Til Stortinget
Spiseforstyrrelser er en svært alvorlig lidelse for de
som rammes, og naturligvis også for deres familier og nærmeste.
Alvorlig spiseforstyrrelse er av fagfolk definert slik:
«En spiseforstyrrelse er alvorlig når tanker
og følelser konsentreres rundt mat, kroppen og vekten og overtar
oppmerksomheten fra andre deler av tilværelsen som forhold
til venner og familie, jobb, skole og interesser.» (Charlotte
Bull 1991)
Spiseforstyrrelser som ikke er alvorlige, kan utvikle
seg til å bli det, og de må derfor behandles som alvorlige.
Jo tidligere en spiseforstyrrelse avdekkes og kommer til behandling,
jo større er muligheten for å bli frisk. Spiseforstyrrelser
er lidelser som kan inneholde både biologiske, psykologiske
og sosiale aspekter. Dersom ikke effektiv behandling kan tilbys,
kan lidelsen føre til vedvarende sykelige tilstander, eller
at feil- eller manglende ernæring kan føre til døden.
Antallet som har denne lidelsen er noe usikkert, men ulike undersøkelser
både nasjonalt og internasjonalt tilsier at tallet i Norge
kan være mellom 50 000 og 80 000. Spiseforstyrrelser
opptrer hyppigst hos kvinner mellom 12 og 25 år, selv om
dette også rammer menn. Likevel antar man at 85-90 pst. av
alle som har spiseforstyrrelser er jenter eller kvinner.
En ser også at stadig yngre barn slanker seg. Blant annet
viser en svensk undersøkelse gjennomført ved universitetet
i Uppsala at en av fem småjenter har prøvd å slanke
seg før de fylte 8 år. Dette kan bl.a.
ha sammenheng med foreldrenes overdrevne kroppsfiksering hos egne
barn. Alle jentene som var med i undersøkelsen var normalvektige.
Behandlingen er både vanskelig og tidkrevende, og det
er et betydelig misforhold mellom det behovet som eksisterer for
behandling og de tilbudene som eksisterer. Det er også andre
lidelser som må vente på behandling, men lidelser
som systematisk forverrer seg over relativt kort tid, gis normalt
prioritet. Ikke bare er behandlingen vanskelig og tidkrevende, men fagmiljøet
peker også på at ikke samme metode kan benyttes
overfor alle. Mange får ikke behandlingstilbud, og blant
de som får tilbud, er tilbakefallet relativt betydelig.
Nils Henrik Hougen har drevet behandlingssenter for denne pasientgruppen
i Oslo i 10 år. Han har erfaring med ca. 500 ferdigbehandlede
pasienter. Resultatene er svært gode - over det som er
normen innen det etablerte helsevesenet. Tilbakefallsprosenten er
lav. Hans metode bygger på en amerikansk terapimetode,
såkalt Nevro-Lingvistisk Programmering. Dette er en internasjonalt
anerkjent psykologisk terapimetode der man blant annet legger vekt
på å styrke ressursene til den enkelte i stedet
for å fokusere på diagnoser og symptombehandling.
Prinsippene i denne metoden er videreutviklet og tilpasset spesielt
for personer med spiseforstyrrelser. Målet er å styrke
pasientens selvbilde og sosiale ferdigheter, slik at de kan tilbakeføres
til et normalt liv. Institutt Hougen ønsker å bygge
ut behandlingskapasiteten og flytte virksomheten til Drøbak.
Forslagsstillerne mener den alternative metoden instituttet bygger
på bør kunne få prosjektstøtte
for så å bli evaluert.
Spiseforstyrrelser er omtalt i flere sentrale stortingsdokumenter:
Sosialdepartementet har i mars 2000 lagt fram «Regjeringens
strategiplan mot spiseforstyrrelser».
Det offentlige helsevesen har i dag ikke tilstrekkelig behandlingskapasitet
til mennesker som lider av spiseforstyrrelser. Det er behov for
ulike behandlingsmetoder, og det finnes metoder som også benyttes
utenfor det offentlige helsevesen som synes å kunne treffe
enkelte av gruppene med disse lidelsene. Komplekse årsaksforhold
knyttet til spiseforstyrrelser tilsier at all behandling, uansett
metode for behandling, må ledes av kvalifisert medisinsk
personale, dels for å sikre medisinsk forsvarlig behandling og
dels for å kunne verifisere behandlingsresultatene.
I en satsing på flere og gode behandlingsopplegg for
personer med spiseforstyrrelser, kan det være nødvendig å utprøve
flere behandlingsmetoder, bl.a. det tilbud som Institutt Hougen
gir.
Forslagsstillerne ser det som ønskelig å få lagt
inn evalueringselementer i alle typer tilbud, for så langt det
er mulig å kunne måle effekten av de forskjellige behandlingsopplegg.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen sett
inn tiltak for å øke behandlingskapasiteten for
mennesker med spiseforstyrrelser og i forbindelse med budsjettet
for 2001 vurdere å gi prosjektstøtte også til
andre behandlingstilbud enn de tradisjonelle.
2. Alle slike prosjekt må evalueres med sikte på å vurdere
kvaliteten og effekten av behandlingen.
14. juni 2000