Det er i dag krevende for en bruker å ha oversikt over de forskjellige
mulighetene for å få hjelp og støtte/tilskudd til tilrettelegging
av en bolig. For mange er det helt nødvendig med spesielle tiltak
og tilpasninger for å kunne fungere i egen bolig og for å unngå
å bli avhengig av hjelp til enkle funksjoner. Vellykket tilrettelegging
er et tiltak som er til fordel både for brukere, for samfunnet og
for omgivelsene.
Hjelpemiddelsentralene og Husbanken har finansieringsordninger
til tilpasning av bolig. Husbankens ordninger er, ifølge www.husbanken.no,
basert på økonomisk og funksjonell behovsprøving, mens hjelpemiddelsentralenes
ordninger, som administreres av Nav, er rettighetsbaserte for mennesker
med varig og vesentlig nedsatt funksjonsevne. Det oppsplittede ansvaret
fører til gråsoner for finansiering og ansvarsdeling og er vanskelig
for brukere å forholde seg til.
Når en person har behov for tilrettelegging av bolig, må mange
instanser konsulteres, foreta utredninger av løsningsforslag og
den faktiske gjennomføringen av utbedringene. Brukeren må henvende
seg til både det kommunale sosialkontoret, boligkontoret, teknisk
etat, eventuelt Husbanken og/eller hjelpemiddelsentralen for å få
klarlagt behov, boligens standard og eventuelle muligheter til forbedringer. Det
må vurderes om det er hjelpemidler som hjelpemiddelsentralen kan
sørge for, som er den beste løsningen, eller om det er mer bygningstekniske
endringer som må til gjennom Husbanken. Så vidt forslagsstillerne
kjenner til, er det ingen etat som har et formelt ansvar for å bistå
brukeren med å koordinere de økonomiske, bygningstekniske og tilgjengelighetsmessige
vurderingene.
Ifølge Norges Handikapforbund (NHF) opplever mange å bli «tvangsflyttet»
fra sine hjem, dels på grunn av manglende tilrettelegging, men også
fordi det er mer kostnadseffektivt for kommunen å samle personer
med behov i samme boligkompleks. NHF mener at dette er en utvikling
tilbake til tiden med institusjoner, en politikk som ble forlatt
med ansvarsreformen.
Det er ifølge NHF om lag 6 pst. av boligmassen som er utformet
slik at den kan brukes av alle. Dette begrenser valgmuligheten for
personer med nedsatt funksjonsevne i boligmarkedet og skaper store
utfordringer med hensyn til besøk.
Det er opp til den enkelte kommune hvordan de ønsker å organisere
boligrådgivingen, og det er ofte store forskjeller mellom kommunene
på hvordan dette utføres. Derfor kan arbeidet med å bistå brukerne bli
varierende og tilfeldig ivaretatt.
Tilpasning av bolig kan, blant annet, omfatte tilrettelegging
av adkomstforhold i form av ramper eller heis, påbygging eller ombygging
av bad og/eller kjøkken, mindre tilpasninger som utvidelse av dører, fjerning
av terskler, plassering av håndtak, installasjon av ledelinjer,
lys og lignende.
Husbankens viktigste oppgave er, ifølge husbanken.no, å bidra
til at vanskeligstilte kan etablere seg og bli boende i egnet bolig.
I tillegg til de økonomiske virkemidlene er samarbeid, veiledning
og kompetansehevende tiltak også viktige virkemidler. Visjonen for
boligpolitikken er at «alle skal kunne bo godt og trygt». På Husbankens
hjemmesider står videre følgende: «Uten bolig er det vanskelig å
delta i samfunnet, i arbeidslivet og i sosiale relasjoner og bolig er
derfor et av fundamentene i den norske velferdspolitikken.»
Forslagsstillerne legger til grunn at dette også skal gjelde
personer med stor eller liten grad av funksjonsnedsettelse.
Hjelpemiddelsentralen låner ut hjelpemidler gratis så lenge brukeren
har behov for det, og har et overordnet og koordinerende ansvar
for hjelpemidler i sitt fylke. Hjelpemiddelsentralen arbeider hovedsakelig med
tekniske og ergonomiske tiltak overfor enkeltbrukere.
I FOR-2004-09-07-1248 er det gitt en forsøkshjemmel knyttet til
prosjektet «boligtilpasning» som innebærer at en person som har
rett til heis eller løfteplattform etter bestemmelsene i folketrygdloven, selv
kan velge om disse midlene heller skal brukes til tilrettelegging.
Denne forskriften bør gjøres om til en permanent ordning.
Allerede i 2001, i NOU 2001:22 Fra bruker til borger, ble det
påpekt at det oppsplittede ansvaret for finansieringen av tilgjengelighetstiltak
mellom Rikstrygdeverket og Husbanken førte til gråsoner der de mest
effektive tiltakene ikke ble valgt. Husbanken og hjelpemiddelsentralen
inngikk i 2004 en samarbeidsavtale der hovedmålet var å ivareta
brukers behov for samordnet oppgaveløsning og tjenestetilbud. I
januar 2005 ble prosjekt «Bustadtilpasning» etablert, og et modellforsøk
ble igangsatt i 15 kommuner i Hordaland og Sør-Trøndelag.
