Til Stortinget
Tilbakeføringstransporter med luftambulanse fra og mellom
helseinstitusjoner har til nå vært dekket av folketrygden.
Med henvisning til gjeldende forskrifter krever departementet nå deler
av disse utgiftene dekket av de berørte fylkeskommuner. Forslagsstillerne
mener at disse kostnadene fortsatt skal dekkes av folketrygden der
annen alternativ transport framstår som uhensiktsmessig
eller medisinsk uforsvarlig, og fremmer forslag om at forskriftene
endres slik at dette klart framgår av disse.
Lov om folketrygd inneholder egne forskrifter om godtgjørelse
av utgifter til luftambulansetransport fastsatt av Sosialdepartementet
den 18. desember 1987.
§ 2 (Den medisinske tilstand) lyder:
«Godtgjørelse av utgifter til luftambulansetransport
ytes dersom det foreligger sykdom eller skade som krever så hurtig
og effektiv legehjelp at bruk av ambulansebil/båt
eller andre mer tidkrevende transportmidler kan medføre
fare for den trygdedes liv eller helse, eller
når det er helt nødvendig med en mer skånsom
transport til sykehus enn det som kan skje med andre transportmidler, jf.
likevel § 8.»*
§ 8 (Overføring mellom helseinstitusjoner)
lyder:
«Folketrygden dekker ikke utgifter ved overføring av
pasienter mellom helseinstitusjoner med mindre overføringen
skjer av akuttmedisinske grunner og vilkårene
i § 2 er oppfylt.
Ved overføring bør først eventuelle
muligheter for overføring med ambulansebil/båt
eller rutefly vurderes.»*
*(Uthevelser i kursiv er
gjort av forslagsstillerne.)
I 1997 ble det opprettet et luftambulanseutvalg for å gjennomføre
en evaluering av luftambulansetjenesten fram til i dag (NOU 1998:8).
Utvalget framla sin rapport den 12. juni 1998. Rapporten
er sendt på høring til fylkeskommuner m.v.
Departementet har også bestilt en rapport fra SINTEF
med tittel: «Tilbakeføringer med luftambulansefly
- en kartlegging av omfang og kostnader». Rapporten forelå i
februar 2000. Det fremgår av denne at det i 1999 dreide
seg om 1 437 luftambulanseoppdrag med tilbakeføring,
hvorav 1 220 (85 pst.) skal belastes de nordnorske fylker
med henholdsvis 818 oppdrag i Nordland, 255 i Finnmark og 147 i
Troms. De øvrige 217 oppdrag fordeles på 6 fylker,
mens 11 fylker i landet ikke har slike utgifter i det hele tatt.
SINTEF-rapporten anslår kostnadene for fullfinansiering
av disse oppdrag til ca. 18 mill. kroner, mens departementet vil
gi «rabatter» slik at totalkostnaden skal bli
ca. 5 mill. kroner.
I sosialkomiteens innstilling til statsbudsjett for 2000 er ikke
denne saken omtalt særskilt, men flertallsinnstillingen
innebærer en beregnet innsparing på 5 mill. kroner
i tråd med Sosial- og helsedepartementets budsjettforslag.
I et brev fra Sosial- og helsedepartementet til fylkeskommunene
datert 16. desember 1999 refereres det til vedtatt statsbudsjett,
der det beregnes en innsparing på ca. 5 mill. kroner under
folketrygdens budsjett syketransport/luftambulanse med
bakgrunn i krav fra fylkeskommunene for tilbaketransport med luftambulanse,
og utfra ovenstående begrunnelse om at dette forutsettes
dekket av de ulike fylkeskommuner i forskrifter om godtgjørelse
til luftambulansetransport.
Forutsetningen for refusjon fra folketrygden av kostnadene til
tilbaketransport fra sykehus eller mellom helseinstitusjoner er
ut fra § 2 andre avsnitt:
... «når det er helt nødvendig med
en mer skånsom transport til sykehus enn det som kan skje
med andre transportmidler …»
Det er dermed rimelig å se på hvilke alternativer som
eksisterer for tilbakeføringstransportene.
De tre nordnorske fylkene vil bli særlig berørt
av omleggingen (1 220 av 1 447 oppdrag i 1999, svarende
til 85 pst.). Det vil her alternativt dreie seg om biltransporter
over svært store avstander der veistatus i tillegg er usikker.
Ingen ansvarlig lege vil sende disse pasientene ut på slike
langturer uten sikkerhet for forsvarlig overvåkning og
at tilstanden er stabilisert. For de lengste avstandene er biltransport
ikke aktuelt i dagens samfunn. En oppbygging av ambulansebilkapasiteten
til å ta disse transportene på sommerstid synes
helt urealistisk og er ikke kostnadsberegnet.
Man vil blant annet ha behov for døgnkontinuerlig vaktberedskap
for anestesisykepleier og evt. anestesilege for bemanning av biltransportene
for de dårligste pasientene. Tilbakeføringer med
ambulansebil foregår også i dag, men samfunnet
må ha tiltro til at de leger som rekvirerer ambulansefly
har vurdert alternativ transport som medisinsk uforsvarlig eller
så uhensiktsmessig at denne dermed ikke er valgt.
I tillegg skjer rekvirering av ambulansefly via en AMK-sentral,
som stiller krav til oppdragets art for at fly skal kunne benyttes.
Det vil dermed ikke være mulig å rekvirere ambulansefly
til tilbakeføringstransporter uten at det foreligger en
medisinsk begrunnelse for dette.
