I kjølvannet av drapet på den engelske skolejenten
Sarah Payne sist sommer offentliggjorde avisen «News of
the World» navn og bilder av en rekke dømte seksualforbrytere.
Det førte til en debatt i flere land om hvordan foreldre
og barn skal beskyttes mot pedofile overgripere som er løslatt
etter en dom og befinner seg i deres nærområde.
Justisministeren i Østerrike uttalte blant annet at offentliggjøring
av informasjon om dømte pedofile er nødvendig
for å beskytte mulige ofre. I Norge tok blant annet spesialist
i klinisk psykologi, Tore Gunstein Nilsen, til orde for at folk
som bor i nærmiljøet til sex-overgripere bør
ha mulighet til å vite om dem:
I Storbritannia er det opprettet et arkiv med navn på,
og andre opplysninger om, ca. 9000 sexforbrytere. Forbryterne blir
ført inn i dette arkivet når de blir dømt,
og strøket igjen en viss tid etter at de har sonet sin
straff. Politiet kan gi opplysninger fra dette arkivet til lokale
myndigheter, når en straffedømt pedofil flytter
til et nytt område. Opplysningene skal i så fall gå til
overlærere og ledere for frivillige organisasjoner på det
stedet den straffedømte flytter til. Det har i kjølvannet
av drapet på Sarah Payne vært en sterk folkelig
reaksjon i Storbritannia mot at ikke navn på straffedømte
pedofile overgripere blir gjort alminnelig tilgjengelig til alle
som bor i nærområdene.
I de forskjellige statene i USA finnes det ulike lover som gir
foreldre anledning til å informere seg om pedofile overgripere
som befinner seg i deres nærområde. I 1996 vedtok
kongressen en lov som ble sanksjonert av president Clinton, og som
medfører at enkelte seksualforbrytere må la seg
registrere i et register som allmennheten har tilgang til. Metoden
som brukes for å få tilgang til opplysningene
varierer fra stat til stat. I California må publikum kopiere
informasjonen fra et CD-rom som er tilgjengelig på den lokale
politistasjonen. I New Mexico kan navnene på de pedofile
overgriperne lastes ned fra en webside.
Den amerikanske loven er gjerne kalt «Megans Lov»,
etter den syv år gamle piken, Megan Kanka, som ble myrdet
i 1994 av en pedofil overgriper som hadde sonet ferdig sin dom og
bodde i hennes nabolag uten at foreldrene og andre personer bosatt
i nærområdet var varslet av politiet. Den føderale
loven gir myndighetene rett til å opprette et register
på alle seksualforbrytere. Registeret er åpent
for publikum via politikamrene. Registrene inneholder imidlertid ikke
navn på personer dømt for incest, men begrenser seg
til de ca. 20 pst. av pedofile overgripere som var ukjente for de
barna de forgrep seg imot. All informasjon om disse personene er
tilgjengelig for offentligheten.
I delstaten Washington er det opprettet en spesialenhet
som sørger for at alle seksualforbrytere registrerer seg
i det offentlige registeret. I henhold til loven som ble vedtatt
i juli 1997 skal alle dømte seksualforbrytere registrere
personalinformasjon og opplysninger om kriminell bakgrunn. De dømte
seksualforbryterne som ikke registrerer seg vil bli arrestert og
kan få opp til 5 års fengsel for brudd på registreringsloven.
I delstaten Wisconsin kan politiet dele ut flyveblad i nærmiljøer
hvor det bor en pedofil overgriper. Avgjørelsen om hvilken
informasjon som skal spres i nærmiljøet taes av
politisjefen.
I Alaska er alle som er dømt for seksuelle overgrep
pliktige til å registrere seg. Registeret inneholder informasjon
om personalia, bosted, dom og forbrytelse. Det er variasjon i kravet
om hvor lenge man skal være registrert avhengig av forbrytelsens
karakter. For enkelte handlinger er det krav om å være
registrert på livstid. Hele registeret er lagt ut på internett,
hvor publikum kan søke etter sitt postnummer eller nærområde
og komme frem til en liste over hvilke personer som er registrert
og hva de er dømt for. Registeret inneholder både
navn og bilder av de straffedømte.
I delstaten New York må alle pedofile overgripere registrere
seg, inkludert de som har sonet ferdig. Myndighetene vil alltid
vite hvor overgriperne bor og befinner seg til enhver tid. Overgripere
får straff hvis de flytter til ny adresse uten å registrere
seg i registeret. Man plikter å registrere seg én
gang hvert år i 10 år. Hvis man er ute på sikring
og ikke registrerer seg vil pedofile overgripere bli straffet. Pedofile
overgripere vil også bli dømt til en såkalt «restraining
order». De kan ikke befinne seg i nærheten av
skoler, barnehager og andre steder hvor det oppholder seg mange
barn. Dersom en dømt pedofil befinner seg x-meter fra en
plass hvor det befinner seg barn kan han bli straffet med ubetinget
fengsel. Etter endt soning vil alle dømte overgripere bli
fremstilt for en komité og bli vurdert. Der blir overgriperne
rangert etter «mulige tilbakefall». Såkalte «høy
risiko overgripere» må melde seg hos politiet én
gang hvert kvartal.
I New York er opplysningene fra registeret over pedofile overgripere
gjort tilgjengelig for publikum gjennom et telefonnummer som det
lokale politiet har ansvaret for. Ved å ringe dette telefonnummeret
kan publikum få vite om en navngitt person som de mistenker
for å være en trussel mot deres barn har dommer
bak seg for alvorlige overgrep, slik at foreldre kan ta sine forholdsregler.
Den forrige guvernøren i New York har selv sendt ut en
reklamebrosjyre for dette telefonnummeret der han anbefaler publikum å bruke
den muligheten som ligger i ordningen.
Det har vært benyttet som argument mot ulike typer informasjonsordninger
til publikum, enten via internett, direkte informasjon fra politiet,
eller telefoninformasjon, at det vil skremme overgriperen under jorden.
En informasjonsordning bør derfor kombineres med en registreringslov
som gjør at overgriperen risikerer fengselsstraff dersom
han bytter adresse uten å melde fra til registeret.
Dersom departementet utarbeider et lovutkast med registreringsordning
og opplysningstelefon må det tas stilling til hvilke grupper
av overgripere som skal med i ordningen. Det bør blant
annet vurderes om incestovergripere bør unntas fra ordningen,
både fordi det har forekommet spesielt mange justismord
i forbindelse med incestsaker og fordi incestovergripere ikke alltid
vil være en trussel for ukjente barn. For sine egne barn
vil de være kjente. Disse grenseoppgangene overlater forslagsstillerne
til departementet å vurdere nærmere.