Med bakgrunn i Dokument nr. 8:1 (2000-2001) besluttet Stortinget
at det skulle brukes 975 mill. kroner til behandling av norske pasienter
i utlandet. Forslaget ble vedtatt mot Arbeiderpartiets stemmer.
Forslaget baserte seg på dagens situasjon i norske sykehus
med til dels svært lange ventelister og lang ventetid på behandling
for en rekke lidelser. Mange pasienter blir påført
store lidelser både fysisk og psykisk, og for enkelte fører
lang ventetid til forverret helsesituasjon og til irreversible tilstander
som kunne vært forhindret på et tidlig stadium
i sykdomsutviklingen. I et oppslag i VG den 16. desember 2000 sier overlege
Per Torgeir Nilsen ved Haukeland sykehus: «Av
og til har vi dårlig samvittighet. At barn blir krøplinger
delvis fordi de ikke opereres tidsnok, må jeg si er tilfelle». For
Fremskrittspartiet er en slik situasjon uverdig og uakseptabel.
Alle partier i Stortinget, unntatt Arbeiderpartiet, støttet
forslaget om å bevilge ca. 1 mill. kroner til behandling
i utlandet. Begrunnelsen for støtten kom bl.a. til uttrykk
i innlegget til stortingsrepresentant Valgerd Svarstad Haugland
under debatten om Innst. S. nr. 24 (2000-2001): «Eit
anna tilleggsmoment som har vege tungt for Kristeleg Folkeparti,
er at det ikkje utan videre er lett å utvida kapasiteten
ved norske sjukehus utan å forsterka presset i norsk økonomi. Å kjøpa
tenester i utlandet gir ikkje det same presset på norsk økonomi,
pasientane får god behandling, og dei slepp å venta
så lenge for å få denne behandlinga.
Det er et argument som har vege tungt for oss når vi har
gått inn og støtta den løyvinga som vi
kjem til å støtta seinare i dag». En
bevilgning av midler til sykehusene i Norge ville altså føre
til kapasitetsutvidelse og økt inflasjon.
Gjennom mange år har Fremskrittspartiet fremmet gjentatte
forslag om økte bevilgninger til sykehusene, særlig
for å hindre at sykehusene tidlig på høsten
stenger sengeposter på grunn av den økonomiske
situasjonen og reduserer antall legeårsverk for å tilpasse
seg sykehusets økonomiske situasjon, noe som har vært
vanlig ved norske sykehus i mange år. Det politiske flertall
har imidlertid hevdet at kapasiteten i norske sykehus er utnyttet,
at mangelen på leger og sykepleiere gjør det umulig å øke
kapasiteten og at en økning av ressurstilgangen i sykehusene
ville føre til økt inflasjon i Norge.
Det kan imidlertid ikke ha vært noen hemmelighet at
mange sykehus, både private og offentlige, har hatt ubenyttet
kapasitet. Sommeren 2000 offentliggjorde Haukeland Sykehus at de
måtte spare penger og derfor ville redusere aktiviteten
ved sykehuset med 35 legeårsverk. Ifølge Bergens
Tidende den 16. juni 2000 ville innstrammingen innebære
at sykehuset i år 2000 ville komme til å behandle
1000 færre pasienter enn forventet. «Det
vil være tilstrekkelig til at driften skal kunne gå i
balanse», uttalte sykehusdirektør Egil Haugland
til Bergens Tidende samme dato. Også andre sykehus har
måttet stenge sengeposter i håp om å holde
sine budsjetter. Hvert år – i mange år – har
dette vært en tilbakevendende problemstilling i høstsesjonen
når tildelte midler for inneværende år
var forbrukt. Dette er alminnelig kjent og kan umulig ha unngått
politiske representanters oppmerksomhet. Det finnes altså kapasitet
som ikke er utnyttet i norske sykehus.
