Til Stortinget
Teknisk infrastruktur er ryggraden i moderne industrialiserte
samfunn. Denne infrastrukturen omfatter bl.a. transport, energisystemer,
vannforsyning, avløpssystemer, renovasjonssystemer og informasjonsnettverk.
Disse tekniske infrastrukturene er nødvendig for et
samfunns:
Nødvendigheten av å forvalte disse systemene økologisk, økonomisk
og funksjonelt er ikke bare viktig for nåværende
generasjoner, men i særdeleshet for de kommende generasjoner.
For vannforsyning og avløpssystemer er det spesielt
viktig å ivareta økonomiske forhold på en
god måte for innbyggerne, fordi det meste av vann- og avløp
i dag er finansiert av brukerne gjennom eget lovverk basert på selvkostberegning.
Det er stort engasjement i saker som vedrører synlige
infrastrukturer som flyplasser, veger, bruer osv. En annen vesentlig
del av vår infrastruktur er drikkevannsnettet og avløpssystemene;
samfunnets "arterier og vener". Vår vann- og avløpsinfrastruktur
(VA-nettet) ligger for det meste under bakken, og de delene som
er i forfall, er derfor ikke synlige for allmennheten. Vann- og
avløpsinfrastrukturen i Norge er blitt bygget ut i løpet
av en periode på 100 år, og er i dag et meget
omfattende og verdifullt nettverk. VA-ledningsnettet i Norge er
beregnet til omtrent 40 000 km avløpsledninger
og omtrent 48 000 km drikkevannsledninger. I tillegg kommer
omtrent samme lengde med private ledninger. Gjenanskaffelsesverdien
for de kommunale ledningsnettene er antatt til minst 400 mrd. kroner.
Økende alder fører til tæring, begroing
og mekaniske belastninger som gir forvitring og økte driftsproblemer.
Dette fører igjen til behov for økt fornyelse.
Utgiftene til å opprettholde ledningsnettets funksjon vil øke
betydelig kommende år, dersom fornyelsen av VA-nettet ikke
settes på dagsorden. Dagens fornyelse og rehabilitering
er preget av skjønn og mange tilfeldigheter. For dårlig
innsats i dag fører til at vi skyver foran oss et stadig
voksende "fornyelsesberg". Dersom man fortsetter nåværende fornyelsestakt,
vil ledningene som legges i dag i de fleste kommuner, måtte
bli 200-300 år gamle før de kan skiftes ut på ny.
Dette er alvorlig og varsler store problemer med å opprettholde
vann- og avløpsinfrastrukturens funksjonsevne. En del av
problemene skyldes at store deler av ledningsnettet som ble anlagt
i oppbygginsperioden etter krigen, har dårligere standard
enn det som er tilgjengelig og tilrådelig i dag.
Den manglende fornyelsen medfører også en forringelse
av drikkevannets kvalitet, en økt utlekking fra vannforsyningsnett,
samt innlekking av vann fra grunnen inn i avløpsnettet.
Ifølge Nasjonalt folkehelseinstitutt leverer de registrerte
norske vannverk ca. 768 mill. m3 vann pr. år til ca. 3,95
mill. personer. Basert på normale norske og nordiske anslag
på forbruk i husholdning, industri/næring
koblet til kommunalt nett og institusjonelt forbruk, er det mest
sannsynlige lekkasjetapet fra de norske drikkevannsnett på mer
enn 220 liter pr. person og døgn, hvilket tilsvarer nesten
50 pst. av produsert vann. Tilsvarende tap i Sverige, Finland og
Danmark er hhv. på bare ca. 15 pst., 16 pst. og 8 pst.
av produsert vann. Gjennomsnittlig anslås at ca. halvparten
av det utlekkede drikkevannet fra norske vannledninger lekker inn
i avløpsledningene. Dette gir dårlig økonomi,
miljø og ressursdisponering, fordi det utlekkede drikkevannet
blir renset i vannverk, transportert til vannettet, så innlekket
i avløpsledninger og renset i avløpsrenseanlegg.
I gjennomsnitt har man en total innlekking av grunnvann og utlekket
drikkevann inn i avløpsnettet på i størrelsesorden
100 pst. av spillvannsmengden. Utlekking av avløpsvann
skjer dessuten samtidig i overløp, i utette skjøter
og i utette rør. Lekkasjene i VA-nettet koster landet ca.
1 mrd. kroner hvert år til vanntransport og rensing. Kostnadene
for flomskader, vannbårne sykdommer og forringet vannkvalitet til
næringslivet, er da ikke medregnet.
