Etter forslagsstillernes oppfatning må Stortinget aktivt
bidra til at det samlet sett er en effektiv ressursbruk mellom de
forskjellige forvaltningsnivåene. I dag er alle de tre
forvaltningsnivåene engasjert innenfor kulturarbeid. Forslagsstillerne
er av den oppfatning at man her må forsøke å få til
en rasjonalisering og bli mer kritisk til hvilke av disse forvaltningsnivåene
som bør være engasjert innenfor dette arbeidet.
Etter forslagsstillernes oppfatning, bør det offentlige
virkemiddelapparatet innenfor kultursektoren være så nær
brukerne som mulig. Det må også tilstrebes at
de viktige beslutningene som berører disse virkemidlene
blir tatt så nær brukerne som mulig, slik at beslutningstakerne
lettere kan stå til ansvar overfor brukerne. Det betyr
at det vesentligste av offentlige midler som skal tilfalle kulturlivet
og kulturminnevernet må kanaliseres direkte til kommunesektoren
eller organisasjoner uten statlige bindinger på bruken
av disse. På den måten kan hver enkelt kommune
selv avgjøre hva som er viktig for dens innbyggere på dette
området. Ved å overlate det vesentligste av beslutningsprosessene
til disse vil man antakeligvis oppnå en økt diskusjon
om kulturpolitikken lokalt i hver enkelt kommune og skape et økt
engasjement rundt dette.
Etter forslagsstillernes oppfatning er fylkeskommunen et overflødig
organ i norsk offentlig forvaltning. I dag er de fleste fylkeskommuner
aktivt engasjert innen kultursektoren og det blir der fattet svært
mange beslutninger som angår folk i de enkelte kommunene.
Dette er ikke heldig da fylkeskommunen ikke har greid få en
posisjon som et nødvendig offentlig organ i folks øyne.
Staten må derfor ikke kanalisere offentlige kulturmidler
til fylkeskommunene, men sørge for at disse tilfaller hver
enkelt kommune isteden.
Når det gjelder de statlige virkemidlene, så bør disse
være så lite kostnadskrevende og så enkle
som mulig. Staten bør ikke selv administrere og fordele disse
midlene, men overføre disse direkte til hver enkelt kommune.
Staten bør kun sørge for finansieringen av nødvendige
statlige institusjoner og kulturminnevern av spesiell nasjonal betydning.
Forslagsstillerne mener at det innen norsk kulturpolikk må innføres
en slags «ett-dørs-politikk» som medfører
at aktørene innen kulturlivet har færrest mulig
offentlige instanser å forholde seg til. Resultatet av
dette vil bli en bedre ressursbruk og en mer vitalisert kulturpolitikk.