Norge har en boligdekning på om lag 420 boliger pr. 1 000 innbyggere. Dette er om lag det samme som land det er naturlig å sammenligne seg med. Norge har en mindre oppsplittet familiestruktur enn mange andre land og dette er en av hovedforklaringene på at vi her ligger midt på treet.
Tabell 1 nedenfor viser at boligdekningen (antall beboere pr. bolig) er blitt gradvis bedre.
Tabell 1 Boligdekning (antall beboere pr. bolig)
| År |
Boliger i 1 000 |
Prosentvis endring |
Befolkning i 1 000 |
Prosentvis endring |
Boligdekning |
| 1973 |
1 380 |
- |
3 948 |
- |
2,9 |
| 1981 |
1 480 |
7,2 |
4 092 |
3,6 |
2,8 |
| 1988 |
1 646 |
11,1 |
4 198 |
2,5 |
2,6 |
| 1995 |
1 895 |
15,1 |
4 348 |
3,6 |
2,3 |
|
Kilde: SSB og NBI (NOU 2002:2) |
Det er dyrt å bygge nye boliger, og prisnivået gjør at forholdsvis få unge har råd til å kjøpe seg en helt ny bolig. Det er likevel viktig med en høy boligproduksjon for å dempe prispresset på brukte boliger. Nye boliger til et kjøpesterkt publikum vil øke det totale boligtilbudet og virker derfor prisdempende. Det viktigste er derfor å legge til rette for en forholdsvis høy og stabil boligbygging over tid.
En økonomisk politikk som sikrer lavt rentenivå, lav prisstigning og lav arbeidsledighet, er sammen med bruk av generelle virkemidler gjennom Husbanken, statens viktigste redskaper i boligpolitikken. Husbankens ordning med ikke-subsidierte lån til oppføring av nye boliger og til utbedring av eksisterende boliger er et generelt virkemiddel som fremmer høy boligbygging, effektiv ressursbruk og virksom konkurranse i lånemarkedet. Dette kommer i nedgangstider til syne gjennom at man holder oppe boligbyggingen og i oppgangstider ved at de rimelige lånene gis til boliger som underlegges moderate arealbegrensninger og god kvalitet.
Husbanken må fortsatt ha en sentral rolle i boligfinansieringen ved at banken uten direkte rentesubsidier skal sikre tilgang på rimelig kreditt til nybygging, ved at staten benytter sin adgang til rimelige innlån til beste for låntakerne.
Husbanken må gis tilstrekkelige lånerammer til at hver enkelt bolig kan få en låneutmåling som gjør at kravet til egenkapital ikke blir for stort. Særlig viktig er dette i pressområdene hvor Husbanken var i ferd med å utspille sin rolle. Gjennom de omlegginger Stoltenberg-regjeringen foretok, ble f.eks. antallet husbankfinansierte boliger i Oslo nær seksdoblet i 2001 og Oslo ble det fylket i landet hvor flest boliger fikk oppføringslån gjennom Husbanken.
Kommunenes oppgave i arealpolitikken kan utøves
både gjennom rollen som myndighet etter plan- og bygningsloven,
og gjennom å eie tomteområder for framtidig boligbygging.
Ved å være aktiv på begge områder
får kommunen større mulighet til å påvirke
utviklingen i kommunen.
Norske kommuner bør i større grad kjøpe
opp områder for boligbygging. Mange kommuner har utviklet
gode løsninger for dette. Men mange kommuner avholder seg
fra dette, først og fremst av økonomiske grunner.
For å skape grunnlag for et sterkere kommunalt engasjement
i tomtekjøp foreslås derfor å etablere
en låneordning gjennom Husbanken hvor kommunene kan få rente-
og avdragsutsettelse på lån til tomtekjøp.
Staten er en betydelig grunneier og kan gjennom dette bidra til å styrke
tilbudet av tomter for boligbygging. Når slike tomter tas
i bruk for å bygge boliger for særlig prioriterte
grupper må slike eiendommer kunne selges under markedspris.
Stoltenberg-regjeringen foreslo dette i statsbudsjettet for 2002
og forslaget fikk tilslutning i Stortinget på tvers av
Bondevik-regjeringens ønske. Det er viktig at dette virkemiddelet
nå tas aktivt i bruk.
For å stimulere kommunene til å legge til rette
for økt boligbygging bør det innføres
et tilskudd til delvis dekning av infrastrukturkostnader ved dette.
For å ha en sterkest mulig stimulerende virkning, bør
et slikt tilskudd være basert på en relativt høy
sats - men slik at det ikke gis for alle boliger, men bare for bygging
utover et fastsatt minstenivå i forhold til kommunens størrelse.
Et tilskudd på 40 000 kroner pr. bolig for bygging
av boliger utover 0,5 pst. av folketallet vil kunne ivareta dette.
For en kommune med 10 000 innbyggere vil da all boligbygging
utover 50 boliger pr. år utløse et slikt tilskudd.
Tilskuddet forutsettes finansiert innenfor veksten i overføringene til
kommunene.
Det foreslås:
å utvide dagens ordning med
ikke-subsidiert oppførings- og utbedringslån ved
at Husbankens samlede låneramme utvides til 15 mrd. kroner
i 2002.
å innføre et tilskudd pr. bolig til kommuner
som bygger boliger utover et minstenivå. Tilskuddet settes
til 40 000 kroner for hver bolig utover et antall som tilsvarer
0,5 pst. av folketallet i kommunen.
å etablere en låneordning gjennom Husbanken hvor
kommunene kan få rente- og avdragsutsettelse på lån
til tomtekjøp.
at statlige eiendommer i særlige tilfeller kan
selges under markedspris til boligformål.