Dagens praksis når det gjelder lønnsforhandlinger i
skolen innebærer at arbeidsgiveransvaret i realiteten er
todelt. Kommuner og fylkeskommuner har arbeidsgiveransvaret i forhold
til den enkelte lærers arbeidskontrakt, mens staten er
forhandlingspart i lønnsoppgjørene. Gjennom sin
rolle har staten myndighet til å gi instrukser og endre
lønns- og arbeidsbetingelser, uten at fylkeskommuner og
kommuner har innflytelse over resultatet. Denne ansvarsdelingen
medfører problemer både av praktisk og prinsipiell
karakter. Lærerne er den eneste yrkesgruppen i Norge og
Norden hvor arbeidsgiver ikke har forhandlingsrett overfor sine
arbeidstakere. De siste års lønnsoppgjør
for lærerne har medført store økonomiske
belastninger på kommunenes økonomi. Staten og
lærerorganisasjonene har blitt enige om svært kostbare
lønnsoppgjør for yrkesgruppen, mens kommunene
ikke har fått kompensert disse ekstra kostnadene fra staten
i tilstrekkelig grad. Denne situasjonen er uholdbar da det etter
forslagsstillernes mening er av avgjørende betydning at
kommunene selv får anledning til å forhandle med
sine ansatte yrkesgrupper ut fra de økonomiske rammer de
har til disposisjon. Med dagens forhandlingspraksis når
det gjelder undervisningspersonalets lønn er det vanskelig
for kommuner og fylker å budsjettere, samt styre de midlene
som er til disposisjon. Å gi kommunene og fylkene ansvaret
for lønnsforhandlingene med undervisningspersonalet, vil
gjøre det lettere for dem å utnytte sine ressurser
på en bedre måte enn i dag. Kommuner og fylker
betaler en stadig større andel av kostnadene i skolen,
og det er derfor viktig at de har innflytelse på lærernes
lønnsutvikling.
Det vil kunne være hensiktsmessig at kommuner og fylker
selv står for forhandlingene med sitt pedagogiske personale
da det kan være lokale forhold og organisering som krever
differensiering. Med en statlig avtale vil disse lokale forskjellene
ikke bli tatt hensyn til, og en har i realiteten et rigid og lite
fleksibelt system. De avtaler som lærerorganisasjonene inngår
sentralt vil innvirke på andre yrkesgruppers lokale lønnsoppgjør,
og i verste fall medføre at det blir mindre igjen til disse
gruppene. Hele systemet er derfor etter forslagsstillernes mening
urettferdig, og forskjellsbehandler lærerne som yrkesgruppe
på bekostning av andre yrkesgrupper som har sitt daglige virke
i fylker og kommuner.
Lærernes lønn ble tidligere fastsatt av den
enkelte kommune. Staten hadde imidlertid myndighet til å fastsette
minstelønnene. Dette systemet ble endret ved lønnsregulativet
av 1948 og ved lovendring samme år, som gav Stortinget
i oppgave å fastsette lærerlønningene.
Endringene ble begrunnet i et ønske om like lønnsvilkår
for alle lærere, uavhengig av hvor i landet en jobbet.
I 1949 ble det innført en landstariff som gav en sterkt
begrenset adgang til å gi kommunale tillegg.
Ved kongelige resolusjoner i 1958, 1960 og 1963 ble de forskjellige
lærergruppene ført inn under tjenestetvistloven.
Begrunnelsen for dette var ønsket om en enhetlig standard
og lik behandling av offentlige arbeidstakere. Lærerne
ble, som andre grupper staten var lønnsfastsettende instans
for, ansett å stå i samme stilling som statstjenestemenn.
Ved utarbeidelsen av grunnskoleloven av 1969 ble det bestemt
at timetallet i hele lærerstillinger skulle fastsettes
i regulativet i forbindelse med lønnsavtaler. Denne lovbestemmelsen
er bakgrunnen for at staten har myndighet til å binde kommunene
til avtaler med lærerorganisasjonene også når
det gjelder leseplikter.
Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen reiste forslag
om overføring av arbeidsgiveransvaret til kommunene i NOU
1982:27. Forslaget ble drøftet i Ot.prp. nr. 63 (1986-1987).
Departementet gikk i denne proposisjonen inn for en slik overføring
på sikt, og Stortingets undervisningskomité var
enig i dette. Komiteen fremhevet det som viktig at alle kommunalt/fylkeskommunalt
ansatte ville få samme forhandlingssituasjon. Det har i
tillegg vært foretatt vurderinger senere, uten at det konkret
har blitt gjennomført en overføring av forhandlingsansvar
fra staten til kommuner/fylker. I 1995 gikk KS til sak
mot staten for å få prøvd lovligheten
av at staten forplikter kommuner og fylkeskommuner gjennom avtaler,
en sak KS tapte.
