Til Stortinget
Tropisk regnskog er jordas viktigste ressursbase for biologisk
mangfold. Tropisk regnskog dekker i dag 6 pst. av jordas
overflate. 50-80 pst. av alle plante- og dyrearter i verden
finnes i regnskogen. De genetiske ressursene i regnskogen er utgangspunktet for
mange medisiner og vaksiner, og for utvikling av nye medikamenter.
Anslagsvis bor det 50 millioner mennesker i verdens tropiske regnskoger,
bare i Amazonas er det minst 400 ulike indianergrupper. Disse folkeslagene
har levd i regnskogen i uminnelige tider, har brukt ressursene i
skogen uten å ødelegge den og representerer verdifull
lokal kunnskap om utnyttelsen av det biologiske mangfoldet.
Hvert år ødelegges over 150 000 km2
tropisk skog. Det tilsvarer halve Norges areal. I løpet
av 1990-tallet forsvant 8 pst. av de tropiske skogsområdene
i verden. Avskogingen er størst i Asia, der nesten 20 pst.
av den tropiske skogen ble ødelagt mellom 1990 og 2000.
Mesteparten av den gjenværende regnskogen i Asia finnes
i Sørøst-Asia, hovedsakelig i Indonesia og Malaysia.
Forskere fra Verdensbanken mener at dersom hogsten fortsetter i
samme tempo som i dag, vil regnskogen på øya Sumatra
i Indonesia være ødelagt i 2005, og regnskogen
på Borneo (Indonesia og Malaysia) i 2010. Avskogingen truer
en rekke plante- og dyrearter. For eksempel finnes orangutangen
utelukkende i dette området, og dersom skogen på Sumatra
og Borneo ødelegges vil orangutangen bli utryddet som art
i vill tilstand. Det meste av importen av tropisk trevirke til Norge
kommer fra dette området.
Uttaket av tropisk tømmer er i dag av en karakter og
på et nivå som er langt utover det forsvarlige.
Det bør derfor være et klart mål å redusere
forbruket av tropisk trevirke. Kommersiell tømmerhogst
er den viktigste årsaken til at regnskog og andre tropiske skoger ødelegges,
og mye av hogsten er ulovlig.
En rekke produkter som finnes på markedet i Norge lages
av ødelagt regnskog. Størst forbruk av tropisk
trevirke finnes i byggevaresektoren. Parkett av den tropiske tresorten
merbau er den klart dominerende enkeltvaren som lages av regnskogtømmer. Tømmeret
kommer fra regnskogen i Indonesia og Malaysia, som er sterkt truet
på grunn av hogst. Hvert år selges det minst 120 000-150 000
m2 merbauparkett i Norge. Det selges også andre parkettyper
fra trevirke som hogges i regnskogen i Asia, Afrika og Sør-Amerika.
Totalt selges det anslagsvis 240 000-300 000 m2
tropisk parkett hvert år. Dette utgjør 8-10 pst.
av det totale parkettsalget.
Ytterdører og garasjeporter utgjør den nest
største varegruppen der det selges tropisk trevirke. Dører
og garasjeporter laget av teak kommer nesten utelukkende fra Burma.
Hogsten av teak i Burma truer en av de største tropiske
skogene i Asia, og bidrar til å finansiere militærregimet
i landet. Også andre tropiske treslag som afrikansk mahogni
og gabon brukes i dører og garasjeporter. Trevirket hogges
i regnskogen i Afrika.
Blant andre byggevarer som lages av regnskogstømmer
er kryssfiner, listverk, terrassegulv, kjøkkeninnredninger
og baderomsutstyr. En rekke ulike treslag benyttes. Et minimumsanslag
for importverdien av byggevarer i tropisk trevirke er 118 mill.
kroner.
Uttaket av tropisk tømmer er preget av korrupsjon og
ulovlig hogst. I de viktigste eksportlandene er andelen ulovlig
hogst svært høy. 73 pst. av hogsten i
Indonesia er ulovlig, det samme gjelder 80 pst. av hogsten
i Brasil og 50 pst. av hogsten i Kamerun. I tillegg kommer
at mye av den lovlige hogsten kan være like uforsvarlig
og miljøødeleggende som den illegale.
