Drivkrefter og utfordringer knyttet til individuell arbeidsinnvandring

Tilstrømmingen av arbeidstakere fra det nåværende EØS-området har hittil vært begrenset (ca. 4 000 i året), selv om det er grunn til å regne med en viss underrapportering. Høy ledighet og store forskjeller i nivået for lønn (10-15 pst. av vårt), velferdsytelser og kjøpekraft (25-30 pst. av vårt) mellom flere av de nye medlemslandene og Norden, er drivkrefter for arbeidsutvandring. Sammen med etablerte migrasjonsnettverk og forholdsvis små geografiske, klimatiske, språklige og kulturelle barrierer, kan det tilsi at antallet arbeidssøkere fra disse landene vil øke de første årene. Men etter hvert ventes økt vekst og utjevning av levestandarden mellom øst og vest å dempe motivasjonen for arbeidsutvandring, samtidig som demografiske faktorer gjør at også de nye medlemslandene vil få knapphet på arbeidskraft. I lys av behovene for gjenreisning og vekst i disse landenes økonomi, vil en høy arbeidsutvandring verken være ønskelig eller realistisk, selv om økt mobilitet over landegrensene kan gi nyttige bidrag til kompetanseutvikling og tilpasning i arbeidsmarkedene.

Ettersom det mangler historiske paralleller til nedbyggingen av grensene mellom landene i Øst- og Vest-Europa - bortsett fra gjenforeningen av Tyskland som førte til forbausende liten mobilitet - er alle prognoser for framtidig arbeidsutvandring beheftet med stor usikkerhet. Man vet lite om hvordan folk vil tilpasse seg en helt ny situasjon, bortsett fra at folk flest er stedbundne og oftest emigrerer i forbindelse med hjemlig nød eller kriser. I de nye medlemslandene er forventningen snarere at levevilkårene vil bedre seg i årene framover. De fleste studier regner derfor med at utvandringen til Vest-Europa vil bli beskjeden. Den mest siterte undersøkelsen beregner en årlig totalutvandring på drøyt 300 000 årlig til hele Vest-Europa de kommende 10-15 år (til sammen 3,75 mill.), hvorav 70-80 pst. til Tyskland og Østerrike. Ut fra slike beregninger skulle den årlige immigrasjonen til Norge utgjøre under 1000 personer i året, og studier av flytteønsker/planer i befolkningen i de nye medlemslandene bekrefter at Skandinavia ikke er blant de mest attraktive flyttemålene.

Det er imidlertid grunn til å anta at slike anslag for varig utvandring undervurderer interessen for midlertidig arbeidsvandring til de nordiske landene. Ved siden av forventet høy etterspørsel etter arbeidskraft, er lønningene for ufaglært arbeidskraft i Norden gode i internasjonal sammenlikning, i likhet med velferdsordningene for arbeidstakere. Slike forhold kan gjøre det attraktivt å arbeide her i en periode for å legge opp penger som vil utgjøre verdifull kapital hjemme. Tilstrømmingen av sesongarbeidere til landbruket de seinere årene (15-20 000 i 2002), samt et visst omfang av illegalt korttidsarbeid, har skapt nettverk og kontakter for rekruttering, og tyder på at interessen for kortvarig ufaglært arbeid i Norge er betydelig. På den annen side har Norge ikke fylt den årlige kvoten for spesialistarbeidskraft. Dette kan tyde på at sysselsettingsmulighetene i Norge for denne typen arbeidskraft hittil har vært lite kjent, men også at konkurransen om kvalifisert arbeidskraft fra de nye medlemslandene vil være sterk.

Tilgang på arbeidskraft vil i de kommende tiår kunne bli en skranke for vekstevnen i norsk økonomi og for mulighetene til å løse de økende velferdsoppgavene når befolkningen aldres. Ved konstant yrkesdeltaking og innvandring er veksten i arbeidsstyrken beregnet til 11 000 årlig fram til 2010 for deretter å synke til 6-7 000 fram mot 2030. Til sammenlikning hadde Norge i vekstperioden utover på 90-tallet en økning i sysselsettingen på 20-60 000 per år. Arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene vil altså ikke kunne løse det langsiktige arbeidskraftsbehovet i norsk økonomi, og det er ikke grunn til å regne med at slik innvandring vil skape langsiktige ubalanser i det norske arbeidsmarkedet. I lys av den forventete mangelen på arbeidskraft i for eksempel pleie- og omsorgssektoren vil vi kunne ha behov for flere som ønsker å komme hit for å arbeide, men den viktigste strategien for å øke arbeidsstyrken er å bedre sysselsettingsmulighetene for grupper med lav yrkesdeltaking (kvinner, eldre, innvandrere, handikappede).

I en situasjon med ledighet og undersysselsetting på kort sikt, som gjør det vanskelig for utsatte grupper å komme inn i arbeidslivet, vil likevel økt innvandring av arbeidssøkere de første årene kunne bidra til sterkere konkurranse om jobbene. Internasjonal forskning tyder på at varige arbeidsinnvandrere vanligvis raskt tilpasser seg vertslandets lønnsnivå. For dem som primært kommer for å arbeide en kortere periode og spare penger til bruk i hjemlandet, vil det imidlertid kunne være rasjonelt å akseptere noe lavere lønn enn norske arbeidstakere for å få jobb raskest mulig. Dette vil kunne skape et visst press på lønns- og arbeidsvilkårene i enkelte bransjer med høy gjennomtrekk. I hvilken grad dette vil bli et problem vil avhenge av veksten i norsk økonomi, sysselsetting og ledighet, men vil også kunne påvirkes av hvordan sysselsettingsmulighetene blir i de andre nordiske og europeiske landene.