EU/EØS-regelverket innebærer at utenlandske
leverandører av tjenester til norske kunder kan medbringe
egen arbeidskraft for å utføre oppdraget. Med mindre
vertslandet har lovgivning som pålegger tjenesteleverandører å følge
nasjonal minstelønn eller allmenngjort tariffavtale, kan
slike utsendte arbeidstakere avlønnes etter hjemlandets
vilkår. Definisjonen av tjenester omfatter også tidsbegrensete
oppdrag i bygg- og anleggsbransjen, underentrepriser av ulike slag,
samt firma som driver arbeidsutleie eller formidling av vikarer.
Med unntak for visse typer veitransport, gjelder ingen overgangsordning
for utstasjonering av arbeidstakere ved tjenesteleveranser. I henhold
til utstasjoneringsdirektivet (96/71EC) er utsendte arbeidstakere
omfattet av de sentrale beskyttelsesreglene i arbeidsmiljøloven
(jf. XII.B), samt eventuelle bestemmelser i allmenngjort tariffavtale,
men de er ikke omfattet av vertslandets trygde- og velferdsordninger.
Uavhengig av EU-utvidelsen har man i Norge sett en betydelig
vekst i bruken av anbud, underentrepriser og utkontraktering av
tjenester både i privat og offentlig sektor de seinere år.
Man vet imidlertid lite om hvor omfattende denne typen tjeneste-
og arbeidsmobilitet fra EU/EØS-området
er. Det er lite som tyder på at det generelle omfanget
er stort, men særlig i bygg- og anleggsbransjen rapporteres
om et betydelig innslag av utenlandske underentreprenører. I
deler av industrien og bygg- og anleggsbransjen er det heller ikke
noe nytt at slike oppdrag utføres av firma fra de nye EU-landene.
Utlendings- og arbeidskraftsmyndighetene har de seinere år
fulgt en relativt liberal praksis når det gjelder å gi
gruppe- eller spesialistarbeidstillatelser i slike tilfeller, forutsatt
at de ansatte mottar norsk tarifflønn eller tilsvarende
(utlendingsforskriften § 2-2). Det er imidlertid
mange eksempler på at disse reglene brytes og at kontroll- og
tilsynsapparat ikke har kapasitet til å gripe inn overfor
sosial dumping, svart arbeid, skatteunndragelser og brudd med lov-
og avtaleverket.
Med fri bevegelse av kapital og tjenester kan det i et tøft
oppdragsmarked være grunn til å regne med at både
norske og utenlandske firma vil søke konkurransefordeler
ved å utkontraktere flere oppgaver til egne datterselskaper
eller underleverandører i de nye EU-landene hvor lønningene
er langt lavere enn de norske, framfor å benytte egne ansatte.
Det kan bety kroken på døra for mange norske bedrifter
og ansatte, samtidig som det vil kunne skape press på lønns-
og arbeidsvilkår i en del bransjer med økende
bruk av anbud.
Dersom regelverket for midlertidige ansettelser og innleie av
arbeidskraft blir ytterligere liberalisert, vil det kunne skape
nye kanaler for organisert korttidsimport av lavtlønnet
arbeidskraft i et bredere spekter av bransjer. Siden vilkårene
for midlertidige ansettelser også regulerer vilkårene
for arbeidsinnleie (jf. arbeidsmiljøloven § 58A, § 55K),
vil en oppmykning av arbeidsmiljøloven § 58A
gi arbeidsgivere økte muligheter til å skjære
ned andelen fast ansatte på norsk lønnsnivå og
håndtere svingninger i aktivitetsnivå ved midlertidige
ansettelser eller innleie av billigere arbeidstakere fra de nye
medlemslandene. Taperne vil i så fall være utsatte
grupper i arbeidsmarkedet, stikk i strid med målet om å utvikle
et mer inkluderende arbeidsliv.