Før sommeren kom det sterke signaler om ressurskrise
i norsk skole pga. vanskelig økonomi i norske kommuner
og fylkeskommuner. Ved skolestart i august har det vært
ny fokus på de økonomiske vanskelighetene som
mange skoler strever med – og som gjør at kvaliteten
på skoletilbudet til elevene reduseres. Spesielt har det
vært fokus på det omfattende bygningsmessige
forfall som preger mange skoler, og som gjør at mange elever
daglig må ta til takke med et arbeidsmiljø som
Arbeidstilsynet åpenbart ikke ville godkjenne for voksne
arbeidstakere. Nylig er det kommet forsterkede signaler om at mange kommuner
planlegger ytterligere skolekutt for å holde inneværende års
budsjett. Samtidig varsles at mange kommuner planlegger omfattende
reduksjon i skolebudsjettene for 2003.
Etter forslagsstillernes oppfatning har mange års sammenhengende
ressursproblemer skapt en forsterket krise i norsk skole. For elever
og foreldre er det i økende grad uforståelig at
en svært rik nasjon som Norge tilbyr elevene en skole
i forfall og en skole som i økende grad preges av en synlig
offentlig fattigdom. For elever og foreldre blir det også frustrerende
synlig at skoletilbudet er blitt svært ulikt i landets
ulike fylker og kommuner. I de store byene oppleves det til og med
at skoletilbudet varierer innenfor bydelene i samme kommune. Dagens
system; en kommunalt eiet og drevet skole indirekte finansiert av
staten gjennom rammetilskudd til kommunene - gir overhodet ingen
sikkerhet for at skoletilbudet er av god kvalitet og at alle elever
får et like godt tilbud. Forslagsstillerne viser til at
foreldre i sin frustrasjon over manglende ressurser forlanger å få betale
for bøker og materiell - eller på annen måte
yte tilskudd til den offentlig eide skolen på sitt hjemsted – for å sikre tilfredsstillende
undervisning.
Forslagsstillerne viser også til undersøkelser
som tyder på at mange foreldre er villig til å betale
for et godt skoletilbud til sine barn og som viser økende
interesse for private skoler. På bakgrunn av den situasjonen
som er beskrevet for norsk skole i dag ( grunnskole og videregående
skole) er det forståelig at både elever og foreldre
fremviser en økende frustrasjon over tilstanden og en økende
utålmodighet over mangel på tiltak som kan gi
synlige forbedringer over rimelig kort tid.
Forslagsstillerne viser til at signalene for utviklingen i kommunenes
og fylkeskommunenes økonomi gir liten grunn til å håpe
på snarlig og nødvendig ressursforbedring for
norsk skole innenfor rammen av dagens system for finansiering og
drift. Ressurssituasjonen for norsk skole kan endres og bedres dramatisk.
Da må det imidlertid gjennomføres omfattende systemendringer.
Forslagsstillerne beskriver i det følgende de systemendringer
som de mener er mulig og nødvendig å gjennomføre
i norsk skole.
Opplæringsloven bør endres slik at alle elever omfattes
av loven uavhengig av hvilken skole de velger og hvem som eier skolen
de velger å gå på. Opplæringsloven
bør derfor omfatte en adgang til skole-etablering innenfor
rammen av nasjonale godkjenningskriterier. Nåværende
Privatskolelov – under endring til Friskolelov – bør
avvikles. Vi bør ha en felles lov for alle elever; dette
er en ordning som er kjent fra Sverige og som har vært
praktisert der i over 10 år.
Et system med godkjenning etter nasjonale kriterier er et system
som nå er under innføring for høyere utdanning
i Norge. Det vil være både naturlig og enkelt å innføre
et slikt system også for grunnskole og videregående
skole. En åpen etableringsmulighet vil åpne for
konkurranse i skolesektoren; forslagsstillerne mener dette er en
avgjørende viktig faktor for å sikre
bedre kvalitet i norsk skole.
I tiden frem til en utvidelse av opplæringsloven er på plass
og de nasjonale godkjenningskriterier fastlagt, bør UFD
velge en liberal linje mht å godkjenne søknader
om etablering av nye skoler.
Mange kommuner er hardt presset økonomisk. Både
gjennomførte og varslede sparetiltak vil kunne medføre
lov- og forskriftsbrudd i skolen. Selv uten lov- og forskriftsbrudd
er det etter forslagsstillernes mening åpenbart at kvaliteten
i undervisningen vil bli redusert som et resultat av disse sparetiltakene.
Det er også tydelig at sparetiltak gjennom mange år
også har medført redusert kvalitet i skolen.
