Til Odelstinget
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 50 (1998-1999)
Utjamningsmeldinga, vedtok Stortinget enstemmig følgende:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag som
sikrer funksjonshemmede dekning av transportutgifter til arbeidsreiser,
når vedkommende ikke kan benytte kollektivtransport når
slikt tilbud ikke er tilgjengelig eller funksjonshemmingen i seg
selv gjør egentransport umulig.»
Bakgrunnen for saken var flere eksempler på at flere
unge funksjonshemmede som hadde behov for slik transport, ikke kunne
få slik støtte hvis de gikk fra attføring
til fast tilsetting.
Det er Regjeringens og Stortingets uttalte politikk at flest
mulig skal få mulighet til å forsørge
seg ved eget arbeid og det er en prioritert oppgave å redusere bruken
av uføretrygd, særlig blant unge mennesker. Imidlertid
går arbeidet med å få på plass
nødvendige tilpasninger i lovverket for sakte. Det har
vært et uttalt politisk ønske om at samferdselssektoren
skulle ta et større ansvar for å gi et tilbud
også til funksjonshemmede. Imidlertid er ikke dette fulgt
opp med tilstrekkelige midler verken av Regjering eller Storting og
det vil ta mange år før det kan tilbys så gode
kollektive løsninger at det dekker behovet for arbeidsreiser.
I Nasjonal transportplan 2002-2011 St.meld. nr. 46 (1999-2000),
viser Regjeringen til at det er et statssekretærutvalg
i arbeid som skal se på den samlede politikken for funksjonshemmede
og at Regjeringen finner det er naturlig å gjennomføre
dette arbeidet som en del av oppfølgingen av Oppgavefordelingsutvalget.
I praksis vil det bety at det vil gå alt for lang tid før
en løsning på skyssproblemet for funksjonshemmede
er på plass. I mellomtiden vil flere funksjonshemmede være
i en situasjon der de må velge trygd, sykmelding eller
attføring framfor ordinært arbeid fordi det ikke
kan ytes støtte til arbeidsreiser. For å få fortgang
i saken og følge opp Stortingets enstemmige vedtak, er
det derfor behov for å få på plass en
konkret lovbestemmelse.
Det er i folketrygdloven § 8-14 nedfelt bestemmelser
knyttet til midlertidig reisetilskudd istedenfor sykepenger eller
rehabiliteringspenger for personer som midlertidig ikke kan reise
på vanlig måte til og fra arbeidet på grunn
av sykdom eller skade i støtte- og bevegelsesorganene.
Bestemmelsens midlertidighet gjør at en person med for
eksempel diagnosen cerebral parese og som etter gjennomført
utdanning og praksis får fast arbeid, ikke kan gis støtte
til nødvendig transport. Andre forhold som ikke blir dekket
av bestemmelsen er personer med diagnoser som ikke er en sykdom
i støtte- og bevegelsesapparatet. Mange med diagnosen epilepsi
kan være uten anfall i flere år og ha førerkort.
Ved tilbakefall mister en førerkortet. Etter å vært
anfallsfri ett år kan en få førerkortet
tilbake. I dette venteåret oppstår det lett problemer
med transport. Erfaring viser at det har hendt at de som bor slik
til at det ikke er mulig å benytte offentlige kollektive
transportmidler, blir sykmeldte og flere har blitt trygdet fordi
de ikke har hatt mulighet til å komme seg på jobben.
I brev av 12. august 1999 fra Norsk Epilepsiforbund til Rikstrygdeverket
vises til et eksempel der en ung småbarnsmor på 33 år,
med diagnosen epilepsi, har fått tilbakefall og mistet
sitt førerkort. Hun bor 30 km fra sin arbeidsplass. Det
går ikke offentlig transport på denne strekningen.
Ifølge hennes trygdekontor var alternativet enten å si
opp jobben eller å flytte på hybel. Hun anket
saken inn for fylkestrygdesjefen, med avslag. For å beholde
jobben måtte hun flytte på hybel. Hvis vedkommende derimot
hadde hatt et alvorlig beinbrudd, hadde hun kunnet bo hjemme og
fått støtte til transporten. Det er altså ikke
sammenhengen mellom faktisk behov for transport og graden av sykdom,
funksjonshemming eller skade som hjemler reisestøtte, men
hva slags skade eller sykdom det dreier seg om og at den er midlertidig.
Varig funksjonshemming utelukkes helt som hjemmel for slik reisestøtte.
I tilsvar fra Rikstrygdeverket til nevnte henvendelse fra Epilepsiforbundet
står det:
«Vi kan med dette orientere om at Rikstrygdeverket
uavhengig av deres henvendelse har arbeidet med denne problemstillingen
i en tid. Vi vil som et resultat av dette oversende en skriftlig
henvendelse til Sosial- og helsedepartementet der vi vil reise en
del spørsmål samt fremme forslag til endringer
i § 8-14.»
Dette viser tydelig at problemet er kjent og at det har kommet
forslag fra forvaltningen som kunne løst noen av de nevnte
problemene. Dette har imidlertid ikke blitt fulgt opp i praksis
med forslag til endringer i lovbestemmelsene.
Folketrygden kan også gi stønad til bil for
personer som ikke kan bruke offentlig transport. Det er ikke et
vilkår at vedkommende kan kjøre bil selv. For noen
kan dette være et alternativ, men det forutsetter at vedkommende
har personer i sitt nærmiljø som kan kjøre
bilen. Men det kan ikke bli noen dekkende ordning fordi det offentlige
ikke kan forutsette at alle har mulighet til eller ønsker
en slik løsning. Det offentlige må gjennom sin
politikk søke å tilrettelegge slik at funksjonshemmede
blir mest mulig likestilt med andre innbyggere og at de skal ha
frihet til for eksempel å bo for seg selv og ha en jobb
som andre. Det er lett å forstå at slik frihet
på områder der det er praktisk mulig, er svært
viktig for personer som på mange andre områder
er og vil forbli avhengig av bistand fra andre.
