Stortinget - Møte tirsdag den 14. november 2023

Dato: 14.11.2023
President: Nils T. Bjørke
Dokument: (Innst. 23 S (2023–2024), jf. Dokument 8:233 S (2022–2023))

Søk

Innhald

Sak nr. 10 [12:51:49]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Guri Melby, Sveinung Rotevatn, Grunde Almeland og Ola Elvestuen om å inngå rammeavtale om utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk med EU (Innst. 23 S (2023–2024), jf. Dokument 8:233 S (2022–2023))

Talarar

Presidenten []: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Hårek Elvenes (H) [] (ordfører for saken): Utenriksministeren skriver i sitt svarbrev til denne saken at regjeringen ikke har tatt stilling til de forslagene som forsvarskommisjonen har kommet med. Den tiden kommer jo raskt, at regjeringen må ta stilling til de forslagene som kommisjonen har kommet med, så i så måte går vi en ganske spennende tid i møte.

Krigen i Ukraina er en krise med uoverskuelige konsekvenser for europeisk sikkerhet. EU har møtt krisen med økt og forsterket samarbeid innen utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Norge er imidlertid utenfor det intensiverte samarbeidet om europeisk sikkerhet fordi utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk ikke er en del av EØS-avtalen. Så lenge fullt EU-medlemskap ikke er aktuelt for stortingsflertallet, mener Høyre at Norge bør følge anbefalingen fra flertallet i forsvarskommisjonen om å inngå en egen rammeavtale knyttet til utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk med EU.

Høyre deler oppfatningen til flertallet i forsvarskommisjonen, som legger til grunn at EU trolig kommer til å få en mye mer framtredende rolle i europeisk og global sikkerhet de kommende årene. Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Norden er endret. Danmark har nå avskaffet det såkalte «forsvarsforbeholdet» til sitt EU-medlemskap, og Sverige og Finland blir etter hvert NATO-medlemmer. Alle disse landene er altså medlemmer av EU.

Norge er allerede tett knyttet til EU gjennom EØS-avtalen og en rekke andre avtaler, men et formalisert samarbeid innenfor forsvar og sikkerhet finnes ikke. Det er en ulempe at deler av sikkerhetspolitikken som angår oss, og som kan påvirke oss, drøftes og besluttes på arenaer i EU der Norge ikke er til stede. Det er grunn til å tro at et forsterket utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid ikke vil undergrave NATO-alliansen. NATO forblir bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk. NATO er imidlertid en rent militær allianse, mens EU er en politisk allianse med helt andre muligheter til å utforme en felles politikk i viktige sikkerhetspolitiske spørsmål for Europa og Norge. Dette blir stadig tydeligere og viktigere for oss.

Presidenten []: Presidenten antar at representanten vil ta opp forslag.

Hårek Elvenes (H) []: Ja, det vil jeg.

Presidenten []: Da har representanten Hårek Elvenes tatt opp forslaget fra Høyre og Venstre.

Trine Lise Sundnes (A) []: Vi hørte i dag vår utenriksminister Espen Barth Eide i sin EØS-redegjørelse understreke at EU i kjølvannet av Russlands fullskala angrep på Ukraina har fått økt sikkerhetspolitisk betydning også for Norge – ikke på bekostning av, men i nært samarbeid med NATO. Jeg ser fram til debatten om hans redegjørelse torsdag.

Når det gjelder herværende representantforslag, behandlet i Innst. 23 S, mener Arbeiderpartiet at det er vårt medlemskap i NATO som må være bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Dette er bakgrunnen for vår tilråding om å ikke vedta forslaget om å inngå en rammeavtale om utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk med EU. Det er fornuftig å avvente regjeringens behandling av forsvarskommisjonens rapport.

EU skal ikke erstatte eller konkurrere med NATO når det gjelder avskrekking, trygghet og forsvar. NATO og EU trekker i stort på de samme ressursene i Europa, og derfor er det viktig å unngå duplisering. Vi samarbeider allerede godt med EU. Vår regjering ser norsk og europeisk sikkerhet i sammenheng og arbeider aktivt for å utvikle samarbeidet med EU i tråd med norske interesser.

Utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid med EU har åpenbart ikke blitt mindre aktuelt etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Som første og eneste tredjeland bidrar Norge til EUs treningsmisjon for ukrainske soldater og med finansiering av stridsvognammunisjon gjennom EU-mekanismen European Peace Facility. Norge er også en aktiv deltaker i en rekke andre forsvarspolitiske avtaler, som PESCO. Vi deltar i prosjektet om militær mobilisering sammen med USA, Canada og Storbritannia, og i relevante tilfeller vurderes også deltakelse i andre prosjekter.

Vi deltar også i det europeiske forsvarsfondet, EDF, som sikrer norsk forsvarsindustri kontrakter og god avkastning, og bidrar samtidig til å legge grunnen for framtidige felleseuropeiske forsvarsanskaffelser. Norges tilslutning til rammeavtalen for ammunisjonsanskaffelser sammen med andre EU-land trekker i samme retning.

Når representantene bak forslaget foreslår å be regjeringen om å innlede dialog med EU om mulighetene for en rammeavtale for norsk tilknytning til EUs felles utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, understrekes det fra vår side at vårt medlemskap i NATO må være bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Det er vårt medlemskap i NATO som er bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. EU skal ikke erstatte eller konkurrere med NATO med tanke på avskrekking, trygghet og forsvar. NATO og EU trekker i stort på de samme ressursene i Europa, og det er derfor viktig å unngå duplisering.

Krigen i Ukraina har tydelig vist oss hva betydningen av nasjonal beredskap og nasjonal kontroll betyr. Det betyr svært mye å ha et godt nasjonalt forsvar. Den tøffe og pågående krigen i Ukraina viser oss hva militær motstandskraft, utholdenhet og sivil beredskap betyr.

Vi samarbeider allerede godt med EU. At Norge står sammen med våre europeiske partnere om sanksjonene og de harde linjene mot Russland, vitner om dette. Samtidig har det vært behov for å gjøre nasjonale tilpasninger. Det er svært viktig at vi beskytter kanalene som er av direkte betydning for nasjonal trygghet og sikkerhet og ivaretar de godt etablerte samarbeidsplattformene på bl.a. fiskeri og søk og redning i nordområdene. Dette kommer også til syne i spørsmålet om å vedta forbud mot havneanløp. Norges situasjon skiller seg fra EUs på fiskeriområdet på grunn av felles norsk-russiske bestander og gjensidig soneadgang.

Det har også vært tett koordinering mellom NATO og EU, og sikkerhet og forsvar blir stadig løftet på den politiske dagsordenen i de enkelte europeiske land. EU og NATO har likevel svært forskjellige roller. Selv om Lisboa-traktaten, som EU er bygd på, understreker solidaritet innad i unionen, har betydningen av NATO som en rendyrket kollektiv forsvarsallianse blitt betydelig styrket i lys av Russlands angrepskrig, og alliansens samhold er viktigere for Europa enn på mange tiår. Alliansens strategiske planer og konsept er spisset sett i forhold til dagens trusselbilde.

I våre nærområder er viktigheten av NATO meget tydelig understreket av Sveriges og Finlands søknader om NATO-medlemskap. Til tross for at både Sverige og Finland har et tett samarbeid med NATO i dag, er det kun fullt medlemskap som gir sikkerhetsgarantien i NATOs Artikkel 5, det kollektive forsvar. Finlands og Sveriges politiske skifte mot et tettere samarbeid med NATO viser at EU-medlemskap ikke er nok som følge av den endrede trusselsituasjonen. Oppbygging av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i EU samt å etablere konkurrerende kommandostrukturer, styrkeoppsetninger og operasjoner, vil verken være fornuftig eller riktig bruk av ressurser og bør på det sterkeste unngås.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen att.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: NATO er bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Å innlede et tett samarbeid med EU på dette feltet synes å være mer et politisk grep enn et grep som kan gi oss et bedre forsvar og bedre sikkerhet. Det er ingenting som tyder på at det norske forsvaret, eller forsvaret av Norge, er tjent med at det inngås en rammeavtale med EU på forsvars- og sikkerhetsområdet. Påstanden om at mer fokusering på europeisk samarbeid samtidig vil styrke de transatlantiske båndene, er i beste fall tvilsom. Argumentene slår hverandre faktisk i hjel. Man får ikke mer samhold i NATO ved å forsterke Europa uten USA. Dersom Norge velger et tettere samarbeid i Europa, er dette et signal til USA om at Europa i større grad evner å forsvare sitt eget kontinent – et helt unødvendig signal å sende i en tid hvor det transatlantiske samarbeidet er viktigere enn noen gang.