Nærmere 98% av grunnskoler og videregående skoler
eies og drives av kommuner og fylkeskommuner. Finansieringen skjer
via rammetilskudd fra staten; et rammetilskudd som også skal
dekke en rekke andre oppgaver hos kommuner og fylkeskommuner.
Elevene blir utsatt for et ”svarteper-spill” når
debatten går mellom stat og kommune om hvem som har ”skylden”
og hvem som har ansvaret.
Eleven må få nødvendige statlige penger
for at retten til utdanning av god kvalitet skal sikres. Det kan
etter forslagsstillernes mening best sikres gjennom at staten betaler
skolepenger i grunnskolen og videregående skole. De penger
som i dag kommer fra staten må altså styres direkte
frem til elevene.
Norge bruker mange penger på skole; men et hovedtrekk
ved finansieringen er at kommunene gjennom prioritering ( eller
mangel på prioritering) i sine budsjetter styrer pengene
som staten har gitt til skoledrift bort fra skoleformål.
Etter forslagsstillernes mening må det sikres bedre
at pengene kommer frem til elevene, og det gjøres mest
effektivt ved å la skolepenger fra staten følge eleven
helt frem til den skolen eleven velger.
Dagens system der skolen er eiet og drevet av det offentlige
som monopolist gir liten brukerinnflytelse. Forslagsstillerne mener
derfor at et viktig skritt bort fra monopol og manglende brukerinnflytelse
er at dagens offentlig eide skoler fristilles.
Først og fremst bør det etableres selvstendige driftsstyrer
med fullt økonomisk selvstyre og stor grad av pedagogisk
frihet. Representanter for elever og foreldre må få styreplasser
med full stemmerett og med styreflertall for foreldre. Foreldre
bør også oppnevne eksterne styremedlemmer – dvs.
medlemmer som ikke har tilknytning til- eller er oppnevnt fra – kommunalt
administrativt og/eller politisk miljø.
Skoler eiet av kommuner og fylkeskommuner bør omdannes
til stiftelser, foretak eller aksjeselskap. I tråd med
anbefalt endring av lovverket vedrørende skoleetablering
bør ansatte lærere oppfordres til å overta
skoledrift som skoleeiere.
Det er nylig gjennomført en ”Kvalitetsreform” for høyere
utdanning i Norge. Tilpasning av lovverk pågår,
og undervisningsinstitusjonene gjennomfører nå reformen
i praksis.
Forslagsstillerne mener vi trenger en tilsvarende kvalitetsreform
også i grunnskolen og i videregående skole. De
læringsmålinger det er referert til tidligere viser
at kvaliteten i skolen ikke er god nok og faktisk også synkende.
Et endret lovverk som åpner adgang til etablering av
skoler i konkurranse med dagens offentlig eide skoler skaper også behov
for en nasjonal standard mht. kvalitet i skolen.
Slike nasjonale kvalitetskriterier må være
grunnlag for godkjenning ( akkreditering) av nye skoler og for løpende
vurdering (evaluering) av skoler som er i drift.
Forslagsstillerne mener at godkjenning og vurdering bør
foretas av to adskilte organ, der begge må være
helt utenfor statlig styring.
Det ”tilsynet” som har vært utført
gjennom Statens Utdanningskontor må ta medansvar for den
negative utviklingen innenfor norsk skole.
Over hele landet vises det frem skolebygg som er i elendig fysisk
forfatning. Elever tilbys et arbeidsmiljø som ville bli
underkjent av Arbeidstilsynet dersom elevene hadde vært
voksne mennesker i et arbeidsforhold. Holdningsmessig gir dette
også helt feil signaler til barn i skolen.
Standard er varierende fra landsdel til landsdel og fra kommune
til kommune. Kommunenes økonomi varierer; det innebærer
at tempoet i arbeidet med nødvendig utbedring av det fysiske
skolemiljøet for landets elever vil variere sterkt og ta
lang tid.
Forslagsstillerne finner dette uholdbart. Den låneordningen
på 15 milliarder som er etablert for kommunene vil etter
forslagsstillernes vurdering ikke endre dette bildet vesentlig.
Andre virkemidler må derfor brukes for snarlig å kunne
gjennomføre en omfattende opprustning av skolebygg over
hele landet til en standard som er akseptabel.
Etter forslagsstillernes mening bør derfor midlertidig
statlig overtagelse gjennomføres, slik at staten midlertidig
overtar et direkte økonomisk ansvar for alle skolebygg
innenfor grunnskolen og videregående skole. Ulike former
for organisering kan vurderes; det viktige er at staten overtar
det økonomiske ansvaret og gjennomfører nødvendige
tiltak i løpet av kort tid.