Fortsatt registreres vannbårne sykdomsutbrudd i Norge.
Nasjonalt folkehelseinstitutt anslår at smittestoffer i
drikkevannet er årsak til 100 000-300 000 sykedager årlig,
og har registrert følgende årsaker som kan relateres
direkte til tilstanden til vann- og avløpsnettet; brudd
på avløpsledninger i nærområdet, tilsig
av avløpsvann fra kloakkanlegg, permanent lekkasje fra
avløpsledninger, blokkerte avløpsledninger med
oversvømmelse av avløpsvann og krysskobling av
vann- og avløpsledninger. Ifølge Vannverksregisteret
har ca. 20 pst. av vannverkene i Norge ikke tilfredsstillende vannforsyning.
For å sikre fortsatt tillit til norske næringsmiddelprodukter
i andre land, er det dessuten påkrevet å kunne
oppvise en vannkvalitet som bl.a. tilfredsstiller EUs/ESAs
krav mht. vannforsyningen til de bedriftene som eksporterer næringsmidler.
Noen få større kommuner har startet opp prosjekter
med fornyelse og rehabilitering av vann- og avløpsinfrastrukturen.
De fleste kommuner ligger imidlertid på betydelig etterskudd
i dette arbeidet. Det samlede behovet for fornyelse og rehabilitering
totalt sett, antas imidlertid å være 2-3 ganger
så stort som det vi faktisk har i dag.
Staten må ta initiativ til å skaffe en akseptabel oversikt
over den faktiske tilstanden til Norges vannforsynings- og avløpsledningsnett.
Tilstanden bør sorteres i ulike tilstandsklasser fra det
akutte og til det mer langsiktige med tanke på behovet
for fornyelse eller oppgradering.
Kartleggingen av VA-nettets materialtekniske og funksjonsmessige
tilstand må sammenholdes med de krav som stilles i EUs
direktiver som gjelder for vannforsyning og avløp. Staten
må fastlegge hvor mye som må investeres og ryddes
opp i før Norge nærmer seg de krav vi har godtatt
via EØS-avtalen. Ikke på langt nær alle
kommuner tilfredsstiller EUs krav, noe som er brudd på EØS-avtalen.
De samfunnskostnader Norge har, som følge av et mangelfullt
VA-nett, må utredes. Disse samfunnskostnadene er bl.a.:
Flomskader på kjellere og
lagere som oversvømmes med kloakkvann og overvann.
Tapte arbeidsdager som følge av sykdommer forårsaket
av kloakkinntrenging i drikkevannssystemene.
Unødvendig mye pumping, rensing og transport av
drikkevann som likevel lekker ut til ingen nytte fra drikkevannsnettet.
Unødvendig mye lekkasjer av fremmedvann som lekker
inn i avløpsnettet, og som må renses, pumpes og
transporteres til ingen nytte.
En forringet kvalitet på drikkevannet som leveres til
næringsmiddelindustrien og annen vannavhengig industri.
Kvaliteten forringes i drikkevannsnettet på vei til forbruker.
Miljøskader som følge av unødvendig
mye kloakkutslipp fra ledningsnettet, og som gir indirekte kostnader
som for eksempel øket behov for miljøtiltak.
Staten må her ta initiativ til et forskningsprogram for
utvikling av effektive metoder for karakterisering av materialteknisk
og funksjonell tilstand, og for utvikling av de mest kosteffektive
tiltak. I programmet bør også legges inn utvikling
av tiltak som samtidig er de mest bærekraftige med tanke
på bruk av begrensende lagerressurser, globale miljøproblemer,
påvirkning på miljøet og helsen for øvrig.
Et FoU-program bør sikte på en årlig
støtte tilsvarende ca. 1 pst. av de årlige direkte
utgifter kommunene har på sitt VA-ledningsnett. Dette vil
i så fall dreie seg om noen titalls mill. kroner pr. år
til forskning og utvikling.
Det er mange grunner til at det norske VA-nettet har en dårligere
tilstand enn andre VA-nett i Vest-Europa. En av grunnene er for
liten bredde i kompetansen i kommunene og i VA-bransjen. Det er
derfor behov for støtte til videre-, etterutdanning og
kompetansegivende kurs på alle nivåer.
Med bakgrunn i at dagens avgiftsberegning for vann og avløp
er basert på selvkostprinsippet, er det viktig å understreke
at dette prinsippet forutsettes videreført når
det gjelder regulær drift og ordinær fornyelse.
