Til Stortinget
Den private eiendomsrett er dypt rotfestet i norsk kultur og
i det norske folks bevissthet. Å føle trygghet for sin eiendom er
en viktig verdi for det enkelte menneske, men bidrar også til å
sikre viktige samfunnsinteresser. Forslagsstillerne mener eiendomsretten
gir en personlig interesse av å forvalte eiendommen i et langsiktig
perspektiv, og at verdier på den måten holdes i hevd i generasjoner.
Det er bred enighet om at eiendomsretten må ha sine grenser, og at
det i visse tilfeller er nødvendig å kreve at eieren avstår fra
eiendommen eller fra beføyelser over den, når sterke samfunnsinteresser
tilsier det.
Vedtak om områdevern innebærer at rådigheten over fast eiendom
blir regulert gjennom en offentlig myndighetsutøvelse. Typisk ved
rådighetsreguleringer er at det settes et forbud mot, eller begrensninger for,
enkelte former for bruk uten at det skjer noen overføring av rådighet
fra grunneieren til det offentlige eller andre. Ved en ekspropriasjon
skjer det derimot en avståelse av eiendom.
Regelverket skal sikre eier erstatning for sitt tap, og Grunnloven
§ 105 slår fast at:
"Fordrer Statens Tarv, at Nogen maa afgive sin rørlige eller
urørlige Eiendom til offentlig Brug, saa bør han have fuld Erstatning
af Statskassen."
Forslagsstillerne mener imidlertid at regelverket ikke alltid
gir grunneieren den erstatning han med rimelighet bør kunne regne
med, og mener derfor at regelverket må gjennomgås med sikte på å
styrke grunneiers posisjon.
Lov om vederlag ved oreigning av fast eigedom av 1984 fastsetter
at verdifastsettelsen skal gjøres på grunnlag av salgsverdi eller
bruksverdi, og at dersom eiendommen har en høyere bruksverdi for
eieren enn salgsverdien, skal bruksverdien legges til grunn. Etter
§ 5 fastsettes vederlag etter salgsverdi på grunnlag av det en må
regne med at vanlige kjøpere ville gi for eiendommen ved frivillig
salg. Etter § 6 fastsettes vederlag etter bruksverdi på grunnlag
av avkastninga av eiendommen ved slik påregnelig utnyttelse som det
"røynleg" er grunnlag for etter forholdene på stedet.
Valg av kapitaliseringsrentefot har betydning for erstatningens
størrelse. I Norsk Retstidende 2008 s. 195 fastslo Høyesterett i
en sak om erstatning ved ekspropriasjon at kapitaliseringsrentesatsen
skal være 5 pst. I rundskriv M-3/2002 fra Landbruksdepartementet
Priser på landbrukseiendommer ved konsesjon – Kapitaliseringsrentefot
m.m. for skog er kapitaliseringsrentefoten fastsatt til 4 pst. Resultatet
av dette blir at grunneiere som ønsker å bruke erstatning etter ekspropriasjon
til å kjøpe erstatningsjord, bare kjøper erstatningsareal for 80
pst. av verdien av den skog som måtte avgis. Forslagsstillerne er
av den oppfatning at dette er et sterkt urimelig resultat. Regelverket
bør innrettes slik at en grunneier som må avstå jord eller skog,
får anledning til å kjøpe erstatningsareal til samme verdi som det
arealet som måtte avstås. Dette er et forhold som for eksempel kan
avbøtes ved å slå fast at erstatningen for eiendommer som er underlagt
priskontroll, kan erstattes etter gjenkjøpsverdi.
Naturfredningsloven av 1910 ble avløst av lov 1. desember 1954
om naturvern. Etter lovens ordlyd skulle som utgangspunkt alt økonomisk
tap erstattes. Naturvernloven av 1954 ble avløst av lov 19. juni 1970
nr. 63 om naturvern. Denne loven opererte med forskjellige kategorier
for områdevern, som nasjonalpark, naturreservat, landskapsvernområde
og naturminne. Lovens § 20 var en felles erstatningsbestemmelse
for alle verneområder som sa: "Økonomisk tap som følge av vedtak
i medhold av denne lov kan i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger kreves
erstattet av staten." Ved lov 15. februar 1985 nr. 2 ble erstatningsreglene
i naturvernloven endret. Etter de nye bestemmelsene skulle eiere
som fikk sin eiendom fredet som naturreservat, biotopfredningsområde
eller naturminne få erstatning etter de reglene som gjelder for
ekspropriasjon, mens for landskapsvernområder og nasjonalparker
ble den opprinnelige erstatningsregel med henvisning til alminnelige
rettsgrunnsetninger opprettholdt. Gjennom rettspraksis er det slått
fast at "alminnelige rettsgrunnsetninger" er en henvisning til de
erstatningsprinsipper som måtte følge av Grunnloven § 105. Biomangfoldlovutvalget foreslo
i sin innstilling (NOU 2004:28) nye regler om kompensasjon. Det
ble blant annet konkludert med at det bør innføres like erstatningsregler
for alle vernekategorier, fordi restriksjonsnivået innenfor den
enkelte verneform kan variere ganske mye. For enkelte landskapsvernområder
konstaterte utvalget at det er vedtatt restriksjoner som ligger
nær opptil det som er vanlig i naturreservater. Det synes lite rimelig
at valg av vernekategori skal ha avgjørende betydning for den erstatningsrettslige
situasjon. Forslagsstillerne mener derfor naturvernloven snarest
bør endres slik at det er restriksjonsnivået, og ikke verneformen, som
avgjør erstatningsutmålingen.
