Til Stortinget
Genteknologi er å forandre på arvemassen i
en plante, et dyr eller en annen organisme. Det kan gjøres
ved å legge til eller fjerne ett eller flere gener. Ved hjelp
av genteknologi kan gener flyttes over artsgrensene, fra en organisme
til en annen. Dette er en langt mer radikal teknikk enn tradisjonell
avl og planteforedling.
Genteknologien skaper nye muligheter, men også potensielle
farer og risiki. Utfordringen er derfor å styre utviklingen.
Genmanipulering eller genmodifisering brukes blant annet til å produsere
matvarer med spesielle egenskaper. Det dreier seg hovedsakelig om
tilføring av gener med forskjellige funksjoner. De vanligste genmanipulerte
plantene er planter som tåler sprøytemidler, eller
har giftige egenskaper som gjør at planten selv dreper
insekter, og dermed reduserer behov for sprøytemidler.
Genmanipulert mat omtales som genmat.
Usikkerheten ved bruk av genmanipulerte produkter i naturen er
meget stor. For eksempel viste det seg at den berømte amerikanske
Monark-sommerfuglen ikke tåler pollen fra genmanipulert
mais som produserer insektgift, noe ingen var i stand til å forutsi.
Kritikere av genmanipulering har argumentert med at det er behov
for å vente med å sette ut genmanipulerte planter
i naturen, og til å bruke genmanipulerte planter
til mat til man vet mer om dens konsekvenser for mennesker og miljø.
Når det gjelder genmat og eventuelle følger
for mennesker som spiser den, er også usikkerheten stor. Produsentene
av genmat hevder at det ikke er noen grunn til å tro at
maten er skadelig for mennesker, men det er gjort svært
få uavhengige undersøkelser som bekrefter eller
avkrefter dette. De få forsøkene som er gjort
på effekten av genmat på dyr (fôrforsøk der
mus har fått genmanipulerte poteter) er imidlertid urovekkende.
Tilhengerne av genteknologien argumenterer med at endringene
som gjennomføres ikke kan ha negative følger ettersom
gener ikke kan overføres ved fortæring, men utelukkende
gjennom reproduksjon (vertikal overføring). Nyere forskning
indikerer imidlertid at bildet ikke er entydig, men at gener faktisk
kan overføres horisontalt fra organisme til organisme.
Dette er noe av bakgrunnen for at det er foreslått et
ti års moratorium på bruk av genmanipulert mat.
En av årsakene til at det ikke har vært utført
undersøkelser av genmatens følger på mennesker
og miljø er svake krav fra myndighetene, spesielt i USA og
EU. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg. EU vedtok
i oktober 2002 et direktiv (GMO direktiv 2001/18/EC) som
vil kreve en mer omfattende risikovurdering av all ny genmat som
kommer på markedet. Dette vil medføre et stort
behov for kompetanse innen testing av genmat.
Det Norske Veritas har begynt å se nærmere
på dette som et område der bedriften kan øke
sine aktiviteter, først og fremst gjennom sertifisering.
Forskning på genmanipulering og teknologiens effekt
på miljøet vil ha en positiv og viktig sideeffekt. Det
vil medføre økt forståelse for fundamentale
prosesser i naturen gjennom innsikt i det økologiske samspillet.
Dette vil gjøre oss bedre i stand til å ta vare
på den genetiske arven og det biologiske mangfoldet, og
gi oss større forståelse for følgene
av introduksjon av nye arter.
Markedet for kompetanse innen området genteknologi og
miljø er stort. Økende krav til testing og risikovurderinger
knyttet til bruk av genmanipulerte produkter vil medføre økt
kommersiell anvendelse av forskning og kompetanse. Uavhengige laboratorier
med stor kunnskap og troverdighet nasjonalt og internasjonalt er
etterspurt både hos næringsliv, kontrollmyndigheter
og organisasjoner. Det vil dessuten være stort behov for
konsulent-, opplærings- og kursvirksomhet. Kommersialiseringen
må imidlertid ikke sette forskningens uavhengighet og troverdighet
i fare.
