Til Stortinget
Norge rår over et av verdens mest produktive havområder, og har
en posisjon som en fremtidsrettet og ledende aktør i det globale
sjømatmarkedet. Fiskerinæringen er viktig for sysselsettingen og
verdiskapingen langs kysten. Norsk sjømateksport var i 2009 på 44,7
milliarder kroner. Økningen er på hele 6 milliarder kroner fra 2008,
viser tall fra Eksportutvalget for fisk. Villfanget sjømat endte
på 18,7 milliarder kroner som er en svak økning fra 2008. Lodde,
sild, hyse og klippfisk av sei kan notere rekorder i 2009. Derfor
er det viktig å sikre videre utvikling i denne næringen. Skal verdier
og videre utvikling sikres, er det blant annet viktig at generasjonsskifter
skjer på en hensiktsmessig måte.
Utviklingen har gått i retning av færre og mer effektive fiskebåter.
Samtidig har Norge en sammensatt fiskeflåte både med hensyn til
størrelse og type fiskeredskap. Det gjelder havfiskefartøyer og
et stort antall større og mindre kystfiskefartøyer. Tall fra Fiskeridirektoratet
per 12. februar 2009 viser at antallet fiskere, med fiskeri som
hovedyrke, har gått fra 80 387 personer i 1940, til 17 160 i 1995
og videre nedover til 10 307 i 2008. Dette henger sammen med endringer
av fangstmetoder, båtene og av utviklingen i samfunnet for øvrig.
Hvem som kan drive fiske som yrke, er regulert ved lov om retten
til å delta i fiske og fangst (deltakerloven). Deltakerlovens formål
er å tilpasse fiskeflåtens kapasitet til ressursgrunnlaget, øke
lønnsomheten og verdiskapingen i næringen og å legge til rette for
at høstingen fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode. Et fartøy
kan ikke nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst uten at det
er gitt ervervstillatelse av Fiskeri- og kystdepartementet.
Ervervstillatelse kan gis til den som er norsk statsborger. Det
er også et krav for ervervstillatelse at man har drevet ervervsmessig
fiske eller fangst på eller med norsk fartøy i minst tre av de siste
fem årene og fortsatt er knyttet til fiske- og fangstyrket. Dette
omtales som et aktivitetskrav. For selskap eller sammenslutning
kan ervervstillatelse bare gis dersom personer som oppfyller kravet
til aktivitet, innehar mer enn 50 pst. av eierinteressene og faktisk
har tilsvarende kontroll over virksomheten. Fiskeri- og kystdepartementet
kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra aktivitetskravet. Når et
fartøy overtas ved arv, skal den nye eieren gis tidsbegrenset ervervstillatelse
i inntil fem år inntil aktivitetskravet er oppfylt. Slik tidsbegrenset ervervstillatelse
kan også gis ved overføring av fartøyet som ledd i generasjonsskifte
til fordel for personer som kan få arverett etter arveloven kapittel
I (Arv på grunnlag av slektskap). Gjenlevende ektefelle i uskiftet
bo, jf. arveloven kapittel III (Rett til uskifte på grunnlag av
ekteskap), kan gis en tidsubegrenset ervervstillatelse så lenge
uskifteboet består.
Søknad om ervervstillatelse kan avslås dersom innvilgelse ikke
er ønskelig ut fra hensyn til lovens formål, herunder fiskeflåtens
distriktsmessige fordeling eller dersom fartøyets tidligere eier
er tildelt statlig støtte for fartøyet for å redusere fangstkapasiteten i
flåten eller fartøyeieren grovt eller gjentatte ganger har overtrådt
fiskerilovgivningen.
Det har til tider vært mye debatt rundt dispensasjonsadgangen,
noe som har resultert i at mange har tatt til orde for at deltakerloven
er moden for revisjon. En gjennomgang Fiskeri- og kystdepartementet
foretok om avslag gitt på bakgrunn av at tillatelse ikke er ønskelig
ut fra lovens formål, viste at det fra 1985 til 2006 var 27 søknader
hvorav 12 ble innvilget. En del av de innvilgede sakene gjaldt minoritetsaksjonærer fra
Sør-Norge som kjøpte seg opp i selskap til de hadde aksjemajoritet,
og slik at fartøyets eierskap ble sørnorsk. Noen av tilfellene gjaldt
eierskifter i fiskeindustribedrifter hvor anlegg og virksomhet blir
værende i nord sammen med trålerne som sørger for råstofftilførselen,
men hvor eierskifte har medført endring fra nord til sør. En del
tillatelser gjaldt salg av såkalte småtrålere fra fiskeindustrien
til aktive fiskere.
