegget også inne på at lesing fungerte bra med bok. Det visste en veldig godt fra tidligere. Jeg stiller meg derfor veldig undrende til hvorfor ikke Høyre-regjeringen, som satt i åtte år, da man rullet ut de digitale enhetene, gjorde en større innsats for å satse på bøker – hvis det ikke var noen ny kunnskap for representanten – og at en ikke gjorde noe med det.

Representanten Jønnes var inne på viktigheten av at framtidens arbeidstakere skal klare seg godt med de digitale verktøyene som framtidens arbeidsliv krever. Det er jeg helt enig i at er viktig. I likhet med veldig mange andre kunnskaper er det noe som er viktig å tilegne seg. Jeg synes likevel vi må balansere det bildet litt, for i den argumentasjonen en velger, kan en dra det litt langt og si at folk blir bedre sjåfører hvis de begynner kjøreopplæringen som femåringer. Når vi argumenterer i den debatten, må vi tenke på å gjøre det som sikrer mest mulig læring, bedre faglige resultater, et større fokus på sosiale og emosjonelle ferdigheter og satse på det for elevene våre – trygge dem i det og bygge trygge, hele mennesker og bevisste samfunnsborgere for framtiden.

Margret Hagerup (H) [14:10:56]: Jeg glemte å takke for debatten, og da ga statsråden meg en fin anledning til å si noen siste ord.

Når det gjelder skjermbruken som skjer på privat basis, mener jeg vi ikke må blande den med den skjermbruken som skjer i skolen, for der bruker en det læremiddelet som best fremmer læring, og det er en pedagogisk hensikt bak. Jeg tror veldig mange foreldre som hører denne debatten, tenker på barnet sitt som ser på YouTube eller gjør andre ting som de ikke skal gjøre på en skjerm.

Jeg mener at vi skal gjøre begge deler. Vi skal se hvordan vi kan bruke det på en best mulig måte i skolen, men vi må heller ikke glemme å snakke med ungene våre om hva mobiltelefonen gjør med konsentrasjonen deres, om det går an å skru av varsler, og hvordan de kan bruke tiden sin mer effektivt, for den glemmer vi.

Jeg vil avslutte med å si at bøkene forsvant ut av hjemmet lenge før de forsvant ut av skolen. Vi som foreldre har en viktig rollemodelljobb. Det er viktig. Hvis en skal ha trafikkbildet som en avslutning: Vi slipper jo ungene ut i trafikken selv om de ikke kan alle trafikkreglene, men vi guider dem på veien. Det mener jeg vi også må gjøre i denne saken.

Mahmoud Farahmand (H) [14:12:52] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid og konstruktiv dialog underveis i denne saken. Det er kanskje greit å starte med å fortelle hva hawala-virksomhet er, det er tross alt et fremmedord – mildt sagt. Det er et system for betaling og pengeoverføring over landegrenser og brukes mest i Asia og Afrika, mest i muslimske land – for å si det sånn.

I Norge var internasjonale betalingsformer fram til 2010 forbeholdt Norges Bank og valutabankene. Dermed var hawala-virksomhet forbudt. Likevel eksisterte systemet i en årrekke – innen det vakte offentlighetens oppmerksomhet i forbindelse med diverse kriminalsaker i 2001. Fra 1. juli 2010 ble reglene om betalingsforetak endret slik at det ble åpnet for at det kan søkes om begrenset tillatelse for å yte tjenesten – betaling og pengeoverføring. Slik tillatelse gir rett til å overføre penger til land der banksektoren er lite utbygd, eller der andre lovlige alternativer er betydelig dyrere enn uformelle systemer. I dag er det slik at Finanstilsynet gir tillatelse til å drive med pengeoverføringsvirksomhet, herunder dette såkalte hawala-systemet.

For at virksomheter skal få konsesjon, er det en forutsetning at foretak som drives etter de enkle reglene, følger regelverket som motvirker hvitvasking av penger og finansiering av terror. Foretakene er derfor underlagt regnskaps- og revisjonsplikt og hvitvaskingsreglene. De er dermed godt regulert. De er også under tilsyn av Finanstilsynet.