En slik løsning vil også gi kapitalfrigjøring
i kommunesektoren. De kommuner som har vedlikeholdt bra vil få bra
uttelling gjennom en slik operasjon, de som har mindre bra vedlikehold
vil få mindre uttelling, men slipper også den økonomiske
"klampen rundt foten".
I neste fase av en slik prosess for å gi forsvarlig arbeidsmiljø for
dagens elever kan helt eller delvis statlig nedsalg gjennomføres.
I en omfattende systemendring for norsk skole har også tiltak
for bedre arbeidsmiljø en sentral plass.
Et økende og omfattende mobbeproblem har over mange år
fått utvikle seg i norsk skole. Problemet er klart dokumentert.
Etter forslagsstillernes mening skyldes problemet i stor grad
at voksne ikke har tatt det på alvor; skoleeieren har vært
uinteressert, skoleledelsen har vært døv for meldingene
fra elever og foreldre og lærerne har lukket øynene
for tydelig mobbing.
Først og fremst må det innføres lovfestet
rett til fullt forsvarlig arbeidsmiljø på linje
med det voksne arbeidstakere har. Skolen er elevens arbeidsplass,
og det legges grunnlag for holdninger og verdier som skal følge
eleven gjennom hele det voksne livet.
Rettighet til fullt forsvarlig arbeidsmiljø må følges
opp gjennom et selvstendig tilsyn som kan gjennomføre sanksjoner
ved brudd på lover og forskrifter.
Forslagsstillerne anbefaler at Arbeidsmiljøloven straks
utvides til å omfatte elever i skoleverket og at Statens
Arbeidstilsyn får tilsynsoppgaven.
Også i de nasjonale kriterier for god skoledrift må det
kreves at skolene i sine reglementer praktiserer "0-toleranse"
mot uro og mobbing.
Dette vil kreve en aktiv holdning hos alle voksne i skolen; de
voksne må bli tydelige voksne og påta seg en klar
lederrolle overfor elevene.
Forlagsstillerne viser igjen til den kvalitetsreformen for høyere
utdanning som er vedtatt og som er under innføring. Standard
for høyere studier skal være 5 år.
I tilpasningsarbeidet er det gjort noen unntak som tillater kortere
utdanning; altså åpnet for studier som får
kortere tidsløp enn 5 år. Lærerutdanningen
er et av disse.
Forslagsstillerne viser til OECDs PISA-undersøkelse,
der Finland kommer ut som et av de aller beste landene. Finland
har hatt 5-årig lærerutdanning i mange år.
Under besøk i Finland blir nettopp dette understreket som
en viktig årsak til at finsk skole viser frem svært
gode læringsresultater.
Forslagsstillerne anbefaler derfor justering av lærerutdanningen
opp til 5 år, og med obligatorisk fag for de 3 første år
som skal gi kompetanse for undervisning i 1.-4. klassetrinn.
Forslagsstillerne anbefaler at det innføres eget obligatorisk
fag om ledelse og hjem/skole-samarbeid. I lærerutdanningen
er åpenbart arbeidet med lærerens rolle som leder
og voksen ikke blitt vektlagt nok; heller ikke det viktige samspillet
mellom hjem og skole.
Langt fra alle land har 10-årig grunnskole. I den mye
omtalte PISA-undersøkelsen er norske 15-åringers
kompetanse i lesing og realfag målt i et internasjonalt
perspektiv.
Blant 32 land (i hovedsak OECD-land) der ca. 250 000
elever har deltatt kommer Norge som en middels nasjon. Finland
scorer som nr. 1, 4 og 3 innenfor hhv. lesing, matematikk og naturfag.
Finland er blant de land som har 9-årig grunnskole og i tillegg
skolestart ved 7 år. Dette er et forhold som gjør
at vi bør vurdere skoleløpets lengde.
Forslagsstillerne mener også at effektiviteten i dagens
skole kan forbedres gjennom et mer intensivt arbeid i 9 år.
Dette kan bety lengre skoledag, færre fridager og mer hjemmearbeid.
Også skoledagen bør kunne organiseres og utnyttes
bedre, blant annet gjennom tiltak for å redusere den omfattende
uroen i klasse- og undervisningssituasjonen.
Forutsetningen er at ressursene beholdes i skolen.
Opplysninger gitt av hhv. UFD og FD viser at et årstrinn
i grunnskolen koster ca. 3,3 milliarder kr og at en ekstra ressurstilførsel
gjennom innkorting av et års skolegang kan medføre
henimot 10% ressursøkning i grunnskolen uten at
samlet ressurstilgang økes.