Eldreomsorgen har vært et meget sentralt tema i alle
valgkamper de siste 30 år, både lokale og nasjonale.
I den samme perioden har vi hatt vekslende regjeringer og ulike
statsråder. På tross av dette er eldreomsorgen
fortsatt gjenstand for stor debatt, grunnet meget betydelige utfordringer
hva gjelder fremtidige behov, kvalitet på omsorgen som
gis, demografiske utfordringer og geografiske forskjeller. Forslagsstillerne
synes det er et stort paradoks at verdens pr. capita rikeste land,
og med selvskryt som en velferdsstat som alle andre land såkalt
ser opp til, fremdeles har en jevn nyhetsdekning i media om store
problemer og elendighet i sitt eldreomsorgssystem. Forslagsstillerne
finner situasjonen som en helt naturlig konsekvens av et sosialistisk
system som rasjonerer eldreomsorgstilbudet basert på reelt
sett rammebevilgninger, og da rammer som er for små og som
fritt kan brukes til andre formål til fortrengsel for omsorg
til pleietrengende eldre. Når det ikke er automatikk i
at det stilles midler til rådighet i takt med et voksende
behov og en voksende eldrebefolkning må køer,
ventelister og høyere terskler for hjelp bli resultatet.
Forslagsstillerne forsøker derfor på nytt å fremme et
helhetlig, gjennomarbeidet og forklart representantforslag om de
nødvendige systemendringer for å oppnå en
varm, verdig og valgfri eldreomsorg som skinner. Det er forslagsstillernes
syn at eldre pleietrengende som lever i Norge skal motta det beste
omsorgstilbudet i verden, og forslagene som fremkommer av representantforslaget,
vil etter disse representantenes mening bidra til et historisk løft
innenfor pleie- omsorgssektoren, med særlig vekt på å sikre alle
pleietrengende trygghet og juridisk rett til behovsstyrte og valgfrie
tjenester basert på brukernes premisser.
Nøkkelen til alle tjenestesystemer ligger i prinsippet
for finansiering eller betaling for tjenestene. Når det
er betalingsevne og villighet for en tjeneste som dekker produksjonskostnadene,
vil tjenesten bli tilbudt. Når det ikke er verken betalingsevne
eller villighet i tilstrekkelig omfang, vil tjenesten mangle i både
kvalitet og kvantitet.
Dette er situasjonen i Norge nå og har vært
det de siste 30 år. Derfor foreslås det en drastisk
omlegging av prinsippet for finansieringen av eldreomsorgen fra hvilke
midler som stilles til rådighet til at det skal være
de pleietrengendes reelle behov for tjenester som skal styre finansieringsomfanget
og betalingssystemet.
Systemet som foreslås er at:
Når en pleietrengende eldre får godkjent av
et myndighetsorgan et behov for hjemmehjelp, hjemmesykepleie, omsorgsbolig,
sykehjemsplass eller andre tjenester, så plikter staten
ved folketrygden og Rikstrygdeverket (eller NAV - Arbeids- og velferdsetaten) å betale
for slike tjenester til den av myndighetene godkjente leverandør
av tjenesten som den pleietrengende eldre eller pårørende
eller verge selv velger, basert på et fastsatt system for
egenandel og betalingssatser.
I et slikt system vil pengene komme automatisk når et
godkjent behov for en tjeneste fremkommer, på samme måte
som betaling av sykepenger, arbeidsledighetstrygd, uførepensjon,
alderspensjon, svangerskapspermisjon, tildeling av trygdebiler,
medisiner på blå resept, og diverse andre ordninger
hvor det er behovet som styrer hvor mye penger som blir brukt.
Eldreomsorgen i Norge har vært under kontinuerlig debatt
siden midten av 1980-tallet, og kommunenes ansvar for omsorgsoppgavene
blir ivaretatt svært forskjellig fra kommune til kommune.
Sjokkerende nyheter og oppslag i pressen som: "Tvang mot eldre -
daglig kost i sykehjem", "Gamle bindes og låses inne",
"Tørstet i hjel på sykehjem", "De gamle brytes ned
av motløshet", og "Og eldre blir mishandlet", er hentet
fra riksdekkende aviser de siste tiårene. Vekslende regjeringer
har lagt frem planer, handlingsplaner og forslag til endringer,
men situasjonen i eldreomsorgen og kritikken mot det kommunale tilbudet har
ikke stilnet eller endret seg vesentlig. Økte bevilgninger
til kommunene, som blir gjenstand for kommunestyrers og kommuneadministrasjoners
prioriteringer, fører ofte ikke til satsing på eldreomsorg.
Antallet eldre over 67 år har vært økende,
og særlig antallet eldre over 80 år bidrar til
et økende behov for pleie- og omsorgstjenester. I St.prp.
nr. 72 (1989-1990) opplyser departementet at økningen i
antall eldre over 67 år er 73 000 fra 1980 til
1988, og at av disse var det 31 000 flere eldre i aldersgruppen
80 år og over - en økning på 14 pst.
i hele eldrebefolkningen og 25 pst. for den eldste aldersgruppen.
Et hovedmål for eldreomsorgen har vært at eldre skal
kunne bli i sine egne hjem så lenge det lar seg gjøre
ut fra helsetilstand og omsorgsbehov, og så lenge den enkelte
eldre selv føler seg trygg og ønsker å bli
i eget hjem. Imidlertid har sykehjemsdekningen vært utilfredsstillende
og ventelistene har, i mange kommuner, vært lange. Kriteriene
for å bli vurdert som potensiell sykehjemsbruker, og bli
ført på venteliste, har vært varierende
og har i mange tilfeller gjort terskelen for høy, slik
at enkelte kommuner har kunnet hevde og ha full sykehjemsdekning.
