Til Stortinget
Fra 1. august 1981 har alle som har vært utsatt for voldtekt
eller forsøk på voldtekt etter straffeloven §§ 192-197,
rett til gratis advokathjelp under saken, hvis de ønsker
det. Advokaten blir betalt av det offentlige. Politiet skal gjøre
oppmerksom på denne retten når voldtekt blir anmeldt.
I dagens samfunn er problematikken rundt tvangsekteskap i muslimske
miljøer blitt høyaktuell. Stortinget vedtok i
lov 4. juli 2003 nr. 76 endringer i straffeloven for å styrke
innsatsen mot tvangsekteskap mv. Straffeloven § 222
nytt annet ledd ble lydende således:
"For tvangsekteskap straffes den som ved vold, frihetsberøvelse,
utilbørlig press eller annen rettsstridig adferd eller
med å true med slik adferd tvinger noen til å inngå ekteskap.
Straffen for tvangsekteskap er fengsel inntil 6 år. Medvirkning
straffes på samme måte."
Tvangsekteskap skjer typisk overfor jenter i fundamentalistiske
muslimske miljøer og er samtidig gjerne kulturelt betinget.
Familier som er bosatt i Norge har ofte tett og god kontakt med
sin øvrige familie i opprinnelseslandet, med den hensikt å lage
en avtale om fremtidig giftermål. En datter, bosatt i Norge,
er pga. norske familiegjenforeningsregler, et attraktivt "verdipapir",
og giftes gjerne bort til slektninger bosatt i opprinnelseslandet.
På denne måten skapes det grunnlag for familiegjenforening
i Norge.
Et ekteskap som inngås på dette vis, vil oftest
stride med brudens vilje og må etter forslagsstillernes mening
bli å likestille med voldtekt, dersom ekteskapet "fulbyrdes".
Forsøk på å arrangere ekteskap under
tvang må følgelig bli å anse som medvirkning
til voldtekt.
Kvinner som på egen hånd vil finne sin livsledsager
blir ofte stigmatisert og frosset ut av sitt nettverk og sin familie.
Vi har sett eksempler på at slike holdninger også finnes
i enkelte fundamentalistiske muslimske miljøer i Norge.
Det er imidlertid pr. i dag ikke slik at fornærmede i
henhold til straffeloven § 222 annet ledd (tvangsekteskap),
har krav på bistandsadvokat betalt av det offentlige, slik
andre voldtektsofre har krav på. Forslagsstillerne er av
den oppfatning at en slik ordning bør innføres
snarest, da behovet for bistandsadvokat til de praktiske gjøremål
ofte vil være større i disse sakene enn i "ordinære"
voldtektssaker.
Man kan her peke på flere momenter som kommer i tillegg
til andre voldtektssaker.
For det første har kvinner som bryter ut og tar skrittet
til å inngi anmeldelse om tvangsekteskap, gjerne levd et
liv hvor de har vært totalt umyndiggjort. Disse kvinnene
er ofte uerfarne i å ta avgjørelser på egne
vegne, samt til å forholde seg til offentlige etater, bankforbindelser
mv. For det annet er det slik at det å inngi anmeldelse
for tvangsekteskap ofte innebærer at kvinnen, for å ivareta
sin egen sikkerhet, må bryte med hele sitt tidligere nettverk.
Kontakt med hennes tidligere miljø kan være forbundet
med livsfare. I enkelte fundamentalistiske muslimske miljøer
kan "familiens ære" kun rettes opp ved at den fornærmede
part drepes (såkalt "æresdrap"). En kvinne som
bryter med sitt tidligere nettverk på dette vis, vil kunne
befinne seg i en for henne totalt fremmed kultur, og vil utvilsomt
ha behov for en juridisk rådgiver som "los" gjennom byråkratiet.
Videre er det slik at når man anmelder noen tvangsekteskap,
så innebærer det ofte at denne personen gis fullstendig
vitnebeskyttelse. Det vil si navnebytte, relokalisering på hemmelig
adresse, voldsalarm osv. Den som gis beskyttelse på dette
vis må også innrette sitt liv i henhold til dette.
I forbindelse med de praktiske gjøremål for å gjennomføre
dette, er det etter forslagsstillernes oppfatning påkrevd
med juridisk bistand. Bare det å foreta navnebytte og relokalisering
krever kontakt med en rekke offentlige og private instanser. (Folkeregister,
politi, sosialkontor, barnevern, bankforbindelser, skolemyndigheter
mv.) Det vil, etter forslagsstillernes oppfatning, ofte være forbundet
med stor risiko om den fornærmede på egen hånd
skal måtte foreta de praktiske handlinger for å få ordnet
dette. Her vil en bistandsadvokat være til stor nytte.
I saker som krever navneendring og relokalisering på hemmelig
adresse vil den fornærmede i en overgangsfase ha behov
for en c/o-adresse. Bistandsadvokatens kontoradresse vil
da kunne fungere som c/o-adresse i denne overgangsfasen.
Det er grunn til å tro at det etter hvert vil bli anmeldt
flere saker om tvangsekteskap. Det å inngi en slik anmeldelse
vil utvilsomt være et drastisk skritt for den fornærmede
part, da det ofte innebærer et totalt brudd med sitt tidligere
nettverk. I en slik situasjon føler man seg, med rette,
som "alene på denne jord". Vissheten om at man ikke er
"helt alene" (dvs. at man blant annet har en bistandsadvokat å støtte
seg til), kan etter forslagsstillernes oppfatning medvirke til at
flere av disse overgrepene blir anmeldt og straffeforfulgt.
At man i en slik situasjon ikke har noen å søke
bistand hos, vil kunne medføre en fare for at man i sin frustrasjon
vender tilbake til familien og tvangsekteskapet. Det finnes eksempler
på at slike kvinner blir sendt til opprinnelseslandet fordi
familien skal "gjenopprette sin ære". Fra familiens side
vil det da selvsagt kunne hevdes at kvinnen dro frivillig, noe som
i praksis sjelden kan motbevises ettersom de norske myndighetene
ikke oppnår kontakt med disse kvinnene igjen etter at de
er reist tilbake til opprinnelseslandet.
Forslagsstillerne mener man må ta disse problemene på alvor
og bidra til at de som lever i tvangsekteskap kan komme seg ut av
dette. Det å leve i et tvangsekteskap vil være
et vedvarende overgrep som ikke opphører før ekteskapet
opphører.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at fornærmede
i tvangsekteskapssaker skal ha den samme rett til bistandsadvokat,
betalt av det offentlige, som fornærmede i voldtektssaker.
4. februar 2004