I den forbindelse bør gjeldende forskrifter for beregning
av VAR-avgiftene (vann, avløp og renovasjon) gjennomgåes
med sikte på klargjøring og presisering, særlig
for å forhindre at "generasjonseffekt" påføres
dagens avgiftsbetalere avgiftsforhøyelse som også skal
betales av fremtidige brukere, og at utgifter som ikke gjelder VAR-området
likevel belastes avgiftsregnskapene.
Det er videre viktig å forbedre arbeidet med budsjettering
og regnskap knyttet til avgiftsberegning, samt at revisjon og kontroll
av avgiftsregnskapene forsterkes.
Rekrutteringen til VA-bransjen er meget dårlig på alle
nivåer, og har vært det i mange år. Dersom
denne utviklingen fortsetter som i dag, vil antallet sivilingeniører
og driftsoperatører i VA-bransjen være halvert i år
2020. NORVAR-undersøkelse 2001. (Norsk VA-verkforening).
Det er i en begrenset periode behov for noe økonomisk
støtte til kommunene for å påskynde deres
arbeid med fornyelse av rehabilitering av VA-ledningsnettene. Denne
støtten må ikke komme på bekostning av
annen støtte til kommunene, og være såpass
høy at man fornyer og rehabiliterer minimum ca. 0,6 pst.
av VA-nettet pr. år. Dette tilsier at ca. 500 km offentlige
avløpsledninger og ca. 400 km offentlige vannledninger
fornyes eller rehabiliteres pr. år. Dersom man antar at
kostnadene for dette er ca. 4 000 kroner pr. meter, blir
totalkostnadene ca. 2 mrd. kroner pr. år. Erfaringer har
vist at dersom man gir ca. 30 pst. i støtte, vil dette
utløse omfattende arbeider i kommunene. Dette skulle tilsi
at ca. 600 mill. kroner pr. år behøves i støtte
fra staten. Klare prioriteringsprinsipper for denne støtten
må utarbeides.
Ordningen bør være tidsbegrenset. Dette vil
få fart i hele fornyelsesapparatet og ha en fyrtårneffekt på kommuner
som ikke klarer å komme i gang i løpet av perioden.
En slik satsing på nødvendig utbygging av viktig infrastruktur
vil også ha en gunstig virkning for sysselsettingen, nå som
vi opplever en økende arbeidsledighet over store deler
av landet.
Staten må utarbeide planer hvor utvikling av ulike scenarier
for fremtidige tilstander for VA-nettet skisseres, uavhengig av
ulike utviklingsretninger. Dette kan for eksempel være
scenarier hvor dagens holdning og utvikling fortsetter med en ytterligere
forvitring av infrastrukturen. Det kan også dreie seg om scenarier
der staten tar et ansvar og bidrar til en langsiktig og systematisk
forbedring av VA-nettet i en prioritert rekkefølge.
Konsekvenser for samfunnsøkonomien, folkehelsen og miljøet
som følge av de ulike scenariene må utredes, likeledes
strategier og handlingsplaner tilpasset de ulike scenarier.
Etter en slik scenariestudie må staten fastsette nasjonale
rådgivende retningslinjer for den standard man vil ha i
Norge for infrastrukturen for vannforsyning av avløp. Her
må både materialtekniske og funksjonsmessige minstekrav
skisseres.
Som en følge av dette vil man kunne beregne den nødvendige
fornyelsestakten i den enkelte kommune, og foreta en langtidsplanlegging
både teknisk og økonomisk. Staten vil som en følge
av dette få en "samlet plan" for den nasjonale satsningen
og kunne beregne virkningen på samfunnsøkonomien,
folkehelsen og miljøet for flere tiår fremover.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en samlet plan for
fornyelse og oppgradering av vannforsynings- og avløpsnettet,
hvor de beskrevne og følgende virkemidler vurderes inntatt:
1. Økonomiske incitamenter
i form av direkte støttebevilgninger til kommunene.
2. Statlige rådgivende retningslinjer for en minstestandard
på funksjonsdyktighet og teknisk tilstand på vannforsynings-
og avløpsnettet.
3. Bidra til å styrke kompetanse og rekruttering
til infrastruktursektoren for vann og avløp.
4. Utredninger, utvikling og forskning for en bedre VA-infrastruktur.
5. Dagens forskrifter for avgiftsberegning gjennomgås.
6. Forskriftene suppleres med regler for budsjettering,
regnskap, revisjon og kontroll.
28. mai 2003