Tanken om at eksempelvis 818 langtransporter med ambulansebil
i Nordland fylke skal inn i ambulansebilberedskapen synes urealistisk
og er heller ikke kostnadsberegnet i rapporten fra SINTEF. Det foreligger
ingen forsvarlig kartlegging av de medisinske forhold for den aktuelle
pasientgruppen verken i NOU 1998:8 eller i den nye rapporten fra SINTEF.
I stedet synes vurderingene å være basert på svært
omtrentlige betraktninger om at det foreligger et udefinert «overforbruk» av
ambulansefly i Nord-Norge og i vestlandsfylkene.
Konklusjon: Ambulansebiltransporter for den største
delen av aktuell pasientgruppe er på grunn av avstandene
fullstendig urealistisk, medisinsk uforsvarlig og konsekvensene
av en slik omlegging er ikke kostnadsberegnet.
Helt fram til for få år siden ble disse transportene betalt
av staten ved Rikstrygdeverket. I Nord-Norge dreide det seg om en
utgift i størrelsesorden 6-8 mill. kroner. Medisinsk sett
var disse transportene en stor belastning for pasientene og også for øvrige
passasjerer. Gjennom økende effektivisering av sykehusene
der tilbakeføring skjer tidligere enn før, innebærer
dette gjerne at den medisinske tilstanden ofte krever intravenøse
drypp, overvåkningsinstrumenter, flere ledsagere etc. under
tilbaketransporten.
På flyruter med liten kapasitet, eksempelvis i Nordland,
måtte passasjerer forlate flyet for å få plass til
de setene som båretransportene krevde. Rikstrygdeverket
tok derfor av flere grunner initiativ til å forespørre
ambulanseflysentralen ved RITØ (Tromsø) og de
medisinske ledere ved luftambulansebasene om muligheten for å utnytte
ledig beredskapstid ved ambulanseflyene i Nord-Norge for å ta over
båretransportene.
Etter nøye prioriteringer har man klart dette og resultatet
er at ambulanseflyene nå utnytter sin beredskap maksimalt.
De aktuelle oppdrag for tilbakeføringer er i dag ca. 30
pst. Det vil her være en balansegang mot den primære
akuttmedisinske beredskap og man opererer nok nå på kanten
av hva som er mulig med de flyenhetene man har. Likevel har man
til nå klart å imøtekomme de fleste behov ved
tilbakeføringstransporter, og har dermed oppnådd
en besparelse for folketrygden gjennom overgang fra rutefly til
ambulansefly.
Det viktigste aktuelle punktet er imidlertid at båretransporter
i rutefly nå blir ulovlig i Norge forhold til de
felles europeiske luftfartsreglene for flysikkerhet (JAROPS 1).
For at et rutefly i dag skal bli klarert for båretransport
må flyet ombygges slik at blant annet fester for bårer
og bårene i seg selv holder mål ved et evt. havari.
Det dreier seg her om en evt. ombygging av samtlige rutefly som
benyttes i Nord-Norge og til en kostnad som ligger langt utenfor
realistiske økonomiske rammer. SINTEF-rapporten er klar
over at denne regelen er innført og presterer likevel å anføre
båretransporter med rutefly som et aktuelt alternativ for
de berørte fylkeskommuner.
Konklusjon: Siden båretransporter med rutefly blir ulovlig
i dagens situasjon er dette dermed et uaktuelt transportalternativ
for fylkeskommunene.
Denne transportformen framstår der den benyttes gjerne
som det eneste mulige alternativet, og først og fremst
fra hjemsted til aktuelt behandlingssted. For de strekninger der
båtambulanse benyttes, framstår ikke flyambulanse
som et mulig alternativ som berøres av den aktuelle problemstillingen.
De transporter som her omtales dreier seg om bårepasienter
med ledsagerbehov. Over de strekninger som her omtales vil vanlig
rutegående båtskyss både av tidsmessige
og avstandsmessige grunner ikke framstå som aktuelle transportalternativer
for denne pasientgruppen.
Det framgår av forskriftenes § 2 at
det åpnes for dekning av utgiftene fra folketrygden også for
andre oppdrag enn rene akuttmedisinske oppdrag, jf. andre ledd av
forskriften
«... eller når det er
helt nødvendig med en mer skånsom transport til
sykehus enn det som kan skje med andre transportmidler, ...»*
Det vises i § 2 siste ledd til § 8
der det heter:
«... Folketrygden dekker ikke utgifter ved overføring
av pasienter mellom helseinstitusjoner med mindre overføringen
skjer av akuttmedisinske grunner og vilkårene
i § 2 er oppfylt.»*
*(Uthevelser i kursiv er
gjort av forslagsstillerne.)
Siden § 2 åpner for dekningen av utgiftene
også for andre forhold enn de rent akuttmedisinske, legger departementet
etter vårt syn en for snever fortolkning til grunn, og
der departementet i praksis ikke tar hensyn til andre ledd i § 2.
Det er etter vårt syn behov for en omskrivning av § 2
og § 8 slik at det klarere framkommer av forskriftene
at de forhold som er anført i § 2 annet
ledd
«... eller når det er
helt nødvendig med en mer skånsom transport til
sykehus enn det som kan skje med andre transportmidler, ...»
også skal dekkes av folketrygden.
I påvente av at en slik avklarende endring av forskriftene
finner sted, bør innkrevingen av utgiftene for tilbakeføringstransporter
overfor fylkeskommunene etter vårt syn bero, og utgiftene
dekkes av folketrygden.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen om å gjennomgå forskrift
om dekning av utgifter til luftambulansetransport utfra forutsetningen
om at utgifter til denne transporten skal dekkes av folketrygden
så vel av akuttmedisinske grunner, som når annen
alternativ transport framstår som uhensiktsmessig eller
medisinsk uforsvarlig.
14. april 2000