Til Stortinget
Den 14. november 2000 behandlet Stortinget Innst. S. nr. 24 (2000-2001)
vedr. Dok nr. 8:1 (2000-2001) Forslag fra Carl I. Hagen om endringer
i statsbudsjettet for 2000. Stortingsflertallet vedtok at kap. 2790
post 72 Sykebehandling i utlandet ble forhøyet med 975
000 000 kroner fra 27 000 000 kroner til 1 002 000 000
kroner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
uttrykte i Innst. S. nr. 24 (2000-2001) at «det er nødvendig
med en økning i omfanget av kjøp av pasientbehandling
i utlandet. For mange som venter på operasjon i Norge er
ventetiden uakseptabelt lang.»
Det synes, utfra finanskomiteens begrunnelse i Innst. S. nr.
24 (2000-2001), klart at tanken med å bevilge ekstra midler
for inneværende års (år 2000) budsjett
for behandling i utlandet har vært at tilstandene ikke
raskt nok har latt seg behandle i Norge på grunn av begrenset
eller manglende behandlingskapasitet.
Etter Stortingets vedtak er det kommet innspill fra norske fagmiljøer
om eksisterende restkapasitet til å foreta inngrep som
i utgangspunktet er planlagt utført i utlandet. Forslagsstilleren
vil vise til brev fra leder av Norsk ortopedisk forening, Henrik
Hofgaard, som vedlegges i kopi, og der det siteres fra brevets nest
siste avsnitt: «Etter min oppfatning finnes nødvendig
kapasitet og kompetanse innenfor landets grenser dersom man er villig
til å ta denne i bruk.»
Forslagsstilleren har etter Stortingets vedtak opplevd at flere
fagmiljøer har tatt kontakt med samme budskap: Det foreligger
en restkapasitet ved norske sykehus som ikke er utnyttet, og som
vil kunne benyttes til å avvikle deler av helsekøene
uten at den daglige driften (og dermed øvrig avvikling
av helsekøene) påvirkes.
Forslagsstilleren mener at denne eventuelle restkapasiteten bør
kartlegges nærmere, i det det må ansees som klart
fordelaktig at helsekøene primært avvikles ved
norske sykehus, og ikke ved at norske pasienter må dra
til utlandet for å få medisinsk behandling. Forslagsstilleren
vil her peke på problemene med sykehusinfeksjoner og såkalt
antibiotikaresistente bakteriestammer, der problemene i hvert fall
fram til nå kan synes større ved sykehus i Sentral-Europa
enn i Norge grunnet mere utstrakt bruk av antibiotika på kontinentet.
I tillegg er det rimelig grunn til å anta at mange pasienter
vil oppfatte det som fordelaktig at behandlingen skjer i hjemlandet,
både av språkgrunner, og grunnet større
nærhet til familien. Siden oppfølgingen etter
primærbehandlingen uansett vil måtte skje i norske
helseinstitusjoner, er dette etter forslagsstillernens syn enda
et argument som taler for at eventuell restkapasitet ved norske
sykehus bør utnyttes der dette er mulig.
Forslagsstilleren vil også påpeke at det vil
være av verdi å kartlegge hvilke kostnader norske
sykehus beregner seg for behandlinger sammenlignet med utenlandske
institusjoner. Dersom anbudsprinsippet legges til grunn for kostnadsberegning
vil man oppnå flere effekter: 1) Institusjonene søker å synliggjøre kostnadseffektivitet
i stedet for å argumentere for økte bevilgninger.
2) Det vil oppstå et kostnadsfortrinn for institusjoner
nær den behandlingstrengendes hjemsted (og nærhetsprinsippet
blir dermed en medvirkende faktor for behandlingen) 3) Man får
et realsistisk overslag over totalkostnadene til gitte typer behandlinger
ved norske helseinstitusjoner.
Slike kostnadsberegninger vil også kunne komme til nytte
ved beregning av ordinære refusjoner til syehusbehandling
i framtiden, i tillegg til at man vil få kartlagt mulig
uutnyttet kapasitet ved norske sykehus.
Forslagsstilleren vil påpeke at kostnadene til behandling
i utlandet i det vesentlige vil fordele seg mellom 1) reisekostnader
til/fra behandlingsstedet (eventuelt inklusive ledsager)
2) oppholdskostnader (eventuelt inklusive ledsager) 3) behandlingskostnad.
Det er rimelig grunn til å anta at reisekostnadene vil
ligge vesentlig høyere ved behandling i utlandet enn ved
behandling i Norge, mens det vil være større usikkerhet
knyttet til differansen i kostnader knyttet til opphold og behandling.
Men spesielt for de sykeste og/eller eldste som trenger
behandling, er det rimelig å anta at ledsagerbehovet vil
vokse med avstanden fra hjemsted til behandlingssted.
Forslagsstilleren vil foreslå at norske behandlingsinstitusjoner
skal få levere inn anbud for behandling i Norge for de
tilstander som det nå kartlegges mulig behandling for i
utlandet. Dersom norske behandlingsinstitusjoner kan foreta behandlingen (inklusive
reise-, ledsager- og oppholdskostnader) til en lavere pris enn utenlandske
behandlingsinstitusjoner, og uten at dette påvirker avviklingen
av helseinstitusjonenes øvrige aktiviteter, mener forslagsstilleren
at behandlingen bør foretas ved de norske helseinstitusjonene.