Når USA hevder at Europa må gjøre mer, betyr ikke det at Europa må gjøre mer på bekostning av USA. Det er liten tvil om at europeiske land, ikke minst Norge, må øke forsvarsbudsjettene, men USA forventer samtidig at dette fører til større materiellanskaffelser i USA. Et styrket samarbeid i Europa vil naturlig nok føre til flere felles prosjekter, noe som vil ramme amerikansk industri og dermed USAs vilje til å forsvare Europa. Her må vi ha to tanker i hodet samtidig. Et tettere forsvars- og sikkerhetssamarbeid i Europa gjennom EU vil også kunne svekke NATOs evne til å handle raskt i kritiske situasjoner. EU har ikke ressurser nok til å opprette egne, selvstendige kapasiteter militært uten at det reduserer tilgangene i NATO. EU har heller ikke kapabiliteter til å lede store militære operasjoner. Der vil de være helt avhengige av NATOs struktur for å kunne operere.

Man må også ta hensyn til de unike og sterke båndene som Norge over tid har bygd med USA og Storbritannia, som nå er utenfor EU. Det er ingen grunn til å risikere det i bytte mot et bredere kontinentalt samarbeid. Norge, Storbritannia og USA har sterke kulturelle, språklige og historiske bånd, og det er unødvendig å svekke disse til fordel for samarbeid sørover i Europa. Det er ikke som forslagsstillerne hevder, at vi kan gjøre alt på én gang, i alle fall ikke uten å bruke mer penger og samtidig svekke forsvarsevnen.

Når det er sagt, er det viktig å ikke blande sammen forslagets intensjon med det gode samarbeidet Norge allerede har med EU på forsvarssiden. Samarbeidet i European Defence Fund gir eksempelvis norsk industri mulighet til å delta i materiellprogrammer og utviklingsprosjekter. Norge kan også delta i enkeltprosjekter i forsvarssamarbeidet PESCO. Dette forsvarssamarbeidet, hvor de fleste av EUs medlemsland er med, bidrar Norge, USA og Canada om militær mobilitet. Dette arbeidet er viktig for at allierte skal kunne flytte militære styrker over landegrensene i krise eller krig. Norge kan også delta i EUs sivile og militære krisehåndteringsoperasjoner.

Norge har siden 2006 hatt en samarbeidsavtale med det europeiske forsvarsbyrået EDA. Gjennom EDA har vi tatt del i prosjekter som skal sikre leveranser for norsk forsvarsindustri. Norge deltar også i flere av EUs andre programmer, som bidrar til å redusere sårbarhet og bygge motstandsdyktighet i flere sektorer. Det gjelder rammeprogrammer for forskning og innovasjon og romprogrammene Galileo og Copernicus.

– Nå ser jeg at tiden er ute, og da avslutter jeg.

Guri Melby (V) []: Jeg vil først slå tydelig fast at Venstre er for norsk EU-medlemskap. Krigen i Ukraina, krig i Midtøsten og økt internasjonal ustabilitet gjør at verdier som demokrati, frihet og selvråderett står under press. Vi må kjempe for disse verdiene på en helt annen måte enn det vi har gjort de siste 20–30 årene, og vi må gjøre det sammen med Europa.

Dessverre innser også vi at regjeringens EU-politikk fram til 2025 er bundet på hender og føtter av Senterpartiets innbitte EU-motstand. Da må vi prøve å komme framover i EU-politikken der det er mulig. Slik Venstre ser det, er utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken et av de aller viktigste områdene.