Miljøutfordringene i temperert skog skiller seg på mange
områder fra utfordringene i regnskogen. Men også i
de store barskogsområdene er biologisk mangfold truet.
Skal for eksempel Norge følge opp våre internasjonale
forpliktelser om vern av biologisk mangfold krever det at flere
skogsarealer vernes, og at skogen forvaltes bærekraftig.
Det importeres betydelige mengder bar- og løvtrevirke
til Norge. I 2001 ble det importert 987 000 m3 bartre,
storparten av importen kommer fra Sverige, men også betydelige
mengder fra Nord-Amerika og Øst-Europa. Import av ubarket
virke innebærer et problem i forhold til spredning og uønsket
introduksjon av fremmede arter. Det er i dag krav til barking av
nordamerikansk virke, men ikke til østeuropeisk. Ved å sette
sertifiseringskrav til denne importen vil man sikre like vilkår
for norske og utenlandske produsenter samtidig som et viktig grep
for å beskytte det biologiske mangfoldet gjennomføres.
Avskogning bidrar til å øke de globale utslippene av
klimagassen karbondioksid (CO2). Bevaring og bærekraftig
bruk av skog er en forutsetning for å klare å møte
klimautfordringen. Behovet for dette understrekes også i
FNs klimakonvensjon og Kyoto-avtalen.
Problemene knyttet til import av tropisk trevirke er så store
at det er legitimt å stille krav til tømmeret som
importeres. Hogsten ødelegger uerstattelige naturverdier,
og tar livsgrunnlaget fra urfolk og andre folkegrupper som er avhengige
av ressursene i skogen for å overleve. I all hovedsak gis
hogsttillatelsene til selskaper med nære forbindelser til
eliten i landene, og få eller ingen hensyn tas til lokalbefolkningen.
Mangel på markeder og lav etterspørsel har
vært et hovedproblem for de som forsøker å drive
forsvarlig skogsdrift i tropiske områder, særlig
fordi det har vært stor tilgang på uforsvarlig
og delvis ulovlig hogd trevirke til en langt lavere pris. Ved å stille
krav om sertifisering, økes incentivene for en overgang
til en bærekraftig skogsforvaltning.
Det bør være importørene av trevirke
sin oppgave å bevise at varene de selger er lovlig og forsvarlig hogd,
og dette kan gjøres ved å stille krav om troverdig
sertifisering av produktene.
For å oppnå dette må en skogsertifisering
fokusere på produksjonen, det vil si uttaket og forvaltningen av
skogressursene, og ikke kvaliteten på det eksporterte tømmeret
eller de ferdige produktene. Det finnes internasjonale sertifiseringsordninger
hvor kravene er basert på generell praksis og steds-spesifikk kunnskap
om god skogsforvaltning. Kravene er som oftest mer omfattende enn
lokale lover og regler. Sertifisering skjer da ved gjennomgang av
selve driften, med fokus på måltall for skogsforvaltning,
biologisk mangfold, sosiale og kulturelle forhold. Det finnes også sertifiseringssystemer
hvor miljøledelsessystemet til selskapene som står
for skogsdriften gjennomgås. Miljøledelsessystemer
inneholder mekanismer som skal sikre kontinuerlig bedrede miljøprestasjoner,
men har ikke i seg absolutte krav utover gjeldende lovkrav og kan
være uegnet når lovverket er mangelfullt og variabelt.
Et troverdig system for sertifisering av norsk og importert trevirke
må være produksjonsorientert med absolutte og
steds-spesifikke krav til uttaket. Et sertifiseringssystem må også inneholde
krav om verdikjedeansvar. Dette kan gjennomføres ved at
det utstedes sporbarhetssertifikater som viser at selskapet har
kontroll med, og oversikt over, hvor tømmeret de bruker
kommer fra. Slik kan trevirket med sikkerhet spores tilbake til
stedet der det ble hogget, og dette forhindrer at ulovlig avvirket trevirke
kommer inn i salgskjeden.
