Til Stortinget
I de senere år har barnebortføringer til utlandet blitt et tiltagende
problem. Ofte er det en av foreldrene som, etter å ha vært bosatt
i Norge, tar med seg sitt eller sine barn til et annet land i strid
med avtale eller dom. Slike handlinger strider mot den andre forelders rett
til foreldreansvar og samværsrett med egne barn, eventuelt rett
til å ha barnet fast bosatt hos seg. Bortføringen er også straffbar,
da handlingen er å betrakte som kidnapping.
Regjeringen har flere ganger gitt uttrykk for at tiltak for å
bedre situasjonen til barna i slike saker er under utarbeidelse.
Tiltak som eventuelt skal ha blitt innført, har imidlertid ikke
gitt synlige resultater. I 2010 var det en dobling av antall barnebortføringer sammenliknet
med året før, og hele 61 norske barn ble tatt med ulovlig til utlandet.
Justisminister Knut Storberget redegjorde for regjeringens håndtering
av bortføringssaker i Stortingets spørretime den 3. februar 2010.
Statsråden uttalte blant annet at antallet slike saker hadde gått
ned i forhold til året før og at 25 barn ble kidnappet i 2009, mot
rundt 50 i årene før. Nettsiden www.bortført.no, som justisministeren
redegjorde for i samme spørretime, sier imidlertid at det har vært
en dramatisk økning i antall bortføringer. En del av problemet
kan være at politiet i enkelte tilfeller ikke vil ta imot anmeldelser
mot bortfører, eller at de ikke har gode nok registreringsordninger
slik at alle tilfeller som kommer til politiet, fanges opp.
Forslagsstillerne vil påpeke at dette er en alvorlig utvikling
som får store traumatiske konsekvenser for barna dette gjelder og
ikke minst de foreldrene som får sitt barn bortført.
Forrige gang Stortinget behandlet problemstillingen om barnebortføring,
nevnte justisministeren og regjeringspartiene en rekke tiltak som
var iverksatt for å bøte på problemet. Forslagsstillerne konstaterer at
disse tiltakene ikke har fungert.
Et paradoks knyttet til barnebortføring er at bortføreren har
krav på barnebidrag til barnet fra den gjenværende forelder. Dette
gjelder også i de tilfeller hvor den andre forelder er tilkjent
daglig omsorg og således er den som skulle være bidragsberettiget. Nav
krever inn disse pengene for bortførerne og henviser til at pengene
er barnas eiendom og skal disponeres til barnas fordel. Det legges
således vekt på hvem som har faktisk omsorg og ikke hvem som er tilkjent
daglig omsorg, dette til tross for inngått avtale om omsorgsfordeling,
eventuelt dom som sier at det er den andre forelderen som skal motta
bidrag. Denne ordningen fremstår som uholdbar, og det er viktig
å få stoppet pengestrømmen til den bortførende forelder.
Mange av de som bortfører sine barn, kommer opprinnelig fra østeuropeiske
stater og andre land med lav levestandard sammenliknet med Norge.
Bidrag fra forelderen som fortsatt bor i Norge, utgjør således et
betydelig økonomisk tilskudd til den som har bortført barn. Denne
subsidieringen skjer altså med norsk tvangsmyndighet i ryggen.
Da nåværende justisminister Knut Storberget var stortingsrepresentant,
utfordret han daværende statsråd, Odd Einar Dørum, til å øke muligheten
for å stanse ytelser til barnebortfører fra Norge. Selv har justisministeren
vært statsråd i over 5 år uten å innføre slike muligheter. Forslagsstillerne
vil vise til Dokument nr. 8:38 (2008–2009) og Innst. S. nr. 250 (2008–2009),
som blant annet gikk ut på å stoppe pengeoverføringer til kidnappere.
Statsrådens stedfortreder den gang, kulturminister Trond Giske,
uttalte i et brev av 12. mars 2009 til justiskomiteen i forbindelse
med forslaget:
«Regjeringen er opptatt av å hindre at de som bortfører et
barn får offentlige ytelser og økonomiske overføringer som kan bidra
til å opprettholde en barnebortføring. Det arbeides nå med et høringsnotat hvor
det vurderes om det bør innføres en ordning som gir adgang til stans
i disse ytelsene mens en bortføring pågår, og det tas sikte på at
saken sendes på høring i løpet av våren 2009.»
Statssekretær Astrid Aas-Hansen i Justisdepartementet uttalte
27. januar 2011 følgende:
«Vi har en gjennomgang av dette nå og ser på mulighetene for
å stoppe barnetrygd og offentlige ytelser ved barnebortføringer.
Vi ser at de kan være med på å bidra til at barn blir bortført og
opprettholde bortføringer som allerede har skjedd.»
Representanter for regjeringen har altså sagt det samme i tre
år uten at noe har skjedd.
Et annet paradoks er at den bortførende forelder kan få dom for
vesentlig økning av barnebidrag i sitt hjemland. I de tilfeller
hvor dette skjer, fortsetter Nav å inndrive kravet på vegne av bortføreren.
Om dette sa statsråd Giske følgende i ovennevnte brev:
«… dersom utenlandske myndigheter har kompetanse til å fastsette
bidrag, vil en konsekvens være at bidraget nødvendigvis vil kunne
være høyere eller lavere enn bidrag fastsatt etter norske regler.
Norske myndigheter er forpliktet etter Haagkonvensjonene av 1958
og 1973 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om underholdsbidrag
til å innkreve avgjørelser truffet av medlemslandene.»
