Norge har i mange år hatt en egen lovbestemmelse om bortfall
av autorisasjon og av lisens til å utøve legevirksomhet for leger
ved fylte 75 år. Bestemmelsen kom inn i legeloven (§ 6) ved dennes
revisjon i 1980. Fra 1. januar 2000 finnes bestemmelsen i lov om
helsepersonell mv. (helsepersonelloven). Både i den reviderte legeloven
og i dagens helsepersonellov gis det adgang til å søke om tidsbegrenset
forlengelse av lisens etter fylte 75 år. Muligheten til oppnåelse
av slik lisensforlengelse har vært – og er – regulert av egne forskrifter,
inntil utløpet av 1999 knyttet opp mot den reviderte legeloven,
fra januar 2000 av etter en ny forskrift knyttet opp mot helsepersonelloven.
De gjeldende forskrifter, og måten de har vært håndhevet på,
har i betydelig grad medvirket til at et stort antall leger over
75 år i dagens Norge er fratatt retten til den yrkesutøvelse de
er utdannet for. De gjeldende bestemmelser og den praksis som følges
på dette felt, oppleves som både krenkende og urimelig av et stort
antall eldre leger med bibeholdt innsatslyst og innsatsevne. Dette
er i mange tilfeller svært dyktige leger med lang og bred erfaring,
som selv mener de godt kan bidra i helsevesenet på ulike nivå.
Ved revisjon av legeloven i 1980 ble det i § 6 tatt inn den nye
bestemmelse om at autorisasjon som lege og lisens til å utøve legevirksomhet
bortfalt ved legers fylte 75 år. Bestemmelsen var ikke bare ny i Norge,
den var også uten sidestykke i andre europeiske land. Etter hva
forslagsstillerne kjenner til, er det fremdeles ingen andre land
i Europa som har tilsvarende regulering. I medhold av § 54 i nevnte
lov ble leger over 75 år dog gitt adgang til, etter søknad, å få innvilget
tidsbegrenset forlenget lisens med adgang til å utøve legevirksomhet.
Betingelsene for å få slik innvilgelse, som enten kunne innebære
full lisens eller alternativt en begrenset lisens (uten rett til
å delta i legevakt, skrive ut sykemelding eller å forskrive legemidler
i utskrivningsgruppe A og B), ble nærmere regulert gjennom forskrift
av 15. mars 1982, gitt av Sosialdepartementet. Søknad om fortsatt
lisens, som kunne gis for 3 år, etter fylte 80 år for 2 år, var
å sende fylkeslegen, som hadde innvilgelsesmyndighet. Departementet
var klageinstans. Søknaden, bilagt med nødvendige attester og dokumentasjon,
var angitt å skulle gi fylkeslegen mulighet til å vurdere søkerens skikkethet
i relasjon til den virksomhet som var aktuell. Det ble bl.a. forutsatt
innsendt legeattest med vurdering av fysisk og psykisk helse, samt
en nærmere begrunnelse for ønsket om forlenget lisens. I merknadene
til forskriften angis det at det må «dokumenteres et visst minimum
av arbeid pr. uke, anslagsvis omkring 8 timer». Det ble også forventet
visse begrensede krav til kontorhold.
Fra 1. januar 2001 er bestemmelsen om legers tap av autorisasjon
og lisens ved fylte 75 år å finne i lov om helsepersonell (helsepersonelloven).
I lovens § 48 forutsettes det, nå for 27 ulike grupper helsepersonells
vedkommende, herunder leger på en 14de plass i rekken, at personer
for å ha rett til autorisasjon blant annet må være under 75 år.
I § 54 angis det eksplisitt at:
«Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning bortfaller
når vedkommende fyller 75 år. Yrkestittelen kan likevel benyttes.»
Samme paragraf angir imidlertid videre at:
«Helsepersonell over 75 år kan likevel gis lisens og spesialistgodkjenning
på visse vilkår, jf. § 49 fjerde ledd og § 51.»
Fjerde ledd i § 49 lyder:
«Departementet kan gi nærmere forskrifter om betingelsene for
å få lisens og de vilkår som kan knyttes til den, herunder at kravene
skal gjelde for dem som allerede har lisens ved forskriftens ikrafttredelse.»
Slike forskrifter er gitt ved FOR 2000-12-21 nr. 1379 kapittel
2: Forskrift om lisens til helsepersonell over 75 år, med ikrafttredelse
fra 1. januar 2001. Denne forskriften ble sist endret i 2004, men
bidrar fortsatt til å holde eldre leger utenfor arbeidslivet. Søknader
om lisens behandles ikke lenger av fylkeslegene, men av Statens
autorisasjonskontor for helsepersonell. Det er i tilegg foretatt
en betydelig økning i gebyret for å få behandlet sin søknad. Dette
koster i dag 1 550 kroner. De nå gjeldende forskrifter, med utfyllende
kommentarer, har betydelige likhetstrekk med dem som gjaldt mens
fylkeslegene hadde avgjørelsesmyndighet. Et eget kapittel 1 i forskriften
omhandler lisens til medisinske studenter, mens regler for helsepersonell
over 75 år er å finne i forskriftens kapittel 2. Eventuell lisens
etter fylte 75 år gis nå for 2 år, ikke som før for 3 år ad gangen.
