Til Stortinget
Det sittende og det forrige Statoil-styrets mangelfulle kompetanse
i forbindelse med lederlønns- og fallskjermavtaler overfor
tidligere konsernsjef Harald Norvik og muligens andre i lederstillinger
er i den senere tid blitt kjent for offentligheten. Det forrige
styret ble skiftet ut, men når det nyutnevnte styret også demonstrerer
sin manglende forståelse for samfunnsvirkningen av den
etterlønns- og pensjonsavtale for den 53 år gamle
konsernsjef Harald Norvik som selv sa opp sin stilling som konsernsjef
som det nye styret inngikk, kan ikke styret bli sittende.
Det at det etableres en rett for styret til å si opp konsernsjefen
mot en etterlønn på en til to årslønner, er
akseptabelt for å unngå rettssaker vedrørende oppsigelsen,
samt unngå krav om å stå i stilling mens saken
verserer for rettsapparatet. En slik lønn er betaling for å slippe
en rettssak og er til gjensidig fordel for begge parter. En skyhøy
lønn frem til pensjonsalder 6–7 år senere
og deretter en skyhøy pensjon for en sjef som selv sier
opp sin stilling er hårreisende og et hån mot
vanlige arbeidsfolk og særlig i en hundreprosent eiet statsbedrift.
Dersom Stortinget og Regjeringen passivt godtar styrets handlemåte
ved å unnlate å reagere, vil enhver anmodning
fra statsminister, finansminister, regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter
til arbeidstakere om å vise moderasjon ved lønnsoppgjøret
falle på steingrunn, i tillegg til å være
en hån overfor vanlige arbeidsfolk. Det er ille nok at
troverdigheten til Landsorganisasjonen er borte gjennom LO-leder
Yngve Hågensens deltakelse i utformingen av Norviks lønnsavtale
som styremedlem i Statoil om ikke Regjeringens og Stortingets autoritet
og troverdighet også skal ofres på Harald Norviks
alter.
I en vanlig privateid og børsnotert bedrift ville det være
lite nasjonalforsamlingen og regjeringen kunne foreta seg hvis eierne,
dvs. aksjonærene, valgte å opptre uklokt, samt
sløse vekk sine penger. Når det imidlertid gjelder
en statsbedrift er det nasjonalforsamlingen og regjeringen som utøver
aksjonærmakten på vegne av de egentlige eiere,
nemlig den norske befolkning som skattebetalere, og da medfører
det en moralsk plikt for disse til å reagere. Dette burde
særlig gjelde for de politikere, stortingsrepresentanter
og partier som ofte fremhever behovet for at staten skal eie bedrifter
for derved å sikre en forsvarlig rettferdig og samfunnsgavnlig
kontroll med bedriften, som den nye Arbeiderparti-regjeringen med
statsminister Stoltenberg i spissen, gjør.
Når statsminister Stoltenberg allikevel i spontanspørretimen
29. mars 2000 sier at han har tillit til styret i Statoil,
samtidig som han klargjør at han synes styret har handlet
uklokt og at høye lederlønnsøkninger
og fallskjermer gir uheldige signaler før lønnsoppgjøret,
bedriver han en uakseptabel form for dobbeltkommunikasjon. Når
statsminister Stoltenberg hevder at styret i Statoil må stå for
de forretningsmessige vurderinger er det mye riktig, men en totalt
unødvendig fallskjerm eller gave på ifølge
Aftenposten 29. mars 2000 av Vital beregnet til en verdi på 29 mill.
kroner er forretningsmessig grovt uansvarlig og fullstendig i strid
med all samfunnsmoral. Det å gi bort 29 mill.
kroner av aksjonærenes penger er det stikk motsatte av å ivareta
forretningsmessige hensyn på vegne av selskapets eier og
viser at styret fullstendig mangler gangsyn når det gjelder
hvor styrets lojalitet skal befinne seg. Dersom et normalt aksjeselskaps
styre hadde gitt bort selskapets penger totalt unødvendig
og handlet forretningsmessig uklokt ville selvsagt aksjonærene
benyttet seg av sin rett til å bytte ut styret med et nytt
styre med bedre kompetanse. Det er meningsløst om et styre
i et selskap eiet av staten skal være fullstendig fritatt
for kontroll fra eiernes side eller ha en særegen maktposisjon
i forhold til eierne, slik olje- og energiminister Olav Axelsen
egentlig ga uttrykk for i sitt svar på spørretimespørsmål
fra Øyvind Vaksdal 29. mars 2000. Det olje- og energiministeren
egentlig sa var at det er styret i Statoil som skal ha
all makt og at staten som eier ikke skal blande seg bort i driften
av selskapet eller gi retningslinjer for selskapets virksomhet.
Da er det virkelig grunn til å spørre om hvorfor
i all verden Arbeiderpartiet har ment så lenge at staten
skal være eier av Statoil.
Når hovedgrunnen til at enkelte har ment og mener at
Statoil bør være eiet av staten har det vært
eller er fordi staten som eier skal sikre en samfunnsmessig forsvarlig
styring med selskapet. Nå er det altså avslørt
at det er det stikk motsatte det sittende styret i Statoil bedriver.
Ved sin uansvarlige handlemåte i lønns- og fallskjermsaken
har styret opptrådt slik at mulighetene for å få gjennomslag
for et fornuftig lønnsoppgjør er betydelig underminert
av LO-leder Yngve Hågensen og det nye Statoil-styret. Hvis Stortingets
flertall også slutter opp om statsminister Stoltenbergs
godkjennelse av Norviks fallskjerm ved å unnlate å gjennomføre
klare direktiver til et nytt Statoil-styre, vil det være
et meget negativt styringssignal til de norske fagorganiserte og
store lønnstakergrupper.
På denne bakgrunn fremmes derfor følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen som generalforsamling i Statoil om å skifte
det sittende styre til fordel for et nytt med nødvendig
kompetanse, samt gi instrukser til styret vedrørende den
lederlønnspolitikk og ventelønnssystem (fallskjermsystem)
selskapet skal følge.
29. mars 2000