Da sykehusloven trådte i kraft 1. januar 1970,
ble sykehjemmene, som institusjonsomsorgen for øvrig, definert
som et fylkeskommunalt ansvar. Sykehuslovens forutsetning var å skape
en ressurssterk medisinsk institusjon. Sykehjemmene skulle avlaste
sykehusene for oppgaver som ikke trengte spesielt høy teknisk
eller medisinsk ekspertise, og skulle gjennom aktiv rehabilitering
bidra til å føre flest mulig tilbake til egne
hjem. Sykehjemmene fikk gjennom denne omleggingen samme finansieringsordning
som sykehusene, men forskjellig fra aldershjemmene.
Fram til 1980 eksisterte det en statlig refusjonsordning for
institusjoner under sykehusloven, hvor staten over trygdebudsjettet
refunderte institusjonens utgifter (75 pst. fram til 1977, og deretter
50 pst. fram til 1980). Dette var en ordning som virket meget positiv
og det kom automatisk mer penger når behovet for tjenestene
vokste. Således gikk utgiftene opp i takt med behovet,
og da grep Finansdepartementets folk inn. Refusjonsordningen ble
opphevet i 1980 da det ble innført en rammefinansieringsordning
for institusjonshelsetjenesten, slik at det ikke lenger var pasientenes
behov som var utgangspunktet, men den av Finansdepartementet stilte økonomiske
ramme. Fra januar 1988 ble ansvaret for de somatiske sykehjemmene
igjen tilbakeført til kommunen. Ansvaret for organisering
og finansiering av sykehjemmene ble da det samme for syke- og aldershjemmene.
Sosialkomiteens begrunnelse for omleggingen, var at sykehjemmene
aldri ble det de var forutsatt å være, dvs. et
alternativ til sykehus for kronisk og langvarig syke. De var i større
grad blitt en integrert del av omsorgsapparatet for eldre og funksjonshemmede,
jf. Innst. S. nr. 223 (1984-1985).
Fra 1. januar 1988 ble også brukerbetalingsordningen
i syke- og aldershjem den samme. Fra en ordning i sykehjem med avkorting
av trygdeytelser (indirekte betaling), gikk man også her,
som i aldershjem, over til en ordning med direkte betaling. Fra 1. januar
1989 fikk kommunene også adgang til å kreve betaling
for korttidsopphold ved sykehjemmene. Fram til 1. januar
1995 var det imidlertid forskjellig finansiering av helsetjenester
i alders- og sykehjem. Forskjellen besto i at helsetjenester ble
dekket av folketrygden i aldershjem, men av den enkelte kommune
i sykehjem. Etter denne dato overtok kommunen ansvaret for helseutgiftene
også i aldershjem.
Den omlegging som har skjedd de senere årene i forhold
til institusjonene ved at de finansieres dels av kommunale skatteinntekter
og dels av statlige rammeoverføringer gjennom inntektssystemet,
og ikke som tidligere gjennom refusjonsordninger, bidrar til en
mer ubunden prioritering og dimensjonering av ulike tjenestetilbud
i kommunene. Statlige myndigheter har mindre mulighet til å øve
innflytelse over kommunale prioriteringer enn gjennom refusjonsordninger.
Statens virkemidler er i dag først og fremst bruk av ulike øremerkede
tilskuddsordninger (NOU 1997:17).
I 1989 sto "eldregeneral" Per Hovda frem og ga den dårlige
eldreomsorgen i Norge, med lange ventelister til sykehjemsplass,
flersengsrom i sykehjem, for dårlig bemanning i institusjonene,
mangelen på hjelp til å få dekket de
mest basale behov, nedbygging av aldershjemsplasser og sykehjemsplasser
og økt satsing på åpen omsorg, et ansikt.
Han krevde at det ble satt inn ekstraordinære tiltak for å bedre
situasjonen for eldre pleietrengende. Per Hovda møtte stor
sympati fra både mediene og folk flest.
I Dokument nr. 8:26 (1989-1990) la stortingsrepresentant John
I. Alvheim frem forslag om å bevilge 1 mrd. kroner for å bedre
eldereomsorgen i kommunene. Flertallet, Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Fremskrittspartiet, bidro i Innst. S. nr. 129 (1989-1990)
til Dokument nr. 8:26 (1989-1990) og St.prp. nr. 72 (1989-1990)
til en økning i kommunenes inntekter, forutsatt brukt til
eldreomsorgstjenester, på et tilsvarende beløp.
I 1994 fikk vi en aksjon, organisert av eldre mennesker og pårørende
til eldre pleietrengende - Landsaksjonen for en bedre eldreomsorg
- med formål å arbeide for en bedre eldreomsorg
i hele landet og sikre eldre en verdig alderdom. Landsaksjonen markedsførte
i mars 1995 en storstilet kampanje med følgende målsetting:
"å gjøre de pleietrengende eldre til et tema
politikerne må omtale litt mer enn vanlig forut for kommunevalget
i 1995."
og
"få politikere til å avgi konkrete løfter
relatert til de daglige problemer den enkelte pleietrengende eldre
opplever på kroppen. Problemer omkring hverdagshygiene,
daglige rutiner, sengetider, romfordeling etc. Det første
vi ønsker å få politikerne til å forplikte
seg til, er å gå inn for opprettelse av et offentlig Eldreombud
i Norge "og" å gjøre den almene opinion til "vokter"
for at disse lett målbare løftene overholdes etter
valget."
I forbindelse med behandlingen av trontaledebatten i 1996 vedtok
Stortinget, etter et forslag fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen
(FrP), å be regjeringen legge frem en stortingsmelding
med en plan for full sykehjemsdekning basert på enerom
for dem som ønsket det. Dette ble fulgt opp i Budsjett-innst.