Forslagsstillerne mener det er viktig å få endret regelverket
slik at bortføreren ikke kan fortsette å disponere økonomiske midler
fra forelderen som er igjen i Norge, på vegne av barnet. Får man
stoppet pengestrømmen, vil det å bortføre barn bli mindre lukrativt
for bortføreren. Forslagsstillerne ser for seg en mulighet hvor
bidragene barnet har krav på, blir tatt hånd om av overformynderiet
eller annen myndighet som kan sørge for at pengene utelukkende tilfaller
barnet og således ikke kan disponeres av bortføreren.
Som en videreføring av ovennevnte mener forslagsstillerne det
er av betydning at norske myndigheter får anledning til å beslaglegge
bortførerens eventuelle formue som befinner seg i Norge. Dette vil
føre til ytterligere innstramming av bortførerens økonomi, noe som
kan bidra til å gjøre det mindre attraktivt å bortføre barna.
Forslagsstillerne vil også påpeke at Nav tilsynelatende driver
ulik praksis når det gjelder inndrivelse av barnebidrag avhengig
av om den gjenværende forelderen er kvinne eller mann. Der bortføreren
er mann, blir ikke den gjenværende kvinne krevd for bidrag. I tilfeller
der kvinnen bortfører, må den gjenværende mann betale. Navs praksis
på dette området blir spesielt ille med tanke på at 80 pst. av barna
som er bortført, er bortført av mor. Praksisen inneholder således
klare elementer av diskriminering mellom menn og kvinner.
Foreldre som har opplevd kidnapping, føler at de får lite bistand
fra norske myndigheter. I et par tilfeller har man sett at justisministeren
har engasjert seg for å få hjem barn, noe som også lyktes. I andre
tilfeller har imidlertid Justisdepartementet og Utenriksdepartementet
brukt lang tid før de satte i gang hjelpetiltak, og disse tiltakene
har vært svært beskjedene.
Da nåværende justisminister var stortingsrepresentant, fremmet
han forslag, jf. Innst. S. nr. 245 (2002–2003), for å bedre situasjonen
for norske foreldre som er offer for barnebortføring. De som er
berørt av slike saker, har imidlertid ikke merket noen form for
økt satsing på dette området etter den tid. Heller ikke i inneværende
stortingsperiode, hvor forslagsstilleren er statsråd, har disse
foreldre opplevd utvikling i sin rettslige situasjon.
I en del tilfeller hvor barn har blitt bortført, ser man at den
gjenværende norske forelders rett til samvær og foreldreansvar ikke
respekteres i rettssystemet i landet barnet er bortført til. Til
tross for at dom fra Norge har foreligget i rettsprosessen, har
utenlandske domstoler gitt fullt foreldreansvar og samvær til forelderen
som har kidnappet barnet. I mange tilfeller er landet som godkjenner
bortføringen, tilknyttet Lugano-konvensjonen (som også Norge er). Konvensjonen
sier blant annet at interne myndigheter plikter å respektere rettsavgjørelser
fra andre konvensjonsstater. De ulike land har således bundet seg til
å legge til grunn rettsavgjørelser fra Norge i de aktuelle saker.
I andre tilfeller ser man at politiet har sendt ut etterlysning
via Interpol, uten at myndighetene i det andre landet gjør noen
innsats for å pågripe bortføreren og få barnet hjem til Norge igjen.
Norge er også tilknyttet Haag-konvensjonen. Denne traktaten oppstiller
regler som forplikter medlemslandene til aktivt å sørge for at bortførte
barn i landet blir funnet og tilbakeført i løpet av kortest mulig
tid. I en del tilfeller er barn bortført til andre land som også
er tilknyttet denne konvensjonen uten at det hjelper med hensyn
til tilbakeføring.
Det er forslagsstillernes oppfatning at norske myndigheter har
ansvaret for å påvirke land Norge inngår avtaler med slik at de
faktisk følger opp sine forpliktelser. Regjeringen bør således opprette
de instrumenter som er nødvendige for å påse at norske borgeres
rettigheter blir respektert av konvensjonsstatenes myndigheter.
Slik det er i dag, bærer håndteringen av denne problemstillingen
preg av at ansvaret for å få barnet hjem til Norge er svært pulverisert,
og at det ikke er noen norsk myndighet som føler eierskap til problemstillingen;
Justisdepartementet/påtalemyndigheten har ansvaret for den straffemessige oppfølgingen,
Utenriksdepartementet har ansvaret for kontakt med andre lands myndigheter,
mens Nav (Arbeidsdepartementet) har ansvaret knyttet til innkreving/overføring
av barnebidrag. Forslagsstillerne er innforstått med at løsere kontaktforum
mellom disse myndigheter er etablert og at møter forekommer med
jevne mellomrom. Etter forslagsstillernes oppfatning er imidlertid
ikke dette tilstrekkelig til effektiv håndtering av de saker som
kommer opp.
På denne bakgrunn mener forslagsstillerne det er nødvendig med
en samling av ansvaret i denne type saker og tydeliggjøring av hvordan
man skal håndtere denne problemstillingen. Det bør derfor opprettes en
fast gruppe bestående av representanter fra de ulike myndigheter
som berøres av problemstillingen med barnebortføring.
På denne bakgrunn fremmer disse representanter følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen gjennomføre de nødvendige tiltak som
vil medføre at
staten stanser innkreving på vegne
av barnebortførere
bidrag fra norsk forelder med foreldreansvar ikke kan disponeres
av den bortførende forelder på barnets vegne, gjennom at barnebidrag
settes under administrasjon av overformynderiet
det åpnes for å beslaglegge barnebortføreres norske formue
som et straffeprosessuelt tvangsmiddel
det opprettes et råd for å samordne innsats mellom relevante
myndigheter for bistand til norske foreldre som har fått barn bortført.
14. mars 2011