Etter fylte 80 år gis eventuell lisens for 1 år, ikke som før for
2 år. Dette for «å øke antall kontrollpunkter». Søknaden skal gi
«opplysninger som er nødvendig for å vurdere egnethet for den virksomhet
som er aktuell», herunder skal det opplyses om virksomhet vedkommende
har utført tidligere, særlig de siste 5 år, virksomhet vedkommende
har til hensikt å utføre (art, omfang, kontorhold), tidsrom søknaden
gjelder, egenerklæring om psykisk og fysisk helse m.m. Helseattest
fra lege skal legges ved.
I selve forskriften er det nå innarbeidet en bestemmelse om at:
«Det skal legges avgjørende vekt på omfanget av den pasientrettede
virksomheten vedkommende har til hensikt å utøve. Virksomheten bør
ikke være mindre enn tilsvarende 20 pst. stilling.»
Videre angis det at:
«Det skal legges vekt på hvordan helsepersonellet har holdt
og vil holde seg faglig oppdatert.»
Opplysninger om klageinstans er ikke lenger å finne i forskriften,
men det fremgår av lovens § 68 at dette nå er Statens helsepersonellnemnd.
Som nevnt er bestemmelsen av 1980 om bortfall av legers autorisasjon
og lisens ved fylte 75 år særnorsk. Bestemmelsen stilte også leger
i en særstilling blant akademikere. Så vidt det er opplyst, mister hverken
prester, advokater eller veterinærer retten til yrkesutøvelse ved
en definert aldersgrense. De eldre leger som nå rammes av bestemmelsen,
har alle sin utdannelse og tyngden av sin legevirksomhet i en periode
hvor en bestemmelse som denne ikke var forventet, og hvor man var
innstilt på at nedtrapping av faglig virksomhet fortsatt skulle
være overlatt til den enkelte. Bestemmelsen oppleves av mange av
de eldre som både krenkende og uriktig, der de i dag må gå sin kanossagang
i et byråkratisk kontroll- og autorisasjonsapparat hvis de ønsker
seg adgang til fortsatt yrkesutøvelse.
Et tiltak som dette (bortfall av lisens ved fylte 75 år) bør
være begrunnet i at det foreligger et problem som tiltaket skal
løse. Hva er så det aktuelle problem? I Stortingets diskusjon ved
lovrevisjonen i 1980 ble det gitt som en begrunnelse at eldre leger
angivelig skulle drive mer uforsvarlig utskrivningspraksis (av vanedannende
og narkotiske medikamenter) enn andre leger. Dokumentasjonen av
denne påstanden var lite overbevisende. I dag er situasjonen at
det føres nøye og sentralisert kontroll med legers forskrivningspraksis,
som hvis den finnes uforsvarlig kan og bør resultere i fratakelse
av lisens.
Selv om det ikke finnes skriftlig nedfelt noe sted, blir det
hevdet at 75-årsgrensen med tilhørende kontrollopplegg er nødvendig
for å forhindre at aldrende leger som utvikler mental svekkelse,
bedriver uforsvarlig pasientrettet virksomhet. Til dette er det
å bemerke at den utvikling av demens som rammer en viss del av befolkningen,
ikke er noe som inntrer akkurat ved fylte 75 år. Riktignok øker
forekomsten av demens med alderen, men langt fra alle blir rammet, og
hos ikke helt få starter det mentale forfallet godt før fylte 75
år. I den grad utvikling av mental svekkelse hos fungerende leger
eller annet helsepersonell skulle være et problem (noe som ikke
er dokumentert), bør dette problem søkes løst på annet vis enn ved
en generell inngripen ved en tilfeldig valgt aldersgrense.
Et krav om at fungerende leger og helsepersonell for øvrig må
holde seg faglig oppdatert, er både viktig og forståelig. Hverken
eldre eller yngre leger antas å ville motsette seg at slik løpende
oppdatering søkes kontrollert (i mange sammenhenger blir det i dag
kontrollert), gjerne med definerte mellomrom. Men hvorfor stille
dette viktige krav spesifikt og bare til dem som er over 75 år?
Selv om dagens lovbestemmelse med forskrifter gjelder alt helsepersonell,
er fremstillingen her konsentrert om legene, siden det er for denne
yrkesgruppen at 75-årsregelen først og lengst har vært gjort gjeldende.