Krigen i Ukraina har vist oss at sikkerhet ikke bare handler om militært forsvar, men også om energi, næringsliv, sanksjonspolitikk og mye annet. På mange av disse feltene er EU en mer relevant aktør med en mer passende politisk verktøykasse enn NATO, og vi mener at et forpliktende samarbeid med EU innenfor utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk vil gi den nødvendige forutsigbarheten for norsk sikkerhet og norsk næringsliv. Også forsvarskommisjonens flertall foreslår dette.

I dag er vår primære tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen. Problemet er at den avtalen ikke gir oss tilgang til de politikkområdene som EU nå utvider seg på. Alternativet til vårt forslag om en forutsigbar rammeavtale med EU om utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk er et komplisert samarbeid fra sak til sak og krise til krise, prisgitt forhold utenfor vår kontroll, og et samarbeid som ofte setter oss på gangen når viktige avgjørelser skal tas.

Dette blir ikke mer tydelig enn når det gjelder Norges manglende deltakelse i EUs nye satellittprogram, IRIS2. IRIS2 vil være et lukket og sikret satellittkommunikasjonssystem som bare EU-land får tilgang til. Det vil utgjøre kritisk infrastruktur, det vil bl.a. bli brukt til maritim overvåking i strategiske områder som Arktis, og det vil styrke Europas mulighet til både militær og sivil sikker kommunikasjon. Norsk umiddelbar deltakelse i IRIS2 er helt essensiell. Uten deltakelse sier forsvarsforskere at norsk sikkerhet svekkes. Næringslivet sier at norsk forsvarsindustri og romindustri blir utestengt fra markedet i sektorer som skal benytte IRIS2 som databærer. Regjeringen selv sier at deltakelse har høyeste prioritet, men da jeg nylig stilte spørsmål til næringsministeren om når Norge kunne delta, måtte han melde pass. Norge må nemlig vente på at EU finner ut hvilken avtaleform vår tilknytning skal ha, og må vente på at Europakommisjonen får et forhandlingsmandat fra Rådet. Og hvis vi får en avtale, må vi vente på Europaparlamentets ratifisering av avtalen, noe som trolig ikke kan skje før etter valget i juni 2024.

Jeg mener at vi ikke kan ha det slik. Jeg er glad for at det er andre partier som er mer framoverlent enn regjeringen, og for at Høyre er med på å støtte vårt forslag om å inngå en rammeavtale om utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk med EU. Jeg viser herved til forslaget vi har sammen med Høyre i denne saken.

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Jeg vil vise til redegjørelsen jeg holdt for noen timer siden, om EU og EØS, hvor jeg la stor vekt på at vi ser en tydelig utvikling av en sterkere rolle for EU i sikkerhetspolitikken, at det er viktig at vi følger nøye med på det, og at det også er helt riktig at EØS-avtalen alene bare delvis løser spørsmålet om tilgang til samarbeid rundt dette.

Men jeg sa også i den redegjørelsen, og gjentar her, at det likevel er slik når det gjelder alle de konkrete uttrykkene som her blir nevnt – det være seg European Peace Facility, det europeiske forsvarsfondet, EDF, EUs forsvarsbyrå, EDA, permanent strukturert samarbeid, PESCO, og de nye prosjektene som ble beskrevet i redegjørelsen, om bl.a. ASAP og EDIRPA – er dette samarbeid vi allerede er med i, har sluttet oss til eller er i ferd med å slutte oss til. Det gjelder også Secure Connectivity, IRIS2. Jeg tror ikke at en rammeavtale oppå dette vil løse problemet med at vi likevel må forhandle fram tilgang til hvert enkelt element. Så jeg mener at på veldig mange måter er behovet for å følge med på og ta del i EUs sikkerhetspolitiske samarbeid der det er relevant, godt ivaretatt innenfor den nåværende tilknytningsformen.

