Til Stortinget
186 774 norske eiendommer var registrert som landbrukseiendommer
hos Statistisk sentralbyrå i 2009. Av disse var 149 403 under 100
dekar. Konsesjon er ikke nødvendig ved erverv av bebygd eiendom,
ikke over 100 dekar, der fulldyrka og overflatedyrka jord ikke er
mer enn 25 dekar. Av de 186 774 landbrukseiendommene var det egen
jordbruksdrift på 45 872 eiendommer. Over halvparten av landbrukseiendommene
har mellom 5 og 50 dekar jordbruksareal, og i 2009 var nesten hver
tredje av disse eiendommene fraflyttet. Samme år var antallet bønder
(jordbruksbedrifter) nede i 47 900.
Det er 128 698 konsesjonspliktige landbrukseiendommer (ikke medregnet
andre 0-grense eiendommer) i Norge. Av disse er 5 783 bebygde skogeiendommer
uten jordbruksareal og 78 992 er uten egen drift. 18,9 pst. av de
konsesjonspliktige eiendommene er uten bosetting.
Forslagsstillerne mener dette viser at den norske landbrukspolitikken
ikke har holdt tritt med utviklingen, og at det er et stort behov
for en politikk som tar både bønder og øvrige eiere av registrerte
landbrukseiendommer på alvor.
Den private eiendomsretten har dype røtter i norsk kultur og
i det norske folks bevissthet. For det enkelte menneske er det en
viktig verdi å føle trygghet for sin eiendom. Men gjennom eiendomsretten forvaltes
også eiendommene til samfunnets beste, fordi eiendomsretten gir
eier en personlig interesse i å forvalte eiendommen i et langsiktig
perspektiv, slik at viktige samfunnsverdier på den måten holdes
i hevd i generasjoner.
Boplikt, prisregulering og et særskilt delingsforbud i jordlova
innskrenker eiendomsretten til bønder og eiere av landbrukseiendom
kraftig. Særreguleringene har som formål å tjene samfunnsinteresser
som landbruksnæringen og bosettingen i hele landet. Forslagsstillerne
mener derimot at regelverket ikke tjener sitt formål, og at norsk
landbruk er inne i det som omtales som en skjebnetime. Det er under
50 000 bønder, og av disse var det bare 15 pst. som i 2007 hentet
mer enn 90 pst. av bruttoinntekten sin fra jordbruket. Flertallet
har annet arbeid og driver jordbruk «på si»; de har altså såkalte
kombinasjonsbruk. 40 pst. av jordbruksarealet i dag er leid (og
drevet) av en annen bonde enn den som eier jorda, og rundt 35 000 småbruk
med bolig står tomme.
Boplikten er et kraftig inngrep i den private eiendomsretten.
Gjennom konsesjonsloven kan myndighetene kreve at enkelte eiendommer
skal være bebodd gjennom et visst antall dager i året. Forslagsstillerne
viser til at i Norge finnes to typer boplikt: boplikt for landbrukseiendommer
og boplikt som kan vedtas av den enkelte kommune. Erverver plikter personlig
å bosette seg på eiendommen og bo der i 5 år. Boplikten følger av
lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv.
av 2003.
Regelverket er nå svært strengt, noe som i disse dager illustreres
godt av en rettssak i Sogn og Fjordane. Roger Frøholm og konen Olga
Eikenæs Frøholm må etter en dom som nylig er avsagt, enten flytte
inn i et ubrukelig hus for å tilfredsstille boplikten i Stryn kommune,
eller så blir huset tvangssolgt. Det omtvistede småbruket skulle
overdras til Roger Frøholm fra hans far i 2004. På grunn av våningshusets
svært primitive forfatning hadde familien de seneste ti år brukt
huset som jakthytte. Huset mangler ordentlig vannforsyning, bad
og kjøkken. Ekteparet har vurdert å ta ut separasjon for å sikre
eiendommen.
Slik boplikten praktiseres, hindrer den en fremtidsrettet utvikling
av jord- og skogbruk i Norge. Situasjonen i landbruket er at mange
eiendommer har passive eiere i form av familiesameier og uskiftede dødsbo,
fordi jordloven og konsesjonsloven forhindrer en smidig og næringsorientert
omsetning.
Inngrepet i den private sfære er ment å tjene det formål å oppnå
fast bosetting i hele landet. Men ordningen med at staten skal tvinge
mennesker til å bo på de eiendommene som er tilknyttet boplikt,
er basert på en misforstått tanke om at det bidrar til økt bosetting
på bygda. Det er i dag rundt 35 000 småbruk med bolighus som står
tomme. Det er de senere år utført undersøkelser som tyder på at
boplikten nettopp ikke bidrar til å sikre bosettingen i hele landet.