Representantforslaget som er fremmet, er viktig og tar for seg en viktig utfordring rundt hawala-virksomhet, ikke minst den trusselen dette kan utgjøre for Norge og Norges sikkerhet. Dette tar flertallet i komiteen på alvor. Til tross for at vi i flertallet deler bekymringen rundt hawala-virksomhet, er det uhensiktsmessig å innføre totalforbud mot denne typen virksomhet. Et forbud vil neppe medføre at hawala-virksomhet opphører, og vil mest sannsynlig resultere i at virksomheten går over til å være tildekt og operere uten regulering, slik situasjonen var før 2010.

Det er viktig at myndighetene kontinuerlig vurderer hvordan man skal opprettholde best mulig kontroll med denne type virksomhet, og iverksette nødvendige tiltak for å redusere risikoen for at trusselaktører kan bruke denne typen overføringer til å finansiere terror eller annen type ulovlig virksomhet.

Dette var innlegget mitt som sakens ordfører, og så kommer jeg tilbake med et innlegg til.

Tellef Inge Mørland (A) [14:15:50]: Jeg skal ærlig innrømme at før finanskomiteen fikk dette Dokument 8-forslaget fra Fremskrittspartiet på bordet, var ikke hawala en del av mitt daglige vokabular. Jeg tror nok de fleste her i denne sal først som sist kan innrømme at bakgrunnskunnskapen rundt hawala ikke har vært enorm.

Likevel: Forslaget til Fremskrittspartiet reiser en del interessante problemstillinger. For de som har lest framlegget, vil man se at også Fremskrittspartiet selv har foretatt en reise i denne saken, fra et Dokument 8-forslag som handlet om å «forby alle former for hawala-virksomhet» til at man ønsker å «styrke tilsyn og kontroll med hawala-virksomhetene».

Det siste tror jeg det er stor grad av enighet om i denne sal. Når man leser merknadene, vil man se at Arbeiderpartiet står inne i kommentarer der myndighetene bes om å opprettholde best mulig kontroll med denne typen virksomhet og iverksette nødvendige tiltak for å redusere risikoen for at trusselaktører kan bruke muligheten for slike overføringer til å finansiere terror og annen ulovlig virksomhet.

Selv om det er noen utfordringer ved sporbarheten i dette systemet, har Fremskrittspartiet i sitt eget Dokument 8-forslag vist til følgende: «Det har de senere årene vært flere straffesaker knyttet til transaksjoner gjennom hawala-systemet.»

Når man i verden i dag dessverre fortsatt har land med svak eller manglede bankinfrastruktur, vil det i et mangfoldig samfunn som det Norge er, være behov for å sende helt lovlige penger til folk og virksomheter i disse landene. Da er Arbeiderpartiets syn at det heller bør gjøres gjennom aktører som har en tillatelse til å yte betalingstjenesten pengeoverføringer, og som vi kan kontrollere og eventuelt sørge for at mister tillatelsen, dersom den ikke brukes i tråd med gjeldende regelverk. Alternativet til virksomheter som er strengt regulert og blir ført tilsyn med, er sannsynligvis at pengene tar andre veier, lenger utenfor myndighetenes kontroll, som smugling av kontanter ut av landet.

Det kan godt være det er rom for å intensivere kontrollen med hawala-virksomhet. Samtidig kan det være verdt å minne om det finansministeren skriver i sitt brev til komiteen, der han peker på at Finanstilsynet ved flere anledninger har tilbakekalt tillatelser til å yte betalingstjenester. Det er helt avgjørende at den kontrollmekanismen fungerer.

Opposisjonens leder i kontroll- og konstitusjonskomiteen, Peter Frølich, kom i går med et hjertesukk om at 423 anmodningsvedtak fattet av Stortinget under vekslende regjeringer, fortsatt lå på vent før de kunne bli utkvittert. «Det koster enormt med tid og krefter i byråkratiet og gjør regjeringen ineffektiv. Man kan ikke styre et land på denne måten», uttalte han.

Nå ville neppe de to anmodningsvedtakene som er foreslått fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, være tua som fullstendig veltet dette lasset, men når Fremskrittspartiet nå ser ut til å ha lagt bort sitt opprinnelige forslag, og det som gjenstår, langt på vei ser ut til å være i tråd med både komiteflertallets merknader og det finansministeren gir uttrykk for i sitt brev til komiteen her, ser jeg ingen grunn til at vi skulle øke anmodningstallet til 425 i denne saken.