S. nr. 11 (1996-1997), der Stortinget ba regjeringen kostnadsberegne
full sykehjemsdekning med enerom innen år 2001. Dette var
bakgrunnen for den handlingsplanen for eldreomsorgen som ble lagt
frem i St.meld. nr. 50 (1996-1997).
Gjennom mange år har tallrike rapporter fra offentlige
etater, organisasjoner og fagpersonell pekt på mangler
og underdekning av behovet i eldreomsorgen. I 1998 pekte tilsynsmeldingen
fra Statens helsetilsyn på at det i 35 pst. av tilsynene:
"(...) ble avdekket at grunnleggende behov som normal døgnrytme,
personlig hygiene og naturlige funksjoner ikke ble tilfredsstillende
ivaretatt. Sett i sammenheng med manglende systematiske tiltak for å sikre
at kravene til kvalitet i tjenesten blir oppfylt, gir dette stor
grunn til bekymring. I 75 % av de 61 kommunene (som ble
undersøkt - forslagsstillernes bemerkning) var saksbehandlingen
i forbindelse med søknad om helsetjenester i strid med
lovens krav. Dette svekker eldre pasienters rettssikkerhet, og fører til
at mange eldre ikke får den helsetjeneste de har krav på.
(…) Imidlertid er det grunn til å anta at de påpekte
forhold forekommer i langt flere enn de kommuner som var gjenstand
for tilsyn, og Statens helsetilsyn ser med bekymring på dette."
Wenche Malmedals hovedfagsoppgave i helsefag ved Norges teknisk-naturvitenskapelige
universitet (NTNU) i 1998: "Noen må følge bedre
med", om overgrep i sykehjem, hadde sett nærmere på forholdene
i sykehjemmene. Malmedal gjennomførte samtaler med pleierne
om bl.a. bemanningssituasjonen, arbeidsmiljøet og holdningene
til beboere og jobb:
"Klanderverdige forhold ved mange av landets sykehjem skulle
være kjent for myndighetene, både via media og
ulike rapporter."
Og videre:
"Pleierne i denne studien peker på lav bemanning, store
avdelinger, lav lønn. Lite muligheter for kurs og faglig
oppdatering som noen av de negative sidene ved arbeidet i sykehjem.
Disse forholdene gjør at de ikke greier å oppfylle
de mål som myndighetene har satt for omsorgen i sykehjemmene."
I en interpellasjonsdebatt i Stortinget den 19. mars
1999, fra stortingsrepresentant John I. Alvheim (FrP) på bakgrunn
av Malmedals rapport, ble det fremmet tre forslag fra John I. Alvheim
på vegne av Fremskrittspartiet:
"1. Stortinget ber Regjeringen iverksette
et forskningsprosjekt for å belyse forholdene
for pasienter og ansatte i offentlige og private pleieinstitusjoner.
2. Stortinget ber Regjeringen på nytt å vurdere
nødvendigheten av å etablere et landsdekkende
eldreombud.
3. Stortinget ber Regjeringen om ikke å godkjenne kommunale
omsorgsplaner der pleiefaktoren i somatiske sykehjem er under 0,9."
Ingen av forslagene fikk støtte fra andre enn Fremskrittspartiets
representanter.
I Den norske lægeforenings statusrapport om helsetjenester
for eldre fra begynnelsen av 2000-tallet - "Når du blir
gammel og ingen vil ha deg ..." slås det fast at:
"I denne statusrapporten om helsetjenester for eldre gjengis
en rekke undersøkelser og publikasjoner som understøtter
at vårt samfunn ikke ivaretar de eldre på en verdig
måte."
Og videre:
"For når gamle mennesker ikke får de helsetjenester
og den omsorg og hjelp de trenger, er det ikke bare et problem for
dem som rammes, det underminerer tiltroen til den offentlige helsetjenesten."
I St.meld. nr. 50 (1996-1997) la regjeringen Jagland frem forslag
til en 4-årig handlingsplan for utbygging av en helhetlig
pleie- og omsorgskjede som skulle ivareta brukernes behov. Dette
innebar styrking av hjemmetjenestene, fortsatt satsing på omsorgsboliger,
flere plasser med heldøgns pleie og omsorg, og utbygging
av ensengsrom for alle som ønsket det. Planen
var en oppfølging av det forslaget stortingsrepresentant
Carl I. Hagen fremsatte under trontaledebatten den 16. oktober
1996, som ble enstemmig vedtatt, der det het:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem en Stortingsmelding
med en plan for full sykehjemsdekning basert på enerom
for de som ønsker det."
Planen hadde en økonomisk ramme på ca. 30 mrd.
kroner i investerings- og driftstilskudd over flere år
fra staten til kommunene og alle midler ble øremerket og
det ble ført kontroll med at midlene skulle gå til
institusjoner.
I St.meld. nr. 34 (1999-2000) la regjeringen frem en evaluering
av handlingsplanen for eldreomsorgen etter to år, som omhandlet
erfaringene med planen så langt, eventuelt behov for justeringer
i forhold til vedtatte måltall og innretning av virkemidler,
samt forslag til tiltak etter at handlingsplanperioden utløp. Meldingen
skisserte også et opplegg for hvordan behovene i pleie-
og omsorgstjenestene i perioden 2002-2007 kunne møtes.
Det ble presisert at det har vært et mål å gi
kommunene mulighet til å utforme og bygge ut et tjenestetilbud
som er tilpasset lokale forhold og behov. Derfor påla ikke
staten kommunene spesielle organisatoriske løsninger eller
tjenestemodeller. Det ble imidlertid fremholdt at det var tatt i
bruk virkemidler som skulle sikre en sterk statlig oppfølging
og styring av innsatsen inn mot kommunesektoren i planperioden.
