Til Stortinget
Det har de siste årene vært en betydelig økt
interesse for utbygging av vindkraftanlegg, både til lands og
til vanns. Dette har blant annet bakgrunn i høyere strømpriser, økende
underbalanse i kraftforsyningen, ønske om CO2-fri kraft,
prospekter for flere direkte og indirekte støtteordninger,
positive politiske signaler samt teknologiutvikling.
I den politiske debatten rundt satsing på fornybar energi,
fremstår vindkraft som et av de sentrale satsingsområdene.
Dagens regjering opprettholder et vindkraftmål på minst
3 TWH. I forhandlingene om klimaforlik har partiene fra Bondevik
II-regjeringen fremmet krav om 30 TWH ny fornybar energi innen 2014.
På pressekonferansen, hvor kravene ble lansert, ble det
skissert muligheter for opptil 15 TWH vindkraft innen 2014. I tillegg
fremmes det stadig vekk visjoner om enorme havvindmølleprosjekter, både
bunnfaste og flytende.
Vindkraftutbygging av et slikt omfang kan medføre betydelige
konflikter og motsetninger. Det kan også gi betydelige
utfordringer for et økonomisk støttesystem, dersom
det ender i en endeløs køordning.
Stortinget vil gjøre vindkraftsatsingen bedre for både
energibransjen, investorer og lokalsamfunnene ved å avklare
rammer og sette klare politiske grenser i forkant av det forventede
vindkraftrushet. Inntil videre utsettes riktignok de fleste vindkraftprosjekt
på grunn av svake støtteordninger for fornybar
energi. Samtidig er det varslet mulige endringer i ordningene, og
det kan gjøre en rekke vindkraftprosjekter realiserbare.
Behovet for ny kraft i Norge er betydelig, noe også dagens
regjering har påpekt. Allerede på Statnett SFs
høstkonferanse i 2005 uttrykte olje- og energiminister
Odd Roger Enoksen bekymring for at Norge har en negativ kraftbalanse
i normalår. I så måte skulle man forvente
et målrettet arbeid for å øke kraftproduksjonen,
noe resultatene derimot ikke tyder på.
Vindkraft kan være et bidrag til økt kraftproduksjon.
Foreløpig er vindkraft en marginal del av kraftproduksjonen
i Norge. Til nå er det bygd ut ca. 0,9 TWH vindkraft. Nå tyder
derimot mye på at vi står foran en storstilt utbygging
av ny vindkraftproduksjon.
Ifølge Dagens Næringsliv (DN) 9. november 2005,
har: "statlige subsidier ført til vindmølleprosjekt
for 15 mrd. kroner." Tre TWH vindkraft er konsesjonsbehandlet og
klare til å bygges ut, mens tre TWH er til konsesjonsbehandling,
og vil bli avgjort i løpet av ett år. Ytterligere
21 TWH er meldt inn, men DN melder at bare en mindre del av dette
vil komme til konsesjonsbehandling. Man regner med at forannevnte
tall vil medføre minst 3 350 nye vindturbiner langs
kysten. Til sammenligning er det beregnet at utbygging av småkraftverk
har et potensial på inntil 25 TWH, mens opprusting av kraftverk
og nye større vannkraftverk har et potensial på 18
TWH. I tillegg nevner DN at "det meste av den aktuelle vannkraften har
lavere utbyggingskostnader enn vindkraften". Det samme konkluderer
forskerne Arild Hervik og Lasse Bræin fra Møreforskning
med i en rapport til Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).
Meningene er delte om den forestående satsingen på vindkraft.
Konfliktene er spesielt store rundt landbaserte vindkraftverk, men
også for de prosjekterte og foreslåtte havbaserte
anleggene er konflikter i emning. En del kommuner ser positivt på mulighetene for
flere arbeidsplasser og økte skatteinntekter. Samtidig
uttrykker miljøbevegelsen, reiselivsnæringen, innbyggere
og aktører i energibransjen bekymring for utviklingen.
Det er derfor viktig for alle parter å få belyst
ulike utfordringer ved bygging av vindkraftanlegg. Forsvaret har
uttalt seg kritisk til en del vindkraftprosjekt, fordi det kan føre
til problemer for radar- og telekommunikasjonsutstyr. En stor andel
vindkraftverk i kraftforsyningen gir utfordringer for systemansvarlig,
som skal sikre forsyningssikkerheten. Kraftproduksjonen fra vindkraftanlegg
gir liten forutsigbarhet fra dag til dag og fra time til time, i motsetning
til vannkraft. Derfor trengs det betydelige produksjonsreserver
i vannkraft, gasskraft eller annen energiproduksjon som kan kontrolleres.
