Til Stortinget
Debatten omkring vår ordning med statskirke har tiltatt
etter at Bakkevig-utvalget la frem sin innstilling våren
2002. Dette er en sak som mange av landets innbyggere engasjerer
seg i og har synspunkter på.
Ordningen med statskirke går i realiteten helt tilbake
til antikken da det var selvsagt at statsdannelser hadde en statsreligion.
Middelalderen var preget av strid mellom kirke og pave, stat og
keiser. Bakgrunnen for denne striden var hvem som skulle ha lederposisjonen
innenfor samfunnet. I forbindelse med innføringen av enevoldsstaten
i 1660 i Danmark-Norge ble statskirken i realiteten innført
i Norge. Staten fikk da det territoriale maktmonopol gjennom en maktsentralisering
som fikk følger for kirken. Frem til 1814 forelå statsreligionen
gjennom kirken sitt virke, og der kongen var den øverste
kirkestyrer. I 1814 blir den norske stats religion lovfestet i Grunnloven § 2,
der det blant annet heter at "Den evangelisk-lutherske
Religion forbliver Statens offentlige Religion". Uttrykket statskirke
blir benyttet første gang i dissenterloven av 1891. Også kirkens
formuesforhold er lovregulert.
I dag er det bare fire land i Europa som har en ordning med statskirke.
I tillegg til Norge holder England, Island og Danmark fast ved den
tette forbindelsen mellom stat og kirke. I Sverige skilte stat og
kirke lag fra første januar 2000 da Den svenske kirken
ble en selvstendig kirke på linje med andre tros- og livssynssamfunn.
Dermed er styringen av kirken overlatt fra regjeringen til kirken
selv. Dette har medført at det enkelte medlem i Den svenske
kirken har fått mer innflytelse i organiseringen av kirken.
Denne demokratiseringen av kirken har gitt seg utslag i at det er innført
direktevalg på samtlige nivåer i de kirkelige valgene.
Undersøkelser etter at stat og kirke skilte lag i Sverige
viser at en bred majoritet både i Riksdagen og Kirkemøtet
er tilfreds med stat-kirkereformen. Svenske politikere vedtok å skille
stat og kirke uten at folket fikk si sin mening. Forslagsstillerne
er imidlertid opptatt av at det norske folket skal gis den muligheten
som svenske borgere ikke fikk, nemlig å uttale seg om saken
gjennom folkeavstemning.
Diskusjonen omkring hvorvidt stat og kirke bør skille
lag har pågått i mange tiår. Allerede
i 1975 ble det fremlagt en utredning fra Sivertsen-utvalget som anbefalte
at kirken burde bli en selvstyrt folkekirke. Bakkevig-utvalget som
også fikk i oppdrag å vurdere om kirke og stat
bør skille lag la frem sin innstilling 7. mars 2002. Et
av hovedpunktene i denne innstillingen var at kirkens medlemmer
må ta over ansvaret for kirkens styring og økonomi.
Bakgrunnen for at flertallet i utvalget ønsker et skille
mellom stat og kirke var at "den norske kirke blir delvis styrt
av en stat som skal forvalte pluralisme, religionsfrihet og likestilling
av tros- og livssynssamfunn. Staten har ansvar for å sikre
alle borgeres rettigheter og interesser, samtidig som staten har
plikt til å verne Den norske kirke som den offentlige religionen.
Det behøver ikke være konflikt mellom disse to
oppgavene til staten, men det er ingen grunn til å se bort
fra at det kan bli konfliktfylt". Utvalget mener at staten bør
ivareta sitt religionspolitiske ansvar ved å sikre religionsfrihet
og like muligheter for alle tros- og livssynssamfunn. Utvalget vil
videre at Den norske kirke skal være en åpen folkekirke,
der alle medlemmene på en tydeligere måte tar
ansvar for kirken.
