Til Stortinget
Fattigdom rammer enkeltmennesker – ofte uventet og tilfeldig,
og av sammensatte årsaker. En del mennesker er varig ute av stand
til å skaffe seg en inntekt de kan leve av. De skal ha et støttenivå
som gir mulighet til et verdig liv. Støtteordninger som er avgjørende
for barns livsvilkår, skal være rause. Forslagsstillernes førsteprioritet
vil være å bekjempe fattigdom og helseproblemer hos barn og barnefamilier. For
vi starter ikke med blanke ark og like muligheter når vi kommer
til verden, og ingen velger sin barndom.
Antall barn i Norge som vokser opp i fattige familier, er økende.
Fra 2000 til 2006 økte barnefattigdommen fra 5,8 pst. til 7,9 pst.
I reelle tall betyr dette en økning fra 50 000 til 85 000 barn,
viser en ny rapport fra Fafo (Fafo-rapport 2009:38, Barnefattigdom i
Norge). Rapporten viser også at en tredel av barn med ikke-vestlig
bakgrunn lever i husholdninger med inntekt under fattigdomsgrensen.
At ikke-vestlige barn er overrepresentert på fattigdomsstatistikken har
flere årsaker, blant annet at ikke-vestlige innvandrere har flere
barn, færre kvinner er yrkesaktive, de har dårligere tilknytning
til arbeidsmarkedet og de er overrepresentert på statistikken over
velferdsstatsavhengige.
Det er dessverre heller ingen signaler som tyder på at utviklingen
har vært spesielt annerledes i tiden etter 2006. I løpet av sommeren
og høsten har det kommet flere og flere signaler fra bl.a. Frelsesarmeen om
at stadig flere oppsøker deres tjenester. For eksempel viser tall
fra Bergen at tre ganger så mange barnefamilier hentet gratis mat
på slumstasjonen i Bergen i år sammenlignet med i fjor.
Og selv om barn lider mindre nød i Norge sammenlignet med andre
land, har ikke disse barna tid til å vente på at foreldrene skal
fullføre skoleringsopplegg eller komme i jobbtrening. Barndommen
er nå. Derfor trengs et politisk løft umiddelbart. De fleste partier
har vært opptatt av å bekjempe fattigdom, men på tross av uttalt
vilje går tallene og utviklingen i feil retning.
Det har lenge vært en "politisk sannhet" at universelle ordninger
er det beste virkemiddelet for å bekjempe fattigdom. Forslagsstillerne
er enige i at universelle ordninger er viktige, men disse må både
differensieres og kombineres med målrettede tiltak for å nå dem
som trenger hjelpen mest. Vi har lagt bak oss fire år hvor det fra
Regjeringens side utelukkende har vært fokusert på universelle ordninger
med samme beløp og samme virkemidler til alle. Resultatene uteblir.
Da må vi tillate oss å tenke litt nytt og utradisjonelt. For å få
endret livssituasjon er det mange som trenger sammensatt hjelp,
i større eller mindre grad. Forslagsstillerne vil øke bruken av
individuelle planer, og sørge for at disse er forpliktende for alle
parter: stat, kommune, helsevesen og den enkelte.
På TV2s første folkemøte i valgkampen (19. august) tok Venstres
leder Lars Sponheim til orde for et felles politisk løft for å redusere
fattigdommen blant barn spesielt. Dette initiativet ble møtt positivt
fra de øvrige partilederne. Forslagsstillerne ønsker derfor å følge
opp dette initiativet ved å be Regjeringen i tett dialog med Stortinget
ta initiativ til og fremme et felles politisk løft for å bekjempe
og redusere fattigdom blant barn og i barnefamilier. Forslagsstillerne
har også registrert at det i Regjeringens nye politiske plattform
"Soria Moria 2" er varslet en sak for Stortinget med tiltak som
spesielt kan redusere fattigdom blant barn. Dette arbeidet bør i
så fall kunne koordineres med intensjonene i dette representantforslaget.
Som et bidrag til et slikt politisk løft skisserer forslagsstillerne
10 ulike tiltak som kan inngå i et slikt politisk løft.
Mange venter til det er altfor seint med å be om hjelp, fordi
man opplever det som nedverdigende å gå til et sosialkontor for
å legge fram alle problemene sine i "full offentlighet". Resultatet
er at mange, og spesielt mange barn, lider unødvendig. Dessuten oppleves
dagens sosialhjelp som stigmatiserende for mottakerne, og sosialhjelpen
har blitt et oppsamlingsheat for dem som faller gjennom.
