Til Stortinget
Våren 2001 behandlet Stortinget St.meld. nr. 29 (2000-2001)
om retningslinjer for den økonomiske politikken. I Innst.
S. nr. 229 (2000-2001) gav flertallet sin tilslutning til Stoltenberg-regjeringens
opplegg for en egen handlingsregel for bruk av oljepenger. Det er
bred enighet om at det er helt nødvendig å begrense
strømmen av oljepenger inn i norsk økonomi for å hindre
at Norge kommer dårligere ut enn om vi aldri hadde funnet
oljen og gassen.
Praktiseringen av handlingsregelen har imidlertid vist at den
hindrer at viktige samfunnsoppgaver blir løst.
Dagens forståelse av disse retningslinjene hindrer blant
annet en ønsket og nødvendig satsing på å vri det
offentliges utgifter fra forbruk av midler til reparasjon over til
investeringer i forebygging. Det legges altfor stor vekt på budsjettbalansen
og på om budsjettet virker nøytralt på etterspørselen,
framfor om det er et svar på våre nasjonale og
internasjonale utfordringer.
En stor andel av statens utgifter over statsbudsjettet og kommunale
budsjett går til reparasjon. Trenden har vært
at utgiftene til sykepenger, sykehusdrift, uførepensjonering
og attføring tar stadig større del av utgiftsveksten.
Et krafttak for å øke investeringene i forebygging
trengs for å kunne redusere utgiftene til reparasjoner,
og for å minske antall årsverk som går tapt
grunnet helseplager.
Økonomisk er det ikke tvil om at penger investert i
en sektor hvor det er ledig kapasitet, skaper mindre press i økonomien
enn om en investerer den samme summen innen en sektor der kapasitetsutnyttelsen
er så å si maksimal. De gjeldende retningslinjene
for den økonomiske politikken tolkes slik at det ikke kan tas
slike hensyn, og at det heller ikke kan vektlegges om man ved økt
pengebruk kan bidra til reduserte kostnader for private og det offentlige
på sikt.
Som et eksempel kan det trekkes fram at det er et stort behov
for investeringer i samferdselssektoren. Samtidig er det ledig kapasitet
innen anleggssektoren. Investeringer i bedrede samferdselsløsninger
vil bidra til å redusere næringslivets avstandskostnader, og
dermed forbedre konkurranseutsatt industris rammevilkår.
Sentraliseringen har sin pris. En aktiv politikk for å ivareta
og nyetablere arbeidsplasser i områder med ledig kapasitet
når det gjelder arbeidskraft, boliger, skole- og barnehageplasser,
vil skape mindre press i de store byene og bynære områder,
og dermed lågere kostnader for private, for næringsliv
og for samfunnet enn om sentraliseringen fortsetter som i dag.
Det finnes i dag flere hundre tusen årsverk som ikke
er i bruk i arbeidslivet. Det er mange ufrivillig ledige eller ufrivillig
utstøtte. Mange er yrkeshemmede. Mange er eldre som ønsker
nedtrapping framfor pensjonering. Mange er pensjonerte som ønsker å arbeide
noe. Økte bevilgninger til kvalifiseringstiltak og for å stimulere
arbeidsgivere til å ta imot denne store reserven, vil redusere
presset på arbeidsmarkedet og bidra til lågere
lønnsvekst.
Retningslinjene for innfasing av oljepengene i norsk økonomi
har kun fungert et år, men forslagsstillerne mener at man
allerede nå ser behov for endringer slik at Stortinget
ikke hindres i å bevilge penger til tiltak som reduserer
presset i økonomien, reduserer næringslivets kostnader
eller bidrar til at offentlige utgifter på noe sikt kan
bli redusert.
Det er viktig at en adgang til økt bruk av oljepenger
på statsbudsjettet ikke bidrar til økt privat
forbruk, men til at norsk økonomi blir bærekraftig
på lang sikt.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen endre handlingsregelen for bruk av
oljepenger slik at det åpnes for økt bruk av oljepenger
der dette kan bidra til å redusere presset i økonomien
ved at den disponible arbeidsstyrken øker, kostbare flaskehalser
for næringslivet fjernes, ledig kapasitet i enkelte samfunnsområder utnyttes
eller store offentlige utgiftsposter på sikt kan bli redusert.
3. oktober 2002