Etter at Bakkevig-utvalget fremla sin innstilling har det vært
ytret ønske om å opprette et nytt utvalg eller
en kommisjon for å vurdere dette spørsmålet enda
en gang. Etter forslagsstillernes mening er ikke dette hensiktsmessige
da det allerede har vært foretatt to utredninger omkring
spørsmålet om skille mellom stat og kirke. Det
er imidlertid behov for å få en utredning på hvordan
et skille mellom stat og kirke skal gjennomføres. I denne
prosessen må lovmessige forhold, herunder grunnlovsendringer
og andre lovendringer som følge av et skille vurderes.
I tillegg må praktiske spørsmål som fremtidig
finansiering, fordeling av verdier og formuesgjenstander som er
knyttet til dagens kirke, flytting av medlemmer fra eksisterende
til ny ordning, samt forvaltningsmessig ansvar for gjenstander og
bygninger av museal karakter vurderes. En slik utredning, som i
størst mulig grad må overlates til kirken selv,
er svært arbeids- og kostnadskrevende. Etter forslagsstillernes
mening bør et eventuelt skille mellom stat og kirke først
og fremst bestemmes av folket selv gjennom folkeavstemning. En undersøkelse
Visendi har foretatt for Dagsavisen, og som ble offentliggjort i
avisen 15. desember 2002, fremviste et flertall for å skille
stat og kirke. I denne undersøkelsen var 57,7 pst. positive
til et skille mens 40,3 pst. var negative. Undersøkelsen
viser at svært mange har gjort seg opp en mening om spørsmålet, og
at oppfatningen blant folk flest har endret seg til å bli
tydelig positivt til et skille mellom kirke og stat. Hva som er
folkets oppfatning i saken får vi imidlertid bare bekreftet
på en demokratisk og betryggende måte gjennom
en folkeavstemning.
Folkeavstemning er et utslag av direkte demokrati og representerer
en utbygging av demokratiet der folket selv får avgjøre
kurs. Denne formen for direkte demokrati har sjelden vært
brukt i Norge. Også i et globalt perspektiv er folkeavstemninger
lite brukt, med unntak av Sveits der folkeavstemninger er svært vanlig.
Imidlertid har bruken av folkeavstemninger tatt seg opp de siste
tiårene, også i Norden.
I Norge har det vært folkeavstemning seks ganger siden
1905, der de to mest kjente handlet om hvorvidt Norge skulle melde
seg inn i EU. Både i 1972 og 1994 ble EU-saken ansett
for å være så viktig og vanskelig for
politikerne å avgjøre at folket ble spurt gjennom
folkeavstemning. Forslagsstillerne er av den oppfatning at spørsmålet
knyttet til om stat og kirke skal skille lag eller om vi skal opprettholde statskirkeordningen
er så viktig og essensiell at det bør avgjøres
av folket. Også ledende talspersoner i kirken deler denne
oppfatningen. Sverige har avholdt fem folkeavstemninger til nå og
skal avholde sin sjette høsten 2003 da folket skal ta stilling
til om det er ønskelig å delta i Den europeiske
monetære unionen. Danmark har spurt folket til råds
seksten ganger gjennom folkeavstemning, og er det landet i Norden
som har spurt folket til råds flest ganger. Imidlertid
har folkeavstemning aldri vært benyttet i kirkelige spørsmål.
Prosessen med å skille stat og kirke bør komme
i gang så raskt som mulig, da dette vil ta lang tid. Blant annet
vil et skille mellom stat og kirke kreve en grunnlovsendring som
minimum tar 8 år å gjennomføre. Spørsmålet
om et skille mellom stat og kirke er av stor viktighet og engasjerer
folket, da det er et grunnleggende og viktig spørsmål.
På bakgrunn av dette mener forslagsstillerne at det bør
være folket som avgjør dette spørsmålet
gjennom folkeavstemning. Folkeavstemningen bør gjennomføres
så raskt som overhodet mulig. Alle med stemmerett skal
ha muligheten til å avgi stemme og si sin mening om spørsmålet.
Dersom folket er positiv til å skille stat og kirke kan
Regjeringen sette i gang det videre arbeidet med å utrede
hvordan dette skillet praktisk skal gjennomføres.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen organisere en folkeavstemning om hvorvidt statskirkeordningen skal videreføres eller om det skal forberedes og gjennomføres et skille mellom stat og kirke.
29. januar 2003