Erstatning beregnes i dag på en måte som innebærer at enkelte
eiere ikke opplever å få full erstatning. For eksempel er det ikke
gitt at den subjektive boverdi den rette kjøper er villig til å
betale for, vil reflekteres i erstatningen. For mange kjøpere er
også eksklusivitet en verdi som i markedet prises svært høyt. Da
fjelleiendommen Vestre Vollene ble solgt for over 100 millioner
kroner, gav staten et bud på 25 millioner kroner, og det er grunn
til å tro at budet avspeilet det staten mente verdien "skulle ha
vært" etter statens beregninger. Forslagsstillerne mener derfor
at det bør lovfestes at reell markedsverdi skal legges til grunn
for erstatningen av grunneiers økonomiske tap.
For mange grunneiere er et erstatningsareal en bedre kompensasjon
enn en pengeerstatning. Forslagsstillerne mener dette bør gi seg
utslag i saksbehandlingsreglene, slik at det lovfestes en plikt
til å gjøre forsøk på å finne et erstatningsareal til grunneieren som
ressursmessig tilsvarer det avståtte areal.
I NOU 2004:28 ble det foreslått å lovfeste en statlig tilbudsplikt,
der staten har plikt til å vurdere om de berørte er berettiget til
erstatning. Et slikt forslag flytter noe av prosess- og utredningsbyrden
over på staten. Forslagsstillerne vil understreke at dette ikke
må medføre at grunneiers rettigheter svekkes, for eksempel ved at
retten til å få dekket saksomkostninger innskrenkes.
Det er i dag ingen tidsbegrensning for midlertidig vern. I NOU
2004:28 ble dette vurdert, men det ble konkludert med at når det
treffes et vedtak om midlertidig vern, skal saksbehandlingen fortsette
uten ugrunnet opphold. Forslagsstillerne mener en tidsbegrensning
vil pålegge vernemyndighetene et større ansvar for å behandle saken
raskt, og henviser videre til at langvarige båndleggelser kan være
i strid med menneskerettighetene. I EMD (Sporrong og Lönnroth fra
1982) ble Sverige dømt for brudd på EMK som en følge av at staten
hadde båndlagt eiendommene for mulig ekspropriasjon i henholdsvis
25 og 12 år. Formålet med midlertidig vern er å bevare eventuelle
verneverdier mens permanent fredning vurderes, og en tilsvarende
begrunnelse som ligger bak bestemmelsen om midlertidig dele- og
byggeforbud i plan- og bygningsloven § 33. Forslagsstillerne mener en
regel tilsvarende plan- og bygningsloven § 33 burde gjelde ved midlertidig
vern etter naturvernloven.
Forslagsstillerne finner grunn til bekymring over forholdene
knyttet til innløsing og båndlegging langs planlagte veitraseer.
Et eksempel på dette er den situasjon saken om utbygging av rv 23
gjennom Røyken og Lier kommuner har satt beboerne langs planlagt trasé
i. Grunneiere langs denne traseen har i lang tid vært ute av stand
til å disponere egen eiendom, og opplevde uvisshet med hensyn til
vedlikehold med videre.
Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn fremme følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget med sikte
på å styrke grunneiers rett til erstatning i saker om vern og ekspropriasjon,
og det bes om at det i saken særlig utredes å utvide retten til
erstatning ved gjenkjøpsverdi, at det ikke diskrimineres mellom
ulike former for vern og at det økonomiske tapet utmåles etter markedsverdien.
Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget med sikte
på å styrke grunneiers retter i saksbehandlingen av saker om vern
og ekspropriasjon, og det bes om at det i saken særlig utredes rett
til forsøk på makebytte, å pålegge staten en tilbudsplikt og en tidsbegrensning
av det midlertidige vernet.
Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak om praktiseringen
av båndlegging og innløsing av eiendom knyttet til planlagte veiprosjekter.
Saken skal spesielt avklare rettigheter for eiendomsbesittere, og hvilke
tidsfrister og prosedyrer som må innføres for å unngå at enkeltmennesker
må bære urimelige byrder på statens vegne når prosjekter trekker
ut i tid.
3. februar 2009