Vi kan alltids ha en diskusjon om vi skulle hatt en annen tilknytningsform, men å tro at det finnes delmedlemskap i sikkerhetspolitikken som gir en slags uavkortet adgang til alt sikkerhetspolitisk samarbeid uten å gå disse rundene med enkeltprosjektene, tror jeg rett og slett ikke fører noensteds hen, så jeg ser ikke noe stort behov for en slik rammeavtale. Men jeg mener, som også komiteens flertall har uttrykt, at vi skal fortsette med et nært samarbeid på alle de feltene som er relevante for oss.

Jeg vil igjen understreke, som flere representanter har sagt, at NATO er ankerfestet for forsvarspolitikken. Så er det mange sider ved sikkerhetspolitikken som går ut over det, og der deltar vi jo, både innenfor det som går under rubrikken sikkerhetspolitikk, og f.eks. i energisamarbeidet, der vi samarbeider om energipolitikk med Europa.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Hårek Elvenes (H) []: Det utvikler seg en rollefordeling mellom EU og NATO som gjør at de forsterker og utfyller hverandre. Vi ser et EU som tar en stadig mer aktiv rolle knyttet til utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske spørsmål, særlig på områder der utfordringene er grenseoverskridende. Da kan hybride trusler eksempelvis nevnes.

Det er ingen tvil om det her gjøres vedtak som påvirker Norge, men som vi selv dessverre i svært begrenset grad er med og påvirker. Da er det nærliggende å spørre utenriksministeren, som er en erklært EU-tilhenger og sågar tidligere generalsekretær i Europabevegelsen: Ser utenriksministeren enkelte ulemper ved at Norge ikke har en slik rammeavtale, eller – sagt på en annen måte – at regjeringen vender tommelen ned for å inngå en rammeavtale slik som den forslaget beskriver?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Det er riktig at jeg var og er en erklært EU-tilhenger, og jeg mener på generelt grunnlag at man har mer medbestemmelse i organisasjoner man er med i, enn i organisasjoner man ikke er med i. Så langt er jeg enig med spørsmålsstilleren. Samtidig tror jeg også at denne rammeavtalen ikke tilfører noe særlig til det vi allerede har, for vi har jo nettopp vist at gjennom skiftende regjeringer – også denne, som aktivt har engasjert seg i dette – har vi sluttet oss til mange av de konkrete uttrykkene for sikkerhetspolitikk vi ser i EU, altså dem jeg nettopp ramset opp og ikke trenger å gjenta. Det er jo der sikkerhetspolitikken i praksis skjer.

Gitt at vi nå har det nasjonale kompromisset vi har, med EØS-avtalen pluss et 70-talls tilleggsavtaler, og at vi kobler oss på der hvor vi ser en egeninteresse i det og finner løsninger på det, mener jeg at vi er godt ivaretatt. Så kan vi ved andre anledninger snakke om hvordan tilknytningsformen egentlig burde ha vært.

Hårek Elvenes (H) []: Takk for svaret. Er det slik å forstå at utenriksministeren allerede nå vender tommelen ned for det forslaget som forsvarskommisjonen har anbefalt? Utenriksministeren skriver jo i sin redegjørelse til saken at regjeringen ikke har tatt stilling til noen av forsvarskommisjonens anbefalinger. Er det slik å forstå at når det gjelder dette, har utenriksministeren allerede inntatt et standpunkt som også er regjeringens standpunkt: at det ikke er aktuelt med en slik rammeavtale?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Nei, jeg har ikke vendt tommelen verken opp eller ned for noen enkeltelementer i kommisjonens forslag. Jeg mener at det skal vi se på som en helhet og i sammenheng og komme tilbake til som en helhet og i sammenheng. Det jeg er enig med regjeringspartienes representanter i komiteen om, er at det å vedta dette her og nå er noe vi ikke vil anbefale. Men jeg mener at diskusjonen om alt som kom fra forsvarskommisjonen, bør diskuteres og gis en grundig gjennomgang, og regjeringen kommer til å gjøre det og komme tilbake til alle elementene i det.

