Til Stortinget
Utgangspunktet for det nasjonale lønnsoppgjør dreier
seg i stor grad om å sikre alle grupper en viss kjøpekraftsutvikling
basert på en vurdering av næringslivets og i særlig
grad det konkurranseutsatte næringslivs konkurranseevne.
Sentrale elementer som inngår i det tekniske beregningsutvalgs
grunnlagsvurderinger er forventet prisutvikling eller inflasjon
og gjeldende skattesatser som sier noe om hvor stort et bruttotillegg
må være for å sikre den ønskede kjøpekraftsutvikling.
Dess høyere inflasjon dess høyere lønnskrav
for å sikre kjøpekraften og dess høyere marginalskatt
dess høyere bruttolønnsøkning er nødvendig
for å sikre kjøpekraftsutviklingen.
Den økonomiske situasjon i Norge i dag er at arbeidsledigheten
er ca. 75 000, men i en del sektorer, yrker og områder
er det en viss mangel på arbeidskraft. Økonomien
i de bedrifter som er utsatt for konkurranse fra bedrifter i andre
land er varierende fra god til mindre god og det er mange bedrifter
som sliter med å holde sin sysselsetting og sin virksomhet
i gang, samt å gi en forsvarlig avkastning av investert kapital.
Mange hevder at konkurranseevnen er svekket de senere år.
Det hører også med at den norske økonomi
er så sterk med overskudd i statsøkonomien og
i handelsbalansen at den norske rente er så høy
at det har medført en høy kronekurs som har svekket konkurranseevnen
til norsk eksportindustri og til de virksomheter som konkurrerer
med importerte produkter.
Den norske stats egen økonomi er verdens beste statsøkonomi
med skyhøye overskudd på statsbudsjettet og en
sparekapital på et helt statsbudsjett eller på halve
BNP. Statens finansielle mulighet til å senke inflasjonen
ved avgiftsnedsettelser og dempe bruttolønnskravene ved å tilby
skattelettelser istedenfor bruttolønnsøkning er
således meget god. Ingen andre land har en tilsvarende
mulighet til å dempe både inflasjonen ved avgiftslettelser
og å sikre kjøpekraften ved skattelettelser fordi
andre land har statsgjeld og sliter med balanse i statsbudsjettene
sine.
Ved et tradisjonelt lønnsoppgjør mellom arbeidsgivere
og arbeidstakere øker alle bruttolønninger så mye
som er nødvendig for at alle mottar en viss økning
i kjøpekraften. Kostnadene ved de økte bruttolønninger
medfører for en del virksomheters side en økning
i prisene for å dekke inn kostnaden, og slik medfører økte
bruttolønninger en økning av inflasjonen og forverring
av konkurranseevnen.
En fornuftig opptreden fra fagorganisasjonen i privat konkurranseutsatt
sektor ville i den foreliggende situasjon vært å kreve
skatte- og avgiftslettelser av staten for å sikre medlemmenes
kjøpekraftsutvikling fremfor å forlange økte
bruttolønninger fra egen arbeidsplass’ side. Et
tradisjonelt lønnsoppgjør hvor kostnadene veltes
over på prisene vil også kunne gi en økning
i inflasjonen og når sentralbanken styrer renten etter
inflasjonen risikerer en økt rente ved et for kostbart
lønnsoppgjør. Det er også en god grunn til
at fagbevegelsen burde forlange en lavere prisstigning gjennom nedsettelse
av noen avgifter slik at sentralbanken kunne sette renten ned. Skattelettelser fremfor
bruttolønnsøkning vil også dempe prisveksten
og skape rom for rentenedgang.
Det hører også med i de store regnstykker at
staten direkte og indirekte må dekke kostnadene for alle de
som er ansatte i stat og kommune. Kostnadene for staten ved et tradisjonelt
lønnsoppgjør i form av de økte bruttolønninger
og arbeidsgiveravgift kan derfor motregnes mot kostnadene ved skatte-
og avgiftslettelsene.
Staten ble en noe mer aktiv partner ved lønnsoppgjørene
gjennom Solidaritetsalternativet, men uten noen form for direkte
medvirker utover rollen som arbeidsgiver i statsoppgjøret.
Myndighetene skulle imidlertid arbeide for full sysselsetting og
lavest mulig inflasjon og partene skulle søke moderate
oppgjør. Denne hovedlinjen bør videreføres,
men staten bør bli en mer aktiv deltaker i de store nasjonale
oppgjør samtidig som disse begrenses i omfang. Hovedpartene
i arbeidslivet og staten bør forhandle om hva den totale økonomi
tillater av endring i den generelle kjøpekraftsutvikling
uavhengig av bransjer og om det er skjermede eller konkurranseutsatte
næringer. Den fremforhandlede kjøpekraftsutvikling
bør således gjennomføres ved bruk av
skattelettelser og avgiftslettelser av en almen art. Deretter overlates
de øvrige lønnsforhandlinger og lønnsendringer
til et desentralisert system hvor det forhandles på de
enkelte bedrifter og enkelte arbeidsplasser basert på forholdene
på det lokale arbeidsmarked for de ulike yrkeskategorier.
Da vil lønnsfastsettelsen utover den sentralt fremforhandlede
kjøpekraftsutvikling for alle være avhengig av
de reelle forhold for de ulike yrkeskategorier på de lokale
arbeidsmarkeder. I de strøk hvor det er mangel på arbeidstakere
vil lønnstilbudet økes, og i de strøk
hvor det er mangel på arbeidsplasser vil det ikke skje
en økning. Et slikt lokalstyrt arbeidsmarked vil også ta
hensyn til bokostnadene slik at der hvor kostnadene er høye
vil også lønnsnivået økes.
Nå når lønnsoppgjøret for
2002 begynner bør derfor staten ta et initiativ overfor
partene i arbeidslivet for eksempel gjennom Kontaktutvalget ved å anmode
om at den generelle kjøpekraftsutvikling for alle fremforhandles
av partene og staten og sikres for alle ved endringer i avgifter
og skatter og at oppgjøret for øvrig gjennomføres
desentralisert.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen ta kontakt med partene i arbeidslivet
for å fremforhandle en lønnsoppgjørsavtale
basert på at en fremforhandlet kjøpekraftsutvikling
for alle sikres ved skatte- og avgiftsendringer og at oppgjøret
deretter gjennomføres som et desentralisert oppgjør.
12. mars 2002