Stortinget behandlet i juni 2004 St.meld. nr. 23 (2003–2004)
Boligpolitikken. I en merknad fra en samlet kommunalkomité er følgende
anført:
«Komiteen mener det er et hovedmål å føre en sosial boligpolitikk
som avskaffer bostedsløshet og forebygger at folk blir vanskeligstilt
på boligmarkedet. I den anledning mener komiteen det er avgjørende
at alle boligsosiale virkemidler – lån, tilskudd, lavinnskuddsboliger,
offentlig utleieleilighet, formidling av annen utleieleilighet,
bostøtte, sosialhjelp og øvrig oppfølging – samordnes fra kommunens
side slik at det tas et helhetlig ansvar for vedkommende som henvender
seg til kommunen med behov for oppfølging. Det finnes for mange
eksempler på at folk med boligsosiale behov ikke gis en slik sammenhengende
oppfølging der det vurderes hva som er det riktige tilbudet til
den det gjelder.»
Stortinget hadde altså en intensjon om at boligsosiale virkemidler
skulle koordineres og samordnes i én instans for å kunne gi bedre
service til brukerne og sørge for at tiltakene ble mest mulig effektive.
Prosjekt Bustadtilpasning i 2005 ble etablert som et modellforsøk,
og målet med dette prosjektet var å legge til rette for at personer
med tilgjengelighetsproblemer i egen bolig skulle få en mer hensiktsmessig boligløsning.
En annen sentral del av prosjektet var utprøving av to nye statlige
virkemidler, utredningstilskudd og tilskudd istedenfor heis/løfteplattform. Dette
ble gjort for å se om økt fleksibilitet i statlige ordninger kunne
medvirke til en mer formålstjenlig boligløsning for den enkelte
bruker.
I rapporten fra Prosjekt Bustadtilpasning pr. 1. juli 2006 står
det at det var en utfordring å få etablert kommunale boligrådgivingsteam,
og videre følgende:
«Årsakene til vanskelighetene har vært blant annet kommunal
organisering, interne rutiner, stort arbeidspress og manglende kunnskap
og forståelse for arbeidsområdet. Flere av kommunene har slitt med
å få teknisk etat/enhet med i prosjektgruppen.»
Det står videre:
«Selv om det fra Husbankens side er brukt mye ressurser på
opplæring av kommunale saksbehandlere har en i Prosjekt bustadtilpassing
avdekket at det fortsatt er stor usikkerhet i enkelte kommuner hvordan
de ulike ordningene fungerer og hvordan boligtilpassingssaker best
mulig kan løses for den enkelte bruker.»
Konklusjonen er følgende:
«Slik vi ser det, er en oppegående boligrådgivingstjeneste
i kommunene helt avgjørende for hvorvidt en bruker får den hjelpen
han/hun har krav på, og at kommunen kan bli i stand til å møte kommende
utfordringer på boligområdet.»
Rapporten slår også fast at det på et erfaringsseminar i februar
2006 kom frem at en del av forsøkskommunene er usikre på om arbeidet
i boligrådgivingsteamene ville fortsette utover prosjektperioden. Dette
skyldtes i hovedsak dårlig økonomi og stort tidspress.
Forslagsstillerne viser til det felles mål samfunnet har om å
bedre mulighetene for personer med funksjonsnedsettelser til deltagelse
i samfunnet, i arbeidslivet og i sosiale sammenhenger. En bolig
som fungerer, er en vesentlig del av grunnlaget for å sikre en slik
utvikling. Individuell plan, oppfølging og tiltak er, etter forslagsstillernes
mening, den beste veien å gå for å legge til rette for å nå de målene
som Stortinget har vedtatt også når det gjelder universell utforming.
Det er en målsetting at eldre skal kunne bo i egen bolig så lenge
de selv ønsker det. Ofte er det funksjonshemning og dårlig tilrettelagt
bolig som fører til at eldre må flytte til en omsorgsbolig, eller
på et sykehjem. Med den forventede veksten i antallet eldre vil
det fortsatt være behov for flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger,
men i mange tilfeller vil god tilrettelegging av den pleietrengendes
bolig kunne forhindre innleggelse på sykehjem. Det er viktig at
brukerens behov avgjør hva som må gjøres av tiltak, og at ordningen
gjelder for alle uansett alder og bostedsadresse.
For å unngå at den enkelte kommunes økonomiske situasjon, arbeidspress
og politiske prioriteringer skal føre til forskjeller og muligheter
for diskriminering, mener forslagsstillerne at en statlig tilskuddsordning
for tilrettelegging av bolig for personer med funksjonsnedsettelse
bør iverksettes.