I St.meld. nr. 31 (2001-2002) om avslutning av handlingsplanen
for eldreomsorgen, ble det pekt på at det var regjeringens
oppfatning at kommunene hadde fulgt opp handlingsplanen, og at resultatene var
i godt samsvar med de måltall som ble lagt til grunn da
handlingsplanen ble vedtatt. Utbyggingen av boliger og sykehjemsplasser
skulle fortsette som planlagt ut 2005.
De øremerkede driftstilskuddene ble lagt inn i de ordinære
statlige overføringene til kommunene fra 2002. På investeringssiden
ble handlingsplanen utvidet to ganger, slik at det også i
2002 ble gitt Husbanktilsagn om tilskudd til sykehjemsplasser og
omsorgsboliger, selv om søknadsfristen gikk ut i 2001.
Det forelå mange søknader ved søknadsfristens
utløp 1. oktober 2001.
I St.meld. nr. 45 (2002-2003) om bedre kvalitet i de kommunale
pleie- og omsorgstjenestene slo regjeringen fast at målet
for pleie- og omsorgstjenestene i kommunene var at den enkelte skal
sikres tjenester av god kvalitet. Det skulle fokuseres på kvalitet,
valgfrihet og individuell tilrettelegging av tjenestetilbudet. I Innst.
S. nr. 163 (2003-2004) til St.meld. nr. 45 (2003-2004) pekte en
samlet komité på at det fortsatt ville være
store utfordringer i norsk eldreomsorg, og at det nå var
tid for å sette fokus på kvalitet, og sikre brukerne
større innflytelse over hvordan tjenestetilbudet utformes.
Komiteen understreket også at det fortsatt var behov
for økt kapasitet innen pleie- og omsorgstjenestene. Antallet
personale og deres kompetanse påvirker både kvaliteten
og kapasiteten i tjenestene. Det samme gjelder organiseringen av
styring og ledelse av pleie- og omsorgstjenestene.
Komiteen la også vekt på at en helt nødvendig forutsetning
for at arbeidet med økt kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene
skulle ha den ønskede effekt, var at norske kommuner er
i økonomisk stand til å ta de kostnadene som følger
med.
Handlingsplanen for eldreomsorgen varte i perioden 1998-2002
og førte til en kraftig oppbygging av omsorgsboliger, mer
enn 30 000 nye omsorgsboliger og ca. 5 000 sykehjemsplasser
ble bygget. Og i perioden 1998-2001 ble pleie- og omsorgstjenesten
tilført mer enn 12 000 nye årsverk. Reformen
ble imidlertid i det vesentlige en boligreform for eldre med et beskjedent
omsorgsbehov. I de fleste omsorgsboligene finnes det ikke døgnkontinuerlig
tilsyn, og boligen er basert på at man skal søke
kommunens sosialtjeneste om bistand på samme måte
som i eget tidligere hjem. For svært mange er dette ikke
en tilfredsstillende løsning. I Riksrevisjonens Dokument
nr. 3:9 (2003-2004), Riksrevisjonens undersøkelse av handlingsplanen
for eldreomsorgen, anføres følgende:
"Økningen i antall sykehjemsplasser har ikke skjedd
i takt med utviklingen av behovet og dekningsgraden er dårligere
i dag enn ved handlingsplanens begynnelse. Handlingsplanen har ikke
medført en samlet nettokapasitetsøkning av boliger
og plasser sett i forhold til utviklingen i antall eldre over 80 år og
over i perioden 1998-2001, når andre boliger inkluderes
i beregningen. Undersøkelsen viser videre at hele økningen
i dekningsgraden har vært i omsorgsboliger."
Under en høring i Stortinget den 14. oktober 2004,
i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 3:9 (2003-2004),
stilte stortingsrepresentant Carl I. Hagen (FrP) følgende
spørsmål til statsråd Ansgar Gabrielsen:
"Det står også i den siste uttalelsen
fra Riksrevisjonen:
"Riksrevisjonen vil også peke på at
forskjellene mellom kommunene i andelen sykehjemsplasser, aldershjemsplasser
og omsorgsboliger til omfordeling i forhold til personer 80 år og
eldre har vært nokså stabile i perioden."
Ett av målene i handlingsplanen, større grad
av likeverdige tilbud til landets innbyggere, ser altså ikke ut
til å være oppnådd. Er dette en problemstilling
som statsråden vil være opptatt av å gjøre
noe med også for fremtiden?"
Statsråd Angar Gabrielsen svarte:
"Ja, de forutsetninger og premisser som lå der, gjelder
fortsatt. Det samme som representanten Hagen nå leste,
leste jeg i morges. Og så står det i etterkant
av det, så vidt jeg husker, også at det synes
allikevel å ha blitt noe redusert i perioden 2001-2005. Men
det er ingen tvil om at mange av de etablerte forskjellene på en
måte er videreført, og at graden av utjevning
i likhet ikke har vært overveldende. Det må man
kunne si - det er jeg enig i."
Statsråden bekreftet altså at kapasiteten,
når det gjelder særlig sykehjemsplasser, faktisk
er gått noe ned i perioden for handlingsplanens gjennomføring.
Riksrevisjonens undersøkelse viser også at:
"Lavere krav til bemanning og gunstigere finansieringsordninger
kan ha medvirket til at kommunene i så stor grad har bygd
omsorgsboliger framfor sykehjemsplasser."