Tor André Johnsen (FrP) [14:19:09]: Dette burde egentlig være en enkel sak, for vi har alle en felles interesse av å styrke kontrollen og få oversikten. Det er derfor Fremskrittspartiets opprinnelige forslag, som var å forby alle former for hawala-virksomhet, ble endret. Det fremmes ikke, fordi da så vi for oss at det skulle være mulig å få til et enstemmig vedtak. For som både Arbeiderpartiet og Høyre nå egentlig har sagt, ville de ikke støttet et forbud, men de er jo tydelig på at økt kontroll og styrking av kontroll og oversikt er viktig, og at de støtter det.

Argumentene som er anført mot forslaget, viser til departementets svar om hawala-virksomhet og effekten av et eventuelt forbud, og at et eventuelt forbud mest sannsynlig vil medføre at store deler av overføringen av kontanter til de landene hvor denne typen virksomhet anvendes, flyttes over til det svarte markedet, med mindre oversikt og mindre kontroll for norske myndigheter. Det er ikke positivt. Det vil si at man opprettholder et system som medvirker til kriminalitet, terrorfinansiering og hvitvasking, med begrunnelsen at alternativet ville vært verre. Dette er et litt rart resonnement, og dette er en begrunnelse som egentlig ikke er holdbar.

Meld. St. 15 for 2023–2024 har finanskomiteen dessverre ikke lest, den har vi jo i justiskomiteen. Den heter Felles verdier – felles ansvar, og ligger nå til behandling hos oss. Der kan vi lese, svart på hvitt:

«Innstramming av hvitvaskingsregelverket og tilbaketrekking av konsesjonen til flere betalingsforetak som drev ulovlig hawala-virksomhet medførte at flere av foretakene startet med betydelig utførsel av kontanter udeklarert (…). Det er nå en stor nedgang i deklarert fysisk utførsel av kontanter. Det er grunn til å tro at nedgangen skyldes at Hawala-aktører i stedet for å deklarere den fysiske utførselen, smugler kontanter ut av landet. Ifølge Kripos ble det i 2022 og 2023 tatt flere store valutabeslag på vogntog, både utgående fra Norge og i utlandet.»

Videre står det:

«Blant eksempler på norske saker ble en hawala-aktør siktet for hvitvasking av rundt 455 millioner kroner i 2020. Hawala-aktører og andre tradisjonelle pengeoverføringstilbydere blir i politiets operasjon Kriminelle Nettverk (KN) løftet frem som kritiske ressurser for organiserte kriminelle.»

Det står det i regjeringens egen melding. Det er krystallklar tale. Derfor håper jeg virkelig at regjeringspartiene og også Høyre ser litt mer på forslaget, etter at vi har endret det og gått bort fra å forby det, og nå fokuserer på styrking og kontroll.

Jeg tegner meg på nytt etterpå, men jeg tar uansett opp de forslagene som vi har fremmet.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [14:22:30]: Først vil jeg si at jeg oppfatter komiteens mindretall slik at det ikke lenger foreslås å forby all hawala-virksomhet. Det er bra.

De største bekymringene rundt hawala-virksomhet har vært knyttet til ulovlig virksomhet. Som komiteen påpeker, er det allerede straffbart å yte betalingstjenester uten tillatelse. Det finnes i dag en ordning som åpner for å gi begrensede tillatelser til å yte betalingstjenester i form av pengeoverføring. Ordningen har gjort det mulig å tilby hawala-tjenester i ordnede former, underlagt visse begrensninger. Det er en liten håndfull norske aktører som har tillatelse til dette i dag. Disse skal følge bl.a. hvitvaskingsregelverket og valutaregisterregelverket. Regelverkene bidrar til sporbarhet og kontroll, noe som er viktig.

Jeg oppfatter at komiteens mindretall i utgangspunktet ikke mener at ordningen med begrenset tillatelse bør fjernes. Det mener jeg også er riktig. Dersom vi ikke har en slik ordning, kan flere aktører registrere seg som agenter for utenlandske betalingsforetak. Det kan gi oss mindre oversikt og kontroll over tjenestene. Uten en norsk ordning kan det i tillegg være fare for at noen aktører velger å tilby pengeoverføring på ulovlig basis.

