Til Stortinget
Sidemålsundervisningen i den norske skolen var valgfri
til å begynne med. I 1885 vedtok Stortinget at de offentlige
skolene i byene skulle bruke noen av skoletimene til å øve
på og lese nynorsk. I 1907 påla Stortinget alle
elever å skrive en lett stil i sidemål. Dette
var imidlertid kun snakk om en lett skriftlig prøve i sidemål.
I 1935 fikk man inn en bestemmelse om tvunget skriftlig sidemål
i realskolene. Da ungdomsskolen ble en realitet i 1960-70-årene
ble det innført tvungen skriftlig sidemålsopplæring
for alle. Historien viser at tvungen sidemålsundervisning
er noe som har kommet gradvis, og ikke noe som har lange tradisjoner
i det norske skolevesenet.
Flere undersøkelser som har blitt offentliggjort knyttet
til norske elevers lese- og skriveferdigheter sammenlignet med elever
fra andre land, viser middelmådige resultater. OECD-rapporten
som ble presentert i 2001 viste at norske 15-åringers leseferdigheter
på ingen måte er tilfredsstillende. Våren
2003 ble en rapport som tar for seg norske 10-åringers
leseferdigheter offentliggjort og sammenlignet med resultatene fra
34 andre land. Norge lå her under det internasjonale gjennomsnittet
når det gjelder resultat. Undersøkelsen viser
at bokmålselevene gjør det bedre enn nynorskelevene.
Forslagsstillerne mener at disse undersøkelsene viser at
det er behov for å konsentrere seg om å lære
ett skriftspråk i den norske skolen, og således
bare ha obligatorisk opplæring i ett skriftspråk.
Den norske skolen bruker mye tid og ressurser på å lære
elevene to skriftspråk, istedenfor å konsentrere
seg om at elevene lærer seg ett av dem skikkelig. Det trengs
en skikkelig opprustning av norskfaget i skolen når en
ser at 1 av 5 elever går ut av grunnskolen uten å kunne
lese og skrive tilfredsstillende. Det er en overhengende fare for
at elevene blander sammen de to skriftspråkene med et dårligere læringsresultat
som konsekvens. Eksamensresultatene viser at landsgjennomsnittet
når det gjelder karakterer, er høyere for hovedmål
enn for sidemål.
Skolens økonomiske situasjon har vært flittig
debattert de siste årene. Slik som forslagsstillerne ser det,
må en av skolens primæroppgave være å sørge for
at elevene lærer å lese, skrive og regne etter
10 års skolegang. For at elevene skal lære seg
lese- og skrivekunsten på en tilfredsstillende måte,
er det viktig at tiden blir utnyttet på en god og læringseffektiv
måte. Dette tilsier at den enkelte elev må få mer
tid og anledning til å få utviklet sitt eget skriftspråk.
Sidemålsundervisningen bør ivaretas når
det gjelder den muntlige delen i den ordinære norskundervisningen. Skriftlig
sidemål bør tilbys som valgfag, slik at den enkelte
elev selv kan bestemme hvorvidt han eller hun ønsker å fordype
seg i sidemålet.
Forskrift til opplæringsloven § 8-1
gir noen grupper elever rett til fritak fra opplæring og
vurdering i sidemålet. Dette gjelder elever med opplæring
i eller på samisk, elever som får opplæring
i finsk som andrespråk, elever med tegnspråk som
førstespråk og elever med annet morsmål
enn norsk og samisk som får særskilt språkopplæring.
I Oslo-skolen, der en tredjedel av elevene har fremmedspråklig
bakgrunn, slipper et stort antall elever å ha eksamen og
opplæring i sidemål. Dette gjør ordningen
med obligatorisk sidemålsundervisning urettferdig for de
mange andre elevene som ikke har noe ønske om å lære
seg den skriftlige delen av sidemålet, men som ikke har
anledning til å få fritak fra denne undervisningen.
Ved å ta bort den obligatoriske sidemålsundervisningen vil
de elevene som er motivert, allikevel gis muligheten til å lære
dette ved at skriftlig sidemålsundervisning kan tilbys
som valgfag.