Under høringen den 14. oktober 2004 stilte
stortingsrepresentant Modulf Aukan (KrF) følgende spørsmål
vedrørende misforholdet mellom utbygging av antall omsorgsboliger
og sykehjemsplasser til Den norske lægeforening:
"Det vert hevda i riksrevisjonsrapporten at fordelinga av investeringstilskottet
skjedde ut frå fagleg gjennomgang og vurdering, fordi kravet
om tilrettelegging for heildøgns omsorgstilbod var vareteke
i Husbanken sine retningslinjer. Korleis kan det da ha seg at det
har vorte så mange fleire omsorgsbustader i forhold til
sjukeheimsplassar, og at det vert sett på som eit mishøve
i forhold til dei retningslinjene som Husbanken har?"
Lægeforeningens president Hans Kristian Bakke svarte
følgende:
"Det ligger i det vi sier, og det du sier nå, at det
er et misforhold mellom det som har vært grunnlaget for å gi
investeringene, og det vi som personell ute i sektoren opplever
er blitt resultatet. Hvordan det kunne skje, finner jeg det litt
krevende å svare på, men det er åpenbart
sett fra vårt ståsted at det har skjedd. Jeg vet
ikke om det er noen som kan føye til noe?"
Jorunn Fryjordet fra Lægeforeningen ga følgende tilleggssvar:
"Jeg tror at man finner svaret også i Riksrevisjonens
undersøkelser, nemlig kostnadene. Det var mer attraktivt
for kommunene å satse på omsorgsboliger fordi
det stilles andre kvalitetskrav til sykehjem."
Det synes å være liten tvil om at antallet
sykehjemsplasser er blitt nedjustert i forhold til antall omsorgsboliger
basert på kommunenes økonomiske situasjon og de
høyere økonomiske krav til satsing på sykehjemsplasser.
I Innst. S. nr. 22 (2004-2005) til Dokument nr. 3:9 (2003-2004)
skriver komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet i en merknad:
"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til
kontrollhøringen i denne sak hvor det fremkom mange påstander
om at handlingsplanens gjennomføring egentlig ble en boligreform
mer enn en eldreomsorgsreform. Årsaken til en slik påstand
er at det i hovedsak har vært en vekst i antallet omsorgsboliger
og liten økning i antall sykehjemsplasser. Dette skyldes at
det ikke har vært eller er noen entydig og klar definisjon
for hva som er "tilbud tilrettelagt for heldøgns pleie
og omsorg" idet rene omsorgsboliger av mange kommuner har vært
tatt med i begrepet. Situasjonen for sykehjemsdekning er således
nå langt fra tilfredsstillende etter planens gjennomføring.
Disse medlemmer vil påpeke at under høringen slo
både Legeforeningens president Hans Kristian Bakke, Norsk
Sykepleierforbunds leder Bente G. H. Slaatten og Nasjonalforeningen
for folkehelsens overlege Sigurd Sparr, alarm over manglene i eldreomsorgen
for de over 80 år i årene fremover. Hvis målsetningen
om sykehjemsplasser for 25 pst. av de over 80 år skal nås,
må det minst etableres 14 480 flere plasser innen
2005, 26 480 flere plasser innen 2030, og 41 730
innen 2050. Som følge av det økte antallet av
eldre som rammes av demens og andre sykdommer, er situasjonen for
de dårligste eldre i dag ikke særlig bedre enn
før planen ble vedtatt. En viktig årsak er nettopp
at det ble særlig bygget omsorgsboliger og ikke sykehjemsplasser
som følge av en uklar definisjon av hva som skal til for å omfattes
av begrepet tilrettelegging for heldøgns pleie og omsorg.
Disse medlemmer mener at denne situasjonen, som kontrollhøringen
avdekket, ikke kan forties og aksepteres."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet
fremmet to forslag i innstillingen som fikk tilslutning fra Senterpartiets
medlemmer under voteringen i Stortinget den 14. oktober 2004.
Forslagene hadde følgende ordlyd:
"1. Stortinget ber Regjeringen raskt
sørge for at det etableres en entydig og klar definisjon
på hva som skal til for at et tilbud kan regnes som heldøgns
pleie- og omsorgstilbud.
2. Stortinget ber Regjeringen legge frem en melding for
Stortinget om hvorledes målet om at det skal være
et tilbud tilrettelagt for heldøgns pleie og omsorg for
25 pst. av befolkningen over 80 år i tiden frem til 2030,
kan nås."
Arbeiderpartiets representant Kjell Engebretsen sa i sin stemmeforklaring
følgende:
"Arbeiderpartiet er enig i de forslagene som ligger her. Når
vi ikke stemmer for dem nå, er det fordi statsråden
i dag, som forventet, under debatten har bekreftet at dette er forhold
som vil bli ivaretatt. Vi finner det unødvendig at Stortinget
fatter disse vedtakene, så jeg anbefaler Arbeiderpartiets
gruppe å stemme imot både forslag nr. 1 og forslag
nr. 2."
Hittil er ikke disse "forhold ivaretatt". Forslagsstillerne vil
derfor igjen fremme forslagene og gi flertallet mulighet til å rette
opp dette forholdet.
Handlingsplanen for eldreomsorgen hadde en ramme på ca.
30 000 mill. kroner. Handlingsplanen ble en boligreform
som i mange kommuner har bidratt til en oppgradering av omsorgsboligtilbudet
og som har ført til at mange eldre med beskjedne omsorgsbehov
har fått en bedre boligstandard, men ofte med høye
kostnader for den enkelte.
Gjennom de aller fleste valgkamper blir eldreomsorgen satt på dagsordenen.
