Til Stortinget
Norge er en nasjon med en stolt maritim historie og er en internasjonal
stormakt på det maritime området. Arbeidsplassene i den maritime
næringen er spredt over hele landet og sysselsetter over 100 000 mennesker,
hvorav 25 000 er sjøfolk. Halvparten av disse er offiserer. Det
verdensomfattende tilbudet av sjøfolk i 2010 er 624 000 offiserer
og 747 000 underordnede. Veksten er størst i Kina, India og Filippinene.
Det rapporteres om et økt behov for høyere offiserer på spesialiserte
skip i fremtiden. Det er en internasjonal utfordring å kunne møte
behovet for økt arbeidskraft uten at det går på bekostning av kvaliteten
på utdanningen.
Behovet for maritim kompetanse er økende. Norges rederiforbund
har to ganger doblet anslaget for arbeidskraft de siste fem årene.
Bransjen trenger flere tusen ansatte hvert år fremover. Skipsfarten
vil øke i pakt med globalisering, verdenshandel og befolkningsøkning,
samt politiske målsettinger om transport bort fra veg og fly og
heller til sjø.
Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning
(NIFU) fikk høsten 2007 i oppdrag av Nærings- og handelsdepartementet,
og i samarbeid med Kunnskapsdepartementet, å utrede norsk maritim
utdanning på alle nivåer, videregående opplæring, fagskoler og høyskoler.
I regjeringens «Stø kurs» pekes det på utfordringer med et spredt
utdanningstilbud, lite samarbeid og at få velger maritim utdanning.
Situasjonen for maritim utdanning og behov for fremtidig arbeidskraft
tilsier økt fokus på kvalitet og også strukturelle grep i antall
utdanningssteder.
En arbeidsgruppe nedsatt av Maritim utvikling, MARUT, fremmet
for ett år siden en innstilling med forslag til ny nasjonal struktur
for maritim offisersutdanning. Utvalget anbefaler konsentrasjon
av utdanningstilbudet, differensiert utdanningsløp, rekrutteringsarbeid,
en nasjonal rammeplan, samarbeid og arbeidsdeling, kompetanseutvikling,
investeringer i infrastruktur og økt Forsknings- og utviklingvirksomhet
(FoU).
Den maritime næringen er i stadig større grad kunnskapsbasert.
Det er en enorm teknologiutvikling i skipsfarten og det bygges stadig
flere spesialskip med nye posisjoneringsprinsipper og styringsprinsipper.
Det stilles også stadig strengere krav til miljø og sikkerhet, som
også setter økte krav til sjøfolk, rederier og utdanningsinstitusjoner.
Maritim profesjonsutdanning er en svært ressurskrevende utdanning.
Det er krevende faglig for elever, studenter og undervisningspersonell,
men det er også svært krevende økonomisk fordi skoleeier hele tiden
må ha, eller bør ha, oppdatert og relevant utstyr. Knapt noe utstyr
er så dyrt som det som kreves i maritim utdanning. Med mange og
små involverte utdanningsinstitusjoner er det en stor utfordring
å innfri utstyrskravene. Dagens finansieringssystem for fagskolene
ser ut til ikke å være tilpasset behovet for en styrket maritim
utdanning.
I Norge er det to veier til maritim profesjonsutdanning som dekksoffiser
og maskinoffiser, gjennom fagskole og høyskole. Begge utdanningene
gir opplæring etter den internasjonale sjøfartsorganisasjonens (IMO)
sertifikatkrav, som blir stadig strengere. STCW-konvensjonen angir
felles standarder i form av minstekrav for sertifisering av skipsoffiserer.
Begge løpene kvalifiserer i dag kandidatene til høyeste offisersstillinger.
Kvalifisering kan enten oppnås gjennom kombinasjonen av maritime
fag i videregående skole, lærling på skip, fagbrev (motormann eller
matros) og toårig fagskoleutdanning (nautikk eller skipsteknisk drift)
eller generell studiekompetanse og treårig bachelorutdanning (nautikk
eller skipsteknisk drift) på høyskole.
I Norge er det 21 videregående skoler som tilbyr maritim utdanning,
15 maritime fagskoler og fire høgskoler/universitet gir maritim
profesjonsutdanning (Høgskolen i Vestfold, Høgskolen Stord/Haugesund,
Høgskolen i Ålesund og Høgskolen i Tromsø/Universitetet i Tromsø).
Etter forslagsstillernes syn bør utdanningen sentraliseres i større
grad enn i dag for å få et utdanningstilbud som er tilpasset fremtidens
krav.
Maritim utdanning har også et rekrutteringsproblem. Selv om det
ved opptaket de siste årene er registrert økt søkning til høyere
maritim profesjonsutdanning, har det gjennom flere år vært lave
opptak til utdanningen, spesielt gjelder det marinteknisk drift. Når
det gjelder rekruttering, er det iverksatt en rekke tiltak av den
enkelte utdanningsinstitusjon, regionalt og på nasjonalt nivå, for
å øke søkningen til maritim utdanning. Men også arbeidsmarkedet
generelt sett, demografi og reviderte opptakskrav har bidratt til
økningen.
Utviklingen viser at svært mange av de maritime fagskolene og
de videregående skolene ikke har godt nok utstyr og at det heller
ikke er noen bedring på situasjonen på kort sikt. Utstyr som brukes
er ofte 25–30 år gammelt, særlig maskinrom, men også simulatorer
og laboratorier.
Det er et stort problem å rekruttere kvalifiserte lærere med
yrkesfaglærerutdanning eller praktisk-pedagogisk utdanning til maritim
fagutdanninger i videregående skoler og fagskoler. Vi står også
foran et stort erstatningsbehov i norsk maritim utdanning. Både
i fagskolene og i høyere utdanning rapporteres det om høy gjennomsnittsalder
i lærerstaben. Nesten halvparten av lærere i skipsteknisk drift
ved fagskoler er over 60 år. Det samme gjelder for 25 prosent av lærerne
i videregående og fagskoler. Mange stillinger er dessuten ubesatte.
Når målet er å være en ledende sjøfartsnasjon, bør norsk maritim
profesjonsutdanning være ledende på verdensbasis. Det er med andre
ord behov for både å øke antallet uteksaminerte studenter og å styrke bachelorutdanningen.
Det MARUT-nedsatte Aasen-utvalget uttalte at målet for maritim
høyere profesjonsutdanning bør være at alle undervisningsfag og
emner som studentene møter, skal være forankret i et forskningsaktivt miljø
som er orientert mot anvendt, praksisnær FoU. Dette bør være retningsgivende
for en ny maritim utdanningsstruktur.
Samarbeidet og arbeidsdelingen mellom institusjonene som tilbyr
høyere maritim utdanning, og mellom fagskoler og høyere utdanningsinstitusjoner, er
lite utviklet. Innenfor høyere utdanning har profesjonsutdanningen
ingen nasjonal rammeplan eller nasjonalt råd som skaper en felles
arena for faglig diskusjon, samarbeid og fagutvikling.
Det oppleves et reelt makt- og virkemiddelvakuum mellom fylkeskommunale
videregående skoler og fagskoler, statlige høyskoler, Kunnskapsdepartementet
og Nærings- og handelsdepartementet. Få utdanningsløp er bedre og
oftere utredet enn maritim utdanning. Det er på tide med økt nasjonalt
politisk fokus rundt maritim utdanning.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen legge frem en egen stortingsmelding
om en styrket maritim utdanning som følger opp MARUT og Aasen-utvalgets
innstilling.
24. februar 2011