Høyres stortingsgruppe ba Stortingets utredningsseksjon undersøke
hvordan fordelingen av henholdsvis verdier, ressurser og eiere mellom
«nord» og «sør», samt å ta rede på hvor eierne bak selskapene som
er registrert i henholdsvis nord og sør, faktisk bor. Ved kontakt
med Fiskeridirektoratet fikk Stortingets utredningsseksjon vite
at direktoratet har et eierregister der de skal ha en oversikt over
eiere på 1. ledd, men at eierskapet innen fiskerinæringen er spredt
bakover i mange ledd, med flere forgreninger, slik at de ikke har
en fullstendig oversikt over hvem som er eiere. Videre fikk utredningsseksjonen
opplyst at det er blitt mer vanlig å opprette aksjeselskaper innen
næringen. Stortingets utredningsseksjon fikk på bakgrunn av dette
opplyst at det vil bli «en unøyaktig statistikk» hvis man baserer
seg på Fiskeridirektoratets eierregister for å forklare hvordan
fangstverdien fordeles i forhold til eier.
Forslagsstillerne mener det er uheldig dersom ansvarlig direktorat
har et system der deres egne statistikker er unøyaktige, og at det
også er uheldig at det offentlige ikke har oversikt over de reelle
eier- og maktforholdene i næringen, når regelverket nettopp har
slik regulering som formål.
Å ha reguleringer på omsetning av fartøy kan ha gode grunner
for seg fordi det er forskjeller mellom kyst- og havfiskeflåten.
Men det er et paradoks at loven i praksis er til større hinder for
vekst blant små og mellomstore aktører enn hos gigantene i norsk
fiskerinæring. Forslagsstillerne mener at norsk fiskerinæring i
så måte kan sies å befinne seg i en grøft, og spørsmålet er hvordan
man kan legge til rette for de små og mellomstore uten så og si
å havne i den andre grøfta reguleringsmessig.
Det er en viss inkonsekvens i at fiskebåteiere kan ha ubegrensede
eierandeler i fiskeindustrien, mens industrieiere møter begrensninger
dersom de ønsker å erverve et fiskefartøy. Endringene i fiskeriene,
både teknisk og økonomisk, har ført til at mer av fisken kan fryses
og bearbeides om bord. I tillegg har det blitt gitt rene kjøpetillatelser
til fiskefartøy/fiskebåtrederier. Dette har ført til at fiskere
kan være vertikalt integrert helt inn i markedet uten å drive fiskeindustri eller
å investere i industribedrifter. Konkurransemessig har det dermed
oppstått en situasjon hvor aktørene innenfor sjømatnæringen som
industrielt sett er svært lik hverandre, har ulike konkurranseforhold. Mange
har også ment at grensen mellom nord og sør er uheldig, fordi den
blant annet betyr at en båt blir mindre verd når den krysser «grensen»
nordover. Formålet med begrensningen var å styrke næringen i Nord-Troms
og Finnmark, men effekten har vært motsatt på grunn av verdifallseffekten.
Det eksisterer også smutthull, fordi eieren kan flytte og ta med
seg båten (kvoten). Det har også vært eksempler på bruk av stråmenn.
Av hensyn til fiskernes forutberegnelighet og rammevilkår bør dette
forholdet sees nærmere på og forslagsstillerne utelukker ikke at
bestemmelsene burde skille mellom store og små fartøy.
Ved generasjonsskifter ser vi regelmessig at den som overtar
båten trenger dispensasjon, fordi han eller hun ikke oppfyller aktivitetskravet.
Det er viktig at et normalt generasjonsskifte kan foregå uten myndighetenes
«velsignelse», og forslagsstillerne mener regelverket bør endres
slik at dispensasjon gis ved overtakelse i generasjonsskifter. I
tråd med samfunnsutviklingen for øvrig vet forslagsstillerne at mange
fiskere har sin arbeidsdag på kontoret. Det er en premiss forslagsstillerne
mener samfunnsdebatten må være åpen på.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber regjeringen legge frem en sak som redegjør for
de reelle og underliggende eier- og maktforholdene i fiskerinæringen.
II
Stortinget ber regjeringen legge frem en sak om begrensningene
i deltakerloven, hvor det redegjøres for om disse bidrar til at
lovens mål faktisk nås, hvilke positive og negative konsekvenser
eierbegrensningene har hatt og har, samt å vurdere et skille basert på
båtenes størrelse.
III
Stortinget ber regjeringen endre regelverket slik at generasjonsskifter
kan skje på en mer ubyråkratisk måte, samt legge frem en sak for
Stortinget som gjør rede for problemstillinger knyttet til generasjonsskifter
i familieeide selskaper.
11. mai 2010