Politikere fra alle partier lover bot og bedring. I kommunevalgkampen
i 2003 sa Bjarne Håkon Hanssen, som den gangen var Arbeiderpartiets
sosialpolitiske talsmann, til avisen VG:
"(...) eldreomsorgen har ingen hokuspokusløsninger.
I valgkampen har jeg gleden av å reise rundt å se på en
rekke direkte konsekvenser av disse milliardene. Jeg ser nye omsorgsboliger,
flotte nye bokollektiver og sykehjem med enerom til alle. Men samtidig møter
jeg et entydig budskap: Vi er for få på jobb.
Vi har rett og slett ikke tid til å ivareta grunnleggende rettigheter
for de eldre."
Og videre sa han:
"Målet må være at ingen eldre og
syke opplever at deres grunnleggende rettigheter krenkes. (…)
Det er måten vi tar oss av våre gamle, syke og
pleietrengende på, som sier noe om hvordan vi er som samfunn."
"Men hvordan har de gamle det i dag?" spør Hanne Skartveit
i VG i september 2003, like før valget. 9 av 10 personer
som ringte inn til Holmgang-redaksjonen i TV2 kvelden før,
svarte at de var redde for å bli gamle i Norge. Dette er
signaler politikere bør ta på alvor.
I valgkampen høsten 2005 var eldreomsorgen nok en gang
et stort tema, og dagens regjeringspartier lovet å ordne
opp i de uverdige forholdene. Statsministerkandidat Jens Stoltenberg
uttalte at han ikke ville gi en øre i skattelette før
eldreomsorgen skinte! - Noe som allerede kan trekkes i tvil med
god grunn! Fremdeles har Norge store problemer i eldreomsorgen, noe
alle var enige om under valgkampen. Man kan, med rette, spørre
seg: "Hvorfor har de ikke gjort noe med det?"
Tall fra SSB fra 2005 viser at det er enorme kommunale forskjeller
når det kommer til lokalpolitikernes prioritering av eldreomsorg
over kommunebudsjettet:
Netto driftsutgifter pr. innbygger i kroner,
pleie- og omsorgstjenesten
Kvæfjord kommune | 40 427 |
Balestrand kommune | 32 348 |
Utsira kommune | 23 287 |
Fjell kommune | 4 865 |
Vestby kommune | 5 202 |
Nittedal kommune | 5 452 |
(Statistisk sentralbyrå)
Gjennomsnittet for alle landets kommuner er på kr 9 646.
Det understrekes at disse tallene må ses i sammenheng
med pleiestruktur og det faktum at kommuner er forskjellige med
hensyn til demografi, geografi og størrelse. Det som imidlertid
kan slås fast er at de kommunale forskjellene er betydelige,
noe som gjør at bostedsadresse er utslagsgivende for hvilket
eldreomsorgstilbud den enkelte mottar.
Om vi tar en sammenligning av de største byene, vil
vi også se forskjeller:
Netto driftsutgifter pr. innbygger i kroner,
pleie- og omsorgtjenesten
Oslo kommune | 9 122 |
Bergen kommune | 9 529 |
Trondheim kommune | 8 413 |
Tromsø kommune | 8 514 |
Stavanger kommune | 7 901 |
Halden kommune | 9 459 |
(Statistisk sentralbyrå)
Netto driftsutgifter pr. innbygger over
80 år, i kroner, pleie- og omsorgtjenesten
Oslo kommune | 201 222 |
Bergen kommune | 212 031 |
Trondheim kommune | 213 667 |
Tromsø kommune | 325 401 |
Stavanger kommune | 195 300 |
Halden kommune | 170 491 |
(Statistisk sentralbyrå)
Antall plasser i aldersinstitusjoner 1983-2005
| Totalt | Sykehjem | Aldershjem m.v. |
1983 | 43 021 | 17 636 | 25 385 |
1984 | 43 786 | 18 320 | 25 466 |
1985 | 45 607 | 18 884 | 26 723 |
1986 | 48 695 | 19 380 | 29 315 |
1987 | 48 774 | 19 234 | 29 540 |
1988 | 49 887 | 19 328 | 30 559 |
1989 | 47 933 | 19 994 | 27 939 |
1990 | 45 628 | 20 227 | 25 401 |
1991 | 45 946 | 21 365 | 24 581 |
1992 | 45 890 | 22 210 | 23 680 |
1993 | 45 767 | 22 862 | 22 905 |
1994 | 44 941 | 23 312 | 21 629 |
1995 | 43 928 | 24 740 | 19 188 |
1996 | 43 735 | 25 945 | 17 790 |
1997 | 43 377 | 27 140 | 16 237 |
1998 | 43 196 | 28 206 | 14 990 |
1999 | 43 240 | 29 614 | 13 626 |
2000 | 42 876 | 30 971 | 11 905 |
2001 | 42 741 | 32 535 | 10 206 |
2002 | 42 319 | 33 795 | 8 524 |
2003 | 41 718 | 34 693 | 7 025 |
2004 | 41 402 | 38 222 | 3 180 |
2005 | 40 983 | 38 206 | 2 777 |
(SSB)
Denne meget dramatiske oversikt viser altså at det er
færre institusjonsplasser i summen av sykehjemsplasser
og aldershjemsplasser, men det må legges til at det i samme
periode er blitt langt flere omsorgsboliger. Fra 21 000
plasser i 1983 til 48 000 plasser i 2005.