Hårek Elvenes (H) []: Da kan jeg kanskje tillate meg å konkludere med at det fortsatt er en åpning for at en slik rammeavtale kan komme på plass når utenriksministeren har fått gått nøye inn i problemstillingen?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: I den forstand at vi skal se på helheten i forslagene og se hva vi følger opp og hvordan vi tar det videre, er svaret på det ja. Men nå har jeg også sagt at jeg ikke ser at akkurat denne rammeavtalen vil tilføre spesielt mye nytt. Jeg tror ikke det gjør at vi slipper unna å gå rundene på hvert enkelt felt, og på den annen side har vi erfaring for at når vi gjør nettopp det, blir vi sett på som en særlig viktig og nær partner. Vi er også definert av EU som den tettest assosierte partneren EU har. Vi er altså det nærmeste ikke-medlemmet, og det har EU nylig gitt uttrykk for gjennom sitt såkalte strategiske kompass. Så der det er av interesse for både EU og oss, kan vi være med, men vår sikkerhetspolitiske hovedtilknytning forblir i NATO.

Guri Melby (V) []: Utenriksministeren sa i sitt innlegg at vi håndterer samarbeid med EU om sikkerhetspolitikk godt uten en rammeavtale og uten et EU-medlemskap, men viser ikke den saken som jeg viste til i mitt innlegg, om IRIS2, at vi ikke gjør det?

Spørsmålet mitt er egentlig ganske enkelt. Tror utenriksministeren at en rammeavtale ville gjort alle disse skrittene for deltakelse i IRIS2 lettere enn det er i dag?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Mitt syn er at tilknytningen til IRIS2 og Secure Connectivity må skje gjennom tilknytningen Secure Connectivity. Det tror jeg kommer til å skje, og der har vi en positiv tone med Kommisjonen. Jeg tror ikke at en rammeavtale ville gitt en slags «shortcut» til en slik avklaring, for dette er formelle avtaler med et formelt innhold som vi likevel måtte ha laget. Jeg tror egentlig alle sider i denne debatten gjør litt mye ut av verdien av en slik rammeavtale. Poenget er at vi har en meget omfattende avtale med EU som heter EØS-avtalen, vi har over 70 tilleggsavtaler, stort og smått, og vi deltar i veldig mye av det EU gjør, men etter en selvstendig vurdering av hvert enkelt tiltak. Så lenge vi har den tilknytningsformen vi har, mener jeg at dette etter forholdene fungerer greit.

Guri Melby (V) []: EU satser nå ganske store summer på IRIS2. Det er klart at én del av deltakelsen handler om sikkerhet, men en annen del handler også om norsk næringslivs mulighet til å være med på å konkurrere om kontrakter. Slik det ligger an nå, er det ikke mulig for norsk næringsliv å delta på like vilkår med øvrig europeisk næringsliv. I Aftenposten i går påpekte NUPI-forskeren Pernille Rieker at det er altfor sent å starte initiativ overfor EU når forordningen foreligger, og at vi burde vært mer aktiv i forkant og klart å avklare norsk deltakelse på et tidligere tidspunkt. Mener utenriksministeren at det hadde vært mulig å gjøre tiltak som gjorde at Norge hadde fått bli med tidligere i dette?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: En generell utfordring med vår tilknytningsform er at som hovedregel vil de formelle tilslutningene fra Norges eller andre EØS-lands side skje etter at EU er ferdig med sin behandling. Det ligger litt i sakens natur, og det er slik EØS-avtalen – pluss, pluss – fungerer. Slik sett er det klart at hadde man vært medlem av EU, som Venstre vil, hadde man vært tidligere ute med å utforme politikken. Vi vet også at der vi har særlig offensive interesser, særlig defensive interesser eller særlig norske synspunkter, er det mulig å påvirke tidlig i prosessen. Jeg har ikke fulgt IRIS2-prosessen så nøye at jeg kan si om ting kunne vært gjort tidligere der, men jeg har i hvert fall nå et veldig godt inntrykk av at vi er i en god prosess med Kommisjonen. Som representanten Melby helt riktig sier, har vi både forsvarspolitiske og næringspolitiske interesser i å delta, og vi har også noe å bidra med, for det er faktisk et betydelig norsk rommiljø som kan delta, og som er interessert i det.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 10.

Votering, sjå voteringskapittel
Førre kapittel
Neste kapittel