De gjeldende forskrifter og måten disse praktiseres på, har blant
annet den effekt at et stort (men ikke nærmere undersøkt) antall
leger over 75 år ikke oppnår den adgang de ønsker til å kunne fortsette
å fungere som leger. Ikke så rent få får avslag på sin søknad om
opprettholdt lisens, og det er angivelig særlig bestemmelsen om
pasientrettet innsats svarende til 20 pst. stilling som hindrer
tildeling. Noen eldre leger slår seg til ro med innvilgelse av begrenset
lisens, mens atter andre unnlater å søke vel vitende om den kollegaerfarte
sannsynlighet for avslag.
Det har lenge vært mangel på legeinnsats i landet, kanskje særlig
på felt som har lav prestisje, slik som virksomhet som tilsynslege
ved sykehjem. Det har lenge vært en politisk målsetting å øke legedekningen
i sykehjem. Forslagsstillerne tok til orde for det senest i Innst.
212 S (2009–2010) om samhandlingsreformen og om en ny velferdsreform.
Eldre leger har i betydelig grad vært villige til å yte slik innsats,
også der hvor innsatsen er mindre enn svarende til 20 pst. stilling.
Med dagens generelle aldersgrenser vil eldre leger ikke kunne gå
inn i stillingsposisjoner til fortrengsel for yngre leger. Det er
da heller ikke hva de ønsker. Det mange eldre leger ønsker, er,
forutsatt at de holder seg faglig oppdatert, å kunne fortsette med å
gi en hjelpende legehånd til tidligere pasienter.
Ønsker om dette blir i dag ikke imøtekommet med innvilgelse av
lisens. Hva kan vel være galt med at helsevesenet tilføres slik
supplerende ekstrainnsats, forutsatt at den er faglig forsvarlig?
Tre ting må her fremheves. Det ene er at eldre leger som har «holdt
sin faglige sti ren» til fylte 75 år, høyst sannsynlig vil fortsette
å opptre faglig forsvarlig. Erfaringsmessig er de meget klar over
sin begrensning, over hva de kan påta seg og hva de bør overlate
til andre.
Det andre som skal bemerkes, er at eldre leger vil ha lettere
enn yngre for å komme på talefot med og å forstå eldre pasienter
(som det er mange av). Eldre leger vil i større grad besitte den
tålmodighet og den innlevelsesevne som er så viktig overfor gamle
syke. Mange eldre pasienter er sterkt knyttet til «sin gamle lege»
og vil gjerne fortsatt søke råd hos vedkommende. Hvorfor ikke gjøre
full bruk av den supplerende innsats kapable eldre leger både kan
og ønsker å yte?
Et tredje viktig moment er at de neste 10 årene vil ca. 2 400
av dagens leger fylle 75 år. Noen av disse vil trolig ha ønske om
å utnytte sin kompetanse til tross for at de har passert 75 år.
Det vises i den sammenheng til at leger er en av de yrkesgruppene
som i dag har desidert senest pensjonsalder i praksis.
Siden dette regelverket ble vedtatt, har gjennomsnittlig levealder
økt med 3 måneder pr. år. Det skulle tilsi at dersom denne aldersgrensen
var justert etter utviklingen i levealder, ville aldersgrensen i
dag vært ca. 82,5 år. Det er nok en indikasjon på at dette regelverket
for lengst er utdatert.
Utgangspunktet bør være at eldre leger som ønsker å beholde adgangen
til å utøve sin yrkesaktivitet, bør innvilges lisens og yrkesadgang,
forutsatt at de har tilfredsstillende fysisk og psykisk helse og
at de har holdt seg faglig oppdatert. Disse forutsetninger for bibehold
av lisens må så dokumenteres med definerte intervaller. Gjeldende
forskrifter og dagens restriktive praksis er, blant annet med den
sterke vektlegging av pasientrettet virksomhet svarende til minst
20 pst. stilling, til hinder for at en rekke kvalifiserte eldre
leger oppnår forlenget lisens etter fylte 75 år. Den praksis som
her har utviklet seg i henhold til forskriften, stiller krav ut
over det som følger av helsepersonellovens formål om sikkerhet,
kvalitet og forsvarlighet. Derved utelukkes slik legeinnsats som mange
eldre leger ønsker å yte og som vil være verdifullt supplerende
til øvrig legeinnsats, ikke minst når det gjelder innsats overfor
gamle pasienter.
For bedre å kunne ta eldre legers potensielle innsats i bruk,
må gjeldende forskrift med tilhørende praksis endres. Forskriften
må endres slik at eldre leger som kan utøve sitt yrke på forsvarlig
vis, noe som blant annet innebærer at de er faglig oppdatert, innvilges
lisens uavhengig av det omfang eller den art deres virksomhet har
eller skal ha. Dokumentasjon av de helsemessige og faglige forutsetninger
må så kunne innhentes med egnede intervaller, eksempelvis hvert
tredje år (eventuelt hyppigere ved alder over 80 år).
Dette regelverket er ikke tilstrekkelig evaluert virkningen av,
slik intensjonen i sosialkomiteen ønsket ved behandlingen så langt
tilbake som i 1980. Det er derfor på høy tid at dette regelverket
blir evaluert og endret.