Forslagsstillerne har en visjon om en gjennomgripende verdighets-
og velferdsreform med borgerlønn som garantert minsteinntekt til
alle norske statsborgere over 18 år. Borgerlønnen skal være på 2 G,
og eventuell kommunal bostøtte kommer i tillegg. Forslagsstillerne
vil i første omgang prøve ut en ordning med borgerlønn til langtidsmottakere
av sosialhjelp og barnefamilier som har sosialhjelp som hovedinntektskilde.
I dag må en sosialhjelpsmottaker søke om supplerende sosialhjelp
hver gang han eller hun får ekstrautgifter, fordi sosialhjelpssatsene
er lave. Behovet for supplerende sosialhjelp vil forsvinne ved å innføre
borgerlønn, og det vil gjøre livene til de fattige bedre. På denne
måten blir sosialhjelpen erstattet med en reell sosial hjelp.
Det er i dag store forskjeller fra kommune til kommune når det
gjelder satsene for sosialhjelp og hvorvidt kontantstøtte og barnetrygd
regnes inn i inntektsgrunnlaget. Paradokset er at forskning viser
at lave sosialhjelpssatser gir flere langtidsbrukere, mens høye
sosialhjelpssatser får folk videre i livet.
I påvente av et system med borgerlønn vil forslagsstillerne innføre
en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter)
som prisjusteres hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens
institutt for forbruksforskning (SIFO) sin forskningsbaserte standard
for et nøkternt livsopphold. Kontantstøtte og barnetrygd (se punkt
5 under) og barns eventuelle inntekter skal holdes utenfor denne
minstenormen.
Forslagsstillerne er også åpen for å se på om kriteriene for
sosialhjelpssatsene er i tråd med de faktiske behov barn og unge
opplever, for å kunne bli inkludert i sosiale fellesskap på lik
linje med andre.
Det er kommunenes ansvar å skaffe såkalt vanskeligstilte et sted
å bo. Samtidig er det Husbanken – som er et statlig organ – som
disponerer de boligøkonomiske virkemidlene. Forslagsstillerne mener
dette er uheldig. Vi ønsker at midlene og kompetansen som Husbanken
besitter, kommer nærmere dem som har behov. Forslagsstillerne mener
derfor at Husbanken bør omorganiseres og virkemidlene overføres
til kommunene. Eller sagt på en annen måte: Forslagsstillerne vil
gjøre deler av Husbanken om til en "sosialbank" som først og fremst
gir startlån/boliglån til økonomisk vanskeligstilte som ikke er
kredittverdige i "vanlige" kredittinstitusjoner.
Det store flertallet er i stand til å skaffe seg bolig selv,
men en del har problemer med å komme seg inn på boligmarkedet. Særlig
for dem som har hatt problemer i en fase av livet, vil det være
avgjørende å ha en egen bolig under mest mulig stabile forhold.
Uten fast adresse er det vanskelig å skaffe seg arbeid og komme
seg videre i livet. Forslagsstillerne vil derfor innføre en ordning
(etter dansk modell) for hjemkjøp av boliger, hvor en leid kommunal
bolig kan nedbetales gjennom husleie og på sikt bli eid bolig. Det
offentlige må bidra til bygging av flere leieboliger, hvor en andel
av dem blir hjemkjøpsboliger.
Forslagsstillerne vil opprettholde barnetrygden som en universell
ordning, men vil omfordele den slik at den blir mer målrettet og
rettferdig. Ved en slik omfordeling vil de med lav inntekt få økt
barnetrygd mens de med høyest inntekt får mindre netto barnetrygd.
Innføring av makspris har paradoksalt nok gjort at mange av dem
med minst inntekt faktisk betaler mer i oppholdsbetaling i barnehager
enn de gjorde før. Særlig problematisk blir dette når Regjeringen
ikke har holdt sitt forespeilede løfte om en lavere makspris enn
i dag. Forslagsstillerne frykter at det samme blir tilfellet dersom
det innføres fastpris på SFO. Det blir billigere for de mange velstående
og dyrere for dem som trenger hjelpen aller mest. Forslagsstillerne mener
at både barnehageprisene og SFO skal avgjøres lokalt – ut fra lokale
forutsetninger, tilbud og særpreg, men at det i tillegg fastslås
(i forskrift) at forsørgere med lav inntekt skal betale gradert
sats av maksimal oppholdsbetaling. På denne måten sørger vi for at
alle har råd til å ha barn i barnehage og SFO.
Det er et paradoks at vi har laget svært gode ordninger for alle
som er friske og arbeidsføre, hvor alle etter fylte 62 år stort
sett kan kombinere arbeid og trygd så fleksibelt man selv ønsker
uten at man blir økonomisk "straffet". Samtidig er ordningene for dem
som er uføretrygdet eller bare er delvis arbeidsføre, ikke på langt
nær like gode og fleksible. Får vi flere fra trygd til arbeid, blir
det automatisk færre fattige – ikke minst færre fattige barnefamilier.