Mindretallet ønsker å be regjeringen styrke tilsyn og kontroll med de såkalte hawala-virksomhetene. Finanstilsynet fører tilsyn med foretakene. Disse har dessuten regnskapsplikt, og regnskapene må revideres. De har også plikt til å rapportere til Finanstilsynet to ganger i året, der en av disse skal inkludere revisjonsberetning fra det foregående året. Rapporteringen gir innsyn i virksomheten. Finanstilsynet har over tid tatt ulike grep som ledd i sitt tilsyns- og kontrollarbeid. Flere av foretakene som etter en overgangsordning fra 2011 måtte søke om ny konsesjon, fikk ikke fornyet tillatelsen. Videre har Finanstilsynet siden 2017 fattet vedtak om tilbakekall av konsesjon til ni betalingsforetak. Senest i 2023 ble to tillatelser tilbakekalt som følge av brudd på hvitvaskingsloven. Finanstilsynet er godt kjent med risikoene i tilknytning til disse bransjene, noe som gjør at de kan drive et risikobasert tilsyn. Jeg mener dette viser at Finanstilsynet samlet sett har et godt tilsyn og god kontroll.

Presidenten [14:24:54]: Det blir replikkordskifte.

Mahmoud Farahmand (H) [14:29:27]: Jeg skal ikke dra ut denne debatten mer enn nødvendig, men på vegne av Høyre – ikke som saksordfører nå – må jeg si at vi selvfølgelig støtter problembeskrivelsen av hawala, slik vi har gjort i saksordførermerknadene. Men det å igjen gi et departement enda flere oppgaver ved et oversendelsesoppdrag som neppe kommer til å føre fram til det resultatet vi ønsker, er uheldig. Det vil binde opp ressurser. Jeg tror personlig ikke det vil være en god løsning. Slik jeg forstår statsråden, har man et øye på de problematiske sidene her. Man har en plan eller en tanke og idé om å styrke tilsynsvirksomheten og bruke de ressursene.

Så må det legges til, slik representanten fra Fremskrittspartiet også var inne på, at dette ikke ene og alene er noe Finanstilsynet skal jobbe med. Det er et ansvar som også Økokrim og andre entiteter som skal følge opp dette, har.

Dermed må jeg si at vi i Høyre ikke kommer til å støtte de to forslagene. Det er ikke fordi vi ikke er enig i tiltaksbeskrivelsen, men fordi vi ikke tror det kommer til å gi effekt for målet. Det kommer til å påføre departementet enda flere arbeidsoppgaver, slik min kollega Frølich har sagt. Det er over 400 oversendelsesforslag som jammer ned departementets arbeidsmengde. Det er ikke god ressursbruk, og det tror jeg også Fremskrittspartiet kan være enig i.

Tor André Johnsen (FrP) [14:31:04]: Det er litt spesielt at stortingsflertallet i denne saken sannsynligvis stemmer mot det de egentlig er for, bare fordi de vil skjerme departementet for ekstra arbeidsoppgaver. Den er original. Den er ny. Den er det heldigvis ikke ofte vi hører.

Det er en logisk brist her, for i merknadene som er skrevet av flertallet, står det svart på hvitt at de ser det som «viktig å styrke myndighetenes evne til å føre tilsyn og kontroll med hawala-virksomhetene». Det er faktisk bra. Det er klokt, og det er riktig.

Jeg er egentlig litt usikker på finansministeren, men det virker som han i hvert fall litt forsiktig var enig i at alt kan bli bedre, og at det kan være klokt med økt tilsyn. Slik kan han vel tolkes som han kanskje er enig med sine partifeller på Stortinget, men det framstår uansett lite konsekvent at flertallet ikke er villige til å gjøre sine merknader og ord om til handling og stemme for vårt forslag. Vi har nemlig tatt ordlyden fra regjeringspartiene og fra Høyre og de andre opposisjonspartiene og formulert dem som et forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke tilsyn og kontroll med hawala-virksomhetene, med den hensikt å forebygge og redusere sannsynligheten for lovbrudd i forbindelse med overføring av kontanter til utlandet.»

Det er veldig viktig. Det er ikke noen tvil om at vi har en stor svart økonomi her, og når politiet selv advarer mot at dette egentlig er en honningkrukke for organiserte kriminelle, må vi politikere våkne. Alt annet er uansvarlig. En naturlig oppfølging av flertallets litt fromme ønske bør være en tilslutning til vårt andre forslag, som er å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av hensiktsmessigheten av å opprettholde hawala-virksomheten dersom slik kontroll ikke realistisk kan gjennomføres.