Det er et overveldende flertall av norske elever som har bokmål
som hovedmål. Mange av disse er negativt innstilt til sidemålsundervisning.
Undersøkelser viser at elever som har nynorsk som hovedmål, er
mer positive til å lære sidemål. Ivar
Aasen, nynorskens far, var selv av den oppfatning at tvangsinnføring
av nynorsk ikke var veien å gå. I et av sine skrifter
sier han følgende:
"Denne nye sprogformen (nynorsk) skulde aldeles ikke paabydes
eller paanødes, man skulde oppmuntre til dens brug, men
lade enhver bruge det nye eller gamle efter eget godtbefindende."
Dette gir en indikasjon på at Ivar Aasen ønsket valgfrihet
for den enkelte i forhold til språkopplæringen.
Han hadde tydeligvis forståelse for at en tvangsopplæring
ikke er positivt, men heller en kime til å produsere negative
følelser og holdninger mot språket.
Professor Finn Erik Vinje har i en artikkel uttalt:
"Dersom språkferdighetene i norsk skriftlig skal styrkes,
er det etter min mening en betingelse at elevens hovedmål
tillegges mer vekt - selv om det må bety mindre vekt på sidemålet.
Det verste med den obligatoriske skriftlige sidemålsundervisningen
fra ungdomsskolen og oppover er at den stjeler dyrebar tid. Terping
på rettskrivings- og grammatikkdetaljer og leksikalske
forskjeller skjer på bekostning av systematisk skrivetrening,
begrepsdannelse og syntaktiske øvinger i skriftlig behandling
av morsmålet. Det antydes at mellom 10 og 50 % av
undervisningen i bokmålsklasser går med til opplæring
i nynorsk sidemål."
Det er snakk om å prioritere hvorvidt elever skal få bedre
tid og anledning til å lære seg sitt hovedmål, eller
om man skal ta hensyn til prinsipper om å tviholde på det
gamle kravet om opplæring i to skriftspråk for å tilfredsstille
enkelte språkorganisasjoner. Forslagsstillerne mener at
det nå må tas hensyn til elevens læringsprosess
og gi den enkelte en valgfrihet i forhold til sidemålsundervisning.
Tidligere leder i Utdanningsforbundet i Oslo, Eva Nærby,
har tidligere uttalt at bokmål og nynorsk har blitt så likt
at det kan stilles spørsmål ved tidsbruken når
elevene må lære begge skriftspråkene.
Forslagsstillerne vil at elever skal kunne få økt grad
av valgfrihet i skolen. Mange elever oppfatter sidemålsundervisningen
som meningsløs, og dette bidrar til mangel på motivasjon.
Det er ikke ønskelig at norsk ungdom skal tvinges til å lære
to skriftspråk som er så lik hverandre. Ved at
den skriftlige sidemålsundervisningen gjøres valgfri,
vil de som velger dette faget være motivert for læring,
noe som gir bedre resultat.
To fylker, Oslo og Vestfold, har allerede sendt søknad
til departementet om å få sette i gang et prosjekt
med å gjøre sidemålsundervisningen valgfri. Fra
søkerne anmodes det om at skriftlig sidemål blir avskaffet
som en obligatorisk del av undervisningen til fordel for en sterkere
satsing på hovedmål. Begge disse søknadene
ble avslått fra Regjeringens side. Dette står,
slik som forslagsstillerne ser det, i sterk kontrast til at forsøksvirksomheten
i skolen ellers er omfattende. Regjeringen bruker som begrunnelse
for avslaget at det ikke kan gis dispensasjon fra sidemålsundervisningen
etter dagens lovbestemmelser i opplæringsloven. Regjeringen
har derfor ikke mulighet til å legge til rette for forsøk
for å se om valgfritt sidemål kan gi dokumenterte
læringseffekter. Dette underbygger behovet for å få en
lovendring på dette punktet slik at elevene får
større grad av valgfrihet i skolen.
På bakgrunn av dette fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme de lovendringsforslag som er
nødvendig for å gjøre den skriftlige
sidemålsopplæringen i skolen valgfri.
19. mai 2003