Fra og med tariffoppgjøret 2000 fikk primærkommunene
og fylkeskommunene gjennomføre lokale forhandlinger med
lærerne. Disse forhandlingene kommer imidlertid i tillegg
til de sentrale, og skal fordele en økonomisk ekstrapott
til lærerne. Denne praksisen åpner opp for en
differensiert lønnsdannelse i større grad enn
tidligere, og den åpner opp for lokale lønnsforhandlinger
i tillegg til de sentrale.
I Regjeringskonferansen 31. januar 1990 ble det besluttet
nedsatt en arbeidsgruppe som fikk i mandat å gjennomgå innholdet
i og ansvaret for tariffområdet for lærerne. Arbeidsgruppen
var interdepartemental og ble ledet av departementsråd
Knut Grøholt. Innstillingen fra arbeidsgruppen forelå i
april 1991, og inneholdt blant annet følgende konklusjoner:
Dagens ordning er spesiell fordi forhandlingsansvaret for lønnsdannelsen
ligger hos staten, mens arbeidsgiveransvaret hviler på kommune/fylkeskommune.
Videre er dagens tariffsystem lite egnet som virkemiddel for å søke
nasjonal styring i skolesektoren. Lov, forskrifter, budsjettvedtak
mv. bør være tilstrekkelige styringsmidler for
skoleverket som det er i alle andre sektorer, som for eksempel helse-
og sosialsektoren. Overføring av forhandlingsansvaret vil være
i samsvar med det finansielle ansvarsprinsippet, samt sørge
for at alle sider av arbeidsgiveransvaret er samlet hos kommuner
og fylkeskommuner. Utvalget peker på at tariffavtalene
for skoleverket ikke har vært brukt som styringsmiddel,
men at disse snarere har vært til hinder for oppnåelse
av nasjonale mål og effektiv drift. Særavtalene
hindrer etter utvalgets mening statens styring av skoleverket. Dette
har sammenheng med avtalens utforming, uavhengig av hvor forhandlingsansvaret
blir plassert. Utvalget mener det er en forutsetning for nasjonal
styring av skoleverket og for effektiv og hensiktsmessig drift av
skoleverket at tariffavtalene for undervisningspersonalet revideres
og normaliseres.
KS-leder Halvdan Skard uttaler i en artikkel 11. november
2002 på organisasjonens internettsider:
"Å få samlet arbeidsgiveransvaret for lærerne
gjør at kommuner og fylker kan ivareta sitt ansvar både som
skoleeiere og arbeidsgivere på en bedre måte."
Kommune-Norge har lenge arbeidet for at lærerne skal
behandles på lik linje med de andre yrkesgruppene som er
ansatt i kommuner og fylker, og norsk arbeidsliv for øvrig.
KS påpeker at det er viktig å behandle lærere
og andre yrkesgrupper likt, noe forslagsstillerne stiller seg bak.
KS har ved gjentatte anledninger ytret ønske om at forhandlingsansvaret for
pedagogisk personale skal være et kommunalt anliggende.
1. januar 1991 ble forhandlingsansvaret for de svenske
lærerne overført fra staten til lokalforvaltningen.
Sverige har høstet god erfaring med sitt system som gir
muligheten til å stimulere lærerne til å skape
en spennende og god skole lokalt. I tillegg til at lønnsforhandlingene
er flyttet fra staten til lokalforvaltningen, åpnes det
opp for en differensiert avlønning der lærerne
kan få en ekstra påskjønnelse for den
jobben de utfører. Lønnsutviklingen for lærerne i
Sverige har vært positiv etter at forhandlingsansvaret
ble overført til kommunene. Det forhandles frem en sentral
ramme, og deretter inngås det lokale avtaler i den enkelte
kommune. Det svenske systemet har medført at skolen har
fått et mer fleksibelt system som gir muligheter både
for lærere og arbeidsgivere til å tilpasse arbeidstid
og arbeidsform til de lokale behovene.
Spørsmålet omkring hvor det offentlige forhandlingsansvaret
for undervisningspersonalet bør ligge, skaper tradisjonelt
en høylydt debatt, myter og skremselspropaganda. Det er
grunn til å understreke at det avtaleverket som foreligger
mellom staten og lærerne må videreføres
inntil de eventuelt blir endret gjennom forhandlinger mellom nye
aktører. Dette innebærer selvsagt at ingen lærere
vil gå ned i lønn som følge av at forhandlingsansvaret
blir flyttet fra staten til kommunene/ fylkene. Det blir
videre hevdet at kommunesektoren vil forsøke å løse
eventuelle rekrutteringsproblemer til læreryrket ved å senke
kompetansekravet, eller ansette de som ikke er kvalifisert for å spare
penger. Det er i den forbindelse grunn til å minne om at
Stortinget fastsetter kompetansekrav for det pedagogiske personalet
gjennom lov og forskrift. Kommunene og fylkene er gjennom disse
forpliktet til å ansette de best kvalifiserte.