Forsker Oddveig Storstad ved Norsk senter for bygdeforskning uttalte
i Nationen 29. januar 2008 at:
«Ein kan nok seie at dagens regelverk fungerer dårleg dersom
målet er å stoppe fråflyttinga…»
Norsk senter for bygdeforskning har utført flere undersøkelser
om boplikten. En undersøkelse fra november 2008 spurte om konsesjonsplikt
på boligeiendom i fritidskommuner sikrer helårsbosetting. I kjølvannet
av rapporten uttalte rapportforfatter og forsker Magnar Forbord
til Aftenposten 8. november 2008 at:
«Boplikten har som sitt eneste formål å sikre helårsbosetting
på boligeiendommer. Vi finner ingen effekter av boplikten i vår
undersøkelse, så myndigheten bør bli mer nyansert i sitt syn på
boplikten.»
Forslagsstillerne mener at et slikt stort inngrep i eiendomsretten,
som ikke beviselig fyller sitt formål om bosetting i hele landet,
umiddelbart bør oppheves.
Konsesjonsloven § 9 er en bestemmelse om særlige forhold for
landbrukseiendommer. Etter denne bestemmelsen skal det ved avgjørelsen
av søknad om konsesjon for erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål
til fordel for søker, legges særlig vekt på om den avtalte prisen
tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, om erververs formål
vil ivareta hensynet til bosettingen i området, om ervervet innebærer
en driftsmessig god løsning og om erververen anses skikket til å
drive eiendommen.
Forslagsstillerne mener disse særreglene har bidratt til at investerings-
og risikoevnen i landbruksnæringen er betydelig redusert. Fast eiendom
er ofte nordmenns største formuesgode. At mange nordmenn sparer
gjennom fast eiendom, bidrar til å gjøre det ekstra urimelig at
offentlige reguleringer hindrer bønder i å få glede av markedsverdien
på sine eiendommer. En slik forskjellsbehandling bør ikke få fortsette.
I likhet med det som gjelder for boplikten, mener forslagsstillerne
at det ikke er dokumentert at prisregulering på landbrukseiendom
har noen positive virkninger når det gjelder distriktsmessig bosetting eller
utvikling i landbruket. Professor i landbruksøkonomi ved Universitetet
for miljø- og biovitenskap, Normann Aanesland, skrev i Nationen
3. mars 2008 at:
«Boplikt og nedsatte eiendomspriser fører til at det blir flere
passive eiere som beholder gårdsbrukene så lenge de kan. Dødsboene
beholder eiendommene. Jordbruksarealene leies bort. Bygningene blir dårlig
vedlikeholdt, og det investeres mindre både i våningshus og i driftsbygninger.
Med dårlig vedlikehold blir flere våningshus ubebodde. All hogstmoden skog
blir som regel avvirket før en skogseiendom blir solgt. Bo og driveplikt
reduserer eiendommenes omsetningsverdi både som bosted og som driftsenhet. Offentlige
reguleringer skremmer mange unge som er dyktige og kreative. De
velger andre yrker hvor det er mindre regulering og byråkrati.»
Forslagsstillerne viser til at regjeringen Stoltenberg II lempet
på prisreguleringen 18. februar 2010. I nyhetsbrevet fra Landbruks-
og matdepartementet het det:
«Oppjustering av den nedre beløpsgrensen for prisvurdering
åpner for at mindre eiendommer hvor boligfunksjonen er mer framtredende
enn næringsaspektet blir omsatt til en pris som ligger nærmere markedsverdi.
- Endringene bidrar til at vi får et enklere regelverk for prisvurdering.
Jeg vet også at mange nordmenn har en drøm om å få kjøpe seg et
bruk. Håpet er at disse endringene skal gjøre det mulig å øke omsetningen
av landbrukseiendommer slik at flere kan få realisert denne drømmen,
sier landbruks- og matminister Lars Peder Brekk.»
Forslagsstillerne mener det er underlig at regjeringen Stoltenberg
II ikke trekker konsekvensene av egen argumentasjon og opphever
priskontrollen.
Lov om jord (jordlova) av 1995 har en egen bestemmelse om deling
av landbrukseiendom. Jordlova § 12 slår fast at:
«Eigedom som er nytta eller kan nyttast til jordbruk eller
skogbruk kan ikkje delast utan samtykke frå departementet. (…) Departementet
kan gi samtykke dersom samfunnsinteresser av stor vekt taler for
det, eller deling er forsvarleg ut frå omsynet til den avkasting
eigedomen kan gi.»