Antall over 80 år i perioden 1980-2006
| 80 år og mer |
1980 | 117 386 |
1981 | 121 669 |
1982 | 125 432 |
1983 | 130 265 |
1984 | 134 593 |
1985 | 138 578 |
1986 | 141 688 |
1987 | 145 672 |
1988 | 149 133 |
1989 | 152 270 |
1990 | 156 279 |
1991 | 159 425 |
1992 | 163 239 |
1993 | 167 316 |
1994 | 169 705 |
1995 | 173 480 |
1996 | 176 503 |
1997 | 180 322 |
1998 | 184 413 |
1999 | 188 421 |
2000 | 190 022 |
2001 | 196 901 |
2002 | 201 459 |
2003 | 205 063 |
2004 | 209 186 |
2005 | 213 155 |
2006 | 215 876 |
(SSB)
Som vi ser av tallene, har antall eldre over 80 år økt
med om lag 100 000 siden 1983. Dette har selvsagt konsekvenser
for strukturen i pleie- og omsorgstjenestene, og etter forslagsstillernes
syn er ikke dette blitt tatt høyde for på en tilfredsstillende
måte.
Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivninger viser,
ifølge St.meld. nr. 50 (1996-1997), at antall personer
80 år og eldre, mer enn fordobles fra 176 000
i 1996 til ca. 423 000 i 2050. Antall personer i denne
gruppen når en foreløpig topp i 2007 med vel 40 000
flere enn i 1996, for deretter å bli redusert noe fram
til 2017.
Økningen i forventet levealder bidrar, ifølge St.meld.
nr. 50 (1996-1997), alene til at det vil være ca. 150 000
flere personer 80 år og eldre i 2050, sammenliknet med
i 1996. Større kull med eldre som kommer opp i alder over
80 år, bidrar til at antall eldre vokser med om lag 95 000
i denne perioden.
For å kunne si noe om hva som er den beste politikken
i fremtiden, er det viktig å se på situasjonen slik
den har vært frem til i dag, og hvilke konsekvenser dette
har fått.
Et annet viktig element i forhold til fremtidige utfordringer,
er de forventninger som kommende generasjoner kommer til å ha
knyttet til kvalitet og omfang av pleie- og omsorgstilbudet. Det
vil være tilnærmet utenkelig å se for
seg at fremtidens eldre sier seg fornøyd med å dusje
en gang i uken, legge seg til bestemte tider og så videre.
Forslagsstillerne mener at selv om dagens eldre er svært
tolerante, og på mange måter fornøyde
med at de i det hele tatt får hjelp, er ikke dette tilfredsstillende.
Forslagsstillerne er derfor av den oppfatning at det er på høy
tid å heve kvaliteten i pleie- og omsorgssektoren, både
for å imøtekomme fremtidige generasjoners krav,
men også for å gi dagens eldre et varmt, verdig,
og valgfritt pleie- og omsorgstilbud.
[Figur:dok83-fig1.eps]
(SSB)
Som vi ser av tabellen, så kan man regne med om lag
200 000 flere personer over 67 år om 14 år,
mens man anslagsvis vil få det dobbelte av dagens antall
i år 2050. Dette innebærer at Norge vil få en
sterk økning i antall pleietrengende eldre i årene
som kommer. Forslagsstillerne har tatt signalene på alvor,
og vil derfor gjøre eldreomsorgen til et statlig ansvar, slik
at forskjellene mellom kommunene fjernes og slik at alle i hele
landet skal ha lovfestet rett til en varm, verdig og valgfri eldreomsorg
som skinner. Det er, etter forslagsstillernes syn, flere faktorer
som tilsier at forskjellene kommer til å øke med
dagens system:
Kommunene prioriterer forskjellig,
noen vil være flinke tilretteleggere, mens andre nedprioriterer dette
til fordel for andre formål.
Den økonomiske situasjonen i kommunene er også gjenstand
for et "klasseskille", noe som innebærer at ikke alle kommuner
har like stort handlingsrom til å prioritere omfattende,
men nødvendige investeringer i eldreomsorgen.
Regjeringens løsning med å videreføre
finansieringsansvaret for eldreomsorgen gjennom kommunenes budsjettrammer
er etter forslagsstillernes syn ikke hensiktsmessig, særs
med tanke på at disse pengene skal gå til alle
kommunale oppgaver, inkludert gjeldsslette.
Sett i lys av utviklingen på antall rom for eldre og funksjonshemmede
siden 1991, er det særs bekymrende å se at vi
har stått på "stedet hvil". I 1991 var det 38 665
rom, mens det i 2005 var 38 996. Utviklingen i plasser
totalt er også svært dårlig lesning:
I 1996 var det i alt 43 735 institusjonsplasser, mens det i
2005 var 40 983 (SSB). Forslagsstillerne viser i denne
sammenheng til utviklingen innenfor utskrivingspraksisen ved sykehus,
som medfører at terskelen for å komme inn på sykehjem
er blitt langt høyere, noe som medfører økte
kostnader for kommunene.
Ulike konsekvenser av dette:
Boreformens hovedmål var at andelen av enkeltrom skulle
være tilnærmet 100 pst. Parallelt med denne utviklingen
ble den massive utbyggingen av omsorgsboliger gjennomført,
takket være tilskuddsordninger. Det som allikevel er faretruende
med dette, er at terskelen for å komme på institusjon
er langt høyere i dag, sammenlignet med tidligere. Som
en sykepleier ved et sykehjem nylig sa: "Tidligere kom beboerne
i taxi med en koffert under armen, i dag kommer de trillende inn
på en båre." Utviklingen av antall eldre, vil
selvsagt medføre at antall plasser må utvides
radikalt for i det hele tatt å kunne ta vare på de som
er sterkt pleietrengende.
Det kan derfor være liten tvil om at den demografiske
utviklingen i befolkningen medfører en rekke utfordringer,
og behov for løsninger. Det er, etter forslagsstillernes
syn, nødvendig å foreta omfattende systemendringer
for å imøtekomme fremtidens utfordringer knyttet
til eldreomsorgen. Disse systemendringene vil bli nærmere
omtalt senere.