Dette kan medføre utfordringer i områder med flaskehalsproblematikk.
Denne uforutsigbarheten i produksjon kan også medføre
vanskeligheter vedrørende prissetting på Nord
Pool ASA-børsen dersom vindkraftandelen blir stor. Statnett
SF har påpekt at utstrakt utbygging av vindkraft kan medføre
behov for ekstra investeringer i sentralnettet.
Dagens vindturbiner er meget store og relativt dyre i forhold
til den mengden strøm som produseres. Utviklingen med mer
effektiv teknologi har gjort vindturbinene mer konkurransedyktige
på pris, men materialkostnader har virket i motsatt retning.
Det eksisterer likevel store forventninger til reduserte kostnader
for fremtiden.
Miljøkonfliktene i forbindelse med vindkraftprosjekt øker.
Flere naturvernorganisasjoner frykter at naturinngrepene ved bygging
av vindmøller i mange tilfeller er vel så store
og større enn ved bygging av vannkraft eller småkraft,
sett i forhold til mengden kraft som blir produsert. En betydelig
del av befolkningen mener vindmøller er visuell forsøpling.
For eksempel foreligger det planer som kan medføre at det
blir reist over 1 600 vindmøller langs kysten
fra Hammerfest til Vadsø, hvor hver vindmølle
er mellom 70 og 100 m høy, og med en rotordiameter på mellom
80-100 m.
I følge NTB 6. november 2005 mener lederen
i Norges Naturvernforbund, Lars Haltbrekken, at vindkraftbransjen
og Norges vassdrags- og energiverk (NVE) har lagt seg på en
linje som provoserer opinionen unødvendig, og at det på den
måten skapes en unødvendig motstand mot vindkraft.
Norges Miljøvernforbund sendte 27. oktober 2005
et brev til miljøvernminister Helen Bjørnøy
med krav om utarbeidelse av en samlet plan for vindkraftanlegg.
De viser til at store arealer inngrepsfrie naturområder
går tapt, og at det går med rundt 200 daa ved
bygging av en 70 MW vindpark.
Mange vil også hevde at naturinngrepene ved bygging
av vindmøller er vel så store og større
enn ved bygging av vannkraft eller småkraft, sett i forhold
til mengden kraft som blir produsert. Det pekes også på at
vindkraft knapt bidrar til effektbalansen. For eksempel er vanlige
gasskraftgeneratorer på mellom 800 og 1 000 MW,
mens en stor vindmølle typisk er på bare 2-3 MW.
I tillegg kan en gasskraftgenerator gå kontinuerlig med
full effekt, mens vindturbiner er avhengig av vindstyrken. Det trengs
170 turbiner à 2 MW (3 000 timer brukstid) for å produsere
1TWh strøm. I forhold til det planlagte gasskraftverket
på Skogn trengs det dermed nesten 1 100 store
vindmøller (2MW) for å produsere tilsvarende mengde
kraft.
I et leserbrev i Nationen 3. juni 2004 skriver Erik Solheim,
daværende leder i Norges Naturvernforbund, at: "Den som
berre ser på at vindmøller ikkje har utslepp,
kan tape resten av miljøaspekta av auget". Og "vi treng
ei liste over område som er ueigna til vindkraft fordi
skadane blir for store".
Forslagsstillerne mener det må utvikles en nasjonal
plan for vindkraftutbygging og for vindkraftpotensialet, både
til lands og til vanns. Denne planen må blant annet reflektere
de totale utbyggingsplaner, behov for utbygging av strømnettet,
potensialet for næringsvirksomhet og teknologiutvikling,
miljøkonsekvenser fra vindmølleparker og tilhørende
nettinvesteringer. I tillegg må det tas i betraktning interessene til
reiseliv, lokalt næringsliv, sysselsetting og lokaldemokratiets ønsker.
Dette er viktig for å sikre at Norge får dekket
sitt energibehov ved hjelp av kostnadseffektiv teknologi, og med
færrest mulig konflikter mellom ulike interesser.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme en nasjonal plan/oversikt
for bygging av vindkraftanlegg i Norge. Planen skal blant annet
gi oversikt over kostnader, positive og negative miljøaspekter,
innvirkning på reiseliv, forsyningssikkerhet og lignende.
10. desember 2007