Uansett håper vi at noen i denne sal tør å tenke litt selv og stemme for i hvert fall ett av våre forslag. Jeg har som sagt tatt opp våre forslag til behandling. Da anser jeg også mine innlegg i denne saken som avsluttet.

Tellef Inge Mørland (A) [14:33:15]: Jeg opplever vel at representanten fra Fremskrittspartiet prøver å skape en uenighet som ikke er der. Vi er alle sammen opptatt av denne problemstillingen. Vi har kanskje et ulikt syn på i hvilken grad man kan redde både Norge og verden gjennom anmodningsvedtak, men det er altså sånn at Stortingets vilje også kommer til uttrykk gjennom de merknadene vi skriver. Hvis ikke hadde vi ikke skrevet merknadene.

Det er interessant når representanten Johnsen fra Fremskrittspartiet sier at de bare har tatt ordlyden fra regjeringspartienes og Høyres merknader. Da hadde det også vært en anledning for at Fremskrittspartiet sto sammen med oss om de merknadene i stedet for å lage dem som egne anmodningsvedtak i neste runde, for nettopp kanskje å kunne ha uttrykt en enstemmig komité.

Jeg vil rose representanten fra Høyre, Mahmoud Farahmand, for at han faktisk har satt seg inn i denne saken og jobbet godt med den. Da er det egentlig ikke noen grunn til at vi skal skape et kunstig skille her.

Det interessante med behandlingen av denne saken er egentlig Fremskrittspartiets snuoperasjon i så måte. De fremmet altså et helt annet forslag som gikk på å forby hele hawala-virksomheten. Det er klart at det ville vært en reell politisk uenighet med det som er dagens politikk, og det ville det vært et poeng å kunne stemme over. Når man bare skal anmode om det samme som både komiteen skriver i sine merknader og finansministeren nå har gitt uttrykk for både i brev og fra talerstolen, ser ikke jeg noe annet enn at det bare er evnet til å ta opp mer administrative ressurser – i stedet for faktisk å kunne jobbe med denne typen økonomisk kriminalitet, som Fremskrittspartiet gjennom denne saken gir uttrykk for at de er opptatt av. Da tror jeg det er mye mer fornuftig.

Det står selvfølgelig statsminister, finansminister og regjering fritt å komme tilbake til Stortinget på ethvert tidspunkt hvis de i dette arbeidet ser at det er fornuftig med tydeligere og strengere reguleringer.

Jeg tror i hvert fall det er viktig at etterlatt inntrykk etter denne debatten er at vi står sammen om at det er noen bekymringsfulle sider ved betalingsformidling ved hawala som vi ønsker kontrollert, men vi tror ikke det vil løse problemet og at det som skjer ulovlig i dag, skal opphøre, bare vi får forbydd denne typen virksomhet. Det er tvert imot viktig at de som har gode intensjoner med lovlige penger, får en mulighet til å formidle det gjennom transaksjoner der myndighetene faktisk har et apparat for å kontrollere aktørene som driver det.

Tor André Johnsen (FrP) [14:36:00]: Når Arbeiderpartiet påpeker Fremskrittspartiets snuoperasjon, er det viktig å få presisert og forklart det litt.

Årsaken til at vi endret forslaget, er nettopp at vi så at det her var mulig å kunne få til et enstemmig vedtak. Vi endret da vårt forslag basert på det alle egentlig er enige om, nemlig at vi må ha økt tilsyn og økt kontroll. Det som er rart her, er jo ikke at Fremskrittspartiet har snudd. Det som er rart, er at resten av Stortinget ikke er villig til å støtte et forslag tydeligvis bare fordi det er fremmet av Fremskrittspartiet. Det framstår veldig rart.

Regjeringspartiene og de andre partiene skriver det jo i merknader. Hvorfor er det da så farlig å være med på å støtte et forslag som har identisk ordlyd som merknadene de har skrevet selv? Det er helt uvirkelig å forstå.

Når vi vet at én eneste aktør hadde ført nesten 0,5 mrd. kr ut av landet ulovlig, vet vi at det her er snakk om kanskje veldig mange milliarder som forsvinner i gråmarkedet. Det er litt rart at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke er interessert i å få kontroll på de skatteinntektene.