Behovet for kompetanse og kvalifisert arbeidskraft i pleie- og
omsorgssektoren vil øke betydelig i årene som
kommer. Allerede i dag har vi en stor andel utenlandsk arbeidskraft,
og ufaglært arbeidskraft (assistenter). Forslagsstillerne
vil imidlertid berømme de ufaglærte for jobben
de gjør, og mener disse utfører et godt arbeid
i pleie- og omsorgssektoren. Dette betyr imidlertid ikke at behovet
for faglært kompetanse ikke er til stede, selv om det også er mange
arbeidsoppgaver som kan utføres av personer med begrenset
undervisning og trening. Med andre ord vil det være høyst
nødvendig å tilrettelegge for økt interesse
for disse studiene, samt bidra til å heve statusen i pleie-
og omsorgsyrkene. Særlig bekymringsfullt er det at stadig
flere sykepleierstudenter sier at de ikke ønsker å jobbe
i kommunal sektor. Mangel på faglig utvikling og oppfølging,
samt dårlig lønn og vanskeligheter med fast ansettelse
og hele stillinger, er de tyngste ankepunktene mot jobb i sykehjem,
hjemmesykepleien osv. Det vil i fremtiden derfor være svært
viktig å heve statusen for disse yrkene, samt legge til
rette for at vi får nok utdannet personale. Forslagsstillerne
har for øvrig merket seg at Regjeringen har kuttet i bruken
av private skoler, blant annet skoler som utdanner helsepersonell.
Forslagsstillerne anser det for å være en svært sentral
utfordring å skaffe nok arbeidskraft innenfor pleie- og
omsorgssektoren. Statsrådene Erik Solheim og Bjarne Håkon
Hanssen uttalte følgende, som er sitert på NRKs
nettside 27. mars 2007:
"Vi kommer til å trenge minst 100.000 flere folk i
helsevesenet de nærmeste tiårene. Jeg tror ingen
ser noen utsikt til at vi kan fylle det med folk som allerede er
her i landet, sier utviklingsminister Erik Solheim."
"Vi blir eldre, og vi kan helbrede sykdommer som det tidligere
ikke fantes medisiner for. Vi har ingen muligheter for å løse
dette isolert sett. Jeg er bombesikker på at når
Carl I. Hagen sitter på sykehjem, vil han veldig mye heller
bli behandlet og pleid av en afrikaner, en inder eller en tamil,
enn ikke å få noen pleie i det hele tatt, sier
Solheim med et smil om munnen."
Disse uttalelsene har fått lederen i Norsk Sykepleierforbund
til å reagere, og i den samme artikkelen som nevnt foran,
kan vi lese følgende:
"Sykepleierforbundets leder, Bente Slaatten, tror knapt det
hun hører. - Jeg kan egentlig ikke tro at vi skal dra til
fattige land og hente sykepleiere. Hvis det stemmer, skal vi kjempe
med nebb og klør mot dette. Den samforståelsen
vi har hatt med regjeringen i dette spørsmålet,
er borte."
Og videre:
"Slaatten mener det er mulig å få mer ut
av den arbeidskraftreserven vi allerede har i Norge ved å gi
sykepleiere som ønsker det, heltidsstillinger, senke sykefraværet
og gjøre det mer attraktivt å bli i yrket. - I dag
utdannes det to sykepleiere for hver person som faktisk blir i yrket,
påpeker Slaatten."
Forslagsstillerne stiller seg bak Bente Slaattens syn, og synes
det er meget uheldig at den sittende regjering er mer opptatt av å hente
arbeidskraft fra land som har enorme problemer med selv å skaffe
seg tilstrekkelig arbeidskraft innenfor pleie- og omsorgssektoren,
enn hva de er av å legge forholdene til rette for å utnytte
de ressursene vi allerede har i Norge. Det er, etter forslagsstillernes
syn, mer hensiktsmessig å lage incentiver for de ressursene
som allerede er i landet, slik at arbeidskraften innenfor denne
sektoren økes. Incentiver som forslagsstillerne ser på som nødvendige
er lønnsbetingelser, turnusordningen, stillingsandelen
og fleksibiliteten.
Forslagsstillerne ser med bekymring på utviklingen vedrørende
bruk av små deltidsstillinger mot den ansattes ønske.
Det vil derfor være hensiktsmessig å se på strukturen
ved ansettelsesvilkår. Forslagsstillerne har merket seg
at det er relativt vanlig å være ansatt ved en
enkelt avdeling, fremfor å være ansatt direkte
til et sykehjem. Det vil derfor være hensiktsmessig, etter
forslagsstillernes syn, at ansettelsesstrukturen er av en slik art
at man kan utnytte arbeidskraften på en fleksibel og god
måte. Dette vil medføre at de som ønsker
det, vil få høyere stillingsandeler, samt
redusere bruken av vikarer i pleie- og omsorgssektoren.
Videre er det et stort behov for å øke legekapasiteten
i pleie- og omsorgssektoren. Forslagsstillerne viser til St.meld.
nr. 25 (2005-2006) hvor komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
foreslo en minstenorm på 1/80 leger, noe som ville
vært omtrent en dobling fra dagens dekningsgrad.
Videre viser forslagsstillerne til fastlegenes plikt til å utføre
7,5 arbeidstimer i uken for kommunen. Dette er en ressurs som på langt
nær er utnyttet, og forslagsstillerne mener det her vil
være en enorm mulighet til å bedre legedekningen
i pleie- og omsorgssektoren, og forslagsstillerne vil også påpeke
at innenfor dagens system burde departementet være mer
aktivt for at fastlegene utfører det arbeidet de skal.