Anbudsprinsippet anbefales lagt til grunn for at behandlingsavtale
inngås med aktuelle behandlingsinstitusjoner, og det forutsettes
at behandlingen ikke skyves ut i tid ved at behandlingen legges
til Norge i stedet for utlandet.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget vedtar at kap. 2790 post 72 Sykebehandling i utlandet
for budsjettåret 2000 også kan disponeres til
sykebehandling i Norge for pasienter som det vil være rimeligere å behandle
i Norge enn i utlandet.
Brev fra Norsk Ortopedisk Forening til Olav Gunnar Ballo, datert
18. november 2000
«Utenlandsmilliarden»
Jeg har gjennom pressen blitt oppmerksom på at Stortinget
har bevilget en milliard kroner til kjøp av helsetjenester
i utlandet. Som leder av Norsk ortopedisk forening er jeg ikke kjent
med at fagmiljøet har vært konsultert i sakens
anledning. Jeg tillater med derfor å komme med noen kommentarer.
Det er fortjenestefullt at det taes initiativ til å redusere
behandlingskøer ved våre sykehus. Kjøp
av helsetjenester kan i denne sammenheng være et virkemiddel.
Imidlertid er det også noen motforestillinger, hvorav infeksjonsmedisinerne
har fått frem sine i pressen.
Norsk ortopedisk forening har gjennom sitt virke vært
opptatt av å ivareta kvalitetsaspektet ved behandling.
Dette vil selvfølgelig bli søkt ivaretatt også ved
behandling i utlandet. Vi har imidlertid i Norge noen kvalitetsaspekter
som er relativt unike. Norsk ortopedisk forening tok på midten
av 80-tallet initiativ til etablering av Norsk leddproteseregister.
Registeret har siden 1987 fortløpende registrert de fleste implantatoperasjoner
samt reoperasjoner, og på den måten kunnet sette
et mål på kvalitet. Dette har aktivt medvirket
til edruelighet både i valg av implantat og tiltak i forbindelse
med den kirurgiske prosedyre. Registeret alarmerte tidlig om «Bonelocsementens» dårlige
resultater og medvirket til å redusere omfanget av denne
katastrofe. Tilsvarende register finnes i våre skandinaviske
naboland, men ellers ikke i Europa. Våre europeiske kollegaer
er nok også opptatt av kvalitet, men har altså ikke
etablert tilsvarende styringsverktøy for kvalitet. En eksport
av pasienter for implantatkirurgi vil således i en viss
grad svekke vår mulighet for kvalitetsmonitorering. Feilslått
implantatkirurgi innebærer en betydelig merutgift i forhold til
primæroperasjon. Dette gjør en stadig kvalitetsmonitorering
imperativt. Det er av en tidligere statsminister hevdet at det er «typisk
norsk å være god». Det vil imidlertid
ikke være riktig å hevde at en gjennomsnittlig
norsk kirurg er vesentlig bedre enn sin europeiske kollega. Det
kirurgiske fagområde skapes i et internasjonalt forum og
faller ned nasjonalt med sin egenart. Vi har i Norge i dag en god
og kvalitetssikret praksis med hensyn til implantatkirurgi. Erfaringene
de senere år med aktiv rekruttering av kollegaer fra utlandet
har vært blandet. Dette skyldes nok at en del av kirurgene
som er villig til å være mobile, ikke er blant
toppskiktet i sitt hjemland. Tilsvarende må det være
riktig å etterspørre kvalitet- og kompetansenivå ved
de europeiske sykehus som kan stille med stor ledig kapasitet.
Den nye lov om pasientrettigheter som gjøres gjeldende
fra årsskiftet definerer spesielt pasientansvarlig lege.
Dette gjøres ut fra en forståelse av at ansvar
og kvalitet henger sammen. En eksport av pasienter vil være
et alvorlig anslag mot denne tanke. Det er vanskelig å tenke
seg pasientansvarlig lege lokalisert i utlandet. Implantatkirurgi
medfører regelmessig noen komplikasjoner så som
infeksjon, blodpropp samt luksasjon. En effektiv håndtering
av disse komplikasjoner innebærer mulighet for oppfølging.
Det ville være svært uhensiktsmessig om denne
oppfølging må ivaretas av en annen part enn primæroperatøren.
Det kan synes lettvint å påpeke svakheter ved
et opplegg uten å komme med konstruktive alternativer.
Etter min oppfatning finnes nødvendig kapasitet og kompetanse
innenfor landets grenser dersom man er villig til å ta
denne i bruk. Erfaringen med de senere års bevilgninger
til sykehus har vært nedslående med tanke på produksjon
og effektivitet. Det synes som dette henger nøye sammen
med organisering. Likhetsprinsippet som ligger til grunn for det
norske helsevesens synes å ha fungert best som arbeidsgiverpolitikk.
Omfattende tariffreguleringer med timetelling som mal har resultert
i oppblåste tjenesteplaner uten forventet produktivitetsøkning.
Her ligger imidlertid mye uforløst kapasitet. Statlig finansierte dugnadsprosjekter
på henholdsvis Røros og Oslo kommunale legevakt
sent på 90 tallet kan dokumentere dette. Dersom man var
villig til å ta i bruk effektive incentiver, vil jeg anta
at vi i Norge besitter nok ressurser og kompetanse til å dekke
vårt behov for implantatkirurgi.
Dette ville i så fall ta vare på kvalitetsaspektet
og bidra til verdifull aktivitet innen forskning og utdanning av
fremtidige ortopediske kirurger.
19. desember 2000