Erfaringer fra Finland viser tydelig at en målrettet satsing
på næringsutvikling gjennom et samarbeid mellom
forskningsmiljøer, statlig finansiering og næringsliv
kan ha meget gode resultater. Det er god grunn til å tro
at en målrettet innsats på forskning og kommersialisering
av kompetansen innen området genmanipulering og effektene
på både menneske og miljø, kan ha meget
positive ringvirkninger både lokalt, regionalt og nasjonalt.
En økt satsing på området genteknologi
og miljø krever statlige bevilgninger. I tillegg er det
viktig at saksområdet prioriteres og gis betydelig oppmerksomhet
når det gjelder høyere utdannelse, både innenlands
og gjennom samarbeid med universiteter i andre land.
Det finnes lite uavhengig genteknologiforskning. Svært
mye av kompetansen innen genteknologi og eventuelle følger
for mennesker og miljø befinner seg i bedriftene selv.
Dette er uheldig av flere grunner. Myndigheter som skal kontrollere
genmaten må ha kompetanse som kan måle seg med
de kommersielle aktørene, og det er også en betingelse
for god forskning at den ikke er i noe avhengighetsforhold til kommersielle
aktører.
Genmanipulering er en ung teknologi som kan ha store følger
for den økologiske balansen og den menneskelige helse.
Forskning innen området genteknologi må derfor
ikke fokusere utelukkende på teknologien selv, men også i
en bredere sammenheng hvor også den økologien
teknologien opererer i inkluderes. Dette er viktig i lys av de irreversible
følgene det kan ha å spre gener til reproduserende
arter.
Dette er viktige argumenter for å bygge opp bredt anlagt
nasjonal uavhengig forskningskompetanse.
Norge er et land som er godt posisjonert for å utvikle
og etablere kompetanse innen området genmanipulering, genmat
og dets effekt på mennesker og miljø, samt kommersialisering
av kompetansen. Bakgrunnen for dette ligger i en kombinasjon av
flere ting. Norge har stor troverdighet etter offensivt og konstruktivt
arbeid i internasjonale forhandlinger om biologisk sikkerhet (Cartagena-protokollen
om genmanipulerte organismer til konvensjonen om biologisk mangfold).
Samtidig har Norge en holdning til genmanipulerte produkter som
er basert på føre-var-prinsippet. Norge har også en
avansert genteknologilov, og var tidligst ute i Europa med å kreve
at alle genmanipulerte matvarer skal merkes.
Norge har også et faglig miljø innen området
allerede som både kan og bør bygges ytterligere
ut, og gis økt status. Stiftelsen Genøk er etablert
i Tromsø i nær tilknytning til det øvrige
forskningsmiljøet i byen. Hovedområdet til stiftelsen
er å drive forskning, informasjon og rådgivning
i forbindelse med anvendelse av genteknologi og genmanipulering,
samt å utvikle metoder for risikovurdering i forbindelse
med anvendelse av teknikken.
Norge bør derfor ta ansvar for kunnskaps- og kompetanseoppbygging
på dette feltet. Dette gjøres best ved opprettelse
av et uavhengig nasjonalt forsknings-, kompetanse- og
rådgivningssenter, tverrfaglig og multidisiplinært
med nær tilknytning til andre lands kompetansemiljøer.
Tromsø er et naturlig sted å lokalisere et slikt
kompetansesenter grunnet den allerede etablerte stiftelsen Genøk,
samt nærheten til forskningsmiljøet innen marin
bioteknologi.
På denne bakgrunn fremmes derfor følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen om at det etableres et nasjonalt kompetansesenter
for genøkologi, med utspring fra det eksisterende Instituttet
for Genøkologi, Genøk, i Tromsø.
Stortinget ber Regjeringen utrede struktur, tilknytningsformer
og finansieringsbehov og fremme forslag om senteret i statsbudsjettet
for 2004.
17. mars 2003