Det finnes en internasjonal sertifiseringsordning for alle skogstyper
med tilfredsstillende miljømessige og sosiale kriterier
som heter Forest Stewardship Council (FSC). Kravene til sertifisering
skal være en garanti for at trevirket hogges lovlig og
på en forsvarlig måte, der det tas hensyn både
til miljø og lokale folkegruppers rettigheter og interesser.
FSC-merket for skogsertifisering er mye brukt i Sverige. I Norge
sertifiseres hogsten gjennom ISO-14001 med Levende Skog som standard.
Nesten all norsk skogsdrift er sertifisert etter dette systemet.
Flere kjøpere av trevirke og papir fra Norge stiller allerede
krav om at produktene skal være miljøsertifiserte.
Norske Skog ønsker for eksempel, så langt det
er mulig, å basere all sin papirproduksjon på miljøsertifisert
virke. Moelven har også valgt å miljøsertifisere
sine produkter, og oppgir hard konkurranse på eksportmarkedene
som begrunnelse for å velge sertifisering.
Et krav om miljøsertifisering av alt trevirke som importeres
og omsettes i Norge vil angå vårt medlemskap i
Verdens Handelsorganisasjon (WTO), fordi utviklingsland som trenger
eksportmuligheter, kan oppleve våre miljøkrav
som handelshindringer. Tiltaket behøver likevel ikke å være
i strid med WTO-regelverket fordi:
a) Tiltaket ikke vil diskriminere mellom
tømmer og trevirke hogd i Norge i forhold til andre land.
b) Det er uforenlig med internasjonale mål for
en bærekraftig utvikling å bidra gjennom importpraksis
av tømmer og trevirke til rask desimering av utviklingslands
fremtidige næringsgrunnlag, som kan og bør bygges
på bærekraftig hogst og rike genressurser til
medisin og landbruk.
c) Fortsetter Norge importen av ulovlig og ikke-bærekraftig
hugget tømmer vil det være å utnytte
et svakt punkt hos mange utviklingsland; manglende håndheving
av eget lovverk, og i noen tilfeller at de har et lovverk som ikke
er forenlig med internasjonale konvensjoner.
d) Det vil være uheldig om handelspolitiske regelverk
ble håndhevet slik at det hvitvasker ulovlig hogst.
e) Merking og sertifisering er anerkjente og innarbeidete
virkemidler for å motivere for adferdsendring i produksjonssystemer
som har gitt gode resultater i vår del av verden, og som
etter WTOs syn er forenlig med et åpent multilateralt handelssystem.
f) Tiltaket er et integrert element i en helhetlig norsk
politikk med hensyn til bevaring av biologisk mangfold i Norge og
internasjonalt.
g) FN-konvensjonen for bærekraftig bruk og vern av
biologisk mangfold (Biodiversiteteskonvensjonen) vektlegger at det
må utvikles virkemidler som kan fremme vern og bærekraftig
bruk av skogsområdene i verden. Biodiversitetskonvensjonens
vitenskapskomité (SBSSTA), har vedtatt at sertifisering
bør være en del av en strategi for å redde
det biologiske mangfoldet i skogene.
Det er av avgjørende betydning at myndighetene i sin
konkrete utforming av et slikt tiltak er varsom, slik at man unngår å møte
beskyldninger om at tiltaket vil utgjøre en diskriminerende
handelshindring, men understreker at tiltaket bidrar til å redde
biologisk mangfold og fremme en bærekraftig utvikling.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen innføre krav om at alt tømmer,
trevirke og alle treprodukter som skal omsettes i Norge må være
basert på lovlig hogst innenfor rammen av økologisk
og sosialt forsvarlig skogsdrift. Dette innebærer at trevirket
må være sertifisert innenfor en troverdig sertifiseringsordning
med absolutte og stedsspesifikke krav til uttaket av tømmer. Ordningen
må være åpen for deltakelse fra alle
relevante parter, kontrolleres av en uavhengig tredjepart, og ta
relevante hensyn til biodiversitet, berørte urfolk og lokal
gruppers rettigheter og interesser og være åpen
for innsyn.
7. juni 2002