Forslagsstillerne vil derfor åpne for at personer som går fra trygd
til arbeid, kan beholde barnetillegget i en overgangsperiode. Forslagsstillerne
vil videre innføre større mulighet til å bruke attføringsmidler
tidligere i sykmeldingsperioden og gå ned til 20 pst. uføregrad
for å kombinere arbeid med trygd. I dag må du være minst 50 pst.
ufør.
Mange vanskeligstilte foreldre strekker seg svært langt for at
barn skal ha så lik levestandard som "andre barn" som mulig, men
over tid er det vanskelig for fattige foreldre å gi barna det samme
som "alle andre". På lengre sikt nedprioriteres viktige ting som for
eksempel helsetjenester for barn som er over 12 år og som ikke lenger
er fritatt for egenandeler. Forslagsstillerne vil derfor heve fritaket
for egenandel på helsetjenester for barn til 16 år. Forslagsstillerne
vil videre endre lovverket slik at foreldre sikres lønn ved å følge
barn til sykehus fram til de er 18 år. I dag har alle foreldre med
syke barn under 13 år rett til å være sammen med barnet inntil 10
dager i året og få utbetalt full lønn for dette.
Barnevernet skal sikre at alle barn får like muligheter og er
viktig for å motvirke fattigdom hos barn. Forslagsstillerne ønsker
et mer fleksibelt regelverk som gjør det mulig å tilrettelegge for
flere typer hjelpetiltak på et tidligere tidspunkt.
Som en del av en nødvendig kommunereform vil forslagsstillerne
gjenopprette og utvide forsøksordningen med kommunal overtakelse
av statlige oppgaver innenfor barnevernet. En kommunereform vil sikre
at langt flere barn enn i dag bor i kommuner med nok ekspertise
og fagfolk til at en slik overføring blir vellykket. Ungdom som
har vært under barnevernets omsorg, trenger også trygge voksenpersoner
etter fylte 18 år. Dette er viktig, siden vi vet at barnevernsbarn
er særlig utsatt for å møte problemer i voksenlivet på områder som
utdanning, arbeid, bolig og inntekt. I tillegg er det risiko for
rusmiddelmisbruk, kriminalitet og psykiske problemer. Forslagsstillerne mener
vi må gi et bedre tilbud til denne gruppen, og det krever en styrking
av ettervernet.
Forslagsstillerne vil også gi bedre vilkår for fosterhjem. Det
vil kunne øke rekrutteringen, slik behovet tilsier.
Alle mennesker skal ha frihet og et verdig liv. Velferdsstaten
skal bidra til dette, som borgernes solidariske system for rettferdighet
og trygghet. De grunnleggende forutsetningene for et godt liv skal være
der for alle, uavhengig av de ulikheter vi fødes inn i og de tilfeldigheter
som livet selv rammer oss med. Men velferdssamfunnet er mer enn
det stat og kommune sørger for av velferdstjenester. Mange frivillige
fellesskap representerer en varme og nærhet det offentlige aldri
kan eller skal erstatte. Det sosiale engasjementet i det sivile
samfunnet utløser flere ressurser, det er mer oppfinnsomt enn det
offentlige og det bryr seg om hjelpetrengende som ikke har fått plass
i offentlige planer.
Forskning på barnefattigdom viser at fattige barn og unge i særlig
grad selv er opptatt av at de føler seg utenfor, fordi de ikke kan
være med på aktiviteter og ha det utstyret som de opplever at de
fleste andre har. Forslagsstillerne vil derfor styrke bevilgningene
til frivillige organisasjoner som bl.a. tilbyr ferie- og fritidsaktiviteter
for barn fra vanskeligstilte familier, og vil øke bevilgningene
til støttekontakter for å hjelpe barn og unge fra lavinntektsfamilier.
Forslagsstillerne viser i tillegg til at Venstre de siste årene
har foreslått en rekke tiltak for å begrense fattigdom i sine alternative
statsbudsjetter, omsorgslønn til foreldre med funksjonshemmede barn,
økt bostøtte, diverse tiltak for rusomsorg og psykiatri, rehabilitering,
styrking av helsesøstertjenesten, tiltak mot "drop-out" av videregående
skole, gjeldsrådgivning, flere tiltaksplasser for yrkeshemmede og
gratis tannhelse for enkelte grupper. I dette innspillet har vi imidlertid
forsøkt å begrense oss til målrettede tiltak som effektivt kan begrense
fattigdom blant barn og barnefamilier.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2010 legge fram en samlet
tiltakspakke for å begrense og bekjempe fattigdom blant barn. Arbeidet
med en slik tiltakspakke bør skje i tett dialog med alle partiene
på Stortinget.
12. oktober 2009