Etter at Stortinget besluttet å sende norske pasienter
til utenlandske sykehus for behandling er det igjen blitt synliggjort
ledig kapasitet ved flere sykehus i Norge. Dette kommer nå tydelig
til uttrykk fra en rekke leger og ledere i sykehus som uttaler at
dersom de får mer penger er det mulig å behandle
flere pasienter. Overlege Arne Ekeland ved Martine Hansens Hospital
sier i Aftenposten den 8. januar i år at «En
rekke av de pasienter som planlegges behandlet i utlandet, kan antagelig
behandles på norske sykehus for tilsvarende kostnad hvis
det åpnes for bruk av den ekstra milliarden Stortinget
har bevilget også innenlands». Han sier
også, iflg. den samme artikkel i Aftenposten: «Også flere andre norske sykehus
kan øke sin behandlingskapasitet ved ekstrainnsats fra personalet…….».
I Aftenposten den 2. januar i år står flg.: «Fylkeshelsesjef Per Roland i Sogn
og Fjordane mener det er feil å bruke en milliard kroner
på å sende norske pasienter ut av landet for sykehusbehandling
samtidig som pengemangel hindrer utnytting av ledig kapasitet i
norske sykehus». I VG den 22. januar hevder overlege
Frode Samdal ved Klinikk Stokkan i Trondheim at hans klinikk kunne
ti-doble kapasiteten innen et år. Klinikksjef Lars Vassli ved
Røde Kors klinikken i Oslo sier følgende til VG: «Vi utnytter bare 30-40 pst. av kapasiteten.
Pasientene som drar til Kiel kunne vi operert på en ukes varsel» og
ved Axess Elisabethsykehuset i Oslo sier Sissel Engen: «Hvis vi hadde åpnet alle
operasjonsstuene og operert hver dag, kunne vi operert tre ganger
så mange som nå».
Det kan ikke være tvil om at det er uutnyttet kapasitet
i norske sykehus, både offentlige og private. Forslagsstilleren
er forbauset over at flere norske politikere, både helsepolitikere
og finanspolitikere, har gitt uttrykk for at dette var ukjent for
dem.
Forslagsstilleren regner derfor med at etter at de fleste norske
politikere nå er kjent med kapasitetsoverskuddet ved norske
sykehus vil det være naturlig å bevilge penger
til behandling i Norge slik at all ledig kapasitet – både
i offentlige og private sykehus - kan nyttes fullt ut og helsekøene
reduseres. Forslagsstilleren vil derfor legge frem forslag om at
det bevilges 1 milliard kroner til behandling av norske pasienter
i norske sykehus. Pengene skal benyttes til å kjøpe kapasitet
i både offentlige og private sykehus og skal først
og fremst bidra til at barn som venter på operasjoner får
den behandling de trenger så snart som overhodet mulig.
«Hjemmemilliarden» bør gå til
de sykehus som kan påta seg en økt behandling
av pasienter og kan både benyttes gjennom systemet for
Innsatsbasert Finansiering med DRG (diagnoserelaterte grupper)-pris
uten «kryp-tak», som tilleggsbevilgning for avtalt
ekstrainnsats ved de sykehus, både offentlige og private,
som kan stille opp eller en kombinasjon av disse.
Statsminister Stoltenberg har uttalt at Regjeringen er innstilt
på å vurdere om det kan bevilges ytterligere midler
til sykehusene i forbindelse med fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett,
men forslagsstillerne ser ingen grunn til å kaste bort
enda mer tid når flere penger til sykehusene kan medføre
behandling av flere pasienter. Når stortingsrepresentanter fra
AP og sosialkomiteen Asmund Kristoffersen og nestleder Gunhild Øyangen,
samt representantene Meltveit Kleppa (SP), Svarstad Haugland (KrF)
og Ballo (SV), også har gitt uttrykk for at de mener mer penger
kan sikre behandling av flere pasienter bør det handles,
ikke snakkes!