Siden delingsforbudet i jordlova ble innført, har utviklingen
i landbruket vært voldsom. Mange bygder opplever fraflytting og
at færre av innbyggerne har sine inntekter fra landbruket. Til grunn
for en regel om delingsforbudet ligger en forutsetning om at det
er samfunnet som er nærmest til å ta stilling til hva som er den
samfunnsmessig mest tjenlige bruken av en eiendom. Dette er en premiss
forslagsstillerne ikke er enige i. Dersom dette var riktig, burde
Norge i dag hatt en situasjon der aktive bønder i stor utstrekning
eier den jorda de driver. Stikk i strid med dette ser man at hele
40 pst. av jordbruksarealet i dag er leid (og drevet) av en annen
bonde enn den som eier jorda.
Plan- og bygningsloven har et eget delingsforbud, og forslagsstillerne
vil understreke at en oppheving av jordlovas delingsforbud ikke
vil åpne for en fri oppdeling av alt areal som er regulert til LNF
(landbruk-, natur- og friluftsformål). Forslagsstillerne mener at
dersom jordlovas delingsforbud opprettholdes, må dets innhold endres
slik at loven ikke står i veien for endringer som vil være viktige
både for eier og landets bønder. For eksempel burde en som eier
et lite småbruk, og hvor det ikke er sannsynlig at det noensinne
vil bli drift igjen, kunne dele eiendommen. Typisk slik at eier
kan beholde huset med en god tomt, samtidig som resten fradeles
til andre formål, slik som jordbruk, annen næringsvirksomhet, fritidstomter
mv.
Forslagsstillerne mener det ikke er tvil om at en rekke eiendommer
er underlagt landbrukets særreguleringer, til tross for at det er
usannsynlig at det vil bli drevet landbruk på eiendommen igjen.
Jordlovas delingsforbud omfatter etter Rundskriv M-4/2003 følgende
eiendommer:
«Eiendommen må ha en slik størrelse og beliggenhet at den objektivt
sett kan gi grunnlag for lønnsom drift. En må imidlertid ved vurderingen
av bestemmelsen ikke bare ta hensyn til den delen av formålet som
går på å sikre og samle ressursene på bruket for nåværende og framtidige
eiere, men også den delen som gjelder jordvern. Sistnevnte forhold kan
medføre at eiendommer med et relativt lite totalareal faller inn
under bestemmelsen. En liten eiendom kan omfattes av delingsforbudet
dersom det hører dyrka jord av høy kvalitet til eiendommen. I praksis
har en eiendom med totalareal på 5 daa blitt ansett tilstrekkelig
ettersom den hadde 3 daa fulldyrka jord. Eiendommens beliggenhet
er et relevant moment. Det samme gjelder kvaliteten på arealet,
vekstvilkår, og hvilken produksjonsform som er påregnelig.»
I 2009 ble jordlova § 8 om driveplikt endret. Driveplikten kan
nå oppfylles ved at arealet blir leid bort som tilleggsjord til
annen landbrukseiendom, men det ble vedtatt krav om at leieavtalen
skulle være skriftlig, være på minst 10 år om gangen, og det skulle
ikke være anledning for eieren til å si opp avtalen. Avtalen må
føre til driftsmessig gode løsninger. I ettertid er det reist kritikk
av ordningen.
Normann Aanesland og Olaf Holm ved Universitetet for miljø- og
biovitenskap viste i en kronikk i Nationen av 26. januar 2010 blant
annet til at loven særlig skaper vanskeligheter for planteprodusenter. Ved
dyrking av både potet og grønnsaker er det viktig med vekstskifte.
Når en et år har dyrket gulrot, bør det normalt sett ikke dyrkes
gulrot igjen på samme jorde før det har gått seks–sju år, og tilsvarende
for kålrot. Det ville vært mulig å nytte jorda bedre med en leieavtale
som var tilpasset det beste vekstskifte for de ulike produktene.
Forslagsstillerne mener det er viktig at også nyere regelverksendringer
ses i lys av de erfaringer og utfordringer som har vist seg.
Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn fremme følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen forbedre bøndenes driftsmuligheter
og styrke den private eiendomsretten, og regjeringen bes fremme
sak for Stortinget om å oppheve boplikten og prisreguleringen av
landbrukseiendom, om å oppheve form- og innholdskravene knyttet
til avtale om jordleie, samt dagens delingsforbud i jordlova. Regjeringen
bes i denne forbindelse redegjøre for de samlede samfunnsmessige aspektene
ved alle særreguleringene på landbrukseiendommer som både har
og ikke har drift og bosetting.
22. oktober 2010