Øvrige ordninger som gir støtte til transport
til funksjonshemmede finnes via to ulike ordninger. Folketrygdens
grunnstønad skal dekke ekstrautgifter til transport på grunn
av sykdom, skade eller lyte. Herunder transportutgifter til arbeidsreiser.
Høyeste sats er i dag kr. 2 565 pr. måned. Dette
skal altså dekke både fritids- og arbeidsreiser.
For en person som er avhengig av drosje til og fra jobb hver dag,
sier det seg selv at dette kan bli alt for snaut for noen. Kostnadene
med å være i arbeid blir rett og slett for store. Mange
unge vil være lavtlønte, ha studielån
og større etableringskostnader enn andre. Som vist til
i Utjamningsmeldinga har funksjonshemmede jevnt over lavere inntekt
enn andre, men som for alle andre øker levestandarden betraktelig
dersom en får og klarer å beholde et arbeid. I
praksis er støttebeløpet for lite til å sikre
at det å få vanlig fast ansettelse ikke ender med økonomisk
tap.
Fylkeskommunene og Oslo kommune har ansvaret for transporttjeneste
for funksjonshemmede som ikke kan reise med offentlig kommunikasjon
på grunn av fysiske eller psykiske funksjonshemninger. Tilbudet
varierer mye. I Oslo inngår tilbud om transport til og
fra arbeid som en del av tilbudet. I de delene av landet der denne
transportordningen gir et tilbud om arbeidsreiser, vil en ny bestemmelse
ikke få noen betydning. Det er først og fremst
i de delene av landet der det er utilstrekkelig tilbud og der ellers
de vilkår som foreslås i bestemmelsen er oppfylt,
at en ny lovbestemmelse vil komme til anvendelse.
Andre ordninger som i noen tilfeller kan komme til anvendelse
er at en funksjonshemmet person som er under attføring
kan få reisestøtte. Dersom vedkommende får
tilbud om og takker ja til en fast ansettelse, finnes ikke tilsvarende
transportstøtteordning tilgjengelig uansett hvor store
kostnader eller problemer transporten medfører.
Det er altså store svakheter i dagens system.
Det haster med å få en ordning på plass.
Det kan dokumenteres flere tilfeller der en funksjonshemmet har
tilbud om fast ordinært arbeid, men må fortsette
i attføring eller gå over på trygd, fordi
nødvendig transport blir for dyrt. I svar fra Sosial- og
helsedepartementet av 25. september 2000 på skriftlig spørsmål
nr. 466 fra stortingsrepresentant Karin Andersen, skriver statsråden
at :
«Som følge av bl.a. Stortingets vedtak er
det gitt høy prioritet å se nærmere på utformingen
av et bedre transporttilbud til funksjonshemmede, herunder transporttjenesten
for funksjonshemmede. Arbeidet skjer tverrdepartemental under statssekretærutvalg
for den samlede politikken for funksjonshemmede. Tilbudets omfang,
organisering og finansiering vil her stå sentralt.»
Det er ingen uenighet om at hele saksfeltet trenger en helhetlig
gjennomgang og at bestemmelser angående transportordninger
for funksjonshemmede må sees i sammenheng og være
en del av en totalløsning der mange transportbehov sees
samlet. Imidlertid kan en ikke vente på en slik totalgjennomgang
før en får på plass en hjemmel som kan
gi dekking for transportutgifter til funksjonshemmede slik at de
kan ta og beholde fast arbeid. Det er uakseptabelt at personer ikke
kan ta imot fast arbeid fordi ordningen ikke er på plass.
Både staten og den enkelte er tjent med å få dette
i orden. Ved å gi en slik hjemmel nå, oppnår
en ønsket resultat i form av at nødvendig transport
blir tilgjengelig for den gruppen funksjonshemmede som er nevnt
i forslaget. Hvis totalgjennomgangen av hele saksområdet
i forbindelse med Oppgavefordelingsutvalget skulle konkludere med
at det er behov for å endre den foreslåtte bestemmelsen, er
det ingen ting i veien for det. I mellomtiden har en oppnådd å tette
ett av de hullene i lovgivningen som hindrer flere funksjonshemmede å kunne
ta arbeid.
Det er naturlig å tenke seg et tillegg til folketrygdloven § 8-14
og gi tilsvarende rett til støtte til den omtalte gruppen
funksjonshemmede som nå gis til midlertidig syke med sykdom
eller skade i støtte- og bevegelsesapparatet. Ordningen
må også omfatte de som på grunn av en
funksjonshemming midlertidig er i en situasjon der de ikke kan komme
seg på jobb på vanlig måte, slik at de
nevnte eksemplene fra personer med diagnosen epilepsi også kan
nytte ordningen. Gruppen avgrenses av de som på grunn av
funksjonshemmingen midlertidig eller varig ikke kan benytte kollektive
transportmidler, der slikt tilbud ikke er tilgjengelig eller funksjonshemmingen
i seg sjøl gjør egentransport umulig.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Vedtak til lov
om endring i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd.
I
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende
endring:
§ 8-14 nytt annet ledd skal lyde:
Tilsvarende kan det ytes arbeidsreisetilskott
til personer med funksjonshemming og som på grunn av funksjonshemmingen
midlertidig eller varig ikke kan benytte kollektive transportmidler,
der slikt tilbud ikke er tilgjengelig eller funksjonshemmingen i
seg sjøl gjør egentransport umulig.
§ 8-14 annet og tredje ledd blir tredje og fjerde ledd.
II
Denne lov trer i kraft straks.
10. oktober 2000